Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Det nærmer seg jul

På samme måte som de første vårtegnene gjerne dukker opp gjennom snøen lenge før kulda slipper taket, har vi i lang tid merket oss at antisemittismen i Norge viser tydelige tegn på ny oppblomstring når det nærmer seg en religiøs høytid som jul eller påske. Vi er på vakt allerede når høstløvet begynner å falle, og det slår aldri feil: Senest i oktober kommer de første utfallene mot den jødiske staten Israel, og de fortsetter frem mot jul som om det haster å fortelle at for menneskene i Midtøsten er det Israel som er det store problemet.

I år har det meste av den politiske venstresiden vært mest opptatt med å sikre at innvandrere uten særskilt behov for beskyttelse i Norge sikres varig opphold, men Israel er ikke glemt der heller. En av medie-Norges mest foretrukne politiske kommentatorer har fått problemer med at en norsk popartist, Kygo, skal holde konsert for sine fans i Israel. Dette «… innebærer at han bidrar til å legitimere okkupantmakten og apartheidstaten Israel,» får vi vite, og Kygo oppfordres derfor til å «respektere palestinske rettigheter.» Det som mangler i oppfordringen er en liste over alle de «okkupantmakter og apartheidstater» i verden hvor det ikke bør holdes popkonserter, for meningen var vel ikke å behandle den jødiske staten på en annen måte enn andre stater, – eller var det nettopp det som var meningen? Vi har en følelse av det.

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Det nærmer seg Jul

På samme måte som de første vårtegnene gjerne dukker opp gjennom snøen lenge før kulda slipper taket, har vi i lang tid merket oss at antisemittismen i Norge viser tydelige tegn på ny oppblomstring når det nærmer seg en religiøs høytid som Jul eller Påske.  Vi er på vakt allerede når høstløvet begynner å falle, og det slår aldri feil: Senest i oktober kommer de første utfallene mot den jødiske staten Israel, og de fortsetter frem mot Jul som om det haster å fortelle at for menneskene i Midtøsten er det Israel som er det store problemet. I år har det ...

Mer...

Natten som ikke tok slutt

Natten mellom 9. og 10. november 1938, Krystallnatten, innledet nasjonalsosialistene iverksettelsen av sin plan om en "endelig løsning på jødespørsmålet" i Europa.  Det kostet 6 millioner jøder og utallige andre mennesker livet.  Krystallnatten markerer derved avslutningen på det jødiske bidraget til den jødisk-kristne sivilisasjonen og jødisk kulturliv i Europa.  Det mørket som satte inn den natten varer ved. Ingen forsøk på å gjenskape enklaver av jødisk samfunnsliv i Europa etter dette har vist seg vellykkede og bærekraftige.  Her og der finner man restaurerte synagoger mer eller mindre tomme, isolerte grupper og enkeltpersoner som gjør en heroisk innsats for å holde minnene ...

Mer...

Sviktende lojalitet

Den 2. november var det 100 år siden den britiske regjering innrømmet det grusomme overgrepet som i det første århundre ble begått av de romerske imperialistene da deres arméer slo ned de jødiske frihetskjemperne, massakrerte store deler av det jødiske folk og drev hundretusener i eksil.  Utenriksminister Arthur Balfour erklærte i sitt brev til den jødiske lederen Lionel Walter Rothschild at "den britiske regjering ser med velvilje på opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjemland i Palestina."  Tankene om dette fikk etter verdenskrigen internasjonal tilslutning fra Storbritannias allierte, og da det jødiske folks kjerneområder var frigjort etter århundrers fremmed okkupasjon, ble ...

Mer...

Den mørke siden

Mange tror at det er i ferd med å lysne i Midtøsten.  Enkelte terrorgrupper er kanskje eliminert og den islamske staten, IS, er i ferd med å miste sitt territorium.  Men dette bildet er et bedrag, akkurat som nyheten om at en reformasjon kan være forestående innenfor det saudi-arabiske regimet.  Den nåværende kronprinsen i landet sier han vil vende Saudi Arabia tilbake til "moderat islam." Har ikke dette vestlig allierte landet hele tiden tilhørt "moderat islam," eller er det bare noe politikere har greid å innbille oss?  Hva skal vi da mene om vår NATO-allierte tyrkiske leder, islamisten Erdoğan, som hevder ...

Mer...

Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk.  Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt.  Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas. Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat.  Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man ...

Mer...

Terrorismens uforanderlighet

Terror som politisk og religiøst virkemiddel er ikke noe nytt.  Verden har stått overfor slik terror fra ulike hold i årtusener.  Europa og Midtøsten har til nå lidd skade av islamsk terror sammenhengende i 13-1400 år.  Det er ingenting som tyder på at denne atferden fra islamske misjonærer vil ta slutt i overskuelig fremtid.  Det som fryktes å kunne ta slutt, er våre myndigheters vilje til å forsvare samfunnet mot slik terror.  I EU er den politiske legitimeringen av islamsk terror kommet til det stadiet at antisemitten, flykapreren og terroristen Leila Khaled nylig ble invitert til å holde preken fra ...

Mer...

Kirkens humanitære ansvar

Åpent brev til Kirkerådet vedrørende Kirkeuka for fred i Palestina og Israel, faren for økt antisemittisme i Norge og forsterket konfliktnivå mellom de selvstyrte palestinske områdene og Israel. Som medlemmene av Kirkerådet vil være kjent med har det i år, i likhet med tidligere år, vært reist sterk offentlig kritikk mot Kirkens arrangement ”Kirkeuka for fred i Palestina og Israel.”  Kritikken har i stort monn vært uttalt fra kristent hold, men også fra sekulære instanser som SMA. Når vi har engasjert oss i denne kritikken er det av to hovedårsaker: Vi mener dette arrangementet, slik det er utformet og presentert for Kirkens ...

Mer...

Kirkens kampanje mot den jødiske staten

I mai 2016 vedtok The International Holocaust Remembrance Alliance, IHRA, en oppdatert definisjon av antisemittisme.  Norge, sammen med 30 andre land deltok på møtet og sluttet seg til definisjonen.  Blant punktene i definisjonen merker vi oss flere som kan ramme deler av norsk offentlig debatt, og et par som tydelig rammer norske myndigheters, organisasjoners og mediers håndtering av spørsmål i tilknytning til den jødiske staten Israel.  Det er ikke vanskelig å finne norske eksempler når det gjelder å: Fornekte det jødiske folks rett til selvbestemmelse, for eksempel ved å påstå at staten Israels eksistens er et rasistisk tiltak. Anvende dobbeltmoral ...

Mer...

Enda et kirkelig falsum

I desember 2009 presenterte en gruppe fremtredende arabiske kristne aktivister, ledet av biskop Munib A. Younan, et dokument for generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd i Genève.  Dokumentets navn var «Kairos Palestine: A Moment of Truth.»  Dokumentets innhold ble raskt identifisert som et erstatningsteologisk og antisemittisk smedeskrift rettet mot den jødiske staten Israel.  Biskop Younan deltok senere under innsettelsen av sin politiske kollega, biskop Sommerfelt i Borg. Dokumentet underkjenner jødenes historiske hjemstavnsrett til Israel, Israels moral og eksistensberettigelse, og forteller blant annet at "... det palestinske folket ... har sett undertrykkelse, fordrivelse, lidelse og ren apartheid i mer enn seks tiår."  Sammenlikningen av ...

Mer...

Norge radikaliseres

Radikalisering har i lang tid vært et tema for debatt og politisk handling.  I dag vil de fleste oppfatte temaet radikalisering som å dreie seg om unge muslimer som av religiøse grunner setter seg fore å praktisere det de har lært om bruk av terror i islamsk «hellig krig.»  Derfor mener man at de representerer en fare for samfunnet som politiet må ta seg av.  PST og andre politiavdelinger bruker store ressurser i forsøket på å få kontroll over denne radikaliseringen som de helt riktig ser som en fare for rikets sikkerhet. Men radikalisering er noe langt mer allment.  Det omfatter ...

Mer...

Blir man selvstendig av å leve som betalt gissel?

Vi lever i en tidsalder som kjennetegnes av oppløsning av sivilisasjonsgrunnlag og velprøvde samfunnsverdier.  Det har skjedd tidligere i historien og vi kjenner resultatene: Åndelig, moralsk, menneskelig og sosialt forfall, oppløsning av samfunn, tap av frihet og velstand, krig og endeløs ulykke.  Utviklingen har vært synlig lenge.  Forfatteren George Orwell så det allerede i 1949.  Han trodde forvandlingen ville skje i løpet av én generasjon og beskrev sin visjon slik i romanen 1984: ”Fortiden ble utslettet, utslettingen ble glemt, løgnen ble sannhet. I en tid med universelt bedrageri er det å snakke sant en revolusjonær handling.”  Det tok ikke én, men to generasjoner.

For noen år siden underholdt NRK sine fjernsynsseere med to historierevisjonistiske tv-serier: ”Bibelen: En historie” i syv episoder og Oliver Stones notoriske historiefalskneri, ”USAs skjulte historie,” i ti episoder.  Begge seriene ble presentert uten faglig bakgrunnsinformasjon eller ekspertkommentarer som kunne ha gitt seerne et kritisk blikk på fremstillingene og formålet med dem.  Her ble timevis med fordummende politisk propaganda og infamt konstruert løgn og desinformasjon hemningsløst lesset over på uforberedte seere.  En så lett jobb hadde ikke engang propagandaministeriene i Stalins og Hitlers riker.  Nå underholder NRK sine kunder med å henge ut sinnslidende mennesker til spott og spe i serien ”Messias.”

Du må ellers til Nord-Korea for å finne slike mentale avvik i mediene.  I Norge ser vi knapt noen som reagerer på det.  Det er jo slikt de fleste av dem driver med til daglig.  Mediene forteller om russisk påvirkning på politiske valg og fortier at det først og fremst er de selv som er synderen.  Resultatet ser vi på de mange meningsmålingene deres hvor det like gjerne er effektiviteten i deres egen påvirkning på velgerne som måles.  Men det snakker de ikke om.

Samtidig pågår et virkelig historisk drama i Midtøsten, hvor hele den arabiske verden er i ferd med å bli ”reformert” til middelalderske former for islamistiske sharia-samfunn med en kostnad i drepte og lemlestede som vi snart må tilbake til verdenskrigene for å finne maken til.  Og i den regionale krigen inviteres vi til å delta og velge side, et valg som ikke skiller seg mye fra valget mellom pest og kolera.  Den uforstand som utvises fra vestlig side i forhold til konfliktene i Midtøsten har mye å gjøre med selvpåført uvitenhet om lokale og historiske sammenhenger i regionen.  Troen på at vi kan løse de problemene med militær innsats avslører dette.

Midt inne i denne stormen ligger Israel som en relativt fredelig øy.  Vi forutser imidlertid at den islamske verden gjennom former for militærdiktatur før eller siden vil se seg tjent med å finne tilbake til en tilstand av indre stabilitet dersom den ikke skal gå fullstendig og ugjenkallelig i oppløsning.  Den største trusselen for Israel er i mellomtiden kravet fra Vesten om at landet skal videreføre forhandlingene under den mislykkede ”fredsprosessen” gjennom nye tilbaketog og ”innrømmelser” som den annen part ikke møter med annet enn nye og forsterkede krav om flere ”innrømmelser.”  Norge bistår i dag de palestinske selvstyremyndighetene helt konkret ved å be Israel om å gi slike innrømmelser som svekker intensjonen med en fredsprosess basert på Oslo-avtalene.

Det er forhold ved den israelsk-palestinske konflikten som sikrer at den ikke vil kunne få en slik løsning som våre politikere sier de går inn for.  Den jødiske staten Israel er ikke spesielt interessert i å styre 1,5 millioner uvillige og gjenstridige Palestina-arabere.  Derfor kan Israels myndigheter tenke seg en løsning med en form for palestinsk selvstyre hvor partene lever side om side i fred bak sikre grenser i gjensidig anerkjennelse og garantert ekte fred.  En løsning kan under strenge forutsetninger eventuelt innebære opprettelse av en slags palestinsk stat, men da snakker vi ikke om en militarisert terrorstat.  Noe slikt kommer ikke Israel til å etablere innenfor sin anerkjente internasjonale grense mot Jordan.

Fred og sikkerhet er ikke noe som skapes på et stykke papir.  Det har Oslo-fiaskoen vist.  Det kreves stor innsats på det menneskelige og sosiale plan som vi ennå ikke ser de minste tegn til på arabisk side.  Det er derfor Oslo-prosessen så langt har feilet.  En fordel med de ”midlertidige” Oslo-avtalene er at midlertidigheten ikke er tidsavgrenset.  De beholder sin gyldighet og regulerer forholdet mellom partene inntil araberne en gang i fremtiden kanskje ser seg tjent med å oppfylle sine plikter.

Fordi partenes grunnposisjoner slik de er i dag, gjensidig utelukker hverandre, har forhandlingene så langt tilsynelatende ingen annen løsning enn at den sterke parten gir opp og kapitulerer for den svake partens krav.  Men er det et realistisk utfall når det impliserer at den sterke parten derved også aksepterer kravet om sin egen utslettelse?

De som skaper og vedlikeholder denne absurde situasjonen er ikke først og fremst de to partene i konflikten, men palestinernes ”venner” som gjennom sin ukritiske støtte vedlikeholder interessen på arabisk side for å stå fast på uforenlige standpunkter, og dermed gjør konflikten mer uløselig og pengestrømmen mer langvarig.

For Israels vedkommende er det et poeng at det ikke finnes noen nasjon i verden som er blitt presset til å slutte fred med sine naboer gjennom å gi avkall på sin egen identitet og sikkerhet.  Likevel er det ikke noe land som i samme grad som Israel har vært villig til å ta svært høy risiko for å skape fred med fiendtlige naboer.  For å få til en fredsavtale med Egypt var Israel villig å gi fra seg hele Sinai, som vel å merke historisk sett ikke var en del av Egypt.  Om dette var en løsning som også gagnet Egypt og Sinai, må vurderes ut fra hvordan Egypt i ettertid har vært i stand til å forvalte området.  Økende erkjennelse av at Sinai er blitt et lovløst tilholdssted for terrorgrupper og kriminell virksomhet taler for at vestlige sponsorer også der var på villspor og skapte en større konflikt enn de løste da de presset Israel til å gi fra seg hele området i Camp David i bytte mot et papirark.

Den risikoen Israel står overfor gjelder nemlig ikke bare landområder, men noe som er mye viktigere: Landets og folkets identitet og historiske arv, − folkets eksistensberettigelse. Kravet om at Israel må tilsidesette sine viktigste nasjonale interesser for å oppnå fred, lar seg ikke akseptere.  Det jødiske folk er ikke villig til å stille opp som offer for et nytt vestlig politisk eksperiment: Det var jo nettopp fornektelsen av det jødiske folks rett til nasjonal status, hjemstavn og eksistens som ble brukt til å rettferdiggjøre Holocaust.  Nå ser vi at vestlige land på ny prøver å slette det historiske minnet om det jødiske folk gjennom antisemittiske vedtak i UNESCO hvor man i vedtaks form fornekter det jødiske folks tilknytning til Landet Israel.  Norge protesterer ikke mot denne utviklingen, men aksepterer den i likegyldighet, slik det også var under Holocaust.

Utallige forsøk på å få Palestina-araberne til i det minste å erkjenne Israels rett til å eksistere og deres egen plikt til å avstå fra terror, har hittil vært mislykket, til tross for at de forpliktet seg til det i Oslo-avtalene.  De har erfart at terror mot jødene er en svært lønnsom industri som alle de involverte terrorister, fredsbevegelser, hjelpeorganisasjoner og politikere, lever godt av.

De ser på pengene de får fra Vesten som Allahs belønning for deres trofasthet mot hans befalinger.  Og det er ingenting som bekrefter deres tro på dette mer enn det at pengene kommer fra ”de vantro.”  Det er for dem selve beviset på at veivalget deres er riktig.  Utrolig nok er denne terrorvirksomheten også høyt prioritert i det krisetruede EU, hvor ingen har tenkt å kutte i milliardbevilgningene til dette ondskapsfulle formålet.

Det er godt dokumentert at europeiske og norske bistandsmidler brukes til antisemittisk propaganda, hatopplæring blant barn og til belønning for terrorister med jødisk blod på hendene.  De fattige Palestina-araberne som før Oslo-avtalene var blant de mest produktive og fremgangsrike i den arabiske verden, er nå fattigere, mer utbyttet og bistandsavhengige enn noen gang. De er gisler for en politikk som er påtvunget dem utenfra. Medvirkende til denne negative utviklingen er de milliarder av dollar i bistandspenger som pumpes inn i området og skaper korrupsjon og en «hånd til munn-økonomi» hvor snart bare terroristene og deres ledere har en anstendig inntekt.

De som bidrar til dette, deriblant Norge, svekker bærekraften i den lokale palestinske økonomien og gjør palestinerne avhengige og helt hjelpeløse når bistandsfesten en dag tar slutt. Dette er forhold som forties i vestlige medier.  De fortsetter i stedet med sin daglige propaganda for å svekke Israels legitimitet og omdømme uten hensyn til at det er palestinernes eneste livbelte de prøver å ødelegge.  Også i det utskjelte Israel bor det mange arabere og ingen av dem legger ut på Middelhavet for å flykte til nabolandene eller Europa.  Hva forteller det norske politikere og medier?

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?