Kategoriarkiv: Israels venner

Arne Bjarte-Larsson til minne

arne-bjarte-larsson-bHedersmannen og Israel-vennen Arne Bjarte-Larsson forlot oss brått og uventet lørdag 26. november, 72 år gammel. Bjarte-Larsson var inntil sin død verdsatt som medlem av styret i Israels Venner i Norge (IVIN). I de siste ti årene har Bjarte arbeidet aktivt for Israels sak i Trondheim og omegn, og var mangeårig leder i lokallaget til Med Israel for Fred (MIFF) – inntil han i år sammen med gode venner stiftet og satt i styret for den nye Israel-foreningen.

Takket være Bjarte og hans trauste og samvittighetsfulle arbeid gjennom mange år, har Trondheim fått et levende Israel-miljø. Vi som drev dette arbeidet sammen med Bjarte ble litt bortskjemte fordi vi visste at Bjarte alltid tok ansvar og raust gav av sin kunnskap og arbeidskapasitet. Bjarte ordnet alltid opp. Han arrangerte turer til Falstad-senteret, han arrangerte foredragsmøter og sto på stand i Nordre gate lørdag etter lørdag. Bjarte stilte også på stand i nordfylket og var å se både på Levanger og Steinkjer.

Bjarte var også en av de få av oss som hadde styrke til å stå på stand og vise seg som Israel-venn ved NTNU. Sist han var der en gang på vårparten i år, ble han bortvist. Bjarte var en høflig mann, så han argumenterte ikke med de som ikke ønsket han der. Han pakket sammen sakene, og gikk rolig bort. Bjarte var aktiv både utad og innad. Han var en erfaren organisasjonsmann og møteleder, men samtidig ordnet Bjarte mange av de praktiske oppgavene. Bjarte gjorde alt fra å organisere og lede – til å koke kaffe og sette ut og rydde stoler.

Slik var Bjarte med sitt nærvær et medmenneske og en medvandrer vi alle ble så glade i, og som vi fikk stor respekt for. Blant Israel-venner var han en bauta. Han arbeidet som Israel-venn i sene nattetimer og på dyrebare helgedager for det han trodde på, og stod og gikk for. Han brukte både tid og penger på opplysningsarbeidet om Israel, og om det manglet penger i organisasjonskassa, betalte Bjarte gjerne av egen lomme.

Ikke alle evner å forstå mennesker som Bjarte. Det kan være ubegripelig for enkelte å fatte et engasjement så blottet for egeninteresse som det Bjarte fremviste. Vi som fikk arbeide sammen med han, fikk mye glede av hans engasjement, men også hans vennlighet, hans gode replikker og lune humor. Bjarte var et ekte menneske vi ikke kunne unngå å bli glade i. Bjarte var tvers igjennom ekte og tvers igjennom uredd. Bjartes store engasjement for Israel bunnet både i hans rettferdighetssans og hans mot. Han talte der andre tiet. Vennskapsarbeidet for Israel betydde mye for ham.

Arne Bjarte-Larsson satt i styret for Israels Venner i Norge (IVIN), og vi dro stadig fordeler av hans store viten og grundige kunnskaper om Israel. Helt til det siste var han levende opptatt av Israels Venner. Bjarte var som vanlig på plass da IVIN arrangerte sitt siste foredragsmøte onsdag 16. november.

Da Bjarte i 2014 fylte 70 år, feiret han på en original måte: Han tok familien med på en ti dagers reise i Israel. Men nå har Bjarte lagt ut på sin aller siste reise. En reise han tar alene. Tankene går til hans kjære Mary som han elsket så høyt. Mary har mistet sin trofaste og kjærlige livsledsager. Våre tanker går spesielt til henne, men samtidig også til barn og barnebarn. De har mistet en klok, god far og en snill bestefar.

Vi takker ærbødigst for vennskapet og lyser fred over Arne Bjarte-Larssons minne.

Israels Venner i Norge

v/leder Bjørn Sæther

Trump: – Israel et fyrtårn

Donald Trump og Benjamin Netanyahu i Trump Tower 25. september 2016

Donald Trump og Benjamin Netanyahu i Trump Tower 25. september 2016

Det later til at USA med sitt valg av ny president kan være forbi åtte års dårlig samarbeid med Israel.

Offisielt har USA stått for den linjen det alltid har hatt: side-by-side med Israel, det eneste demokrati i Midtøsten, og det eneste land i regionen som Statene egentlig har mye til felles med. Men i virkeligheten har president Barak Hussein Obama II hatt et svært anstrengt forhold til den sittende regjering i Israel, ikke minst grunnet sine forsøk på tilnærming til den arabiske muslimske verden, en tilnærming som heller ikke har gått så bra, isolert sett. Den kjente allegorien om å ri to hester har slått til også her. Det lykkes sjelden.

Donald Trump, påtroppende president i De forente amerikanske stater, har allerede signalisert et ønske om å endre denne situasjonen. En av de første statsledere overhodet Trump har kontaktet, er nettopp statsminister i Israel, Benjamin Netanyahu. Faktisk hadde de to et møte i Trump Tower i New York så sent som 25. September 2016.

I et intervju med Wall Street Journal avslører Trump litt av sin ærgjerrighet når det kommer til denne konflikten. Som så mange andre amerikanske presidenter og for den saks skyld andre lands statsledere før ham, vil den suksessrike forretningsmannen ha sitt navn innskrevet i historien som den som skapte fred i Midtøsten.

Vi får se om det lykkes mer for ham enn for de andre. Demokraten Bill Clinton var jo sterkt i bildet med sin deltagelse i forhandlingene som resulterte i Oslo-avtalene, et mer synlig feilsteg enn hva hans etterfølger Obama har greid å få til, om man skal uttrykke seg såpass negativt. Eller realistisk, vil noen si.

Trump har nok lykkes en del med forhandlinger i sitt lange liv som eiendomsutvikler, og setter åpenbart sin lit til disse evnene også når det gjelder forholdet mellom Israel og araberne.

”Som en som skaper avtaler, ville jeg like å få til … den avtalen som er umulig å få til. Og å gjøre det for menneskehetens skyld,” siteres han på i bladet.

Fredag lot han det falle noen kommentarer om Israel som ”et fyrlys av håp for utallige mennesker,” for øvrig helt i tråd med vår egen oppfatning.

”Israel og Amerika deler så mange av de samme verdiene, som ytringsfrihet, frihet til å dyrke sin tro, og viktigheten av å skape muligheter for alle borgere til å følge sine drømmer.”

”Israel er det sanne ene demokrati og forsvarer av menneskerettigheter i Midtøsten, og et fyrlys av håp for utallige mennesker.”

Han la til at han håper at hans administrasjon kan spille ”en betydelig rolle i å hjelpe partene til å oppnå en rettferdig, varig fred.” Samtidig gjorde han det klart at dette vil måtte skje ved direkte forhandlinger mellom partene.

Som kjent er Frankrike i øyeblikket pådriver for en internasjonal konferanse for å diskutere fred i Midtøsten. Men Israel sier konsekvent at en slik fred kan oppnås kun ved direkte bilaterale forhandlinger mellom de to parter.

IsraelNationalNews

Israels viseambassadør Dan Poraz om den aktuelle situasjonen

Dan Poraz i samtale med Kjetil Ravn Hansen, leder av Miff Oslo. Bengt-Ove Nordgård til venstre.

Dan Poraz i samtale med Kjetil Ravn Hansen, leder av Miff Oslo. Bengt-Ove Nordgård til venstre.

Israels viseambassadør til Norge, Dan Poraz, var i kveld invitert av Miff til foredrag om den aktuelle situasjonen i Israel.  Bengt-Ove Nordgård oversatte til norsk.

Salen var full, og det var påtagelig interesse for emnet. Nedenstående er et enkelt referat fra møtet.

Israel står overfor de største utfordringer noensinne

Alle som støtter Israel bør ha i minne at det som er viktig, er å bevare Israel som en nasjonalstat for jødene. Her bør alle som støtter Israel gjøre sin stemme gjeldende og tydelig.

Det målet Israels fiender nemlig har, er å delegitimere selve Israels rett til å eksistere. De som vil boikotte, den såkalte BDS-bevegelsen. Det er dette som ligger bak. Grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og så videre blir angrepet. Jfr. den spanske festivalen som ville boikotte den jødiske amerikaneren med mindre han kom med en anti-israelsk erklæring.

Det samme skjedde i Oslo. Filmen som handlet om barn med handicap, fordi regissøren kom fra Israel. – Vi beklager. Vi kan ikke akseptere filmen. Bare hvis den omhandler okkupasjonen, var meldingen som kom fra BDS-aktivistene.

Delegitimering av Israel er for dem viktigere enn retten til ytringsfrihet.

Vi har i dag sosiale medier. Facebook, Twitter og lignende. Hvem som helst kan si hva som helst hvor som helst. Ikke bare mot Israel, men mot jødene.

Antisemittisme er på sitt høyeste nivå i Europa. Før var det på slagmarken. Nå er det her slaget står.

Si derfor ut sannheten. Høyt og tydelig.

Israels jødiske identitet
Kampen går på Israels identitet. Den blir stilt spørsmålstegn ved den hver eneste dag.

Den eksistensielle trussel Israel står overfor er ikke Hamas, eller Hizbollah med sine 100.000 raketter som er rettet mot Israels sivile. Det er farlig nok. Men det er trusselen mot Israels identitet som er den virkelige trusselen i dag. Den er jødisk, og den er demokratisk. Dette er de to pilarene som bærer hele Israel. Dette vet våre fiender godt. De vet at dersom en av disse pilarene faller, vil hele Israel falle.

Dette visste også romerne.  I år 136 slo romerne ned et jødisk opprør. De visste at om de skulle få bort jødene måtte de angripe selve den jødiske identiteten. Hvordan gjorde de det? De endret navnet fra Judea til Palestina. Alt sammen ble gjort for å viske ut den jødiske identiteten.

Men det virket ikke. De greide det ikke. Den jødiske tilhørigheten har vært der hele tiden i disse 2000 år som jødene har vært i diaspora. I Irak, i Jemen, over alt. De hadde alltid et felles ønske om å returnere til det jødiske hjemland.

Ambassadøren og jeg hadde nylig et møte med Palestinakomiteen. Et godt møte, om enn forskjeller i mening og formål. De fikk si sitt, og vi fikk sagt vårt. De aller fleste av de aktivistene som roper fritt Palestina, og også bort med Israel, tror nok at de kjemper for rettferdighet.

Logoen deres viser imidlertid et Palestina, ikke innenfor 1967-grensene, men hele landet Israel er innlemmet. Fra Middelhavet til Jordan. Palestina, ikke noe annet. Ikke én referanse til det landet jeg er født i. Ambassadøren spurte dem: – hvor er Israel i dette kartet? I deres agenda.

De skjønner ikke hvilken betydning dette har. En liten logo som ikke viser noe annet enn Palestina.

Bosettingene
Hva er det virkelige hinderet for fred i Midtøsten? Bosettingene? Nei. Bosettingene kan man kritisere og debattere. Legitimiteten for bosettingene er faktisk ett av de mest opphetede tema i Israel. Men det er ikke dem som er hinderet for fred i regionen. Israel har bevist tidligere at de er villige til å evakuere bosettinger for fred.

Det viste vi da vi evakuerte Gaza. For å få fred.

Bosettingene kan debatteres. Og det blir de. Men å si at de er hinderet for fred, er feil.

Men: motstand mot å anerkjenne Israel som jødenes nasjonalhjem, er årsaken til den manglende freden. Selv palestinernes president Mahmoud Abbas, som anses som moderat, er fremdeles ikke villig til dette. Dette er noe den palestinske siden ikke en gang er villig til å forhandle om.

Israel har to krav.

Vi ønsker å vite at vi har sikkerhet når vi eventuelt trekker oss tilbake fra de områdene som skal bli palestinsk stat. Se på hva som skjedde da Hamas tok over Gaza. Raketter og terrorisme. Vi trenger internasjonale garantier mot at ikke det samme skal skje når vi trekker oss ut fra Samaria og Judea.

Og, vi krever at våre fredspartnere aksepterer oss for de vi er.

Man vil presse Israel politisk ved å anerkjenne en palestinsk stat. Hvorfor er man ikke real og presser palestinerne til også å anerkjenne Israel som en jødisk stat?

Araberne aksepterte aldri Delingsplanen. De erklærte faktisk krig, en utryddelseskrig mot den jødiske stat, bare en dag etter etableringen. Så lege Israel ikke blir akseptert, men sett på som et kolonialistisk fremmedelement, hvordan kan det da blir fred?

Netanyahu erklærte i 2009 at han var forpliktet til tostats-løsningen. Men har vi sett noen bevegelse i de palestinske lederes holdninger mot Israel?

Det palestinske lederskapet står hvor de alltid har gjort. De er fremdeles ikke villig til å akseptere at Israel har rett til å eksistere i Midtøsten.

Fred er ikke bare ord. Det er først og fremst bygd på at man anerkjenner og aksepterer. Hvordan kan det blir en varig fred når de ikke vil akseptere Israels rett til å eksistere?

Hvilken rolle kunne Norge ha?
Norge kunne legge press på palestinerne så de anerkjenner Israel. Mange røster presser på regjeringen for at man skal akseptere Palestina. Den anerkjennelsen overfor Israel man hadde for 68 år siden har forvitret i Europa.

Israel er en jødisk stat. Dette er vanskelig å svelge for mange europeere. Man mener det at den ikke-jødiske minoriteten ikke har de samme rettigheter som jødene har. Hvordan er det i Norge? Har ikke ikke-kristne, eller andre rettigheter? Slik er det også i den demokratiske staten Israel.

Avtalen med Iran
Det er klart for alle, også dem som skrev under avtalen at dette ikke bidrar noe fra eller til for å forhindre Iran i å lage en kjernefysisk bombe. I løpet av 10-15 år finner Iran uansett sin måte å lage bomben. Avtalen gjør det heller ikke vanskelig å produsere bomber i løpet av kort tid. Men prisen er høyere for Iran. Men avtalen gjør det mye lettere økonomisk for dem å produsere mange bomber, på ca. ti år.

Det finnes mange grunner til å anta at Iran vil bryte avtalen. De har gjort det før. De fleste i Norge tror ikke dette. De argumenterer med at Iran blir forhindret i å bryte den. Regler, inspeksjoner, etterretning vil gjøre det mulig å kontrollere dem. Men slik er det ikke. Det tok mange år før noen oppdaget de underjordiske gangene og anleggene de har.

Ingen oppdaget heller at Syria i sin tid bygget en plutonium-reaktor. Tenk hva et Syria med kjernefysiske våpen ville ha vært i dag, om ingen tok den ut. Inspeksjoner forhindret heller ikke Nord-Korea i å få A-bombe, til tross for alle avtaler og inspeksjoner.

Avtalen gir Iran masse cash flow. Den bruker de ikke for å bygge skoler og moskeer. De bruker det til å finansiere terrorisme i regionen, og i hele verden. Forrige uke ble fire raketter avfyrt mot nord-Israel. Dette var første gang på 42 år. Dette er de første tegnene, det er indikasjoner på at Iran står bak.

Yrkesmilitær slakter FN-rapporten om Israel

Richard Kemp, oktober 2003.

Richard Kemp, oktober 2003.

Den pensjonerte yrkesoffiseren Richard Kemp mener at FN-rapporten om Israels krig i Gaza «bærer preg av mangel på krigsforståelse.» Fra et faglig ståsted er ikke rapporten mye verdt.

INGEN MILITÆR EKSPERTISE
«Det er ikke så overraskende. Dommer Davis innrømmet da jeg vitnet for henne i februar, at kommisjonen ikke hadde noen som helst militær ekspertise, selv om de etterforsket en krig. Kanskje dette er årsaken til at ingen ha forsøkt å måle Israelske militære operasjoner opp mot andre hærers praksis. Uten slike internasjonale sammenligninger, blir rapportens konklusjoner helt meningsløse.»

Kemp, som var sjef for britenes styrker i Afhanistan, plukket FNs rapport om Israel fullstendig fra hverandre. Rapporten beskylder Israel for «krigsforbrytelser» under Gaza-krigen mot den islamistiske terrorbanden Hamas sist sommer.

KAN FØRE TIL EN FORVERRING
I en kommentar i New York Times torsdag forklarer obersten hvordan rapporten, som er ført i pennen av dommer Mary McGowan Davis utgjør en trussel og at den «bare kan føre til mer vold og tap av menneskeliv.» Davis var også med på å lage Goldstone-rapporten. Som vi kjenner til, trakk Goldstone tilbake en mengde av sine påstander etterpå, uten at dette fikk nevneverdig betydning for dem som hadde brukt rapporten til å anklage den jødiske staten.

ALLE DØDSFALL I KRIG ER IKKE LOVBRUDD
«Rapporten åpner med å plassere ansvaret for konflikten hos Israels «forlengede okkupasjon av Vestbredden og Gazastripen,» og blokaden av Gaza,» skriver Kemp.

«Men Israel trakk seg tilbake fra Gaza for ti år siden. I 2007 innførte det en selektiv blokade, ene og alene som respons på angrep fra Hamas og import av ammunisjon og militært materiell fra Iran. Konflikten i fjor sommer, som begynte med en dramatisk eskalering av rakettangrep mot israelske sivile, var en fortsettelse av Hamas’ krig og aggresjon.»

PÅSTANDER UTEN SUBSTANS
Den militære eksperten undrer seg over at rapporten anklager Israel for å bryte internasjonal lov, men «kommer ikke med noen beviser som kan gi påstandene substans. Det later til at forfatterne av rapporten tror at alle sivile dødsfall i krig må ære ulovlige.»

Han peker på flere punkter i rapporten som er rystende fra en yrkesmilitærs ståsted. Blant annet hevdes det at bruk av ild fra luften, tanks og artilleri i bebygde strøk kan være krigsforbrytelser. Men de samme metoder ble brukt i stor stil av amerikanske og britiske styrker under lignende omstendigheter i Irak og Afghanistan. Mange ganger er slikt avgjørende for å redde livene til ens egne soldater. Skulle man slutte med dette, ville det gå utover effektiviteten til militæret, og det ville gi fiendene fordeler, sier han.

Videre fordømmer rapporten Israel for å ha forårsaket sivile tap, men de har ingen forslag til hva Israel kunne ha gjort for å unngå dette, sett på bakgrunn av terrororganisasjonen Hamas’ bruk av sivile sentre for infrastrukturen sin.

OGSÅ DEFENSIVE TILTAK KRITISERES
Til og med Israels «knock on the roof», Israels bruk av ufarlige eksplosiver for å varsle om evakuering, blir kritisert, påpeker han. – Slikt skaper forvirring, mener han. Ingen andre land bruker denne metoden for å varsle, det er ammunisjon som er utviklet av Israels hær, IDF, som en del av landets varslingsprosedyrer. Man bruker også tekstmeldinger, telefoner, og flyveblader, og man vet at dette har reddet mange palestinske liv.

Mer om Kemp på SMA: Israelfiendtlighet sjokkerer offiser

Faktisk har internasjonale eksperter anklaget IDF for overvarsling, og for at de på den måten kan ha forringet Vestens evne til å bekjempe terror. Også Kemp har advart mot dette.

FN: SYMPATI MED TERRORISTENE
Kemp skriver nemlig at rapporten sier at «riktignok kan Hamas ha begått krigsforbrytelser, men rapporten legitimerer likevel Hamas’ raketter og tunnelangrep, og til og med sympatiserer med de geografiske utfordringene Hamas har når de skal skyte raketter mot israelske sivile: «Gazas lille størrelse og befolkningstettheten gjør det spesielt vanskelig for bevæpnede grupper å forholde seg til kravet om ikke å avfyre raketter fra sivile områder.»»

«Det store antallet av innbyggere i Gaza i fjor sommer skyldtes ikke Israels policy, men Hamas’ strategi ettersom terrorgruppen med vilje plasserte sine stridende og ammunisjon i sivile områder. De visste at Israel ikke ville ha noe valg enn å angripe dem, og at dette ville føre til sivile tap,» Slår Kemp fast.

FARLIGE FORSLAG TIL TILTAK
Rapporten erkjenner at IDF gjorde tiltak for å spare liv, men Kemp mener den «beskylder beslutningstakere på det høyeste nivå i Israels regjering for å ha en policy som går på bevisst å drepe sivile.» «Dette er helt uten rot i virkeligheten,» sier Kemp. Han sier det er «utrolig» at dommeren «beklager» at kommisjonen hennes ikke var i stand til å verifisere bruk av sivile bygninger til palestinske væpnede grupper, «når det mange andre steder finnes bevis på Hamas’ storstilte bruk av beskyttede bygninger. Også FN-skoler.»

Han konkluderer med å påpeke den potensielle sikkerhetstrussel det er om rapportens anbefaling om «umiddelbart og uten betingelser å løfte marineblokaden på Gaza» skulle følges. Dette ville gi Hamas full frihet til å smugle inn våpen til Gaza. Sammen med rapportens støtte til Hamas’ anti-israelske narrativ, vil denne anbefalingen utvilsomt føre til ytterligere blodsutgytelse i både Israel og Gaza.

IsraelNationalNews