Balfour-erklæringen 100 år

Balfour og Balfour-erklæringen fra 1917

Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil.
Salomos Ordspråk 21,1

Balfour-erklæringen er et brev som den britiske utenriksministeren Arthur Balfour sendte til Lord Walter Rothschild 2. november 1917. Rotschild var leder for det britiske jødiske samfunnet.

Essensen i det korte brevet var at den britiske regjering stilte seg positive til å etablere et jødisk nasjonalt hjem i Palestina, og at den ville bidra til at dette målet kunne oppnås.

En rekke politiske hensyn og strategier spilte inn i tiden som fulgte, men kort forklart førte alle disse hensyn, både Frankrike med sine behov for å sikre sine interesser i Libanon og Syria, og Frankrikes og Storbritannias behov for å opprettholde sin allianse seg imellom til at Storbritannia fikk ansvaret for å implementere og beskytte det sionistiske prosjektet. Også Vatikanet foretrakk Storbritannia. USA var nøytral i verdenskrigen, men deltok fra 1917, og avviste å ha noen styrende rolle i Palestina.

Disse hensynene og avveiningene førte til at Balfour-erklæringen ble en del av internasjonal lov, folkeretten. På San Remo-konferansen i 1920, hvor Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan, Belgia, Hellas deltok, og USA var til stede som observatør, undertegnet disse statene at Nasjonenes Forbund, Folkeforbundet, fikk mandatet for Palestina. Sionistlederne Nahum Sokolow og Chaim Weizmann, Israels senere første president var også til stede.

Så ble mandatet overført til Storbritannia. Folkeforbundet la til det som hadde blitt vedtatt i San Remo til teksten i Balfours brev, «til det jødiske folks historiske forbindelse til Palestina og til landområdene så de kan gjenopprette sitt nasjonale hjem i det landet». Storbritannia fikk ansvar for å implementere deres erklæring ved å gjøre det til en del av Folkeretten. Mandatets ordlyd ble pålagt alle medlemmene i Folkeforbundet.

For Israel slik staten er i dag, er Balfour-erklæringen noe av det viktigste og mest positive noensinne. Men Israel har fiender. Til tross for de enorme områdene araberne har i Midtøsten, er det sterke krefter i de fleste regjeringer som anser den jødiske staten som et fremmedelement, og ønsker dem bort. Flere kriger har blitt startet, og en nærmest uendelig strøm av terrorhandlinger har blitt utført mot både militære og sivile, barn og voksne.

Den arabiske avisen Al-Jazeera kaller opprettelsen av staten Israel en «etnisk rensning av Palestina i 1948» til tross for at staten har nærmere 20 % arabiske borgere, i motsetning til områdene rundt, som er så å si etnisk renset for jøder. Den etniske rensningen, som var en etnisk rensning, foregikk i 1948, og de jødene som måtte flykte fra arabiske land, var flere enn dem som flyktet fra Israel.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu er i London i fem dager for blant annet å delta i en jubileumsmiddag i anledning 100-årsminnet. Man forventer protester, som ellers når Israel feires. Lederen for det britiske arbeiderpartiet, Jeremy Corbyn var også invitert, men avslo invitasjonen.