Israels viseambassadør Dan Poraz om den aktuelle situasjonen

Dan Poraz i samtale med Kjetil Ravn Hansen, leder av Miff Oslo. Bengt-Ove Nordgård til venstre.

Dan Poraz i samtale med Kjetil Ravn Hansen, leder av Miff Oslo. Bengt-Ove Nordgård til venstre.

Israels viseambassadør til Norge, Dan Poraz, var i kveld invitert av Miff til foredrag om den aktuelle situasjonen i Israel.  Bengt-Ove Nordgård oversatte til norsk.

Salen var full, og det var påtagelig interesse for emnet. Nedenstående er et enkelt referat fra møtet.

Israel står overfor de største utfordringer noensinne

Alle som støtter Israel bør ha i minne at det som er viktig, er å bevare Israel som en nasjonalstat for jødene. Her bør alle som støtter Israel gjøre sin stemme gjeldende og tydelig.

Det målet Israels fiender nemlig har, er å delegitimere selve Israels rett til å eksistere. De som vil boikotte, den såkalte BDS-bevegelsen. Det er dette som ligger bak. Grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og så videre blir angrepet. Jfr. den spanske festivalen som ville boikotte den jødiske amerikaneren med mindre han kom med en anti-israelsk erklæring.

Det samme skjedde i Oslo. Filmen som handlet om barn med handicap, fordi regissøren kom fra Israel. – Vi beklager. Vi kan ikke akseptere filmen. Bare hvis den omhandler okkupasjonen, var meldingen som kom fra BDS-aktivistene.

Delegitimering av Israel er for dem viktigere enn retten til ytringsfrihet.

Vi har i dag sosiale medier. Facebook, Twitter og lignende. Hvem som helst kan si hva som helst hvor som helst. Ikke bare mot Israel, men mot jødene.

Antisemittisme er på sitt høyeste nivå i Europa. Før var det på slagmarken. Nå er det her slaget står.

Si derfor ut sannheten. Høyt og tydelig.

Israels jødiske identitet
Kampen går på Israels identitet. Den blir stilt spørsmålstegn ved den hver eneste dag.

Den eksistensielle trussel Israel står overfor er ikke Hamas, eller Hizbollah med sine 100.000 raketter som er rettet mot Israels sivile. Det er farlig nok. Men det er trusselen mot Israels identitet som er den virkelige trusselen i dag. Den er jødisk, og den er demokratisk. Dette er de to pilarene som bærer hele Israel. Dette vet våre fiender godt. De vet at dersom en av disse pilarene faller, vil hele Israel falle.

Dette visste også romerne.  I år 136 slo romerne ned et jødisk opprør. De visste at om de skulle få bort jødene måtte de angripe selve den jødiske identiteten. Hvordan gjorde de det? De endret navnet fra Judea til Palestina. Alt sammen ble gjort for å viske ut den jødiske identiteten.

Men det virket ikke. De greide det ikke. Den jødiske tilhørigheten har vært der hele tiden i disse 2000 år som jødene har vært i diaspora. I Irak, i Jemen, over alt. De hadde alltid et felles ønske om å returnere til det jødiske hjemland.

Ambassadøren og jeg hadde nylig et møte med Palestinakomiteen. Et godt møte, om enn forskjeller i mening og formål. De fikk si sitt, og vi fikk sagt vårt. De aller fleste av de aktivistene som roper fritt Palestina, og også bort med Israel, tror nok at de kjemper for rettferdighet.

Logoen deres viser imidlertid et Palestina, ikke innenfor 1967-grensene, men hele landet Israel er innlemmet. Fra Middelhavet til Jordan. Palestina, ikke noe annet. Ikke én referanse til det landet jeg er født i. Ambassadøren spurte dem: – hvor er Israel i dette kartet? I deres agenda.

De skjønner ikke hvilken betydning dette har. En liten logo som ikke viser noe annet enn Palestina.

Bosettingene
Hva er det virkelige hinderet for fred i Midtøsten? Bosettingene? Nei. Bosettingene kan man kritisere og debattere. Legitimiteten for bosettingene er faktisk ett av de mest opphetede tema i Israel. Men det er ikke dem som er hinderet for fred i regionen. Israel har bevist tidligere at de er villige til å evakuere bosettinger for fred.

Det viste vi da vi evakuerte Gaza. For å få fred.

Bosettingene kan debatteres. Og det blir de. Men å si at de er hinderet for fred, er feil.

Men: motstand mot å anerkjenne Israel som jødenes nasjonalhjem, er årsaken til den manglende freden. Selv palestinernes president Mahmoud Abbas, som anses som moderat, er fremdeles ikke villig til dette. Dette er noe den palestinske siden ikke en gang er villig til å forhandle om.

Israel har to krav.

Vi ønsker å vite at vi har sikkerhet når vi eventuelt trekker oss tilbake fra de områdene som skal bli palestinsk stat. Se på hva som skjedde da Hamas tok over Gaza. Raketter og terrorisme. Vi trenger internasjonale garantier mot at ikke det samme skal skje når vi trekker oss ut fra Samaria og Judea.

Og, vi krever at våre fredspartnere aksepterer oss for de vi er.

Man vil presse Israel politisk ved å anerkjenne en palestinsk stat. Hvorfor er man ikke real og presser palestinerne til også å anerkjenne Israel som en jødisk stat?

Araberne aksepterte aldri Delingsplanen. De erklærte faktisk krig, en utryddelseskrig mot den jødiske stat, bare en dag etter etableringen. Så lege Israel ikke blir akseptert, men sett på som et kolonialistisk fremmedelement, hvordan kan det da blir fred?

Netanyahu erklærte i 2009 at han var forpliktet til tostats-løsningen. Men har vi sett noen bevegelse i de palestinske lederes holdninger mot Israel?

Det palestinske lederskapet står hvor de alltid har gjort. De er fremdeles ikke villig til å akseptere at Israel har rett til å eksistere i Midtøsten.

Fred er ikke bare ord. Det er først og fremst bygd på at man anerkjenner og aksepterer. Hvordan kan det blir en varig fred når de ikke vil akseptere Israels rett til å eksistere?

Hvilken rolle kunne Norge ha?
Norge kunne legge press på palestinerne så de anerkjenner Israel. Mange røster presser på regjeringen for at man skal akseptere Palestina. Den anerkjennelsen overfor Israel man hadde for 68 år siden har forvitret i Europa.

Israel er en jødisk stat. Dette er vanskelig å svelge for mange europeere. Man mener det at den ikke-jødiske minoriteten ikke har de samme rettigheter som jødene har. Hvordan er det i Norge? Har ikke ikke-kristne, eller andre rettigheter? Slik er det også i den demokratiske staten Israel.

Avtalen med Iran
Det er klart for alle, også dem som skrev under avtalen at dette ikke bidrar noe fra eller til for å forhindre Iran i å lage en kjernefysisk bombe. I løpet av 10-15 år finner Iran uansett sin måte å lage bomben. Avtalen gjør det heller ikke vanskelig å produsere bomber i løpet av kort tid. Men prisen er høyere for Iran. Men avtalen gjør det mye lettere økonomisk for dem å produsere mange bomber, på ca. ti år.

Det finnes mange grunner til å anta at Iran vil bryte avtalen. De har gjort det før. De fleste i Norge tror ikke dette. De argumenterer med at Iran blir forhindret i å bryte den. Regler, inspeksjoner, etterretning vil gjøre det mulig å kontrollere dem. Men slik er det ikke. Det tok mange år før noen oppdaget de underjordiske gangene og anleggene de har.

Ingen oppdaget heller at Syria i sin tid bygget en plutonium-reaktor. Tenk hva et Syria med kjernefysiske våpen ville ha vært i dag, om ingen tok den ut. Inspeksjoner forhindret heller ikke Nord-Korea i å få A-bombe, til tross for alle avtaler og inspeksjoner.

Avtalen gir Iran masse cash flow. Den bruker de ikke for å bygge skoler og moskeer. De bruker det til å finansiere terrorisme i regionen, og i hele verden. Forrige uke ble fire raketter avfyrt mot nord-Israel. Dette var første gang på 42 år. Dette er de første tegnene, det er indikasjoner på at Iran står bak.