Kategoriarkiv: Minoriteter

Starter high tech-fabrikk ledet av drusiske kvinner

Fra en multikulturell samling med jøder og drusere i Galilea , Israel

Fra en multikulturell samling med jøder og drusere i Galilea , Israel

Hvis du er av dem som assosierer deg med BDS-bevegelsen, de som i sin iver etter å sverte Israel klarte å sende 5-600 palestinere ut på arbeidsmarkedet, eller du er blant de håpløst uvitende «palestinervennene» som mener Israel er en apartheidstat, – tro om igjen.

Det at du er på jordet, er ikke det verste. Israel klarer seg meget bra uten deg. Det verste er at du med dine negative holdninger til Israel og dermed jødene, motarbeider alle som gjør noe for å bedre forholdene for mennesker her i verden, enten disse er jødiske eller ikke.

Israel er et multikulturelt og multietnisk samfunn. En av folkegruppene som finnes i landet, er druserne. Faktisk har Israel en av verdens største befolkninger av denne folkegruppen, med rundt 140.000 personer.

Druzenet, et firma som driver med prosjektstyring, og med hi-tech firmaer som spesialitet, åpnet tirsdag i forrige uke en ny fabrikk i den lille landsbyen Isfiya utenfor Haifa. Isfiya er drusisk, og det er ikke noen hvilken som helst fabrikk som er åpnet.

En investering på 12 millioner NIS (ca. 26,2 mill NKr) har nå gitt levebrød til 30 drusere. Og hold deg fast: 23 av de 30 ansatte er kvinner. De skal ikke bare arbeide i fabrikken, men også lede den. Fabrikken skal produsere komponenter til droner. Israel er verdensledende på droner, og tilveksten betyr enormt mye for den lille drusiske minoriteten i landet.

– Bare de ti siste årene har det skjedd store forandringer blant druserne, forteller Anwar Sa’ab, som er direktør i Druzenet. – Nå finner du drusiske ungdommer i alle typer jobber det israelske samfunnet, fra de mest tradisjonelle til den mest moderne høyteknologi.

Etableringen kom som en følge av et uttrykt ønske fra luftfartsindustrien i landet, som nå tilbyr opplæring til kvinnene som skal jobbe her. – Som verdensledende i planlegging og utvikling av droner, er vi stolte av å være en avgjørende partner i dette viktige initiativet, sier Yossi Weiss, som er direktør i Israel Aerospace Industries (IAI).

Amal Assad sier at andelen drusiske kvinner med universitetsutdannelse nå er på det høyeste nivå noensinne siden staten Israel ble etablert.

– Det er et gjennombrudd for oss at vi har etablert en ny industri, og det på en område som har vært dominert av menn, sier han.

En av de ansatte på fabrikken, Hasnat Hamdan, en mor på 40 år, sier at «beslutningen om å starte en fabrikk her, drevet av drusiske kvinner, er fantastisk. Hun skal være kvalitetssjef på fabrikken. «Vi ser på dette som en stor ære. Vi er full av glede og beundring. Før jobbet jeg i en barnehage, men jeg bestemte meg for å slutte da jeg hørte at det skulle startes en fabrikk i byen. Dette hever kvinnenes anseelse her, og dette gjør at drusiske kvinner kan delta i arbeidslivet og være med  på å forsørge familien.»

Ynet

De kristne er neste mål

Forsiden på IS-magasinet Dabiq

Forsiden på IS-magasinet Dabiq

Det går mot mørkere tider for minoritetene i muslimske land.

Jøder finnes det knapt i den arabiske verden, men også de kristne har i lange tider vært utsatt for sterkt press fra muslimene.

Religionsforskeren Alexandre Irene Larsen omtaler det slik «sosialt press, diskriminering og trakassering … i tillegg til de tidvise forfølgelsene…» i sin utmerkede artikkel på Human Rights Service og Verdidebatt.

Blant folket som Giverlandskonferansen av ukjente årsaker bevilget den ufattelige sum av 5,4 milliarder amerikanske dollar, er det ingen spøk å være kristen. I den nå arabiske byen Betlehem var det 20.000 kristne i 1995. Så ble byen gitt til Arafat, og i 2010 hadde antallet sunket til 7.500.

I det 19. århundret var Betlehem, Jesu fødeby, 90 % kristen. I dag er det motsatt. Kun 10 % av befolkningen er kristen.

Den muslimske terrorgruppen IS, som har sine tilhengere i Norge, og hvis ideologiske slektning Hamas regjerer på Gazastripen, har nå mer og mer åpent gått ut og sagt hvem som er det neste målet.

Forsiden på magasinet Dabiq, deres offisielle organ, viser denne gangen et manipulert bilde av Roma og Vatikanet, selve symbolet på kristendommen. Over det hele vaier IS-flagget. Teksten «Det mislykkede korstoget» henspiller på USA-koalisjonen som nå gjør noen forsøk på å få gruppen i kne. IS ser på aksjonen som et korstog av kristne,  – en religionskrig.

I artikkelen står det at Roma i arabernes Muhammed-inspirerte kontekst refererer til «de kristne i Europa og deres kolonier i Shām (stor-Syria.)»

En talsmann for IS, Al-Adnani, uttrykker seg slik i bladet:

«Vi skal underlegge oss deg, Roma, vi skal ødelegge dine kors, og ta dine kvinner som slaver, etter Allah, den opphøydes vilje. Om vi ikke lykkes denne gangen, så vil våre barn og barnebarn gjøre det, og de vil selge deres sønner som slaver på slavemarkedet.»

I den siste seksjonen i bladet på tolv sider, oppfordres jihad-sympatisører over hele verden til å angripe vestlige, «hvor de enn kan finnes.»

«På dette stadiet av korstoget mot Den islamske staten er det svært viktig at angrep skjer i alle de land som har gått inn i alliansen mot Den islamske staten. Spesielt USA, Storbritannia, Frankrike, Australia og Tyskland,» sto det videre i artikkelen.

«Enhver muslim bør komme seg ut av sitt hus, finne en korsfarer og drepe ham … og Den islamske staten skal bestå inntil dens banner vaier over Roma.»

Det er på høy tid at norske myndigheter innser at bildet ikke er helt slik man kanskje trodde. Islam er en trussel, ikke bare for Israel og jøder, men i høy grad for Vesten. Kristne og ikke-kristne. Det sekulariserte Skandinavia tror kanskje i sin sekulære kunnskapsløshet at dette er en krig mellom religiøse galninger.

Ateister står aller lavest på islams rankeringsliste. Tross alt har bokfolket (jøder og kristne) rettigheter ateister ikke har.

Så når levende kristne legges på kanten av graven og halsen skjæres over av en trofast Muhammeds sønn, kan du bli godt den neste, om du er kristen eller ateist.

Israel har forstått dette, og beskytter seg.

Har Europa forstått det?

IBTimes.com

Mediehykleriet- en rapport fra innsiden (del II)

Israel - omringet av arabiske og muslimske land som i all hovedsak er mer fiendtlig enn vennlig

Israel – omringet av arabiske og muslimske land som i all hovedsak er mer fiendtlig enn vennlig

Vi bringer i dag del II av den tidligere AP-journalisten Matti Friedmans utmerkede artikkel om hvordan nyhetsbyråene manipulerer og vrenger nyhetene slik de ønsker. Bildet de skaper er sterkt politisert, og har ikke nødvendigvis mye sannhetsgehalt, selv om de konkrete opplysningene de rapporterer, i og for seg er korrekte.

Artikkelen sto i Tablet Magazine.

Les del I her…

Israels handlinger blir analysert og kritisert, og alle ufullkommenheter i det israelske samfunnet blir rapportert på en aggressiv måte. I syv uker, mellom 8. november og 16. desember 2011, bestemte jeg meg for å notere alle artiklene som kom ut fra vårt byrå som handlet om moralske mangler i det israelske samfunnet. Lovforslag som undertrykker media, den økende innflytelsen fra de ortodokse jødene, ulovlige bosettinger, kjønnsbasert segregasjon og lignende. Jeg talte 27 separate artikler, et snitt på en artikkel annenhver dag. Et veldig moderat estimat viser at denne opptellingen over syv uker viste et antall artikler som var betydelig høyere enn det totale antall tydelig kritiske artikler om det palestinske styret og samfunnet, inklusive den totalitære islamistbevegelsen Hamas, som vårt byrå hadde publisert de foregående tre år.

Hamas’ charter krever for eksempel ikke bare ødeleggelse av Israel, men mord på jøder. Det anklager jødene for ha stått bak den franske og den russiske revolusjon og begge verdenskrigene. Likevel ble  charteret aldri nevnt i noen artikkel mens jeg var i AP. Og det selv om Hamas vant en palestinsk nasjonal avstemning, og hadde blitt en av de viktigste aktørene i regionen. For å forklare linken til sommerens hendelser: en observatør kunne tro at Hamas’ beslutning i senere år om å lage en militær infrastruktur under Gazas sivile infrastruktur ville være hatt nyhetsverdi kun dersom man fikk frem den måten neste konflikt ville foregå på; og hva dette ville koste for uskyldige mennesker. Men det er ikke slik. Hamas’ stillinger hadde ingen betydning i seg selv. Derfor ble de ignorert. Det eneste som var viktig var Israels beslutning om å angripe dem.

Så om Hamas’ intimidering av journalistene:

Faktum er at Hamas’ intimidering er uinteressant fordi palestinernes handlinger er uinteressant. De fleste journalister i Gaza tror at jobben deres består i å dokumentere vold rettet fra Israel mot palestinske sivile. Dette er essensen av storyen om Israel. I tillegg har reportere en deadline, og ofte er det risikofylt, mange snakker ikke språket, og har bare så vidt peil på det som skjer. De er avhengig av sine palestinske kolleger og fiksere, som enten er redde for Hamas, støtter Hamas, eller begge deler. Reportere trenger ikke folk fra Hamas for å pushe dem bort fra fakta som kan forpurre den enkle historien de har blitt utsendt for å fortelle.

Det er ingen tilfeldighet at de få journalistene som har dokumentert stridende Hamas-medlemmer og rakettoppskytninger i sivile områder i sommer i all hovedsak ikke kommer fra de store nyhetsorganisasjonene som har store og permanente team i Gaza, som du sikkert skjønner. De var stort sett løsrevne, perifere og nyankomne spillere. En finne, et indisk mannskap, og noen få andre. Disse få sjelene fikk aldri notatet.

Hva mer har ingen betydning?

Dekningen blir et våpen som de plasserer på den siden de liker.

Det faktum at Israel ganske nylig valgte moderate regjeringer som søkte forsoning med palestinerne, og som ble underminert av palestinerne, blir ansett for å være uviktig og blir sjelden nevnt. Disse hullene skyldes ikke at det blir oversett, men det er policyen som er slik. For eksempel hadde to av kollegene mine tidlig i 2009 fått tak i informasjon om at Israels statsminister Ehud Olmert hadde kommet med et betydelig fredstilbud til de palestinske selvstyremyndighetene noen måneder tidligere. Og at palestinerne hadde kommet til at det ikke var nok. Dette hadde ikke blitt fortalt enda, og det var – og skulle ha vært – en av de største storyene det året. Reporterne fikk det bekreftet fra begge sider, og en av dem så også et kart. Men topp-redaktørene ved byrået bestemte at de ikke ville publisere storyen.

Noen av mannskapet ble rasende, men det hjalp ikke. Vårt narrativ var at palestinerne var moderate, og israelerne gjenstridige og i økende grad ekstreme. Å fortelle om tilbudet fra Olmert, eller å grave for dypt i sakene om Hamas, ville få dette narrative til å se ut som tull. Og derfor ble vi instruert om å ignorere det. Det gjorde vi også, i mer enn halvannet år.

Denne avgjørelsen lærte meg en lekse som bør stå klart for enhver som hører reportasjer om Israel: mange av de menneskene som bestemmer hva du skal lese og se herfra, ser sin rolle ikke som forklarende, men politisk. Dekningen blir et våpen som de plasserer på den siden de liker.

Hvordan blir storyen om Israel satt sammen?
Israel-storyen blir fremstilt i samme termer som har blitt brukt siden tidlig på 90-tallet: ønsket om en «tostats-løsning.» Det er akseptert at konflikten er mellom Israelere og palestinere, noe som innebærer at konflikten finner sted på land som Israel kontrollerer – 0,2 prosent av den arabiske verden – hvor jødene er majoritet, og arabere minoritet. Det er mer korrekt å beskrive konflikten som mellom Israel og araberne, eller mellom jøder og arabere. Det betyr at det er en konflikt mellom 6 millioner jøder i Israel og 300 millioner arabere i omkringliggende land. (Kanskje det er mer riktig å si at konflikten er mellom Israel og muslimer, for å få med fiendskapet fra ikke-arabiske stater som Iran og Tyrkia, og på bredere basis, 1 milliard muslimer over hele verden.) Dette er den konflikten som har utspilt seg på forskjellige måter i et århundre, før Israel eksisterte, og før Israel erobret de palestinske territoriene Gaza og Vestbredden, og før begrepet «palestinsk» var i bruk.

Fremstillingen av konflikten som «israelsk-palestinsk» gjør det mulig å skildre jødene som den sterke part, selv om de er en bitteliten minoritet.

Men fremstillingen av konflikten som «israelsk-palestinsk» gjør det mulig å skildre jødene som den sterke part, selv om de er en bitteliten minoritet i Midtøsten. Det innebærer også implisitt at en løsning på det palestinske problem vil gjøre ende på konflikten, selv om ingen i dag tror dette er tilfelle. Denne definisjonen tillater også bosetningsprosjektet, som jeg mener er en alvorlig moralsk feil fra Israels side, å bli beskrevet ikke som det det er, et heller destruktivt symptom på konflikten, men som konfliktens årsak.

En velinformert observatør kan ikke unngå inntrykket av at Midtøsten er en vulkan, og at lavaen er radikal islam, en ideologi som med sine forskjellige inkarnasjoner nå former denne delen av verden. Israel er en liten landsby på kanten av vulkanen. Hamas er den lokale representanten for radikal islam, og er åpent dedikert til utslettelse av den jødiske minoriteten som lever i enklaven Israel, på samme måte som Hizbollah er den dominerende representant for radikal islam i Libanon, Islamsk Stat i Syria og Irak, Taliban i Afghanistan og Pakistan og så videre.

Hamas er ikke en part i arbeidet for å skape en palestinsk stat ved siden av Israel. Dette innrømer de helt åpent. De har et annet mål, som er helt åpent, og som ligner det mål disse gruppene over har. Siden midten av 90-årene, har Hamas ødelagt Israels venstreside mer enn noen annen aktør, de har fått moderate israelere til å bli motstandere av territorielle tilbaketrekninger, og de har begravet mulighetene for en tostatsløsning. Det er en nøyaktig måte å fremstille storyen på.

En observatør kunne også med rette fremstille storyen sett med Midtøstens minoriteters øyne, alle disse som er under intenst press fra islam. Når minoriteter er hjelpeløse blir skjebnen slik den ble for Yazidiene og de kristne i nord-Irak, som vi akkurat har sett. Og når de er bevæpnet og organisert kan de slåss og overleve, slik vi ser med jødene og (får vi håpe) kurderne.

Matti Friedman er journalist. Jobben har bragt ham til Libanon, Marokko, Egypt, Moskva, Washington og til konflikter i Israel og i Kaukasus. Hans første bok, The Aleppo Codex vant Sami Rohr Prize for Jewish Literature i 2014, og han publiserer sin neste bok neste år. Den handler om israelske infanterister som bemanner en isolert utpost i Libanon. Friedman bor i Jerusalem.

Les del I: Mediehykleriet – en rapport fra innsiden

Siste og tredje del av artikkelen finner du her…

Kristen araber ut mot løgner om Israel

Christy Anastas fra Betlehem

Christy Anastas fra Betlehem

Den unge kristne araberen Christy Anastas fra Betlehem har vært i mediene før. Da Israel bestemte seg for å bygge det omstridte og fordømte sikkerhetsgjerdet for å stenge ute arabiske selvmordsbombere, ble Anastas hus omringet på tre sider av betongvegger. Dette ble ustanselig nevnt i mediene.

Men den unge kvinnen er modig nok til å konfrontere løgnene som ustanselig blir lansert for å sverte Israel, og har nå offentliggjort en video der hun tar et oppgjør med løgnene som gir Israel skylden for «palestinernes» lidelser, og for at mange kristne nå flykter fra Jesu fødeby.

I en tale til studentene på Uppsala universitet i år, slo Christy fast at de ubehagelighetene og den lidelsen som hennes familie og mange andre har måttet tåle, ikke er Israels skyld når alt kommer til alt.

Dette er det Israel Today som skriver.

FLERE KRISTNE DA ISRAEL HADDE KONTROLLEN
Den kristne befolkningen i Betlehem vokste faktisk i de årene byen var under israelsk «okkupasjon», minnet hun sine tilhørere om. Med dette faktum slo hun en gang for alle beina under påstanden om at Israel driver med noe i nærheten av etnisk rensning, spesielt mot kristne.

Derimot er det hennes eget folk som bærer skylden for at de kristne nå blir færre. Den unge kvinnen beskriver i foredraget Hvordan hun opplevde den annen intifada, som brøt ut i 2000. Hun og familien hadde tilskuerplass på første benk, ettersom huset deres ligger helt i nærheten av Rachels grav.

PA OPPFORDRET TIL VOLD
Ifølge Anastas begynte araberne å angripe den jødiske helligdommen «dag og natt». Hensikten var å sette de sivile Palestina-araberne i livsfare. Men enda mer av skylden ligger på de palestinske selvstyremyndighetene med deres hjernevask av «frihetskjemperne». Anastas pekte på det de har forpliktet seg til, nemlig å etablere og opprettholde fred, og formidle dette til befolkningen. I stedet oppfordret det palestinske regimet de unge araberne til å ta til gatene i vold, fortalte hun.

Midt i dette ble de kristne i Betlehem oppmerksom på at den muslimske militsen begynte å avfyre sine angrep mot Israel i deres nabolag med hensikt, slik at en israelsk respons ville komme til å ramme de kristnes hjem og hus. Denne taktikken lønte seg for muslimene; de kristne begynte å flykte av frykt for israelske straffereaksjoner og motangrep.

«PALESTINA» I 2000: BETAL JIZYA ELLER DØ
For ytterligere å underbygge påstanden om at palestinerne er sine egne verste fiender, fortalte Anastas om da onkelen hennes i denne tiden sluttet å betale jizya, skatten som ikke-muslimer må betale for retten til å bo i muslim-dominerte samfunn (JA, dette foregår fremdeles i «Palestina»). Som hevn tok arabisk milits onkelen hennes til fange og torturerte ham. Til slutt drepte de ham.

Hun poengterte at slike historier slett ikke er uvanlige. Men de blir aldri fortalt til internasjonale medier av frykt for hevn.

I en tidligere spørsmålsrunde ved Oxford (også med i videoen), ble den palestinske sjefsforhandler Saeb Erekat konfrontert av Anastas. Hun spurte ham om han var i stand til å forhandle upartisk med israelerne til tross for all smerten om var påført under den lange konflikten. Erekat sto knallhardt på at hans smerte og frustrasjon bare gjorde det enda mer sikkert at det vil bli etablert en fri, åpen og ansvarlig palestinsk stat.

I ET EVENTUELT «PALESTINA»: FRIHET OGSÅ FOR KRISTNE?
Hun spurte litt senere om den ytringsfrihet og andre former for frihet som Erekat snakker om, også vil komme til å gjelde hennes familie, nå etter at hun offentlig har støttet Israels bibelske krav på landet. For det har den tidligere definitivt ikke gjort, for eksempel da onkelen hennes sluttet å betale jizya.

«Jeg vil gjerne spørre deg, doktor Saeb. Jeg tror du er en mann av ære, og jeg tror du vil holde ditt ord og beskytte mine familiemedlemmer,» sier Anastas i begynnelsen av videoen.