Kategoriarkiv: KrF

Hatefulle ytringer

Allerede i 2008 reagerte norske myndigheter på økningen av hatefulle ytringer i det offentlige rom, og særlig i kommentarfeltene på Internett og i sosiale medier.  ”Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. – Vi får et bedre vern mot sterkt krenkende ytringer, samtidig som hensynet til ytringsfriheten blir ivaretatt,”  sa daværende justisminister Knut Storberget.  Det han hadde i tankene var de mange uhemmede omtaler av islam som kom i kjølvannet av en voksende islamsk terror og som offisielt ble tildelt den politisk korrekte diagnosen ”islamofobi.”

I 2015 fulgte regjeringen Solberg opp med en politisk erklæring og strategi mot hatefulle ytringer. ”I et demokrati er ytringsfriheten umistelig. I Norge står ytringsfriheten sterkt og det skal vi hegne om. Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes,” sa statsminister Erna Solberg og oppfordret oss alle til å komme med innspill i arbeidet med strategien.  Vi tror ikke at vår voksende bekymring for hatefulle ytringer vil komme til å påvirke regjeringens strategi, men vi vil gjerne benytte ytringsfriheten til å si noen ord om slike ytringer, deres kilder og virkninger.

Hatefulle ytringer er ikke lenger noe som bare finnes i de mørke krokene av Internett hvor de berømmelige ”nettrollene” bor.  Hatefulle ytringer er blitt en normal del av den offentlige debatt, – så normal at vi nesten ikke legger merke til dem lenger.  Forskjellen er at kjennetegnene på hva som oppleves som krenkende og hatefullt har flyttet seg og de sekundære konsekvensene – følgene av tillært og legitimert mobbing – er blitt alvorligere.

Utsagn som for få år siden kunne risikere å lede til injuriesak, er nå blitt et dagligdags innslag i den politiske debatten.  Det er ikke lenger de gamle nettrollene på Internett som leder an i spredningen av mellommenneskelig forakt og hat.  Ja, ikke engang de autoriserte nettrollene i våre aviser og fjernsynskanaler når opp til det nivået.  Formidlingen av nedsettende, krenkende og hatefulle ytringer mot navngitte personer i vårt samfunn er i dag overtatt av folkevalgte politikere som i egenskap av forbilder og rollemodeller, uten å skamme seg veileder det norske samfunn om hvordan folk skal mobbes til taushet og underdanighet.

Se bare som eksempel på følgende nedlatende ytring fra Kristelig folkepartis formann Knut Arild Hareide: ”Jeg vet ikke om ekstremværet Sylvi Listhaug har løyet helt ennå.”  Det finnes ikke antydning av omtanke for Krfs humanitære eller kristelige verdier i Hareides utsagn, – det er formulert og uttalt i den hensikt å gi et medmenneske en nedsettende karakteristikk og dårlig omdømme.  Dette er et eksempel på det uvesen i den offentlige debatt som statsminister Solberg oppfordrer oss til å komme med innspill om.  Innspill er herved levert.

Men det er ikke bare Kristelig folkeparti som bør gås etter i sømmene i forhold til Erna Solbergs strategi mot hatefulle ytringer hvor det er personen mer enn saken som angripes.  I det korstoget mot Sylvi Listhaugs person som ennå synes å være i mobiliseringsfasen, finner vi også Statskirken, Arbeiderpartiet, Venstre og SV, foruten de pressestøttefinansierte nettrollene i avisene.

I dette spørsmålet er det helt uten betydning hvorvidt man er enig med Sylvi Listhaug og hennes politikk eller ikke.  Saken dreier seg om den økende bruken av nedsettende, krenkende og hatefulle ytringer, personlig sjikane og regulær mobbing som i norsk offentlig debatt nå synes å ha blitt godkjent politisk metode.  Ingenting av det vi har lært om det parlamentariske demokratiets virkemidler legitimerer en slik oppførsel som vi nå nesten daglig opplever fra den øverste politiske eliten i landet.  For jødene er utviklingen urovekkende.  Vi kjenner nemlig igjen enkelte trekk ved den nedsettende og sjikanerende retorikken fra årene under Weimar-republikken.  Dette er atferd med betydelig lærings- og spredningseffekt.

Et spørsmål som har opptatt oss lenge er hvor grensene bør gå for utslipp av ondsinnete og hatefulle ytringer fra for eksempel Utenriksdepartementet.  Vi innser at ytringsfriheten er et umistelig gode, men når den åpenlyst brukes til å skape emosjonell aversjon mot stater og folkegrupper ved hjelp av usanne og nedsettende påstander, skulle vanlig sunn fornuft og anstendighet tilsi at grensen er passert.  Det kom for eksempel ingen reaksjon fra det offisielle Norge på at tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2009 uten grunnlag i fakta anklaget Israel for å ha begått krigsforbrytelser av et kaliber som nazi-ledere ble dømt for av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg.

Det kommer heller ingen offisielle reaksjoner i Norge på at nåværende utenriksminister, Børge Brende, til stadighet og uten grunnlag i fakta finner anledning til å påstå at israelsk boligbygging er ”folkerettsstridig og et stadig større hinder for en tostatsløsning.”  Dette er alt sammen symptomer på at den strategien mot hatefulle ytringer som statsministeren talte varm for i november kanskje ikke er mer verd enn den strategien mot antisemittisme som ble lansert for et år siden etter initiativ fra Krf.

Vår erfaring er at når det gjelder hatefulle ytringer av ethvert slag, går utviklingen i gal retning på tross av alle de gode intensjoner veien er brolagt med.  Det mest iøynefallende ved utviklingen er imidlertid det forhold at kildene til utbredelse av offentlig mobbing, inkludert antisemittisme, ikke befinner seg på grasrotnivå i samfunnet, og slett ikke blant muslimene eller de høyreekstreme som eventuelt måtte finnes.  Antisemittismen, som annen umenneskelig atferd, har sine røtter blant samfunnets kulturelle og politiske eliter og blir formidlet til det brede lag av folket gjennom elitenes pressestøttede medier.  Det er på disse nivåene Regjeringen må sette inn tiltak dersom det skal være håp om å komme hatefulle ytringer og antisemittismen til livs.  Slik mediebildet ser ut i dag, er det dessverre fremdeles liten grunn til å tro at så vil skje.

Bondeviks dobbeltmoralske kritikk av Israel

Artikkelen er under arbeid

Statsminister Kjell Magne Bondevik
Statsministerens kontor
Postboks 8001 Dep
0030 Oslo

17.02.2005 // 8 Adar I 5765

Dobbeltmoral og urimelig kritikk av Israel

Kjære statsminister Bondevik.

Norsk Israelsenter mot antisemittisme (NIS) vil med dette uttrykke dyp skuffelse over Deres kritikk mot Israel som kom frem under Deres besøk der 12-14 februar 2005. Vi antar at De er kjent med den klare sammenhengen mellom det som i dag kalles for «rimelig kritikk mot staten Israel» og den markerte økningen i jødehatet i Verden, ikke minst i Norge. Vi vil i den sammenheng gjøre oppmerksom på at ca. halvparten av den jødiske ungdom har valgt å flytte ut fra Norge i Deres periode som statsminister. (DMT, Aftenposten 7.7.2004). Årsaken til dette er det økende jødehatet som vi ber Dem om å hjelpe oss å bekjempe.

Vi håper likevel at De satte pris på at Israels statsminister Ariel Sharon inviterte Dem til Israels hovedstad, selv om De på Deres side under hans besøk i Norge valgte å holde ham borte fra Oslo, og begrenset hans besøk til provinsbyen Molde. På den annen side har De invitert representanter for terroristorganisasjonen PLO/PA, Mahmoud Abbas og Ahmed Qureia, til Oslo, til Kongen og Stortinget.

I følge Aftenposten (14.2.2005) har De «bedt Israel la være å gå til motangrep hvis palestinske ekstremister bryter våpenhvilen», og «bedt Israel å respektere det som Shimon Peres lovet PLO». De artikler som ble publisert i Norge og Israel om Deres besøk og uttalelser, gir også inntrykk av at De har brukt forskjellig målestokk på kritikken av israelerne og araberne. Dette gjenspeiles også i Deres tidligere kritikk av Israel:

  1. Norge har aldri bedt noen annen stat enn Israel, verdens eneste jødiske stat, om å la være å forsvare seg mot angrep. Dette er diskriminering.
  2. De og Norge har ikke kommet med tilsvarende krav overfor dem som angriper, nemlig terroristorganisasjonene Hamas, Fatah og PLO. Hvorfor har ikke statsministeren bedt dem om å la være å reagere da Israel likviderte to av deres ledere, som organiserte seriemord på jøder? Vi savner også Deres kritikk av de arabiske land og Iran, og de terroristorganisasjoner som de har opprettet, for å utslette den jødiske staten. Dette er diskriminering.
  3. Vi er opprørt over at De og Norge konsekvent reagerer sterkt på de minste brudd på menneskerettigheter i Israel, men bare når det tjener Israels motstandere. Norge tiet da PLO og Syria utførte folkemord på de kristne i Libanon (1974-82), da Irak utførte et folkemord på kurderne i Nord-Irak, og da Syria massakrerte egne sivile i Hama i 1982. De og Norge var opptatt av Israel også mens Dere tiet om folkemordet i Rwanda i 1994, og stillheten fortsetter når muslimene i våre dager fortsetter folkemordet på, hittil, to millioner kristne i Sudan, der situasjonen i Darfour bare er som en dråpe i havet. Dette er diskriminering.
  4. Vi merker oss forskjellen på kritikk mot Israel og mot andre. Vi noterer at De og Norge ikke er like opptatt av menneskerettigheter andre steder, og ikke lar fakta om undertrykkelse, mord og tortur stoppe milliardinvesteringer i Iran, Libya og andre diktaturer. I nazitiden investerte Norge i bedrifter som medvirket til Holocaust. I dag investerer norske bedrifter tungt, med Regjeringens støtte og velsignelse, i land som prøver å fullføre «Hitlers uferdige jobb» på jødene i Israel (slik muslimer over hele verden kaller Holocaust). Dette er tankevekkende.
  5. Vi finner Norges kritikk av «Israels okkupasjon og brudd på menneskerettigheter» helt ute av proporsjoner, i betraktning av at Norge overser undertrykkelse og okkupasjon av Tibet, utført av Kina som Norge kritikkløst har et omfattende økonomisk samarbeid med. Norge har også aldri kritisert arabernes okkupasjon av hele Midtøsten og Nord-Afrika, et område som er 650 ganger større enn hele Israel. Arabernes undertrykkelse av kurdere, kristne, koptere, berbere, jøder og andre forties av Norge. Dette er diskriminering.
  6. Vi noterer oss at De sender krigsfly og soldater til Afghanistan for å bekjempe terrorisme som ikke har rammet Norge, isteden for å bruke de norske fredsmeglere og fredsstrategier som De krever av Israel. De stiller også her andre krav til jødene i Israel, som er hardt rammet av terrorisme. Dette er diskriminering.
  7. Deres kritikk av statsminister Sharon står i sterk kontrast til Deres manglende kritikk av formann Abbas, som fornekter Holocaust og sammenligner jøder med nazister, og som i flere tiår har vært en sentral organisator av terrorisme mot jøder. Dette er diskriminering.
  8. NIS minner Dem om at da De var i opposisjon (f.eks. 3.6.1996) kritiserte De og Deres parti KrF Arbeiderpartiregjeringen, som dere med rett mente støttet et korrupt regime som bryter menneskerettigheter. Hvorfor ble denne kritikken omgjort til støtte da De ble statsminister? Menneskerettighetene har jo ikke fått bedre kår. Arafat, Abbas og andre PLO-ledere fortsatte å bedra og undertrykke folket. Vi er opprørt over at De tillater at norske penger fortsetter å finansiere et regime som utdanner småbarn til å hate jøder og drepe dem. Vi er opprørt over at De ikke betinger norsk teknisk og økonomisk bistand til PLO med ufravikelige krav om avskaffelse av terror og om anerkjennelse av Israels rett til å eksistere, noe PLO og Abbas ennå ikke gjør. Dette er diskriminering.
  9. Deres kritikk mot Israel er blitt sterk og klar. De adresserer målet med navnet på staten og dens leder, mens De ikke med samme klarhet retter den mer generelle kritikken mot dem som kaller på jihad og drap på jøder i Israel til PLO, Arafat, Abbas og de andre arabiske lederne. Dette er diskriminering.

Vi ber Dem derfor, sammen med Deres regjering, om å slutte å operere med to sett av moralregler: ett som gjelder Israel og ett annet som gjelder Norge og andre land.

Med vennlig hilsen
Norsk Israelsenter mot antisemittisme (NIS).
Erez Uriely, leder
Kopi (engelsk oversettelse):
1) Utenriksminister Jan Petersen
2) Israels statsminister Ariel Sharon
3) Israels ambassade i Norge Liora Herzl
4) Simon Wiesenthal Center

Israelsmisjonen, Vårt Land og jødene

25.05.2009  |  Av: Michal Rachel Suissa, Dr. Phil., redaktør NIS-info
Den 2.12.2004 stod det i Dagen et nytt angrep på jøder og deres venner, denne gangen fra Den Norske Israelsmisjon (DNI) ved John Edv. Olsen, som også er medlem i KrF. Olsen, sammen med Jon Lilletun (KrF) og Helge Simonnes, ansvarlig redaktør i avisen Vårt Land, opptrer som beske kritikere av to Israel-vennlige jøder som Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo (DMT) på falskt grunnlag kastet til ulvene Krystallnatten den 9.11.2004 

Mens norske media oppførte seg stort sett profesjonelt og forsto at det bak DMTs reaksjon lå mye usagt, gikk erstatningsteologene til et frontalangrep på to jøder, NIS og ca. 20 andre Israel-vennlige organisasjoner som nekter å lese Bibelen med bind for øynene. Noen av dem t.o.m. nekter å fortie muslimenes utslettelsesplaner for Israel. Disse ekte jødevenner støtter ikke planene om et jøderent Judea, Samaria og Gaza, men vil hjelpe jøder uansett hvor de bor. Deres «forbrytelse» er med andre ord at de holder seg til Guds ord slik det står i Skriften.

Antisemittisme rundt juletider

Angivelig ble SMA angrepet av disse også fordi jeg «kastet meg inn i nominasjonsprosessen i KrF». KrF, som i sitt partiprogram og sin politikk så uforskammet blander seg i Israels interne sikkerhetstiltak, vil eliminere synspunkter som kolliderer med partiledelsens linje. Jeg har hittil trodd at jeg lever i et demokratisk land hvor det er takhøyde nok til meninger som kommer fra en ortodoks jøde som meg, men jeg tok feil. DNI-folk med sine tradisjonelle antijødiske holdninger, som er dypt forankret i deres erstatningsteologi, vil ikke at en ortodoks jøde skal være meningsberettiget, særlig hvis vedkommende er positiv til Israel.

DNI og Vårt Land har en mørk fortid, som forklarer deres fiendtlige holdning overfor jødene, Israel og alle som våger å stå opp for Israel. Det er heller ikke noen tilfeldighet at angrepene er spesielt giftige nå rundt juletider. Jeg vil imidlertid allerede nå understreke at jeg er glad for at det blant DNIs underordnete medarbeidere også var en rekke hederlige unntak som i sin holdning til Israel og erstatningsteologien avvek sterkt fra ledelsen.

Jødenes «raceegenskaber»

Bak det hele ligger en jødefiendtlig arv. En sentral person i DNI var biskop Johan C. Heuch, som var kjent for sin antijødiske holdning. Misjonsprest Gisle Johnson var en annen viktig brikke i DNI-bygget. Hans lære satte tydelige spor etter seg i DNI-folket. Johnson påsto at «religionsjøden» i nyere tid har blitt avløst av «rasejøden». Moderne jødisk «surrogat-religiøsitet» var ikke nok til å holde folket sammen. Derfor kunne disse «rasejødene» være farlige, skrev han i en artikkel i 1924:

«Det som inderst inde driver dem, blir dog de jødiske instinkter og den jødiske livsopfatning (…) Her er altsaa det springende punkt: Kan man fra folkeslagenes standpunkt have tillid til disse jødiske instinkter, denne jødiske livsopfatning, dette inderste hos jøden? Eller kan man ikke? Saa meget er sikkert, at det finnes ikke noe folk på jorden, som er saa magtsygt som jøderne. (…) Det er ialfald et sykdomstegn hos et folk eller en tidsperiode, naar jøderne blir overmæktige.. &lsaqHvor aadselet er, der samles gribberne.&rsaq (…) Hvor religionsjøden er blitt afløst af racejøden, hvor han ikke har noget andet at operere med end sine raceegenska-ber, der er det at den egentlige fare sætter ind.» (Etter Prof. Karl Egil Johansen, jødane og Israel i norsk kristenliv, i Historisk tidsskrift nr. 3, vol 83, fra side 345-384, © Universitetsforlaget 2004).
Christian Ihlen, professor i systematisk teologi, DNIs sekretær- og formannstid (1907-1948), og redaktør av DNIs blad Misjonsblad for Israel (1908-1956), sa i et foredrag fra 1934 at: » jødane var leiarar for alt som verka oppløysande og braut ned. Saman med kommunismen i Russland utgjorde jødedomen «den største og farlegaste antikristelege makt i vårt kristne Europa»…. (ibid).

Dagens DNIs markante figurer, som Rolf G. Heitmann , biskop Ole Chr. Kvarme og John Lilletun har vært mer opptatt av å støtte jødehateren og massemorderen Arafat, enn i skjebnen til de 100.000 kristne som Arafats PLO, ved hjelp av Syria, myrdet i Libanon i årene 1974-1982. Sentrale aktører i DNI har gjentatte ganger truffet og støttet Arafat, biskop Munib Younan og den greske erkebiskop Irenios . Disse tre har ofte kommet med antijødiske uttalelser og handlinger, som hvert menneske med sans for rettferdighet burde ha tatt klar avstand fra.

Generalsekretær i DNI Rolf Gunnar Heitmann besøkte Arafat i slutten av november 2002. Den 24. mars 2004 traff biskop Kvarme, den arabiske biskopen Munib Younan, som ved flere anledninger har kommet med den sterkt løgnaktige påstand om jødene «som er årsaken til palestinernes lidelse».

Biskop Kvarme hadde ingen betenkeligheter med å benytte reisen til å besøke den greskortodokse patriarken Irineos I., som den 17.6.2001 skrev følgende til Arafat: «Du er klar over de følelser av avsky og mangel på respekt som alle Den hellige gravs fedre har overfor etterkommerne til korsfesterne av vår herre Jesus…. nærmere bestemt korsfesterne av ditt folk. Sionistiske, jødiske erobrere av Det hellige landet, Palestina» 

DNI som ble etablert i 1844 (1861) har, slik man ser det her, gjennom sin historie hatt folk i ledelsen som har vært både rasister og jødehatere. Målet var klart: Å utrydde det jødiske folket åndelig, ved å omvende dem til kristendommen. Selv «messianske jøder» var uvedkommende for dem. DNI har sett på jødedommen som en fiende av kristendommen, og her var det kun en vei å gå: Jødene måtte gå over til kristendommen, alle løftene i Bibelen er blitt overført til DNI-folket, og en jødisk stat kommer aldri til å eksistere. Hederlige medarbeidere i DNI som hadde en annen oppfatning fikk aldri innflytelse over denne Herrefolks-teologien og trakk seg helst unna.

Opprettelsen av Israel
Hvor bitre var de da staten Israel ble opprettet i 1948, kommer frem i noen aggressive angrep på Israel i avisen Vårt Land i den tiden. Så sterke var angrepene at en sekulær avis i Oslo, som VG, antydet at dette var jødehat. Årene 1967 og 1973, som igjen beviste at løftene til det jødiske folk ikke går gjennom den ellers imponerende administrasjonen til DNI, var like smertefulle for erstatningsteologene. Er det rart at den sterkeste divisjonen i Palestinafronten kom fra Menighetsfakultetet i Oslo? Medieinstitusjonene i Norge har ikke bare hatt den politiske venstresiden som sine premissleverandører, men har også blitt matet og heiet frem av erstatningsteologene.

Den 13.10.2004 leste jeg en helsides annonse fra DNI, som fikk det til å gå kuldegysninger gjennom min jødiske ryggmarg. Tilsynelatende var annonsen ment å bekjempe jødehatet i Norge, men budskapet som stod bak, var etter min mening ikke bare brunt, men beksvart. Annonsen forteller om en jødinne, Haya (Lever), som overlevde Holocaust, og som aksepterte Jesus som sin Frelser. Koblingen kan antyde at de seks millioner jøder som lutheranske «kristne» brente levende, ble drept fordi de ikke aksepterte Jesus. Blant disse var det faktisk 1.5 millioner barn. Har Holocaust virkelig skjedd fordi jødene ikke aksepterte Jesus og kristendommen?

John Edv. Olsen avslutter sin artikkel i Dagen ved å tvile på om Israels venner i Norge gjør klokt i å støtte NIS. Først vil jeg gjenta et kjent jødisk ordtak: «Med slike venner som Olsen, trenger vi jøder ingen fiender.» Videre vil jeg advare alle genuine Israels-venner og sanne kristne på det sterkeste mot å slutte seg til DNI, Olsen og deres medløpere.

DNIs ledelse med sin klare jødefiendtlige holdning har ikke bare distansert seg fra de troende jøder, men også fra mesteparten av de ca. 6.000 «messianske jøder» i Israel. Jøder trenger ikke Olsen for å forstå det som står i Bibelen. Etter 1.700 år med åndelig forfølgelse, drap, brenning og utryddelse «i Jesu navn», har hverken Olsen eller andre «kristne» mandat til å preke eller å kritisere jøder som fortsatt kjemper for sin overlevelse.

Angrepene på SMA

De siste angrepene på SMA viser hvor viktig det er at det eksisterer en organisasjon som SMA, som står i frontlinjen mot dagens jødehatere, som er villig til å plassere seg som åte for jødenes fiender som har store organisasjoner og mye statlig støtte bak seg, for eksempel Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Norges Kristne Råd, bare for å nevne noen.

SMA vil ikke bøye seg p.g.a. usakelige angrep uansett om det kommer fra jøder som oppfører seg illojalt, eller om det kommer fra selve kongen. Vi er her som et korrektiv i samfunnsdebatten og vil bekjempe jødehatet med ordets makt. Hverken Olsen eller Lilletun kommer til å lykkes med å stoppe vårt viktige arbeid.

Måtte Gud se i nåde og bringe viten til dem som fortsatt er smittet av erstatningsteologien og som har 1.700 år gamle bind for øynene!

Godt nytt år!

   
Statsråd John Lilletun (KrF) boikottet Israels utdanningsminister, men besøkte PLO/PAs utdanningsminister, selv om departementet står ansvarlig for utdanning av småbarn til å være antijødiske terrorister.
Israels vitenskapsminister Vilna’i nektet å treffe Lilletun, som boikottet Israels utdanningsminister. Derimot var den en israelsk politikker som var villig til å treffe boikotteren: Rabbiner Michael Melchior.
«Taler med to tunger»: Dagen analyserer KrFs politikk overfor Israel.
   
Lilletun forsvarte Israel-boikottet. Bildet viser Lilletun med Munib Younan. «Israel-vennlige» KrF ignorerer jødestatens hovedstad. Dette er bakgrunnen til at ekte kristne opprettet Internationale Kristne Ambassade Jerusalem  
   
I 2002 ble jødene i Israel anklaget for å ha utført en massakre i Jenin. Kort tid senere trakk FN anklagene og det viste seg som arabisk antijødisk propaganda. DNI, derimot, har i lang tid nektet å fjerne dens falske nettsiden om Jenin, eller i hvert fall å rette de falske anklagene den kom med.  

Norsk Folkehjelps jødehat. Hvem betaler?

Statsministerens kontor
v/statsminister Kjell Magne Bondevik
Postboks 8001 Dep
0030 Oslo

19.09.2004

Ærede statsminister Kjell Magne Bondevik,

Norsk Israelsenter mot antisemittisme (NIS) vil med dette uttrykke dyp bekymring over det stadig økende jødehat i Norge og ber Statsminister om å gripe inn for å stanse denne alvorlige trenden.

Torsdag den 16.9.2004 brukte Norsk Folkehjelp (NF) den jødiske nyttårsdagen (Rosh Hashanah) til en demonstrasjon i Sandefjord, mot jødelandet Israel. Etter at representanter for NF hadde angrepet Israel verbalt, gikk flere demonstranter et skritt videre. De gikk til fysisk angrep, og forsøkte å lynsje en Israel-venn.

Dette er ikke første gang NF bruker en dag av stor betydning for jødene til å demonstrere mot den jødiske staten, Israel. Forrige gang valgte NF å bruke minneaftenen for Krystallnatten til å demonstrere mot Israel, og arabere som var tilstede ropte da slagord på arabisk, som «Itbah’ El-Jahud» («slakt jødene»).

På torvet i Sandefjord var det rundt 50 demonstranter, nesten utelukkende av utenlandsk opprinnelse, som deltok i NFs demonstrasjon mot Israel. Tre nordmenn, en mor med sin sønn og hans venn, reagerte spontant mot denne demonstrasjonen. De satte seg på en benk utenfor demonstrasjonen med tre israelske flagg og en liten plakat, der det stod «Muren stopper terror og muren redder liv».

Plutselig gikk ca. 10 demonstranter av utenlandsk opprinnelse til fysisk angrep på én av de to ungdommene, rev i stykker det israelske flagget, slo ned den ene unge mannen og sparket ham mens han lå på bakken. En nordmann grep inn og fikk reddet ham ved å legge seg over ham og beskytte ham med sin egen kropp.

Det er dessverre vanlig at folk som rømmer til Norge fra tyranniske hjemland, ofte bringer med seg en voldelig kultur. Voldshandlingen under NFs aksjon i Sandefjord er ikke det første angrepet som har funnet sted på nordmenn som våger å forsvare jødenes rett til å leve fritt i sitt eget land.

Vi noterer oss at folk som støtter Israel ikke har for vane å bruke vold, mens folk som er imot Israel ofte er involvert i voldsaksjoner, slik som steinkasting, brannflasker mot Israels ambassade og muntlige og fysiske angrep på jøder.

Demonstrantene fra NF og andre «menneskerettighetsorganisasjoner» ser ikke ut til å være interessert i menneskerettigheter, med mindre jødene kan få skylden for det som foregår. De demonstrerer aldri når muslimer myrder jøder, eller når De palestinske selvstyremyndigheter (PA), sammen med Den Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) myrder og undertrykker muslimer og kristne som bor i de områdene som PA og PLO kontrollerer!

Siden 1955 har araberne myrdet ca. 2 millioner sudanesere, de aller fleste av dem kristne, uten at vi kan se at NF har funnet det riktig å protestere mot dette. At NF i dag demonstrerer mot sikkerhetsgjerdet som Israel bygger for å beskytte sivilbefolkningen mot muslimsk-arabisk terrorisme, gir et klart budskap om at jøder, i henhold til NF, ikke skal få ha beskyttelse mot terrorhandlinger. Det faktum at sikkerhetsgjerdet er så effektivt at det har stoppet arabisk terror i bort i mot 100 % i de områdene hvor gjerdet er satt opp, er et aspekt som NF ignorerer fullstendig.

Heinrich Heine sa en gang at: «Der man brenner bøker vil man snart brenne mennesker». I 1933 brente tyskerne jødiske skrifter, og få år etter brente de jøder. I dag ser vi at NF river ned «murer» som symboliserer jødenes forsvarsgjerde mot terrorisme.

Vold mot jøder, og folk som støtter jøder, er dessverre akseptabelt i Norge i dag. Slik var det også før Holocaust. Det vi ser er moderne norsk jødehat.

Regjeringen ga i 2002 et beløp på 430 millioner kroner til NF, og den økonomiske støtten fortsetter også i dag, bl.a. til å finansiere demonstrasjoner som den som fant sted i Sandefjord. Det skulle derfor være ønskelig om Regjeringen kunne stoppe de av NFs aktiviteter som ikke gjør annet enn å oppfordre og mobilisere folk til økt jødehat.

Pogromer på jøder gjennom historien kom ofte i stand etter at mobben ble hisset opp, slik det skjedde i Sandefjord. NIS er bekymret for utviklingen og er redd for at flere jøder eller jødevennlige nordmenn i fremtiden skal bli skadet eller i verste fall drept på grunn av slike «oppfordringer».

Vi i NIS tillater oss derfor å be Statsministeren om å forvisse seg om at NF, og andre Israel-kritiske organisasjoner ikke fortsetter å bidra til den økende volden og det voksende jødehatet som nå finner sted i Norge.

I denne forbindelse skulle vi i NIS være takknemlig for å bli informert om hva Statsministerens kontor kan tenke seg å gjøre for å bekjempe jødehatet i Norge, samtidig som ytringsfriheten blir ivaretatt, også når det gjelder folk som er positive til at jøder skal kunne fortsette å leve i fred for muslimsk-arabisk terrorisme.

Med vennlig hilsen
Norsk Israelsenter mot antisemittisme (NIS).
Erez Uriely, leder

Kopi:
NF v/leder Grete Faremo
Postboks 8844 Youngstorget
0028 Oslo