Kategoriarkiv: Norge og Israel

Unge fotballspillere fra Eshkol i Norge

Et kjærkomment avbrekk fra livet ved Gaza-grensen. Fotballag-leder Eshchar Rinot ser på idretten som verdifull hjelp for traumatiserte barn og ungdommer. I forrige uke var tenåringsgutter fra Hapoel Eshkol i Norge.

PGT er en årlig turnering i Skandinavia for hovedsakelig jødisk ungdom. To lag fra klubben Hapoel Eshkol i det sørlige Israel, kort vei fra Gaza, var også invitert dette året. Vi besøkte dem på fotballbanen under turneringen, som dette året ble holdt i Oslo.

Yrende liv
Om det var tilfeldig, eller om det sier noe om hvor verdens tyngdepunkt for entusiasme ligger, vites ikke, men da vi ankommer Hemingbanen på Slemdal en søndagsmorgen i mai, er det så avgjort to språk som høres best i mylderet av mennesker: svensk og hebraisk. Blir man ikke forstått, puttes det inn noen engelske ord. Det er fotballturnering for ungdom, hovedsakelig jødisk.

Flere kamper spilles samtidig, og på en forhøyning med oversikt over alt sammen finner vi Michael Preminger, en av ildsjelene bak turneringen.

Han er vennligheten selv og presenterer oss på hebraisk for sine medarbeidere, og peker og forklarer, litt på engelsk når alle skal forstå, og på norsk til oss. Vi vil møte guttene fra Hapoel Eshkol. De er ikke så vanskelig å finne, ettersom de fleste har gulkantede drakter. Også lederen deres er lett å se, ettersom han er en halv kropp høyere enn guttene, og et hode høyere enn de fleste andre voksne. Vi hilser på Eshchar Rinot, og vi får vite at han faktisk er i Norge for andre gang. Sist han var her, var under Norway Cup i 2017. Han er glad for at guttene er blitt invitert. Mange av dem har en stresset hverdag med de sikkerhetsforholdene som hersker i den sørvestlige delen av Israel, og trenger et skikkelig avbrekk, forteller han. Og det ser virkelig ut som guttene koser seg. Når det ikke er rene kamper lagene imellom, stepper de inn på lag som mangler spillere, og de får nye venner.

– I de urolige tidene som er nå, og som har vart i mange år, er det ikke er uvanlig at barn får traumer og reaksjoner – alt fra frykt til voldelig adferd, muskelsmerter, de kan klamre seg til foreldrene sine, de får mareritt om natten, og sengevæting er heller ikke ukjent. Da er det lett å føle seg hjelpeløs. Derfor ønsker Eshkol kommune å stimulere barna til aktivitet og sport, forteller Rinot.

Eshchar Rinot og Peleg Klein viser stolt frem klubbens banner

Vokser opp med terrortrussel
Rinot presenterer oss for to av de yngste spillerne, som begge to snakker engelsk. Peleg Klein er 13 år og er i Norge for første gang. Han vet ikke helt hva han egentlig hadde forventet av landet vårt, men han hadde hørt at det var kaldt her oppe. Nå er det på ingen måte kaldt i dag, så Peleg sier seg kjempefornøyd med oppholdet.

Peleg Klein er 13 og elsker fotball.

Han liker å spille fotball, selvfølgelig. Om kveldene tilbringer han tid sammen med jevnaldrende, både de andre som er her, og sine venner fra Eshkol. Vi spør om han plages av tilstandene hjemme, vi ser jo alle på TV hvor urolig det er i grenseområdet. Men han trekker litt på skuldrene og smiler skjevt. Det later egentlig ikke til å plage ham for mye. I alle fall vil han ikke innrømme det. Men det var bra at at Israel vant European Song Contest, gliser han.

Også Yam Sela-David er 13. Han er her for første gang i år.

Han hadde ingen forventninger, sier han, annet enn å spille masse fotball! Så det har vært fantastisk så langt, han har hatt så mye moro. Yam forteller at han bor med foreldrene og to brødre i en kibbutz et stykke fra selve Eshkol, så han har for sin del aldri opplevd å måtte løpe i skjul for raketter fra Gaza. Om den ferske vinneren av sangkonkurransen sier han at han ikke liker sangen, men at det var kult at Israel vant.

Også Yam Sela-David er 13 år gammel. Han stortrives med å gjøre det han liker aller best: å spille fotball.

Årlig turnering
Engasjerte fotballtrenere, dommere, lagledere og organisatorer er overalt mellom de 357 unge spillerne som er med i PGT, Pierre Gildesgame Tournament, en årlig fotballturnering for ungdom. Den er oppkalt etter grunnleggeren av den jødiske sportsklubben Maccabi. Helt siden 1979 har turneringen blitt gjennomført hvert år, i en av de skandinaviske storbyene.

Aldersspennet er fra seks til 16 år. Hensikten med turneringen er at barna skal få knytte kontakter og utvide sin kontaktflate. Her ropes det med stort engasjement, mens armer og bein understreker betydningen i det som blir sagt. Akkurat slik det skal være på en fotballplass. Også de voksne utvider sin kontaktflate og pleier vennskap fra tidligere.

Vi ser mange hjertelige gjensyn, praten går på mange språk, termosene åpnes, og stemningen er svært god. De første årene var turneringen for Danmark og Sverige, og etter hvert ble Norge og Finland med, og nylig også Estland. Eshkol er med for andre gang i år. Sist var i 2015.

Klubben bidro med to lag bestående av ungdommer på omtrent 13-15 år. Reisen og oppholdet for de jødiske spillerne er i sin helhet betalt av det jødiske samfunnet i Norge.

Også Hjelp Jødene Hjem har vært med på dette i flere år. Guttene er innkvartert på et skoleområde mens de er her.

Israels viseambassadør Dan Poraz om den aktuelle situasjonen

Dan Poraz i samtale med Kjetil Ravn Hansen, leder av Miff Oslo. Bengt-Ove Nordgård til venstre.

Dan Poraz i samtale med Kjetil Ravn Hansen, leder av Miff Oslo. Bengt-Ove Nordgård til venstre.

Israels viseambassadør til Norge, Dan Poraz, var i kveld invitert av Miff til foredrag om den aktuelle situasjonen i Israel.  Bengt-Ove Nordgård oversatte til norsk.

Salen var full, og det var påtagelig interesse for emnet. Nedenstående er et enkelt referat fra møtet.

Israel står overfor de største utfordringer noensinne

Alle som støtter Israel bør ha i minne at det som er viktig, er å bevare Israel som en nasjonalstat for jødene. Her bør alle som støtter Israel gjøre sin stemme gjeldende og tydelig.

Det målet Israels fiender nemlig har, er å delegitimere selve Israels rett til å eksistere. De som vil boikotte, den såkalte BDS-bevegelsen. Det er dette som ligger bak. Grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og så videre blir angrepet. Jfr. den spanske festivalen som ville boikotte den jødiske amerikaneren med mindre han kom med en anti-israelsk erklæring.

Det samme skjedde i Oslo. Filmen som handlet om barn med handicap, fordi regissøren kom fra Israel. – Vi beklager. Vi kan ikke akseptere filmen. Bare hvis den omhandler okkupasjonen, var meldingen som kom fra BDS-aktivistene.

Delegitimering av Israel er for dem viktigere enn retten til ytringsfrihet.

Vi har i dag sosiale medier. Facebook, Twitter og lignende. Hvem som helst kan si hva som helst hvor som helst. Ikke bare mot Israel, men mot jødene.

Antisemittisme er på sitt høyeste nivå i Europa. Før var det på slagmarken. Nå er det her slaget står.

Si derfor ut sannheten. Høyt og tydelig.

Israels jødiske identitet
Kampen går på Israels identitet. Den blir stilt spørsmålstegn ved den hver eneste dag.

Den eksistensielle trussel Israel står overfor er ikke Hamas, eller Hizbollah med sine 100.000 raketter som er rettet mot Israels sivile. Det er farlig nok. Men det er trusselen mot Israels identitet som er den virkelige trusselen i dag. Den er jødisk, og den er demokratisk. Dette er de to pilarene som bærer hele Israel. Dette vet våre fiender godt. De vet at dersom en av disse pilarene faller, vil hele Israel falle.

Dette visste også romerne.  I år 136 slo romerne ned et jødisk opprør. De visste at om de skulle få bort jødene måtte de angripe selve den jødiske identiteten. Hvordan gjorde de det? De endret navnet fra Judea til Palestina. Alt sammen ble gjort for å viske ut den jødiske identiteten.

Men det virket ikke. De greide det ikke. Den jødiske tilhørigheten har vært der hele tiden i disse 2000 år som jødene har vært i diaspora. I Irak, i Jemen, over alt. De hadde alltid et felles ønske om å returnere til det jødiske hjemland.

Ambassadøren og jeg hadde nylig et møte med Palestinakomiteen. Et godt møte, om enn forskjeller i mening og formål. De fikk si sitt, og vi fikk sagt vårt. De aller fleste av de aktivistene som roper fritt Palestina, og også bort med Israel, tror nok at de kjemper for rettferdighet.

Logoen deres viser imidlertid et Palestina, ikke innenfor 1967-grensene, men hele landet Israel er innlemmet. Fra Middelhavet til Jordan. Palestina, ikke noe annet. Ikke én referanse til det landet jeg er født i. Ambassadøren spurte dem: – hvor er Israel i dette kartet? I deres agenda.

De skjønner ikke hvilken betydning dette har. En liten logo som ikke viser noe annet enn Palestina.

Bosettingene
Hva er det virkelige hinderet for fred i Midtøsten? Bosettingene? Nei. Bosettingene kan man kritisere og debattere. Legitimiteten for bosettingene er faktisk ett av de mest opphetede tema i Israel. Men det er ikke dem som er hinderet for fred i regionen. Israel har bevist tidligere at de er villige til å evakuere bosettinger for fred.

Det viste vi da vi evakuerte Gaza. For å få fred.

Bosettingene kan debatteres. Og det blir de. Men å si at de er hinderet for fred, er feil.

Men: motstand mot å anerkjenne Israel som jødenes nasjonalhjem, er årsaken til den manglende freden. Selv palestinernes president Mahmoud Abbas, som anses som moderat, er fremdeles ikke villig til dette. Dette er noe den palestinske siden ikke en gang er villig til å forhandle om.

Israel har to krav.

Vi ønsker å vite at vi har sikkerhet når vi eventuelt trekker oss tilbake fra de områdene som skal bli palestinsk stat. Se på hva som skjedde da Hamas tok over Gaza. Raketter og terrorisme. Vi trenger internasjonale garantier mot at ikke det samme skal skje når vi trekker oss ut fra Samaria og Judea.

Og, vi krever at våre fredspartnere aksepterer oss for de vi er.

Man vil presse Israel politisk ved å anerkjenne en palestinsk stat. Hvorfor er man ikke real og presser palestinerne til også å anerkjenne Israel som en jødisk stat?

Araberne aksepterte aldri Delingsplanen. De erklærte faktisk krig, en utryddelseskrig mot den jødiske stat, bare en dag etter etableringen. Så lege Israel ikke blir akseptert, men sett på som et kolonialistisk fremmedelement, hvordan kan det da blir fred?

Netanyahu erklærte i 2009 at han var forpliktet til tostats-løsningen. Men har vi sett noen bevegelse i de palestinske lederes holdninger mot Israel?

Det palestinske lederskapet står hvor de alltid har gjort. De er fremdeles ikke villig til å akseptere at Israel har rett til å eksistere i Midtøsten.

Fred er ikke bare ord. Det er først og fremst bygd på at man anerkjenner og aksepterer. Hvordan kan det blir en varig fred når de ikke vil akseptere Israels rett til å eksistere?

Hvilken rolle kunne Norge ha?
Norge kunne legge press på palestinerne så de anerkjenner Israel. Mange røster presser på regjeringen for at man skal akseptere Palestina. Den anerkjennelsen overfor Israel man hadde for 68 år siden har forvitret i Europa.

Israel er en jødisk stat. Dette er vanskelig å svelge for mange europeere. Man mener det at den ikke-jødiske minoriteten ikke har de samme rettigheter som jødene har. Hvordan er det i Norge? Har ikke ikke-kristne, eller andre rettigheter? Slik er det også i den demokratiske staten Israel.

Avtalen med Iran
Det er klart for alle, også dem som skrev under avtalen at dette ikke bidrar noe fra eller til for å forhindre Iran i å lage en kjernefysisk bombe. I løpet av 10-15 år finner Iran uansett sin måte å lage bomben. Avtalen gjør det heller ikke vanskelig å produsere bomber i løpet av kort tid. Men prisen er høyere for Iran. Men avtalen gjør det mye lettere økonomisk for dem å produsere mange bomber, på ca. ti år.

Det finnes mange grunner til å anta at Iran vil bryte avtalen. De har gjort det før. De fleste i Norge tror ikke dette. De argumenterer med at Iran blir forhindret i å bryte den. Regler, inspeksjoner, etterretning vil gjøre det mulig å kontrollere dem. Men slik er det ikke. Det tok mange år før noen oppdaget de underjordiske gangene og anleggene de har.

Ingen oppdaget heller at Syria i sin tid bygget en plutonium-reaktor. Tenk hva et Syria med kjernefysiske våpen ville ha vært i dag, om ingen tok den ut. Inspeksjoner forhindret heller ikke Nord-Korea i å få A-bombe, til tross for alle avtaler og inspeksjoner.

Avtalen gir Iran masse cash flow. Den bruker de ikke for å bygge skoler og moskeer. De bruker det til å finansiere terrorisme i regionen, og i hele verden. Forrige uke ble fire raketter avfyrt mot nord-Israel. Dette var første gang på 42 år. Dette er de første tegnene, det er indikasjoner på at Iran står bak.

– Tilgi oss Israel

Fra Norge Idag:

Norske pastorer og kristenledere leverte opprop i Jerusalem

ISRAEL: Kirkeledere og nøkkelpastorer med svært ulik kirkebakgrunn er med på en historisk forsoningsreise til Israel.

Av Anita Apelthun Sæle,
redaksjonen@idag.no

De er pastorer. De er representanter fra omkring 30 menigheter, og de representerer en stor del av kristenfolket i Norge. Nå ber de Israel om unnskyldning for manglende engasjement, manglende vilje, manglende orientering om Guds eiendomsfolks utfordringer – og ikke minst for Oslo-avtalen.

En ulykke
– Oslo-avtalen har vært en ulykke for Israel. Og den bærer vår hovedstads navn. Vi har mye å be om tilgivelse for, sier Terje Liverød som er initiativtaker til pastorturen.
Onsdag i denne uken hadde gruppen fått adgang til Knesset (Israels parlament) der de ville overrekke skriftelig den unnskyldning de mener Norge skylder Israel. De kaller det en deklarasjon.

– Etter besøket i Knesset skal gruppen til klagemuren. Der de vil utføre en profetisk handling, forteller Liverød like før han går på flyet til Israel.

Les artikkelen (pdf) her… Se lenger ned for å lese erklæringen.

Klikk på bildet for å lese artikkelen (pdf)

Tilgi oss, Israel!