Kategoriarkiv: SV

Hatefulle ytringer

Allerede i 2008 reagerte norske myndigheter på økningen av hatefulle ytringer i det offentlige rom, og særlig i kommentarfeltene på Internett og i sosiale medier.  ”Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. – Vi får et bedre vern mot sterkt krenkende ytringer, samtidig som hensynet til ytringsfriheten blir ivaretatt,”  sa daværende justisminister Knut Storberget.  Det han hadde i tankene var de mange uhemmede omtaler av islam som kom i kjølvannet av en voksende islamsk terror og som offisielt ble tildelt den politisk korrekte diagnosen ”islamofobi.”

I 2015 fulgte regjeringen Solberg opp med en politisk erklæring og strategi mot hatefulle ytringer. ”I et demokrati er ytringsfriheten umistelig. I Norge står ytringsfriheten sterkt og det skal vi hegne om. Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes,” sa statsminister Erna Solberg og oppfordret oss alle til å komme med innspill i arbeidet med strategien.  Vi tror ikke at vår voksende bekymring for hatefulle ytringer vil komme til å påvirke regjeringens strategi, men vi vil gjerne benytte ytringsfriheten til å si noen ord om slike ytringer, deres kilder og virkninger.

Hatefulle ytringer er ikke lenger noe som bare finnes i de mørke krokene av Internett hvor de berømmelige ”nettrollene” bor.  Hatefulle ytringer er blitt en normal del av den offentlige debatt, – så normal at vi nesten ikke legger merke til dem lenger.  Forskjellen er at kjennetegnene på hva som oppleves som krenkende og hatefullt har flyttet seg og de sekundære konsekvensene – følgene av tillært og legitimert mobbing – er blitt alvorligere.

Utsagn som for få år siden kunne risikere å lede til injuriesak, er nå blitt et dagligdags innslag i den politiske debatten.  Det er ikke lenger de gamle nettrollene på Internett som leder an i spredningen av mellommenneskelig forakt og hat.  Ja, ikke engang de autoriserte nettrollene i våre aviser og fjernsynskanaler når opp til det nivået.  Formidlingen av nedsettende, krenkende og hatefulle ytringer mot navngitte personer i vårt samfunn er i dag overtatt av folkevalgte politikere som i egenskap av forbilder og rollemodeller, uten å skamme seg veileder det norske samfunn om hvordan folk skal mobbes til taushet og underdanighet.

Se bare som eksempel på følgende nedlatende ytring fra Kristelig folkepartis formann Knut Arild Hareide: ”Jeg vet ikke om ekstremværet Sylvi Listhaug har løyet helt ennå.”  Det finnes ikke antydning av omtanke for Krfs humanitære eller kristelige verdier i Hareides utsagn, – det er formulert og uttalt i den hensikt å gi et medmenneske en nedsettende karakteristikk og dårlig omdømme.  Dette er et eksempel på det uvesen i den offentlige debatt som statsminister Solberg oppfordrer oss til å komme med innspill om.  Innspill er herved levert.

Men det er ikke bare Kristelig folkeparti som bør gås etter i sømmene i forhold til Erna Solbergs strategi mot hatefulle ytringer hvor det er personen mer enn saken som angripes.  I det korstoget mot Sylvi Listhaugs person som ennå synes å være i mobiliseringsfasen, finner vi også Statskirken, Arbeiderpartiet, Venstre og SV, foruten de pressestøttefinansierte nettrollene i avisene.

I dette spørsmålet er det helt uten betydning hvorvidt man er enig med Sylvi Listhaug og hennes politikk eller ikke.  Saken dreier seg om den økende bruken av nedsettende, krenkende og hatefulle ytringer, personlig sjikane og regulær mobbing som i norsk offentlig debatt nå synes å ha blitt godkjent politisk metode.  Ingenting av det vi har lært om det parlamentariske demokratiets virkemidler legitimerer en slik oppførsel som vi nå nesten daglig opplever fra den øverste politiske eliten i landet.  For jødene er utviklingen urovekkende.  Vi kjenner nemlig igjen enkelte trekk ved den nedsettende og sjikanerende retorikken fra årene under Weimar-republikken.  Dette er atferd med betydelig lærings- og spredningseffekt.

Et spørsmål som har opptatt oss lenge er hvor grensene bør gå for utslipp av ondsinnete og hatefulle ytringer fra for eksempel Utenriksdepartementet.  Vi innser at ytringsfriheten er et umistelig gode, men når den åpenlyst brukes til å skape emosjonell aversjon mot stater og folkegrupper ved hjelp av usanne og nedsettende påstander, skulle vanlig sunn fornuft og anstendighet tilsi at grensen er passert.  Det kom for eksempel ingen reaksjon fra det offisielle Norge på at tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2009 uten grunnlag i fakta anklaget Israel for å ha begått krigsforbrytelser av et kaliber som nazi-ledere ble dømt for av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg.

Det kommer heller ingen offisielle reaksjoner i Norge på at nåværende utenriksminister, Børge Brende, til stadighet og uten grunnlag i fakta finner anledning til å påstå at israelsk boligbygging er ”folkerettsstridig og et stadig større hinder for en tostatsløsning.”  Dette er alt sammen symptomer på at den strategien mot hatefulle ytringer som statsministeren talte varm for i november kanskje ikke er mer verd enn den strategien mot antisemittisme som ble lansert for et år siden etter initiativ fra Krf.

Vår erfaring er at når det gjelder hatefulle ytringer av ethvert slag, går utviklingen i gal retning på tross av alle de gode intensjoner veien er brolagt med.  Det mest iøynefallende ved utviklingen er imidlertid det forhold at kildene til utbredelse av offentlig mobbing, inkludert antisemittisme, ikke befinner seg på grasrotnivå i samfunnet, og slett ikke blant muslimene eller de høyreekstreme som eventuelt måtte finnes.  Antisemittismen, som annen umenneskelig atferd, har sine røtter blant samfunnets kulturelle og politiske eliter og blir formidlet til det brede lag av folket gjennom elitenes pressestøttede medier.  Det er på disse nivåene Regjeringen må sette inn tiltak dersom det skal være håp om å komme hatefulle ytringer og antisemittismen til livs.  Slik mediebildet ser ut i dag, er det dessverre fremdeles liten grunn til å tro at så vil skje.

Det nye, gamle jødehatet

Aftenposten og NRK P2 inviterer til direktesendt debatt i Litteraturhuset mandag 7. mai om det de kaller «det nye jødehatet.»

Jødehatet i dag er ikke noe nytt. Ikke  i verden, og slett ikke i Europa. Det er det samme gamle, motbydelige hatet vi kjenner så godt, akkurat så avskyelig som vi ser det i Sions Vises protokoller. I 2012 blir selv denne grove formen for løgner og beskyldninger presentert som akseptabelt i såkalt intellektuelle kretser. Mange hever ikke på øyenbrynet en gang.

Det eneste som er nytt, er at man nå sier man «elsker jøder,» men man er samtidig åpen på at man hater jødestaten Israel. Man er «glad i» jødene, men man synes ikke om sionisme. Man synes israelere skal ha samme rettigheter som andre («selvfølgelig»), men man er «uenig i Israels politikk» når jødene forsvarer seg og sine kjære fra å bli utslettet. Man sitter i utvalg som «skal bekjempe jødehat» – man er til og med minister i regjeringen som har ansvaret for det – men går i antidemonstrasjon mot Israel-supportere sammen med muslimer som roper «død over jødene» og synger «Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake.»

Ropet «Khaybar» henspeiler på da muslimenes hellige profet okkuperte byen Khaybar (i dag i Saudi Arabia) i år 629 og drepte jøder der. Jødene i byen hadde barrikadert seg i et fort, men overga seg til slutt. Muhammed krevde så at jødene skulle gi ham halvparten av alt de produserte. Dette ble siden presedens for muslimsk jizya, skatt som ikke-muslimer må betale under muslimsk lov, og konfiskering av eiendom fra ikke-muslimer, slik at eiendommene tilhører den muslimske befolkningen.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) er nok ingen jødehater. Men hun bør kunne se selvmotsigelsen i sine handlinger over, og dette bør føre til en tankevirksomhet som leder til andre tiltak enn nedsetting av komiteer.

Er det så utenkelig at Regjeringens angrep på staten Israel, dens negative og usaklige kritikk av nær sagt enhver forsvarshandling Israel foretar seg, og Norges offisielle unnfallenhet når det gjelder å fordømme terrorisme fra arabisk side, langsomt og ubønnhørlig fører til at ganske mange faktisk tror at det er jødene det er noe galt med? For ikke å snakke om direkte løgner (Jfr, LOs 1. mai-paroler i går), gjentatte udokumenterte påstander om lovbrudd (f. eks. at man hevder at Israel «bryter Folkeretten»,) manglende dementier etter dokumentert feilinformasjon (f. eks. etter «Mavi Marmara»-bordingen,) og generelt ensidig informasjon og fremstilling både fra politikere og medier.

Er det så urimelig å hevde at ensidig negativ kritikk av jødenes eneste stat Israel får følger for norske jøder, særlig når det skjer samtidig med en enorm innvandring av muslimske arabere, som har fått jødehat i vuggegave, – uten at det tas noe oppgjør med slike holdninger?

Aftenposten: Det nye jødehatet

Terrorens pris

Man kan være enig eller uenig i Israels politikk, og man kan mene partene i konflikten burde følge den ene eller den andre veien mot det man ønsker for dem, nemlig fred, eller man kunne til og med være blodig uenig i at staten Israel overhodet finnes, noe undertegnede i økende grad opplever fra mennesker i samfunnet.

Men en del forhold kommer man likevel ikke forbi. Nemlig at staten Israel allerede finnes, at den er et fungerende demokrati, at staten har et godt fungerende forsvar, og at jødenes stat har vært under hyppige angrep og har vært konstant truet siden opprettelsen i 1948.

Når man snakker om Israels reaksjoner, og kanskje tenker at de er overdrevne, i alle fall slik de fremstilles i mediene, kunne man kanskje ha rett, dersom man ikke tar i betraktning nettopp dette siste.

Fremstillingen i mediene er ikke korrekt, det er en annen sak. De fortier en mengde fakta, eller de fremstiller dem slik at reportasjens budskap er et annet enn det nyhetsformidlernes oppgave skulle være: nemlig å bringe et så nøytralt bilde av hendelsene som mulig. Slik at publikum selv får danne seg et bilde av hva som skjer, og så selv kunne ta stilling til hva som er rett og galt.

HVER MANN «SIN» SANNHET?
Vi vet at betraktningsvinkelen til nyheter er noe forskjellig, for å si det mildt. Vi har et glimrende eksempel på dette i dagens mediebilde i Norge. For mens publikum ser på tidligere statsråd Lysbakken som en fallen stjerne som har blitt ufrivillig offer for sin egen hensynsløse korrupsjonspolitikk, og felt av virkeligheten, kunne vi alle se hans egen, ikke annet enn fantastiske retorikk, der han i samme åndedrag som han forkynner sin avgang, fremstiller seg omtrent som «next to Jesus» – en fantastisk person, som har reddet diverse departementer fra å gå under i sin korrupte virkelighet. Og til overmål støttet av Kristin Halvorsen, og etter all denne bullshiten blir mannen valgt inn som leder for partiet. Det hele er så fantastisk at det hadde kvalifisert til en politisk Oscar om den hadde fantes.

I filmverden er det mange kategorier Oscar-priser som deles ut når den store kvelden omsider er kommet og alle de nominerte er på plass i salen i all sin prakt. Felles for dem alle er at de er skuespillere, som lever av å fremstille seg som en annen enn den de er. De spiller en annen person, i en annen virkelighet en vår. En virkelighet som egentlig ikke finnes.

Vi er klar over dette når vi ser film. De fleste av oss greier utmerket godt å ta en munnfull chips midt i dramaet, vitende om at den drepte skuespilleren garantert dukker opp i smoking i en annen kanal, spill levende.

Tilbake til Israel og medienes dekning av det som skjer. Man skal være våken for ikke å bli påvirket av medienes agenda. For at riksmediene og nyhetsbyråene har en agenda, bevisst eller ubevisst, blir ganske klart når man følger dem en del tid.

Aftenposten: «Israelske luftangrep tok 15 liv på Gazastripen»
I ingressen får vi riktig nok vite at «militante palestinere har skutt mer enn 90 raketter mot Israel, ifølge kilder i Hamas og Israel.» Men lar man leseren får vite noe om at det de siste seks årene siden Hamas fikk makten i Gaza har vært avfyrt mer enn 10.000 raketter, alle potensielt dødelige, mot sivile og militære mål i Sør-Israel, under Hamas’ styre på Gaza-stripen? Lar man leserne få et innblikk i den psykiske belastningen det er at man hver eneste dag risikerer at det lander en rakett i barnehagen og dreper barna mens man er på jobb? At skolene har tilfluktsrom, og at lærere og elever jevnlig øver på å komme seg fortest mulig i sikre rom? Fokuserer Aftenposten i særlig grad på at Hamas ble opprettet av Det muslimske brorskap og har ett mål: å bekjempe og utslette jødenes eneste stat, og at de fullstendig avviser ethvert forsøk på forhandlinger, og at dette er en del av bevegelsens grunnlov?

NRK viser til at det var «et blodig døgn på Gazastripen» – og som i Aftenposten er fokus på de drepte araberne, og det hele fremstilles som et oppgjør mellom to parter som ikke kan leve i fred med hverandre, ikke det som er sannheten, nemlig at den ene parten er en stat som ønsker å leve i fred, mens den andre parten er en kriminell, hardkokt  religiøs terroristorganisasjon.

Kunne det tenkes at årsaken er at demokratiet Israel angripes igjen og igjen av muslimske fanatikere, av arabere som helhjertet hater Israel, av den ene grunn at de overhodet finnes? Kunne det tenkes at den moderne staten Israel fordi den har en styreform lik vår, simpelthen ikke kan akseptere å bli angrepet slik i årevis uten å forsvare sine innbyggere? At det faktisk ikke er mulig for et demokrati å la dette fortsette å skje?

I så fall, hvorfor er det ikke ett ord om dette i nyhetskanalen vi betaler for å få tilgang til?

Dagbladet drar den litt lenger, og går litt inn i den personlige tragedien. Forutsigbart nok er det arabisk side som får sympati. En 12 år gammel gutt er blant de drepte. Det er tragisk og forferdelig. Sant er det nok antagelig også. Men er dette en reportasje som gir oss et bilde av hva som egentlig skjer?

Antall drepte er ofte et argument man hører. At det skal være jevnbyrdighet mellom de stridende er ikke noe kriterium for rett og galt her i verden. Mediene gir Palestina-araberne sympati fordi de er militært underlegne jødene. Om man skulle følge denne logikken hadde også Nazi-Tyskland retten på sin side. De tapte jo krigen.

ASSYMETRISK KRIG IKKE MULIG
Israel kan ikke kjempe slik landets fiender gjør, med ulovlige midler. Skulle Israel skyte raketter på måfå inn i Gaza og risikere å drepe totalt tilfeldige sivile? Det ville jo være en naturlig konsekvens dersom man ønsket symmetrisk krigføring. Eller skulle kanskje Israel sende selvmordsbombere inn i kjøpesentrene i Gaza?

Skal man ha noe håp om å forstå konflikten i Midtøsten må man sette seg inn i historien bak konflikten, og man må forstå preferansene som finnes på de to sidene, ikke minst må man forstå det religiøse aspektet, og man må forstå den desinformasjonen mediene bidrar til, og man må forstå hvorfor.

Staten Israel er et faktum. Vi skal ikke gå inn på å begrunne hvorfor den ble dannet, men for den som vil undersøke, har faktisk denne statsdannelsen folkerettslig og juridisk sett et adskillig bedre grunnlag enn dannelsen av staten Norge, for eksempel. Les gjerne denne utmerkede forklaringen om delingsplanen.

Uansett om man bryr seg eller ikke; staten Israel er der, og til tross for at den er forhatt av millioner av muslimer og arabere i området, og til tross for at Israel har blitt angrepet flere ganger, så har de kommet seirende ut av enhver konflikt. Ikke bare seirende, men de fremstår som en kjempesterk militær makt i området, og er dermed en stabiliserende faktor. Ingen betviler at et svakt Israel hadde ført til mer krig i regionen.

KULTURELL OG ØKONOMISK SUKSESS
Israel og jødene er også til de grader en torn i øyet på alle sine motstandere. Landet har reist seg fra sin spede begynnelse i 1948 til å bli en økonomisk suksess. Det investeres i en rekke av landets blomstrende høyteknologiske bedrifter, og en rekke kjente merkevarer som Microsoft, Motorola, L’Oreal, Estee Lauder, Intel, Victorias Secret, Check Point, Zend har en sterk binding til eller er eid av israelere. Leter vi etter det samme i den arabiske verden, så forstår vi kanskje misunnelsen. Vi kunne nevne alle israelske Nobelprisvinnere, og ja, Oscar-vinnere, vi kunne se på medisinske fremskritt og legemiddelkjemi, de gjør det sterkt innen agrikultur, fysikk, biologi, – vi kunne se på kulturpersonligheter; forfattere, sangere, musikere, filosofer, det finnes knapt et område hvor ikke jøder er i spissen.

Så hvorfor sluttes det ikke simpelthen fred med dette landet, som tydeligvis er kommet for å være i regionen? Historien er et annet kapitel, det skal vi ikke gå mye inn på. Men enhver som ikke sov i religionstimen på skolen har hørt om Moses og David, enhver som har gått på søndagsskolen eller feiret jul har hørt om Davids by, vi vet alle at Jesus var jøde. Likevel får det muslimske flertallet i FN denne foreningen med på å redefinere hellige historiske steder som har vært i jødenes kulturelle eie i tusener av år, som muslimske helligdommer. Denne relativt nye religionen krever eierskap til ikke bare det bittelille området jødene har fått tilbake av landet sitt, men også deres kulturelle og historiske bagasje.

MENNESKEHETENS MØRKE SIDE
Dette er mer enn tilfeldig. Dette er en del av menneskehetens mørke side. I hundrevis av år har jøder over hele verden blitt forfulgt og forsøkt utryddet. Fra Hamans forsøk på å utrydde jødene i perserriket rundt midten av 400-tallet f.Kr. til Nazi-Tysklands målbevisste utryddelse med samlebåndseffektivitet. Etter den annen verdenskrig fikk ikke en gang de overlevende jødene komme tilbake til sine fedreland. Humane og fredelskende Norge lot dem bli værende i leirene de hadde overlevd, mens gode nordmenn ble fraktet tilbake til trygge Norge med de hvite bussene. Så hjerterått oppførte man seg.

Så gikk staten Israel mot sin opprettelse, og man skulle tro at britene, som var på de alliertes side mot nazistene, ville bidra til at de overlevende jødene i det minste kunne få komme seg trygt til Palestina. Det gjorde de ikke, men stoppet flyktningene brutalt med våpenmakt.

KRIG OG ATTER KRIG
Dagen etter opprettelsen var araberne klar for å utrydde jødestaten. Det var planlagt å skulle skje i en håndvending, men nå var det slutt på å tro for godt om sine fiender. Mens man nærmest nektet å akseptere at mennesker kunne være så grusomme som det viste seg under krigen, hadde man i 1948 innsett at man nå måtte ta høyde for at hatet mot jøder er så sterkt at den eneste mulighet man har til å overleve som folk, er å forsvare seg.

Mot alle odds vant Israel det som siden har blitt kalt for Uavhengighetskrigen.

Resten er velkjent historie. Vi kjenner til de blodige arabiske raidene mot jødenes samfunn, vi har sett nyhetene om de arabiske angrepene, alle samme vunnet av Israel. Vi husker presset fra FN for at Israel skulle gi tilbake Sinai til Egypt, men jødene fikk i det minste en fredsavtale med landet i bytte. Israel sikret seg områder som landets fiender hadde benyttet flittig til beskytning og overvåkning, og vi kjenner den intense politiske kampen for å få tilbake områdene Israel vant i 1967, og vi husker hvordan begrepet «palestiner» og «Palestina» dukket opp med egypteren Arafat, og hvordan de arabiske flyktningene etter 1948-krigen fikk sin egen avdeling i FN, og hvordan deres flyktningstatus ble utvidet ikke bare til å gjelde i all fremtid, men også til å omfatte alle tilflyttede arabere, samt etterkommere i seksti år.

DESINFORMASJON OG LØGNER
Vi er vitne til en utrolig velregissert desinformasjonskampanje styrt av sterke krefter. Muslimene vinner stadig mer makt i Europa og USA, og med dem kommer behovet for en politisk ledelse som tekkes sine velgere. Spesielt den fremherskende venstresiden i Europa har sett det som sin livsoppgave å skape et samfunn hvor forholdene legges mer til rette for muslimer, og man har gått i spann med islamsk ideologi – som jødehatet er en vesentlig del av.

DIALOG MED TERRORISTER
Vi har fått en sosialistisk ledelse i landet vårt som i global målestokk i særdeleshet degger for disse kreftene. Vi har en utenriksminister som, stikk i strid med EU og USAs holdning, og selv FN har Hamas på sin terrorliste, stiller opp i samtaler med terrororganisasjonen Hamas og dens ideologiske mentorforening Det muslimske brorskap, en godt utdannet statsmann som uten å grunngi det nærmere gjentatte ganger hevder at Israel bryter Folkeretten. Det er bra å være foregangsland når det gjelder det gode. Men dette er det stikk motsatte. Vi har for en stor del blitt et land av passive livsnytere som styres av korrupte sosialister med en klar politisk agenda – en agenda de stort sett får holde på som de vil med. Vi bryr oss ikke. Vi får brød og sirkus, og er fornøyd med det.

SLUTT PÅ Å KRYPE FOR FIENDEN
Men jødene hadde ikke noe sted å gjøre av seg i 1948, og de har ikke noe annet sted å gjøre av seg i 2012. Men i motsetning til de to tusen årene som har gått siden romerne hersket i Palestina og tvang dem til å betale skatt til keiseren, har de nå sin egen økonomi. De er ikke lenger avhengig av noens velvilje for å eksistere. De kan forsvare seg, og et angrep på Israel får følger.

Nå har araberne i Gaza valgt seg den ledelsen de ønsker. Hamas er religiøse «hard-linere.» Bevegelsen viser daglig at de ikke skyr noe middel for å ramme Israel. Til tross for advarsler fra Israel om at angrep vil få følger hagler det med raketter over sivile områder i jødestaten.

Hamas tror neppe at de kan vinne den krigen nå, men så lenge islamistene har nyttige idioter som vår egen utenriksminister, som presumptivt tar dem for seriøse politikere med fornuftige mål, behøver de heller ikke. De vet at idiotene kjemper for dem. I det lange løp vil delegitimeringen av Israel, alle løgnene om historie og kultur, og den evinnelige anklagende pekefingeren som kommer hver eneste gang Israel forsvarer sine, virke.

I alle fall tror de at de vet dette.

TERRORISTENE TAPER
Problemet er at jødene ikke gjør det. De tror ikke araberne vinner. De tror ikke at Hamas skal greie å utslette dem. Det er ingen ting som tyder på at noen av de strategiene de har forsøkt, kan lykkes. Faktisk er det en mengde israelere som aldri har sett en palestinsk terrorist, og lever svært bra uten. De ønsker bare å få leve i fred og få holde på med sitt. Sin kultur, sine akademiske aktiviteter, sin oppfinnsomhet og sine liv. Og araberne som ønsker å fortsette med sin vanvittige politikk, må betale for det. Helt sikkert også mange uskyldige arabere, som gutten på tolv. Det er slik når man går til krig mot en som er sterkere.

All verdens konvensjoner eller foreninger kan ikke forhindre at det smerter når en som er mye sterkere enn deg dytter deg bort når du blir for nærgående. Og river med deg en del av dem som står rundt. Ansvaret ligger ikke hos den som blir angrepet. Sånn har det vært siden tidenes morgen, og selv ikke den moralske forkvaklingen som ligger i det vi ser i medier og hos politikere forandrer på dette.

«Flotilje 2» og den lovlige blokaden av Gaza

Etter måneder med mediefokus og intens publisitet har det enslige skipet “Dignite-Al Karama” lagt ut mot Gaza som “Freedom Flotilla 2”, melder Reuters.

Når den franske yachten med 17 passasjerer ankommer Gaza, planlegger arrangørene å utfordre den israelsk militære blokaden på vegne av “Free Gaza Movement.”

“Dette er nå stemmen til hele “Freedom Flotilla” ettersom alle andre skip ble nektet å seile av den greske regjering, som dermed klart oppfylte et krav fra den israelske regjering” heter det i uttalelsen.

Flotiljefatøyer som lå ved kai i Hellas i forrige måned ble nektet utseilingstillatelse til Gaza av de greske myndigheter. To av fartøyene ble bragt tilbake av kystvakten etter å ha forlatt havnen uten tillatelse. Flotiljearrangørene hevder to andre båter ble utsatt for sabotasje.

Greta Berlin i “Free Gaza Movement” sier at “Dignite-Al Karama” hadde erklært Alexandra i Egypt som destinasjon “for å slippe ut av Hellas.”

“Men du kan endre destinasjon midt i Middelhavet når som helst om du ønsker det,” sa hun. “Det er tillatt å gjøre sånt.”

Terroristorganisasjonen Hamas, som styrer på Gaza, hevder at Israelsblokade er ulovlig, men “Palmer-rapporten” om Gaza-flotiljen i 2010 indikerer at Israels blokade er lovlig etter folkeretten.

(Haaretz skriver følgende: “Ifølge en politisk kilde i Jerusalem konkluderer Palmer-rapporten med at den israelske militære sjøblokaden av Gaza er lovlig og i overensstemmelse med internasjonal lov.”)

Røde Kors’, Sveriges, Det norske stortings 4. visepresident Akhtar Chaudhry (SV) og det norske Fagforbundets holdning er at Israel bryter Folkeretten i dette spørsmålet, altså det motsatte av hva FNs rapport konkluderer med. Store Norske bringer også til torgs dette synet.

Norges ivrigste Hamas-venn, utenriksminister Jonas Gahr Støre har også en politisk mening om blokaden, nemlig at “Den norske holdningen er at blokaden er uakseptabel,” i en kronikk i Klassekampen 9. juli 2011. Videre sier han at “denne holdningen bygger også på folkerettslige vurderinger.” Altså også i utakt med FN.

Mens arrangørene hevder at flotiljen er ment å skulle bringe sårt tiltrengt bistand til et utsultet Gaza, går Israels grenseovergang Kerem Shalom aldri på full kapasitet på grunn av manglende etterspørsel.

Dette til tross for at Egypt igjen har lukket Rafiah-overgangen til Gaza fra Sinai, etter en kortvarig åpning.

IsraelNationalNews.com