Kategoriarkiv: Urbefolkninger

Hvem er de palestinske araberne?

Oversatt for SMA av Elisabeth Berg

De fleste palestinere er muslimske arabere fra den arabiske halvøya. Opprinnelsen til navnet ”Palestina” derimot, er Pleshet, området til filisterne (pleshtim på hebraisk), som kom fra de egeiske øyer. De ble kastet ut av Hellas i 1300 fvt, og slo seg ned på Israels kyststripe i 1200 fvt. Romerriket innførte navnet ”Palestina” med den hensikt å viske ut av historien minnet om det jødiske folk og det jødiske hjemland – Judea.

I motsetning til det som i dag er politisk korrekt å si, var aldri Palestina en arabisk enhet med egen nasjonal, geografisk og kulturell identitet. Området var del av en større enhet, hvor de arabiske innbyggerne anså seg som del av den arabiske, muslimske, ottomanske eller stor-syriske enhet. Georg Habib Antonius anså Palestina for å være del av Stor-Syria.

Pasifisten John Haynes Holmes derimot, venstreorientert unitarprest, med-grunnlegger av American Civil Liberties Union og forfatter av Palestine Today and Tomorrow – a Gentile’s Survey of Zionism (McMillan, 1929) skrev: ”Dette er landet jødene er ankommet for å gjenoppbygge sitt gamle hjemland…. På hele jordens overflate finnes intet hjem for jøden med unntak av i fjellene og ved kildene i hans gamle kongedømme…. Jøden er i eksil alle andre steder…. Men, Palestina er hans…. Skrap hvor som helst i Palestina, og du vil finne Israel…. Der finnes ikke en flekk som ikke er preget av et gammelt [jødisk] stammemedlem… Ingen vei, kilde, høyde eller landsby som ikke vekker minnet om en stor [jødisk] konge, eller gir gjenlyd av en stor [jødisk] profet…. [Jøden] har et høyere og mer nobelt motiv i Palestina enn det økonomiske…. Oppdraget er å gjenopprette Sion; og Sion er Palestina.”

Historien dokumenterer at Landet Israel var den jødiske identitets krybbe; 2000 år før islams tilsynekomst, og at forbindelsen mellom det jødiske folk og det jødiske hjemland hele tiden har vært opprettholdt. Palestinske arabere derimot, har ingen eldgammel tilstedeværelse i området vest for Jordan-elven; ingen palestinsk stat har noensinne eksistert, intet palestinsk folk har blitt frarøvet sitt land, og der er intet grunnlag for det palestinske kravet om ”retten til å vende tilbake.”

De fleste palestinske arabere er etterkommere av muslimske innvandrere fra Sudan, Egypt, Libanon, Syria, Irak, Saudi-Arabia, Bahrain, Jemen, Libya, Marokko, Bosnia, Kaukasus, Turkmenistan, Kurdistan, India, Afghanistan og Balutsjistan.

Arabiske omreisende arbeidere ble innført av ottomanerne og det britiske mandatstyret (som beseiret ottomanerne i 1917) for å arbeide på prosjekter knyttet til infrastruktur: Havnen i Haifa, jernbane mellom Haifa-Qantara (1918), Haifa-Edrei (1905), Haifa-Nablus (1914) og Jerusalem-Jaffa (1892), militære installasjoner, veier, steinbrudd, drenering av sumpland etc. Den jødiske innvandring fra 1882 skapte en økonomisk oppgangstid som tiltrakk seg både legal og illegal arabisk arbeidskraft.

Den arabiske befolkning i Haifa steg fra 6.000 i 1818 til 80.000 i 1919 som resultat av arbeidsinnvandring, modernisering (igangsatt av den britiske okkupasjonsmakten) og etableringen og utvidelsen av jødiske bosettinger – som forsterket infrastrukturen og behovet for arbeidskraft. Utbruddet av den første verdenskrig forsterket både etterspørsel etter arbeidskraft og strømmen av omreisende i området vest for Jordan-dalen.

I henhold til den britiske Peel-kommisjonen av 1937 er ”veksten i den arabiske befolkning … mest markant i urbane områder på grunn av jødisk utvikling og oppbygging. Sammenligning av folketellinger foretatt i 1922 og 1931 viser en økning i Haifa på 86 %, i Jaffa på 62 %, i Jerusalem på 37 %, mens rene arabiske byer som Nablus og Hebron kun økte med 7 %, og i Gaza var der en reduksjon på 2 %.” [i]

Som resultat av denne betydelige arabiske innvandringen i perioden 1880-1947 – og på tross av fraflytting grunnet arabisk kaos og innbyrdes vold – så vokste den arabiske befolkningen i Jaffa, Haifa og Ramla henholdsvis 17, 12 og 5 ganger.

Erobringen i 1831-1840 av Egypts Mohammad Ali ble styrket av en strøm av egyptiske og sudanske innvandrere som slo seg ned i folketomme områder mellom Gaza og Tul-Karem helt opp til Huladalen. De fulgte i fotsporene til tusener av egyptiske militærnektere som hadde rømt fra Egypt før 1831 og slått seg ned i Acre.

Den britiske reisende H. B. Tristram, identifiserte i 1865 egyptiske innvandrere i Beit-Shean-dalen, Acre, Hadera, Netanya og Jaffa.[ii]

The British Palestine Exploration Fund dokumenterte at egyptiske samfunn vokste sterkt rundt Jaffa; Saknet el-Mussariya, Abu Kebir, Abu Derwish, Sumeil, Sheikh Muwanis, Salame’, Fejja, etc. I 1917 utgjorde Jaffas arabere minst 25 nasjonaliteter, inkludert persere, afghanere, hinduer og balutsjere. Flere hundre egyptiske familier slo seg ned i Ara’ Arara’, Kafer Qassem, Taiyiba og Qalansawa. I 1908 slo jemenittiske arabere seg ned i Jaffa, og arabere fra det syriske Hauran-regionen vokste sterkt i antall i havneområdene til Haifa og Jaffa.

”30.000 – 36.000 syrere fra Hauran har dratt til Palestina kun i løpet av de siste månedene,” rapporterte dagsavisen La Syrie den 12. august 1934. Az-ed-Din el-Qassam – Hamas sitt terrorist-forbilde, som terroriserte jøder i det britiske Palestina-mandatet – var syrer, det samme var Said el-A’az, en av lederne i de anti-jødiske pogromer i 1934-36, og Kawukji, øverstkommanderende for de arabiske leiesoldatene som terroriserte jøder på 30- og 40-tallet.

Libyske innvandrere slo seg ned i Gedera, syd for Tel Aviv. Flyktninger fra Algerie (mugrabier) unnslapp den franske erobringen i 1830 og slo seg ned i Safed (sammen med syrere og jordanske beduiner), Tiberias og andre deler av Galilea. Kaukasiske flyktninger, på flukt fra russisk undertrykkelse (1878), og muslimer fra Bosnia, Turkmenistan og Jemen (1908) tilførte variasjon i den arabiske demografien vest for Jordan-elven.  Mange av araberne som flyktet i 1949 ble gjenforent med sine familier i Egypt eller andre naboland.

Mark Twain skrev i boken Innocents Abroad (American Publishing Company, 1869): ”Av alle dystre og forlatte land må Palestina være toppen…. Åsene er golde…. Dalene er utiltalende ørken…. Dødehavet og Galileasjøen ligger sovende i et stort strekk av berg og sletter hvor ingen fargenyanser gir øyet hvile …. Det er et dystert, vilt og ugjestmildt land uten håp. Jeg skulle så gjerne se Jordans strandlinje om våren, Sikem, Esdraelon, Ajalon og grensen mot Galilea – men selv da ville disse flekker vært som vidt spredte leketøy-hager i en ødemark av grenseløs elendighet…. Palestina sitter i sekk og aske. Over ruger forbannelsen som har fått slettene til å visne og har lagt kraft og virkelyst i jern…. Kun ugress vokser, og spredte stengler og tuer…. Nasaret er øde. Ved Jordans vadested der Israels skarer trådte inn i det Lovede Land med jubelsang, finnes kun en ussel leir av eksentriske ørkenbeduiner.  Jeriko er fordømt, i dag liggende i en bortsmuldret ruin, slik Josvas mirakel etterlot byen for mer enn 3000 år siden; Betlehem og Betania i fattigdom og ydmykelse…. Legendariske Jerusalem, det mest majestetiske navn i historien, har mistet alt av sin gamle storhet og blitt en fattiglandsby…. Den berømte Galileasjøen … en stille villmark. Kapernaum er en formløs ruin; Magdala er hjemsted for tiggende arabere… Palestina er øde og uten skjønnhet. Og hvorfor skulle det være annerledes? Kan Guddommens forbannelse gjøre et land vakkert? …. Ekspedisjonens navn, kunngjort under tittelen Fornøyelses-ekskursjon til Det store Hellige Land, var misvisende. Begravelsesprosesjon til Det store Hellige Land ville ha vært bedre – langt bedre.”

Mark Twains uttalelser gjenlyder i Joan Peters bok Fra uminnelige tider  (Hermon forlag, 2004), som er tungtveiende både med hensyn til historisk dokumentasjon og fotnoter, og er skrevet i konsultasjon med Midtøstens histories og politikks tre søyler; prof. Bernard Lewis, prof. Elie Kedourie og prof. P.J. Vatikiotis, i tillegg til prof. Fred Gottheil, prof. Walter Laqueur og Martin Gilbert. Peters siterer Dr. Carl Hermann Voss, tidligere leder i American Christian Palestine Committee: ”Den palestinske arabiske befolkning var liten og begrenset inntil jødiske bosetninger påny gjenopprettet de ufruktbare markene og tiltrakk arabere fra nabolandene (s. 245).”  President Roosevelt bemerket i 1939 at ”arabisk innvandring til Palestina etter 1921 har langt oversteget den totale jødiske innvandring i hele denne perioden” (s. 395).

”Palestinas egyptiske erobrer, Ibrahim Pasha, etterlot seg permanente kolonier av egyptiske innvandrere i Beisan, Nablus, Irbid, Acre og Jaffa. Rundt 500 egyptiske soldatfamilier grunnla en ny bydel [i Jaffa], og dette var bare én av talløse lignende tilfeller.  Jaffas vekst startet på bakgrunn av denne tilførselen, pluss den jødiske nybyggervirksomhet, som dateres til 1830. Muslimene i Safed er hovedsakelig etterkommere etter mauriske nybyggere og kurdere…. Mesteparten av de muslimer som var i landet var omflakkende og gjennomreisende, noe den arabiske leder Sharif Hussain påpekte i 1918 (s. 169-170): ”Grupper av kaukasiere, algeriere, egyptere, drusere, tyrkere, kurdere, bosniere og andre ankom Palestina i 1878. … Minst 25 % av de 141.000 muslimer [i hele Palestina i 1882] var nykommere eller etterkommere etter dem som ankom etter den egyptiske invasjonen i 1831. … I 1858 rapporterte James Finn, den britiske generalkonsulen i Jerusalem at ”Jerusalems muhammedanere oversteg såvidt en fjerdedel av hele befolkningen (s. 196-197). …”

”Ifølge folketellingen i 1931 ble det registrert 23 ulike språk blant muslimene. De fleste av disse, i tillegg til 28 andre språk, ble også brukt av kristne, mange av dem arabere; altså totalt 51 språk. Palestinas ikke-jødiske befolkning oppga minst 24 ulike opprinnelsesland (s. 226)….”

Peters dokumenterer britenes kamp mot aliyah (jødisk innvandring), parallelt med oppmuntring til arabisk innvandring. For eksempel, ”3. januar 1926 tilkjennega britenes ansvarshavende for oppholdstillatelser at ”det er bestemt at flyktninger av syrisk, libanesisk eller palestinsk nasjonalitet gis adgang til Palestina uten pass eller visum (s. 270). … ” Hvitboken fra 1930 ga arabere – ikke jøder – rett til å kjøpe land. Også jødisk innvandring ble strengt begrenset i henhold til Hvitboken, inntil arabisk demografi hadde blitt tilstrekkelig forsterket (s. 300-301).

Arieh Avneri, en banebrytende forsker på palestinsk historie, skrev: ”Opp igjennom historien er det mange eksempler på erobring som førte til dannelse av nye nasjonale enheter gjennom en prosess av absorbsjon og assimilasjon. Hadde den arabiske erobring ført til dannelse av en utkrystallisert arabisk nasjon – uavhengig av størrelse – så hadde det vært vanskelig å motsi det arabiske kravet om historisk kontinuitet i Palestina. Men dette var ikke tilfelle. De få arabere som bodde i Palestina for 100 år siden, da den jødiske bosetning begynte, var en liten rest av en flyktig befolkning, som hadde vært i konstant bevegelse, som resultat av uavlatelige konflikter mellom lokale stammer og lokale despoter. …”[iii]

I 1554 var det 205.000 muslimer, kristne og jøder i Palestina. I 1800 var det totale antallet 275.000.  I 1890 var Palestinas befolkning 532.000, som resultat av økt innvandring grunnet handelsvirksomhet, nye arbeidsplasser, infrastruktur innen helse og kultur – alt initiert av jøder. ”Befolkningen i Palestina gjennomgikk radikale endringer i kjølvannet av to ødeleggende kriger som feide over landet: Napoleons felttog i 1799 og den egyptiske invasjon som ble etterfulgt av Ibrahim Pashas styre fra 1831 til 1840. … Mange innbyggere flyktet og ble erstattet av andre folkegrupper som slo seg ned i landet.”[iv]

Det er faktisk det grunnløse kravet om arabisk eldgammel tilstedeværelse i Palestina – kombinert med forsøkene på å avvise jødenes moralske, historiske og geografiske rett til suverenitet over Landet Israel – som har gitt næring til arabisk hat og terrorisme, som utgjør hovedhindringen for fred, og som har bidratt til vedvarende krig og terror.


[i]  Palestine Betrayed, prof. Efraim Karsh, Yale University Press, 2010, s.12

[ii] The Land of Israel: a journal of travels in Palestine, s. 495

[iii] Avneri, Arieh: The Claim of Dispossession, 1980

[iv] Ibid, s. 11-13

 The Ettinger Report

Verdens ti glemte kriser

VG skriver i dag om ti kriser i verden som man ikke hører om i mediene.

(VG Nett) En milliard mennesker lider av underernæring. Millioner dør av sykdommer du aldri har hørt om. Her er verdens ti glemte kriser.

Siden 1996 har lege Morten Rostrup reist verden rundt for Leger uten grenser, til noen av verdens konflikter og kriser. Men ikke alle kriser får like mye oppmerksomhet.

– Dette er noe vi som jobber i felt opplever jevnlig. Vi jobber med noe som betyr liv eller død for millioner av mennesker, uten at noen har hørt om det som skjer, sier Rostrup til VG Nett.

 Derfor har Rostrup sammen med Leger uten grenser satt opp en liste over kriser han mener fortjener mer oppmerksomhet – både av politikere, media og resten av befolkningen.

Les om verdens ti glemte kriser på VG nett…

Erkebiskop støtter Israel-boikott

I tider hvor menneskene over hele verden sitter kveld etter kveld og foran sine TV-apparater og med stor interesse kikker på andre mennesker som på sin side bretter ut til allmenn forlystelse det fineste og mest private i et menneskes liv, – følelsene for et annet menneske – som om det var et spill, – jakten på den såkalte kjærligheten og lignende konsepter, – er det kanskje for mye forlangt å be om balanse når det gjelder noe så komplisert som situasjonen i Midtøsten. Ikke at det ikke har vært antisemittisme i århundrene som har gått, men kombinasjonen av besteborgelig moralsk indignasjon over jødene kombinert med denne moralske degenerasjonen gir forutsigbare resultater, bare man er noenlunde edruelig og ser tegnene.

 Borte er alvoret, tyngden og den integriteten som skulle hjelpe mennesker som er i ekte nød

Det er like lite flatterende for et samfunn hvor et illustrert sladreblad som «Se og hør» er det mest solgte, at prester opptrer som sirkusartister og vier folk i telefonkiosker, og presenterer deler av eget sexliv og -fantasier i bokform, i en eneste samrøre av og med historier og anekdoter fra Bibelen, (mis)tolket til det ukjennelige av forfatteren. Borte er alvoret, tyngden og den integriteten hos Kirkens menn som skulle hjelpe mennesker som er i ekte nød. Ikke overraskende blir de meget populære i kretser som ikke har noen interesse av kristendom, men er desto mer opptatt av underholdningen som er nevnt over.

Det er godt ikke alle kristne tilhører denne gruppen.

I Sør-Afrika vil Johannesburg Universitet nå boikotte Israel på det akademiske plan. I praksis betyr det at universitetets 25 år lange vennskapsforhold med Ben-Gurion universitet i Negev avsluttes 1. april 2011. Hundrevis av afrikanske professorer har gått i bresjen for boikotten, og Nobelprisvinner og erkebiskop Desmond Tutu gir aksjonen kredibilitet og tyngde ved å gi sin støtte til beslutningen. I alle fall i enkelte kretser. Tutu har flere ganger sterkt kritisert Israel politikk, ikke alltid så saklig eller balansert, og har derfor fått kraftig pepper for sine uttalelser, både av den amerikanske advokaten, jusprofessoren og politiske kommentatoren Alan Dershowitz som besøker Oslo i disse dager, samt av The American Jewish Comittee og The Anti-Defamation League.

Enkelte av uttalelsene er så kritisk at dersom han er riktig sitert, er det klart antisemittisk. Blant annet er han sitert på at «sionisme har veldig mange paralleller med rasisme.» Ordlyden har variert i de forskjellige medier, men han viser klart med sitt siste utspill hvor han står.

Politisering av kristendommen
Det er naturlig å tenke over hva som gjør at nettopp kristne mennesker, og gjerne kirkenes ledere, innntar en slik holdning til Israel. Leser man Bibelen uten forbehold, fremgår det nemlig ganske klart at kristendom oppsto som en direkte avlegger av jødedommen, i alle fall hadde kristendommen sitt utspring blant jøder. Da ikke-jødene i den første tiden av kristendommens historie ble besluttet opptatt i det kristne fellesskap, ble det gjort ganske tydelig at man ikke skulle rose seg mot «stammen» – den jødiske essensen som tilførte kristendommen kultur og etisk kredibilitet og tyngde. Jødedommen er udiskutabelt selve livsnerven i kristendommen, og den gir blant annet kristendommen en tusenårig historie sammen med seg selv, noe som skulle gjøre kristne mennesker en smule ydmyke.

Når man så vet hva den jødiske staten representerer, hvorfor den ble etablert, hva den er bygget på av verdier og personlige ofre, kan det synes underlig at representanter fra en avleggerbevegelse av jødedommen plasserer seg selv i en posisjon der man vil ta den jødiske staten i skole. Man vil belære sitt opphav, rett ut sagt. Og det uten å vise noen tegn til forståelse for den infløkte politiske situasjonen landet Israel er i. Argumentene viser liten evne eller vilje til å gå inn i problematikken og gi jødene en fair sjanse. Det er lett å se at dette er politisk agitasjon, ikke intellektuell drøfting. Man presenterer overhodet ikke Israels behov for sikkerhet, landets behov for rett og slett å forbli jødisk for å eksistere, og man “glemmer” at landet er truet av fiendtlige stater på alle sider, inklusive velmenende “humanitære” organisasjoner som løper disses ærend og blir med i aksjoner for ytterligere å gjøre situasjonen infløkt og uoversiktlig, som Gaza-flotiljen og demonstrasjoner inne i selve landet.

Det er ikke tilfeldig at den norske eks-presten ble nevnt innledningsvis. For han representerer den samme delen av kristenheten som erkebiskop Tutu. Den finnes i Norge, som den finnes over alt i verden ellers. Det som kjennetegner disse såkalt liberale kristne, er en sterk politisering av forkynnelsen. Så sterk at det kristne budskap kommer i skyggen. Det er ganske godt gjort å gi mannen som selv tok avstand fra all politisering ved flere anledninger, politisk slagside. Det er imponerende at man faktisk klarer å ta ham til inntekt for et politisk syn.

I et forsøk på å lure Jesus i en politisk felle i et skattespørsmål, kom mannen med et helt enkelt og veldig klart svar: – gi Keiseren hva Keiserens er, og Gud hva Guds er. Og det i en situasjon der hele regionen var okkupert av romerne. Og der snakker vi ikke om selvstyre og nødhjelpskonvoier for å hjelpe lokalbefolkningen, og tilby dem sykehusbehandling, men et diktatorisk, undertrykkende regime.

Han gjorde det helt klart at han ikke hadde noen politisk agenda.

Politisk agenda har til gjengjeld våre sterkt – og helt åpent – politiserte kirkeledere og -talsmenn. Vi kunne nevne eks-biskop og eks-politiker Gunnar Johan Stålsett og generalsekretær i Kirkenes Verdensråd Olav Fykse Tveit som gode eksempler, i tillegg til biskop Tutu. De har begge markert seg som politiske meningsbærere, og har blitt tilsvarende populære blant mengden. Den mengden som altså har svært grunne interesser, når det kommer til stykket. Som ikke er så interessert i sannheten, bare det er underholdende.

Sosialistenes forlengede arm
Les Anders Ulsteins «En menighet for venstresiden,»  og Hans Rustads «Den store hvite flokk.»  Det settes velbegrunnede spørsmålstegn ved deres motiver og metoder. Hva søker de egentlig å oppnå? Hvem vil de tilfredsstille med sine synspunkter? Ulstein påpeker treffende nok at Vålerenga kirke, midt i en radikal og «politisk riktig» del av Oslo er nokså folketom, i den grad at Aftenposten finner det interessant nok til å skrive om det. Det ligger vel i sakens natur at denne delen av kristenheten ikke nødvendigvis betjener de søkende blant menighetens medlemmer. Til det er budskapet for lett. Et menneske som ser innover etter dybdene i tilværelsen finner ikke noe hjelp i dette søte klisset.

Ingen selverkjennelse er nødvendig, man stiller seg elegant på anklagerens side

En venn kalte det «puddingkristendom.» Det er i grunnen dekkende. Når substansen blir borte, selve grunnfjellet, – troen – er det ikke annet tilbake enn politisk snikksnakk. Kirken er blitt en filial av Sosialistisk Venstreparti her hjemme, og ute i verden likeså. Kristendommens budskap om personlig frelse fra ondskapen er erstattet med en anklagende pekefinger mot utvalgte fiender. Gudstjenestene dreier seg om kapitalistenes utnyttelse av de fattige, – den hvite verdens kolonisering av Afrika og Sør-Amerika blir den kollektivt dårlige samvittigheten som erstatter synden i menneskenaturen. Ingen selverkjennelse er nødvendig, man stiller seg elegant på anklagerens side, og tror at man går rettferdighetens ærend. Sånn sett har man oppnådd et slags fellesskap i sin arroganse.

Her er vi ved kjernen. Biskop Tutu stiller sin erkebiskopale verdighet til rådighet for krefter som søker å delegitimere Israel, og han bidrar også sterkt til det med sin egen stemme. Israelske universiteter er i hans øyne for det første ikke selvstendige utdanningsenheter, de er lydige tjenere for det politiske systemet han kjemper mot, ja utklekkingsanstalter for «regimets» ledere: «Israelske universiteter er en tett forbundet del av det israelske regimet, et bevisst valg, – mens palestinere ikke får adgang på universiteter og skoler, produserer israelske universiteter forskning, teknologi, argumenter og ledere for å opprettholde okkupasjonen.» Selve ordbruken er så farget at man simpelthen ikke kan mistenke ham for å være seriøs. Det er drøyt å kalle Midtøstens eneste demokrati for et “regime.”

 .. i de arabiske landene som omkranser Israel finnes det nesten ikke en jøde. Det må kunne kalles apartheid i sin ytterste konsekvens

Det er for øvrig samme argumentasjon som Israels erklærte fiender bruker. Palestina-araberne har i årevis drept sivile israelere under parolen: “alle jøder er soldater” – manifestert sist uke ved drapet på tre slike mindreårige “soldater” – «okkupanter,» i virkeligheten små uskyldige barn som sov fredelig i sine senger, sammen med sine sovende foreldre. I disse dager ser vi at det ikke spiller så stor rolle om de er jøder heller, bare de blir drept eller skadet. Utlendinger har tre ganger i det siste blitt drept av terroraksjoner i Israel. Dette er hatets fotsoldater.

I Tutus verden er Israel å sammenligne med de hvite som holdt Sør-Afrikas befolkning i undertrykkelse. Dette er venstresidens parole. Apartheid-uken er i gang, en særdeles ensidig og usaklig oppfinnelse hvor det dreier seg om å sverte den jødiske staten. At Israel er en smeltedigel av folk fra alle verdenshjørner er man blind for. At det finnes arabere og drusere i det israelske parlament, overser man glatt. At Israel er eneste landet i regionen hvor det er religionsfrihet, ytringsfrihet og demokratiske valg, likestilling mellom kjønnene, og sist men ikke minst: at det overhodet finnes jøder der, glemmer man.

Men det er uhyre vesentlig. For i de arabiske landene som omkranser Israel finnes det nesten ikke en jøde. Det må kunne kalles apartheid i sin ytterste konsekvens: – har du feil etnisitet eller religion, blir du bare bedt om å dra. Du får ikke en gang et eget sete på bussen, som de svarte tross alt fikk i apartheid-Sør-Afrika.

Dette må tas med i sammenligningen, ellers blir den feil.

Uri Avnery argumenterer i et intervju for at sammenligningen med Sør-Afrika under apartheid-tiden er feil. Verdens boikott av Sør-Afrika fikk de 90% svarte i landet til å føle at de ikke var glemt. Hvis Israel, hvor over 80% er jøder, blir boikottet, vil dette virke motsatt. De vil føle, med rette, at verden er imot dem. Det finnes ingen rettferdighet i en aksjon for å boikotte Israel. I så fall skulle man først boikotte Iran, Saudi Arabia og Syria og alle landene i regionen som viser en uforsonlig holdning mot jøder, samt i vekslende grad har en ytterst betenkelig holdning i forhold til essensielle verdier som menneskerettigheter, for ikke å snakke om rettferdig fordeling av statens goder.

Vi aner konturene av de katastrofale forholdene i de opptøyene som for tiden får titusenvis av desperate, undertrykte mennesker ut på gatene i arabiske og muslimske land for å sloss mot undertrykkerne.

Ingen har vel heller spesielt stor mistanke om at Kina oppfyller våre høyverdige moralske – eller skal vi si «sosialist-kristne» krav til oppførsel.

The South African Jewish Board of Deputies påpeker treffende at boikotten vil hindre «konstruktivt intellektuelt engasjement i Sør-Afrika.» organisasjonen kaller beslutningen «trangsynte politiske fordommer.» Sør-afrikanere burde «etterstrebe å fremme et tolerant og respektfullt miljø der man kan løse komplekse problemer og dele ressurser.»

«Akademisk boikott er anti-ytringsfrihet og anti-akademisk,» sa Alana Baranov, talskvinne for organisasjonen, som er det sentrale organ for jødene i landet. Nesten samtlige menigheter, studentorganisasjoner, jødiske samfunn og organisasjoner er tilknyttet organisasjonen.

Iran: en orgie i drap på kurdere

Siden opptøyene etter valget i 2009 og den kontante reaksjonen mot politiske demonstranter har Iran også slått hardt ned på kurderne.

Fra den muslimske verden: Henrettelser som festunderholdning.

Den 15. januar ble 29 år gamle Hossein Khazri hengt. Hans forbrytelse var at han kjempet for at kurderne skal få sitt eget land, som medlem i PJAK, «Partiet for fritt liv i Kurdistan.» Han hadde sittet i fengsel siden tidlig i 2009. I Den islamske republikkens øyne var Kharzi en fiende av Allah. Han ble dømt 11. juli 2009, forbrytelsene ser ut til å ha vært politisk agitasjon for demokrati og føderalisme for landet han har bodd i siden han var liten gutt.

Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner har Kharzi blitt torturert på det verste i tiden han har sittet i fengsel under bevoktning av Revolusjonsgarden og den iranske etterretningen. Hengingen var den siste i en lang rekke henrettelser av kurdiske opposisjonelle. Fjorten andre kurdiske politiske aktivister står nå for tur og skal henges for sine politiske aktiviteter. Iran har henrettet 47 mennesker siden årsskiftet.

En talsmann for ICHRI sier at «henrettelsene av de kurdiske aktivistene, som foregår uten noen skikkelig rettsak, og de blir torturert, – ser mer og mer ut som en systematisk, politisk motivert prosess.»

Iran, ved den fryktede Revolusjonsgarden har slått kraftig ned på politiske opposisjonelle, en krig som er svært underrapportert. Urumiya, et fengsel vest i landet, som i sin tid ble bygget for 150 fanger, huser nå 300 av de kurdiske aktivistene.

Det iranske systemet domineres av etniske persere. Men Republikken selv definerer seg ikke på grunnlag av etnisitet, men det er en religiøs organisasjon. Offisielt anerkjennes derfor kurderne, og språket deres er offisiellt et av landets språk. Men i praksis er det diskrimiering som gjelder, både mot kurderne og mot andre etniske og religiøse minoriteter.

Det finnes rundt 5 millioner kurdere i Iran, hovedsaklig i provinsene vest-Aserbadsjan, Ilam og Kurdistan. Frihetsbevegelsen er sterkest blant sunnimuslimske kurdere. I Republikkens tidligste tider erklærte  ayatollah Ruhollah Khomeini en jihad mot kurdisk separatisme, og 10.000 kurdere ble drept for å få kontroll over disse områdene.

Iran slår svært hardt ned på politisk motstand. Blir man tatt og beskyldt for medlemskap i PJAK eller andre kurdiske motstandsbevegelser, får man hard behandling, ingen tilgang til advokat, og må gjennomgå tøff tortur. Den iranske sikkerhetstjenesten og etterretningen har vokst seg svært sterk i de senere årene, og henrettelsen av Hossein Khazri var nok langt fra den siste verden har sett.

«Når henrettelser er metoden man bruker for å løse politiske og praktiske problemer, kan man si at humane verdier står lavt i kurs i Iran,» sa en talsmann for Den internasjonale kampanjen for menneskerettigheter i Iran.

Ovenstående er et sammendrag av diverse nyhets- og faktaartikler, v/ Willy Gjøsund

Jerusalem Post
Wikipedia: PJAK
Iranhumanrights.org