Dagen etter Holocaustdagen

Minnet om jødeutryddelsen ble markert i Norge og en rekke andre vestlige land den 27. januar.  En tredjedel av den jødiske minoriteten i Norge ble under krigen sendt til leirene for å bli utslettet.  Dette er en historisk hendelse som helt riktig ikke må glemmes og ikke gjentas.  Men er det bare de døde jødene som bør få slik oppmerksomhet og omtanke?  Hva med dem som overlevde?

Den tyske kansleren Angela Merkel sa på minnedagen at det er en skam at jødiske institusjoner i Tyskland i dag må leve med politibeskyttelse.  Det gjelder nok ikke bare i Tyskland.  Slik er situasjonen over det meste av Europa, inkludert Norge.  Historien er glemt og gjentakelsen av den er påbegynt.  Vi er derfor ikke helt overbevist om at det ikke vil kunne skje igjen.

I Norge er myndighetene alltid påpasselige med å markere minnedagene over de jødene som døde i Holocaust.  Representanter for Regjeringen leder minnemarkeringer både for Holocaust og innledningen til jødeutryddelsen, Krystallnatten.  Dette skjer med verdighet og er troverdig.  Det er noe rørende over den omsorgen som hvert år også vises overfor dem som kom tilbake og gjenopptok virksomheten i menigheten Det Mosaiske Trossamfund som var hardt rammet.  Men stemningen fra Akershus-kaia fortar seg når politikkens og hverdagens realiteter igjen melder seg.

Utenriksdepartementet har hatt det travelt i vinter etter at USAs president Donald Trump gjorde det kjent at han anser Jerusalem for å være den jødiske staten Israels hovedstad.  Den amerikanske kongressen vedtok allerede i 1995 å flytte ambassaden til Jerusalem.  President Trump setter vedtaket ut i livet.  Jerusalem feirer i år 70-års-minnet om frigjøringen sammen med resten av landet som først ble endelig frigjort fra okkupasjon i 1967.

Men bortsett fra hos amerikanerne og noen få andre, er disse historiske fakta ikke allment anerkjent.  Norge er blant de land som mener at Jerusalem ikke uten videre kan være hovedstad i Israel, for i Norge som i EU mener man at israelerne først gjennom forhandlinger må be om tillatelse fra sine arabiske naboer til å utpeke sin hovedstad.  Alle vet imidlertid at den jødiske statens naboer stiller seg helt avvisende til dette spørsmålet.  De fleste av dem stiller seg også avvisende til om Israel i det hele tatt bør eksistere som selvstendig stat.

At Jerusalem er landets hovedstad er det imidlertid hverken araberne, EU, FN eller utenlandske regjeringer som bestemmer.  Israel er en suveren stat som selv velger sin hovedstad.  Utenriksministerens bemerkning til VG om at «det ikke er opp til noe enkelt land å endre Jerusalems status,» avslører hennes uvitenhet om folkesuverenitet. 

Der er ingen internasjonal godkjenningsordning for hovedsteder.  Når den norske regjering ikke synes å akseptere dette, kan forklaringen være at man egentlig ikke fullt ut anerkjenner Israel som en suveren stat.  Noe av forklaringen kan også være at utenriksministeren ikke er klar over sin egen uvitenhet.  Hun mangler åpenbart noen i sin nærhet som kan veilede henne.

Det gjelder også de mer enn 600 kunstnere i Norge og 1000 prester og ansatte i Den norske kirke som sluttet seg til en forfalsket fremstilling av president Trumps uttalelse om Jerusalem som Israels hovedstad.  Her øyner vi hvor vidtrekkende virkningen er av den desinformasjon og propaganda som føres gjennom mediene og som ingen politiker i dette land tør utfordre fordi de vet at de selv i så fall vil kunne bli det neste medieoffer.

Det er noe irrasjonelt og halsstarrig over de endeløse initiativene for å blåse nytt liv i den gamle fredsprosessen som brøt sammen for mange år siden fordi palestinernes selvoppnevnte ledere likevel ikke ville dele landet med jødene, slik de hadde gått med på i Oslo-avtalene.  Det synes å være svært om å gjøre for europeiske myndigheter å få engasjert palestinske terrorledere i stadig nye forhandlinger om en tostatsløsning som de palestinske myndighetene i dag tydelig sier at de ikke vil ha.  Norges rolle i dette spillet i dag er enkel: Vi tar regningen.  Og når andre gir opp, tar vi den regningen også.

Etter at USA vedtok å kutte i bevilgningene fordi palestinerne ikke var forhandlingsvillige, ble EU og Norge raskt enige om å holde et «hastemøte» i giverlandsgruppa som Norge av politiske grunner tvinger seg til å holde gående.  Hva kan hensikten være fra EUs side med dette råkjøret nå?  Er det en indikasjon på at kansler Merkel hadde rett: Antisemittismen i Europa er på fremmarsj?  Norges utenriksminister synes i hvert fall ikke å bli forlegen av den oppvartningen hun får av den islamvennlige  tidligere eurokommunisten Mogherini som bestyrer EUs utenrikspolitikk i Brussel.  De vil gi PLO som holder terroren mot Israel i gang og FN-organet UNRWA som holder det palestinske flyktningproblemet ved lag, nye milliarder i støtte. 

EU er slett ingen fredsvenn i Midtøsten.  I Judea og Samaria (i det israelskstyrte område C) tar EU initiativ til og finansierer (med norsk medvirkning og ledelse) ulovlig byggevirksomhet blant beduinene der.  De vet at Israel vil gå inn og fjerne ulovlig oppsatte bygninger (som gjerne er provisoriske skoler) med det resultat at de medvirkende organisasjonene og deres ledere publiserer engasjerte reportasjer om «israelske overgrep» mot beduinene som EU så reagerer mot overfor Israel.  På den måten får de skapt inntrykk av både brudd på folkeretten og ulovlig okkupasjon.  Bistandsindustrien sysselsetter tusener av «hjelpearbeidere» i kampen mot Israel og norske myndigheter er aktivt med og støtter undergravningen av fredsprosessen og Israels omdømme.

Det omtalte samarbeidsprosjektet mellom EU og Norge er åpenbart laget for å skape konflikt, – ikke fred.  Det er på høy tid at det opphører og at arbeidet med å skape fred overlates til noen som har forutsetninger for det.  Det har hverken EU eller Norge vist at de har, og slett ingen av de nåværende palestinske lederne.  De militante organisasjonene som i dag med våpenmakt og finansiering fra Norge og EU undertrykker den Palestina-arabiske befolkningen og fremmer terror og antisemittisme, kommer ikke til å bidra til fred noe sted i Midtøsten.  Det er krigen mot Israel og jødene som er deres levebrød, og det er den vi er med og støtter med våre bevilgninger.  Det kunne ha vært noe å minne om i en tale på Holocaustdagen.