Kategoriarkiv: Politikk

– Unnskyld at vi vant


Når man deltar i det offentlige ordskiftet noen år, vil man etter hvert oppdage, og det gjelder uansett nivå, tror jeg: noen mennesker tar ikke fakta innover seg uansett hva. De er faktaresistente. Som en bekjent uttrykte det bare for noen dager siden da ubehagelige fakta ble lagt på bordet: – det tror jeg bare ikke på!

Nei, da har det jo heller ikke skjedd, så mye må være helt klart.

Under krigen i 1967 fikk Israel tak i militære dokumenter fra araberne, der det helt klart fremgår at araberne ikke bare planla å utrydde sivilbefolkningen i Israel, men de hadde detaljerte, operasjonelle ordrer klare for utslettelsen.

Ikke desto mindre er det diverse akademikere som fordreier fakta, og får det til å bli at det var Israel som var aggressoren.

Ben-Dror Yemini skriver en kronikk basert på en del fakta som fremkommer i Michael Orens bok om Seksdagerskrigen, Miriam Joyces bok om Husseins relasjoner med USA og Storbritannia, og i dr. Moshe Elads bok Core Issues in the Israeli-Palestinian Conflict. Særlig Oren har lest samtlige militære dokumenter som er nedklassifisert nylig.

Seksdagerskrigen har mer enn noen annen krig blitt redefinert. En flodbølge av publikasjoner omhandler det som hendte den gangen. Det heter seg i disse at Gamal Abdel Nasser slett ikke hadde noen mulighet for å slå Israel, og derfor hadde han ingen intensjoner om å gjøre det heller.

Sannheten er at han truet. Sannheten er at han sendte flere og flere divisjoner til Sinai. Sannheten er at han utviste FN-observatørene. Sannheten var at han oppviglet massene i de arabiske land. Sannheten er at de arabiske regimene raslet med sablene og forberedte seg til krig. Sannheten er at han stengte Tiran-stredet. Sannheten er at Israel ble beleiret fra sør. Sannheten er at dette var en alvorlig overtredelse av folkeretten. Sannheten er at det var en «casus belli» (krigskasus.)

Her kommer De faktaresistente inn på banen.

Alt dette spiller imidlertid ingen rolle, fordi det finnes et mega-narrativ som forplikter de progressive krefter til å frita araberne fra ansvar og peke med anklagefingeren på Israel. Og når det finnes et narrativ, hvem trenger vel fakta? Når alt kommer til alt, så hadde Israel planer om å ekspandere, så de grep anledningen – sier narrativet. De lærde forvrenger fakta for å få araberne til å bli ofrene og Israel aggressoren.

Yemini forteller om hvor livredd han var under denne krigen. Han var bare et barn, og de hadde ikke tilfluktsrom, og det ble klart at det ville bli bomber, så det ble gravet hull i hagen så man kunne gjemme seg.

Både den arabiske liga og lederne av alle statene i nærheten annonserte enstemmig at planen var utslettelse. Jeg gjentar: utslettelse. Arrogant tale? Når du ser på det faktum at den arabiske og muslimske verden var opptatt med endeløse gjensidige massakrer, så var det nokså klart at det de gjorde mot seg selv og hverandre – og det fortsetter stadig – det ville de også gjøre mot Israel.

Derfor må vi huske en ting: alternativet til seier var utslettelse. Så unnskyld oss for at vi vant. Fordi en okkupasjon uten utslettelse er å foretrekke fremfor en utslettelse uten okkupasjon.

De arabiske statene aksepterte aldri staten Israels eksistens. Ikke et øyeblikk. Det fantes ingen okkupasjon fra 1949 til 1967, men en palestinsk stat ble aldri etablert, for lederne i den arabiske verden ønsket slett ingen ny stat. De ville ha Israel. De skjulte ikke sine intensjoner et sekund.

Den nye fasen begynte i 1964. På et bakteppe av en konflikt om vannkilder samlet Den arabiske liga seg i Kairo. Her slo de fast: «… felles arabiske militære forberedelser vil, når de er ferdige, konstituere de ultimate praktiske midler som skal til for den endelige likvidering av Israel.»

Så gikk det to år, og daværende forsvarsminister Hafez Assad, som siden skulle bli Syrias president, erklærte: «Angrip fiendens bosettinger, gjør dem til støv, brolegg arabiske veier med jødenes hodeskaller.» Og for å fjerne all tvil, la han til: «Vi er fast bestemt på å gjennomvæte denne jord med deres (israelernes) blod, til å kaste dere på sjøen.»

Nå gikk det, for å si det pent, ikke helt slik. Den nevnte syriske president har nok fått noe støv i munnen i årene som har gått etter det smertelige tapet for Israels luftvåpen. Og dette støvet er det ikke jøder, men helt andre folk som virvler opp.

Ni dager før krigen brøt ut, sa Nasser: «Det arabiske folk ønsker å slåss. Vårt grunnleggende mål er å ødelegge staten Israel.» To dager senere kom Iraks president Abdul Rahman Arif på banen: «Dette er vår anledning … vårt mål er klart: å fjerne Israel fra kartet.»

To dager før krigen brøt ut, sa PLOs leder og grunnlegger Ahmad Shukieri: «De som skulle overleve vil forbli i Palestina, men etter min oppfatning vil ingen overleve.» Ja, dette var atmosfæren. Tror noen alvorlig på at dette kun var erklæringer? Tror noen at intensjonen var en opplyst okkupasjon? Tror noen at det ikke ville blitt en massenedslaktning slik Egypt gjorde det i Jemen og senere i Biafra?

Det fremgår ikke helt klart av bøkene Yemini refererer til, om samtlige deltagere og observatører var fullstendig klar over denne eksistensielle trusselen mot Israel, men stabssjef i IDF den gangen, Yitzhak Rabin, sa i alle fall til regjeringen at «dette vil bli en vanskelig krig … det vil bil store tap.» Han anslo at 50.000 mennesker ville bli drept. Oren som hadde lest omtrent samtlige dokumenter som hadde blitt nedklassifisert, konkluderte slik: «Dokumentasjonen viser at Israel av all makt ønsket å unngå krig, og at det helt til kvelden før krigen prøvde å stoppe krig på alle mulige måter – selv til en høy strategisk og økonomisk pris for staten.»

Den politiske debatten om israels kontroll over territoriene har ført til en situasjon hvor politiske oppfatninger bryter ned faktuell etterforskning. Den politiske debatten er viktig. Det er helt klart legitimt. Men det er ikke nødvendig å omskrive historien for å rettferdiggjøre et politisk ståsted. Det skulle vært den andre veien: fakta skulle virke på de politiske syn. Og fakta er klare og enkle: De arabiske statene gikk ikke bare for erklæringer om en forventet utslettelse, de hadde også de operasjonelle ordrene klare.

Ynet: Arabiske ledere planla å eliminere Israel i Seksdagerskrigen. Op-ed, Ben-Dror Yemini

Ny lov i Israel: Medier på autopilot – igjen

Amona, landsbyen som nå er helt nedlagt. Foto: Yair Aronshtam

De fleste av våre lesere er innforstått med at norske mediers dekning av nyheter fra Israel kan løses med en enkel ligning. Hvis det skjer noe som er udelt positivt for jøder eller for Israel, skriver man ikke noe. Skjer det noe som på noen måte kan tolkes slik at det faller negativt ut for jøder eller for Israel, så tolker man det slik. Enten dette er fakta som vris på, slik at det passer bedre inn i medienes narrativ, eller det fremkommer opplysninger, meninger eller påstander fra Palestina-araberne eller muslimenes fremste talerør, FN – så sørger dyktige faktaresistente skribenter for at det alltid faller ut i jødenes disfavør. Om det er sant eller ei er ikke nøye, hensikten helliger middelet.

– Nå tar du munnen for full, kan man kanskje tenke. Nei. Mange års erfaring viser at det er slik. Etter Israels krig mot den islamske terrororganisasjonen Hamas, som menneskene i Gaza har valgt seg som regjering, innrømmet vår statsfinansierte fjernsynskanal at de «burde ha vært mer kritiske til Hamas og Mads Gilbert«. Tankevekkende formulering, forresten. Hamas og Gilbert. «Kuler og krutt.» «Død og begravelse.» «Sykdom og nød.» Det er mange ordsammenstillinger som passer som hånd i hanske. «Hamas og Gilbert» er åpenbart en av dem. Terrororganisasjonen og dens advokat.

Men det blir neppe bedre i NRK. Medier verden over presenterer det som skjer som et nytt overgrep, i en lang rekke tidligere overgrep, fra Israels side.

Derfor, ikke noe unntak når Israel mandag vedtok en ny lov, den såkalte «reguleringsloven». Den nye loven får konsekvenser for tusenvis av jøder som bor i de eldgamle jødiske områdene Samaria og Judea. Loven ble vedtatt med 60 mot 52 stemmer i Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen, og medfører at israelske borgere kan bo trygt i disse jødiske områdene. Vi så nylig at en hel liten landsby, Amona, ble jevnet med jorden av israelske myndigheter. Dette vil den nye loven sikre mot.

Loven innebærer i korte trekk at staten kan ekspropriere eiendom, slik staten Norge kan, og gjør. De som eventuelt gjør krav på landområdet som eksproprieres, får enten et tilsvarende landområde et annet sted, eller de får en økonomisk kompensasjon tilsvarende 125 % av markedsverdien.

Samaria og Judea kalles konsekvent «vestbredden» av medier som åpenbart føler en uimotståelig trang til å uttrykke motvilje mot Israel og at disse områdene faktisk er eldgamle jødiske kjerneområder. Allerede i oldtiden nedkjempet den jødiske lederen Josva de såkalte anakittene som bodde der, og stadig overfalt Israels barn. Etter at disse den tids terrorister var eliminert, hadde landet «ro for krig», skrives det allerede i Josvas bok (den første boken etter mosebøkene.) Man antar at Josva levde rundt 1.300 år før Kristus.

Det er svært få arabere som har gjort krav på områder av den typen det her snakkes om. De fleste saker som til nå er kommet opp for domstolene, er faktisk reist av venstresiden i Israel. Det er da også der skillet i avstemningen går. Opposisjonen til den sittende regjering sto for 51 stemmer mot loven, og Benny Begin var den eneste fra regjeringskoalisjonen som stemte mot.

Loven har tilbakevirkende kraft, og endrer status på mange bosettinger i dette området som pr. i dag har status som ulovlig. Israel har latt jordansk lov gjelde i området, det vil si at områder som ikke har vært betalt skatt for, eller vært i bruk siden 1967, ikke kan regnes for eid av noen. Jordan okkuperte området ulovlig før 1967. Israel betegner okkupasjonen som en gjenerobring, slik de gjorde med den østlige delen av hovedstaden Jerusalem.

Som nevnt hagler fordømmelsene. Ikke bare venstreorienterte medier verden over, men også statsledere lar motviljen få råde. Palestina-arabernes leder Abbas kan knapt kalles statsleder, kanskje heller ikke leder, ettersom han verken har kontroll med Gaza, eller er demokratisk valgt. Han sitter mange år på overtid i påvente av at noen utpeker eller velger en ny leder. Men han er til gjengjeld klar i sine fordømmelser og kaller loven en krig mot «det palestinske folk». Som vanlig er det beskyldninger om «apartheid» og «okkupasjon.» Aller helst vil han at det internasjonale samfunn skulle «stanse Israel.» At en eventuell palestinsk stat ville bli fullstendig «judenfrei» ifølge ham selv, velger medier og politikere å «glemme» at de har hørt.

Frankrikes leder Francois Hollande mener loven er et skritt på veien mot annektering. Han henstiller sterkt til Israel å revidere lovteksten. Også FN er nær sagt selvfølgelig raskt ute med en fordømmelse. Antonio Guterre er som så mange andre fastlåst i en forestilling om at det en gang vil bli to stater; en jødisk og en palestinsk, og fremhever dette synet. At Mahmoud Abbas overhodet ikke vil sette seg ned med Israel og fremforhandle en fredsavtale som faktisk kunne gitt dem denne staten for lenge siden, er ikke tema.

Også i Israel er det mye motstand mot loven. Noen er av prinsipp imot alt høyresiden foretar seg, slik vi ser også her på berget, andre mener det kan bli problemer på sikt selv om de egentlig er for å annektere området. Skal Israel annektere, må de også ta med de araberne som bor i området, med de følger dette får for demografi og dermed effekt på fremtidige valg i Israel. Statsminister Benjamin Netanyahu er på reise i Storbritannia, og ville utsette avstemningen. Han var redd den ville skape internasjonale bølger. Den ble altså foretatt uten hans medvirkning eller ønske. Debatten var heftig, og det var støyende tilrop fra salen av lovens motstandere under debatten.

Flere advokater mener loven vil bli kjent ugyldig, om ikke før, så etter at den blir tatt til den internasjonale domstolen i Haag. Andre mener sjansen for at loven kommer dit, er uhyre små. Domstolen har et enormt troverdighetsproblem, ettersom enorme forbrytelser mot menneskerettigheter verden over daglig blir ignorert.

USAs nye president derimot, har ikke uttalt seg negativt om loven. En representant for det nasjonalistisk-religiøse partiet Jewish Home takket mandag Trump for hans uttalelser tidligere. Trump ga uttrykk for at han ikke så på bosettinger som noen stor sak, selv om det forrige uke kom en bisetning om at det ikke var direkte «til hjelp». Bezalel Smotrich mente loven rett og slett ikke hadde vært mulig uten valgresultatet i USA.

IsraelNationalNews
Ynet
IsraelNationalNews
Times of Israel
NRK
Jerusalem Post
Wikipedia

Hatefulle ytringer

Allerede i 2008 reagerte norske myndigheter på økningen av hatefulle ytringer i det offentlige rom, og særlig i kommentarfeltene på Internett og i sosiale medier.  ”Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. – Vi får et bedre vern mot sterkt krenkende ytringer, samtidig som hensynet til ytringsfriheten blir ivaretatt,”  sa daværende justisminister Knut Storberget.  Det han hadde i tankene var de mange uhemmede omtaler av islam som kom i kjølvannet av en voksende islamsk terror og som offisielt ble tildelt den politisk korrekte diagnosen ”islamofobi.”

I 2015 fulgte regjeringen Solberg opp med en politisk erklæring og strategi mot hatefulle ytringer. ”I et demokrati er ytringsfriheten umistelig. I Norge står ytringsfriheten sterkt og det skal vi hegne om. Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes,” sa statsminister Erna Solberg og oppfordret oss alle til å komme med innspill i arbeidet med strategien.  Vi tror ikke at vår voksende bekymring for hatefulle ytringer vil komme til å påvirke regjeringens strategi, men vi vil gjerne benytte ytringsfriheten til å si noen ord om slike ytringer, deres kilder og virkninger.

Hatefulle ytringer er ikke lenger noe som bare finnes i de mørke krokene av Internett hvor de berømmelige ”nettrollene” bor.  Hatefulle ytringer er blitt en normal del av den offentlige debatt, – så normal at vi nesten ikke legger merke til dem lenger.  Forskjellen er at kjennetegnene på hva som oppleves som krenkende og hatefullt har flyttet seg og de sekundære konsekvensene – følgene av tillært og legitimert mobbing – er blitt alvorligere.

Utsagn som for få år siden kunne risikere å lede til injuriesak, er nå blitt et dagligdags innslag i den politiske debatten.  Det er ikke lenger de gamle nettrollene på Internett som leder an i spredningen av mellommenneskelig forakt og hat.  Ja, ikke engang de autoriserte nettrollene i våre aviser og fjernsynskanaler når opp til det nivået.  Formidlingen av nedsettende, krenkende og hatefulle ytringer mot navngitte personer i vårt samfunn er i dag overtatt av folkevalgte politikere som i egenskap av forbilder og rollemodeller, uten å skamme seg veileder det norske samfunn om hvordan folk skal mobbes til taushet og underdanighet.

Se bare som eksempel på følgende nedlatende ytring fra Kristelig folkepartis formann Knut Arild Hareide: ”Jeg vet ikke om ekstremværet Sylvi Listhaug har løyet helt ennå.”  Det finnes ikke antydning av omtanke for Krfs humanitære eller kristelige verdier i Hareides utsagn, – det er formulert og uttalt i den hensikt å gi et medmenneske en nedsettende karakteristikk og dårlig omdømme.  Dette er et eksempel på det uvesen i den offentlige debatt som statsminister Solberg oppfordrer oss til å komme med innspill om.  Innspill er herved levert.

Men det er ikke bare Kristelig folkeparti som bør gås etter i sømmene i forhold til Erna Solbergs strategi mot hatefulle ytringer hvor det er personen mer enn saken som angripes.  I det korstoget mot Sylvi Listhaugs person som ennå synes å være i mobiliseringsfasen, finner vi også Statskirken, Arbeiderpartiet, Venstre og SV, foruten de pressestøttefinansierte nettrollene i avisene.

I dette spørsmålet er det helt uten betydning hvorvidt man er enig med Sylvi Listhaug og hennes politikk eller ikke.  Saken dreier seg om den økende bruken av nedsettende, krenkende og hatefulle ytringer, personlig sjikane og regulær mobbing som i norsk offentlig debatt nå synes å ha blitt godkjent politisk metode.  Ingenting av det vi har lært om det parlamentariske demokratiets virkemidler legitimerer en slik oppførsel som vi nå nesten daglig opplever fra den øverste politiske eliten i landet.  For jødene er utviklingen urovekkende.  Vi kjenner nemlig igjen enkelte trekk ved den nedsettende og sjikanerende retorikken fra årene under Weimar-republikken.  Dette er atferd med betydelig lærings- og spredningseffekt.

Et spørsmål som har opptatt oss lenge er hvor grensene bør gå for utslipp av ondsinnete og hatefulle ytringer fra for eksempel Utenriksdepartementet.  Vi innser at ytringsfriheten er et umistelig gode, men når den åpenlyst brukes til å skape emosjonell aversjon mot stater og folkegrupper ved hjelp av usanne og nedsettende påstander, skulle vanlig sunn fornuft og anstendighet tilsi at grensen er passert.  Det kom for eksempel ingen reaksjon fra det offisielle Norge på at tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2009 uten grunnlag i fakta anklaget Israel for å ha begått krigsforbrytelser av et kaliber som nazi-ledere ble dømt for av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg.

Det kommer heller ingen offisielle reaksjoner i Norge på at nåværende utenriksminister, Børge Brende, til stadighet og uten grunnlag i fakta finner anledning til å påstå at israelsk boligbygging er ”folkerettsstridig og et stadig større hinder for en tostatsløsning.”  Dette er alt sammen symptomer på at den strategien mot hatefulle ytringer som statsministeren talte varm for i november kanskje ikke er mer verd enn den strategien mot antisemittisme som ble lansert for et år siden etter initiativ fra Krf.

Vår erfaring er at når det gjelder hatefulle ytringer av ethvert slag, går utviklingen i gal retning på tross av alle de gode intensjoner veien er brolagt med.  Det mest iøynefallende ved utviklingen er imidlertid det forhold at kildene til utbredelse av offentlig mobbing, inkludert antisemittisme, ikke befinner seg på grasrotnivå i samfunnet, og slett ikke blant muslimene eller de høyreekstreme som eventuelt måtte finnes.  Antisemittismen, som annen umenneskelig atferd, har sine røtter blant samfunnets kulturelle og politiske eliter og blir formidlet til det brede lag av folket gjennom elitenes pressestøttede medier.  Det er på disse nivåene Regjeringen må sette inn tiltak dersom det skal være håp om å komme hatefulle ytringer og antisemittismen til livs.  Slik mediebildet ser ut i dag, er det dessverre fremdeles liten grunn til å tro at så vil skje.

Professor Naim Araidi er ikke lenger blant oss

Naim Araidi. Foto: Facebook

Naim Araidi. Foto: Facebook

Professor Naim Araidi is no longer with us – look below for English version.

Det er med stor sorg vi har mottatt meldingen om at Israels tidligere ambassadør til Norge gikk bort den 2. oktober 2015, etter kort tids kreftsykeleie.

Professor Araidi var ambassadør til Norge i perioden 2012-2014.  I den tiden han hadde til rådighet greide han med sitt vinnende vesen å gjøre mer for Israels anseelse i Norge enn mange års formelt diplomati hadde greid.

Det faktum at Araidi hadde kulturell bakgrunn som muslimsk druser, og ble assistert av en Palestina-arabisk nestleder, fikk i hans periode stor innvirkning på den norske mediedekningen av Israel.  Myndighetenes og medienes mangeårige agitasjon om ulovlig okkupasjon, apartheid og undertrykkelse av araberne i landet, sto i sterk motsetning til det professor Araidi og hans kollega selv bar vitnesbyrd om.

To arabiske diplomater med en glødende tro på Israel og jødenes rett til landet, ga et sant bilde av det arabiske flertalls holdninger til sitt fedreland.  Den arabiske befolkningen i Israel, drusere, beduiner, muslimer, kristne og andre minoriteter er godt integrert i samfunnet.  Dette er fakta som norske medier og de fleste politikere prøver å holde skjult for oss i Norge.  Naim Araidi brukte seg selv som et levende eksempel på at propagandaen mot Israel er et ondt oppspinn fra mennesker som ikke kjenner landet og ikke vet at situasjonen i Israel er diametralt motsatt det som mediene lærer det norske folket å tro.

Professor Araidi brukte sitt karismatiske talent til å forsvare Israel på en måte som var uangripelig.  Dette sa han for eksempel i fjor i et foredrag til studenter i Oslo:

«Dersom dere tror at påstanden om apartheid i Israel er sann, hvilket den ikke er, så burde dere innføre apartheid i Norge, for jeg er et glimrende eksempel på hva arabere kan oppnå i en påstått apartheidstat.»

Professor Araidi var født i landsbyen Maar i Nord-Israel.  Han tok sin doktorgrad i litteratur på Uri Zvi Greenberg, en av Israels mest avanserte og krevende forfattere.  Araidi skrev mange bøker og utga åtte diktsamlinger.  Hans forfatterskap var både på arabisk og hebraisk, som han så på som sitt morsmål.  I 2008 fikk han den prestisjefylte statsministerprisen som utdeles til fremtredende forfattere og diktere.

Fra han var student underviste han både på videregående skoler og universiteter og var kjent for å være en karismatisk og inspirerende foreleser.  I alle år har han benyttet sitt fredelige og vennlige vesen til å bygge bro mellom jøder og arabere, og han oppfordret arabere og drusere til å delta aktivt i samfunnslivet og på den måten bidra til utviklingen av hjemlandet Israel.

Professor Araidi var ingen typisk karrierediplomat.  Han var en akademiker som var kjent for sin kompromissløse kamp for sosial rettferdighet og mot det han kalte konstitusjonell korrupsjon.  Han motarbeidet maktmisbruk i alle samfunnslag.  I de mange samtalene vi hadde ga han stadig utrykk for behovet for å sikre at den makten staten delegerer til ulike institusjoner og personer brukes riktig og oppbyggelig.

Det var ikke minst dette han selv betalte en høy pris for både i sin lange akademiske, så vel som i sin korte diplomatiske karriere.

Som personlig venn av professor Araidi minnes jeg ham som et svært intelligent og hederlig menneske med en kompromissløs moral og rettferdighetssans.  Han var utvilsomt en av de beste ambassadører Israel har hatt i Norge og som norske jøder og Israels venner vil savne dypt.

Vi i Senter mot antisemittisme lyser fred over Naim Araidis minne.

Michal Rachel Suissa

English version

Professor Naim Araidi is no longer with us

It was with great sadness we received the message that former Israeli Ambassador to Norway passed away on 2 October after a short bout with cancer.

Professor Araidi served as ambassador to Norway from 2012 to 2014. During this relatively short period of time he succeeded by means of his winning personality to do more for Israel’s esteem in Norway than many years of formal diplomacy had achieved.

The fact that Araidi’s cultural background was that of a Muslim Druze, and that he was being assisted by a Christian Arab as his deputy, had a noticeable impact on Norwegian media coverage of Israel.  The continuous accusations of illegal occupation, apartheid and oppression of Israeli Arabs, voiced by the Norwegian government as well as by the media, contrasted strongly with the testimonies of professor Araidi and his Arab colleague.

Two Arab diplomats with a strong belief in the Israeli society and the Jewish people’s right to their country, reflected a true love and appreciation of their mother country, as shared by a great majority of Israel’s Arab population.

Arabs, along with Druze, Bedouin, Muslim, Christian and other minorities are well integrated in Israeli society. This is a fact despite what Norwegian media and politicians try to conceal. Using himself as a living example, Naim Araidi proved that the propaganda against Israel is an evil concoction, made up by people who do not know the country. They do not know that the situation in Israel is totally contrary to the stories presented by the media.

Professor Araidi used his charismatic talent to defend Israel in a way that made him irreproachable.  Here’s an example from a lecture to Norwegian students in Oslo last year:

 «If you really believe that the accusations of Israel being an apartheid state are true, which they are not, then you should introduce apartheid to Norway, because I am a  brilliant  example  of what Arabs can achieve in an allegedly apartheid state.»

Professor Araidi was born in the village of Maar in the northern part of Israel.  He made his Doctorate studies in literature on the subject of Uri Zvi Greenberg, one of Israel’s most advanced and demanding authors.  Araidi wrote many books and published eight collections of poems.  His authorship comprised works in Arab as well as Hebrew, which he regarded as his native language. In 2008 he won the prestigious Prime Minister’s Award for Hebrew Literature which is awarded to outstanding writers and poets.

Already as a student he lectured at high schools and universities, and won himself a reputation of being both a charismatic and inspiring lecturer. Through the years he has used his calm and friendly manner to build bridges between Jews and Arabs, and he encouraged Arabs and Druze to play an active part in society and thus contributing to the development of their home country.

Professor Araidi was not a typical career diplomat.  He was an academic known for his uncompromising combat for social justice and for his struggle against what he called constitutional corruption.  He would oppose any kind of abuse of power in all walks of life.  In our many conversations, he always expressed the need to ensure that power delegated by the authorities to institutions and persons would be used appropriately and constructively.

Not least because of this attitude, he had to pay a high price, both in his long academic as well as in his short diplomatic career.

As a personal friend of professor Araidi, I will remember him as a very intelligent and honest man with uncompromising morals as well as an unyielding sense of justice.  Undoubtedly he was one of the best Ambassadors Israel ever has accredited to Norway, and both Norwegian Jews and friends of Israel will miss him deeply.

May G-d bless the memory of Naim Araidi.

On behalf of the staff of SMA,

Dr. Michal Rachel Suissa

Director of the Norwegian Center against Antisemitism