Kategoriarkiv: Storting / Regjering

Hatefulle ytringer

Allerede i 2008 reagerte norske myndigheter på økningen av hatefulle ytringer i det offentlige rom, og særlig i kommentarfeltene på Internett og i sosiale medier.  ”Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. – Vi får et bedre vern mot sterkt krenkende ytringer, samtidig som hensynet til ytringsfriheten blir ivaretatt,”  sa daværende justisminister Knut Storberget.  Det han hadde i tankene var de mange uhemmede omtaler av islam som kom i kjølvannet av en voksende islamsk terror og som offisielt ble tildelt den politisk korrekte diagnosen ”islamofobi.”

I 2015 fulgte regjeringen Solberg opp med en politisk erklæring og strategi mot hatefulle ytringer. ”I et demokrati er ytringsfriheten umistelig. I Norge står ytringsfriheten sterkt og det skal vi hegne om. Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes,” sa statsminister Erna Solberg og oppfordret oss alle til å komme med innspill i arbeidet med strategien.  Vi tror ikke at vår voksende bekymring for hatefulle ytringer vil komme til å påvirke regjeringens strategi, men vi vil gjerne benytte ytringsfriheten til å si noen ord om slike ytringer, deres kilder og virkninger.

Hatefulle ytringer er ikke lenger noe som bare finnes i de mørke krokene av Internett hvor de berømmelige ”nettrollene” bor.  Hatefulle ytringer er blitt en normal del av den offentlige debatt, – så normal at vi nesten ikke legger merke til dem lenger.  Forskjellen er at kjennetegnene på hva som oppleves som krenkende og hatefullt har flyttet seg og de sekundære konsekvensene – følgene av tillært og legitimert mobbing – er blitt alvorligere.

Utsagn som for få år siden kunne risikere å lede til injuriesak, er nå blitt et dagligdags innslag i den politiske debatten.  Det er ikke lenger de gamle nettrollene på Internett som leder an i spredningen av mellommenneskelig forakt og hat.  Ja, ikke engang de autoriserte nettrollene i våre aviser og fjernsynskanaler når opp til det nivået.  Formidlingen av nedsettende, krenkende og hatefulle ytringer mot navngitte personer i vårt samfunn er i dag overtatt av folkevalgte politikere som i egenskap av forbilder og rollemodeller, uten å skamme seg veileder det norske samfunn om hvordan folk skal mobbes til taushet og underdanighet.

Se bare som eksempel på følgende nedlatende ytring fra Kristelig folkepartis formann Knut Arild Hareide: ”Jeg vet ikke om ekstremværet Sylvi Listhaug har løyet helt ennå.”  Det finnes ikke antydning av omtanke for Krfs humanitære eller kristelige verdier i Hareides utsagn, – det er formulert og uttalt i den hensikt å gi et medmenneske en nedsettende karakteristikk og dårlig omdømme.  Dette er et eksempel på det uvesen i den offentlige debatt som statsminister Solberg oppfordrer oss til å komme med innspill om.  Innspill er herved levert.

Men det er ikke bare Kristelig folkeparti som bør gås etter i sømmene i forhold til Erna Solbergs strategi mot hatefulle ytringer hvor det er personen mer enn saken som angripes.  I det korstoget mot Sylvi Listhaugs person som ennå synes å være i mobiliseringsfasen, finner vi også Statskirken, Arbeiderpartiet, Venstre og SV, foruten de pressestøttefinansierte nettrollene i avisene.

I dette spørsmålet er det helt uten betydning hvorvidt man er enig med Sylvi Listhaug og hennes politikk eller ikke.  Saken dreier seg om den økende bruken av nedsettende, krenkende og hatefulle ytringer, personlig sjikane og regulær mobbing som i norsk offentlig debatt nå synes å ha blitt godkjent politisk metode.  Ingenting av det vi har lært om det parlamentariske demokratiets virkemidler legitimerer en slik oppførsel som vi nå nesten daglig opplever fra den øverste politiske eliten i landet.  For jødene er utviklingen urovekkende.  Vi kjenner nemlig igjen enkelte trekk ved den nedsettende og sjikanerende retorikken fra årene under Weimar-republikken.  Dette er atferd med betydelig lærings- og spredningseffekt.

Et spørsmål som har opptatt oss lenge er hvor grensene bør gå for utslipp av ondsinnete og hatefulle ytringer fra for eksempel Utenriksdepartementet.  Vi innser at ytringsfriheten er et umistelig gode, men når den åpenlyst brukes til å skape emosjonell aversjon mot stater og folkegrupper ved hjelp av usanne og nedsettende påstander, skulle vanlig sunn fornuft og anstendighet tilsi at grensen er passert.  Det kom for eksempel ingen reaksjon fra det offisielle Norge på at tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2009 uten grunnlag i fakta anklaget Israel for å ha begått krigsforbrytelser av et kaliber som nazi-ledere ble dømt for av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg.

Det kommer heller ingen offisielle reaksjoner i Norge på at nåværende utenriksminister, Børge Brende, til stadighet og uten grunnlag i fakta finner anledning til å påstå at israelsk boligbygging er ”folkerettsstridig og et stadig større hinder for en tostatsløsning.”  Dette er alt sammen symptomer på at den strategien mot hatefulle ytringer som statsministeren talte varm for i november kanskje ikke er mer verd enn den strategien mot antisemittisme som ble lansert for et år siden etter initiativ fra Krf.

Vår erfaring er at når det gjelder hatefulle ytringer av ethvert slag, går utviklingen i gal retning på tross av alle de gode intensjoner veien er brolagt med.  Det mest iøynefallende ved utviklingen er imidlertid det forhold at kildene til utbredelse av offentlig mobbing, inkludert antisemittisme, ikke befinner seg på grasrotnivå i samfunnet, og slett ikke blant muslimene eller de høyreekstreme som eventuelt måtte finnes.  Antisemittismen, som annen umenneskelig atferd, har sine røtter blant samfunnets kulturelle og politiske eliter og blir formidlet til det brede lag av folket gjennom elitenes pressestøttede medier.  Det er på disse nivåene Regjeringen må sette inn tiltak dersom det skal være håp om å komme hatefulle ytringer og antisemittismen til livs.  Slik mediebildet ser ut i dag, er det dessverre fremdeles liten grunn til å tro at så vil skje.

Iron Dome i sør, rakettangrep i nord

Israel sammenlignet med Sørnorge

Israel sammenlignet med Sørnorge

Israel er ikke helt som andre siviliserte, demokratiske land. Til tross for våre vekslende utenriksministres «gode råd» og «krav» om at Israel må «vise tilbakeholdenhet» og den slags når de må forsvare seg, så er det ingen land i Europa som er i nærheten av selv å stå overfor noe lignende.

Israel har som de fleste har fått med seg, en fange, Mohammed Allaan, som har truet med å sulte seg til døde om han ikke får sine ønsker oppfylt. Nå har det blitt komplikasjoner, og Israel har avsluttet sin administrative forvaring som de hadde satt ham i fordi han er mistenkt for å være med i Islamsk Jihad, på grunn av en angivelig hjerneskade mannen har pådradd seg av sultingen.

Israel har måttet utplassere et defensivt våpen, det såkalte Iron Dome, som skyter ned fiendtlige raketter, av frykt for raketter fra Gaza som kanskje kommer i forbitrelse over den antatte terroristens skade. Som kjent, en grunn skal man ha for å angripe Israel. Denne beskyttende anordningen er plassert i nærheten av Ashdod, ettersom sikkerhetskoordinatorer i går mottok varsler om mulige angrep.

Men nå kommer det altså inn raketter nord i landet. De som har vært i Israel og har reist rundt litt, vet hvor korte avstandene er. Ta en titt på kartet, hvor vi har lagt inn Israel over sør-Norge. Avstanden mellom Gaza og Golanhøydene kan sammenlignes med avstanden Dovre-Trondheim. Vi vil tro Gahr Støre som tidligere utenriksminister, og Brende som sittende, ville bli nokså bestyrtet om Norge sto overfor en slik trussel. Rent bortsett fra at Dovre ikke er befolket med en mengde større byer, slik Israel er ved Gaza.

Det begynte halv seks i morges. Rød alarm, den alvorligste alarmen, hvor folk har kortest mulig tid på å komme seg i sikkerhet, gikk. Fire prosjektiler landet, to i øvre Galilea, og to på Golanhøydene. De landet i ubebodde områder og forårsaket derfor ingen personskade. Det ble en brann av det ene nedslaget.

Slike sirener er nokså uvanlig i nord, selv om det har vært noen av dem her også. I juni gikk alarmen, og før det i april. Det antas at dette kom fra kampene i Syria.

Ynet

Hva som ødelegger framtiden for fred

Fra Twitter:

Jonas Gahr Støre på besøk i Ramallah går hardt ut mot Israels bosettingspolitikk. Han sier den ødelegger framtiden for fred.

— Falkenberg Mikkelsen (@sigurdfm) May 12, 2014

Til dette er å si at Støre og andre som er i dialog med Hamas, bør tipse sine venner om at terrorisme ødelegger fremtiden for fred; og at den ødelegger og har ødelagt fremtiden for arabere som håper på fred.

1. mai: sosialistene har valgt side

Grusomhetene i Syria - ikke verdt en boikott

Grusomhetene i Syria – ikke verdt en boikott

Venstresiden i lykkelandet Norge overser glatt all verdens elendighet i all sin «solidaritet». Vi kunne nevne småjentene i Egypt, Somalia og lignende land som blir permanent ødelagt nedentil for resten av livet – for sikkerhets skyld uten bedøvelse – og vi kunne fortsette med umenneskelige og bestialske drap, mishandlinger, voldtekter av voksne og barn og annen herjing i Syria, bomber i Irak, kristendomsforfølgelser i Nigeria, Mali og Egypt, de umenneskelige forholdene med splittelse av familier i Nord-Korea, vi kunne for den saks skyld nevne narkobandenes herjinger i Brasil og Colombia, alt sammen kun noen få eksempler på mennesker i stor nød som trenger solidaritet.

Hva velger vår forsofne venstreside å solidarisere seg med? Arabere i de omdiskuterte områdene rundt Israel. Og: én sak er å stille seg solidarisk med noen, en annen sak er det å legge motstanderen deres for hat. BDS-kampanjen mot jødene er verdensomspennende, og gripes begjærlig av spesielt venstreorienterte. LO velger å ønske seg boikott av hele det jødiske landet, som en av parolene 1. mai. Det burde være nok å ta fatt i av innenriks utfordringer alene. Men skulle man absolutt velge å peke ut ett enkelt område i verden som trengte LO-pampenes uvurderlige støtte, kunne man godt ha plukket ett fra listen over. Blir det for lite, kan SMA bistå med en lengre utgave av listen. Vi vil tro den fort kan bli på mange hundre punkter.

I Bergen var førsteparolen «Opphev blokaden av Gaza – Boikott Israel!» – stikk i strid med selveste FN, som konkluderte med at Israels marineblokade (for det er kun sjøveien som er blokkert) er «lovlig og passende» sett i forhold til hva Israel er truet av. Vi siterer ordrett:

Israel faces a real threat to its security from militant groups in Gaza. The naval blockade was imposed as a legitimate security measure in order to prevent weapons from entering Gaza by sea and its implementation complied with the requirements of international law.

Bergen hadde anstendighet nok til å ta med en parole om Syria. Ingen boikott, derimot: Syria blør – FN må sikre freden. Javisst. Slik de har sikret fred så mange andre steder i verden.

Også i Trondheim er en av parolene å boikotte dette lille, blomstrende og innovative demokratiet midt blant muslimske stater i kaos, urettferdighet, korrupsjon og krig. NRK melder at APs Rune Olsø ikke stiller seg bak absolutt alle parolene. Men den mot Israel er han hundre prosent for. – 1. mai skal være en kampdag, sier han.

Fint, Olsø, at du velger dine kampmål i omvendt rekkefølge av det som ville være naturlig. Det inngir tillit til AP for fremtiden.

Det samme var tilfellet i Porsgrunn og Skien, hvor APs Dag Terje Andersen var hovedtaler. – Boikott Israel. Her i lille Norge har vi virkelig en rørende omsorg for araberne rundt Israel. Den samme rørende omsorgen er ikke å spore når rakettene hagler over sivile – både jøder og arabere – i Israel. En Kassam-rakett ble skutt innover sivile områder i Israel i går på Den store dagen. Uinteressant for AP. Siden årsskiftet har mer enn 100 raketter blitt avfyrt mot Israel fra Gaza. Også bomber har man måttet tåle. Ved den jødiske påskens avslutning landet to raketter i Sderot, hvor en stor folkemengde var samlet. Man anser det som et mirakel at ingen ble såret. Flere hus ble imidlertid skadd.

Boikotte Gaza? Ingen interesse hos AP / LO.

Men det er en god gjeng – riktig noen kjernekarer LO og AP har tatt under sine vinger. Som kjent har PA-formann Abbas og sjefsforhandler Erekat nå anstrengt seg veldig for å få til en skikkelig god fred med Hamas, den muslimske terroristbanden som regjerer Gaza-stripen. I skrivende stund er det umulig å si hvor disse forhandlingene vil ende. Det vet man aldri med arabere. Men muligheten er stor for at det vil gå adskillig bedre mellom disse kjekkasene, enn forhandlingene med Israel.

Vi tar derfor med et oppbyggelig sitat til glede for Dag Terje Andersen og sikkert også SVs nestleder Inga Marte Thorkildsen, som – heldigvis får en vel si – ikke rakk flyet så hun kunne tale i Bergen.

Sitatet ble til under en telefonoverført tale i en begravelse. To av grunnleggerne av Al-Kassam-brigadene ble tatt av dage av Israel, da de stadig planla nye angrep på sivile israelere, og likene ble utlevert til araberne etterpå.

«Vi har ingen annen historie og ingen annen fremtid enn jihad [islamsk hellig krig] og kamp. Og i tillegg til kampen, arbeider vi også aktivt på den diplomatiske politikks sti, og kamp med folkemassen.»

Så vet vi det. Vi regner med at de nevnte talere vet hva Hamas står for, og dermed hvem de støtter.