Kategoriarkiv: Vesten

Når anti-sionisme blir antisemittisme

En video ble nylig offentliggjort av Centre for Israel and Jewish Affairs, en organisasjon som koordinerer jødiske kanadiske organisasjoner. Videoen viser en demonstrasjon på den såkalte Al-Quds-dagen, da den ble holdt i Queen’s Park forrige uke.

Under en årviss demonstrasjon mot Israel kunne man høre talere beskrive Israel som «kreft» som må drepes. Dessuten ble den jødiske staten anklaget for å være involvert «alle steder vi ser urettferdighet skjer,» og israelere ble kalt «rasistiske,» «barbariske,» og «inhumane.»

Hizbollahs flagg ble også vist av demonstrantene. Dette flagget er forbudt etter kanadisk lov.

«Det er viktig at folk forstår at det er et hav av forskjell mellom legitim kritikk av den israelske regjerings politikk, og å nekte Israels rett til eksistens, og det på et språk som uten tvil er antisemittisk,» sa CIJA i en uttalelse.

«I denne demonstrasjonen konkret, krysset «kritikk» av Israel fort over grensen for direkte antisemittisme. Videoen viser også at mennesker som oppriktig tror på menneskerettigheter ofte deler podium med ekstremister som er fylt av hat.»

«Disse aktivistene burde holdes ansvarlig for det selskap de holder seg med,» konkluderte senteret med.

Ynet

Velkommen til Eurabia

Nå som den muslimske befolkningen skyter i været, kan Europa slik som vi kjenner det snart være en saga blott. Den europeiske sivilisasjon som formet tidsalderen vi lever i er i ferd med å bli utslettet. Og det av oss selv. I sin nye bestselger “Civilization” skriver den anerkjente harvard-historikeren Niall Ferguson:

Hvis den muslimske befolkningen i Storbritannia fortsetter å vokse med en årlig rate på 6,7% (slik den gjorde mellom 2004 og 2008,) vil dens andel av den totale britiske befolkning stige fra i underkant av 4% i 2008 til 8% i 2020, til 15% i 2030 og til 28% i 2040, og endelig passere 50% i 2050. «

Ferguson er ikke alene om å bruke begrepet “Eurabia” for å beskrive et islamisert kontinent som preges av en aldrende befolkning. Historikeren Bat Ye’or brukte sin karriere til å studere fenomenet, og professor Bernard Lewis fortalte den tyske avisen Die Welt at «Europa vil ha muslimsk flertall senest innen utgangen av det 21. århundre.»

Det globale antall muslimer er forventet å øke med 35% de neste 20 årene. Den muslimske befolkningen vokser dobbelt så raskt som den ikke-muslimske, ikke ifølge disse “Eurabia-predikantene”, men det berømte amerikanske Pew Forum, som publiserte sitt anslag over den muslimske befolkningsveksten mellom 2010 og 2030.

De mest skremmende tallene gjelder Europa. Den største økningen i den muslimske befolkningen over de neste tjue år er forventet å skje i Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland. Den muslimske befolkningen i Italia og Sverige er anslått til å bli “mer enn dobbel størrelse.” Kardinal Angelo Bagnasco, president for den italienske bispekonferansen, advarte mot Italias “langsomme demografiske selvmord”, og den italienske pater Piero Gheddo, en av nestorene blant Vatikanets misjonærer, advarte mot at “Europa vil bli dominert av islam i løpet av noen få generasjoner.”

En lav europeisk fruktbarhetsrate, den massive innvandringen fra muslimske land og en selvsikker islamistisk minoritet får den vestlige sivilisasjonens vugge til å ende i graven. Som historikeren Walter Laqueur har advart, dette er “Europas siste dager.”

Mister kostelige gaver
Over hele Europa har antall fødsler sunket i forhold til antall dødsfall hvert eneste år. For en stabil befolkning trenger en nasjon en fruktbarhetsrate på 2,1 levendefødte barn pr. kvinne. Det er grovt sett hva som er tilfellet i Amerika. Israel har en tydelig rate på 2,6. Italia derimot viser en av verdens laveste fertilitetsnivåer: 1,3. Den kanadiske journalisten Mark Steyn, forfatter av “America Alone” har advart om at det på slutten av det 21. århundret “fortsatt kan være et geografisk område på kartet som heter Italia,” men dette vil “bare være en betegnelse for fast eiendom.”

Mens Østerrike hadde 90% katolikker i det 20. århundre, vil islam kunne bli den største religionen blant østerrikere under 15 år innen 2050, sier den amerikanske journalisten Christopher Caldwel. I de fire største byene i Nederland: Amsterdam, Rotterdam, Haag og Utrecht, er det vanligste navnet blant nyfødte gutter Mohammed, med variasjonene Mohamed og Muhammed. Det samme gjelder for EUs hovedstad Brüssel.

I Spania var bare 3.2% av Spanias befolkning født utenfor landet i 1998. Nå er det mer enn 15%. Ifølge Pew Forum vil Frankrikes muslimske befolkning øke fra dagens 4.700.000-6.900.000 i 2030. Demografien holder på å endre alle europeiske byer: Befolkningen i Amsterdam, Brüssel og Marseille har mellom 20 og 25% muslimer. Birmingham, Köln, København, London, Paris, Rotterdam, Stockholm, Strasbourg og Haag har mellom 10 og 20% muslimer. Berlin, Hamburg og Wien har mellom 5 og 10%.

Problemet er at den raskest voksende demografiske gruppe i Europa også er den mest religiøse og den mest motstandsdyktige mot påvirkningen fra det liberale demokratiet. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan denne konfrontasjonen mellom den europeiske ateistiske apatien og en islamistisk teologisk uro vil ende.

Det muslimske brorskap driver flesteparten av de europeiske moskeer. De fremste grupperingene blir kurtisert av vestlige regjeringer og av media. Europa er en av deres prioriterte områder. De kaller det “daar al Shaadi” – misjonens land. Yusuf al Qaradawi, den mest kjente guruen i Borskapet, sa det klart nok: “Islam vil komme tilbake til Europa, ikke med sverdet, men med omvendelse.”

Europa risikerer å miste alle sine dyrebare gaver: menneskeverd, samvittighetsfrihet, religionsfrihet, ytringsfrihet, rettsikkerhet, skille mellom stat og moské. Over hele Europa er det flere titalls journalister, tegnere og forfattere som lever under terrortrusler.

De siste lekkasjer fra WikiLeaks avdekket at minst 35 terrorister på Guananamo ble radikalisert i Londons moskéer før de ble sendt for å kjempe mot Vesten. I Storbritannia er det 80 Sharia-domstoler som fungerer som lovlig juridisk apartheid. Disse domstolene bygger på avvisning av prinsippet om at menneskerettighetene er ukrenkelige. Domstolene formaliserer “talaq”, ektemenns avvisning av hustruene, polygami, retten til å kjefte på konene sine, og forebygging av blandingsekteskap.

Jødene – et barometer for toleranse
Holland med alle sine regler mot diskriminering er allerede et segregert samfunn. Europas største moské ligger i det vakre grønne, frodige, skogkledde, vannrike nederlandske landskapet. På Zuidplein Theatre, et av de mest prestisjefylte i Rotterdam, ble en hel balkong reservert for muslimske kvinner. Dette skjer ikke i Pakistan eller Saudi-Arabia, men i byen der grunnleggerne dro til USA.

The Economist, en publikasjon med langt fra anti-islamske ideer, snakket om Rotterdam som et «Eurabisk mareritt.» Dette marerittet truer jødene også. Antisemittismen i Vest-Europa var i fjor “den verste siden Annen verdenskrig,” ifølge Jewish Agency. Dette vil bare forverres i fremtiden. Bøker som “Mein Kampf” og “Sions vises protokoller” er bestselgere som stolt vises frem i muslimske butikker på Edgware Road i hjertet av London.

La oss ikke glemme Ilan Halimi, en ung jødisk mann fra Paris, som ble kidnappet og torturert uten at noen grep inn fra de omkringliggende leilighetene i boligområdet. Naboene hørte Halimis skrik, men sa ikke et ord.

I Sverige, et land som The Guardian beskrev som “den største suksessen verden har sett”, forlater jødene store byer som Malmø, av sikkerhetsgrunner og på grunn av antisemittiske angrep. Den nederlandske liberale guruen Frits Bolkestein bare utløste opprør i Nederland ved å si at “jødene har ingen fremtid her og bør utvandre til USA eller Israel.”

Baruch Spinozas berømte Holland, som ble skjulestedet for de spanske og portugisiske jødene som flyktet fra inkvisisjonen, er i ferd med å bli en verden av frykt, trusler og undertrykkelse. Jødene har også flyktet fra Antwerpen, byen som en gang så stolt ble kalt “Det nordlige Jerusalem.”

Antisemittisme er et utslag av barbariet i vår sivilisasjon, og jødene har alltid vært et barometer for toleranse. Når jødene blir borte fra Amsterdam og Antwerpen, vil ingen ting være som før i Europa. Vi bør ikke være overrasket om disse nye europeerne under Eurabia-banneret en dag vil forsøke å drive etterkommerne fra Holocaust ut av Israels land. Denne andre Shoah vil bli kalt “Fred og rettferdighet for Palestina.”

Giulio Meotti er journalist i Il Foglio. Han er forfatter av boken “A New Shoah: The Untold Story of Israel’s Victims of Terrorism”

Ynet

Ingen endringer i Midtøsten

Op-ed, Ynet, 12.04.2011

Tross Vestens illusjoner fortsetter tingene i stor grad som før etter opptøyene i den arabiske verden

Dramatiske endringer?
President Shimon Peres’ påstand at “de dramatiske endringene i den arabiske verden tvinger oss til å gjøre alt som kreves for umiddelbart å få i gang fredssamtaler igjen” ljomer gjennom fredsleiren, uten ytterligere forklaringer. Dette er øyensynlig den forklaring vi får, fordi rasjonell tenkning ville føre til den motsatte konklusjon.

La oss starte med Egypt. Obama-administrasjonen støttet de unge menneskene som protesterte på Tahrir Square i frihetens, fremskrittets og demokratiets navn. Det ikke så hyggelige resultatet ble beskrevet av New York Times som følger:

“Religion har stått frem som en mektig politisk kraft i kjølvannet av et opprør som var basert på sekulære idealer. Det muslimske brorskap er i frontlinjene, omformet til det militære styrets tause partner… de unge, utdannede sekulære aktivistene som sparket i gang revolusjonen er ikke lenger den drivende politiske makt.”

Islam fremmer demokrati?
I en folkeavstemning om endringer for konstitusjonen stemte rundt 77% i favør av Det muslimske broderskapet. Gruppens leder og talsmann Issam al-Arian oppsummerer: “Folkets ønske om å bevege seg fremover mot islam markerer begynnelsen på demokratiske verdier i Egypt.”

Arian har absolutt rett. En demokratisk majoritet blant arabere ønsker ikke-demokratisk islamisme fremfor demokratisk liberalisme, og derfor er demokrati en engangshendelse over der: de som blir valgt forblir ved makten og får slutt på den diplomatiske prosessen, helt til de blir styrtet i neste revolusjon.

Den frie verden, som fikk se sitt håp knust, truer ikke egypterne i FN, og de tyr ikke til den skremmetaktikken som brukes overfor Israel. Men de tar det bare innover seg som noe som er uunngåelig i Midtøsten, – at ingen ting endrer seg, selv ikke etter en “liberal revolusjon.” I dag ville Vesten gladelig gi sin tilslutning til et moderat og pro-vestlig diktatur av Mubarak-typen i Egypt.

Ingen Jefferson til Den persiske gulf
I Bahrain prekte USA til kongene av Saudi og Bahrain at de skulle føye seg etter sjia-majoritetens krav i demokratiets navn. Den saudiske armé ble invitert til Bahrain, og opptøyene ble stanset med vold. Vesten, som ble tvunget til å holde seg inne med de to kongedømmene, måtte se i øynene at Jefferson ikke ville komme til Den persiske gulf med det første.

Sammenbruddet i Libya
I Libya var vestlig militær intervensjon basert på det naive, kunstige premisset at man antok at tyrannen Gadaffi sto overfor demokratiske, liberale styrker. Men som det viste deg, så ble rbellene støttet av Teheran og al-Qaida. Lederne for rebellene slåss mot Amerika i Irak og Afghanistan, sammen med mange andre som kom til Libya.

Obama kom plutselig nesten i den situasjon at han var i ferd med å dele ut våpen til Bin Ladens menn. Heldigvis for ham avsluttet han den militære offensiven i siste øyeblikk, siden den europeiske offensiven også mistet sin drivkraft. Styrtingen av Gadaffi, som til å begynne med ble presentert som selve hensikten med krigen, er ikke lenger på agendaen, og regimet hans er øyensynlig den aktuelle løsning nå.

I Syria massakrerte Assad sine egne innbyggere midt på lyse dagen, mens Vesten bare kom med svake fordømmelser, fordi de fant ut at alle alternativene ville være enda verre.

Alt som før
Og så, det som startet med et smell, som den arabiske versjonen av revolusjonstiden, endte med et klynk.

Hvor har fredsleiren sett disse sine “dramatiske endringer?” I Kairo? Manama? Tripoli? Damaskus?

Og her? Her omkring er palestinernes “folkeønske” – både i Ramallah og i Gaza – å utrydde den jødiske staten. Mens både Amerika og Europa vil overleve selv om Det muslimske brorskapet regjerer i Egypt, så vil ikke Israel kunne overleve lenger i sameksistens med en suveren palestinsk stat lenger enn Juliano Mer overlevde i Jenin.
(Se Wikipedia)

Selv om vi alle sammen var som Juliano, og selv om Hamas og Islamsk hellig krig signerte på en “virkelig fred” – så ville alltids noen finne et nytt spennende navn og ta livet av denne umulige freden med automatiske geværsalver og starte en altomfattende krig.

Heller ikke her er Vestens løsning realistisk. Og valget vi har er enten å beholde situasjonen slik den er i dag, – autonomi under israelsk beskyttelse, eller kaos og overtakelse av styrker som truer Den frie verden.

Så hvorfor er fru Merkel i stand til å akseptere de skrøpelige og utilstrekkelige realitetene i hele Midtøsten, mens i et lite hjørne av regionen, hvor spillet faktisk involverer seks millioner jødiske liv, insisterer hun på å kjøre løpet fullt ut? Dette er spørsmålet som Netanyahu skulle ha stilt den tyske kansleren. Og nå som den siste massedemonstrasjonen på Tahrir Square ble spredt av ild fra den egyptiske armé, står det bare ett spørsmål tilbake: Hvor har fredsleiren sett disse sine “dramatiske endringer?” I Kairo? Manama? Tripoli? Damaskus?

Pro-israelske aktivister angrepet

Politiet insisterte på at aktivister med pro-israelske plakater skulle forsvinne.

Ytringsfrihet, – bare du forsvinner fort igjen. Slik er hverdagen hvis du har synspunkter som avviker fra Mainstream, særlig i venstrevridde miljøer.

En pro-israelsk aktivist ble søndag angrepet på et universitet i London, melder Ynet News. Det var Jewish Cronicle som opprinnelig meldte om angrepet. Mannen ble bragt til sykehus etter å ha blitt slått og bitt i kinnet.

Det var fire aktivister som bestemte seg for å dra til School of Oriental and African Studies etter at de fikk høre om pro-palestinske aktiviteter i forbindelse med «Israel Apartheid Week». To av dem, Tony Coren og Gili Brenner, gikk inn for å snakke med folk. «Vi hadde med oss plakater og noen informasjonsfoldere, og det ble noen siviliserte og veldig interessante samtaler,» fortalte de.

Men så kom det en mann bort til aktivisten som det ramlet antisemittiske uttalelser fra. «Han sa at det beste jødene noensinne hadde gjort, var å gå i gasskamrene» fortalte Coren. Den andre aktivisten ville filme opptrinnet, og Coren var enig. «Dette må dokumenteres så vi kan fortelle hva som skjedde» mente han.

Men mannen som hadde så mye negativt å si så ut til å mislike at han ble filmet, og gikk til angrep på aktivisten, tok kameraet fra ham og slo ham, og bet ham i kinnet.

Bråket ble etterhvert lagt merke til av sikkerhetsvaktene, som stoppet volden. «En mengde mennesker kom løpende og alle sa at vi skulle forsvinne,» sa Coren. Presidenten i studentforeningen kom og sa vi hadde fått synliggjort vårt poeng, så nå kunne vi dra. En politimann rådet oss på det instendigste å forsvinne,» fortsatte han.

Cohen la til at selv om ikke angrepet overrasket ham, mislikte han at skolen hadde antydet at de selv var skyld i det som skjedde, simpelthen ved å være til stede.