Demokrati og idioti

I en artikkel på den israelske nettsiden Arutz Sheva spør den italienske skribenten Giulio Meotti hva Sverige, som et av de mest avanserte demokratiene i verden, har til felles med diktaturer som Iran, Kina, Qatar og Sudan?  Sammen med bl.a. disse totalitære regimene stemte Sverige, som det eneste europeiske land, for en resolusjon i FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, UNESCO, som fornekter det jødiske folks historiske tilknytning til sin hellige by og hovedstad, Jerusalem.  Det skjedde mens jødene feiret sin nasjonale uavhengighetsdag slik vi feirer 17. mai.

Denne hendelsen er imidlertid ikke enestående for Sverige.  Noen dager tidligere stemte både Sverige og Norge for å innlemme Saudi Arabia i FNs kommisjon som behandler spørsmål om kvinners likestilling.  For et par år siden gikk Storbritannia sammen med andre europeiske og nordiske land inn for å gi Saudi Arabia sete i FNs Menneskerettighetsråd sammen med en rekke andre islamske diktaturer.

De europeiske demokratienes hang til å bemanne FNs organer med representanter for verdens mest ytterliggående, dysfunksjonelle diktaturer og mislykkede røverstater har utviklet seg til en veletablert praksis som er blitt et kjennetegn på europeernes forhold til sin omverden slik det er blitt i FN.

Faren består imidlertid ikke først og fremst i hvem som sitter i disse FN-organene og kverner ut fiendtlige resolusjoner som i all hovedsak bygger på åpenbar og grunnleggende mangel på historiekunnskap, realitetsorientering og sannferdighet.  Problemet er at våre egne demokratisk valgte ledere og ansvarlige myndigheter som er satt til å ivareta våre interesser i det internasjonale samfunn, forholder seg til det sludderet som vedtas i FN som om det skulle være en folkerettslig forpliktelse vi er nødt til å rette oss etter.   Slike oppfatninger videreformidles til folk av mediene og bidrar til å skape demokratisk konsensus i landet som er basert på villedende informasjon.

Men det er ikke bare i Sverige og FN-systemet vi observerer slik selvdestruerende atferd blant demokratisk valgte politikere.  I vårt eget land har det pågått en debatt helt siden 1920-tallet som går ut på å gjøre livet ulevelig for jøder i Norge.  I 1929 vedtok Stortinget et forbud mot jødisk slaktemetode.  Debatten i Stortinget som førte til dette vedtaket var ikke først og fremst preget av omtanke for dyr.  Lederen for Bondepartiet (dagens Senterparti) og senere statsminister Jens Hundseid, argumenterte slik: «Vi har ikke invitert jødene hit til landet og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier».

Denne lovgivningen gjelder fortsatt i Norge til tross for at dens antisemittiske opphav er påvist.  Debatten omkring dette temaet har heller ikke avtatt.  Det hjelper ikke å dokumentere at forbudet slik det praktiseres bygger på misforståelser og kun dreier seg om diskriminering av den lille jødiske minoriteten i Norge som får sin tilværelse i Norge vanskeliggjort.  Det var jo slike utslag den nye likestillingsloven var ment å skulle forhindre.

På akkurat samme måte får den jødiske minoriteten i Norge sin tilværelse vanskeliggjort av trusselen om innføring av forbud mot omskjæring av guttebarn.  Som kravet om forbud mot kosher slakt av dyr, er den norske oppfatningen av omskjæring noe som lever i folkedypet og fra tid til annen dukker opp i politiske debatter og partivedtak.  Helt nylig vedtok Fremskrittspartiet en programpost om å totalforby omskjæring av guttebarn.  Andre partier har fulgt opp og legger med sine forslag til aldersgrenser ikke skjul på formålet.

I likhet med loven som forbyr kosher slakt, fremstår de kravene som nå dukker opp om å forby omskjæring av guttebarn som særlig rettet mot den jødiske minoriteten i landet.  Kravet bygger på påstander om overgrep, og det trekkes usaklige og feilaktige sammenlikninger med kjønnslemlestelse av jenter, men påstandene dokumenteres ikke med annet enn rent emosjonelle argumenter.  De mange millioner som omfattes av den eldgamle skikken med omskjæring av guttebarn på den 8. dagen etter fødselen, blir ikke spurt om hva de mener.  Jødenes argumenter for å beholde sine religiøst begrunnede kulturelle skikker har ingen plass i debatten.

Eksemplene på hva vi må tåle av tøv i et demokrati hvor det fattes vedtak som fullstendig mangler hjemmel i realiteter, kultur og historie, viser at man knapt kan tenke seg et demokrati som er helt uten innslag av idioti.  Skal folket med den kunnskapen de har bestemme i ett og alt, kan man forvente feilskjær som dette.  Som Winston Churchill uttrykte det: ”Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.”

Det viktige er at man i den demokratiske prosessen har en åpen, fri og kvalifisert debatt og mekanismer som tillater at feil blir rettet og saklige argumenter blir hørt.  Vi synes imidlertid at vi i mange tilfeller i senere tid kommer farlig nær å fatte ugjennomtenkte og rent absurde vedtak som kan bli til stor skade for mange.  Det må være en utfordring for demokratiets forsvarere å bidra til at utviklingen i samfunnet bygger på kunnskap, fakta og sannhet, og at man i det minste hører de berørte minoritetenes mening.