Kategoriarkiv: Israel og jødene

Israels første arabiske Rhodes-stipendiat: – jeg elsker landet mitt

Lian Najami taler ved en studentgalla i Boston, april 2016. Foto Nir Landau for Combined Jewish Philanthropies via JTA (faksimile).

– Jeg har israelsk «chutzpah», sier Lian Najami. – Jeg tenker alltid: – hva kan jeg gjøre herfra hvor jeg er nå?

Det er Times of Israel som forteller om den 23 år gamle Lian, som vant det ettertraktede stipendet for en måned siden. Hun kommer fra Haifa, og er, sin unge alder til tross, en etterspurt taler på amerikanske campuser som Harvard og Brown, på «Forbes 30 Under 30 Summit EMEA» i Israel, og på tilstelninger i Tykland arrangert av Israels ambassade i landet.

Budskapet hennes er: – Arabiske israelere, som utgjør rundt 20 prosent av innbyggerne i landet, kan lykkes i den jødiske staten. Hun er selv et bevis på dette.

– Jeg fikk en god utdannelse i Israel, og assistenten min har virkelig hjulpet meg en masse og har gitt meg masse selvtillit for å hanskes med handicapet mitt, eller som jeg pleier å si, mine annerledes evner.

Hun har en degenerativ nevrologisk sykdom, og mens avisen intervjuer henne over telefon, er hun faktisk på Haifa sykehus og venter på å få foretatt en spinalprøve man håper kan gi et svar på hva som egentlig feiler henne, og kanskje også til slutt en kur mot sykdommen. – Etter det er alt mulig, sier hun.

– Så snart vi vet hva dette er, skulle det være mulig å behandle symptomene bedre, og kanskje en dag finner vi en kur, sier hun til avisen. – jeg er virkelig spent på å se hvor verden fører meg nå.

Jenta er ubøyelig fremoverlent og positiv. At hun vant stipendet sist måned, var bare nok en bekreftelse på hennes fantastiske holdninger. Stipendet betyr gratis utdannelse ved Oxford Universitet, men også enda en mulighet for henne å arbeide for det som ligger hjertet hennes nærmest: å gjøre Israel til et mer inkluderende sted for slike som henne: en handicappet arabisk muslimsk kvinne.

I tillegg til hennes suksess som taler, godt hjulpet av at hun snakker flytende hebraisk, arabisk, engelsk, tysk og spansk, tok Lian i fjor eksamen ved universitetet i Haifa, hvor hun hadde studert statsvitenskap og utenrikspolitikk. I år har hun arbeidet for den amerikanske senatoren Brian Schatz, en jødisk demokrat fra Hawaii, med å analysere antiterror-strategier, lage politiske anbefalinger og utkast til lover og resolusjoner. Hun hjalp også senatoren med å lage en tale for å fordømme president Donald Trumps innreiseforbud for muslimer fra sju islam-dominerte land.

Men studieplassen blir ikke noe mindre spennende for henne fordi om hun har hatt en spennende tid nå. Det var først i fjor at israelere fikk mulighet til å vinne det eksklusive stipendet. Hun forteller at hun «ikke greide å stoppe å gråte» da hun fikk nyheten. Faren hennes skryter over det fremdeles til venner og kjente.

– Familien min er utrolig glade for at jeg var den første arabiske israeleren som brøt denne barrieren, og på den måten sender et budskap til araberne i Israel om at ingen ting kan stoppe dem,» sier hun. – Faren min ringer hele tiden og sier «nå er jeg med den og den», og så må jeg forklare hele greien enda en gang.

Lian er en dyktig taler. Når det kommer til boikott, avhendelse og sanksjoner (BDS) mot Israel, mener hun bestemt at det skader alle israelere, også noen av de araberne man tenker å hjelpe.

– Som arabisk israeler skulle jeg likt å si «nei takk» til dem, sier hun. – Spesielt akademisk boikott hindrer oss i å utveksle og utfordre idéer, og det er jo nettopp noe vi ønsker her.

Hennes kamp for Israel har gjort henne til helt for mange jøder. – Lian er et førsteklasses eksempel på at påstandene om at Israel undertrykker minoriteter, er falske, sier Karen Berman, som er leder for det amerikanske samfunnet ved universitetet i Haifa. – Å se noen som henne få et Rhodes-stipend er virkelig et bevis på at dette er et sant meritokrati. – og på det personlige plan er hun jo bare så skjønn og inspirerende.»

På den annen side har en del arabere kritisert Lian for å velge jødisk nasjonalisme fremfor den palestinske saken, og at hun hvitvasker Israels undertrykkelse av arabiske israelere og palestinere.

– De kan ikke skjønne hvorfor jeg må stå på for Israel, sier hun. – Jeg forteller dem at jeg virkelig ønsker at det arabisk-israelske stemmen skal bli hørt, og at arabere i Israel skal bli behandlet likt med jøder.

Som arabiske israelere flest, sier Lian at hun er en stolt innbygger i landet sitt, men hun vil ikke kalle seg sionist. Men hun identifiserer seg ikke som palestiner. Hun sier hun ikke har opplevd de forholdene som andre i familien som bor på vestbredden.

Hun er ubøyelig på at Israel bør være et demokrati for alle sine innbyggere, og er kritisk mot ting som hun mener er svikt overfor dette idealet. Som et eksempel mener hun Israel svikter når det kommer til å investere tilstrekkelig i arabiske områder, og nekter arabere lik tilgang til land.

Hun vokste opp i et veldig integrert område i Haifa, og forteller hvordan hennes første venn i livet var Rita, en jødisk jente. Så da hun ble eldre og folk kom til henne og sa «jøder er sånn og sånn», måtte hun alltid si til dem at – nei, stopp, dere generaliserer og stereotyperer. – Rita er jøde og hun er slett ikke sånn.

Lian og forloveden Joe Ryan-Hume, en skotte med doktorgrad i amerikansk politisk historie som hun møtte da hun hadde praksis i kongressen, planlegger å flytte til England kommende sommer. Til neste vår starter hun på en Master i sammenlignende politikk med fokus på inklusjonspolitikk ved Oxford. Hun sier hun håper at hun kan ta med seg noe av det hun lærer tilbake til Israel.

Hennes tilsynelatende ubøyelige positive holdning spenner over hele livet, fra hvordan hun ser på konflikten mellom israelere og arabere, til hennes personlige liv. Det at hun fikk en nevrologisk lidelse da hun var barn, mener hun lærte henne å fokusere mindre på sorg og frykt, og mer på løsninger.

– Jeg fikk denne kroniske sykdommen da jeg var 12 og danset, løp og spilte fotball. Plutselig kunne jeg ikke det, sier hun. – Jeg kunne lett spilt offer, men jeg bestemte meg for bare ikke å fokusere noe mer på hvem jeg var, og begynne å fokusere på det som ligger foran meg og hvem jeg kan bli.

– Det er også hvordan jeg ser på Israel I dag. Det vi alle burde se på, er hvordan vi kommer oss videre herfra. Hvordan innlemmer vi alle de mennesker som lever i dette landet og finner en måte å leve sammen på?

Times of Israel (Andrew Torbin): Israels første arabiske Rhodes-stipendiat elsker sitt land og prøver å endre det.

Rhodes-stipend: Et internasjonalt stipend for etterutdannings-studier ved Oxford, oppkalt etter den britiske gruveeier og Sør-Afrikanske politiker Cecil John Rhodes. Stipendet er allment akseptert som ett av verdens mest prestisjefylte. Etablert i 1902.

– Israel har et av verdens mest innovative miljøer

Hermund Haaland (til venstre) og Nicolai Strøm-Olsen har skrevet bok om hvorfor Israel lykkes som innovasjonsnasjon.

To norske forfattere er aktuelle med bok på engelsk om oppstartsbedrifter i Israel. Der forteller de om hvorfor Israel er så vellykket som innovasjonsland, og hva Norge kan lære.

Forfatterne Nicolai Strøm-Olsen og Hermund Haaland som i fjor skrev «Startup Europe», er nå aktuelle med boken «Startup Israel». Den er utgitt på Frekk Forlag, som eies av tankesmien Skaperkraft. Vi kontaktet Strøm-Olsen for å høre litt mer om hvorfor de to ønsket å vie en hel bok til bare dette ene landet, hva som er så helt spesielt med Israel og gründerskap, og hva vi i Norge kan lære av israelerne.

Strøm-Olsen forteller at de under arbeidet med sin første bok, «Startup Europe», stadig vekk ble spurt om de hadde forbindelser i Israel, og at dette vekket nysgjerrighet. Særlig i Tyskland var folk godt informert om de gode forholdene for oppstartbedrifter i Israel.

Innovativt miljø

– Israel har antagelig det mest innovative miljø i verden, etter Silicon Valley, og det er ingen grunn til at vi ikke skal lære av dem som gjør det riktig, sier han.

– Det har oppstått en mengde bedrifter i landet, ikke minst grunnet de store behov man har hatt for innovasjon for militære formål. Og det bare fortsetter. Se på for eksempel

sensorteknologien, sier forfatteren.

– Israel har blitt ledende på droneteknologi, og her har man spurt seg: «Hva mer kan teknologi og kunnskap, for eksempel alle de avanserte sensorene man bruker i ubemannede farkoster, brukes til?» Og så har dette utviklet seg, og man finner andre bruksområder for teknologien. I dag er Israel helt i spissen på utvikling av førerløse kjøretøy.

Mye å lære

Strøm-Olsen mener det er mye å lære av Israel.

– At man eventuelt er uenig i Israels bosettingspolitikk, betyr ikke at man ikke kan se på og ta lærdom av landets innovasjon, påpeker han.

Han mener at media har endret seg de siste fire-fem årene, slik at særlig næringslivs- og finansaviser er i stand til å se mer positivt på landet og informere om nyvinninger og priser vunnet av israelere.

– Da Israel tok imot jøder fra Sovjet og Øst-Europa, ble det egentlig helt ekstreme forhold i landet. En million mennesker trengte bolig og jobb, forteller han.

Inkubatorprogrammet

Israel startet noe de kalte et «teknologisk inkubatorprogram» i 1991, der man registrerte alle oppfinnelser og ideer som kunne ha potensial, både hos de nyankomne og israelere som bodde i landet fra før. Myndighetene la til rette for et miljø der disse ideene kunne analyseres og videreutvikles, og det ble brukt ressurser på å koble disse til forsknings- og forretningsmiljøer.

Europas innvandrere

– Det er et paradoks at ikke Europa klarer å kopiere denne modellen, mener forfatteren.

– Var det en forskjell på utgangspunktet til flyktningene som er kommet til Europa, og utgangspunktet til dem som kom til Israel, for eksempel når det gjelder utdannelse?

– De hadde nok en utdannelse, mange av innvandrerne fra Sovjetunionen. Men husk også at de hadde vokst opp under kommunistiske forhold. Kanskje overgangen var vel så stor for dem som for mennesker som i dag kommer fra Nord-Afrika til Europa.

Nettverk og nysgjerrrighet

– Så hvorfor har ikke Europa sett på hva Israel gjorde, og lært av det? Israel har nemlig lykkes med sin modell, poengterer forfatteren, og viser til to stikkord som er med på å forklare suksessen: Nettverk og nysgjerrighet.

– De hadde – og har – gode mekanismer for kartlegging av ressurser hos nyankomne. Et nøkkelord her er nettverk. Og Israel er hele tiden ute etter å teste ut nye ting. De er nysgjerrige og vitebegjærlige. Derfor er landet så innovativt.

Heftig debatt

– Kanskje det også er noe i kulturen, undres han på.

– Israelere diskuterer en masse. Det argumenteres i alle sammenhenger. Helt fra oppveksten lærer israelerne å bli imøtegått. Det er helt normalt å «gå på trynet». Fordi ens påstander hele tiden blir imøtegått og prøvd av andre, oppleves det ikke som verdens undergang om man feiler. Dette resulterer i et miljø hvor man faktisk tør å stå opp for noe, man tør å forsøke noe nytt. Man har blitt vant til å kanskje måtte feile før man lykkes, mener han.

– Disse forutsetningene har vi også i Norge. Men vi forventer kanskje oftere at produktene vi lanserer, skal være perfekt, at man skal lykkes med alt fra første dag. Derfor drar det ut før produktlansering, og man går konkurs før noe er ute på markedet.

Tenk regionalt

Han mener de geografiske forholdene spiller inn på mulighetene for å etablere gode nettverk.

– Israel er et lite land, kanskje det er mer en by. Nær sagt alle bor maks en time fra Tel Aviv, påpeker han.

– Hvis du ikke regner med Negev-ørkenen, er Israel størrelsesmessig mindre enn London og bare litt større enn Hamburg. Så kanskje man burde tenke mer regionalt også i Norge? Kanskje et område som Vestlandet kunne bli en slik hub – et nav i en positiv utvikling? Foreslår han.

– Vi har jo også noe å bidra med. Det er et godt utgangspunkt. Hvis du ser på hva Tyskland har lykkes med, så har de særlig maskinindustrien sin, og de er veldig gode på logistikk og kjemisk industri. Logistikk er ikke en veldig «sexy» bransje, men vi har faktisk en veldig god logistikk også i vårt land. De som har lykkes i Norge, er særlig dagligvarebransjen og flyselskapet Norwegian. Dette er i stor grad grunnet god logistikk, sier han.

Eksperimentere

– Dessuten har vi Kongsberg-gruppen med sin dypvannsteknologi, og en mengde nisjebedrifter som er relatert til olje og gass. Noe av dette har vært brukt til for eksempel fjernstyring på Mars, bemerker han.

– Det er nyttig å lære av Israel: Vi kan eksperimentere mer og prøve ut helt nye ting. Mye av vår teknologi og kunnskap kan vi utvilsomt bruke på andre områder, slik Israel hele tiden gjør når de utvikler sin industri. Det var først og fremst de prekære militære behovene og utfordringene med økende befolkning som skapte innovasjon. Og nå sitter Israel på en masse kunnskap og teknologi, men man slår seg ikke til ro. Man er sulten på nye bruksområder. Oppfinnsomhet, nettverk, diskusjoner og vilje til å satse fører til kommersialisering av produktene.

Først publisert i Norge IDAG.

Balfour-erklæringen 100 år

Balfour og Balfour-erklæringen fra 1917

Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil.
Salomos Ordspråk 21,1

Balfour-erklæringen er et brev som den britiske utenriksministeren Arthur Balfour sendte til Lord Walter Rothschild 2. november 1917. Rotschild var leder for det britiske jødiske samfunnet.

Essensen i det korte brevet var at den britiske regjering stilte seg positive til å etablere et jødisk nasjonalt hjem i Palestina, og at den ville bidra til at dette målet kunne oppnås.

En rekke politiske hensyn og strategier spilte inn i tiden som fulgte, men kort forklart førte alle disse hensyn, både Frankrike med sine behov for å sikre sine interesser i Libanon og Syria, og Frankrikes og Storbritannias behov for å opprettholde sin allianse seg imellom til at Storbritannia fikk ansvaret for å implementere og beskytte det sionistiske prosjektet. Også Vatikanet foretrakk Storbritannia. USA var nøytral i verdenskrigen, men deltok fra 1917, og avviste å ha noen styrende rolle i Palestina.

Disse hensynene og avveiningene førte til at Balfour-erklæringen ble en del av internasjonal lov, folkeretten. På San Remo-konferansen i 1920, hvor Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan, Belgia, Hellas deltok, og USA var til stede som observatør, undertegnet disse statene at Nasjonenes Forbund, Folkeforbundet, fikk mandatet for Palestina. Sionistlederne Nahum Sokolow og Chaim Weizmann, Israels senere første president var også til stede.

Så ble mandatet overført til Storbritannia. Folkeforbundet la til det som hadde blitt vedtatt i San Remo til teksten i Balfours brev, «til det jødiske folks historiske forbindelse til Palestina og til landområdene så de kan gjenopprette sitt nasjonale hjem i det landet». Storbritannia fikk ansvar for å implementere deres erklæring ved å gjøre det til en del av Folkeretten. Mandatets ordlyd ble pålagt alle medlemmene i Folkeforbundet.

For Israel slik staten er i dag, er Balfour-erklæringen noe av det viktigste og mest positive noensinne. Men Israel har fiender. Til tross for de enorme områdene araberne har i Midtøsten, er det sterke krefter i de fleste regjeringer som anser den jødiske staten som et fremmedelement, og ønsker dem bort. Flere kriger har blitt startet, og en nærmest uendelig strøm av terrorhandlinger har blitt utført mot både militære og sivile, barn og voksne.

Den arabiske avisen Al-Jazeera kaller opprettelsen av staten Israel en «etnisk rensning av Palestina i 1948» til tross for at staten har nærmere 20 % arabiske borgere, i motsetning til områdene rundt, som er så å si etnisk renset for jøder. Den etniske rensningen, som var en etnisk rensning, foregikk i 1948, og de jødene som måtte flykte fra arabiske land, var flere enn dem som flyktet fra Israel.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu er i London i fem dager for blant annet å delta i en jubileumsmiddag i anledning 100-årsminnet. Man forventer protester, som ellers når Israel feires. Lederen for det britiske arbeiderpartiet, Jeremy Corbyn var også invitert, men avslo invitasjonen.

Israelerne spionerte på russiske spioner

Israelske etterretningsoffiserer observerte hackere fra den russiske regjeringen i sanntid mens de søkte etter amerikanske etterretningshemmeligheter i datamaskiner over hele verden.

Denne oppsiktsvekkende historien har ikke vært publisert tidligere, og blir fortalt i New York Times av de to dyktige journalistene Nicole Perlroth og Scott Shane. Førstnevnte skriver om cybersikkerhet og har fått flere priser for sin avsløring av Kinas forsøk på å stjele militære og industrielle hemmeligheter, mens sistnevnte skriver om amerikansk sikkerhet, med emner som russiske angrep på valget i USA, Hillary Clinton og intervensjonen i Libya og Snowden og WikiLeaks. Han har to ganger blitt nominert til den presisjetunge Pulitzer-prisen.

ANTIVIRUSPROGRAMVARE – PERFEKT FOR SPIONASJE
Det som i utgangspunktet har gjort russernes hacking mulig, er verdens utstrakte bruk av antivirus-produktet Kaspersky. Programvaren er russiskutviklet, og blir daglig brukt av mer enn 400 millioner mennesker verden over. Blant disse er et tjuetalls amerikanske regjeringsorganer. Nå skal ingen uimotsagt hevde at andre valg av antivirus-programvare er risikofritt eller hindrer spionasje, men velger man programvare produsert av vennligsinnede stater, har man i det minste ikke åpnet for potensielle fiender.

Historien kan virke sjokkerende på mange, men åpner utvilsomt øynene for hva som foregår. At russerne utnytter Kaspersky antivirus for hacking og etterretning ble for øvrig kjent for to år siden.

Det har i årevis versert rykter om at Kaspersky har vært brukt av russiske myndigheter for nettopp spionasjeformål ved at programvaren inneholder en bakdør som kan brukes til å tappe ulovlig informasjon. Mer enn 60 % av programvarehusets inntekter stammer fra salg i USA eller Vest-Europa. Blant andre er programmet i bruk i flere titalls departementer og avdelinger i det offentlige USA, som innenriks-, forsvars-, energi-, justis- og finansdepartementet, samt i hæren, marinen og i luftforsvaret.

KASPERSKY FJERNES
Israelerne varslet amerikanske myndigheter om hva de hadde funnet, og dette førte til at det forrige måned ble bestemt at Kaspersky antivirus skulle fjernes fra alle datamaskiner som blir brukt av den amerikanske regjering. 13. september bestemte Homeland Security (DHS) at alle tilsluttede kontorer skulle avvikle all bruk av Kaspersky, og har gitt avdelingene sine 90 dager til å avinstallere programvaren.

Mange mente direktivet for lengst burde vært gjennomført. Det var i all hovedsak basert på etterretning som bygger på Israels inntrenging i Kasperskys bedriftssystemer allerede i 2014. Dette skal ha utløst en heftig debatt blant ansvarlige i etterretningstjenesten, og det ble laget analyser og spekulert i mulige bånd mellom antivirusfirmaet og regjeringen i Kreml. DHS sa i en uttalelse at «risikoen er at den russiske regjering, enten på egenhånd eller i samarbeid med Kaspersky kan kapitalisere på tilgang de får via produkter fra Kaspersky, og slik kan kompromittere føderal informasjon og informasjonssystemer som direkte impliserer USAs nasjonale sikkerhet.»

Kaspersky selv oppdaget ikke den israelske inntrengningen før midten av 2015, da en tekniker testet et nytt oppdagelsesverktøy, og fant uvanlig stor aktivitet i firmaets nettverk. De publiserte sine funn 10. juni. Rapporten nevnte ikke Israel, men pekte på at angrepet hadde likhetstrekk med «Duqu», et virus som etter all sannsynlighet hadde samme skaperne som «Stuxnet«, det israelsk-amerikanske viruset som ødela uran-sentrifuger for Iran og forsinket landets kjernefysiske våpenprogram i 2010. Kaspersky ser likhetstrekk med algoritmer og kode i Duqu, og sier at programmet på enkelte områder er enda mer sofistikert enn dette.

Det nye angrepet, som av Kaspersky ble kalt «Duqu 2.0», rammet hoteller og møtesteder som ble brukt for lukkede møter med medlemmer av USAs Sikkerhetsråd når de skulle forhandle om betingelsene for atom-avtalen med Iran. Ettersom noen av angrepsmålene var i USA, regnet man med at Israel var alene om denne operasjonen.

LAGET NYE BAKDØRER
Forskerne hos det russiske antivirusfirmaet oppdaget at angriperne hadde gravd seg dypt ned i datamaskinene og hadde operert i månedsvis uten å bli oppdaget. Det ble også oppdaget senere at de israelske hackerne hadde lagt til flere bakdører i Kasperskys systemer, og hadde sofistikerte verktøy for å stjele passord, ta skjermdump og gjennomsøke e-post og dokumenter.

Rapporten forteller også at angriperne hovedsakelig syntes å være interessert i firmaets arbeid med angrep mot nasjoner og stater, og da spesielt Kasperskys arbeid med «utligningsgruppen» – et internt uttrykk for NSA, og «Regin»-kampanjen, en annen intern benevnelse for en hackergruppe i Storbritannias etterretningsorgan the Government Communications Headquarters, eller GCHQ.

Israelske etterretningsoffiserer informerte NSA om at de under hackingen fant bevis for at hackere som arbeidet for den russiske regjeringen brukte den tilgangen Kaspersky ga dem til aggressiv skanning av hemmelige amerikanske regjeringsprogrammer. Det de fant, ble sendt til russisk etterretning. De ga sine kolleger i NSA solide beviser på den russiske aktiviteten i form av skjermdump og annen dokumentasjon, skriver de to amerikanske journalistene i sin artikkel.

Også NSA forbyr sine analytikere å bruke programvaren. Dette skyldes for en stor del byråets egen bruk av nettopp antivirus-programvare til hacking-operasjoner og spionasje.

– KAN SPIONERE PÅ MILLIONER AV BRUKERE
«Antivirus er den ultimate bakdør», uttalte Blake Darché, en tidligere operatør i NSA som også var med å grunnlegge sikkerhetsfirmaet Area 1 Security. «Det gir en stabil og konsistent fjerntilgang som kan brukes til alt mulig, fra destruktive angrep til spionasje på tusenvis, kanskje millioner av brukere.»

Fremgangsmåten var at russerne stjal klassifiserte dokumenter fra PC-en til en ansatt i det nasjonale sikkerhetsbyrået NSA. Vedkommende skal ha lastet ned dokumentene ulovlig, og fordi han brukte Kaspersky, fikk russerne muligheten til å stjele dokumentene. Russerne skal i tillegg ha gjort Kaspersky til en slags Google-tjeneste for søk etter hemmelige dokumenter, fortelles det. Både tidligere ansatte og nåværende som har uttalt seg til journalistene, har bedt om anonymitet.

Som all annen sikkerhetsprogramvare ber Kaspersky om full tilgang til alle filer på datamaskinen, og forsøk på kompromittering som virus, skadevare og andre trusler isoleres, og en rapport blir sendt til produsenten. Dette gjorde Kaspersky til et ideelt verktøy for russisk etterretning. Ved bruk av dette verktøyet kunne de uhindret søke gjennom datamaskiner etter interessant informasjon.

Journalistene sier at verken russisk, israelsk eller amerikansk etterretning vil kommentere saken. Russerne svarte heller ikke på henvendelsen.

Forrige uke fortalte Wall Street Journal at russerne stjal gradert NSA-materiale fra pc-en til en konsulent som brukte Kaspersky programvare. Men Israels rolle i denne avsløringen har ikke vært offentliggjort tidligere. Heller ikke at de var med å avsløre at programvaren er brukt i en større sammenheng av russiske hackere for å få tak i amerikanske hemmeligheter.

VANSKELIG Å SI NEI TIL PUTIN
Det er ikke avklart hvorvidt programvareleverandørens ledelse, eventuelt ansatte, er involvert i spionasjen. I teorien kan utnyttelsen av programvaren ha skjedd uten bedriftens medvirkning eller vitende, sier tekniske eksperter. En annen mulighet er at russisk etterretning kan ha infiltrert firmaet uten deres vitende.

Men eksperter på Russland forteller at firma som blir «bedt om assistanse» av Vladimir V. Putin, som er tidligere KGB-offiser, nok kan føle at de ikke har annet valg enn å gjøre det de blir bedt om. Litt som i filmene om «Gudfaren» hvor enkelte får «et tilbud de vanskelig kan si nei til,» kanskje. Resultatet kunne bli motvilje fra regjeringen, rettet mot ledelsen eller selve firmaet. Eugene V. Kaspersky, grunnleggeren i antivirus-firmaet, har tidligere tjent i Russlands forsvarsdepartement og var med i et etterretningsinstitutt, og sies å være nokså kjent med hva det eventuelt ville koste å si nei til Putin.

Steven L. Hall, en tidligere CIA-sjef for Russland-affærer, fortalte at hans tidligere arbeidsgiver aldri brukte Kaspersky-programvare, i motsetning til andre amerikanske departementer. I 2013 skal russiske diplomater ha prøvd å overbevise USAs regjering om at det bare var et «vanlig sikkerhetsfirma.» Hall kjøpte ikke bløffen. Tvert imot hadde han en dårlig magefølelse overfor Kaspersky. «Alle som jobbet med Russland eller i kontraetterretningen delte denne oppfatningen» sa han.

AMERIKANSKE SIKKERHETSMYNDIGHETER I HARDT VÆR
De to journalistene forteller at amerikanske sikkerhetsmyndigheter er i hardt vær for tiden. Det er nemlig ikke bare russerne som førsøker å hacke dem. Også en gruppe som kaller seg Shadow Brokers brøt seg inn hos NSA i fjor. Mange av hemmelighetene de stjal, ble lagt ut på nettet. Gruppens identitet er til nå ikke avslørt. Heller ikke CIA, etterretningsmyndighetene selv går fri. En gruppe som kaller seg Vault7 legger med jevne mellomrom ut klassifiserte dokumenter.

New York Times: How Israel Caught Russian Hackers Scouring the World for U.S. Secrets