Kategoriarkiv: Resolusjoner

Forstanden har alltid vært bare hos de få

ET ordtak sier «verden vil bedras». Sjelden har det vært sannere enn nå.

Problemet er ikke at man mangler korrekt informasjon, eller at man mangler intelligens eller utdannelse. Tvert imot, ingen mennesker har vel hatt informasjon lettere tilgjengelig enn oss som lever nå. Likevel skjer dette. UNESCO, FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur, vedtok i dag at Patriarkenes hule i Hebron er muslimsk. Det samme med Rakels grav i Betlehem.

Nå er ikke historieforfalskning noe nytt. SMAs web har en egen kategori for dette. Men hver gang det skjer, er det et nytt trinn mot degenerering av menneskeheten. Et samfunn som ikke bryr seg med hva som faktisk har skjedd i historien, men tilpasser hendelser til makthavere, er ikke mye verdt, moralsk sett.

Med 26 stemmer for, og 25 som ikke sa sin mening, hadde det arabiske og muslimske flertallet lett match mot de seks stemmene som modig sto opp mot dette falskneriet. Tør vi ymte at de 25 kanskje ikke våget å stå opp mot muslimene?

De eneste statene som kom ut av denne avstemmingen med æren i behold, var USA, Storbritannia, Tyskland, Nederland, Tsjekkia og Estland.

Avstemmingen fordømte også Israels arkeologiske utgravninger i gamlebyen i Jerusalem, spesielt dem som finner sted nær Tempelhøyden.

Den «beklager dypt» i tillegg «den senere tids undertrykkelse i Øst-Jerusalem, og okkupasjonsmakten (sic) Israels manglende avslutning av de pågående utgravninger og arbeid i Øst-Jerusalem, spesielt i og rundt Gamlebyen.»

Også «rask gjenoppbygging av skoler, universiteter, kulturskatter, kulturelle institusjoner, mediasentre og bønnesteder som ble ødelagt i Israels konsekutive kriger i Gaza.»

Noen fordømmelse av de «uhyggelige, pågående og konsekutive» jihadistanrepene mot israelske borgere som har pågått i månedsvis nå, – drap begått med steiner, skytevåpen, kniver, økser og biler, eller rakettangrepene som stadig skjer, ble derimot ikke nevnt. Likeledes var det ikke ett ord om arabiske muslimske lederes oppfordringer til drap på jøder. At Israel nå tillater bygningsmaterialer innført til Gaza, mens korrupsjonen og ineffektivitet hindrer all fart i bygningsarbeidene, likeså. Ei heller ble det nevnt at noen av donorene ikke gir penger de har lovet Hamas-regimet.

Av andre utsagn i situasjonen som er nå, må utvilsomt FNs generalsekretær Ban Ki-moons uttalelse score høyt på «hvordan vi kan bedra oss selv»-skalaen. Han sa nemlig følgende: «Den eneste måten å stanse volden er ved en reell og tydelig progresjon mot en politisk løsning som omfatter en slutt på okkupasjonen.»

Israel har allerede forsøkt dette. En mer «reell og tydelig progresjon mot en politisk løsning som omfatter en slutt på okkupasjonen» av Gaza da staten Israel uten fredsavtale, og uten noen som helst betingelser eller vederlag overga hele Gaza til araberne i 2005, finnes knapt. Hva fikk Israel for dette? Jo, et styre i området som har som formålsparagraf å utslette Israel, og mer enn 11.000 raketter og missiler.

Men dette har Ban Ki-moon enten glemt, eller velger å se bort fra. Av hvilken årsak tro? Kanskje den samme som fikk de 25 statene over til avholde seg fra å stemme? Kanskje dette rett og slett er frykt, en frykt som det er skrevet spaltemeter etter spaltemeter om etter de usedvanlig voldelige og grusomme angrepene verden har sett, nettopp fra denne dødskulten som nå har «fått» noen av jødenes helligste steder til odel og eie.

Enda godt det ikke er stedets egentlige eier som har gitt muslimene rettigheter, og at alt dette bare er et sinnssykt skuespill for dem som ønsker å la seg bedra.

La oss stemme i med Friedrich von Schiller: Hva er flertall? Flertallet er noe tøv. Forstanden har alltid vært bare hos de få.

Eller la oss lakonisk konstatere at flertallet dypest sett har rett i bare én ting: at de er flest.

IsraelNationalNews
Times of Israel
IsraelNationalNews
Ynet
Ynet

WSJ: Europas alarmerende nye antisemittisme

Det finnes 102 nasjoner i verden hvor kristendommen dominerer. Det finnes 56 islamske stater. Men en eneste jødisk stat er altså en for mye.

Det finnes 102 nasjoner i verden hvor kristendommen dominerer. Det finnes 56 islamske stater. Men en eneste jødisk stat er altså en for mye.

Jonathan Sacks i Wall Street Journal skriver om det økende jødehatet i Europa.

Så mye som en tredel av Europas jøder vurderer å flytte, ifølge en undersøkelse gjort av the European Union Agency for Fundamental Rights.

I Frankrike er tallet så høyt som 46 %, og i Ungarn er det 48 %.

Til forskjell fra mellomkrigstiden er det denne gangen ikke Europas regjeringer som står for jødehatet. Sacks nevner spesielt Angela Merkel i Tyskland og David Cameron i Storbritannia, som begge har vært oppriktige i sin fordømmelse av jødehatet. Og jødene i Storbritannia merker for eksempel mindre til antisemittismen enn jødene i USA.

ANTISEMITTISME RAMMER IKKE BARE JØDER
Men fordi antisemittismen er et signal og et tegn på et samfunn i forfall, må man forstå den nye antisemittismen. Og dette er viktig ikke bare for jøder.

Antisemittismen handler ikke bare om jøder, skriver Sacks. Den begynner med jøder, men det ender ikke der. Jødene er ofre, men de er ikke årsaken til denne hatets politikk.

Det var ikke bare jødene som led under Hitler og Stalin. Det er heller ikke bare jøder som lider under deres etterfølgere i dag, de radikale islamistene i Hamas, Hizbollah, Al Qaida, Boko Haram, Islamsk Stat, og den endeløse rekken av mutasjoner av disse.

Angrepene mot Israel og jøder er en del av et større mønster som rammer kristne og andre religiøse minoriteter i Midtøsten, Afrika sør for Sahara og deler av Asia. Det er en religiøs ekvivalens til etnisk rensing. Til slutt vil hele Vestens demokratiske frihet bli truet, og Europa blir skjøvet tilbake til mørkere tidsaldre, dersom dette ikke blir stoppet nå.

HATET FOR SIN RELIGION, SIN RASE OG SIN STAT
Noe av det vi ser, skriver han, er den gamle antisemittismen fra de høyreekstreme og venstreradikale, som aldri har sluknet helt. Men det som i dag driver angrepene mot jøder er nytt. Jødene ble i middelalderen angrepet for sin religion. I det 19. Og det 20. Århundre, for sin rase. I dag blir de hatet for sin stat.

Israel er nå 66 år gammelt, men er likevel det eneste land blant 193 stater i FN som regelmessig blir utfordret på sin rett til å eksistere. På flere områder blir de nektet sin rett.

IKKE LEGITIM ISRAEL-KRITIKK
Dette er ikke å si at all Israel-kritikk er antisemittisme. Israel er selv ett av verdens mest selvkritiske land. Kritikk av Israel politikk er en legitim del av en demokratisk debatt. Men Hamas-supporterne er ikke interessert i denne politikken. De er ikke interessert i noen slags politikk, eller noen som helst slags grenser. De har forpliktet seg til et regelsett som er nedfelt i formålsparagrafen, det såkalte charteret, til å ødelegge og eliminere den jødiske staten fullstendig.

Det finnes 102 nasjoner i verden hvor kristendommen dominerer. Det finnes 56 islamske stater. Men en eneste jødisk stat er altså en for mye. Og ofrene for terror i Europa er ikke Israels regjering eller kontorer, men synagoger, jødiske skoler og museum, – steder som ikke definerer Israels politikk, bare vanlig jødisk dagligliv.

Det har også skjedd en endring av hvor antisemittismen henter sin legitimering fra. Hatet er vanskelig å rettferdiggjøre når det havner i offentligheten, og antisemittene har alltid hentet rettferdiggjørelse fra de høyeste autoritetskilder i samfunnet. I middelalderen var det religion, i Europa i det 19. århundre var det vitenskap. Den tyske antisemittismen ble basert på det såkalte «vitenskapelige studiet av raser» og sosial Darwinisme, doktrinen som finnes i menneskehetens historie, slik som i naturen; de sterke vinner over de svake.

MENNESKERETTIGHETENE SOM ØVERSTE AUTORITET
Etter krigen har den store autoriteten vært Opplysningen fra menneskerettighetene. Derfor ble den nye bølgen av antisemittisme startet under FNs konferanse mot rasisme i Durban i Sørafrika sommeren 2001. Der ble Israel anklaget for de fire kardinalsynder mot menneskerettighetene: rasisme, apartheid, forbrytelser mot menneskeheten, etnisk rensning og forsøk på folkemord.

Menneskerettigheter er viktig, og de er viktig uansett hvem som er offeret eller overgriperen. Men det er misforholdet i anklagene mot Israel som gjør at jøder føler at hensynet til menneskerettighetene ikke er det primære motivet i disse sakene: mer enn halvparten av alle resolusjoner som FNs menneskerettighetsråd har utstedt siden 2006 da rådet ble etablert, og som har kritisert ett spesielt land, har vært rettet mot Israel. I 2013 tok Generalforsamlingen opp 21 resolusjoner som anklaget Israel for sensur, ifølge U.N. Watch. Kun ire resolusjoner protesterer mot resten av statene i verden.

STÅ SAMMEN FOR FRIHETEN
Antisemittisme har alltid vært den manglende evnen til å lage plass til forskjeller blant folk, – det essensielle grunnlaget for et fritt samfunn. Det er derfor hatets politikk nå overfaller kristne, Bahai, yazidier og mange andre, også muslimer som er på «feil side». For å kjempe mot dette, avslutter Sacks, må vi stå sammen. Mennesker av alle religioner og også de uten noen. Frihetens fremtid står på spill, og dette vil bli kampen som definerer det 21. århundret.

The Wall Street Journal: Europe’s Alarming New Anti-semitism

– Den ulovlige muren?

Sikkerhetsgjerdet redder liv

Sikkerhetsgjerdet redder liv

NRK slår i artik­ke­len – Sepa­ra­sjons­mu­ren bør bli pale­stinsk grense fast at «den ulov­lig bygde muren på pale­stinsk land mel­lom Israel og Vest­bred­den skal være ny grense mel­lom lan­dene. Det vil krympe et fram­ti­dig Pale­stina betrak­te­lig».

Len­ger ned i artik­ke­len låter det litt anner­le­des, og litt mer kor­rekt: «Den inter­na­sjo­nale dom­sto­len i Haag, ICC, har gitt en råd­gi­vende utta­lelse om at bar­rie­ren er i strid med folke­ret­ten. Og FN har ved­tatt en reso­lu­sjon – også denne råd­gi­vende, fordi den er gitt av Gene­ral­for­sam­lin­gen – som ber Israel følge rådet fra dom­sto­len.» [Det er ICJ – Den inter­na­sjo­nale dom­sto­len i Haag– som har gitt en råd­gi­vende utta­lelse. ICC er Inter­na­tio­nal Cri­mi­nal Court – Den inter­na­sjo­nale straffe­dom­sto­len for krigs­for­bry­tel­ser og folkemord.]
(Journalisten har rettet forkortelsen i ettertid.)

Får du et råd, kan du velge. Noen råd er dår­lige, noen bedre, men fel­les for alle er at det er den som ber om råd, eller får det uten å be om det, som må leve med kon­se­kven­sene av sine hand­lin­ger. Vi kom­mer til­bake til nett­opp dette.

Er muren ulov­lig? På det per­son­lige plan har vi har noe i straffe­lo­ven som heter nød­rett. Da en gutt på ti år nylig ble ranet, hyl­let store deler av den norske befolk­ning de modige og beslutt­somme men­nene som stop­pet rane­ren. Så mye som 8 av 10 nord­menn synes fak­tisk det er helt greit og på sin plass med slik nød­rett, i til­legg til at det ikke er straff­bart. At de tok litt hardt i ham, er så sin sak. Straffe­lo­ven har bestem­mel­ser for dette også.

Så til muren. Israel er et demo­krati. Ethvert demo­krati har ansvar for og plikt til å beskytte sine bor­gere. Nå er ikke Isra­els naboer som andre naboer. Vi her i nord gren­ser til rela­tivt fre­de­lige nasjo­ner: Sve­rige, Fin­land og Russ­land. Israel har som naboer noen av de mest uro­lige folke­grup­per som fin­nes i ver­den i dag. Hvis vi ikke er enige i dette, skrur vi på tv-en på en nyhets­ka­nal, fritt valg. Se en nyhets­sen­ding på et fritt valgt språk i et fritt valgt land. Lede­tråd: Se etter røyk, bom­ber, biler i brann, selvmordsbombere.

Det vi ser, er den ara­biske ver­den. Det fin­nes uro­lig­he­ter andre ste­der også. Men sær­lig i den ara­biske ver­den. Gru­som­he­tene er så intense at vi ikke kla­rer å ta det inn­over oss. Vi snak­ker om hals­hug­gin­ger, barne­drap, over­grep, mis­hand­ling, tor­tur. Alt i til­legg til gevær­ku­ler, bom­ber, gra­na­ter, raket­ter og miner.

Dette er ara­bere seg imel­lom, folk som er brødre. Ummah-en kal­ler mus­li­mene dette fel­les­ska­pet. Pla­nen var at ummah-en skulle vokse seg stor og sterk, og de mus­limske brød­rene skulle bli en stor og sterk gruppe som domi­nerte verden.

Sånn ble det ikke, for ara­berne klarte ikke, og kla­rer ikke, å stå sam­let. Den minste uenig­het blir til blo­dige sam­men­støt, og det er enorme for­skjel­ler mel­lom rik og fat­tig. Søkk­rike prin­ser leker seg med biler til 3,5 mil­lio­ner dol­lar pr. stk (og det uten norske avgif­ter). Prins Alwaleed Bin Talal Alsaud i Saudi Ara­bia reg­nes som god for 20 mil­li­ar­der ame­ri­kanske dol­lar – 119,2 mil­li­ar­der norske kro­ner. I Jemen lever 45 % av men­nes­kene under fat­tig­doms­gren­sen, det vil si tolv kro­ner dagen. Tre av fire kvin­ner er analfa­be­ter, alders­gren­sen for å gifte seg er sen­ket fra 15 år til star­ten av puber­te­ten, og kvin­ner har ingen ret­tig­he­ter som mindre­årige, uten stemmerett.

Ver­den uten­for ummah-en er deri­mot far­lig, tru­ende, ond, og frem­for alt gjel­der det van­tro. Tiår uten sær­lig utdan­nelse, eller med for det meste reli­giøse sko­ler, tenden­siøs og poli­ti­sert under­vis­ning, gjør at USA blir sett på som en fiende – Israel likeså. I til­legg kom­mer den anti­se­mit­tis­men som er impli­sitt i islam, både i Kora­nen og gjen­nom «pro­fe­ten» Muham­meds liv og eksem­pel (Sunna og Hadith). I Oslos gater under opp­tøy­ene januar 2009 gikk mus­limske ara­bere og sang Khay­bar, Khay­bar jahud, en refe­ranse til Muham­meds ned­slak­ting av jødene i Medina.

Vi behø­ver ikke å peke på World Trade Cen­ter, Nai­robi, Lon­don, Mad­rid, Stock­holm, Paris, Mar­seille, Malmö eller Göte­borg for å minne lese­ren på de blo­dige angre­pene på uskyl­dige men­nes­kers liv og eiendom.

Det er ved arne­ste­det for all denne uroen Israel befin­ner seg. Det er i denne blod­dryp­pende delen av ver­den – full av urett­fer­dig­het og stamme­kri­ger, reli­gions­kon­flik­ter og bor­ger­kri­ger, omgitt av land­om­rå­der styrt og domi­nert av ren­dyr­kede ter­ro­rist­or­ga­ni­sa­sjo­ner – Israel fin­nes. Et sivi­li­sert, demo­kra­tisk, vel­ut­vik­let, vel­fun­ge­rende, blomst­rende, gjen­nom­re­gu­lert, vest­lig ten­kende land blant fien­der på tre sider.

Alle nabo­lan­dene har på et tids­punkt angre­pet Israel, alene eller sam­let. I nord har Hiz­bol­lah kon­troll i Sør-Libanon (som angrep Israel i 1948) og utgjør en enorm trus­sel med titu­se­ner av raket­ter som kan avfy­res mot Israel når som helst. Syria angrep Israel i 1948, 1973 og 1967, og områ­det mel­lom de to lan­dene kon­trol­le­res den dag i dag av FN-styrker på Golanhøydene.

Jor­dan angrep sam­men med de andre ara­ber­sta­tene i 1948 og 1967. Israel har i dag en freds­av­tale med lan­det, som de også har med Egypt. Egypt var med i angre­pet i 1948, i seks­da­gers­kri­gen i 1967, og i 1973.

I for­len­gel­sen av den egyptisk-israelske gren­sen er det et lite land­om­råde, Gaza, som sty­res av ter­ro­rist­or­ga­ni­sa­sjo­nen Hamas. Hver­ken sosia­lis­tisk tanke­gang om at orga­ni­sa­sjo­nen også utfø­rer sosi­alt arbeide eller tid­li­gere uten­riks­mi­nis­ter Jonas Gahr Stø­res intense ønske om et poli­tisk sam­ar­beid og aner­kjen­nelse av orga­ni­sa­sjo­nen ved sam­ta­ler (selv om inn­røm­mel­sen satt dyptfor­and­rer noe på det.

Et bilde begyn­ner å demre slik mor­gen­tå­ken let­ter fra skogs­tjer­net. Bil­det fes­ter seg.

Siden 2001 har mer enn 12.800 raket­ter fra akku­rat dette lille land­om­rå­det hav­net i Israel, avfyrt for å drepe sivile israe­lere. Dette til­sva­rer gjen­nom­snitt­lig 3 raket­ter hver eneste dag. Mer enn en halv mil­lion men­nes­ker har 60 sekun­der (i Sde­rot 7-15 sekun­der) på seg til å finne ly når alar­men går. Imid­ler­tid har Israel lagt ned et impo­ne­rende arbeid i å for­svare seg og sine, og har utvik­let Iron Dome – Jern­kup­pe­len –, et pas­sivt rakett­sys­tem som over­vå­ker et gitt område, opp­da­ger (for­hå­pent­lig­vis) alle rakett­opp­skyt­nin­ger fra fien­den, og sky­ter opp en mål­sø­kende rakett som (for­hå­pent­lig­vis) tref­fer den fiendt­lige raket­ten og nøy­tra­li­se­rer den. Helt ufar­lig er det for­res­ten ikke, de to raket­tene og deler fra dem fal­ler nød­ven­dig­vis ned et sted. Og helt hundre pro­sent effek­tiv er den ikke.

Vi nær­mer oss kjer­nen, essen­sen i det vi vil frem til. Saken er at fordi Israel står stilt over­for en slik enorm, kon­stant trus­sel fra sine fien­der, og har vært det siden sta­ten ble opp­ret­tet i 1948, har jødene sim­pelt­hen hatt bare to mulig­he­ter: enten å utvikle et sterkt for­svar og søke beskyt­telse der det lar seg gjøre, eller bukke under. Som Rustad påpe­ker, er ikke ver­den inter­es­sert i slike baga­tel­ler. Jøder dør ikke. Vi Israel-venner har vel alle hørt argu­men­tet om at antall tapte «pale­stinske» liv kon­tra isra­elske er så mye større? Som han ord­leg­ger seg: Israel får ingen cre­dit for å stanse ter­ror mot egen befolk­ning, i seg selv noe å tenke over. Det samme skjedde under den andre inti­fa­daen, da Ara­fat slapp ter­ro­ren løs.

Har Israel brukt mil­li­ar­der av kro­ner og tapt hundre­vis av men­neske­liv i denne kam­pen, og så utvik­let et effek­tivt defen­sivt for­svar, blir også dét brukt mot dem på denne måten. Da kan fien­den nær­mest bare angripe videre. Lan­det har et enormt antall bombe­rom, og det kos­ter store sum­mer. Hvert eneste Iron Dome-missil kos­ter $50.000.

Nor­malt når du slåss mot en fiende, er det mann mot mann, eller avde­ling mot avde­ling, fly mot fly, fly mot sol­da­ter. Sol­da­ter i hundre­vis, tusen­vis, titu­se­ner av levende men­nes­ker, ansten­dige folk og skitt­støv­ler – alle er men­nes­ker med sine liv av ymse kva­li­tet. Men fel­les for alle – nes­ten alle – er ønsket om å leve, et mange gan­ger nokså tynt og nokså urea­lis­tisk ønske om å over­leve kri­gens hel­vete på jord, slik at man kan komme til­bake til sine kjære, eller for den del sitt nokså elen­dige liv. Man kan drepe, og man blir nokså full av adre­na­lin i kam­pens hete, men de aller fær­reste ønsker å dø. Hvis man ser bort fra enkelte his­to­rie­for­tel­le­res farge­rike beret­nin­ger om de norske vikin­gene, og ditto roman­ti­serte myter og sagn fra flere deler av ver­den, er det stort sett de japanske kamikaze-flygerne som er beryk­tet – og fryk­tet – for sitt ønske om å dø med den hen­sikt å ta flest mulig av fien­den med seg i døden.

Og mus­li­mene. Alle kjen­ner til deres, for øvrig for­vrengte og menings­løse, bruk av uttryk­ket mar­tyr. For mens en mar­tyr, slik ordet opp­sto, var en kris­ten som måtte bøte med livet for sin tro, drept eller pint til døde som han ble fordi han ikke ville svikte sin frel­ser, snak­ker vi her om men­nes­ker som ut av en dyp indre over­be­vis­ning ønsker å bringe død og lidelse over andre men­nes­ker. Men­nes­ker som i mange til­fel­ler er totalt uvi­tende om, uin­ter­es­sert i, og uskyl­dige i den kon­flik­ten fien­den del­tar i. De kan også sym­pa­ti­sere med mor­de­rens ideo­lo­giske mål, men blir drept fordi mor­de­ren ville det slik.

Lis­ten over Palestina-arabere som har valgt å avslutte sine liv på denne gru­somme måten, er lang som et ondt år. 804 men­nes­ker ble tatt av dage i årene før Israel fant et annet, svært effek­tivt mot­til­tak mot selv­mords­bom­bere: et sik­ker­hets­gjerde. Om man kal­ler gjer­det sepa­ra­sjons­bar­rieremur,Apartheid-mur, Berlin-mur, eller altså som NRKs jour­na­list Eva Sta­bell vel­ger å uttrykke det fra sin til­bake­trukne resi­dens på fre­de­lige Nor­ges pre­sump­tivt roligste sted, Mari­en­lyst, «den ulov­lig bygde muren» – så er gjer­det like­vel et pas­sivt, ikke-dødelig og der­med ganske humant for­svars­mid­del. Og udis­ku­ta­belt effek­tivt. Det er svært inter­es­sant å lese hva arki­tek­ten bak gjer­det, Danny Tirza, selv sier om hvor­for gjer­det ble bygd. Beslut­nin­gen ble tatt i juli 2002 mot både Ehud Bar­aks og Ariel Sha­rons vilje. De var blant annet bekym­ret for verdensopinionen.

Effek­ten av gjer­det? Da man begynte å bygge det, viste sta­ti­stik­ken straks en ned­gang i antal­let selv­mords­an­grep. Inne i Israel sank nem­lig antal­let dras­tisk, fra mer enn 130 i 2003 til 25 i 2005.

Jeru­sa­lem Cen­ter for Pub­lic Affairs(JCPA) har en kort­fat­tet gjen­nom­gang av de juri­diske sidene ved byg­gin­gen av gjer­det. Bil­det er langt fra så enkelt og kom­mer langt fra så nega­tivt ut for Israel der­som man tar med i bil­det de punk­tene orga­ni­sa­sjo­nen peker på.

Inn­ven­din­gene går mye på rent inn­ly­sende momen­ter som at flere av aktø­rene som har uttalt seg i saken, som FN, er sterkt inne i bil­det på den ene par­tens vegne (Palestina-araberne) og kan der­for knapt være i stand til å vur­dere saken objek­tivt. Dels også fordi bare språk­bru­ken viser det tenden­siøse stand­punk­tet orga­ni­sa­sjo­nen har valgt. For eksem­pel kal­les de omstridte områ­dene for «okku­perte pale­stinske ter­ri­to­rier», mens Israel kal­les «okku­pan­ten». Ter­ri­to­riene det dis­ku­te­res om (Gaza og «Vest­bred­den») hadde ingen juri­diske eiere da Israel vant dem i krig. De var ulov­lig okku­pert av hen­holds­vis Egypt og Jor­dan, og disse lan­dene gjør hel­ler ikke noe krav på områ­dene. FNs ytrin­ger er mer som poli­tiske menin­ger å regne, og har ikke noe juri­disk bin­dende med seg.

Den inter­na­sjo­nale dom­sto­len (ICJ) kan si sin mening, men er under­lagt FNs med­lem­schar­ter, og er ikke bin­dende for den enkelte stat, etter­som den er for gene­relle juri­diske vur­de­rin­ger, ikke spe­si­fikke saker.

FNs anmod­ning via ICJ hen­vi­ser til våpen­hvile­lin­jene fra 1949 som om disse mar­kerte en suve­re­ni­tet, noe de ikke gjør i hen­hold til folke­ret­ten. For det tredje, påpe­ker JCPA, mot­sier FN seg selv. Reso­lu­sjon 242 og 338 for­ut­set­ter en frem­for­hand­let avtale om kon­flik­ten, og fast­set­ting av ende­lige gren­ser, og erkjen­ner Isra­els «rett til aner­kjente og sikre gren­ser», mens den også site­rer ikke-bindende reso­lu­sjo­ner fra gene­ral­for­sam­lin­gen som refe­re­rer til Vest­bred­den og Gaza som «okkupert».

Dess­uten påpe­ker JCPA at spørs­må­let om ter­ri­to­riene må løses poli­tisk, uten inn­blan­ding fra noe organ uten juris­dik­sjon som prø­ver å få under­lagt seg Israel. PA-arabernes krav på områ­det er poli­tisk moti­vert. Der­som det skulle være juri­disk, er det uan­sett svært usik­kert hvor­dan even­tu­elle lover i så fall skulle tol­kes. Men det er en poli­tisk stra­tegi å dele­gi­ti­mere Israel. Skulle Israel aksep­tere ICJs juris­dik­sjon, ville dette involvere ICJ i denne poli­tiske kon­flik­ten, og FN ville ikke len­ger være et organ som kan iva­reta alle med­lems­sta­te­nes behov.

Det er nett­opp punk­tene over som gjør at Israel har valgt ikke nød­ven­dig­vis å føye seg etter FNs råd. Og de er altså hel­ler ikke i noen inter­na­sjo­nale avta­ler for­plik­tet til å gjøre det. Ingen kan hel­ler tvinge Israel til det, ikke en gang med loven i hånd. Årsa­ken er selv­sagt den at det fin­nes inter­na­sjo­nale avta­ler og over­ens­koms­ter som gir alle land – også Israel – adgang til en slags inter­na­sjo­nal nød­rett. Blir et land angre­pet, kan det for­svare seg med mid­ler som i andre sam­men­hen­ger er uten­ke­lige. Og det er lov­lig. Inter­na­sjo­nale avta­ler kan ikke gjelde for alle unn­tatt Israel.

NRK har valgt side i kon­flik­ten. Men NRK er et stat­lig organ som inn­byg­gerne i Norge er pålagt å betale for, og det minste man kunne kreve, var at kana­len holdt seg til sann­he­ten. Å påstå i en ingress at noe er ulov­lig i en kon­flikt som denne, hvor svært mange nord­menn er enga­sjerte og har en mening, uten å ha dek­ning for dette, er drøyt. Det er ikke sant.

NRK later til å glemme at vi snak­ker om en ter­ri­to­ri­ell kon­flikt som har pågått i årtier, men som har et bak­teppe av his­to­rie. Israel ble angre­pet av ara­biske sta­ter gjen­tatte ganger, og angri­perne tapte alle. Områ­dene som har blitt okku­pert, har blitt det av stra­te­giske grun­ner, og har kos­tet Israel mange men­neske­liv. Å stille seg bak den ene par­ten, som kon­se­kvent kre­ver det uten­ke­lige, nem­lig at Israel skulle gi fra seg alle de omdis­ku­terte ter­ri­to­riene de har vun­net i krig med store tap av men­neske­liv, uten å få noe igjen for det, er par­tisk og svært lite pro­fe­sjo­nelt av en nyhets­for­mid­ler. Sær­lig når denne er statlig.

NRK kunne ha stor nytte av å kaste et blikk på arbeids­ut­ga­ven av EUs defi­ni­sjon av anti­se­mit­tisme, som ble aksep­tert av the Euro­pean Moni­to­ring Cen­ter on Racism and Xenop­ho­bia (EUMC) i 2005. Orga­ni­sa­sjo­nen ble senere tilthe Euro­pean Union Agency for Fun­da­men­tal Rights (FRA)Defi­ni­sjons­teks­ten er over­satt til 30 språk, og er for­fat­tet av eksperter.

Her uttryk­ker EU det blant annet slik:

Examp­les of the ways in which anti­se­mi­tism mani­fests itself with regard to the State of Israel taking into account the over­all con­text could include: (…)

– Apply­ing double stan­dards by requi­ring of it a beha­vior not expec­ted or deman­ded of any other democra­tic nation.

Det spørs om jour­na­lis­tene i NRK ville krevd at en demo­kra­tisk stat noe annet sted, som av behov for selv­for­svar byg­get en mur mot det res­ten av ver­den nokså febrilsk prø­ver å beskytte seg mot: mus­limsk ter­ro­risme, skulle rive ned dette for­svars­ver­ket. Dette kra­vet lig­ger impli­sitt i NRKs feil­ak­tige utsagn at «muren» – som knapt er en mur, men et gjerde – er «ulovlig».

Nå ser det ut til at de såkalte freds­sam­ta­lene mel­lom Isra­els for­hand­lings­le­dere og PA-administrasjonen går mot slut­ten. PA-formann Mah­moud Abbas har annon­sert at de «ikke vil for­handle så lenge Israel byg­ger». Det har frem­kom­met opp­lys­nin­ger om at bolig­byg­gin­gen er nøye koor­di­nert med ame­ri­ka­nerne og PA. Abbas har med andre ord lenge visst om byg­gin­gen, og hans pro­tes­ter er der­for bare et spill for gal­le­riet.

Israel har stor bolig­man­gel, og det er ver­ken mer eller mindre bolig­byg­ging i de omstridte områ­dene enn i Jeru­sa­lem og andre ste­der. Boli­gene er for både jøder, ara­bere og dru­sere. Minis­te­ren for bolig­byg­ging, Uri Ariel, gjorde det klart i et møte i Frank­rike nylig at det sim­pelt­hen er i Israel som andre ste­der: Pri­sene er for høye grun­net bolig­man­ge­len, og målet er å bygge flest mulig boli­ger for hele befolk­nin­gen. Dette er nød­ven­dig over­alt, blant annet i Jeru­sa­lem, men også i Judea og Sama­ria. I de sist­nevnte områ­dene er det mindre bolig­byg­ging enn andre ste­der. Boli­gene leg­ges dess­uten til områ­der man reg­ner med at Israel vil beholde, uan­sett utfall av for­hand­lin­gene. Even­tu­elle for­hand­lin­ger, får man kan­skje si.

Sym­pto­ma­tisk for NRK er det også, som Med Israel For Fred (MIFF) påpe­ker, at man er så til de gra­der inn­syl­tet med sin egen vink­ling av saken at det ikke lar seg skjule i ord­bru­ken. Bolig­byg­gin­gen som er nevnt over, blir hos NRK til «bosettinger».

NRK bør som stats­dre­vet nyhets­for­mid­ler holde seg til sann­he­ten. Ingen er tjent med at Israel, det eneste demo­kra­tiet i Midt­østen, nær­mest kon­se­kvent blir dele­gi­ti­mert og sver­tet på alle ten­ke­lige sett, mens deres svorne fien­der blir opp­høyet til noe nær­mest mar­ty­rer, med alle til­hø­rende ret­tig­he­ter. Ord­bruk som «ulov­lig okku­pert», «pale­sti­ner­nes land», «Pale­stina», «muren», «brudd på men­neske­ret­tig­he­ter» og «brudd på Folke­ret­ten» er så selv­føl­ge­lig og inn­ar­bei­det i mediene at man knapt ten­ker over det. Like fullt er det tenden­siøst og på gren­sen til anti­se­mit­tisk, i alle fall om man leg­ger EUs fore­lø­pige defi­ni­sjon til grunn.

Opprinnelig artikkel: document.no

Hva med de 850.000 jødiske flyktningene fra arabiske land?

Michael Curtis er forfatter av boken «Burde Israel eksistere? En suveren nasjon under angrep fra det internasjonale samfunn.» (eng.)

I sin artikkel på Gatestone Insitute, «The Unbearable Silence about the Jewish Refugees» – Den ulidelige stillheten rundt jødiske flyktninger – skriver Curtis om de jødiske flyktningene som ifølge FNs konvensjoner oppfyller krav til flyktninger, og som UNHCR ved to anledninger, i februar 1957 og i juli 1967, fant å være dette i henhold til Folkeretten.
(Takk til document.no for artikkelen.)

Men som vi vet, er det ikke noen som i dag snakker om dette. Den palestinske historien der palestinerne fremstår som ofre, alle må synes synd på dem, det er verdens største og viktigste flyktningeproblem, bygger for det meste på historisk revisjonisme. Fordi man utelater å fortelle om de jødiske flyktningene som reiste, flyktet, eller ble utvist fra arabiske land, blir bildet feil.

Disse flyktningenes status er mye mindre kjent enn palestinernes. Sistnevnte har fått en mengde internasjonale resolusjoner vedtatt til sin fordel, og tretten FN-avdelinger og organisasjoner har hjulpet dem. De jødiske flyktningenes rettigheter og tap har aldri blitt tatt alvorlig, og ingen internasjonale fora har gjort noe seriøst forsøk på å gi dem deres rettigheter.

Kontrasten er veldig. Mellom 1949 og 2009 ble 163 resolusjoner vedtatt i FNs generalforsamling som dreide seg om det palestinske flyktningeproblemet. Ingen om de jødiske flyktningene. Likeledes har FNs Menneskerettighetsråd (tidligere kommisjon) siden 1968 tatt opp 132 resolusjoner med løfte til de palestinske flyktningene, – ingen som tar opp de jødene som flyktet fra arabiske land.

Curtis fortsetter med å peke på og nevne eksempler på hvor lite interessert FN har vært oppigjennom til å ta opp saken, til tross for tidligere vedtak i samme organisasjon. UNRWA har bistått de palestinske flyktningene med 13 milliarder amerikanske dollar (2007-verdi). De jødiske flyktningene har ingen ting fått, ikke av noen FN-organisasjoner.

Det har bodd jøder i det som i dag er arabiske land, i mer enn 2500 år, helt tilbake til det babylonske fangenskapet. I 1948, skriver Curtis, utgjorde jødene 3,6% av innbyggerne i Libya, 2,8% i Marokko, og 2,6% av innbyggerne i Irak. Den sosiale statusen de hadde i disse landene varierte. I Irak og Egypt var noen av dem vellykkede borgere med gode jobber og stillinger, og de var synlig i sosietetslivet. I Jemen og Marokko var de i all hovedsak fattige og hadde dårlig utdannelse.

Generelt sett ble jøder i arabiske land behandlet som dhimmier, som annenrangs borgere som knapt var ansett. I mange tilfeller måtte de betale en andel, eller skatt, kalt Jizya, for å få være i landet. I noen land fikk de utøve en viss begrenset frihet når det gjaldt religion, utdannelse, forretningsdrift og muligheter ellers, men andre steder hadde de ikke de samme rettigheter som borgerne ellers. De ble diskriminert juridisk, eiendom ble tatt fra dem, og også borgerskap.

Forfatteren forteller om hvordan jødene i det 20. århundre, både før og etter at staten Israel ble opprettet, ble truet i mange arabiske land. Fysisk, økonomisk og sosialt. Jødene opplevde opptøyer, massearrestasjoner, konfiskering av eiendom, økonomisk boikott, og begrensninger på hvilke yrker de fikk lov å ta. De ble også nektet å ta utdannelse ved høyskoler. Pogromer fant sted i Libya, Syria og Marokko, og spesielt i Bagdad i Irak led jødene under en pogrom som fant sted to dager i juni 2941. Under den nazi-vennlige Rashid Ali al-Gaylani, som var statsminister i kongedømmet, ble 179 jøder drept, og 600 skadet under opptøyer.

Fortellingen fortsetter med opprørere i Tripoli som drepte over 140 jøder i 1945, og en mengde andre hendelser i arabiske land som førte til at jøder ble myrdet, kidnappet, diskriminert, utvist og ekskludert.

Så bestemte Den arabiske liga seg for å frarøve jødene deres statsborgerskap. Irak gjennomførte dette i 1950, og tok eiendommene deres i 1951. Egypt og Libya innførte lover som sa at «sionister» ikke var statsborgere. Dette gikk ut over jøder som hadde levd i landene deres i over tusen år før Muhammed ble født i år 570, og deretter fremveksten av islam i det syvende århundre.

Da staten Israel ble skapt i 1948, ble jøder i arabiske og muslimske land i Midtøsten plyndret, de ble utsatt for organisert diskriminering, vold, angrep og pogromer.

I 1961 tok Libya fra de resterende under 10% jøder som hadde forblitt i landet, deres borgerskap. Det samme gjorde Algerie i 1962. Irak beslagla jødenes eiendommer. Som et resultat av dette begynte jødene å reise. De ble drevet ut, eller bedt om å dra. I midten av 1970-årene hadde nesten alle jødene, mer enn 850.000, forlatt disse landene. Man regner med at det største antallet kom fra Marokko (265.000), 140.000 kom fra Algerie, 135.000 fra Irak, og 105.000 kom fra Tunisia. Nesten alle de 55.000 jødene som bodde i Jemen ble bragt til Israel via en luftbro, det såkalte «flygende teppe.» Rundt 130.000 jøder kom med fly fra Irak til Israel.

I dag finnes det mindre enn 4.500 jøder i arabiske land. Israel absorberte og integrerte 600.000 av de mer enn 850.000 som reiste.

Det er nå på høy tid å få en slutt på den øredøvende tausheten og uviljen til å ta opp spørsmålet om de jødiske flyktningene, og innse at de må være en del av en endelig løsning på flyktningeproblemet i Midtøsten. Den avgjørende og viktige resolusjon 242 av 22. november 1967 sier at en omfattende etablering av fred må inkludere «en rettferdig løsning på flyktningeproblemet.» Det var, slår Curtis fast, Arthur Goldberg som i hovedsak var ansvarlig for å føre resolusjonen i pennen. Han var USAs representant til FN. Han gjorde det klart at språket refererte til «både arabiske og jødiske flyktninger, som i omtrent like stort antall mistet sine hjem som resultat av forskjellige kriger.» Implikasjonen var at alle løsninger ville måtte inkludere alle – ikke bare arabiske – flyktninger i Midtøsten.

Denne måten å se saken på går igjen både i bilaterale og multilaterale avtaler. The Framework for Peace in the Middle East som ble lagt frem på Camp David i 1978, fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 79, fredsavtalen mellom Jordan og Israel i 1994, Madridkonferansen i 91-92, og Israels avtaler med palestinerne i september 1993, og Interimsavtalen fra september 1995 innebærer alle en lignende språkbruk som over.

På samme vis annonserte UNHCR ved to anledninger, i februar 1957 og i juli 1967, at jøder som hadde flyktet fra arabiske land, «kan bli ansett som prima facie under dette kontors mandat,» ved på denne måten å anse dem som bona fide flyktninger i henhold til Folkeretten.

I enhver oppgjørsløsning må man ta hensyn til jødisk eiendom som har blitt forlatt, om man skal tilstrebe likhet. Den må ha innebygget rettferdighet for de jødiske flyktninger som har måttet gi fra seg eiendom som følge av arabisk og islamsk oppførsel. Det internasjonal samfunn bør også sørge for oppreisning for etterkommere av disse. De jødiske flyktningene bør få en form for kompensasjon, og en diskusjon rundt dette temaet bør være en del av statusoppgjøret i den arabisk-israelske konflikten.

Michael Curtis: The Unbearable Silence about the Jewish Refugees. 14. Desember 2012, Gatestone Institute.

Oversettelse og bearbeidelse: Willy Gjøsund