Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Enda et kirkelig falsum

I desember 2009 presenterte en gruppe fremtredende arabiske kristne aktivister, ledet av biskop Munib A. Younan, et dokument for generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd i Genève. Dokumentets navn var «Kairos Palestine: A Moment of Truth.» Dokumentets innhold ble raskt identifisert som et erstatningsteologisk og antisemittisk smedeskrift rettet mot den jødiske staten Israel. Biskop Younan deltok senere under innsettelsen av sin politiske kollega, biskop Sommerfelt i Borg.

Dokumentet underkjenner jødenes historiske hjemstavnsrett til Israel, Israels moral og eksistensberettigelse, og forteller blant annet at "... det palestinske folket ... har sett undertrykkelse, fordrivelse, lidelse og ren apartheid i mer enn seks tiår." Sammenlikningen av Israel med apartheid-regimet i Sør-Afrika var åpenlys og tilsiktet, og de seks tiår går tilbake til staten Israels gjenopprettelse. Det er ikke «okkupasjonen» fra 1967 man vil til livs, – det er jødestaten.

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Enda et kirkelig falsum

I desember 2009 presenterte en gruppe fremtredende arabiske kristne aktivister, ledet av biskop Munib A. Younan, et dokument for generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd i Genève.  Dokumentets navn var «Kairos Palestine: A Moment of Truth.»  Dokumentets innhold ble raskt identifisert som et erstatningsteologisk og antisemittisk smedeskrift rettet mot den jødiske staten Israel.  Biskop Younan deltok senere under innsettelsen av sin politiske kollega, biskop Sommerfelt i Borg. Dokumentet underkjenner jødenes historiske hjemstavnsrett til Israel, Israels moral og eksistensberettigelse, og forteller blant annet at "... det palestinske folket ... har sett undertrykkelse, fordrivelse, lidelse og ren apartheid i mer enn seks tiår."  Sammenlikningen av ...

Mer...

Norge radikaliseres

Radikalisering har i lang tid vært et tema for debatt og politisk handling.  I dag vil de fleste oppfatte temaet radikalisering som å dreie seg om unge muslimer som av religiøse grunner setter seg fore å praktisere det de har lært om bruk av terror i islamsk «hellig krig.»  Derfor mener man at de representerer en fare for samfunnet som politiet må ta seg av.  PST og andre politiavdelinger bruker store ressurser i forsøket på å få kontroll over denne radikaliseringen som de helt riktig ser som en fare for rikets sikkerhet. Men radikalisering er noe langt mer allment.  Det omfatter ...

Mer...

Inkonsekvent mot hatefulle ytringer

Under valgkampen noterte vi oss en betimelig protest fra to statsråder fra Høyre mot hatefulle ytringer i det politiske miljø.  I et innlegg i avisen Vårt Land rettet de oppmerksomhet mot et nytt norsk parti med en åpenlys nazistisk orientert profil.  Partiet «Alliansen» som ledes av «komikeren» Hans Jørgen Johansen, profilerer seg og går til valg som motstandere bl.a. av «innvandring, negre og jøder.» Det er verdifullt at det finnes medlemmer av Regjeringen som ikke har glemt at de i november i fjor lanserte en strategi mot hatefulle ytringer og at de har mot til å stå frem med skarp kritikk ...

Mer...

Blir man selvstendig av å leve som betalt gissel?

Vi lever i en tidsalder som kjennetegnes av oppløsning av sivilisasjonsgrunnlag og velprøvde samfunnsverdier.  Det har skjedd tidligere i historien og vi kjenner resultatene: Åndelig, moralsk, menneskelig og sosialt forfall, oppløsning av samfunn, tap av frihet og velstand, krig og endeløs ulykke.  Utviklingen har vært synlig lenge.  Forfatteren George Orwell så det allerede i 1949.  Han trodde forvandlingen ville skje i løpet av én generasjon og beskrev sin visjon slik i romanen 1984: ”Fortiden ble utslettet, utslettingen ble glemt, løgnen ble sannhet. I en tid med universelt bedrageri er det å snakke sant en revolusjonær handling.”  Det tok ikke én, ...

Mer...

Hvem skaper norsk Midtøsten-politikk?

For mer enn tyve år siden opptrådte Norge som en optimistisk og entusiastisk fredsmekler i Midtøsten.  Den epoken tok slutt utover 2000-tallet da de opprinnelige initiativtakerne til fredssamarbeidet ikke lenger var i sine stillinger.  Det definitive bruddet med norsk fredspolitikk i Midtøsten kom da den rødgrønne regjeringen valgte å støtte PLOs politikk om å se bort fra det som var avtalt i Oslo-avtalene, og heller ut fra det fotfestet de hadde fått, føre en politisk og diplomatisk kamp mot Israel i internasjonale fora og spesielt i FN hvor de islamske statene kontrollerer flertallet.  Denne politikken videreføres i dag av regjeringen ...

Mer...

Voksende bekymring

I mange år har vi advart mot en økende forekomst av atferd som av jøder i Norge oppleves som problematisk.  Det gjelder ikke atferden til folk flest, som vi oppfatter som forbilledlig, men den stadig tydeligere trangen blant mediefolk, organisasjoner og enkelte politikere til å sette spørsmålstegn ved eller reise innsigelser mot noe som har med den jødiske staten Israel å gjøre.  Det dreier seg om alt fra grove og usanne anklager til små, nesten umerkelige nålestikk.  Og man forskjellsbehandler på denne måten Israel uten å blunke. Men jødene oppfatter signalene.  En av virkningene av bekymringsfulle opplevelser er at en stor ...

Mer...

Hva er det Norge støtter i Midtøsten?

Høstens møte i giverlandsgruppa, AHLC, for de palestinske selvstyremyndighetene nærmer seg, og vi ser ingen grunn til å tro at det blir mer fredsskapende enn det forrige.  Giverlandsgruppa ledes av Norge som en støtte til fredsforhandlingene under Oslo-prosessen.  Samtidig er Norge en stor bidragsyter til arbeidet med å sette de palestinske selvstyremyndighetene i stand til å forvalte en mulig palestinsk stat.  De palestinske selvstyremyndighetene ledes av Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, hvor Yasser Arafats gamle terrororganisasjon som nå ledes av Mahmoud Abbas, Fatah, spiller en dominerende rolle.  Abbas ble i 2006 valgt til formann for de palestinske selvstyremyndighetene for en fireårsperiode. Giverlandsgruppa ...

Mer...

Norge støtter fremdeles terrorisme

Norges økonomiske støtte til organisasjoner som fremmer politisk oppvigleri som kan føre til terror mot den jødiske staten Israel har vært påtalt mange ganger.  Fra Stortingets side har det vært reist en rekke innsigelser mot Utenriksdepartementets praksis på dette området.  Ingenting av dette har hjulpet.  Norge er fremdeles en av sponsorene for islamsk terrorisme rettet mot Israel. I en fersk rapport fra juni 2017, viser den israelske organisasjonen NGO Monitor at Norge fremdeles deltar med store pengebeløp i arbeidet med å undergrave Israels legitimitet og omdømme.  Den norske regjering bevilger gjennom Utenriksdepartementet og NORAD mange titalls millioner kroner, direkte eller indirekte ...

Mer...

Antisemittismens følger

Shabbat shalom alle sammen. Når vi nå bevilger oss litt sommerferie, kan vi fortelle at et nytt nummer av vårt kvartalsblad, SMA-info-2-2017, er sendt til trykkeriet.  Du vil få det i posten om vel en uke, og vi håper at du kan bruke det til å støtte SMAs kamp for sannhet om Israel og mot det institusjonelle jødehatet som vi ikke vil ha mer av i vårt ellers så jødevennlige land. Vi ber alle som ennå ikke har betalt for bladet om å gjøre det før ferien da vi har en god del regninger som venter. Ellers ber vi alle som kan om ...

Mer...

Antisemittismens uutholdelige letthet

Et filmprodukt fra Hollywood, Wonder Woman, har skapt interesse i norske medier på grunn av medvirkning av en norsk skuespiller.  For NRK ble det imidlertid et problem at hovedfiguren, selve superhelten i filmen, ble spilt av en jødisk skuespiller, israelske Gal Gadot.  Vi formoder at det var for å få gitt uttrykk for sin avsky mot dette valget av skuespiller at NRK 17. juni i programmet Ukeslutt publiserte et innslag med oppfordring til norske kinogjengere om å boikotte filmen Wonder Woman. Til dette arrangementet hadde NRK invitert to etablerte Israel-boikottere som uimotsagt fikk NRKs åpne mikrofon til rådighet for å propagere ...

Mer...

Blir man selvstendig av å leve som betalt gissel?

Vi lever i en tidsalder som kjennetegnes av oppløsning av sivilisasjonsgrunnlag og velprøvde samfunnsverdier.  Det har skjedd tidligere i historien og vi kjenner resultatene: Åndelig, moralsk, menneskelig og sosialt forfall, oppløsning av samfunn, tap av frihet og velstand, krig og endeløs ulykke.  Utviklingen har vært synlig lenge.  Forfatteren George Orwell så det allerede i 1949.  Han trodde forvandlingen ville skje i løpet av én generasjon og beskrev sin visjon slik i romanen 1984: ”Fortiden ble utslettet, utslettingen ble glemt, løgnen ble sannhet. I en tid med universelt bedrageri er det å snakke sant en revolusjonær handling.”  Det tok ikke én, men to generasjoner.

For noen år siden underholdt NRK sine fjernsynsseere med to historierevisjonistiske tv-serier: ”Bibelen: En historie” i syv episoder og Oliver Stones notoriske historiefalskneri, ”USAs skjulte historie,” i ti episoder.  Begge seriene ble presentert uten faglig bakgrunnsinformasjon eller ekspertkommentarer som kunne ha gitt seerne et kritisk blikk på fremstillingene og formålet med dem.  Her ble timevis med fordummende politisk propaganda og infamt konstruert løgn og desinformasjon hemningsløst lesset over på uforberedte seere.  En så lett jobb hadde ikke engang propagandaministeriene i Stalins og Hitlers riker.  Nå underholder NRK sine kunder med å henge ut sinnslidende mennesker til spott og spe i serien ”Messias.”

Du må ellers til Nord-Korea for å finne slike mentale avvik i mediene.  I Norge ser vi knapt noen som reagerer på det.  Det er jo slikt de fleste av dem driver med til daglig.  Mediene forteller om russisk påvirkning på politiske valg og fortier at det først og fremst er de selv som er synderen.  Resultatet ser vi på de mange meningsmålingene deres hvor det like gjerne er effektiviteten i deres egen påvirkning på velgerne som måles.  Men det snakker de ikke om.

Samtidig pågår et virkelig historisk drama i Midtøsten, hvor hele den arabiske verden er i ferd med å bli ”reformert” til middelalderske former for islamistiske sharia-samfunn med en kostnad i drepte og lemlestede som vi snart må tilbake til verdenskrigene for å finne maken til.  Og i den regionale krigen inviteres vi til å delta og velge side, et valg som ikke skiller seg mye fra valget mellom pest og kolera.  Den uforstand som utvises fra vestlig side i forhold til konfliktene i Midtøsten har mye å gjøre med selvpåført uvitenhet om lokale og historiske sammenhenger i regionen.  Troen på at vi kan løse de problemene med militær innsats avslører dette.

Midt inne i denne stormen ligger Israel som en relativt fredelig øy.  Vi forutser imidlertid at den islamske verden gjennom former for militærdiktatur før eller siden vil se seg tjent med å finne tilbake til en tilstand av indre stabilitet dersom den ikke skal gå fullstendig og ugjenkallelig i oppløsning.  Den største trusselen for Israel er i mellomtiden kravet fra Vesten om at landet skal videreføre forhandlingene under den mislykkede ”fredsprosessen” gjennom nye tilbaketog og ”innrømmelser” som den annen part ikke møter med annet enn nye og forsterkede krav om flere ”innrømmelser.”  Norge bistår i dag de palestinske selvstyremyndighetene helt konkret ved å be Israel om å gi slike innrømmelser som svekker intensjonen med en fredsprosess basert på Oslo-avtalene.

Det er forhold ved den israelsk-palestinske konflikten som sikrer at den ikke vil kunne få en slik løsning som våre politikere sier de går inn for.  Den jødiske staten Israel er ikke spesielt interessert i å styre 1,5 millioner uvillige og gjenstridige Palestina-arabere.  Derfor kan Israels myndigheter tenke seg en løsning med en form for palestinsk selvstyre hvor partene lever side om side i fred bak sikre grenser i gjensidig anerkjennelse og garantert ekte fred.  En løsning kan under strenge forutsetninger eventuelt innebære opprettelse av en slags palestinsk stat, men da snakker vi ikke om en militarisert terrorstat.  Noe slikt kommer ikke Israel til å etablere innenfor sin anerkjente internasjonale grense mot Jordan.

Fred og sikkerhet er ikke noe som skapes på et stykke papir.  Det har Oslo-fiaskoen vist.  Det kreves stor innsats på det menneskelige og sosiale plan som vi ennå ikke ser de minste tegn til på arabisk side.  Det er derfor Oslo-prosessen så langt har feilet.  En fordel med de ”midlertidige” Oslo-avtalene er at midlertidigheten ikke er tidsavgrenset.  De beholder sin gyldighet og regulerer forholdet mellom partene inntil araberne en gang i fremtiden kanskje ser seg tjent med å oppfylle sine plikter.

Fordi partenes grunnposisjoner slik de er i dag, gjensidig utelukker hverandre, har forhandlingene så langt tilsynelatende ingen annen løsning enn at den sterke parten gir opp og kapitulerer for den svake partens krav.  Men er det et realistisk utfall når det impliserer at den sterke parten derved også aksepterer kravet om sin egen utslettelse?

De som skaper og vedlikeholder denne absurde situasjonen er ikke først og fremst de to partene i konflikten, men palestinernes ”venner” som gjennom sin ukritiske støtte vedlikeholder interessen på arabisk side for å stå fast på uforenlige standpunkter, og dermed gjør konflikten mer uløselig og pengestrømmen mer langvarig.

For Israels vedkommende er det et poeng at det ikke finnes noen nasjon i verden som er blitt presset til å slutte fred med sine naboer gjennom å gi avkall på sin egen identitet og sikkerhet.  Likevel er det ikke noe land som i samme grad som Israel har vært villig til å ta svært høy risiko for å skape fred med fiendtlige naboer.  For å få til en fredsavtale med Egypt var Israel villig å gi fra seg hele Sinai, som vel å merke historisk sett ikke var en del av Egypt.  Om dette var en løsning som også gagnet Egypt og Sinai, må vurderes ut fra hvordan Egypt i ettertid har vært i stand til å forvalte området.  Økende erkjennelse av at Sinai er blitt et lovløst tilholdssted for terrorgrupper og kriminell virksomhet taler for at vestlige sponsorer også der var på villspor og skapte en større konflikt enn de løste da de presset Israel til å gi fra seg hele området i Camp David i bytte mot et papirark.

Den risikoen Israel står overfor gjelder nemlig ikke bare landområder, men noe som er mye viktigere: Landets og folkets identitet og historiske arv, − folkets eksistensberettigelse. Kravet om at Israel må tilsidesette sine viktigste nasjonale interesser for å oppnå fred, lar seg ikke akseptere.  Det jødiske folk er ikke villig til å stille opp som offer for et nytt vestlig politisk eksperiment: Det var jo nettopp fornektelsen av det jødiske folks rett til nasjonal status, hjemstavn og eksistens som ble brukt til å rettferdiggjøre Holocaust.  Nå ser vi at vestlige land på ny prøver å slette det historiske minnet om det jødiske folk gjennom antisemittiske vedtak i UNESCO hvor man i vedtaks form fornekter det jødiske folks tilknytning til Landet Israel.  Norge protesterer ikke mot denne utviklingen, men aksepterer den i likegyldighet, slik det også var under Holocaust.

Utallige forsøk på å få Palestina-araberne til i det minste å erkjenne Israels rett til å eksistere og deres egen plikt til å avstå fra terror, har hittil vært mislykket, til tross for at de forpliktet seg til det i Oslo-avtalene.  De har erfart at terror mot jødene er en svært lønnsom industri som alle de involverte terrorister, fredsbevegelser, hjelpeorganisasjoner og politikere, lever godt av.

De ser på pengene de får fra Vesten som Allahs belønning for deres trofasthet mot hans befalinger.  Og det er ingenting som bekrefter deres tro på dette mer enn det at pengene kommer fra ”de vantro.”  Det er for dem selve beviset på at veivalget deres er riktig.  Utrolig nok er denne terrorvirksomheten også høyt prioritert i det krisetruede EU, hvor ingen har tenkt å kutte i milliardbevilgningene til dette ondskapsfulle formålet.

Det er godt dokumentert at europeiske og norske bistandsmidler brukes til antisemittisk propaganda, hatopplæring blant barn og til belønning for terrorister med jødisk blod på hendene.  De fattige Palestina-araberne som før Oslo-avtalene var blant de mest produktive og fremgangsrike i den arabiske verden, er nå fattigere, mer utbyttet og bistandsavhengige enn noen gang. De er gisler for en politikk som er påtvunget dem utenfra. Medvirkende til denne negative utviklingen er de milliarder av dollar i bistandspenger som pumpes inn i området og skaper korrupsjon og en «hånd til munn-økonomi» hvor snart bare terroristene og deres ledere har en anstendig inntekt.

De som bidrar til dette, deriblant Norge, svekker bærekraften i den lokale palestinske økonomien og gjør palestinerne avhengige og helt hjelpeløse når bistandsfesten en dag tar slutt. Dette er forhold som forties i vestlige medier.  De fortsetter i stedet med sin daglige propaganda for å svekke Israels legitimitet og omdømme uten hensyn til at det er palestinernes eneste livbelte de prøver å ødelegge.  Også i det utskjelte Israel bor det mange arabere og ingen av dem legger ut på Middelhavet for å flykte til nabolandene eller Europa.  Hva forteller det norske politikere og medier?

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?