Kategoriarkiv: Rasisme

Dagbladet og jødedommen

Nedenstående kronikk ble avvist av Dagbladets ansvarlige redaktør John Arne Markussen, med følgende begrunnelse (utdrag:)

Det er allerede publisert i et annet medium, dvs. på hjemmesidene til Senter mot antisemittisme.

Kronikken oppfyller ikke Dagbladets krav (angivelig fra «Vær Varsom-plakaten») «at tilsvaret er av rimelig omfang, holder seg til saken og har en anstendig form.»

Anklagene som rettes mot Dagbladet er ikke basert på noen rimelig tolkning av Dagbladets holdninger eller lederartikkelens innhold. Tvert imot forvrenger den – åpenbart med overlegg – hva saken dreier seg om.

Vi tolker dette som en styrt debatt, der Dagbladet velger bort innlegg de oppfatter som angrep på dem, mens de selv fritt kan publisere ytringer som andre opplever som angrep på dem.

 

Dagbladet og jødedommen

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Den 3. juni prøvde Dagbladets redaksjon å gi en forklaring på den antijødiske karikaturen som ble publisert av redaktør John Arne Markussen 28. mai. Dagbladet er åpenbart truffet av den internasjonale reaksjonen på jødestuntet og prøver å skyve ansvar over på karikaturtegneren. Samtidig retter Dagbladet en nedlatende pekefinger mot de jødene som ikke deler Dagbladets oppfatning og avslutter med å gratulere seg selv med høy moral i en påstått kamp mot jødehatet. Dagbladets redegjørelse vitner om at redaktør Markussen og vi jøder lever på to ulike planeter.

Av erfaring vet redaktør John Arne Markussen at han kan publisere hva som helst om jødedom og Israel uten å risikere noe. Ingen vil brenne ambassader og drepe uskyldige mennesker på grunn av Dagbladets PR-stunt. Markussens påstand om at tegningen blant annet er ment som et kritisk syn på religion generelt, er det eventuelt bare han selv som tror på. Vi som tror på formålet med ytringsfrihet og demokratiske verdier har ingen interesse av å begrense noen av delene, men vi innser at begge deler må forvaltes forstandig om formålet med dem skal nås.

Det spesielle med redaktør Markussens antisemittiske stunt er ikke at han publiserer en karikatur med brodd mot noe jødisk. Det spesielle denne gang er at han forsettlig søker å forhåne og utsette for hat og ringeakt samtlige medlemmer av en gruppe mennesker, jødene, på grunn av deres trosbekjennelse og nasjonale og etniske opprinnelse.

Det jødiske folk er vel kjent med slike angrep. Noen kommer fra høyreekstremt hold mens andre, som dette, kommer fra venstresiden. Felles for disse grupperingene synes å være en sykelig besettelse av hat mot alt som er jødisk. I våre dager fremtrer jødehatet også i gjennomsiktig kamuflasjedrakt og utgir seg som ”kritikk av Israel” eller en misforståelse av noe de kaller ”sionismen.” Det lett gjennomskuelige faktum er imidlertid at de høyreekstreme og venstreekstreme er politiske og ideologiske eneggede tvillinger. Et av deres klassiske fellesprosjekter er jødehatet som også utgjør selve kjernepunktet i deres eksistensberettigelse. Uten jødene ville de begge ha manglet både fortid og fremtid.

Redaktør Markussens budskap til jødene som han i sin kommentar prøver å bortforklare, er at jødenes eksistens i denne verden er illegitim. Dette budskapet skiller seg hverken i innhold eller konsekvens fra det budskapet jødene fikk for 90 år siden av redaktør Markussens tyske kollega Julius Streicher. Konsekvensen av den nazistiske demoniseringen og delegitimeringen av jødene og jødedommen, var at samfunnet trakk den konklusjon at jødenes tro og levemåte måtte forbys, noe som i sin logiske konsekvens førte til den slutning at man bare kunne bli kvitt jødene ved å utrydde dem fysisk.

Den norske jødeutryddelsen begynte allerede i 1929 med innføringen av forbudet mot kosherslakt, et forbud som ikke ble opphevet sammen med nazi-regimet, og som siden har fungert som en av hindringene for innvandring av jøder til Norge. Vi anmoder redaktør Markussen om å slå opp i referatene fra debatten om det forbudet i 1929. Der vil han finne alt han trenger for å forstå at den norske antisemittismen ikke hadde noe med nazismen å gjøre, men tvert imot kom fra det liberale sentrum som han selv liker å identifisere seg med. Holdningene fra den gang er fremdeles et markant trekk ved en diskriminerende norsk minoritetspolitikk, noe som viser at hensikten står ved lag.

For jødenes vedkommende må nå tiden være kommet for å innse at utviklingen i Norge ikke gjør det sannsynlig at landet i fremtiden vil bli mer levelig for jøder. Katastrofen for det jødiske folk i Europa begynte akkurat på samme måte som Dagbladet viser oss i dag, og vi må ikke innbille oss at den antisemittiske propagandaen i dag har et annet formål enn den hadde for 90 år siden. Vi må heller ikke komme i skade for å tro at Dagbladets ”grensesprengende” satsing på jødehat og pornografi utelukkende er desperate forsøk på å overleve i et fallende marked. Det folkemordet som alltid har ligget som en logisk fremtidig konklusjon på oppvigleriet til antisemittismen og dens trofaste følgesvenn, pogromen, er en realitet som historien ikke oppviser unntak fra.

I mer enn 40 år har mediene i Norge demonisert jødenes hjemland Israel og jødedommen. Slike karikaturer som Dagbladet publiserer i ly av ”ytringsfriheten,” har et klart mål om å umenneskeliggjøre den som er karikert i den hensikt å gjøre utryddelsen mer ”akseptabel.”

Vi slutter oss derfor til reaksjonen fra Wiesenthal-senteret: ”Den er så virulent antisemittisk at den ville ha fått Hitler og Himmler til å gråte av glede.”

Vi finner det derfor fremdeles riktig å minne redaktør Markussen om at hans tyske kollega, Julius Streicher, ble dømt til døden av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg, ikke for hva han fysisk hadde gjort mot jødene, men for hva han hadde skrevet, sagt og publisert om dem. I rettferdighetens navn må vi kunne håpe at lovens lange arm en gang skal rekke også helt frem til Dagbladets redaksjon.

Jødehatet lever i Norge

Det finnes ingen tvil. Ikke for den som er våken. Jødehatet lever midt i blant oss. Og i økonomiske nedgangstider ser vi at historien gjentar seg. Europa er i dyp krise, og hva skjer? Nazistenes budskap om at jødene har skylden, vinner gjenklang. Nynazistene er på fremmarsj i store deler av øst-Europa og Baltikum.

I Norge mangler denne delen av ondskapens ideologi lederemner, nær sagt som forventet i landet. Vi yngler ikke akkurat enere,
heller ikke på andre områder. Som kjent er det venstresiden samt den politisk korrekte, islamforherligende delen av kristenheten,
som leder an med antisemittisme. Eller Israel-hat. Kritikk av Israel, kaller de det.

Ikke all kritikk av Israels politikk er antisemittisme. Men mye er det. Grensen er grundig gått opp på våre nettsider. Blant annet er all kritikk av «Israels politikk» som ikke levner landet den minste mulighet til å forsvare seg og sine, antisemittisme. Videre blir lett beskyldninger som rettes mot jødene til antisemittisme, dersom beskyldningene ikke kan dokumenteres.

I de harde tredveårene fikk Hitlers nasjonalisme, koblet med en arrogant og rasistisk ideologi lett fotfeste blant folk. Når det går dårlig med en selv, trenger man en syndebukk.

Norge går det for tiden bra med, men resten av Europa er slett ikke der vi er. Kanskje det er derfor man nå begynner å hente frem
de klassiske beskyldningene: – jødene styrer verden, derfor går det dårlig?

I Oslo sprayes det nå bilder av USAs president Barack Obama på husvegger. Han er utstyrt med hatt og skjegg, selve kjennetegnet på
en ortodoks jøde slik det var i Europa før krigen. I tillegg er han slagord «change» endret til «no change» – underforstått at
jødene fortsatt styrer. Alt er ved det gamle. Document har tatt opp saken, og bringer bilde av plakaten.

Antisemittismen antar nye former. I Oslo har det dukket opp en plakat av president Barack Obama som konservativ jøde, og teksten No Change. Underforstått: også med Obama ved makten er det jødene som styrer.

Plakaten er en såkalt sprayplakat: dvs. det er laget en metallmatrise slik at man kan spraye bildet på over alt hvor det måtte passe. I dette tilfelle på St.Hanshaugen i Oslo, ikke langt fra synagogen i Bergstien.

Uinnvidde vil ikke oppdage budskapet. Hvem er figuren? Og hva betyr teksten?

Det er først når man drar kjensel på Obama at man forstår at No Change spiller på hans eget slagord i valgkampen for fire år siden: Change. Det ble ingen change. For jødene styrer fortsatt. Det er budskapet når man kobler Obama med skjegg og hatt, slike konservative jøder bruker, og teksten.

Hvis Obama skulle gjøre alvor av å presse Iran til å oppgi atomprogrammet vil det bli tolket som at han løper Israels ærend. Kort sagt: Obama levnes ingen ære. Det er svært liten entusiasme igjen, også i norske aviser.

Det er dette plakaten uttrykker, på en svært giftig måte. Selvsagt er den antisemittisk. Det er hovedbudskapet: Bak Obama står jødisk makt.

Det føyer seg inn i en tradisjon, som er lett gjenkjennelig fra Tyskland i mellomkrigstien: bak står jødene.

Document.no: Noen ting forandres ikke.

Ta trusselen mot jødene på alvor

Etter de grusomme drapene i den sørfranske byen Toulouse 19. mars, hvor tre skolebarn og en lærer ble drept, alle jøder, er det store spørsmålet hvordan myndighetene vil takle det økende jødehatet. Ikke bare i Frankrike, men over hele Europa. Symptomene er de samme over alt over hele verden.

Å beskytte alle jøder, enn si alle mennesker, mot en mulig terrorist, hele døgnet, er umulig. En gal Breivik eller en islamistisk Mohammed kan når som helst angripe hvem som helst. Det må vi leve med.

Men det daglige jødehatet, det som kommer frem i matpausen når kollegaen sier at «det ER noe med jødene, bare se på dem, hvor de kontrollerer verden,» eller «du vet, Israel skulle aldri ha vært der de er,» eller vi ser det på trakasseringen på gatene, mobbingen i skolen, trusler, tagging på gravplasser og synagoger, alt som har ført til at jøder både i Norge og Sverige ikke lenger ønsker å vise sin jødiskhet. De tør ikke gå med kippah av frykt for alt dette.

Midt i et Norge hvor vi siden oppveksten fikk høre om FN og Dag Hammarskjöld, og hvor vi har sunget om barna med forskjellig etnisitet at «inni er de like,» går det en mengde jøder som ikke tør å si åpent at de er jøder.

Et demokratisk samfunn tilstand måles best på hvordan minoritetene har det. I så fall står det derfor svært dårlig til i Norge og Sverige, alle «tiltak» og fine ord til tross.

Vi har én norsk person med terrorismebakgrunn i landet. Han har sittet fengslet i Libanon, etter at det ble funnet 750 gram sprengstoff på ham, sprengstoff som skulle brukes i bomber mot jøder. Han har aldri oss bekjent tatt skikkelig avstand fra sine holdninger den gangen. Lars Gule brukes likevel som ekspertkommentator i mediene på terrorisme og høyreekstremisme. Dette er Norge anno 2012.

Mer subtilt ser vi det på det som IKKE blir gjort. Vi har en del relativt ferske eksempler i Oslo. Det voldsdømte tidligere gjengmedlemmet Arfan Bhatti fra Pakistan ble dømt for medvirkning til skyting mot det mosaiske trossamfunns synagoge i 2006, mens hans snakk om å kaste granater mot synagogen samme år ikke ble tatt alvorlig. Han ble frikjent etter terrorismeparagrafen, og går i dag som fri mann på gaten i Norge, hvor han sprer sine verbale trusler mot nordmenn og andre, helt uhindret. Norske myndigheter forholder seg passive og lar det skje. Hvis han blir overvåket, har det antagelig samme «effekt» som i Toulouse. Også Mohamed Merah hadde vært «overvåket i flere år.»

Sist sommer kom en rapport om jødehat i norske skoler. Her hadde myndighetene et klart mål, nemlig å kartlegge rasisme og antisemittisme. Men samtidig fortsetter samme myndigheter å vedlikeholde en ubalansert negativ holdning til jødenes hjemland Israel, godt støttet av statskanalen NRK og de toneangivende medier. Fra øverste hold, representert ved utenriksminister Jonas Gahr Støre, kommer det stadige uttalelser, uten noen dokumentasjon bak. Som for eksempel at Israel bryter Folkeretten når de bygger i Judea og Samaria. Når man påpeker sammenhengen mellom de offentlige holdningene og mobbingen blir man tiet ihjel. Det anses ikke for å være politisk korrekt.

Man er ikke villig til å gjøre noe med det som er det underliggende problemet og årsaken til at jøder nå føler seg truet over hele Europa. Også før den forferdelige terroraksjonen i Toulouse.

Lena Posner-Körösi er ordfører i Judiska centralrådet i Sverige, og skriver en artikkel om nettopp dette i dagens SvD.

Måste även judar i Sverige sätta livet till innan staten ser sitt ansvar och börjar garantera säkerheten för sina judiska medborgare?

Jag inser att frågan är drastisk och det är med obehag jag ställer den. Men tyvärr är frågan relevant. För egentligen kan ingen vara riktigt förvånad över det förfärliga och djupt beklagansvärda som hände i Toulouse i måndags då tre barn och en vuxen – alla judar – mördades.

Visst, ingen kunde veta att det skulle ske just där och då. Däremot vet vi att judiska intressen sedan länge är mål för terrorister. Våld och terror mot judar, bara för att de är judar, har eskalerat under det senaste decenniet. Det gäller här i Sverige och det gäller runt om i världen.

Vi har i Europa en særdeles dårlig forhistorie når det gjelder jødene. Det burde være nok å vise til jødeparagrafen i Norge, som Wergeland kjempet hardt for å få opphevet. Men like fullt ble de norske jødene behandlet på en særdeles umenneskelig måte under siste verdenskrig, da norske – og bare norske – embetsmenn og politifolk gikk nazistenes ærend og 26. november 1942 leverte 532 norske jøder på kaien for deportasjon med DS «Donau» til utryddelsesleirene på kontinentet. Først under Holocaustdagen i 2012, 60 år senere, fikk jødene en offisell beklagelse fra norske myndigheter.

I hele Europa har vi i tillegg til vår nevnte dessverre så skitne historikk nå åpnet for innvandring i en tidligere helt uhørt grad, for en stor del fra Midtøstens land. Innvandrerne drar med seg sin kulturelle og religiøse bagasje på godt og vondt, om man vil eller ei, – også om man vil innrømme det eller ei. Det er ingen hemmelighet at også arabere og muslimer har en historie når det gjelder jødehat, en historie som ikke ligger tilbake for Europas mørkeste sider. Det ligger i kulturen, i historien, og dessuten i religionen. Vi ser hvor uønsket jødene er i Midtøsten, selv om man med rette kunne hevde at araberne har nok areal (Israel er mindre enn Hedmark fylke og utgjør 0,18% av arabernes areal), og at opprettelsen av staten Israel objektivt sett har ført til bedrede levekår for en mengde arabere inne i Israel, og det har tilført regionen mye godt i form av handel og utvikling.

Det er bare ikke nok. Rasjonelle argumenter er ikke godt nok. Her har vi med et mange århundrer gammelt nedarvet hat å gjøre, noe som innvandrerne fra disse miljøene drar med seg, i flere generasjoner etter at de har slått seg ned i Europa. I Sverige føler jødene seg heller ikke trygge, og i den byen der det er størst opphopning av innvandrere – Malmö – er det riktig ille, og det finner sted en stor fraflytning. Og er det tabu å snakke om det offentlig i Norge, er det forbundet med stigmatisering og utestengning i Sverige. Der i landet får man lett rasiststempel om man uttaler opplagte sannheter.

Förmodligen vet inte alla utanför den judiska gruppen i Sverige hur omfattande antisemitismen är i vårt land. Den som vill få en bild kan söka sig till nätet. Där finns fruktansvärda exempel på judehat, det handlar om texter och hat som jag tror att de flesta inte kan föreställa sig. Det är självklart extrema exempel, och de flesta i vårt land har inga fördomar mot judar. Men likafullt finns miljöer som är så fyllda av hat att det är svårt för Sveriges cirka 20000 judar att känna sig trygga.

Vi vet att många av dem inte vågar visa att de är judar, de döljer sina davidsstjärnor eller vågar inte bära den traditionella huvudbonaden kalotten.

I likhet med forholdene i Norge viser de statlige organer liten og ingen vilje til å gjøre noe med problemet. Jødehatet får leve, man fortsetter å støtte de onde kreftene som hater Israel og hater jøder, både moralsk og økonomisk, og tiltakene mot jødehat er symbolsk og har form av skippertak.

Sveriges regering beviljade ett engångsanslag för 2012 på fyra miljoner kronor för den judiska gruppens säkerhet. Detta anslag var välkommet för att förbättra våra installationer av kameror och annat så kallat skalskydd. Men likafullt behandlas frågan om judisk säkerhet sämre i Sverige än i många andra länder. I Danmark får den judiska gruppen varje år ett bidrag från staten, i Tyskland och Österrike tar staten helt hand om den judiska gruppens säkerhet.

Så även om ett engångsbelopp är en viktig och välkommen signal om att regeringen tar den judiska gruppens situation på högsta allvar, så räcker inte detta. För judehatet upphör tyvärr inte nyårsafton 2012. Vi vet att det kommer att leva vidare. Vi har, med andra ord, ett terrorhot hängande över oss också i framtiden.

Ingen vet om terrorn slår till i Stockholm, Toulouse eller någon annanstans, däremot vet vi att hatet kommer att skörda nya offer. Därför vädjar vi till regeringen att komma till insikt om att läget för den hotade judiska gruppen i Sverige är så allvarlig att det behövs en mer långsiktig lösning än bara anslag för ett år.

LENA POSNER-KÖRÖSI

Ordförande i Judiska centralrådet i Sverige

SvD: Ta hoten mot judar på allvar

Pogromen som ikke tar slutt

I dag, onsdag 9. november 2011 er det 73 år siden 9. november-pogromen som kalles Krystallnatten.  I alle årene etter Holocaust har jødene holdt sine minnestunder over de tragedier som skjedde denne kvelden og håpet at forfølgelsene og pogromene en gang skulle være historie, og at vi med gjenopprettelsen av staten Israel skulle få leve i fred og uavhengighet i vårt eget historiske hjemland.  Men det er fremdeles noen som vil det annerledes. I mange år har vi nå opplevd at denne brutale pogromens minnedag også har blitt misbrukt av våre fiender til nettopp å fortsette med ondskapsfull propaganda mot jødene.  Nå ringer alarmklokkene og igjen er det noen som ønsker å bruke Hitlers festkveld til å angripe jødene.  Det er ikke tid for å sove, og vi må være på vakt mot det som skjer rundt oss og snakke om det.  Sammen må vi rense denne minnestunden for disse elementene og sørge for at minnet om Krystallnatten brukes til sitt riktige formål, og ikke til å forfølge jødene enda en gang.

Krystallnatten skal minne oss om hva som kan skje når en aggressor planlegger folkemord og bruker utspekulert propaganda som villeder mange, mens massene enten er likegyldige eller lar seg rive med, aktivt som passivt.  Slik begynte tragedien som vi kunne ha hindret dersom vi hadde gjort noe, – men som vi likevel ikke gjorde noe med.  Krystallnatten handler fremdeles om våre reaksjoner – i dag og i morgen, ikke bare om andres handlinger i går.

Natten mellom 9. og 10. november 1938 markerer innledningen til Holocaust, den systematiske utryddelsen av mer enn 6 millioner jøder, herav 1,5 millioner barn.  Denne natten ble 1.406 synagoger ødelagt og brent ned, 7000 jødiske forretninger og bolighus ble ødelagt, 400 jøder ble drept og tusenvis av jøder ble skadet, 30.000 jøder ble arrestert og 20.000 av dem ble sendt i konsentrasjonsleir.

Vi finner imidlertid ingen grunn til å fortsette å markere Krystallnatten eller minnedagen om Holocaust som isolerte hendelser i fortiden.  Et nytt Holocaust truer i dag jødene, først i Israel og så i resten av verden.  Forberedelser er i gang og de er synlige.  Man er kommet langt når det gjelder indoktrinering av mennesker og utforming av fiendebildet gjennom vedvarende propaganda og infam demonisering av og psykologisk krigføring mot jødene og deres hjemland gjennom massemediene.  Kan du huske en dag da det ikke var en negativ «nyhet» om Israel i norske medier?  Legger du merke til hvem som daglig målbærer slike falske anklager?

Oppmerksomhet mot denne faren blir vanligvis ikke inkludert i offisielle Krystallnatt-markeringer.  I stedet forsøker man med stadig større freidighet å fortelle at i dag er det Israel og USA som står i veien for verdensfreden.  Våre fiender som for 73 år siden myrdet jøder mens de snakket om knuste vinduer, prøver i dag å knuse sannheten og jødenes historie under et falsk dekke av menneskerettigheter.  De søker aktivt å ulovliggjøre det eneste land i verden hvor jødene kom fra og hvor de rettelig hører hjemme.  Onde regimer finansierer undergravende virksomhet, forbereder krig og forsyner terrorister med våpen, og tro ikke at dette bare gjelder Iran, som mediene nå prøver å få deg til å tro.  Det er mot disse forholdene søkelyset må rettes på en dag som denne.

Forrige gang begynte folkemordet i Tyskland, og så fortsatte det i andre land der jøder og ikke-jøder trodde at ”dette ikke vil skje”.  Men det skjedde til tross for at de politiske og psykologiske forberedelsene ikke på langt nær var så omfattende som de er i dag.  I vår tid er nesten 6 millioner jøder i Israel direkte truet av islamsk jihad med aktiv støtte fra ledere i Vesten og FN som igjen bruker jødehatet for å lede oppmerksomhet bort fra sin egen udugelighet.  Norske myndigheter deltar i ulovliggjøringen av Israel.

Mange islamske land blir nå i økende tempo renset for etniske minoriteter.  Det er det mest synlige og langsiktige resultatet av den arabiske våren.   Der hvor det ikke lenger finnes jøder har forfølgelsen av kristne nådd en intensitet som klart kan sammenlignes med jødeforfølgelsen for 73 år siden.  Israel er det eneste sted i Midtøsten der en etnisk minoritet har klart å beholde sin selvstendighet.  De frie jødene står for tur i jihadistenes planer.  Vi vet det fordi vi hører og leser hva islamske ledere sier, og ser hvordan de konsekvent utfører etnisk rensing i Sudan, Irak, Iran, Egypt, Kurdistan, Marokko, Algerie, Libya, Syria, Pakistan, Indonesia og mange andre steder.  Dette skjer i dag mens våre politikere og medier klager over at Israel og USA forsvarer seg mot islamsk og venstrefascistisk terror.

Vi er imot markering av Krystallnatten – dersom man frikobler gårsdagens hendelser fra dagens trusler mot jødene.  Markering av Krystallnatten bør ikke brukes til å renvaske noens samvittighet med tårer for jøder som døde – men for å hindre at dette igjen vil skje med jøder og andre som ennå er i live. 

Holocaust var mulig på grunn av langvarig propaganda med demonisering av jødene – et fenomen vi i dag finner i større skala og mer intenst enn før Holocaust.  I dag opplever vi formidling av et forfalsket og manipulert bilde som bidrar til å demonisere jødene og dem som støtter jødene.  Etter Holocaust er hatpropagandaen mot jødene erstattet med ”legitim kritikk av staten Israel” – demonisering og ulovliggjøring av verdens største jødiske samfunn, en aktivitet vi registrerer helt til topps i det politiske system, også i Norge.

Mange av de antijødiske argumentene vi hører i dag er de samme som, eller lite endret, fra nazistenes originaler.  De er i dag som oftest ikke rettet mot jødene som individer eller folk – men mot ”okkupasjonsmakten Israel” og ”de israelske bosettingene på Vestbredden som er bygget i strid med folkeretten.”   Å forsvare jøder i Israel er i dag ikke mer politisk korrekt enn det var å forsvare Tysklands jøder i sin tid. Dagens primære mål for jødehatet er det største jødiske samfunnet i verden – jødene i Israel.

Minnedagen for Krystallnatten har i mange år blitt misbrukt av folk som resten av året bidrar til å undergrave jødenes rett til å leve i frihet i sitt historiske hjemland.  Vi har opplevd at organisasjoner inspirert av leninisme misbruker Krystallnatten for å tilsløre sine politiske formål.  Vi har sett at godtroende mennesker på den måten har latt seg forlede til å støtte slike markeringer i regi av en organisasjon som nå står under tiltale for bedrageri og underslag av offentlige midler.  Vi er glade for å se at denne virksomheten har tatt slutt og at godtroende mennesker ikke lenger vil gå i den fellen.  Vårt ønske for denne natten er derfor at det jødiske folk, både de levende og de som ble ofret, må få en verdig fred og være fritatt for den nedverdigende forfølgelsen og misbruket som de nå har opplevd uavbrutt i 73 år.