Kategoriarkiv: UNRWA

Gaza og Hamas (III)

UNRWA - tatt med buksene nede flere ganger

UNRWA – tatt med buksene nede flere ganger

LANG TRADISJON MED MISBRUK AV SYKEHUS OG SKOLER
I 90-årene begynte Hamas også sitt skrekkvelde mot sitt eget folk. Palestina-arabere mistenkt for å samarbeide med Israel, ble kidnappet og torturert til de tilsto hva som helst, før de ble henrettet. I et intervju med Al Jazeera bekreftet PLO at Hamas hadde opprettet midlertidige fengsler og forhørsrom på skoler og sykehus.

Dette foregår i stor stil i dag, og knapt noen journalister forteller om det, dels fordi Hamas intimiderer dem. Få er likevel så frekke som Gilbert og Fosse, de opererte vinteren 2008-09 som misjonærer og talsmenn for islamistbevegelsen under dekke å være sosialt engasjerte mennesker, på samme sykehus hvor banden hadde sitt hovedkvarter. Dette skjer også nå under operasjonen Israel kjører mot Hamas. En palestinsk journalist beretter om at han ble avhørt på sykehuset hvor Gilbert er – av Hamas. Det er helt åpenbart et brudd på internasjonal lov.

Pressen kjører en temmelig umoralsk og uvøren linje mot Israel i disse dager, klimaet er blitt slik at de kan det. Ingen stiller dem til ansvar. Vi ser journalister tar åpent parti mot Israel, og når de får kritikk, kan man oppleve underlige ting, som da journalist Fredrik Græsvik i TV2 mente MIFF burde nektes ytringsfrihet.

Sist ut er hans journalist-kollega i TV2, Kadafi Zaman, som på Twitter skriver: «Israel er alle statsterroristers far og mor. Å drepe forsvarsløse kvinner og barn er umenneskelig. Å kalle urett for urett er en menneskerett»

Å påpeke uretten er viktig. Derfor er vi her. Men Zaman levner ikke uretten i det landet han selv kommer fra, Pakistan, viden kjent for statsterrorisme, så mange ord, som mange har påpekt. Som journalist burde han også kunne se saken noe mer objektivt, særlig siden det er så opp i dagen hvorfor det er slik at så mange uskyldige blir drept.

Det er nemlig slik at Israel på sin side er ute etter terrororganisasjonen Hamas, og bare dem. Men som vi så over, gjør de seg bruk av skoler og sykehus. Hvordan skal man få has på en fiende som bruker slike tricks?

SIVILE SOM SKJOLD
Israel har sendt hundretusenvis av flyveblader over Gaza. Der blir innbyggerne bedt om å fjerne seg fra områder hvor IDF vil bombe. Så hvorfor blir sivile da rammet? Se videoen under. Hamas ber folk om å bli i hjemmene sine, «uansett hvor alvorlige følger dette vil få.»

Å bruke sivile som skjold er et brudd på krigens lover, enten det blir gjort frivillig eller med tvang.

TERROREN ESKALERER
I september 1997 mislykkedes israelske agenter i Jordan med å henrette Khaled Mashal, leder i Hamas. Dette førte til forverrede relasjoner til Jordan, og Israel ble presset til å frigi Yassin. To år senere ble imidlertid Hamas forbudt i Jordan, og Mashal ble arrestert og utvist til Syria.

Den andre intifada, som begynte i september 2000, var en bølge av aksjoner, og var langt mer voldelig enn den første oppstanden. Selvmordsbombere og andre slo til mot israelske mål både inne i Gaza og utenfor, og innen august 2005 var 5.500 palestinere, 1100 israelere og 64 utlendinger drept. Rundt 40 % av dette var utført av Hamas’ militære gren, Al-Kassam-brigadene.

22. mars 2004 ble Sheikh Ahmed Yassin drept av IDF. Norges statsminister Kjell Magne Bondevik, presumtivt en Israel-venn, gikk ut og fordømte «slike utenomrettslige henrettelser.» Med den uttalelsen fikset Bondevik i alle fall én stemme mindre til Krf for all ettertid. Yassins påtenkte etterfølger, Abdul Aziz al-Rantisi, ble tatt ut av sirkulasjon av IDF 17. april.

ISRAEL FORLATER GAZA
I 2005 bestemte daværende statsminister Ariel Sharon seg for å gå for en unilateral tilbaketrekning fra Gaza. Hensikten var edel, – Hamas skulle få en sjanse til å vise at de ville slutte med rakettangrep og andre angrep på Israel. Nå fikk de Gaza 100 % for seg selv. Uttrekkingen vakte naturlig nok heftig debatt i Israel.

Planen var ingen suksess, det var nå åpenbart at en tilbaketrekning ikke var nok. Raketter fortsatte å hagle over Israel. Siden 2001 har Israel måttet tåle mer enn 15.200 raketter og bomber skutt ut mot militære og sivile mål. Det tilsvarer mer enn 3 raketter hver eneste dag i disse årene. Etter 2005 har det kommet rundt 11.000 raketter.

Det er ikke mye norske medier har brydd seg om disse angrepene, hvert enkelt av dem potensielt i stand til å skade og drepe. Israel har imidlertid bygget tilfluktsrom i store mengder. De senere årene har det også kommet avanserte våpensystemer inn i bildet, som kan skyte ned en del av disse angrepsrakettene i lufta, før de forvolder skade.

Det er en underlig opplevelse å lese og høre hver eneste dag hvordan enda dette blir brukt mot Israel. Man tenker åpenbart at fordi Israel har måttet bruke milliarder på å beskytte seg, så er det greit at angrepene fortsetter. Det er i alle fall liten empati med offeret i denne saken, sett fra denne vinkelen. På den annen side – en verden som ikke løftet en finger for å forsvare jødene da Hitler startet på å utrydde dem, venter man egentlig at de skal gripe inn når araberne prøver?

Flesteparten av rakettangrepene mot befolkningssentra er det Hamas som er ansvarlig for, skriver det israelske forsvaret. I tillegg snur de ryggen til når andre terrororganisasjoner gjør det samme.

Israel iverksatte derfor to større aksjoner for å ta ut mest mulig av våpenarsenal og utskytningsutstyr, – de to operasjonene Cast Lead i 2008, og Pillar of Defense i 2012. I begge tilfeller ble reaksjonene fra verdenssamfunnet så heftige at Israel ble tvunget til å avslutte operasjonene før de var ferdige. Beklagelig, fordi dette øker lidelsene for sivilbefolkningen, ikke bare i Israel, men også i Gaza. Nå må de gjennom enda en runde med bomber mot terroristene de valgte til å styre for seg. Imidlertid lykkedes Israel med å drepe rundt 1000 Hamas-aktvister i den første krigen, før det ble våpenhvile i januar 2009.

I tillegg gjennomførte de en tredje operasjon, da den israelske soldaten Gilad Shalit ble kidnappet, i juni 2006. Denne fikk navnet «Operation Summer Rains», men var mislykket. Ikke fant de soldaten, og ikke fikk man nøytralisert så mange våpenlagre. Shalit ble utvekslet mot 1.027 «palestinske» fanger 18. oktober 2011.

HAMAS TAR MAKTEN
Hamas vant valget og tok over styringen av Gaza i 2007. Alle rester av Fatahs folk ble tvunget bort med makt, og rakettene mot Israel økte drastisk i antall. Se bilde.

raketter_graph

I desember 2011 feiret Hamas 24-års jubileum, med stor festivitas på Gaza. I denne forbindelse sendte organisasjonen en pressemelding på Twitter, der de hevdet å ha skutt mer enn 11.000 raketter mot Israel mellom 2000 og 2011, og at de skulle ha drept 1.360 israelere og skadd mer enn 6.400 personer.

Jewish Virtual Library har laget en oversikt over rakettangrep siden 2009, med beskrivelse av sted og skader.

MISBRUK AV BISTANDSMIDLER
Noe av det tragiske i konflikten er Vestens ufattelige og ensidige naivisme overfor denne gruppen. Milliarder av dollar har gått til bistand til «palestinerne», selv om man utmerket godt har visst at lederne for det første har beriket seg selv, altså regelrett korrupsjon.

Man snakker om så mye som 1.200 millionærer blant Hamas’ lederskap. Det er en egyptisk professor som har undersøkt saken, og det er forstemmende lesning.

– PÅ DEN MÅTEN HOLDER DE KANSKJE FRED
En journalist overhørte for den del år siden et spørsmål til Norges ledende politikere på reise til de omstridte områdene. En i følget spurte om Regjeringen var klar over at så mye av bistanden gikk til å berike ledelsen. – Ja, vi vet det, var svaret. – Men på den måten holder de kanskje fred.

Hva som verre er, er at Vesten generelt, og Norge spesielt, som leder av giverlandsgruppen, er med å finansiere terror i Midtøsten. Norge og Vestener med sin pengestrøm direkte medansvarlig for finansiering av terror. Det er alvorlig. SMA har påpekt dette faktum mange ganger.

Her kunne man stoppe. Men saken er at denne siste krigen har bevist at vi har hatt rett. Vi har gjentatt det Israel i årevis har hevdet, nemlig at Hamas misbruker bistandsmidlene. Konkret har Israel nå oppdaget en mengde tunneler fra Gaza inn i Israel, og avhør og funn har avdekket planer om grusomme terroraksjoner inne i Israel.

Vestlig finansierte byggematerialer i svært stort omfang har nemlig ikke gått til «palestinerne», men til Hamas’ religiøst funderte kamp for å utslette jødenes eneste trygge havn, den jødiske staten Israel. Journalist Peter Beck skriver i Stavanger Aftenblad om disse tunnelene, hvorfor de er så viktige for Hamas. Til nå har Israel funnet rundt 45 tunneler, noen 600m inn på israelsk område, fulle av våpen, falske IDF-uniformer, bedøvelsesmidler.

UNRWA TAR SIDE I KRIGEN
UNRWA, FN-organet som skulle sørge for utdannelse for de arabiske barna på Gaza, har vist seg å være en aktiv medspiller for Hamas. FN kan ikke lenger med særlig stor autoritet hevde at de er nøytrale, og mister dermed noe av sin funksjon. I alle fall er de sterkt redusert etter disse hendelsene.

Det siste nå var at nettopp en av disse vestlig finansierte terrortunnelene hadde sin inngang i en UNRWA-klinikk. Da israelske soldater skulle inn i UNRWA-bygningen for å undersøke, viste det seg at den var minelagt. Tre israelske soldater ble drept. Det viser seg at bygningen muligens ikke var UNRWA-eid, men den var merket med FN-symbolet.

UNRWA LEVERTE VÅPEN TILBAKE TIL HAMAS
Det er uansett tredje gangen i denne omgang at UNRWA har blitt tatt i lignende forhold. Israel har rikelig med beviser for at UNRWA brukes av Hamas til terrorformål. Den 16. juli ble det funnet 20 raketter tilhørende Hamas, på en av disse FN-skolene. Hva skjedde, annet enn at UNRWA beklaget til Israel og bedyret at dette var første gang (Israel har hevdet misbruk og partiskhet i årevis) leverte disse rakettene tilbake til eieren – til Hamas!

DU KAN IKKE STOLE PÅ MEDIENE
Medierapportene vi ser i dag; NRK, TV2, NTB, Aftenposten, – alt er preget av en politisk slagside til fordel for «palestinerne», og det er dessuten helt umulig midt i en krigssituasjon å få en skikkelig oversikt over ting som antall drepte, hvem som forårsaket hvilken skade etc. Dette siste vet mediene utmerket godt. Likevel opptrer de som om de bringer informasjon, selv når tallene de kommer med, og andre opplysninger, kommer fra en av verdens verste og mest kyniske, muslimske terrororganisasjoner.

Det er all grunn til å se bort fra denne informasjonen i første omgang, og selv søke mer korrekt informasjon på nett. Amerikanske sider, og i mange tilfeller også nyhetssteder i Midtøsten, er mer nøkterne enn norske.

Vi så etter begge de to tidligere Gaza-krigene, at medier og også FN måtte moderere seg kraftig. Goldstone-utvalget kritiserte Israel nådeløst for krigen på Gaza i 2008-09. Etter en tid kom Goldstones dementi:

Vi vet mye mer i dag om hva som hendte i Gaza-krigen i 2008-09 enn vi gjorde da jeg ledet undersøkelseskommisjonen som ble oppnevnt av FNs Menneskerettighetsråd og som laget det som er kjent som Goldstone-rapporten. Hvis jeg hadde visst det jeg vet nå, hadde Goldstone-rapporten blitt et annerledes dokument.

Likeledes nedsatte FN et utvalg for å granske Israels handlinger etter Mavi Marmara-episoden under forsøket på å bryte den helt lovlige marinelokaden Israel gjennomfører overfor Hamas for å hindre dem i å få våpen og utstyr via sjøveien. Den såkalte Palmer-rapporten konkluderte med at blokaden ganske riktig var «lovlig og passende» – og at aksjonen var «uforsvarlig» og at de israelske soldatene var i sin fulle rett til å forsvare seg.

Det er all grunn til å mistro de samme organisasjoner samt mediene når de nå kaster seg på en bølge av Israel-hat. Det samme skjer hver eneste gang jødene forsvarer seg.

ØNSKER ISRAEL LYKKE TIL MED Å KNUSE HAMAS
En del arabiske ledere går så langt at de ønsker Israel lykke til med å knuse Hamas. Det er i alle fall langt fra hva NRK ved Mads Gilbert, Sidsel Wold med flere promoterer, nemlig støtte til denne terrororganisasjonen.

UNRWA-skole var våpenlager for Hamas

Røyk fra raketter sendt fra Gaza by mot Israel. Foto: AFP/ Thomas Coex

Røyk fra raketter sendt fra Gaza by mot Israel. Foto: AFP/ Thomas Coex

Rundt 20 raketter ble onsdag funnet i en skole i Gaza. Skolen blir drevet at FN-avdelingen UNRWA.

Organisasjonen unnskylder nå heftig overfor Israel. «Dette er en avskyelig overtredelse av organisasjonens ukrenkelige premisser», sier UNRWA i en kommentar. De lover etterforskning.

UNRWA hevder dette er første gang deres skoler blir brukt slik. Israel på sin side ser dette som en bekreftelse på sine gjentatte påstander om at Hamas bruker sivil infrastruktur som skjul for sine våpen.

Representanter for organisasjonen har blitt innkalt til israelske myndigheter, som nå forlanger at hendelsen nå blir tatt på det største alvor. Israel har flere ganger anklaget UNRWA for å være partisk og økende kritisk til Israel, skriver Times of Israel

Hva med de 850.000 jødiske flyktningene fra arabiske land?

Michael Curtis er forfatter av boken «Burde Israel eksistere? En suveren nasjon under angrep fra det internasjonale samfunn.» (eng.)

I sin artikkel på Gatestone Insitute, «The Unbearable Silence about the Jewish Refugees» – Den ulidelige stillheten rundt jødiske flyktninger – skriver Curtis om de jødiske flyktningene som ifølge FNs konvensjoner oppfyller krav til flyktninger, og som UNHCR ved to anledninger, i februar 1957 og i juli 1967, fant å være dette i henhold til Folkeretten.
(Takk til document.no for artikkelen.)

Men som vi vet, er det ikke noen som i dag snakker om dette. Den palestinske historien der palestinerne fremstår som ofre, alle må synes synd på dem, det er verdens største og viktigste flyktningeproblem, bygger for det meste på historisk revisjonisme. Fordi man utelater å fortelle om de jødiske flyktningene som reiste, flyktet, eller ble utvist fra arabiske land, blir bildet feil.

Disse flyktningenes status er mye mindre kjent enn palestinernes. Sistnevnte har fått en mengde internasjonale resolusjoner vedtatt til sin fordel, og tretten FN-avdelinger og organisasjoner har hjulpet dem. De jødiske flyktningenes rettigheter og tap har aldri blitt tatt alvorlig, og ingen internasjonale fora har gjort noe seriøst forsøk på å gi dem deres rettigheter.

Kontrasten er veldig. Mellom 1949 og 2009 ble 163 resolusjoner vedtatt i FNs generalforsamling som dreide seg om det palestinske flyktningeproblemet. Ingen om de jødiske flyktningene. Likeledes har FNs Menneskerettighetsråd (tidligere kommisjon) siden 1968 tatt opp 132 resolusjoner med løfte til de palestinske flyktningene, – ingen som tar opp de jødene som flyktet fra arabiske land.

Curtis fortsetter med å peke på og nevne eksempler på hvor lite interessert FN har vært oppigjennom til å ta opp saken, til tross for tidligere vedtak i samme organisasjon. UNRWA har bistått de palestinske flyktningene med 13 milliarder amerikanske dollar (2007-verdi). De jødiske flyktningene har ingen ting fått, ikke av noen FN-organisasjoner.

Det har bodd jøder i det som i dag er arabiske land, i mer enn 2500 år, helt tilbake til det babylonske fangenskapet. I 1948, skriver Curtis, utgjorde jødene 3,6% av innbyggerne i Libya, 2,8% i Marokko, og 2,6% av innbyggerne i Irak. Den sosiale statusen de hadde i disse landene varierte. I Irak og Egypt var noen av dem vellykkede borgere med gode jobber og stillinger, og de var synlig i sosietetslivet. I Jemen og Marokko var de i all hovedsak fattige og hadde dårlig utdannelse.

Generelt sett ble jøder i arabiske land behandlet som dhimmier, som annenrangs borgere som knapt var ansett. I mange tilfeller måtte de betale en andel, eller skatt, kalt Jizya, for å få være i landet. I noen land fikk de utøve en viss begrenset frihet når det gjaldt religion, utdannelse, forretningsdrift og muligheter ellers, men andre steder hadde de ikke de samme rettigheter som borgerne ellers. De ble diskriminert juridisk, eiendom ble tatt fra dem, og også borgerskap.

Forfatteren forteller om hvordan jødene i det 20. århundre, både før og etter at staten Israel ble opprettet, ble truet i mange arabiske land. Fysisk, økonomisk og sosialt. Jødene opplevde opptøyer, massearrestasjoner, konfiskering av eiendom, økonomisk boikott, og begrensninger på hvilke yrker de fikk lov å ta. De ble også nektet å ta utdannelse ved høyskoler. Pogromer fant sted i Libya, Syria og Marokko, og spesielt i Bagdad i Irak led jødene under en pogrom som fant sted to dager i juni 2941. Under den nazi-vennlige Rashid Ali al-Gaylani, som var statsminister i kongedømmet, ble 179 jøder drept, og 600 skadet under opptøyer.

Fortellingen fortsetter med opprørere i Tripoli som drepte over 140 jøder i 1945, og en mengde andre hendelser i arabiske land som førte til at jøder ble myrdet, kidnappet, diskriminert, utvist og ekskludert.

Så bestemte Den arabiske liga seg for å frarøve jødene deres statsborgerskap. Irak gjennomførte dette i 1950, og tok eiendommene deres i 1951. Egypt og Libya innførte lover som sa at «sionister» ikke var statsborgere. Dette gikk ut over jøder som hadde levd i landene deres i over tusen år før Muhammed ble født i år 570, og deretter fremveksten av islam i det syvende århundre.

Da staten Israel ble skapt i 1948, ble jøder i arabiske og muslimske land i Midtøsten plyndret, de ble utsatt for organisert diskriminering, vold, angrep og pogromer.

I 1961 tok Libya fra de resterende under 10% jøder som hadde forblitt i landet, deres borgerskap. Det samme gjorde Algerie i 1962. Irak beslagla jødenes eiendommer. Som et resultat av dette begynte jødene å reise. De ble drevet ut, eller bedt om å dra. I midten av 1970-årene hadde nesten alle jødene, mer enn 850.000, forlatt disse landene. Man regner med at det største antallet kom fra Marokko (265.000), 140.000 kom fra Algerie, 135.000 fra Irak, og 105.000 kom fra Tunisia. Nesten alle de 55.000 jødene som bodde i Jemen ble bragt til Israel via en luftbro, det såkalte «flygende teppe.» Rundt 130.000 jøder kom med fly fra Irak til Israel.

I dag finnes det mindre enn 4.500 jøder i arabiske land. Israel absorberte og integrerte 600.000 av de mer enn 850.000 som reiste.

Det er nå på høy tid å få en slutt på den øredøvende tausheten og uviljen til å ta opp spørsmålet om de jødiske flyktningene, og innse at de må være en del av en endelig løsning på flyktningeproblemet i Midtøsten. Den avgjørende og viktige resolusjon 242 av 22. november 1967 sier at en omfattende etablering av fred må inkludere «en rettferdig løsning på flyktningeproblemet.» Det var, slår Curtis fast, Arthur Goldberg som i hovedsak var ansvarlig for å føre resolusjonen i pennen. Han var USAs representant til FN. Han gjorde det klart at språket refererte til «både arabiske og jødiske flyktninger, som i omtrent like stort antall mistet sine hjem som resultat av forskjellige kriger.» Implikasjonen var at alle løsninger ville måtte inkludere alle – ikke bare arabiske – flyktninger i Midtøsten.

Denne måten å se saken på går igjen både i bilaterale og multilaterale avtaler. The Framework for Peace in the Middle East som ble lagt frem på Camp David i 1978, fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 79, fredsavtalen mellom Jordan og Israel i 1994, Madridkonferansen i 91-92, og Israels avtaler med palestinerne i september 1993, og Interimsavtalen fra september 1995 innebærer alle en lignende språkbruk som over.

På samme vis annonserte UNHCR ved to anledninger, i februar 1957 og i juli 1967, at jøder som hadde flyktet fra arabiske land, «kan bli ansett som prima facie under dette kontors mandat,» ved på denne måten å anse dem som bona fide flyktninger i henhold til Folkeretten.

I enhver oppgjørsløsning må man ta hensyn til jødisk eiendom som har blitt forlatt, om man skal tilstrebe likhet. Den må ha innebygget rettferdighet for de jødiske flyktninger som har måttet gi fra seg eiendom som følge av arabisk og islamsk oppførsel. Det internasjonal samfunn bør også sørge for oppreisning for etterkommere av disse. De jødiske flyktningene bør få en form for kompensasjon, og en diskusjon rundt dette temaet bør være en del av statusoppgjøret i den arabisk-israelske konflikten.

Michael Curtis: The Unbearable Silence about the Jewish Refugees. 14. Desember 2012, Gatestone Institute.

Oversettelse og bearbeidelse: Willy Gjøsund

Jordanske FN-lærere nekter å undervise om Holocaust

Læreplan som inneholder et «såkalt Holocaust»-studium skader den palestinske sak, avleder fokus fra hovedfienden Israel, sier lærerne som protesterer.

«SAKEN» VIKTIGERE ENN FAKTA
Rykter om at FN gjeninnfører opplæring om Holocaust i studieplanene i skoler som drives av UNRWA – the United Nations Relief and Works Agency for Palestinian refugees – har gjort jordanske lærere rasende. De sier de vil nekte å lære bort historie som «skader den palestinske sak.»

Uttalelsene kom i et rundskriv mandag denne uken, som en respons på at undervisning om Holocaust vil bli gjenopptatt i UNRWAs læreplaner. Det var styret i en sammenslutning av lærere som jobber for UNRWA i Jordan, som kom med utspillet.

VIL HELLER FORTELLE SIN EGEN VERSJON
«Vi fordømmer denne beslutningen, som sidestiller slakter og offer,» sto det i uttalelsen. Lærerne ville heller at det skulle undervises om palestinernes «rett til å vende tilbake» til Israel, og om krigen med Israel i 1948.

Rundt 2 millioner palestinske flyktninger er registrert i UNRWAs kontorer i Jordan. FN-byrået driver 172 skoler i 10 flyktningeleirer over hele kongedømmet, i alt mer enn 122.000 elever.

FORBUDT Å UNDERVISE OM HOLOCAUST
I fjor undertegnet foreningen for UNRWA-ansatte en bestemmelse om å forby Holocaust-undervisning i UNRWAs skoler, sto det å lese i den jordanske avisen Al-Ghad i går. Dette forbudet gjelder enda, sier lærerne.

«Vi skal påse at læreplanens «konsepter om menneskerettigheter» ikke går ut over de palestinske elevenes holdninger til retten til tilbakevending.»

ISRAEL HOVEDFIENDE
«Å lære UNRWA-elevene om det såkalte «holocaust» som en del av menneskerettighetene er i strid med den palestinske saken… og endrer de palestinske elevenes syn på sin hovedfiende, nemlig den israelske okkupasjon.»

Siden 2009 har Hamas i Gaza aktivt forhindret UNRWAs forsøk på å introdusere Holocaust i skolenes læreplaner i Gaza. Hamas hevder det strider imot palestinsk kultur.

Ifølge Al-Ghad skal UNRWA benektet at de har planer om å medta Holocaust i læreplanene i år. De mener ansvaret ligger hos flyktningenes vertsland.

Det lyktes ikke Times of Israel å få en kommentar fra UNRWA om saken.

Times of Israel