Kategoriarkiv: Israel og USA

I motsetning til Obama er ikke Trump besatt av å bestemme hvor Israels jøder skal bo

Øst-Jerusalem sett fra Oljeberget

Verdens hvileløse fiksering på jødene har blusset opp igjen.

Mandag kveld vedtok Israels parlament en lov som gir regjeringen rett til å legalisere tusenvis av hus som er bygget på Vestbredden. I mange tilfeller er disse bygget på land hvor det foreligger krav om tidligere eierskap. Ordningen tillater at husene blir stående, mens tidligere eiere får en kompensasjon for eiendommen, enten en tilsvarende tomt, eller betaling som tilsvarer 125 % av tomtens verdi.

Den nye loven, som er svært kontroversiell i Israel, vil garantert bli utfordret i retten. Mange eksperter spår at Israels aggressivt uavhengige dommerstand kommer til å slå loven til jorden. Det vil i så fall ikke bli første gang at Israels regjering taper en kamp i retten. Og dersom det går så langt, vil landets folkevalgte bøye seg for rettens autoritet. Bare for noen dager siden fulgte statsminister Benjamin Netanyahu en ordre fra Høyesterett, og sendte inn sikkerhetsstyrker for å fjerne hundrevis av jøder som bodde i Amona, et ulovlig samfunn på en bakketopp på Vestbredden.

Historier om israelske bosettere skaper alltid internasjonale overskrifter som tar pusten fra en. Akkurat som om det hadde en helt unik nyhetsinteresse at jøder i den jødiske staten bygger hus og skoler for å ta unna for en voksende befolkning. Når disse husene og skolene bygges på Vestbredden og i Øst-Jerusalem – land som Israel tok fra Jordan i Seksdagerskrigen for femti år siden – er det utrolig mye tenners gnissel over hvor mye skade de gjør mot muligheten for fred med palestinerne og «to-statsløsningen» som alle mener vil få en slutt på konflikten.

To-statsløsningen er et fantasifoster. Det eksplisitte målet de palestinske selvstyremyndighetene (PA) og Hamas har, er å eliminere den jødiske staten, ikke å bygge opp noe palestinsk motstykke. Det er derfor de har avslått flere tilbud om statsdannelse, det er derfor de insisterer på at jøder ikke kan bo i noe område palestinerne gjør krav på, og det er derfor PA anser salg av land til jøder som en så alvorlig forbrytelse at det medfører dødsstraff. Da Israel ga fra seg hele Gaza til palestinernes kontroll, brukte ikke de nye eierne territoriet til å utvikle en konstruktiv og fredelig ny palestinsk stat, men til å skyte raketter og innlede terroraksjoner mot nabolandet Israel.

Du skal ha en merkelig sinnslidelse for å kunne konkludere ut fra alt dette med at alt ville bli bra i Midtøsten om bare Israel hadde sluttet å utvide sine jødiske boligområder. Likevel er dette det tankesettet FN og mye av det internasjonale samfunnet har. Det var også tankesettet til Obama-administrasjonen, den som sjelden lot en anledning gå fra seg til å fordømme israelske bosettinger. Den gikk så langt som å legge til rette for en resolusjon i Sikkerhetsrådet som erklærte at til og med Øst-Jerusalem med dets historiske jødiske kvarter er «okkupert palestinsk område.«

Trump-administrasjonen avviser dette paradigmet. Og det er positivt. Den republikanske plattformen som ble skapt i fjor sommer, nevnte ikke to-statsløsningen som det luftslottet det er, og Trumps ambassadør til Israel støtter definitivt utvidelse av jødiske boligområder i det som er historisk jødisk kjerneland. I forrige uke gjorde en talsmann fra Det hvite hus et nummer av å poengtere at den nye presidentene og hans utenriks-team «ikke tror tilstedeværelse av bosettinger er nyttig for fred», mens han rådet til forsiktighet når det gjelder bygging av nye bosettinger.

Denne uttalelsen i mediene snudd til et tegn på at Trump hadde begynt å adoptere Obamas tenkemåte i spørsmålet om Israel og palestinerne, vanvittig nok. Den fortolkningen slår meg som alvorlig fordreid. Og når Trump ønsker Netanyahu varmt velkommen i Washington neste uke, vil jeg tro at den vil se enda underligere ut.

Hva som helst kan endre seg selvfølgelig, spesielt fordi vi kjenner til Trumps flyktighet og impulsivitet. Men etter det vi kan se så langt er Obamas kjølighet mot Israel bannlyst i den nye administrasjonen. Palestinsk avvisning, ikke jødisk husbygging, har alltid vært den uoverstigelige hindring for å få en slutt på konflikten i Midtøsten. Obama kunne aldri få seg selv til å erkjenne denne fundamentale sannheten. Jeg antar at Trump ikke har problemer med det.

Med forfatterens tillatelse.

(Jeff Jacoby er spaltist i The Boston Globe).

Jacoby på Twitter

Jacoby på Facebook

Jeffjacoby.com

Boston Globe

Ny lov i Israel: Medier på autopilot – igjen

Amona, landsbyen som nå er helt nedlagt. Foto: Yair Aronshtam

De fleste av våre lesere er innforstått med at norske mediers dekning av nyheter fra Israel kan løses med en enkel ligning. Hvis det skjer noe som er udelt positivt for jøder eller for Israel, skriver man ikke noe. Skjer det noe som på noen måte kan tolkes slik at det faller negativt ut for jøder eller for Israel, så tolker man det slik. Enten dette er fakta som vris på, slik at det passer bedre inn i medienes narrativ, eller det fremkommer opplysninger, meninger eller påstander fra Palestina-araberne eller muslimenes fremste talerør, FN – så sørger dyktige faktaresistente skribenter for at det alltid faller ut i jødenes disfavør. Om det er sant eller ei er ikke nøye, hensikten helliger middelet.

– Nå tar du munnen for full, kan man kanskje tenke. Nei. Mange års erfaring viser at det er slik. Etter Israels krig mot den islamske terrororganisasjonen Hamas, som menneskene i Gaza har valgt seg som regjering, innrømmet vår statsfinansierte fjernsynskanal at de «burde ha vært mer kritiske til Hamas og Mads Gilbert«. Tankevekkende formulering, forresten. Hamas og Gilbert. «Kuler og krutt.» «Død og begravelse.» «Sykdom og nød.» Det er mange ordsammenstillinger som passer som hånd i hanske. «Hamas og Gilbert» er åpenbart en av dem. Terrororganisasjonen og dens advokat.

Men det blir neppe bedre i NRK. Medier verden over presenterer det som skjer som et nytt overgrep, i en lang rekke tidligere overgrep, fra Israels side.

Derfor, ikke noe unntak når Israel mandag vedtok en ny lov, den såkalte «reguleringsloven». Den nye loven får konsekvenser for tusenvis av jøder som bor i de eldgamle jødiske områdene Samaria og Judea. Loven ble vedtatt med 60 mot 52 stemmer i Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen, og medfører at israelske borgere kan bo trygt i disse jødiske områdene. Vi så nylig at en hel liten landsby, Amona, ble jevnet med jorden av israelske myndigheter. Dette vil den nye loven sikre mot.

Loven innebærer i korte trekk at staten kan ekspropriere eiendom, slik staten Norge kan, og gjør. De som eventuelt gjør krav på landområdet som eksproprieres, får enten et tilsvarende landområde et annet sted, eller de får en økonomisk kompensasjon tilsvarende 125 % av markedsverdien.

Samaria og Judea kalles konsekvent «vestbredden» av medier som åpenbart føler en uimotståelig trang til å uttrykke motvilje mot Israel og at disse områdene faktisk er eldgamle jødiske kjerneområder. Allerede i oldtiden nedkjempet den jødiske lederen Josva de såkalte anakittene som bodde der, og stadig overfalt Israels barn. Etter at disse den tids terrorister var eliminert, hadde landet «ro for krig», skrives det allerede i Josvas bok (den første boken etter mosebøkene.) Man antar at Josva levde rundt 1.300 år før Kristus.

Det er svært få arabere som har gjort krav på områder av den typen det her snakkes om. De fleste saker som til nå er kommet opp for domstolene, er faktisk reist av venstresiden i Israel. Det er da også der skillet i avstemningen går. Opposisjonen til den sittende regjering sto for 51 stemmer mot loven, og Benny Begin var den eneste fra regjeringskoalisjonen som stemte mot.

Loven har tilbakevirkende kraft, og endrer status på mange bosettinger i dette området som pr. i dag har status som ulovlig. Israel har latt jordansk lov gjelde i området, det vil si at områder som ikke har vært betalt skatt for, eller vært i bruk siden 1967, ikke kan regnes for eid av noen. Jordan okkuperte området ulovlig før 1967. Israel betegner okkupasjonen som en gjenerobring, slik de gjorde med den østlige delen av hovedstaden Jerusalem.

Som nevnt hagler fordømmelsene. Ikke bare venstreorienterte medier verden over, men også statsledere lar motviljen få råde. Palestina-arabernes leder Abbas kan knapt kalles statsleder, kanskje heller ikke leder, ettersom han verken har kontroll med Gaza, eller er demokratisk valgt. Han sitter mange år på overtid i påvente av at noen utpeker eller velger en ny leder. Men han er til gjengjeld klar i sine fordømmelser og kaller loven en krig mot «det palestinske folk». Som vanlig er det beskyldninger om «apartheid» og «okkupasjon.» Aller helst vil han at det internasjonale samfunn skulle «stanse Israel.» At en eventuell palestinsk stat ville bli fullstendig «judenfrei» ifølge ham selv, velger medier og politikere å «glemme» at de har hørt.

Frankrikes leder Francois Hollande mener loven er et skritt på veien mot annektering. Han henstiller sterkt til Israel å revidere lovteksten. Også FN er nær sagt selvfølgelig raskt ute med en fordømmelse. Antonio Guterre er som så mange andre fastlåst i en forestilling om at det en gang vil bli to stater; en jødisk og en palestinsk, og fremhever dette synet. At Mahmoud Abbas overhodet ikke vil sette seg ned med Israel og fremforhandle en fredsavtale som faktisk kunne gitt dem denne staten for lenge siden, er ikke tema.

Også i Israel er det mye motstand mot loven. Noen er av prinsipp imot alt høyresiden foretar seg, slik vi ser også her på berget, andre mener det kan bli problemer på sikt selv om de egentlig er for å annektere området. Skal Israel annektere, må de også ta med de araberne som bor i området, med de følger dette får for demografi og dermed effekt på fremtidige valg i Israel. Statsminister Benjamin Netanyahu er på reise i Storbritannia, og ville utsette avstemningen. Han var redd den ville skape internasjonale bølger. Den ble altså foretatt uten hans medvirkning eller ønske. Debatten var heftig, og det var støyende tilrop fra salen av lovens motstandere under debatten.

Flere advokater mener loven vil bli kjent ugyldig, om ikke før, så etter at den blir tatt til den internasjonale domstolen i Haag. Andre mener sjansen for at loven kommer dit, er uhyre små. Domstolen har et enormt troverdighetsproblem, ettersom enorme forbrytelser mot menneskerettigheter verden over daglig blir ignorert.

USAs nye president derimot, har ikke uttalt seg negativt om loven. En representant for det nasjonalistisk-religiøse partiet Jewish Home takket mandag Trump for hans uttalelser tidligere. Trump ga uttrykk for at han ikke så på bosettinger som noen stor sak, selv om det forrige uke kom en bisetning om at det ikke var direkte «til hjelp». Bezalel Smotrich mente loven rett og slett ikke hadde vært mulig uten valgresultatet i USA.

IsraelNationalNews
Ynet
IsraelNationalNews
Times of Israel
NRK
Jerusalem Post
Wikipedia

USA flytter ambassaden?

1967. Jerusalem igjen på jødiske hender.

Flytting av USAs ambassade til hovedstaden i Israel, Jerusalem. Dette var en av president Trumps kampsaker da han gikk til valg. Så hvorfor har det ikke skjedd noe?

I et intervju med presidenten for noen dager siden ble dette bragt på bane, men presidenten svarte: «Jeg vil ikke snakke om det nå. Det er for tidlig.» Hvorfor vil ikke Trump snakke om flyttingen nå, det var jo viktig for ham i valgkampen? Har Trump kanskje møtt politiske motstandere som er ham for sterke?

Intervjuet berørte mange emner i hans utenrikspolitikk overfor Israel, men også på spørsmålet om overføringen av de 221 USD til palestinernes selvstyremyndigheter avviste han journalisten.

Marc Zell, som er en av to ledere i Republicans Overseas i Israel, sier til Arutz Sheva at årsaken er Israel. Det er altså ikke Trump som holder igjen. Han forteller at Trump «har vært enstemmig for å flytte ambassaden til Jerusalem, og han er det fortsatt. Men han går forsiktig frem av hensyn til israelske ledere.»

Benjamin Netanyahu sa før jul til den hyppig siterte i norske medier lille, venstreorienterte Ha’aretz at han så på Trumps vilje til å flytte ambassaden som «flott.» Det reises ikke noe tvil om Netanyahus ønske om at USA endelig gjør alvor av sin flytting. Hvis de gjør det. For USA har helt siden 1995 hatt en forordning om å flytte ambassaden, og ifølge Ha’aretz hadde både Bill Clinton og George W. Bush dette med i sin valgkamp. Men forordningen gir presidenten anledning til å utsette flyttingen dersom han to ganger i året skriver under på en erklæring om at han gir avkall. Begge de to presidentene skrev under på utsettelsen straks de ble valgt.

«En Trump-administrasjon ville [dersom den skulle bli valgt – dette var sagt i desember 2016] endelig akseptere det for lengst stående mandatet fra Kongressen, til å anerkjenne Jerusalem som staten Israels udelelige hovedstad.»

Så når Netanyahu nå likevel ikke får det som han ønsker, til tross for at verdens mektigste mann er villig til å gjøre det, skyldes dette antagelig det faktum at Netanyahu ikke har nok politisk makt. Ikke i et så tilsynelatende kontroversielt spørsmål. Venstresiden i Israel er som i Norge og USA opptatt av dialog, og ønsker ingen konfrontasjon. Araberne har fordømt Trumps valgløfte, og har direkte truet med bråk dersom presidenten skulle gjør alvor av sin plan om flytting til hovedstaden.

I forrige uke truet en koalisjon bestående av den såkalt sekulære Fatah, Hamas og Islamsk Jihad verden med «brann i regionen» dersom Trump gjorde alvor av planene om flytting. De viste til at Jerusalem er en «okkupert by» under internasjonal lovgivning, og at en slik handling vil bli sett på som at USA tar del i «åpen krig med vårt folk.» En del andre arabiske ledere har også advart, – eller truet om man vil. Men en etterretningsoffiser i IDF sier at vanlige folk, for eksempel i Gaza, ikke er så opptatt av dette. For dem kan ambassaden ligge hvor den vil. De er langt mer opptatte av om hvorvidt de har elektrisk strøm til daglige formål, skriver Times of Israel.

Venstresiden har åpenbart stadig et håp om en fredelig løsning. Ilan Baruch, politisk rådgiver for Meretz-partiet, med diplomatbakgrunn fra Sør-Afrika, sier i en kommentar i Jerusalem Post at han ønsker en slik flytting velkommen, men «bare etter at en fredsavtale er på plass, og okkupasjonen er slutt, med en palestinsk hovedstad, og med en amerikansk ambassade på plass i Øst-Jerusalem.»

Man kunne like gjerne tro på julenissen. De menneskene som sitter i ledelsen for Palestina-araberne i dag er i alle fall ikke kapabel til å få på plass noen fredsavtale. Mahmoud Abbas sitter på overtid og har for lengst vist sin manglende vilje til å få til en fredelig ordning hans folk kan leve med, og araberne i Gaza valgte seg en muslimsk terrororganisasjon til å styre for seg. Hamas har i sitt charter at fredsforhandlinger er «bortkastet tid», og gjør det rimelig klart at for dem er kun ett utfall akseptabelt: Jødene må bort fra landet. Landet tilhører den islamske «ummah». Mange muslimske ledere har sagt tydelig at «den palestinske saken» kun er et narrespill – enn så lenge bruker man nasjonalisme og «palestinsk stat» som våpen og middel. Når området igjen er på muslimske hender, ønsker man en arabisk, muslimsk storstat. Med andre ord, tilbake til stammekulturen som alltid har vært den regjerende i regionen.

Trump sier han respekterer Israels ønsker når det gjelder dette. Samtidig har han vist, og viser fortløpende, en imponerende evne til å gå imot den etablerte elite og gjennomføre sine planer til tross for venstresidens og medienes negative fokusering på ikke-vesentlige saker og deres populistiske opprop.

Det gjenstår å se om Israels statsminister greier å overvinne venstresidens motstand mot flyttingen i sitt eget land, eller om han kan overleve politisk dersom han velger å trosse den. Det kan også plutselig oppstå politiske situasjoner som snur folkemeningen over natten, eller på andre måter gjør det mulig som ser vanskelig ut i dag. Det mangler ikke på eksempler. Ett av dem er nettopp krigen i 1967 som gjorde det mulig for Israel å gjenerobre Jerusalem og igjen gjøre den til Israels hovedstad, slik den har vært det siden kong David flyttet sitt regjeringssete fra Hebron mer enn tusen år før Kristus.

Arutz Sheva

Arutz Sheva

Jerusalem Post

Times of Israel

Nye toner

 

Rudy Giuliani. Foto: Gage Skidmore

Det er på mange måter åpenbart at det er nye tider på gang når det gjelder USAs forhold til Israel, og til Midtøsten generelt. Innsettingen av Donald J. Trump som president har satt sinnene i kok i mediene, noe som i seg selv kan være en god ting. Mediene fungerer for tiden nærmest som en omvendt fareindikator: hvis mediene mener noe er bra, er det grunn til å være på vakt. Og motsatt.

Så når mediene nærmest er i harnisk, – i alle fall misliker de den nye presidenten så intenst at det nærmer seg full panikk, – man rydder forsidene for å vise Trumps knyttneve, Ivankas manglende smil, hans idiotiske valg av medarbeidere, hans klossete dans, hva navnet betyr på nynorsk, hva meksikanere mener om hans grensesetting, – så er alt som det skal være. Vi som følger mediene, vet at dette betyr at vi kan se etter positive trekk ved hatobjektet.

Et definitivt positivt trekk er at han er Israel-vennlig. Så Israel-vennlig at mediene anser ham for «farlig» og «aggressiv.» Det er bra. Det er ikke bra å være farlig og aggressiv, men mediene er så på villspor at deres advarsler er godt nytt.

Rudy Giuliani, tidligere ordfører i New York City, en mann med svært høy anseelse etter sitt lederskap da den muslimske terroren rammet byen 11. september 2001, er utnevnt av Trump som hans rådgiver i cyber-sikkerhet. I tiden han var ordfører, trosset han alle spådommer og fikk ned kriminaliteten, og gjorde på den måten New York til en vesentlig bedre og sikrere by å bo i.

Giuliani har derfor høy troverdighet når han nå sier at det knapt finnes en eneste person i Trumps indre sirkel som ikke har et positiv syn på Israel. I et intervju i Jerusalem Post sier han at den nye regjeringen med de to ministrene James Mattis (forsvar) og Rex Tillerson (utenriks) har en kjempejobb å gjøre for å reparere skadene som ble gjort under Obama. Han presiserer at det er han som privatperson som uttaler seg, han snakker ikke på vegne av regjeringen. Rådgiveren er i Israel i fem dager i forretningsøyemed. Han kommer også til å møte Benjamin Netanyahu under sitt besøk, som han pleier når han er i Israel.

Om Jared Kushner, Trumps svigersønn, mener han at denne godt kan bli en meget effektiv Midtøsten-forhandler på grunn av sin nærhet til presidenten. Giuliani avviser påstander fra politiker og medier om at Kushner ikke vil få gjort noe fordi han mangler erfaring, og fordi han tilhører en jødisk ortodoks familie som støtter Israel og bosetting.

Giuliani mener rollen hans ikke bør være så mye forhandler som «en som kan fortelle palestinerne at de må være mer realistiske.» De har «ved sin utspekulerte bruk av FN kommet i en situasjon der de nærmest tror at det virkelig ikke påligger dem noen byrde. De kan bare få det land de ønsker, og det er det,» mener han, og legger til at det et bred enighet om disse synspunktene blant republikanerne, og også hos de fleste demokrater. «Det eneste stedet du får uenighet er hos de progressive demokratene.»

«Noen må få palestinerne inn i virkelighetens verden, i motsetning til den uvirkelige verden de har skapt seg ved hjelp av europeerne og publisiteten fra de ytterste venstre.

Det jeg mener med det, er at jeg aldri har sett det som i mitt lands interesse å skape en terroriststat.

Hvis du skal skape en stat, så må du lage en som er sunn. Ikke en farlig stat. En stor del av denne byrden ligger på dem,» sa Giuliani. Han la til at palestinerne må ta store skritt for å stanse terrorismen, redusere korrupsjonen og gjøre fremskritt for å etablere en ansvarlig regjering ved å følge lovene.

Jerusalem Post