Kategoriarkiv: Mediakrigen / Propaganda

Palestinsk terror og den talende taushet

Dafns ektemann Natan med barna under begravelsen mandag. Skjermbilde fra Internett

Dafnas ektemann Natan med barna under begravelsen mandag. Skjermbilde fra Internett

Av i alt 150 angrep har 55 sin opprinnelse i Hebron. Med dette seiler Hebron opp til å bli en ”terrorsentral”. Samtidig blir angrepene alvorligere. Fra å være knivstikking på gaten og steinkasting og brannbomber mot biler på veien, kan du nå bli angrepet og drept i ditt eget hjem.

Dette er essensen av en artikkel i nettutgaven av Yedioth Ahronot, som tar utgangspunkt i de siste dagers hemningsløse og hjerteløse myrderier og forsøk på dette.

Med drapet på seksbarnsmoren Dafna Meir (39) midt foran øynene for barna hennes overgår de Palestina-arabiske jihadistene seg selv i avskyelighet. Noe feigere kan knapt tenkes.

Etterforskningen har vist at terroristen kom inn i landsbyen Otniel, som ikke er utstyrt med elektriske gjerder, og gikk til familiens hus, hvor han stakk ned og drepte Meir med knivstikk som var så dype at han ikke fikk løs kniven. Skrikene hennes var sannsynligvis med på å skremme ham bort.

Gutten, for det var en gutt på 15 eller 16 år, ble imidlertid fanget av et overvåkningskamera, og i dag ble han arrestert, mistenkt for ugjerningen.

Også under den andre intifadaen i 2002 var det Yeshivat Otniel som markerte opptrappingen. Bosettingen hadde ikke noe gjerde, og to Palestina-arabere kledd i IDF-uniformer, bevæpnet med gevær og håndgranater, kom seg inn i området, tok seg inn i kjøkkenet i yeshiva’en, og begynte å skyte rundt seg.

Fire elever ble drept, og venner av dem, samt noen soldater som ble tilkalt, ble også såret. Yeshiva’en og bosettingen ble et symbol.

Hebron-sektoren, Nablus og Ramallah kom i gang senere enn Øst-Jerusalem. Men nå er disse områdene blitt den rådende infrastruktur for terrorismen, og Shin Bet og IDF har ikke greid å komme opp med noen løsning som har gitt Israel full kontroll på situasjonen.

Journalisten påpeker problemet med den såkalte ”Hebron-snikskytteren”, en person som gjentatte ganger har skutt mot soldater ved Patriarkenes hule, den viktige jødiske helligdommen på stedet. Denne snikskytteren er fortsatt en trussel, ettersom han aldri er blitt tatt.

Myndighetene frykter nå fremfor alt at andre terrorister skal etterligne ugjerningen, de såkalte copycats. Dette skjedde ved begynnelsen av nåværende terrorbølge.

Sentralkommandoen har derfor beordret folk til å holde seg strengt til sikkerhetsprosedyrene, og disse har også blitt oppgradert ved alle landsbyer i de omstridte områdene langs Jordans vestbredd.

Ynet

Men hvorfor forteller ikke norske og internasjonale medier om en såpass grufull hendelse? Også en gravid kvinne ble stukket ned i et annet angrep like etter drapet. Tyst som i graven, med unntak av Dagen og muligens noen andre medier med begrenset opplag og smalt nedslagsfelt. NTB hadde riktig nok en svært kort melding i morges der de hevder at ”Palestiner pågrepet for drap på israeler” og at han er ”mistenkt for å ha drept en israeler i hans hjem i en bosetning på Vestbredden.”

Vi snakker om fire barn som går inn i det nye året uten en mor. Og vi snakker om to foreldreløse som enda en gang går en uviss fremtid i møte.

”Israelsk mor knivstukket til døde foran øynene på barna sine” er ikke en overskrift i internasjonale medier, skriver direktøren i Honest Reporting, Joe Hyams.

Han anfører to årsaker til dette.

For det første, unnskyldning nummer én: Dafna bodde i Otniel. Dette er på ”feil side” av en politisk linje. På denne siden er terrorisme forventet, om ikke unnskyldt. Ingen kan holdes ansvarlig når okkupasjon skaper håpløshet og hat. Hun forstod risikoen ved sine ideologiske valg.

Denne unnskyldningen er en taus sympati for terrorismen, og nærer en moralsk ekvivalens som nekter de virkelige ofrene for hatkriminalitet muligheten til å forsvare sine sivile og menneskelige rettigheter.

Unnskyldning nummer to: Vi kan ikke forvente at ethvert nytt dødsfall skal skape internasjonal medieinteresse.

Sant nok. Det er for mange nyheter og for mange dødsfall hver eneste dag. Redaktørene må derfor aktivt velge ut hva de skal gi oppmerksomhet i offentligheten. De fleste nyhetsorganisasjoner ville absolutt omfavne våre egne prinsipper om medias integritet når nyhetene omhandler Israel.

Og det er nettopp derfor unnskyldning nummer to ikke fungerer. Vi ser klart at grusomme forbrytelser begått av jøder mot palestinere, i nøyaktig samme politiske og sikkerhetsmessige arena, fortjener en full og fast medieoppmerksomhet. Mediene setter dessuten svært fort ting i sammenheng når dette passer inn i den historien de ønsker å berette. Vi ser ytterligere inkonsekvens i denne tenkemåten når amerikanske borgere mister livet i terror i Israel. Slike hendelser får oppmerksomhet over alt i verden også når et enkelt liv går tapt.

Hyams anfører en grunn for denne manglende oppmerksomheten. Den eneste grunnen.

– Du var en sionist, Dafna. Du var jøde.

Fordi du var på feil side av et ideologisk skille, ignorerte verden deg. Hadde dette skjedd mens du var i døren på Soroka-sykehuset, på ditt arbeid på rett side av den grønne linjen, hadde ting kanskje vært annerledes. Eller kanskje ikke. Fordi du var en israelsk jøde blir du ansett som mindre hjelpeløs og mindre forsvarsløs enn dem som er rundt oss. De som får det (u)moralske privilegium å tjene for sin frihet med oss som pris.

Hyams avslutter med å erklære at han skal minne om dette hver eneste dag. Hykleriet og skjevheten kan endres om man påpeker det, tror han. Hver eneste av oss kan gjøre noe, og på den måten endre verdens oppfatning av jødenes humanitet.

Blogs.timesofisrael.com

Aldri mer noen Krystallnatt

Boikott israelske varer - Kauft nicht bei Juden

Boikott israelske varer – Kauft nicht bei Juden

Den grusomme natten mellom 9. og 10. november 1938, Krystallnatten, markerte opptakten til Holocaust, en av verdens største og mest målrettede folkemord, hvor seks millioner jøder ble drept fordi de var jøder. «Den endelige løsning.»

SA – Sturmabteilung, den paramilitære delen av nazistpartiet angrep jødiske butikker og eiendommer i Tyskland og Østerrike denne natten. Navnet kommer av alle de tusen vinduene som ble knust. Minst hundre jøder ble drept, og mer enn 30.000 ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleirer. Jødiske hjem, sykehus og skoler ble angrepet og gjennomsøkt, og nazistene ødela det meste på sin vei. Mer enn 1.000 synagoger ble brent, og over 7.000 jødiske bedrifter ble ødelagt eller skadet.

Nazistenes boikott av jødenes forretninger og bedrifter begynte imidlertid allerede i 1933. Og før dette, allerede i 1921, ble jødiske studenter utestengt fra den tyske studentunionen Deutscher Hochschulring. Mediene startet også med agitasjon for boikott av jødiske bedrifter og produkter. «Kauft nicht bei Juden» – kjøp ikke av jøder, lød mantraet.

Dette lyder for mange mistenkelig kjent. Ikke bare fordi vi alle har hørt historien om Krystallnatten. Men kort og godt fordi vi lever i tider som på mange måter ligner mellomkrigstiden med dens hatefulle retorikk, og etter hvert hatefulle handlinger. Man skulle tro at Europa spesielt, men hele verden generelt, etter å ha opplevd massedrapene på jøder i utryddelsesleirene, ville dra kjensel på de symptomene som nå har vært synlige i en årrekke, og fordømme dem og utrydde årsaken til dem.

boycott080714

Det har man ikke. Snarere tvert imot, det er lett å se at akkurat det samme gjentar seg. Ikke minst er det symptomatisk at nettopp utdanningsinstitusjonene ligger i tet når det gjelder å oppfordre til boikott av Israel. Man skulle virkelig tro, i 2015, at man visste nok om nivået ved israelske universiteter og så videre, til å innse hvem som vil bære det største tapet ved en boikott. Dernest skulle man tro at man ville holde seg for god til å kjøre en boikott mot utdanningsinstitusjonene, hvor nytt intellektuelt liv skapes, og hvor det fremfor alle andre steder er grunnlag for det motsatte, nemlig et tverrkulturelt og multinasjonalt, globalt samarbeid, til alles beste.

Men nei.

For det er innbyggerne i den jødiske Israel som skal tas i vår tid. Å uttrykke hat mot en jøde fordi han er jøde, er forbudt på linje med å uttrykke hat mot andre grupper, som fargede eller hinduer. Man får straff. Men det er like fullt blitt stuerent i dagens samfunn å uttrykke hat mot jøder fordi de er israelere.

Her fører media an, som de gjorde i 20-årene. Lenger har i faktisk ikke kommet. Vi behøver ikke gå lenger tilbake i tid enn dagens NTB-melding om hendelsen som tilfeldigvis er godt dokumentert, fordi man i dag har filmkameraer som klart viser hva som skjedde. En muslimsk, arabisk kvinne tar frem en kniv og stikker en grensevakt. Kvinnen ble skutt og lettere skadd. Den store nyheten ligger jo egentlig i at en kvinne angriper grensevakten, men de jødefiendtlige nyhetsformidlerne er temmelig konsekvent når de kan: det blir fremstilt motsatt. Eller ha synes vi om «Palestinsk kvinne skutt. Israelske soldater skjøt og drepte en palestinsk kvinne ved en veisperring på Vestbredden mandag.»

Se filmen i linken over. Se så på den neste, patetiske setningen i NTB-meldingen. «Ifølge soldatene var hun bevæpnet med kniv.»

Nå var ikke dette en oppfordring til boikott, men vi ser den aggressive, nærmest gjennomført negative holdningen overfor jøder. Blir jøder angrepet, slik situasjonen er nå, med i snitt 4-5 angrep hver eneste dag, mot sivile og offentlige, små og store, unge og gamle, begått av for det meste muslimske, arabiske unge menn, men også, som vi så i filmen, kvinner, tier man om saken, eller presenterer den slik som beskrevet, med negativ fremstilling av offeret. Hvorfor?

Årsaken er den samme som i 1938: jøden er selv skyld i at han blir angrepet. Dette er den gjennomgående forståelsen nå som den gang. I mellomkrigstiden var det tyskernes tap av første verdenskrig, de økonomiske nedgangstidene og den store depresjonen de var skyld i. De fortjente ikke å leve.

woodies7

I 2015 bruker man politikk som anklagegrunn. Jødene ble angrepet av samtlige araberstater rundt dem i 1948, og flere ganger siden. I krigene som fulgte, vant jødene, ofte med et nødskrik og med store menneskelige tap, men de vant. Territorier ble tatt som en direkte følge av angrepene, og noen av dem har den angrepne part Israel beholdt av sikkerhetsgrunner og taktiske grunner, for eksempel for å presse motstanderen til å gå med på fredsavtale, slik Egypt måtte gjøre for å få tilbake Sinai-halvøya som Israel vant i krigen Egypt førte mot dem.

Men hva presterer mediene og politikerne å vrenge det til å bli? Okkupasjon. Til og med kolonisering er jødene beskyldt for. Etter kriger motstanderne deres startet. Man kunne bli fristet til høflig å be dem å gå i seg selv. Hvis et land eller folk er redd for og setter pris på territoriene sine, starter man ikke å krige mot naboen.

Men hva er det egentlige problemet? Abbas sa det direkte i en tale nylig: Hele Israel er okkupasjon. Det er disse holdningene araberne har, og som deres støttespillere i hele Europa og store deler av verden nå mer eller mindre åpent deler: jødene okkuperer. De har altså etter tusener av år i landflyktighet fått tilbake sitt land, eller deler av det, men blir kalt «okkupant» av den verdensdel som sto fremst ved ovnene når jødene skulle brennes.

Europa får nå smake noe av den bitre galle jødene har måttet tåle fra muslimske arabere i sytti år og enda lenge før staten Israel ble dannet, men like fullt fortsetter de å forbanne Israel. Nå er det siste et regulativ for å merke alle varer som er produsert utenfor de såkalte 1967-linjene, altså i de territoriene Israel ikke hadde før araberne angrep dem og tapte disse til Israel. Vi ser ikke logikken, men EU ser den tydeligvis.  EU vil antagelig innføre merkingen så snart som i oktober 2015. De vil kalle det «produkter fra bosettinger», og gjør det klart at de anser jødiske samfunn i jødenes kjerneland Judea og Samaria, altså utenfor den såkalte linjen, som forbudt etter Folkeretten. EU har mange advokater, og en hel del av dem må høyst sannsynlig være klar over at en slik stillingtagen er høyst tvilsom, juridisk sett. I beste fall. Folkeretten gir nemlig Israel klar adgang til å forholde seg nøyaktig som de gjør, i den situasjonen angriperne har bragt dem i. Det finnes også juridiske eksperter som sier det helt motsatte av EUs påstand: Israel oppfører seg helt i tråd med folkeretten, og at de går langt for å imøtekomme sin fiende.

Noen vil selvfølgelig at alle jødiske varer fra Israel skal boikottes, slik det var i Tyskland og Østerrike i 1938. Ikke bare i utlandet, men også i Norge.

Konklusjonen blir at et fakkeltog for jødene som ble drept og ført til konsentrasjonsleirer i 1938 kun blir et skuespill og en oppvisning i hykleri, dersom man ikke tar et realt oppgjør med disse antisemittiske holdningene. Israel er og blir en jødisk stat, verdens eneste. Dersom man ikke kan erkjenne dette, og unne jødene en bitteliten del av vår felles verden, den delen de faktisk en gang selv hadde, og som de har et historisk og folkerettslig krav på, er man temmelig langt borte fra å være et verdig medlem i noe fakkeltog til minne om ofrene fra 1938.

Den stadige fordømmelsen av Israels forsøk på å beskytte seg mot fiendenes talløse angrep, er intet mindre enn fordekt antisemittisme. Det er akkurat det samme jødehatet som drev nazistene til å boikotte jødiske varer den gang, som nå driver Europa til å boikotte jødiske varer i oktober 2015.

Noen ny krystallnatt blir det derimot ikke. Nå har jødene Israel.

 

Mer terror – mer jødehat

Dagbladet: legg merke til den tendensiøse ordbruken

Dagbladet: legg merke til den tendensiøse ordbruken

Dersom man tok utgangspunkt i at det finnes en slags rettferdighet, kunne man spekulere litt i hva følgene måtte bli for et Europa som med vitende og vilje – og ønske – utrydder seks millioner jøder. Hvis det var slik at gode gjerninger belønnes, mens onde gjerninger straffes, hva er en sannsynlig skjebne for disse menneskene?

Og videre, når muslimske arabere nå går løs på jøder inne i Israel, i landet jødene har bygget opp på noen tiår, fra ørken og forfalne og uproduktive byer, til et blomstrende, multikulturelt land som presenterer noe av det ypperste av kultur, teknologi og jordbruksprodukter, så fortsetter dette Europa med sin sverting og ondsinnede nedsnakking. Selv nyhetsmedier som man skulle tenke ville bringe en sånn noenlunde korrekt fremstilling av de faktiske forhold, svikter stort.

En bølge av hat, et jordskjelv av knivstikkende ungdommer piskes opp av de religiøse og politiske lederne blant dette folket. Vi ser det på video, vi ser bilder, – dokumentasjon legges ut sekunder etter hendelsene. Mediene er ikke alene om å formidle i dag. Vi vet det alle sammen, journalistene inklusive.

Likevel blir denne drapsbølgen til «angivelige» knivstikkere. Angrep blir til «sammenstøt» eller «angivelige angrep» – blir angripende arabere skutt for å stoppe drepingen, kan du regne med at de jødefiendtlige norske mediene kaller dem «mistenkte» eller «ungdommer».

Hvis du tviler, kan du ta en titt på bildet oppe til venstre. Det er resultatet av et søk i Dagbladet på «palestiner.» Faksimilen viser nokså tydelig hva vi mener.

Aftenposten syntes i dag tiden var beleilig til å presentere et harmdirrende innlegg fra en norsk «tredjegenerasjonsflyktning» – hva nå det er, som stiller jødenes stat i et nokså lugubert lys. Her er det påstander om «rasisme» og massakrer, voldtekter og drap. Jenta er fra et land ingen har hørt om, det som «en gang het Palestina». Vi oppfordrer alle til å finne dette landet i historiebøkene. Les om styresett, økonomi, demografi, utenrikspolitikk.

Alt dette er med på å øke jødehatet.

I Samaria var det i dag forsøk på en ny sport, «drive-by shooting«. Du sitter i en bil, bevæpnet, og så ruller du ned vinduet og prøver å skyte folk du ser når du passerer dem. Mange steder i Israel er det svært vanlig å haike, og man samler seg gjerne opp på faste steder, og så blir man plukket opp av bilister som passerer og som har ledig plass. En slik haikeplass ble skutt på av en bil i fart.

Nå var det soldater til stede, og disse avfyrte skudd mot bilen som angrep, men de kom seg av gårde mot den arabiske byen Yabrud. Det pågår nå søk etter terroristene.

En time før dette angrepet ble en bil angrepet av en araber som kastet brannbombe mot den, også like i nærheten.

Tidligere i dag ble en soldat i Hebron angrepet av en araber med kniv. Han ble stukket i ansiktet, men ikke verre enn at han fikk forsvart seg mot angriperen. Denne angrep så en politimann, som i sin tur ble reddet av at en annen politimann kom til stedet og skjøt og drepte angriperen. Soldaten ble behandlet på stedet, og siden kjørt til Hadassah universitetssykehus i Ein Kerem ved Jerusalem.

Det var opptøyer tidlig i morges kl 08:00, og en ung mann ble stukket med kniv i overkroppen. Han ble kjørt til sykehus med et militærkjøretøy som var i nærheten. Dette var det femte knivangrepet i Hebron denne uken.

Noen timer senere ble en arabisk palestiner skutt og drept av sikkerhetsstyrker etter at han forsøkte å stikke en israeler i Beit Hadassah-komplekset i Hebron. Ingen israelere ble skadd i denne hendelsen.

I Tel Aviv ble det funnet en bombe i krysset Ben Yehuda og Bograshov, et veikryss vi selv har vært mange ganger, sentralt i byen. Dette skjedde tirsdag, men det har vært storm i Israel, og svært mange angrep på sivile og sikkerhetspersonell, så hendelsen har ikke fått så stor oppmerksomhet.

Et søppelspann kunne blitt det verste mareritt, om man ikke hadde oppdaget det i tide. Området er tettpakket med fotgjengere og biler. Bomben ble oppdaget av en beboer som skulle tømme søppel, og ble oppmerksom på en gassbeholder med sort tape rundt. Han tok umiddelbart kontakt med politiet, og området ble straks sperret av, noe som er svært sjeldent, selv i Israel.

En bomberobot undersøkte objektet, og det ble slått fast at den kunne ha forårsaket stor skade om den var blitt detonert. Den var armert med spiker og smittefarlige stoffer. Kanskje oppfordringen som kom fra en imam i helgen om å forgifte kniver og bruke på jøder, på denne måten ble forsøkt satt ut i livet?

 

Jerusalem Post
IsraelNationalNews
Ynet

 

 

Terroren fortsetter – mediene unnskylder og vi betaler terroristene

En 19 år gammel gutt ble i dag knivstukket i overkroppen av terrorister i Gush Etzion. Han er bragt til sykehus i det avisene kaller «moderat tilstand».

De to terroristene ble skutt og såret av sikkerhetsstyrker.

I Hebron brukte politiet tåregass og gummikuler mot opprørere som kastet stein og brannbomber mot sikkerhetspersonell i en stor demonstrasjon i dag. Rundt 300 arabere var med i opptøyene, og ti personer ble skadd av gummikuler. Mange flere ble behandlet for påvirkning av tåregass.

En medvirkende årsak skal ha vært at politiet nekter å utlevere likene av 11 terrorister som er skutt av politiet den siste måneden. Flere av fraksjonene i området skal i dag ha oppfordret til «raseri-demonstrasjoner» i solidaritet med familiene til «de drepte martyrene», ifølge palestinske medier.

Det har vært 10-12 angrep med kniv i området rundt Hebron den siste tiden. Mange av angriperne har blitt drept.

Det var også spetakkel i Beit Anun, der rundt 200 demonstranter kastet stein og brannbomber på politiet. Mandag ble en israelsk soldat knivstukket og hardt skadd i denne landsbyen.

Det var en større gruppe sikkerhetspolitikere som bestemte at likene av drepte terrorister ikke lenger skal utleveres til familiene. Årsaken er at begravelsene blir rene hyllingsseremonier hvor man oppfordrer til flere drap på jøder.

Det er dette som er selve problemet, skriver Israels ambassadør i en ytring på NRKs nettsider i dag.

Drapene på jødiske israelere de siste ukene er ikke et resultat av «frustrasjon» eller «okkupasjon» som Høigilt, i tillegg til flere mediekommentatorer, hevder. Angrepene er et resultat av en voldsforherligende og uærlig retorikk ført av palestinske ledere, inkludert president Abbas. Det hevdes blant annet at Israel endrer status quo på Tempelplassen. Israelske ledere har ved flere anledninger avvist disse påstandene. Denne talebruken passer som hånd i hanske til det palestinske narrativet som fornekter tilhørighet mellom jødene og deres land.

En av dem som skriver på denne måten, altså langt på vei unnskylder gjerningsmennene med «håpløshet» eller mangel på en fremtid, er John Hultgren i Aftenposten. Han mener det var ille før, men at nå er det så mye verre.

Håpløshet som risiko
Etter å ha sett dette på nært hold, var jeg ganske sikker på at laveste punkt var nådd. Men nå er jeg altså tilbøyelig til å tro at jeg likevel tok feil.

Årsaken til det er at håpløsheten i et folk kan være en veldig stor risiko. Ja, ofrene var flere da. Og ja, den militære okkupasjonen var hardere. Men man må spørre seg selv hva som får en palestinsk tenåring, en gutt på 15 år, til å ta med seg en kniv for å angripe jøder. Hvilken virkelighet er det han kommer fra? Hva har han opplevd i sitt korte liv for å gjøre noe slikt? Og kanskje aller viktigst: Hvilken fremtid tror han at han har hvis han ikke gjennomfører knivangrepet?

En slik tankegang blant politikere og mediefolk her er som ambassadøren påpeker, for det første naiv, men dessuten en viktig faktor for at uhyrlighetene fortsetter. Man kunne legge til adjektiver som rasistisk og nedsettende, ettersom slike kommentatorer fratar gjerningsmennene ansvar, nærmest som om de var tilbakestående. Det blir som mye av Vestens bistand til «u-land». Man gir penger, massevis av penger, underforstått at «disse menneskene får jo ingen ting til selv, så vi får bare pøse på av vår overflod.» Også forskning viser at pengestrømmen skaper svake stater.

Hultgren kan da heller ikke gi noe svar på hvorfor de dreper, eller dokumentere at det er håpløshet som driver disse som skriker «Allah er størst» og kjører kniven i nakken på et intetanende offer. Han bare vet det. «Jeg kan ikke svare godt nok på det, men jeg vet at han er helt tom for håp.»

Vaktbikkjene MEMRI og PMW har en mengde oversatte artikler og filmer, tatt fra offisielle palestinske medier. Her ser man beviser på at det er lederne i de palestinske områdene, både i Gaza, hvor terrororganisasjonen Hamas regjerer, og i de omstridte områdene Judea og Samaria («Vestbredden») som oppfordrer de unge til konkret å knivstikke, partere, slå i hjel, kjøre på med bil, kaste stein på, sette fyr på jøder. Og det dokumenteres svært tydelig at det er religiøst hat, med utspring i Koranen og i islam. At journalister, som åpenbart vet dette og har tilgang til de samme kilder, ikke nevner det med ett ord, men nærmest enstemmig gir Israel skylden for terroren, er mer politisk aktivisme enn journalistikk.

Et eksempel kan være gaten i en arabisk landsby om ble oppkalt etter en arabisk morder som knivstakk og drepte to israelske sivile.

«Til ære for Halabi, som gjennomførte kniv- og skyteangrepet mot settlere i Gamlebyen i det okkuperte Jerusalem.»

Ordføreren, som er en del av det palestinske selvstyret (PA) kommenterer navnevalget:

«Dette er det minste vi kan gjøre for martyr Halabi.»

Kommunen ville at begravelsesseremonien skulle skje i en «kommunal bygning» fordi Halibi er en pryd og en utmerkelse for hele landsbyen.»

Men Vesten, med Norge i spissen, fortsetter å støtte disse myndighetene økonomisk, noe SMA svært ofte påpeker og kritiserer.

Jerusalem Post
Times of Israel
NRK
Aftenposten
MEMRI
PMW