Kategoriarkiv: Venstreradikalere / antisionister

– Unnskyld at vi vant


Når man deltar i det offentlige ordskiftet noen år, vil man etter hvert oppdage, og det gjelder uansett nivå, tror jeg: noen mennesker tar ikke fakta innover seg uansett hva. De er faktaresistente. Som en bekjent uttrykte det bare for noen dager siden da ubehagelige fakta ble lagt på bordet: – det tror jeg bare ikke på!

Nei, da har det jo heller ikke skjedd, så mye må være helt klart.

Under krigen i 1967 fikk Israel tak i militære dokumenter fra araberne, der det helt klart fremgår at araberne ikke bare planla å utrydde sivilbefolkningen i Israel, men de hadde detaljerte, operasjonelle ordrer klare for utslettelsen.

Ikke desto mindre er det diverse akademikere som fordreier fakta, og får det til å bli at det var Israel som var aggressoren.

Ben-Dror Yemini skriver en kronikk basert på en del fakta som fremkommer i Michael Orens bok om Seksdagerskrigen, Miriam Joyces bok om Husseins relasjoner med USA og Storbritannia, og i dr. Moshe Elads bok Core Issues in the Israeli-Palestinian Conflict. Særlig Oren har lest samtlige militære dokumenter som er nedklassifisert nylig.

Seksdagerskrigen har mer enn noen annen krig blitt redefinert. En flodbølge av publikasjoner omhandler det som hendte den gangen. Det heter seg i disse at Gamal Abdel Nasser slett ikke hadde noen mulighet for å slå Israel, og derfor hadde han ingen intensjoner om å gjøre det heller.

Sannheten er at han truet. Sannheten er at han sendte flere og flere divisjoner til Sinai. Sannheten er at han utviste FN-observatørene. Sannheten var at han oppviglet massene i de arabiske land. Sannheten er at de arabiske regimene raslet med sablene og forberedte seg til krig. Sannheten er at han stengte Tiran-stredet. Sannheten er at Israel ble beleiret fra sør. Sannheten er at dette var en alvorlig overtredelse av folkeretten. Sannheten er at det var en «casus belli» (krigskasus.)

Her kommer De faktaresistente inn på banen.

Alt dette spiller imidlertid ingen rolle, fordi det finnes et mega-narrativ som forplikter de progressive krefter til å frita araberne fra ansvar og peke med anklagefingeren på Israel. Og når det finnes et narrativ, hvem trenger vel fakta? Når alt kommer til alt, så hadde Israel planer om å ekspandere, så de grep anledningen – sier narrativet. De lærde forvrenger fakta for å få araberne til å bli ofrene og Israel aggressoren.

Yemini forteller om hvor livredd han var under denne krigen. Han var bare et barn, og de hadde ikke tilfluktsrom, og det ble klart at det ville bli bomber, så det ble gravet hull i hagen så man kunne gjemme seg.

Både den arabiske liga og lederne av alle statene i nærheten annonserte enstemmig at planen var utslettelse. Jeg gjentar: utslettelse. Arrogant tale? Når du ser på det faktum at den arabiske og muslimske verden var opptatt med endeløse gjensidige massakrer, så var det nokså klart at det de gjorde mot seg selv og hverandre – og det fortsetter stadig – det ville de også gjøre mot Israel.

Derfor må vi huske en ting: alternativet til seier var utslettelse. Så unnskyld oss for at vi vant. Fordi en okkupasjon uten utslettelse er å foretrekke fremfor en utslettelse uten okkupasjon.

De arabiske statene aksepterte aldri staten Israels eksistens. Ikke et øyeblikk. Det fantes ingen okkupasjon fra 1949 til 1967, men en palestinsk stat ble aldri etablert, for lederne i den arabiske verden ønsket slett ingen ny stat. De ville ha Israel. De skjulte ikke sine intensjoner et sekund.

Den nye fasen begynte i 1964. På et bakteppe av en konflikt om vannkilder samlet Den arabiske liga seg i Kairo. Her slo de fast: «… felles arabiske militære forberedelser vil, når de er ferdige, konstituere de ultimate praktiske midler som skal til for den endelige likvidering av Israel.»

Så gikk det to år, og daværende forsvarsminister Hafez Assad, som siden skulle bli Syrias president, erklærte: «Angrip fiendens bosettinger, gjør dem til støv, brolegg arabiske veier med jødenes hodeskaller.» Og for å fjerne all tvil, la han til: «Vi er fast bestemt på å gjennomvæte denne jord med deres (israelernes) blod, til å kaste dere på sjøen.»

Nå gikk det, for å si det pent, ikke helt slik. Den nevnte syriske president har nok fått noe støv i munnen i årene som har gått etter det smertelige tapet for Israels luftvåpen. Og dette støvet er det ikke jøder, men helt andre folk som virvler opp.

Ni dager før krigen brøt ut, sa Nasser: «Det arabiske folk ønsker å slåss. Vårt grunnleggende mål er å ødelegge staten Israel.» To dager senere kom Iraks president Abdul Rahman Arif på banen: «Dette er vår anledning … vårt mål er klart: å fjerne Israel fra kartet.»

To dager før krigen brøt ut, sa PLOs leder og grunnlegger Ahmad Shukieri: «De som skulle overleve vil forbli i Palestina, men etter min oppfatning vil ingen overleve.» Ja, dette var atmosfæren. Tror noen alvorlig på at dette kun var erklæringer? Tror noen at intensjonen var en opplyst okkupasjon? Tror noen at det ikke ville blitt en massenedslaktning slik Egypt gjorde det i Jemen og senere i Biafra?

Det fremgår ikke helt klart av bøkene Yemini refererer til, om samtlige deltagere og observatører var fullstendig klar over denne eksistensielle trusselen mot Israel, men stabssjef i IDF den gangen, Yitzhak Rabin, sa i alle fall til regjeringen at «dette vil bli en vanskelig krig … det vil bil store tap.» Han anslo at 50.000 mennesker ville bli drept. Oren som hadde lest omtrent samtlige dokumenter som hadde blitt nedklassifisert, konkluderte slik: «Dokumentasjonen viser at Israel av all makt ønsket å unngå krig, og at det helt til kvelden før krigen prøvde å stoppe krig på alle mulige måter – selv til en høy strategisk og økonomisk pris for staten.»

Den politiske debatten om israels kontroll over territoriene har ført til en situasjon hvor politiske oppfatninger bryter ned faktuell etterforskning. Den politiske debatten er viktig. Det er helt klart legitimt. Men det er ikke nødvendig å omskrive historien for å rettferdiggjøre et politisk ståsted. Det skulle vært den andre veien: fakta skulle virke på de politiske syn. Og fakta er klare og enkle: De arabiske statene gikk ikke bare for erklæringer om en forventet utslettelse, de hadde også de operasjonelle ordrene klare.

Ynet: Arabiske ledere planla å eliminere Israel i Seksdagerskrigen. Op-ed, Ben-Dror Yemini

Soldat fikk straffeutmåling

Den drepte terroristen. Faksimile fra nettet.

Den israelske soldaten Elor Azariya fikk tirsdag straffeutmålingen etter at han for en tid siden ble kjent skyldig i å ha skutt og drept en palestinsk-arabisk terrorist som lå på bakken. Skytingen fant sted 24. mars 2016. Han ble i dag idømt 18 måneders fengsel. Handlingen hadde en strafferamme på 20 år, men ingen trodde han ville få så streng dom.

Hendelsen avstedkom i sin tid en rekke følelsesladde reaksjoner, selvsagt fra de etablerte mediene som normalt finner noe negativt i nyhetene fra Israel uansett, men også enkelte profilerte Israel-venner var tidlig ute med fordømmelse.

HVER DAG I LIVSFARE
Israel er nokså splittet i synet på dommen. De som har problemer med å forstå dette, har neppe satt seg særlig godt inn i den høyst spesielle situasjonen Israel er i, som et lite land som siden den spede starten i 1948 har vært ustanselig truet av alle sine naboer, og har overlevd gjentatte angrep, både kriger, terroraksjoner og rakettangrep. Svært mange har mistet noen av sine kjære. Det er knapt en familie som ikke på en eller annen måte er berørt. I tillegg opplever israelerne at verden i økende grad fordømmer dem uansett hva de gjør.

Soldatene som til enhver tid er i tjeneste, går hver dag til arbeidet med livet som innsats. De vet aldri om de overlever dagen. Slik er det bare. Og dette må tas med i beregningen når man vurderer en slik sak. Ovennevnte Israel-venn uttrykte «avsky» samme dag som skytingen ble kjent, og det var også før detaljene rundt saken ble kjent. Vi mener slike reaksjoner vitner om liten forståelse for situasjonen, og lite empati for den livsfare enhver israelsk soldat står i hver dag.

VIL ETTERGI STRAFF
Av samme grunn er også reaksjonene blant ledende politikere i Israel høyst varierte.

Utdanningsminister Naftali Bennet sier at «sikkerhetssituasjonen for innbyggerne i Israel krever at Elor Azariya ettergis straffen nå. Elor ble sendt for å beskytte borgerne i Israel midt under en bølge av knivangrep av palestinere hvor mennesker ble drept. Hele etterforskningen har vært farget fra begynnelsen. Selv om Azariya gjorde en feil, så burde han ikke vært satt i fengsel. Vi kommer alle til å betale for dette.»

Transportminister Yisrael Katz vil tilgi: «Retten har sagt sitt – den juridiske prosess er ferdig. Nå er tiden for å ettergi ham straffen, så Elor kan dra hjem.»

Kultur- og sportsminister Miri Regev (Likud) likedan: «Dette er en trist dag. En streng dom. Elor burde ikke sittet en dag lenger inne enn han allerede har gjort. Dette er dessverre en forlengelse av den «kenguru-retten» vi har lidd under tidligere.» (Domstol som setter rettsfølelse og anerkjente rettsprinsipper til side).

«Som jeg sa før dommen, mens IDF-offiserene vitnet: denne hendelsen skulle ikke ha blitt bragt inn for retten som en kriminal-prosedyre. Han skulle ha fått disiplinærstraff innenfor sin egen enhet. Ettersom vi har kommet til denne vanskelige dagen, vil jeg be stabssjefen om å anbefale å ettergi Elor Azariya,» sa han.

Også minister og reservegeneral Yoav Galant sendte en anmodning om ettergivelse til forsvarsminister Liberman og stabssjef Eizenkot etter dommen.

«På samme måte som vi sender tilbake sårede soldater og de som har blitt tatt til fange, så burde vi også etterstrebe å restituere dem som har gjort feil, selv om feilene er alvorlige og dramatiske. Azariyas handlinger var gale i utgangspunktet. Offiserene i IDF bør lære soldatene om hendelsen, og peke på de alvorlige implikasjonene slikt medfører. Til tross for dette må vi huske at en soldat som gjør feil, er vår soldat.»

MANGE REDDE FOR BLODANKLAGE
Mange politikere uttalte seg imidlertid også støttende til dommen. En av dem, Elazar Stern (Yesh Atid), ba resten bare droppe hele debatten. Han sa at «om noen tror dommen har innvirkning på hvordan soldater i kamp handler, har de liten greie på hva en kampsituasjon innebærer. Så bare slutt å diskutere saken.»

Tidligere forsvarsminister Moshe Ya’alon forsøker nå å renvaske seg for anklagene han har fått fordi man mener han har vært med på å forhåndsdømme Azariya. Sjefsdommer i saken, Maya Heller sa at «å dømme tiltaltes handlinger som ting som kan skade IDF’s verdier endog før etterforskningen har konkludert, kunne ha skadet.»

«Forsvarsministeren og andre begynte å komme med kommentarer mens etterforskningen akkurat hadde begynt. Når det gjelder saker som etterforskes, er det best å vente til bildet blir klarere.»

Ya’alon insisterte imidlertid på at det var helt klart da den militære etterforskningen nærmet seg slutten, at man her sto overfor «en eksepsjonell situasjon.» Han mener det var det klokeste å gjøre den gangen, for at ikke palestiner-araberne skulle kunne komme med sine vanlige blodanklager, og  beskylde Israel for «utenomrettslige henrettelser.»

SLEKTEN IKKE FORNØYD MED DOMMEN
Det er imidlertid liten grunn til å tro at disse vil la noen anledning gå fra seg til nettopp dette. Ynet skriver at terroristens familie «sørger over dommen» og kaller den «en smekk på hånden» og «en farse av en dom.»

Faren til den drepte araberen, som hadde blitt uskadeliggjort etter et angrep med kniv, sammenligner uten å blunke likt og ulikt: «Hvis du arresterer noen for å kaste en stein, får han to år. Her myrder en soldat noen og får halvannet år.» Han la til at «min sønn er ikke et dyr. Jeg er ikke fornøyd med dommen.»

KANSKJE VENSTRESIDEN VILLE VÆRT MER TERRORISTVENNLIG?
Interessant nok, forteller en onkel av den drepte terroristen indirekte hvorfor muslimer ofte stemmer sosialistisk: «Hvorfor ble ikke befalet som hadde ansvaret, også dømt? Retten heller mot ytre høyre og ikke mot samvittigheten.»

HJEMLIGE UNNLATELSESSYNDER
NRK siterer den marginale, venstreorienterte avisen Ha’aretz på at «soldaten drepte uten grunn». I rekken av konsekvente fortielser, fortier NRK også denne gangen at den drepte «skadete palestineren» faktisk var en terrorist tatt på fersk gjerning i forsøk på å drepe israelere. Har dette ingen relevans for leserne?

IsraelNational News.com
NRK
Ynet
Ynet

Ny lov i Israel: Medier på autopilot – igjen

Amona, landsbyen som nå er helt nedlagt. Foto: Yair Aronshtam

De fleste av våre lesere er innforstått med at norske mediers dekning av nyheter fra Israel kan løses med en enkel ligning. Hvis det skjer noe som er udelt positivt for jøder eller for Israel, skriver man ikke noe. Skjer det noe som på noen måte kan tolkes slik at det faller negativt ut for jøder eller for Israel, så tolker man det slik. Enten dette er fakta som vris på, slik at det passer bedre inn i medienes narrativ, eller det fremkommer opplysninger, meninger eller påstander fra Palestina-araberne eller muslimenes fremste talerør, FN – så sørger dyktige faktaresistente skribenter for at det alltid faller ut i jødenes disfavør. Om det er sant eller ei er ikke nøye, hensikten helliger middelet.

– Nå tar du munnen for full, kan man kanskje tenke. Nei. Mange års erfaring viser at det er slik. Etter Israels krig mot den islamske terrororganisasjonen Hamas, som menneskene i Gaza har valgt seg som regjering, innrømmet vår statsfinansierte fjernsynskanal at de «burde ha vært mer kritiske til Hamas og Mads Gilbert«. Tankevekkende formulering, forresten. Hamas og Gilbert. «Kuler og krutt.» «Død og begravelse.» «Sykdom og nød.» Det er mange ordsammenstillinger som passer som hånd i hanske. «Hamas og Gilbert» er åpenbart en av dem. Terrororganisasjonen og dens advokat.

Men det blir neppe bedre i NRK. Medier verden over presenterer det som skjer som et nytt overgrep, i en lang rekke tidligere overgrep, fra Israels side.

Derfor, ikke noe unntak når Israel mandag vedtok en ny lov, den såkalte «reguleringsloven». Den nye loven får konsekvenser for tusenvis av jøder som bor i de eldgamle jødiske områdene Samaria og Judea. Loven ble vedtatt med 60 mot 52 stemmer i Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen, og medfører at israelske borgere kan bo trygt i disse jødiske områdene. Vi så nylig at en hel liten landsby, Amona, ble jevnet med jorden av israelske myndigheter. Dette vil den nye loven sikre mot.

Loven innebærer i korte trekk at staten kan ekspropriere eiendom, slik staten Norge kan, og gjør. De som eventuelt gjør krav på landområdet som eksproprieres, får enten et tilsvarende landområde et annet sted, eller de får en økonomisk kompensasjon tilsvarende 125 % av markedsverdien.

Samaria og Judea kalles konsekvent «vestbredden» av medier som åpenbart føler en uimotståelig trang til å uttrykke motvilje mot Israel og at disse områdene faktisk er eldgamle jødiske kjerneområder. Allerede i oldtiden nedkjempet den jødiske lederen Josva de såkalte anakittene som bodde der, og stadig overfalt Israels barn. Etter at disse den tids terrorister var eliminert, hadde landet «ro for krig», skrives det allerede i Josvas bok (den første boken etter mosebøkene.) Man antar at Josva levde rundt 1.300 år før Kristus.

Det er svært få arabere som har gjort krav på områder av den typen det her snakkes om. De fleste saker som til nå er kommet opp for domstolene, er faktisk reist av venstresiden i Israel. Det er da også der skillet i avstemningen går. Opposisjonen til den sittende regjering sto for 51 stemmer mot loven, og Benny Begin var den eneste fra regjeringskoalisjonen som stemte mot.

Loven har tilbakevirkende kraft, og endrer status på mange bosettinger i dette området som pr. i dag har status som ulovlig. Israel har latt jordansk lov gjelde i området, det vil si at områder som ikke har vært betalt skatt for, eller vært i bruk siden 1967, ikke kan regnes for eid av noen. Jordan okkuperte området ulovlig før 1967. Israel betegner okkupasjonen som en gjenerobring, slik de gjorde med den østlige delen av hovedstaden Jerusalem.

Som nevnt hagler fordømmelsene. Ikke bare venstreorienterte medier verden over, men også statsledere lar motviljen få råde. Palestina-arabernes leder Abbas kan knapt kalles statsleder, kanskje heller ikke leder, ettersom han verken har kontroll med Gaza, eller er demokratisk valgt. Han sitter mange år på overtid i påvente av at noen utpeker eller velger en ny leder. Men han er til gjengjeld klar i sine fordømmelser og kaller loven en krig mot «det palestinske folk». Som vanlig er det beskyldninger om «apartheid» og «okkupasjon.» Aller helst vil han at det internasjonale samfunn skulle «stanse Israel.» At en eventuell palestinsk stat ville bli fullstendig «judenfrei» ifølge ham selv, velger medier og politikere å «glemme» at de har hørt.

Frankrikes leder Francois Hollande mener loven er et skritt på veien mot annektering. Han henstiller sterkt til Israel å revidere lovteksten. Også FN er nær sagt selvfølgelig raskt ute med en fordømmelse. Antonio Guterre er som så mange andre fastlåst i en forestilling om at det en gang vil bli to stater; en jødisk og en palestinsk, og fremhever dette synet. At Mahmoud Abbas overhodet ikke vil sette seg ned med Israel og fremforhandle en fredsavtale som faktisk kunne gitt dem denne staten for lenge siden, er ikke tema.

Også i Israel er det mye motstand mot loven. Noen er av prinsipp imot alt høyresiden foretar seg, slik vi ser også her på berget, andre mener det kan bli problemer på sikt selv om de egentlig er for å annektere området. Skal Israel annektere, må de også ta med de araberne som bor i området, med de følger dette får for demografi og dermed effekt på fremtidige valg i Israel. Statsminister Benjamin Netanyahu er på reise i Storbritannia, og ville utsette avstemningen. Han var redd den ville skape internasjonale bølger. Den ble altså foretatt uten hans medvirkning eller ønske. Debatten var heftig, og det var støyende tilrop fra salen av lovens motstandere under debatten.

Flere advokater mener loven vil bli kjent ugyldig, om ikke før, så etter at den blir tatt til den internasjonale domstolen i Haag. Andre mener sjansen for at loven kommer dit, er uhyre små. Domstolen har et enormt troverdighetsproblem, ettersom enorme forbrytelser mot menneskerettigheter verden over daglig blir ignorert.

USAs nye president derimot, har ikke uttalt seg negativt om loven. En representant for det nasjonalistisk-religiøse partiet Jewish Home takket mandag Trump for hans uttalelser tidligere. Trump ga uttrykk for at han ikke så på bosettinger som noen stor sak, selv om det forrige uke kom en bisetning om at det ikke var direkte «til hjelp». Bezalel Smotrich mente loven rett og slett ikke hadde vært mulig uten valgresultatet i USA.

IsraelNationalNews
Ynet
IsraelNationalNews
Times of Israel
NRK
Jerusalem Post
Wikipedia

Alle vil fred, bare ikke Israel

Jøden, krigshisser og krigsforlenger. NTB opprettholder stereotypien

Jøden, krigshisser og krigsforlenger. NTB opprettholder stereotypien

I disse partipolitisk ladete dager, hvor de borgelige prøver å etablere en felles plattform for å regjere, er vi vel kjent med venstresidens retorikk. Til tider er den drepende og usmakelig, for ikke å si ondsinnet. SMA tok opp på lederplass det demokratiske problemet det er når en politisk fløy går ut over hva som er sant i sin iver etter å vinne kampen om makten. Her forsøkte man ivrig etter 22/7 å klistre den gale, men også politisk inspirerte massemorderen Anders Behring Breivik til både Frp og andre kritiske røster på den borgerlige siden, som nettstedet document.no og Peder Nøstvold Jensen, alias Fjordman.

Logikken er barnslig og enkel, omtrent som at også Trafikketaten jo har et ansvar for Breiviks myrderier fordi de utstedte førerkort til mannen. De burde ha visst at han planla å drepe mange titalls barn og unge, og å sprenge Regjeringsbygget.

Så også Frp. Da den til da ustraffede og relativt moderate debattanten meldte seg inn i Frp, men siden meldte seg ut, var dette godt nok for venstresiden. Breivik «hadde bånd til» Frp.

Slik type logikk bruker NTB når det gjelder Israel. Altså det normale mennesker ikke har vanskeligheter med å kalle rør.

Også i Israel er det en høyreside, og som her, en venstreside. Venstresiden blir av NTB ansett som «fredsduene» – den opprinnelige jøden, han som vi kunne elske. Venstresidens media brukes som «sannhetsvitne» og argument for at høyresiden har feil. Vi vet alle at Norges forhold til Israel straks staten var opprettet, var svært godt. Den norske venstresiden kunne godt identifisere seg med kibbutz-arbeiderne og nybrottsfolket. Israelerne er i bunn og grunn sosialister, og kommunismen i landet var vel av det fungerende slaget, mer et virkelig fellesskap enn det man ellers forbinder med ideologien.

Det venstresiden etter hvert imidlertid ikke kunne gi Israels innbyggere, var sikkerhet. Gradvis vokste det frem et sterkere krav om en regjering som kunne gi sikkerhet for folket. Sikkerhet har de fått. Trygge for angrep utenfra blir Israel ikke på en stund, men inne i landet har de i all hovedsak kontroll. De uroelementene som er, er der ofte som følge av tidligere tiders ettergivenhet.

Statsminister Benjamin Netanyahu talte til soldatene og til politiet ved jødisk nyttår, og brukte følgende ord: – Jeg vil med dette takke soldatene i Det israelske forsvaret (IDF), offiserene i politiet og grensepolitiet, samt alle menn og kvinner som er med i våre sikkerhetstjenester, for den rolige og fredfulle høytiden vi har hatt nå i hele landet vårt, både i byene og på landet.

Han fortsatte: – Det er ingen selvfølge med den stormen vi har rundt oss, fortsatte han. – Vi vokter over Israel, – som er en rolig øy i all uroen, et stille og sikkert sted. Årsaken er blant annet vår ansvarlige og balanserte politikk, i tillegg til en ytterst profesjonell og handlingskraftig opptreden fra våre mange sikkerhetsagenter, tjenester som offentligheten bare kjenner en brøkdel av.

Blant annet ble et terrorangrep som skulle utføres i den flotte handlegaten Mamilla i Jerusalem, avslørt og avverget som følge av en fremragende etterretning og besluttsomme tjenestemenn.

Det er heller ikke noen selvfølge lenger, at USA står bak Israel. Jødene har sin berømte schutzpah – denne litt avslappede selvtilliten som kan feiltolkes som overmot, – flere har vel sett t-skjortene med budskapet: «Slapp av USA, Israel står bak deg.» Det motsatte har vært omkvedet. Men nå viser USAs president med sin nøling og motstridende meldinger rundt Syria-krisen at det slett ikke er så sikkert lenger at USA nødvendigvis rykker ut om det skulle brenne i Midtøsten.

Forsvarsminister Moshe Ya’alon sier derfor nå at «Israel må stole på seg selv.» «Vi vet enda ikke hva revolusjonen i Egypt vil bringe med seg, og vi vet ikke enda hvordan vi skal drive en fri verden i lys av massakrene i Syria, men når det kommer til stykket kan vi bare stole på oss selv. På vår egen styrke og vår egen avskrekking.»

«Alt vi vet er at vi lever i en virkelighet der ustabilitet er det eneste stabile. Vi må fortsette med å styre skipet med rett kurs i det opprørte havet i Midtøsten,» sa han.

I denne settingen finner NTB det formålstjenlig å bringe nyheten om at «Israel sier nei til å ratifisere FN-konvensjonen om kjemiske våpen før nabolandene gjør det.»

Syria var ille, – før. Den gang da Assad brukte kjemiske våpen. Men nu er alt så meget bedre. Av de verste landene i verden er Israel ett, forstår vi NTB rett.

«Bare sju land i verden har unnlatt å ratifisere FN-konvensjonen som forbyr produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen. Syria var ett av dem, men varslet denne uka FN om at de nå slutter seg til konvensjonen.»

Nyhetsbyrået siterer Haaretz, et organ for venstresosialistene som delvis fremdeles tror veien til fred går gjennom ettergivenhet, og hevder at myndighetene i Israel skjelver. «Blir det Israels tur neste gang, undrer Haaretz» ifølge dem. Hva som skulle få Israelske myndigheter til å skjelve, etter at man har brukt tiden fra 1948 til å i dag for å bygge opp et avskrekkingsarsenal av våpen, står litt uklart.

NTB tar også turen innom kjernefysiske våpen. Som kjent har Israel aldri villet underskrive ikkespredningsavtalen, og nekter internasjonale inspektører adgang til atomreaktoren i Dimona. Ei heller har landet noensinne innrømmet at de har atomvåpen.

Her slutter NTB seg tilsynelatende til Syrias holdning da landet brukte nettopp Israel som unnskyldning for ikke å underskrive FN-konvensjonen om kjemiske våpen. Nemlig at siden Israel som eneste land i regionen med atomvåpen ikke vil skrive under avtalen, er det implisitt Israels skyld at Syria har kjemiske våpen.

En slik sammenstilling av fakta er rør. Enhver som følger med, ser urimeligheten i regnestykket. Israel er slett ikke som de andre. Du kan rett og slett ikke sammenligne Israel med noen av dere naboer. Hadde ikke araberne hatt våpen, hadde det vært fredelig i Midtøsten. Hadde Israel ikke hatt våpen, hadde det ikke vært jøder igjen i Midtøsten.