Kategoriarkiv: Norge

Israels venner i Norge

Det er med stor glede vi har fått melding om at den landsomfattende foreningen Israels venner i Norge er opprettet.

SMA gratulerer initiativtakerne og ønsker alle sanne venner av den jødiske staten og det jødiske folk lykke til med arbeidet.

SMA oppfordrer alle som er opptatt av åpen informasjonstilgang, saklighet, sannhet og fakta og som ubetinget støtter Israels rett til å leve i fred og sikkerhet, om å slutte seg til og støtte den nye foreningen som ledes av gode Israel-venner som i ulike fora har arbeidet for jødenes sak i mer enn en mannsalder.

Samme hvor du bor i landet kan du melde deg inn som medlem av foreningen Israels venner i Norge, og du kan i samråd med foreningen ledere også være med og danne lokal frivillig støtteforening på ditt hjemsted.

Det spiller ingen rolle om du også er medlem av en eller flere andre støtteforeninger for Israel.

Alle Israel-venner er velkommen til å melde seg på ved å sende e-post om dette til post@israelsvenner.no

Her vil du få mer informasjon om foreningens arbeid og formål.

Terroren: Israel vs. Europa

hansrustad_4254828a

Hans Rustad

Hans Rustad holdt foredrag i Miff Oslo tirsdag 26. april. Rustad er redaktør for det konservative nettstedet document.no og publiserer ofte stoff fra SMA. I tillegg publiserer nettstedet ofte andre israelvennlige og belysende artikler som du aldri vil finne i norske medier ellers.

Følgende er et sammendrag av en del av de viktigste punktene i foredraget.

Alt i dag skjer så fort og henger så sammen at man kan bli svimmel. Israel har et samhold og ”kan” dette med terror, så jeg er derfor mer bekymret for Europa enn for Israel.

Europa har kommet etter Israel i den forstand at også vi har fått terror, men vi takler dette helt annerledes enn Israel gjør. Israel vet at terror er en trussel mot landets eksistens. I Europa heter det at terror er noe som sprer frykt, og at vår «motstand» derfor må være å fortsette som før.

Men terror er ikke bare frykt, det er også å bryte ned mostanden i samfunnet. Israel ville aldri omskrevet sannheten på denne måten slik Europa gjør. Israelerne er nødt å se sannheten i hvitøyet for å overleve.

Dette er en asymmetrisk krig. Vår fiende har en fordel i en slik krig. Det som er spesielt er at Europa ikke tør si hvem fienden er. I Israel er det derimot ingen tvil om hvem som er fienden. Europeerne tør ikke si hvem som er fienden.

Bare dersom man kan skape en slags ”symmetri” kan man nevne hvem fienden er. Denne måten å forholde seg til terroren skaper store spenninger innad i Europa. Slik at selv om blodet flyter i Brussel og Paris, så er det fremdeles de «ekstreme høyre» som er fienden.

Israelerne står i vantro og ser på det europeiske knefallet, og de ser på europeernes svakhet. Dette er en parallell til 30-årene: det var derfor Hitler kunne få makt. Ingen våget å konfrontere hans arbeid og ideer.

Derfor, på grunn av denne svakheten, har jødene begynt å forlate Europa. Europa kan ikke en gang beskytte seg selv, langt mindre sine jøder.

Europeerne har sagt opp nasjonalstaten til fordel for en overbygning: EU, FN og andre overbygninger. Vi har skapt et system som produserer vinnere og tapere.

Arbeidsmarkedet er i forandring, man setter bort jobber – du får ikke lenger jobb fordi du er blond. Hva har så dette med Israel å gjøre? Det skapes spenninger.

Tenk på alle de forhåpningene man hadde til Obama. Det er ikke så mye igjen av det nå. Han er den mest liberale presidenten USA har hatt, men han har ikke egentlig selv oppdaget at holdningene hans ikke fungerer slik han later til å tro, og fortsetter som før.

Er dette kynisme, eller er politikk noe man sier fordi man vet det har en effekt man er ute etter? Sånn skulle ikke politikk være. Det vi skal gjøre i kveld, er å snakke sant.

Obama var i Saudi Arabia. Han er ikke spesielt populær der. Dette er en merkelig situasjon: venstresiden er skuffet over Obama, men får seg ikke til å si det, man tier heller stille. Obama har nemlig blitt ”dronekrigeren”. Bush var Guantanemo, Water Boarding etc.. men Obama har drept mange. Fredsprisvinneren Obama.

Overvåkningen som Snowden avslørte er ett eksempel. Så er det våpenleveransene til Saudi Arabia. USA har levert våpen for 30 milliarder dollar.

Midtøsten har blitt som et hjul som stadig suger inn i seg større arealer, med vold og annen elendighet. Dette bekymrer Israel. Obama er jo også sterkt antisemittisk. En effekt av disse krigene er jo at vi får folk hit som har antisemittiske holdninger. Dette er en infiltrasjon. Se på saken med Kaplan i Sverige som måtte gå fra regjeringen. Man later som om det kun er denne personen som er problemet og som har slike holdninger.

Obama hadde lovet å bombe Assad hvis han brukte gass mot sin egen befolkning. Assad brukte likevel gass flere ganger, tross Obamas ”red line”. Obama brukte ikke bomber mot Assad, slik han hadde truet med. Dette var det tidspunktet da Assad ble reddet.

Det virker som om Obama ikke skjønner dette. Flyktningene som kommer til Europa, er jo dels grunnet denne handlingen av Obama. Virkeligheten er langt fra det bildet politikerne gir deg.

Så har du politikere som Erdogan og Putin, som ikke bryr seg overhodet.

Angrepene i Paris, etc – dette er krig. Nå trues europeiske storbyer, det er krig! Selv etter angrepene i Tunisia kunne Cameron – igjen – prestere å si: – dette har ikke noe med islam å gjøre. Han viser med dette frykt. Han er redd på vegne av sin egen befolkning, og tar over rollen som beskytter. Er det en slags psykoterapi? Hollande reagerte noe annerledes etter Paris.

Det skaper mistenksomhet når lederne sier ”slapp av” når de skulle beskytte. Dete er en forferdelig politikk. Den snur situasjonen på hodet. Det skaper frykt.

Vi får også stadig høre at de farlige er de høyreorienterte. Dette er å forgifte befolkningen, og det betyr at det blir enklere for de virkelig høyreekstreme.

Men vi har ikke sett noen større demonstrasjoner mot terror. Alt dette er fakta, men ingen medier nevner det. Derved blir de en del av en dynamikk som skaper spenninger.

Israelerne vet at dette er farlig og ser det svært alvorlig. Slår ned på selvtekt. I Norge går man i motsetning etter dem som snakker om og setter ord på det alle vet. – det ”kunne jo” bli omsatt i gjerning… det blir som blodhunder.

Jihad eksisterte for øvrig før Israel, det har ikke noe med grenser eller territorier å gjøre. Det muslimske Brorskapet ble opprettet i 1928.

I Europa tenker man om at hvis man integrerer muslimene, støter man dem fra seg, så i stedet integrerer man seg i islam og mister sin egen identitet. Europeerne får ikke lenger være seg selv – tør ikke. Dette handler nå om verdiene våre, om kulturen.

Fiendtligheten er slik at det snart er blitt kontroversielt å si at man er norsk. Alle kulturer er liksom like mye verdt, – og egentlig er de andres bedre enn vår. Alle ”vil” egentlig det samme, bare de får sjansen, forklarer man. Derfor tar man imot alle med åpne armer. Så når det ikke blir som man tenkte, så må det være noen ”slemminger” som tenker feil.

Derfor tildelte regjeringen de 50 millioner til Bjørgo. Han skal forske på ”høyreekstreme”.

Han snakker åpent om at politiet skal banke på dørene til dem som ikke tenker som ham. Et intervju nylig viste tydelig at dette ikke handler om forskning, men om ideologi. Det kom opp nylig at man mener de konservative kristne kan bli høyreekstreme. Hvis du mener Norge er et kristent land, er du jo imot multikultur og slik de definerer det er du ekstremist.

Dette er alvor.

Vi hadde 22.juli, men det var én person. Nå har vi trusler i Europa som ikke kommer fra én, men fra tusener av jihadister. Tenker man selv, så tenker man automatisk: – hvorfor ikke heller bruke pengene på et senter som forsker på salafisme? DET er jo relevant!

Det foregår en bagatellisering av jihad, terrorister blir omtalt som om dette er noe som skjer på ”gutterommet”, denne radikaliseringen.

Det hjelper for den del ikke med en politistat dersom vi ikke vet hva vi tror på. Det var noen verdier vi trodde på i Norge før. Kanskje ikke alt var så godt, men det var likevel en soliditet i folk – hos mange.

I dag får ikke disse lenger noen bekreftelse ovenfra – fra landets ledelse. Mange savner dette, og de er sorgfulle fordi det er slik.

Vi fornekter den arv vi har fra Israel. Mellomkirkelig Råd arbeider for å delegitimere Israel. Når du tenker på kristendomsforfølgelsene i Midtøsten – vår egen religion har blitt synkretistisk – man mener vi alle tror på den samme gud.

Rustad tok et par eksempler på at bildet likevel ikke er helt mørkt. Han mente de to samfunnsdebattantene Usman Rana og Faten på hver sin måte begge to nå opptrer på en måte som kan gi en strime av håp. De nevner og bruker eksempler – Rana om de norske prestene – han skulle ønske imamene var mer like dem. Og Faten kunne fortelle at hun av og til søkte tilflukt i kirken for å få være i fred. De blir begge nå utsatt for trusler fra sine egne, – og her ligger håpet. Det må frem at de samme som nå truer dem, er de som truer friheten i det norske samfunnet.

Men det norske samfunnet følger ikke opp dette. Ikke det danske heller, for den del. De ser ikke en gang problemstillingen over. Og i Sverige er det virkelig ille på dette området.

Det er en sammenheng mellom mangel på grensesetting og det at vi ikke får eller tør si hvem og hva vi er. Vi skal ikke skrive om hele vår historie og tro fordi det kommer noen andre til vårt land.

Så hvordan denne utviklingen kan fortsette er en stor psykologisk gåte, for folk flest vil slett ikke ha det slik.

Mediene lager stråmenn – det er ingen reell debatt.

Eksempel: nazi-beskyldningene mot Israel. Du kan ikke så lett forsvare deg mot en stråmann.. du blir tatt for å være noe du ikke er – hvordan skal du forsvare deg?

Definisjon på å være politisk korrekt: Det finnes bare én type spørsmål og svar, og de er kjent. Det gjelder bare å lære seg dem.

Dette er et nytt fenomen i Norge. Jeg har opplevd den kalde krigen, og har opplevd mistenksomhet. Man kunne bli mistenkt for å være kommunist. I dag kan potensielt alle mistenkes! Det er noe nytt i landet vårt.

Vi står overfor noen alvorlige valg. Møtene i Danmark foregår nå bak maskingevær. Dette viser at de som truer, har veldig stor makt. Det er et nederlag når det frie ord må søke tilflukt bak metertykke vegger og våpen. Problemet er at politikerne nekter å innse hvor alvorlig dette er.

Vi står i en kamp hvor det flyter blod, og hvor det vil flyte blod i fremtiden. Men vi mangler en strategi.

Tiden er nå inne for Europas politikere. Det burde ikke være slik at en som Vilks må sitte i sikkerhetsfengsel, – for det er det han gjør, i praksis.

Myndighetene må begynne å sende signaler: de som truer, må sendes ut av landet. Hvis ikke dette skjer, – pisk og gulrot – en klok, forutseende strategi – får vi et mer regresessivt samfunn. Et samfunn som utvikler seg bakover.

Israel har det ikke slik. Der vet man hvem man kan stole på.

Den store løgnen

Den store løgnen: antisemittismen og de «okkuperte områdene».

I januar kom FNs generalsekretær Ban Ki-moon med den oppsiktsvekkende påstand at palestinere som veiver med kniver og stikker ned uskyldige israelske sivile med dem egentlig kan forsvares fordi det kan ses som en respons til «byrden av et halvt århundres (israelsk) okkupasjon.» Dette ynkelige utsagnet fra sjefen for FN reflekterer år med ondskapsfull propaganda mot den jødiske staten.

Denne udokumenterte påstanden at Israel ulovlig okkuperer land som tilhører «innfødte palestinske arabere» har blitt gjentatt så ubarmhjertig i så mange år i så mange internasjonale fora, at det nå er akseptert som en fundamental sannhet.

Når du hører ordene «okkupert territorium», tenker du automatisk på kun den fiktive israelske «okkupasjon av palestinsk land.» Du tenker ikke på Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros, eller Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Hvorfor ikke? Fordi det internasjonale samfunn er helt besatt av ideen om israelsk okkupasjon, for å sverte Israels legitimitet. Det er det stadig tilbakevendende tema hos de såkalte bien-pensants – de som tenker rett. Og godt. Dette hører du et ekko av i FNs møtehaller, i regjeringslokalene, i akademia og i mediene.

De «okkuperte palestinske territorier» er verken «okkupert» eller «palestinske.»

For det internasjonale samfunns del refererer okkupasjonsbegrepet til Israels kontroll over territorier det tilegnet seg under landets defensive Seksdagerskrig i 1967. Denne krigen ble utkjempet mot flere arabiske arméer, med den hensikt å overleve. Palestina har aldri eksistert som en distinkt politisk enhet. Siden Salomo og David hersket over de jødiske kongedømmene har dette området alltid vært underlagt imperier – fra romernes dager til ottomanene, som mistet sitt territorium i Den første verdenskrig.

Balfourdeklarasjonen i 1917 inneholdt løfter om et jødisk nasjonalt hjemland i området som ble kalt Palestina. I juli 1922 anerkjente Nasjonenes Forbund «det jødiske folks forbindelse til Palestina», og ga Storbritannia mandatet for Palestina, og samtidig ansvaret for å oppfordre til etablering av et jødisk nasjonalhjem i det territoriet som omfatter dagens Jordan, Israel, «Vestbredden» og Sinai. Før mandatet ble avsluttet i 1923, var 75 prosent av det landet som var ment for det jødiske hjemland, tatt bort og gitt til Transjordan, nå kalt Jordan.

Mellom verdenskrigene protesterte araberne i regionen kraftig på jødenes tilstedeværelse i det de anså som «hellig muslimsk territorium,» og utsatte de jødiske småsamfunnene for sammenhengende terror.

Araberne motsatte seg deling, og fem arabiske arméer invaderte den vordende jødiske staten. En våpenhvileavtale ble signert; Egypt kontrollerte Gaza, og Jordan kontrollerte «Vestbredden» og Øst-Jerusalem. Jordan utviste alle jøder uten barmhjertighet, og utslettet alle spor etter jødisk tilstedeværelse i det landet. I 19 år var det ikke noe internasjonalt press for å avslutte Jordans kontroll.

I 1967 truet arabiske arméer som flokket seg langs Israels grenser, med å ødelegge den jødiske staten. Egypt blokkerte Tiranstredet for israelske skip, og kuttet med det Israels hovedrute for oljeinnførsel. President Lyndon Johnson beskrev denne handlingen som et casus belli som rettferdiggjorde Israels defensive krig mot Egypt, Syria, Irak og Jordan. Den påfølgende israelske kontroll over land var ikke en konsekvens av noen store ekspansjonsplaner, men det var heller en bivirkning av at Israel lykkes i å forsvare seg selv mot et arabisk forsøk på å ødelegge landet.

Oslo-avtalene i 1993 og 1995, juridiske avtaler signert av den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO og Israel, ga palestinerne selvstyre i mesteparten av «Vestbredden.» I 2005 trakk Israel alle sine militære styrker og alle sivile borgere ut fra Gaza og ga palestinerne full kontroll. I dag lever de fleste arabiske palestinere under palestinsk jurisdiksjon.

I folkerettslige bestemmelser (Haag-regulativet 1907, artiklene 42 og 43, samt den fjerde Genèvekonvensjonen), fungerer det slik at når en stats militære styrker tar kontroll over en annen stats suverene territorium (et fremmed territorium), dekkes situasjonen av den juridiske termen «okkupasjon», og nasjonen som tar kontroll, blir kalt en «okkupant.» Fordi Vestbredden og Gaza aldri var juridiske suverene enheter eller suverene territorier tilhørende noen annen stat, så finnes det ingen juridisk anerkjent eier av disse territorier som landet kan returneres til. I dag forblir status for territoriene «omstridt» – de er gjenstand for utfallet av fremtidige forhandlinger om permanent status.

Det er derfor ikke korrekt å karakterisere Israel som en okkupant på Vestbredden, og Gaza som okkupert territorium. Så hvorfor hevder FN, New York Times, TV-personligheter, regjeringstalsmenn og massemedier at Israel okkuperer palestinsk land?

I kontekst til konflikten mellom Israel og palestinerne, har «okkupant» og «okkupasjon blitt politiske uttrykk man bruker bare på Israel, uten å bry seg om termenes juridiske betydning. Det emosjonelt ladete ordet «okkupasjon» reduserer komplekse situasjoner som dreier seg om konkurrerende krav og juridiske rettigheter, til to kategorier: rett og galt – og det impliserer samtidig klart at okkupasjon (og Israel) har feil. Å merke Israel som «okkupant» sidestiller det med brutale militære okkupasjoner som Nazi-Tysklands okkupasjon av europeiske land, og Sovjetunionens okkupasjon av Øst-Europa. Denne «store løgnen» blir utnyttet for å hevde at Israel er ansvarlige for palestinernes velferd. Den nekter Israel dets rett til selvforsvar mot palestinsk terror, og fratar palestinerne ansvaret for sine handlinger.

I vår multikulturelle verden, som langsomt blir oppspist av Vestens skyldfølelse og den tredje verdens offermentalitet, får fiendtligheten mot jøder og mot Israel en direkte kobling til venstresidens forakt for Vest og dets verdier. Man forvrenger virkeligheten kraftig, og ser på Israel som en vestlig kolonimakt, ikke som en nasjon som arbeider for selvbestemmelse i sitt historiske hjemland.

Europa, som fremdeles plages av anger over sin oppførsel under Den annen verdenskrig, kan ikke helt tilgi jødene for Holocaust – en pervers overdragelse av skyld fra overgriperen til offeret, noe som frikjenner førstnevnte for alt det grusomme som er gjort.

Hitlers propagandaminister Josef Goebbels visste at «dersom du forteller en løgn som er stor nok og gjentar den igjen og igjen, vil folk til slutt begynne å tro på den.» I dag bruker det 21. århundrets «propagandaministre» akkurat den samme taktikken som nazistene gjorde – med det samme formål – å ødelegge jøder.

Ziva Dahl er partner ved Haym Salomon Center. Hun har en Master of Arts i offentlig rett og ledelse fra Columbia University, og en A.B. i statsvitenskap fra Vassar College. Hennes artikler publiseres i New York Daily News, the Observer og The Hill. Denne artikkelen ble først publisert i The Observer.

Algemeiner

Hatefulle ytringer

Allerede i 2008 reagerte norske myndigheter på økningen av hatefulle ytringer i det offentlige rom, og særlig i kommentarfeltene på Internett og i sosiale medier.  ”Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. – Vi får et bedre vern mot sterkt krenkende ytringer, samtidig som hensynet til ytringsfriheten blir ivaretatt,”  sa daværende justisminister Knut Storberget.  Det han hadde i tankene var de mange uhemmede omtaler av islam som kom i kjølvannet av en voksende islamsk terror og som offisielt ble tildelt den politisk korrekte diagnosen ”islamofobi.”

I 2015 fulgte regjeringen Solberg opp med en politisk erklæring og strategi mot hatefulle ytringer. ”I et demokrati er ytringsfriheten umistelig. I Norge står ytringsfriheten sterkt og det skal vi hegne om. Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes,” sa statsminister Erna Solberg og oppfordret oss alle til å komme med innspill i arbeidet med strategien.  Vi tror ikke at vår voksende bekymring for hatefulle ytringer vil komme til å påvirke regjeringens strategi, men vi vil gjerne benytte ytringsfriheten til å si noen ord om slike ytringer, deres kilder og virkninger.

Hatefulle ytringer er ikke lenger noe som bare finnes i de mørke krokene av Internett hvor de berømmelige ”nettrollene” bor.  Hatefulle ytringer er blitt en normal del av den offentlige debatt, – så normal at vi nesten ikke legger merke til dem lenger.  Forskjellen er at kjennetegnene på hva som oppleves som krenkende og hatefullt har flyttet seg og de sekundære konsekvensene – følgene av tillært og legitimert mobbing – er blitt alvorligere.

Utsagn som for få år siden kunne risikere å lede til injuriesak, er nå blitt et dagligdags innslag i den politiske debatten.  Det er ikke lenger de gamle nettrollene på Internett som leder an i spredningen av mellommenneskelig forakt og hat.  Ja, ikke engang de autoriserte nettrollene i våre aviser og fjernsynskanaler når opp til det nivået.  Formidlingen av nedsettende, krenkende og hatefulle ytringer mot navngitte personer i vårt samfunn er i dag overtatt av folkevalgte politikere som i egenskap av forbilder og rollemodeller, uten å skamme seg veileder det norske samfunn om hvordan folk skal mobbes til taushet og underdanighet.

Se bare som eksempel på følgende nedlatende ytring fra Kristelig folkepartis formann Knut Arild Hareide: ”Jeg vet ikke om ekstremværet Sylvi Listhaug har løyet helt ennå.”  Det finnes ikke antydning av omtanke for Krfs humanitære eller kristelige verdier i Hareides utsagn, – det er formulert og uttalt i den hensikt å gi et medmenneske en nedsettende karakteristikk og dårlig omdømme.  Dette er et eksempel på det uvesen i den offentlige debatt som statsminister Solberg oppfordrer oss til å komme med innspill om.  Innspill er herved levert.

Men det er ikke bare Kristelig folkeparti som bør gås etter i sømmene i forhold til Erna Solbergs strategi mot hatefulle ytringer hvor det er personen mer enn saken som angripes.  I det korstoget mot Sylvi Listhaugs person som ennå synes å være i mobiliseringsfasen, finner vi også Statskirken, Arbeiderpartiet, Venstre og SV, foruten de pressestøttefinansierte nettrollene i avisene.

I dette spørsmålet er det helt uten betydning hvorvidt man er enig med Sylvi Listhaug og hennes politikk eller ikke.  Saken dreier seg om den økende bruken av nedsettende, krenkende og hatefulle ytringer, personlig sjikane og regulær mobbing som i norsk offentlig debatt nå synes å ha blitt godkjent politisk metode.  Ingenting av det vi har lært om det parlamentariske demokratiets virkemidler legitimerer en slik oppførsel som vi nå nesten daglig opplever fra den øverste politiske eliten i landet.  For jødene er utviklingen urovekkende.  Vi kjenner nemlig igjen enkelte trekk ved den nedsettende og sjikanerende retorikken fra årene under Weimar-republikken.  Dette er atferd med betydelig lærings- og spredningseffekt.

Et spørsmål som har opptatt oss lenge er hvor grensene bør gå for utslipp av ondsinnete og hatefulle ytringer fra for eksempel Utenriksdepartementet.  Vi innser at ytringsfriheten er et umistelig gode, men når den åpenlyst brukes til å skape emosjonell aversjon mot stater og folkegrupper ved hjelp av usanne og nedsettende påstander, skulle vanlig sunn fornuft og anstendighet tilsi at grensen er passert.  Det kom for eksempel ingen reaksjon fra det offisielle Norge på at tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2009 uten grunnlag i fakta anklaget Israel for å ha begått krigsforbrytelser av et kaliber som nazi-ledere ble dømt for av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg.

Det kommer heller ingen offisielle reaksjoner i Norge på at nåværende utenriksminister, Børge Brende, til stadighet og uten grunnlag i fakta finner anledning til å påstå at israelsk boligbygging er ”folkerettsstridig og et stadig større hinder for en tostatsløsning.”  Dette er alt sammen symptomer på at den strategien mot hatefulle ytringer som statsministeren talte varm for i november kanskje ikke er mer verd enn den strategien mot antisemittisme som ble lansert for et år siden etter initiativ fra Krf.

Vår erfaring er at når det gjelder hatefulle ytringer av ethvert slag, går utviklingen i gal retning på tross av alle de gode intensjoner veien er brolagt med.  Det mest iøynefallende ved utviklingen er imidlertid det forhold at kildene til utbredelse av offentlig mobbing, inkludert antisemittisme, ikke befinner seg på grasrotnivå i samfunnet, og slett ikke blant muslimene eller de høyreekstreme som eventuelt måtte finnes.  Antisemittismen, som annen umenneskelig atferd, har sine røtter blant samfunnets kulturelle og politiske eliter og blir formidlet til det brede lag av folket gjennom elitenes pressestøttede medier.  Det er på disse nivåene Regjeringen må sette inn tiltak dersom det skal være håp om å komme hatefulle ytringer og antisemittismen til livs.  Slik mediebildet ser ut i dag, er det dessverre fremdeles liten grunn til å tro at så vil skje.