Kategoriarkiv: FN

Også FN trekker nå støtte til palestinsk kvinnesenter

Fra Fatah’s 52-års jubileum 1. januar 2017. Her feires Dalal Mughrabib som helt sammen med formann Mahmoud Abbas, en mann som hyller terrorister mens han forsikrer Vesten om det motsatte.

Blant nyhetene som kanskje aldri vil nå norske Main Stream Media, det vil si de større TV- og radiokanalene samt avisene, er nyheten om at FN har trukket tilbake sin støtte til et ungdomssenter for kvinner i de palestinske selvstyrte områdene som var oppkalt etter en terrorist, og kaller navnevalget for «provoserende» og sier at det forherliger terrorisme.

«De forente nasjoner løste seg fra forbindelsen med senteret da nyheten om det provoserende navnevalget. Vi vil også ta forholdsregler for å forhindre lignende hendelser i fremtiden», ble det sagt i en uttalelse av Stéphane Dujarric, som er talsperson for FNs generalsekretær Antonio Guterres.

Saken kom på trykk i den israelske avisen Times of Israel.

Senteret fikk navn etter Dalal Mughrabi, som var med på den såkalte «kystveimassakren» i 1978. Sammen med flere andre fra terrororganisasjonen Fatah tok de seg inn på en strand i Tel Aviv, og kapret en buss på Israels kystvei, og drepte 38 sivile. 13 av de drepte var barn. Over 70 personer ble skadet i aksjonen.

«Glorifisering av terrorisme eller av dem som utfører avskyelige terrorhandlinger er uakseptabelt i alle sammenhenger,» het det i uttalelsen. «FN har gjentatte ganger krevd slutt på oppfordring til hat og vold, ettersom dette er en av hindringene for fred.»

«FNs engasjement med denne organisasjonen ble avsluttet i fjor, og det er bedt om at UN Womens logo umiddelbart blir fjernet. Videre ble innvielsen av senteret foretatt etter at FNs forbindelse med det ble avsluttet,» heter det i uttalelsen.

FNs reaksjon kommer to dager etter at Norges utenriksminister Børge Brende kritiserte PA for å kalle opp senteret etter Mughrabi, og ba om at vårt lands navn blir fjernet fra bygningen, og at pengene vi har bidradd med til byggingen, blir returnert.

– Glorifisering av terrorangrep er fullstendig uakseptabelt. Jeg tar på det sterkeste avstand fra at institusjoner på denne måten tar navn etter personer som har deltatt i terrorhandlinger. Dette er noe Norge ikke aksepterer å bli assosiert med, og det er uholdbart at norske bistandsmidler går til slike formål, sier utenriksminister Børge Brende.

Også Norge presiserte at navnevalget skjedde etter at det norske samarbeidet var avsluttet.

– Vi har bedt om at logoen til det norske representasjonskontoret blir tatt av bygningen umiddelbart, og at midlene som har gått til senteret blir tilbakebetalt. Det vil ikke bli inngått nye avtaler med verken valgkommisjonen eller UN Women i palestinske områder før de har tilfredsstillende prosedyrer på plass som sikrer at slikt ikke skjer igjen, sier utenriksministeren.

Det er slett ikke uvanlig at de palestinske selvstyremyndighetene på lignende måter honorer terrorister. Gater og plasser blir oppkalt etter mordere, man stemmer dem inn i styre og stell, selv når de sitter fengslet på livstid, og man utbetaler lønn til dømte terrorister i fengsel, eller til familiene deres dersom de er døde, – alt i stor grad finansiert over bistandsbudsjettet.

Times of Israel
Statsministerens kontor

– Systematiske angrep har en pris

Jerusalem – ingen bånd til jøder?

Mens det på samme tid eldgamle og unge og friske landet Israel feirer sin 69 år lange eksistens som stat i nyere tid, økonomien i landet blomstrer og jøder markerer seg oftere på stadig mye arenaer og langt overgår oss her nord på de fleste områder, betyr det ikke så mye for Israel at venstresiden i vårt land av for oss uforståelige grunner velger å innlemme dem i sin 1. mai-protest. Det later til at behovet for å protestere for en del bunner i misunnelse. Rasjonelt er det neppe i noe henseende, og negative følger får det nok – for oss. Men Israel selv plages neppe av de sinte stemmene som har valgt seg det eneste fungerende demokrati i Midtøsten som offer for sine boikott-plakater og hese skrik.

Egentlig er det nokså uviktig for Israel hvem som anerkjenner hva. Men det som ikke er så uviktig for dem er det som kommer fra gigantiske FN, med den enorme betydning organisasjonen har innen forretningsliv, humanisme, kultur, politikk og en mengde andre områder.

FN-organet UNESCO har nylig vedtatt en resolusjon som kritiserer Israels arkeologiske utgravninger i Øst-Jerusalem som «brudd på folkeretten». Resolusjonen kaller også den jødiske nasjonen Israel for «okkupasjonsmakt».

Det er flertallet av medlemmene i en demokratisk organisasjon som bestemmer organisasjonens seriøsitet. Så også med FN. Hvis man setter seg ned og ser nærmere på medlemsstatene, ser man fort hvilken type organisasjon dette er – egentlig.

At FN vedtar resolusjoner som fordømmer jødenes stat er ikke noe nytt for den som følger med. Dertil er det for mange arabiske og muslimske stater som helt åpent går ut med sitt jødehat. Det er heller ikke noe nytt at mange europeiske land misliker jødene. Det kom nylig frem opplysninger som viser at de allierte visste om folkemordet under den annen verdenskrig langt tidligere, og at de derfor kunne ha gjort noe, men at de unnlot å gjøre noe. I skjønnmalende, romantisk fargede fremstillinger om motstandskampen i Europa er også ofte regjeringenes motvilje mot å redde jøder nedtonet, mens enkeltpersoners heltemot er fremhevet.

Sverige er ett av landene som brakte mange jøder i sikkerhet. Men her var det slett ikke landets regjering som risikerte noe for å redde dem, men det var enkeltpersoner som tok på seg den byrden, som regel med fare for sine egne liv. Landets regjering har ikke utmerket seg i positiv retning i så henseende, verken da eller senere.

Vi husker Sveriges utenriksminister Wallstrøms fordømmelser i fjor av det hun kalte «utenomrettslige henrettelser» når israelere uskadeliggjør terrorister som er i gang med å drepe israelske borgere. Sverige har i ettertid selv fått føle på hva det vil si å bli offer for jihad-terror.

Denne på sett og vis feminiserte selvskadende oppførselen som har preget Sverige siden før krigen, er i full gang med å ta rotta på sikkerheten for svenske borgere og har vært det lenge, men det er ikke tema her. Det er fullt tillatt å føre en politikk som tilkjennegir at man egentlig blåser i sine egne innbyggere, men man må akseptere at andre har omsorg for de samme og ønsker sikkerhet for sine borgere.

Den svenske regjering stemte som eneste land i Europa for FNs kulturelle organ UNESCOs resolusjon, som ett av 22 medlemsland. 10 land stemte imot, og 23 avsto fra å stemme. Israel har tidligere ikke hatt mye støtte i dette forumet, men denne gangen var det faktisk en forbedring i så henseende, ettersom Italia, Storbritannia, Holland, Hellas og USA med flere stilte seg på samme side som dem.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har offentlig refset FN-organet, og har opplyst at Israel holder tilbake 1 million USD av sitt FN-bidrag. Dette for å markere det absurde i at organisasjonen stadig arbeider for å redusere Israels bånd til Jerusalem. Han sa at organisasjonens «systematiske angrep» av Israel har en pris. Israel vil ikke sitte uvirksom og se på at FN forsøker å slette den jødiske statens bånd til sin hovedstad, som har hatt jødisk tilstedeværelse i tusener av år, og hvis bånd til jødene er ufravikelig og særdeles rikholdig dokumentert.

Ynet
Aftenposten
Times of Israel
Aftenposten

I motsetning til Obama er ikke Trump besatt av å bestemme hvor Israels jøder skal bo

Øst-Jerusalem sett fra Oljeberget

Verdens hvileløse fiksering på jødene har blusset opp igjen.

Mandag kveld vedtok Israels parlament en lov som gir regjeringen rett til å legalisere tusenvis av hus som er bygget på Vestbredden. I mange tilfeller er disse bygget på land hvor det foreligger krav om tidligere eierskap. Ordningen tillater at husene blir stående, mens tidligere eiere får en kompensasjon for eiendommen, enten en tilsvarende tomt, eller betaling som tilsvarer 125 % av tomtens verdi.

Den nye loven, som er svært kontroversiell i Israel, vil garantert bli utfordret i retten. Mange eksperter spår at Israels aggressivt uavhengige dommerstand kommer til å slå loven til jorden. Det vil i så fall ikke bli første gang at Israels regjering taper en kamp i retten. Og dersom det går så langt, vil landets folkevalgte bøye seg for rettens autoritet. Bare for noen dager siden fulgte statsminister Benjamin Netanyahu en ordre fra Høyesterett, og sendte inn sikkerhetsstyrker for å fjerne hundrevis av jøder som bodde i Amona, et ulovlig samfunn på en bakketopp på Vestbredden.

Historier om israelske bosettere skaper alltid internasjonale overskrifter som tar pusten fra en. Akkurat som om det hadde en helt unik nyhetsinteresse at jøder i den jødiske staten bygger hus og skoler for å ta unna for en voksende befolkning. Når disse husene og skolene bygges på Vestbredden og i Øst-Jerusalem – land som Israel tok fra Jordan i Seksdagerskrigen for femti år siden – er det utrolig mye tenners gnissel over hvor mye skade de gjør mot muligheten for fred med palestinerne og «to-statsløsningen» som alle mener vil få en slutt på konflikten.

To-statsløsningen er et fantasifoster. Det eksplisitte målet de palestinske selvstyremyndighetene (PA) og Hamas har, er å eliminere den jødiske staten, ikke å bygge opp noe palestinsk motstykke. Det er derfor de har avslått flere tilbud om statsdannelse, det er derfor de insisterer på at jøder ikke kan bo i noe område palestinerne gjør krav på, og det er derfor PA anser salg av land til jøder som en så alvorlig forbrytelse at det medfører dødsstraff. Da Israel ga fra seg hele Gaza til palestinernes kontroll, brukte ikke de nye eierne territoriet til å utvikle en konstruktiv og fredelig ny palestinsk stat, men til å skyte raketter og innlede terroraksjoner mot nabolandet Israel.

Du skal ha en merkelig sinnslidelse for å kunne konkludere ut fra alt dette med at alt ville bli bra i Midtøsten om bare Israel hadde sluttet å utvide sine jødiske boligområder. Likevel er dette det tankesettet FN og mye av det internasjonale samfunnet har. Det var også tankesettet til Obama-administrasjonen, den som sjelden lot en anledning gå fra seg til å fordømme israelske bosettinger. Den gikk så langt som å legge til rette for en resolusjon i Sikkerhetsrådet som erklærte at til og med Øst-Jerusalem med dets historiske jødiske kvarter er «okkupert palestinsk område.«

Trump-administrasjonen avviser dette paradigmet. Og det er positivt. Den republikanske plattformen som ble skapt i fjor sommer, nevnte ikke to-statsløsningen som det luftslottet det er, og Trumps ambassadør til Israel støtter definitivt utvidelse av jødiske boligområder i det som er historisk jødisk kjerneland. I forrige uke gjorde en talsmann fra Det hvite hus et nummer av å poengtere at den nye presidentene og hans utenriks-team «ikke tror tilstedeværelse av bosettinger er nyttig for fred», mens han rådet til forsiktighet når det gjelder bygging av nye bosettinger.

Denne uttalelsen i mediene snudd til et tegn på at Trump hadde begynt å adoptere Obamas tenkemåte i spørsmålet om Israel og palestinerne, vanvittig nok. Den fortolkningen slår meg som alvorlig fordreid. Og når Trump ønsker Netanyahu varmt velkommen i Washington neste uke, vil jeg tro at den vil se enda underligere ut.

Hva som helst kan endre seg selvfølgelig, spesielt fordi vi kjenner til Trumps flyktighet og impulsivitet. Men etter det vi kan se så langt er Obamas kjølighet mot Israel bannlyst i den nye administrasjonen. Palestinsk avvisning, ikke jødisk husbygging, har alltid vært den uoverstigelige hindring for å få en slutt på konflikten i Midtøsten. Obama kunne aldri få seg selv til å erkjenne denne fundamentale sannheten. Jeg antar at Trump ikke har problemer med det.

Med forfatterens tillatelse.

(Jeff Jacoby er spaltist i The Boston Globe).

Jacoby på Twitter

Jacoby på Facebook

Jeffjacoby.com

Boston Globe

Ny lov i Israel: Medier på autopilot – igjen

Amona, landsbyen som nå er helt nedlagt. Foto: Yair Aronshtam

De fleste av våre lesere er innforstått med at norske mediers dekning av nyheter fra Israel kan løses med en enkel ligning. Hvis det skjer noe som er udelt positivt for jøder eller for Israel, skriver man ikke noe. Skjer det noe som på noen måte kan tolkes slik at det faller negativt ut for jøder eller for Israel, så tolker man det slik. Enten dette er fakta som vris på, slik at det passer bedre inn i medienes narrativ, eller det fremkommer opplysninger, meninger eller påstander fra Palestina-araberne eller muslimenes fremste talerør, FN – så sørger dyktige faktaresistente skribenter for at det alltid faller ut i jødenes disfavør. Om det er sant eller ei er ikke nøye, hensikten helliger middelet.

– Nå tar du munnen for full, kan man kanskje tenke. Nei. Mange års erfaring viser at det er slik. Etter Israels krig mot den islamske terrororganisasjonen Hamas, som menneskene i Gaza har valgt seg som regjering, innrømmet vår statsfinansierte fjernsynskanal at de «burde ha vært mer kritiske til Hamas og Mads Gilbert«. Tankevekkende formulering, forresten. Hamas og Gilbert. «Kuler og krutt.» «Død og begravelse.» «Sykdom og nød.» Det er mange ordsammenstillinger som passer som hånd i hanske. «Hamas og Gilbert» er åpenbart en av dem. Terrororganisasjonen og dens advokat.

Men det blir neppe bedre i NRK. Medier verden over presenterer det som skjer som et nytt overgrep, i en lang rekke tidligere overgrep, fra Israels side.

Derfor, ikke noe unntak når Israel mandag vedtok en ny lov, den såkalte «reguleringsloven». Den nye loven får konsekvenser for tusenvis av jøder som bor i de eldgamle jødiske områdene Samaria og Judea. Loven ble vedtatt med 60 mot 52 stemmer i Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen, og medfører at israelske borgere kan bo trygt i disse jødiske områdene. Vi så nylig at en hel liten landsby, Amona, ble jevnet med jorden av israelske myndigheter. Dette vil den nye loven sikre mot.

Loven innebærer i korte trekk at staten kan ekspropriere eiendom, slik staten Norge kan, og gjør. De som eventuelt gjør krav på landområdet som eksproprieres, får enten et tilsvarende landområde et annet sted, eller de får en økonomisk kompensasjon tilsvarende 125 % av markedsverdien.

Samaria og Judea kalles konsekvent «vestbredden» av medier som åpenbart føler en uimotståelig trang til å uttrykke motvilje mot Israel og at disse områdene faktisk er eldgamle jødiske kjerneområder. Allerede i oldtiden nedkjempet den jødiske lederen Josva de såkalte anakittene som bodde der, og stadig overfalt Israels barn. Etter at disse den tids terrorister var eliminert, hadde landet «ro for krig», skrives det allerede i Josvas bok (den første boken etter mosebøkene.) Man antar at Josva levde rundt 1.300 år før Kristus.

Det er svært få arabere som har gjort krav på områder av den typen det her snakkes om. De fleste saker som til nå er kommet opp for domstolene, er faktisk reist av venstresiden i Israel. Det er da også der skillet i avstemningen går. Opposisjonen til den sittende regjering sto for 51 stemmer mot loven, og Benny Begin var den eneste fra regjeringskoalisjonen som stemte mot.

Loven har tilbakevirkende kraft, og endrer status på mange bosettinger i dette området som pr. i dag har status som ulovlig. Israel har latt jordansk lov gjelde i området, det vil si at områder som ikke har vært betalt skatt for, eller vært i bruk siden 1967, ikke kan regnes for eid av noen. Jordan okkuperte området ulovlig før 1967. Israel betegner okkupasjonen som en gjenerobring, slik de gjorde med den østlige delen av hovedstaden Jerusalem.

Som nevnt hagler fordømmelsene. Ikke bare venstreorienterte medier verden over, men også statsledere lar motviljen få råde. Palestina-arabernes leder Abbas kan knapt kalles statsleder, kanskje heller ikke leder, ettersom han verken har kontroll med Gaza, eller er demokratisk valgt. Han sitter mange år på overtid i påvente av at noen utpeker eller velger en ny leder. Men han er til gjengjeld klar i sine fordømmelser og kaller loven en krig mot «det palestinske folk». Som vanlig er det beskyldninger om «apartheid» og «okkupasjon.» Aller helst vil han at det internasjonale samfunn skulle «stanse Israel.» At en eventuell palestinsk stat ville bli fullstendig «judenfrei» ifølge ham selv, velger medier og politikere å «glemme» at de har hørt.

Frankrikes leder Francois Hollande mener loven er et skritt på veien mot annektering. Han henstiller sterkt til Israel å revidere lovteksten. Også FN er nær sagt selvfølgelig raskt ute med en fordømmelse. Antonio Guterre er som så mange andre fastlåst i en forestilling om at det en gang vil bli to stater; en jødisk og en palestinsk, og fremhever dette synet. At Mahmoud Abbas overhodet ikke vil sette seg ned med Israel og fremforhandle en fredsavtale som faktisk kunne gitt dem denne staten for lenge siden, er ikke tema.

Også i Israel er det mye motstand mot loven. Noen er av prinsipp imot alt høyresiden foretar seg, slik vi ser også her på berget, andre mener det kan bli problemer på sikt selv om de egentlig er for å annektere området. Skal Israel annektere, må de også ta med de araberne som bor i området, med de følger dette får for demografi og dermed effekt på fremtidige valg i Israel. Statsminister Benjamin Netanyahu er på reise i Storbritannia, og ville utsette avstemningen. Han var redd den ville skape internasjonale bølger. Den ble altså foretatt uten hans medvirkning eller ønske. Debatten var heftig, og det var støyende tilrop fra salen av lovens motstandere under debatten.

Flere advokater mener loven vil bli kjent ugyldig, om ikke før, så etter at den blir tatt til den internasjonale domstolen i Haag. Andre mener sjansen for at loven kommer dit, er uhyre små. Domstolen har et enormt troverdighetsproblem, ettersom enorme forbrytelser mot menneskerettigheter verden over daglig blir ignorert.

USAs nye president derimot, har ikke uttalt seg negativt om loven. En representant for det nasjonalistisk-religiøse partiet Jewish Home takket mandag Trump for hans uttalelser tidligere. Trump ga uttrykk for at han ikke så på bosettinger som noen stor sak, selv om det forrige uke kom en bisetning om at det ikke var direkte «til hjelp». Bezalel Smotrich mente loven rett og slett ikke hadde vært mulig uten valgresultatet i USA.

IsraelNationalNews
Ynet
IsraelNationalNews
Times of Israel
NRK
Jerusalem Post
Wikipedia