Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden. Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017.» Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen «Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter» fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer («andre minoriteter»). Denne endringen har antakelig vært ansett som politisk nødvendig, men er jødehatet og frykten for islamsk terror sammenlignbare fenomener?

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Norge besto ikke prøven

Vi har ofte undret oss over norsk Midtøsten-politikk.  Vi har aldri fått den til å bekrefte at vår utenrikspolitikk har som hovedoppgave å ivareta norske interesser overfor utlandet.  I forholdet til Midtøsten forekommer det oss at det like gjerne kan forholde seg omvendt: Utenriksministerens hovedansvar synes å være å ivareta utlandets interesser overfor Norge.  Denne utydeligheten kom også frem i utenriksministerens første reaksjon på meldingen om at USA hadde til hensikt å innrømme åpent at Jerusalem er Israels hovedstad og at USA derfor vil flytte sin ambassade dit.  Til pressen sa Eriksen Søreide at hun er svært skeptisk til dette.  "Dette ...

Mer...

Som under en beleiring

Den 26. november ble 75-årsdagen for den store jødetransporten fra Norge til Auschwitz markert med en vakker seremoni med representanter for bl.a. kongehus og regjering i Universitetets aula i Oslo.  Minnemarkeringen ble arrangert av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo, Det Jødiske Samfunn i Trondheim og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) med støtte fra Forsvarsdepartementet. Også på årsdagen for Krystallnatten ble det arrangert en offisiell minnemarkering i Oslo.  Ved begge anledninger ble det holdt sterke minnetaler bl.a. av statsminister Erna Solberg.  Det var verdighet over arrangementene og bidragene både fra statsminister og fra gjenlevende tidsvitner bar bud om et ekte ...

Mer...

Midlertidigheten har en ende

For noen dager siden meldte NRK/Urix nærmest gledesstrålende at forsoningssamtalene mellom terrororganisasjonene Hamas og Fatah kanskje var ved å lykkes og at en palestinsk samlingsregjering kunne bli resultatet.  De innkalte ekspertene var noe mer skeptiske, men satte sitt håp til at man nå, etter mange mislykkede forsøk, kanskje var i ferd med å dempe splittelsen mellom de to rivaliserende organisasjonene som begge ble opprettet for å ødelegge Israel. Det NRK og dets eksperter unnlot å nevne, var at mye av grunnlaget for forsoningen skyldes en kraftig islamistisk radikalisering som de siste årene har skjedd innenfor Fatah og PLO som leder de ...

Mer...

Det nærmer seg Jul

På samme måte som de første vårtegnene gjerne dukker opp gjennom snøen lenge før kulda slipper taket, har vi i lang tid merket oss at antisemittismen i Norge viser tydelige tegn på ny oppblomstring når det nærmer seg en religiøs høytid som Jul eller Påske.  Vi er på vakt allerede når høstløvet begynner å falle, og det slår aldri feil: Senest i oktober kommer de første utfallene mot den jødiske staten Israel, og de fortsetter frem mot Jul som om det haster å fortelle at for menneskene i Midtøsten er det Israel som er det store problemet. I år har det ...

Mer...

Natten som ikke tok slutt

Natten mellom 9. og 10. november 1938, Krystallnatten, innledet nasjonalsosialistene iverksettelsen av sin plan om en "endelig løsning på jødespørsmålet" i Europa.  Det kostet 6 millioner jøder og utallige andre mennesker livet.  Krystallnatten markerer derved avslutningen på det jødiske bidraget til den jødisk-kristne sivilisasjonen og jødisk kulturliv i Europa.  Det mørket som satte inn den natten varer ved. Ingen forsøk på å gjenskape enklaver av jødisk samfunnsliv i Europa etter dette har vist seg vellykkede og bærekraftige.  Her og der finner man restaurerte synagoger mer eller mindre tomme, isolerte grupper og enkeltpersoner som gjør en heroisk innsats for å holde minnene ...

Mer...

Sviktende lojalitet

Den 2. november var det 100 år siden den britiske regjering innrømmet det grusomme overgrepet som i det første århundre ble begått av de romerske imperialistene da deres arméer slo ned de jødiske frihetskjemperne, massakrerte store deler av det jødiske folk og drev hundretusener i eksil.  Utenriksminister Arthur Balfour erklærte i sitt brev til den jødiske lederen Lionel Walter Rothschild at "den britiske regjering ser med velvilje på opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjemland i Palestina."  Tankene om dette fikk etter verdenskrigen internasjonal tilslutning fra Storbritannias allierte, og da det jødiske folks kjerneområder var frigjort etter århundrers fremmed okkupasjon, ble ...

Mer...

Den mørke siden

Mange tror at det er i ferd med å lysne i Midtøsten.  Enkelte terrorgrupper er kanskje eliminert og den islamske staten, IS, er i ferd med å miste sitt territorium.  Men dette bildet er et bedrag, akkurat som nyheten om at en reformasjon kan være forestående innenfor det saudi-arabiske regimet.  Den nåværende kronprinsen i landet sier han vil vende Saudi Arabia tilbake til "moderat islam." Har ikke dette vestlig allierte landet hele tiden tilhørt "moderat islam," eller er det bare noe politikere har greid å innbille oss?  Hva skal vi da mene om vår NATO-allierte tyrkiske leder, islamisten Erdoğan, som hevder ...

Mer...

Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk.  Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt.  Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas. Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat.  Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man ...

Mer...

Terrorismens uforanderlighet

Terror som politisk og religiøst virkemiddel er ikke noe nytt.  Verden har stått overfor slik terror fra ulike hold i årtusener.  Europa og Midtøsten har til nå lidd skade av islamsk terror sammenhengende i 13-1400 år.  Det er ingenting som tyder på at denne atferden fra islamske misjonærer vil ta slutt i overskuelig fremtid.  Det som fryktes å kunne ta slutt, er våre myndigheters vilje til å forsvare samfunnet mot slik terror.  I EU er den politiske legitimeringen av islamsk terror kommet til det stadiet at antisemitten, flykapreren og terroristen Leila Khaled nylig ble invitert til å holde preken fra ...

Mer...

Kirkens humanitære ansvar

Åpent brev til Kirkerådet vedrørende Kirkeuka for fred i Palestina og Israel, faren for økt antisemittisme i Norge og forsterket konfliktnivå mellom de selvstyrte palestinske områdene og Israel. Som medlemmene av Kirkerådet vil være kjent med har det i år, i likhet med tidligere år, vært reist sterk offentlig kritikk mot Kirkens arrangement ”Kirkeuka for fred i Palestina og Israel.”  Kritikken har i stort monn vært uttalt fra kristent hold, men også fra sekulære instanser som SMA. Når vi har engasjert oss i denne kritikken er det av to hovedårsaker: Vi mener dette arrangementet, slik det er utformet og presentert for Kirkens ...

Mer...

– Unnskyld at vi vant


Når man deltar i det offentlige ordskiftet noen år, vil man etter hvert oppdage, og det gjelder uansett nivå, tror jeg: noen mennesker tar ikke fakta innover seg uansett hva. De er faktaresistente. Som en bekjent uttrykte det bare for noen dager siden da ubehagelige fakta ble lagt på bordet: – det tror jeg bare ikke på!

Nei, da har det jo heller ikke skjedd, så mye må være helt klart.

Under krigen i 1967 fikk Israel tak i militære dokumenter fra araberne, der det helt klart fremgår at araberne ikke bare planla å utrydde sivilbefolkningen i Israel, men de hadde detaljerte, operasjonelle ordrer klare for utslettelsen.

Ikke desto mindre er det diverse akademikere som fordreier fakta, og får det til å bli at det var Israel som var aggressoren.

Ben-Dror Yemini skriver en kronikk basert på en del fakta som fremkommer i Michael Orens bok om Seksdagerskrigen, Miriam Joyces bok om Husseins relasjoner med USA og Storbritannia, og i dr. Moshe Elads bok Core Issues in the Israeli-Palestinian Conflict. Særlig Oren har lest samtlige militære dokumenter som er nedklassifisert nylig.

Seksdagerskrigen har mer enn noen annen krig blitt redefinert. En flodbølge av publikasjoner omhandler det som hendte den gangen. Det heter seg i disse at Gamal Abdel Nasser slett ikke hadde noen mulighet for å slå Israel, og derfor hadde han ingen intensjoner om å gjøre det heller.

Sannheten er at han truet. Sannheten er at han sendte flere og flere divisjoner til Sinai. Sannheten er at han utviste FN-observatørene. Sannheten var at han oppviglet massene i de arabiske land. Sannheten er at de arabiske regimene raslet med sablene og forberedte seg til krig. Sannheten er at han stengte Tiran-stredet. Sannheten er at Israel ble beleiret fra sør. Sannheten er at dette var en alvorlig overtredelse av folkeretten. Sannheten er at det var en «casus belli» (krigskasus.)

Her kommer De faktaresistente inn på banen.

Alt dette spiller imidlertid ingen rolle, fordi det finnes et mega-narrativ som forplikter de progressive krefter til å frita araberne fra ansvar og peke med anklagefingeren på Israel. Og når det finnes et narrativ, hvem trenger vel fakta? Når alt kommer til alt, så hadde Israel planer om å ekspandere, så de grep anledningen – sier narrativet. De lærde forvrenger fakta for å få araberne til å bli ofrene og Israel aggressoren.

Yemini forteller om hvor livredd han var under denne krigen. Han var bare et barn, og de hadde ikke tilfluktsrom, og det ble klart at det ville bli bomber, så det ble gravet hull i hagen så man kunne gjemme seg.

Både den arabiske liga og lederne av alle statene i nærheten annonserte enstemmig at planen var utslettelse. Jeg gjentar: utslettelse. Arrogant tale? Når du ser på det faktum at den arabiske og muslimske verden var opptatt med endeløse gjensidige massakrer, så var det nokså klart at det de gjorde mot seg selv og hverandre – og det fortsetter stadig – det ville de også gjøre mot Israel.

Derfor må vi huske en ting: alternativet til seier var utslettelse. Så unnskyld oss for at vi vant. Fordi en okkupasjon uten utslettelse er å foretrekke fremfor en utslettelse uten okkupasjon.

De arabiske statene aksepterte aldri staten Israels eksistens. Ikke et øyeblikk. Det fantes ingen okkupasjon fra 1949 til 1967, men en palestinsk stat ble aldri etablert, for lederne i den arabiske verden ønsket slett ingen ny stat. De ville ha Israel. De skjulte ikke sine intensjoner et sekund.

Den nye fasen begynte i 1964. På et bakteppe av en konflikt om vannkilder samlet Den arabiske liga seg i Kairo. Her slo de fast: «… felles arabiske militære forberedelser vil, når de er ferdige, konstituere de ultimate praktiske midler som skal til for den endelige likvidering av Israel.»

Så gikk det to år, og daværende forsvarsminister Hafez Assad, som siden skulle bli Syrias president, erklærte: «Angrip fiendens bosettinger, gjør dem til støv, brolegg arabiske veier med jødenes hodeskaller.» Og for å fjerne all tvil, la han til: «Vi er fast bestemt på å gjennomvæte denne jord med deres (israelernes) blod, til å kaste dere på sjøen.»

Nå gikk det, for å si det pent, ikke helt slik. Den nevnte syriske president har nok fått noe støv i munnen i årene som har gått etter det smertelige tapet for Israels luftvåpen. Og dette støvet er det ikke jøder, men helt andre folk som virvler opp.

Ni dager før krigen brøt ut, sa Nasser: «Det arabiske folk ønsker å slåss. Vårt grunnleggende mål er å ødelegge staten Israel.» To dager senere kom Iraks president Abdul Rahman Arif på banen: «Dette er vår anledning … vårt mål er klart: å fjerne Israel fra kartet.»

To dager før krigen brøt ut, sa PLOs leder og grunnlegger Ahmad Shukieri: «De som skulle overleve vil forbli i Palestina, men etter min oppfatning vil ingen overleve.» Ja, dette var atmosfæren. Tror noen alvorlig på at dette kun var erklæringer? Tror noen at intensjonen var en opplyst okkupasjon? Tror noen at det ikke ville blitt en massenedslaktning slik Egypt gjorde det i Jemen og senere i Biafra?

Det fremgår ikke helt klart av bøkene Yemini refererer til, om samtlige deltagere og observatører var fullstendig klar over denne eksistensielle trusselen mot Israel, men stabssjef i IDF den gangen, Yitzhak Rabin, sa i alle fall til regjeringen at «dette vil bli en vanskelig krig … det vil bil store tap.» Han anslo at 50.000 mennesker ville bli drept. Oren som hadde lest omtrent samtlige dokumenter som hadde blitt nedklassifisert, konkluderte slik: «Dokumentasjonen viser at Israel av all makt ønsket å unngå krig, og at det helt til kvelden før krigen prøvde å stoppe krig på alle mulige måter – selv til en høy strategisk og økonomisk pris for staten.»

Den politiske debatten om israels kontroll over territoriene har ført til en situasjon hvor politiske oppfatninger bryter ned faktuell etterforskning. Den politiske debatten er viktig. Det er helt klart legitimt. Men det er ikke nødvendig å omskrive historien for å rettferdiggjøre et politisk ståsted. Det skulle vært den andre veien: fakta skulle virke på de politiske syn. Og fakta er klare og enkle: De arabiske statene gikk ikke bare for erklæringer om en forventet utslettelse, de hadde også de operasjonelle ordrene klare.

Ynet: Arabiske ledere planla å eliminere Israel i Seksdagerskrigen. Op-ed, Ben-Dror Yemini

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?