Kategoriarkiv: UNESCO

– Systematiske angrep har en pris

Jerusalem – ingen bånd til jøder?

Mens det på samme tid eldgamle og unge og friske landet Israel feirer sin 69 år lange eksistens som stat i nyere tid, økonomien i landet blomstrer og jøder markerer seg oftere på stadig mye arenaer og langt overgår oss her nord på de fleste områder, betyr det ikke så mye for Israel at venstresiden i vårt land av for oss uforståelige grunner velger å innlemme dem i sin 1. mai-protest. Det later til at behovet for å protestere for en del bunner i misunnelse. Rasjonelt er det neppe i noe henseende, og negative følger får det nok – for oss. Men Israel selv plages neppe av de sinte stemmene som har valgt seg det eneste fungerende demokrati i Midtøsten som offer for sine boikott-plakater og hese skrik.

Egentlig er det nokså uviktig for Israel hvem som anerkjenner hva. Men det som ikke er så uviktig for dem er det som kommer fra gigantiske FN, med den enorme betydning organisasjonen har innen forretningsliv, humanisme, kultur, politikk og en mengde andre områder.

FN-organet UNESCO har nylig vedtatt en resolusjon som kritiserer Israels arkeologiske utgravninger i Øst-Jerusalem som «brudd på folkeretten». Resolusjonen kaller også den jødiske nasjonen Israel for «okkupasjonsmakt».

Det er flertallet av medlemmene i en demokratisk organisasjon som bestemmer organisasjonens seriøsitet. Så også med FN. Hvis man setter seg ned og ser nærmere på medlemsstatene, ser man fort hvilken type organisasjon dette er – egentlig.

At FN vedtar resolusjoner som fordømmer jødenes stat er ikke noe nytt for den som følger med. Dertil er det for mange arabiske og muslimske stater som helt åpent går ut med sitt jødehat. Det er heller ikke noe nytt at mange europeiske land misliker jødene. Det kom nylig frem opplysninger som viser at de allierte visste om folkemordet under den annen verdenskrig langt tidligere, og at de derfor kunne ha gjort noe, men at de unnlot å gjøre noe. I skjønnmalende, romantisk fargede fremstillinger om motstandskampen i Europa er også ofte regjeringenes motvilje mot å redde jøder nedtonet, mens enkeltpersoners heltemot er fremhevet.

Sverige er ett av landene som brakte mange jøder i sikkerhet. Men her var det slett ikke landets regjering som risikerte noe for å redde dem, men det var enkeltpersoner som tok på seg den byrden, som regel med fare for sine egne liv. Landets regjering har ikke utmerket seg i positiv retning i så henseende, verken da eller senere.

Vi husker Sveriges utenriksminister Wallstrøms fordømmelser i fjor av det hun kalte «utenomrettslige henrettelser» når israelere uskadeliggjør terrorister som er i gang med å drepe israelske borgere. Sverige har i ettertid selv fått føle på hva det vil si å bli offer for jihad-terror.

Denne på sett og vis feminiserte selvskadende oppførselen som har preget Sverige siden før krigen, er i full gang med å ta rotta på sikkerheten for svenske borgere og har vært det lenge, men det er ikke tema her. Det er fullt tillatt å føre en politikk som tilkjennegir at man egentlig blåser i sine egne innbyggere, men man må akseptere at andre har omsorg for de samme og ønsker sikkerhet for sine borgere.

Den svenske regjering stemte som eneste land i Europa for FNs kulturelle organ UNESCOs resolusjon, som ett av 22 medlemsland. 10 land stemte imot, og 23 avsto fra å stemme. Israel har tidligere ikke hatt mye støtte i dette forumet, men denne gangen var det faktisk en forbedring i så henseende, ettersom Italia, Storbritannia, Holland, Hellas og USA med flere stilte seg på samme side som dem.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har offentlig refset FN-organet, og har opplyst at Israel holder tilbake 1 million USD av sitt FN-bidrag. Dette for å markere det absurde i at organisasjonen stadig arbeider for å redusere Israels bånd til Jerusalem. Han sa at organisasjonens «systematiske angrep» av Israel har en pris. Israel vil ikke sitte uvirksom og se på at FN forsøker å slette den jødiske statens bånd til sin hovedstad, som har hatt jødisk tilstedeværelse i tusener av år, og hvis bånd til jødene er ufravikelig og særdeles rikholdig dokumentert.

Ynet
Aftenposten
Times of Israel
Aftenposten

Forstanden har alltid vært bare hos de få

ET ordtak sier «verden vil bedras». Sjelden har det vært sannere enn nå.

Problemet er ikke at man mangler korrekt informasjon, eller at man mangler intelligens eller utdannelse. Tvert imot, ingen mennesker har vel hatt informasjon lettere tilgjengelig enn oss som lever nå. Likevel skjer dette. UNESCO, FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur, vedtok i dag at Patriarkenes hule i Hebron er muslimsk. Det samme med Rakels grav i Betlehem.

Nå er ikke historieforfalskning noe nytt. SMAs web har en egen kategori for dette. Men hver gang det skjer, er det et nytt trinn mot degenerering av menneskeheten. Et samfunn som ikke bryr seg med hva som faktisk har skjedd i historien, men tilpasser hendelser til makthavere, er ikke mye verdt, moralsk sett.

Med 26 stemmer for, og 25 som ikke sa sin mening, hadde det arabiske og muslimske flertallet lett match mot de seks stemmene som modig sto opp mot dette falskneriet. Tør vi ymte at de 25 kanskje ikke våget å stå opp mot muslimene?

De eneste statene som kom ut av denne avstemmingen med æren i behold, var USA, Storbritannia, Tyskland, Nederland, Tsjekkia og Estland.

Avstemmingen fordømte også Israels arkeologiske utgravninger i gamlebyen i Jerusalem, spesielt dem som finner sted nær Tempelhøyden.

Den «beklager dypt» i tillegg «den senere tids undertrykkelse i Øst-Jerusalem, og okkupasjonsmakten (sic) Israels manglende avslutning av de pågående utgravninger og arbeid i Øst-Jerusalem, spesielt i og rundt Gamlebyen.»

Også «rask gjenoppbygging av skoler, universiteter, kulturskatter, kulturelle institusjoner, mediasentre og bønnesteder som ble ødelagt i Israels konsekutive kriger i Gaza.»

Noen fordømmelse av de «uhyggelige, pågående og konsekutive» jihadistanrepene mot israelske borgere som har pågått i månedsvis nå, – drap begått med steiner, skytevåpen, kniver, økser og biler, eller rakettangrepene som stadig skjer, ble derimot ikke nevnt. Likeledes var det ikke ett ord om arabiske muslimske lederes oppfordringer til drap på jøder. At Israel nå tillater bygningsmaterialer innført til Gaza, mens korrupsjonen og ineffektivitet hindrer all fart i bygningsarbeidene, likeså. Ei heller ble det nevnt at noen av donorene ikke gir penger de har lovet Hamas-regimet.

Av andre utsagn i situasjonen som er nå, må utvilsomt FNs generalsekretær Ban Ki-moons uttalelse score høyt på «hvordan vi kan bedra oss selv»-skalaen. Han sa nemlig følgende: «Den eneste måten å stanse volden er ved en reell og tydelig progresjon mot en politisk løsning som omfatter en slutt på okkupasjonen.»

Israel har allerede forsøkt dette. En mer «reell og tydelig progresjon mot en politisk løsning som omfatter en slutt på okkupasjonen» av Gaza da staten Israel uten fredsavtale, og uten noen som helst betingelser eller vederlag overga hele Gaza til araberne i 2005, finnes knapt. Hva fikk Israel for dette? Jo, et styre i området som har som formålsparagraf å utslette Israel, og mer enn 11.000 raketter og missiler.

Men dette har Ban Ki-moon enten glemt, eller velger å se bort fra. Av hvilken årsak tro? Kanskje den samme som fikk de 25 statene over til avholde seg fra å stemme? Kanskje dette rett og slett er frykt, en frykt som det er skrevet spaltemeter etter spaltemeter om etter de usedvanlig voldelige og grusomme angrepene verden har sett, nettopp fra denne dødskulten som nå har «fått» noen av jødenes helligste steder til odel og eie.

Enda godt det ikke er stedets egentlige eier som har gitt muslimene rettigheter, og at alt dette bare er et sinnssykt skuespill for dem som ønsker å la seg bedra.

La oss stemme i med Friedrich von Schiller: Hva er flertall? Flertallet er noe tøv. Forstanden har alltid vært bare hos de få.

Eller la oss lakonisk konstatere at flertallet dypest sett har rett i bare én ting: at de er flest.

IsraelNationalNews
Times of Israel
IsraelNationalNews
Ynet
Ynet

Verdsatt etter sine fiender

Noen mennesker har en spesiell evne til å få av skallet på de talemåter som brukes av politikere og medier, og kanskje aller mest diplomatiet, og komme til kjernen i saken.

En av disse var USAs tidligere president Ronald Reagan, som med sin helt spesielle, og ofte svært direkte måte å henvende seg til mennesker, kanskje var den person som bidro sterkest til den kommunistiske verdens kollaps og dermed slutten på den kalde krigen. Det dreier seg ikke alltid om å ordlegge seg så perfekt. I alle fall ikke slik de politisk korrekte mener er perfekt.

I en mengde fora dyrkes overdreven høflighet som en kunst. Man hykler for betaling. Alle vet inderlig vel at det som sies slett ikke er sant, men man er opplært til og tror at det virker å stryke katten med hårene. Vi har tidligere pekt på enkelte av de uhyrligheter som skjer i FN, for eksempel at Syria den 11. november ble enstemmig godkjent av FNs organisasjon for Utdannelse, vitenskap og kultur (UNESCO) for medlemskap i to menneskerettighetskomiteer.

En av de to godkjennelsene gjelder gjenvalg av Syria som medlem i Committee on Conventions and Recommendations, som består av 30 medlemmer. Denne komiteen undersøker “kommunikasjon … i forbindelse med undersøkelser om menneskerettigheter,” sier UNESCOS webside om saken.

Slike hendelser skjer stadig. Dannede mennesker i dress hever sine drinker og smiler høflig og vennlig til hverandre. Det er et stort spørsmål hva de egentlig får utrettet.

Kanskje verden burde hatt flere ledere som våget å henge bjellen på katten, blåse i de diplomatisk korrekte talemåtene, og sette opp rammer og grenser. Sterke menn som lover rettferdighet, og gjennomfører den. Rettferdighet er ikke bare belønning for godhet, det er også straff for urett. Vi ser de politisk korrekte ønsker en slik hverdag – uten straff, militær, krig eller fengsler, men når uretten rammer dem selv eller deres unge, nøler man ikke med å både plassere skyld og forlange straff, lenge før skyldsspørsmål og slike bagateller er avgjort.

Vi har her en modig politiker som berører et punkt som er langt fra politisk korrekt å si, men er verdt å tenke over. I denne konkrete saken gjelder det Israel. Kan det være nyttig å tenke igjennom hvem som egentlig står jødene etter livet? Hvilke stater, hvilke grupperinger, hvilke religioner, hvilke ideologier? Han er ikke den første som tenker slik, det finnes minst én grunnlegger av en stor religion som advarte sine tilhengere mot å bli for godt likt av menneskene. Her snakker vi om store grupper, store stater, store ideologier. Men er de dermed gode? Har de dermed noe godt å bringe menneskeheten?

Majoriteten har ikke nødvendigvis rett, for å komme denne tenkemåten i forkjøpet. Faktisk har de nødvendigvis rett bare i én ting: at de er flest. Man kunne være fristet til å ta nettopp tidligere omtalt FN som eksempel på det.

Ordføreren i New Jersey, Chris Christie, talte nylig til en American Israel Public Affairs Commitee (AIPAC) i New York. Her ordla han seg på en måte som på mange måter kan minne om den sterke stilen som flere personligheter gjennom historien har hatt.

«Amerika bør stå side ved side med sine venner og demokratiske allierte, selv om det er upopulært å gjøre dette. Noen ganger spesielt akkurat da. Og dere vet at jeg vet at det kanskje ikke er helt moteriktig i enkelte diplomatiske kretser, i utenriksministerier og salonger rundt omkring i verden, å snakke om hvorfor Amerika støtter Israel. Men dette er ingen unnskyldning for ikke å si det – og si det høyt,» sa Christie.

Bedøm meg ut fra de fiender jeg har skaffet meg

Ordføreren fortsatte med å sitere president Franklin Roosevelt, skriver Arutz Sheva, «Bedøm meg ut fra de fiender jeg har skaffet meg.» «I den samme ånd har jeg lyst å si til dere her i dag: Jeg beundrer Israel for fiendene det har.»

Christie tok også opp saken med Iran som prøver å skaffe seg kjernefysiske våpen. «Både amerikanere og israelere vet – vi vet det innerst inne, – at dersom den islamistiske republikken Iran greier å få kjernefysiske våpen, så vil dette være en ekstensiell trussel til Israel, til Amerika, og til selve verdenssivilisasjonen.»

«Å hindre Iran fra å få atomvåpen må ha USAs topp prioritet. Enhver president, om han er republikaner eller demokrat, som tillater noe slikt på sin vakt, ville gjøre noe som er sterkt i strid med de nasjonale sikkerhetsinteressene til USA, og sikkerhetsinteressene til våre venner i Israel.»

«Det er kun ved å stå modig opp og si sannheten, eller ved å være ærlig uansett konsekvenser om at vi vil forhindre at dette skjer,» fortsatte Christie. «Dette skjer bare ved besluttsomme handlinger fra ledere som forstår at en trussel mot Israel er en trussel mot Amerika. En trussel mot den israelske måten å leve på er en trussel mot den amerikanske måten å leve på. Ikke bare for oss her i Amerika, men for alle de nasjoner som  etterfølger vårt demokrati, eller som prøver å ligne vårt demokrati rundt omkring i verden.»

Årsak og sammenheng

Israels regjering har i dag besluttet å gi de palestinske selvstyremyndighetene (PA) skattepenger de har holdt tilbake. Det dreier seg om i underkant av 600 millioner kroner. PA har svært dårlig økonomi til tross for at Palestina-araberne er den folkegruppe som samlet har mottatt mest bistand noensinne. Men det er en annen sak. Så dårlig er økonomien at det har vært en reell fare for at PA skulle bryte fullstendig sammen.

Det er interessant å se hvordan mediene responderer på denne hendelsen, fordi den selvfølgelig har sin historie. Det har sin grunn at Israel holdt tilbake skattepenger de egentlig har forpliktet seg til å innkreve på vegne av PA. Avtalen om dette ligger nemlig innbakt i Oslo-avtalene.

Nå er det slik at en avtale har to parter. Man kaller det derfor en bilateral avtale. Nå inneholder Oslo-avtalene mange, svært mange, punkter. Men felles for dem alle er at de to partene skrev under. Som vitne på dette var der til stede en hel del politikere, deriblant noen norske, som hadde vært med å utarbeide de enkelte, ofte svært kompliserte punkter i avtalen.

Vi har flere ganger belyst PAs ensidige – unilaterale – handling når de har gått til det skritt som har skjedd i år, nemlig å prøve å få gehør i FN for en palestinsk stat på de områdene som kalles de palestinske områdene, men som ikke er mer (eller mindre) palestinske enn resten av området som var under britisk mandat etter 1. verdenskrig. Vi kjenner til at i Palestina bodde det arabere, jøder, drusere og andre folkeslag. Noen palestinsk stat eller regjering, eller noe palestinsk folkeslag har det derfor selvfølgelig heller aldri vært. Vi snakker derfor om Palestina-arabere når vi omtaler araberne som bor i disse områdene.

Etter krigen i 1967, som Israel vant, har disse områdene vært gjenstand for en utrolig interesse for verdensopinionen. Amerikanske presidenter har i tur og orden prøvd å skape en varig fred i området, med sine forskjellige taktikker for dette, men det har i alle fall ikke blitt noen god løsning i området i dag.

Oslo II-avtalen ble undertegnet av Israels statsminister Yitzhak Rabin, PLOs formann Yassir Arafat, og det var tilstede fremstående politikere fra USA, Russland, Egypt, Jordan, Norge og EU som vitner til avtalen.

I denne avtalen, som altså disse to partene skrev under på, sies det følgende i den avsluttende artikkel 31, punkt 7 (vår oversettelse):

Ingen av sidene skal initiere eller ta noe skritt som vil endre status på Vestbredden og Gazastripen i påvente av utfallet av de permanente statusforhandlingene.

Til tross for dette har altså representantene for Palestina-araberne, PA, gått til det skritt å bryte denne avtalen, ved nettopp å ta skritt som, dersom det skulle ha gått slik de ønsket, hadde «endret status på Vestbredden og Gazastripen.»

Dette er slik israelske myndigheter ser denne saken. Og siden de første innspill fra Palestina-arabisk side for å bearbeide FNs medlemsstater i et forsøk på å skaffe det politiske flertall de trengte for å bli anerkjent i FN som stat, har det skjedd mye. Det siste av alle disse ensidige handlingene fra PA, var å søke UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, om å få bli medlem. Altså en stat som ikke eksisterer enda, og som ikke har noe område, men som bor på områder som det er enighet om at man skal forhandle om.

Med dette bakteppet av politiske hendelser rapporterer verdens nyhetsbyråer og aviser om det som nå har skjedd. Alt har sin årsak, og det som skjer må ses i sammenheng til noe.

De israelske mediene skriver om de faktiske hendelsene, og flere trekker frem utenriksminister Avigdor Liebermans kritikk av beslutningen. Lieberman har vært sterkt imot å gi araberne pengene tilbake, særlig etter at PA knytter tettere og tettere bånd til terrororganisasjonen Hamas.

«Bestemmelsen om å overføre midlene er en smertefull avgjørelse som vil kunne hjelpe til med å bedre forholdene mellom Israel og palestinerne, men som vil tillate PA å fortsette å bruke pengene til å oppmuntre og tilskynde til terror,» sa han.

«Vi gjør en feil når vi overfører midler til PA når lederen deres, Mahmoud Abbas bruker pengene til å skaffe boliger og gir tilskudd til terrorister og mordere. Det gir dem som myrder jøder og israelere luksus og respektabilitet, og oppmuntrer kommende generasjoner til å bli med i terroristenes rekker.

Kritikere sier at statminister Benjamin Netanyahus avgjørelse om å frigi midlene er en kapitulasjon for intenst press fra EU og USA, og at USA ikke tjener Israels interesser og demonstrerer svakhet.
IsraelNationalNews.com

Jerusalem Post skriver at den såkalte Kvartettens utsending Tony Blair ønsket avgjørelsen velkommen, og at regjeringens avgjørelse var en «viktig beslutning». «Dette er palestinernes penger som er kritisk for å opprettholde PA, og bør overføres regelmessig og forutsigbart slik som det er avtalt mellom israelerne og palestinerne. Å holde tilbake disse midler gavner bare dem som ikke ønsker fred og israelsk-palestinsk samarbeid,» sa Blair i en uttalelse.

Det kunne innvendes at han ikke nevnte noe om de ovennevnte unilaterale handlingene på palestinsk side. Hvis Israels tilbakeholdelse av skattepenger er brudd på en avtale og kun gavner dem som ikke ønsker fred, er det selvfølgelig naturlig å tenke at det første bruddet på avtalen, som førte til at Israel anså avtalen for brutt, og derfor demonstrerte dette ved å holde tilbake penger, også bare gavner dem som ikke ønsker fred. Det har ikke vært mye nevnt av dem som har vært uenige i Israels frysing av utbetalingene.

Den liberale avisen Haaretz mener Israel myndigheter er for svake overfor internasjonalt press.

Det internasjonale samfunn presser Israel til å overføre 300 millioner NIS av palestinske skattepenger til de palestinske myndighetene, til tross for den forsoningsavtalen som ble undertegnet av Fatah og Hamas i Kairo.

Reuters nyhetsmelding gjør det helt klart at grunnen til at Palestina-arabernes myndigheter ikke fikk pengene sine, hade sin grunn i nettopp dette forholdet. Uthevninger foretatt av red.

Som straffereaksjon frøs Israel overføringene 1. november, dagen etter at palestinerne vant UNESCO-medlemsskap til tross for israelske og amerikanske protester, som en del av deres forsøk på å få til en statsdannelse i FN, i stedet for av fredssamtaler.

Associated Press:

Israel frøs denne månedens overføringer som straff for at palestinerne gjorde fremstøt for å få FNs anerkjennelse for deres uavhengighet. Den israelske avgjørelsen kom etter at palestinerne ble akseptert i FNs kulturavdeling UNESCO – en del av en større kampanje for å få anerkjennelse for fullt medlemsskap som stat i FN.

Israel anklager palestinerne for å prøve på å unngå fredssamtaler gjennom denne kampanjen. De sier at en palestinsk stat kun kan etableres gjennom en fremforhandlet fredsavtale. (Uthevninger foretatt av red.)

Også det arabiske nyhetsbyrået al-Jazeera forstår sammenhengen mellom partene. De skjønner at israelerne ikke holdt tilbake pengene for å torturere noen, eller nærmere bestemt «waterboarding,» som Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre syntes det så ut som.

I alle fall i sin engelskspråklige utgave er de klar på hvorfor Israel holdt tilbake pengene:

Israel samler inn skattemidler for palestinerne og overfører pengene månedlig, men frøs denne månedens overføring for å straffe palestinerne for deres anstrengelser for å få FNs anerkjennelse for deres uavhengighet.

Den israelske avgjørelsen kom etter at palestinerne ble akseptert i FNs kulturorganisasjon UNESCO, som en del av en bredere aksjon for å få fullt medlemsskap som stat i FN.

Israel anklager palestinerne for å prøve å omgå fredssamtaler ved denne kampanjen. De sier at en palestinsk stat bare kan etableres ved en fremforhandlet fredsavtale.

Etter seieren i UNESCO har den palestinske kampanjen stoppet opp siden man ikke kom noen vei i Sikkerhetsrådet, som må godkjenne fullt medlemsskap.

Palestinske ledere har enda ikke bestemt seg for hvordan de skal gå videre med saken.

Statsminister Benjamin Netanyahus kontor sa han bestemte seg for å frigi pengene fordi palestinerne later til å ha avsluttet sine «unilaterale fremlegg.»

Kontoret sa at bestemmelsen vil bli «omgjort» dersom palestinerne fortsetter på denne veien. (Uthevninger foretatt av red.)

Vårt eget lille nyhetsbyrå NTB tilgodeser ikke sine lesere og lyttere med mye informasjon om disse sakene, til tross for en ellers ekstrem interesse for det som skjer i regionen, uten hensyn til Norges heller små strategiske interesser i området. Ikke ett ord om årsak og dermed heller ingen sammenheng. At de refererer til Støres ifølge Krfs parlamentariske leder Hans Olav Syversen «klønete og uproffe», «voldelige og uforsonlige» språkbruk uten motforestillingene som selv al-Jazeera skriver om tjener heller ikke akkurat til at de fremstår som saklig.

Det later til at NTB i motsetning til andre nyhetsbyråer ikke vil se årsaken til det som har skjedd. Slik kan de heller ikke skrive ett ord om sammenhengen, og leseren blir henvist til å tro at Israels myndigheter driver med økonomisk «waterboarding.»

Hvem biter egentlig på dette? Neppe noe tenkende vesen tror en av verdens sterkeste økonomier, ett av verdens ledende land på teknologi, et land som i ekstrem grad forsyner seg av Nobel-priser i realfag og humanistiske fag og som er bærer av hele den vestlige verdens kulturarv er så nedrig som Gahr Støre med hensikt eller ikke, og NTB fremstiller det.

Pengene er drevet inn på vegne av de palestinske selvstyremyndighetene i tråd med Oslo-avtalen.

Israel har siden 1. november holdt tilbake pengene som en straffereaksjon etter at FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) tok opp Palestina som fullverdig medlem.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre anklaget i forrige uke israelerne for å drive vanntortur mot den palestinske økonomien, og høstet protester fra israelske myndigheter som kritiserte ham for «voldelig og urettferdig språkbruk»