Kategoriarkiv: religion – etikk

Ber for syriske ofre

skjermbilde-2016-10-11-kl-19-46-44

– Kan du ikke gjøre noe med situasjonen, så be.

På Yom Kippur – soningsdagen – jødenes definitivt største og viktigste høytid, samler nå folk seg til en fredelig demonstrasjon. Mange hundre samles flere steder i landet.

I Beersheva, Tel Aviv, Jerusalem, Haifa, Golanhøydene og flere steder, fører rabbier og andre ledere an, under parolen ”verden er stille, vi er det ikke”.

Demonstrasjonen er for ofrene for den grusomme borgerkrigen i Syria, som nå går på det sjette året.

”Hundrevis av mennesker, menn, kvinner og barn blir slaktet ned hver dag, og verden tier stille om det,” sier organisatoren bak demonstrasjonen, Menachem Froman, som er sønn av den avdøde fredsaktivisten rabbi Shivi Froman.

Denne markeringen er ”for at folk skal få gråte ut, be, håpe, synge, og det er et forsøk på å vekke verdens barmhjertighet for den lidelsen som foregår her rett ved oss,” sier han.

skjermbilde-2016-10-11-kl-19-45-49

”Jeg har vært opptatt med dette i flere måneder nå, og det smerter meg. Vi fortsetter med våre liv. Dette gir meg deja-vu om verdens taushet om Holocaust.”

Froman forteller at det var noe faren sa som inspirerte ham til dette. ”Kan du gjøre noe med situasjonen? Nei, men da kan du be for det.”

skjermbilde-2016-10-11-kl-19-46-22

Eli Melka, som er leder for nasjonalrådet i Golan, mener verden er kynisk. Mens hundretusener er drept og millioner på flukt sier verden ingen ting.

Rundt 1500 personer deltar i demonstrasjonene i kveld.

Times of Israel

Tehila, 14: – Faren min døde mens han prøvde å redde meg

Tehila Mark

En særdeles gripende beretning om ett av jihadens jødiske ofre ble presentert i Ynet.

Vi nevnte på vår Facebook-side for et par dager siden en hendelse som har vært omtalt i flere aviser i Israel; Palestina-araberen som hjalp de overlevende etter det fatale terrorangrepet for en måned siden der rabbi Miki Mark ble drept av skudd mot en bil i fart, mistet jobben sin. Palestina-arabere liker helt åpenbart ikke at noen av deres egne hjelper sine medmennesker – hvis de er jøder.

Bilen endte på hodet, Marks kone ble alvorlig skadet, og en av døtrene, Tehila på fjorten, strever med å få livet til å gå videre etter det som for dem var en tragedie. I artikkelen forteller hun frykten og sjokket, om den uventede hjelpen fra en palestinsk forbipasserende, og om det grusomme savnet av faren.

Det var nemlig ingen vanlig familie, i alle fall ikke om vi skal bruke norsk målestokk. De er nemlig ti søsken, barn som var tilfredse og lykkelige, og som elsket sin far. Han ble altså myrdet for en måned siden nær bosettingen Otniel.

Tehila fremstår som en usedvanlig sympatisk og reflektert jente, særlig alderen tatt i betraktning. Til tross for det smertefulle tapet, sorgen og smerten, har denne jenta med seg i bagasjen helt uvanlig mange gode opplevelser og kjærlighet nok til å hjelpe henne resten av livet, noe som slett ikke er så mange barn forunt.

Tehila er nummer sju i rekken av barn. Hun forteller om en tilbakelent stemning i hjemmet i dagene før angrepet. Og nå er plutselig alle så travelt opptatt med å fordele oppgavene seg imellom, både med begravelse og shiva’en (den jødiske sørgeperioden), hvem som skal sitte med moren og en annen av jentene som er skadet, hvem som skal se etter de små barna og oppmuntre de større.

«Da pappa var i live og mamma var frisk, var alt sammen rolig og gikk organisert for seg,» sier hun med et smertefullt smil. «Vi måtte knapt gjøre noe i det hele tatt. Mamma begynte med maten for sabbaten allerede torsdag, og fredag ettermiddag var bordet ferdig dekket, maten var klar på platen de brukte til sabbat, alle hadde dusjet, og huset var klart – alle ventet for at sabbaten skulle begynne. Vi var vant til dette, og det var aldri noe stress eller vanskeligheter med det. Vi var en familie som var velsignet med barn, men mamma hadde aldri vanskeligheter med noe. Ingen ting var for mye for henne. Hun bare gjorde det. Og selv om huset var litt rotete, smilte hun alltid, og fikk oss til å kose oss. Når vi gikk til sengs ryddet hun opp etter oss.»

Tehila Mark

Tehila Mark

Og nå?

«Nå løper alle rundt og lager mat, vasker klær og gjør husarbeid. Men ingen kan ta over og få det til å bli som det var før angrepet, da mamma – den eneste – gjorde alt selv.»

Tehila savner faren sin ekstremt. Det samme gjør søskene hennes, tanter og onkler, og bestemoren hennes. Alle sitter i samme rommet som henne.

«Forrige lørdag, da hele storfamilien kom til synagogen med koner og men og barn og venner, så de tut som utgangen fra Egypt. Alle satt sammen. De unge lekte, og de eldre trøstet hverandre. Den enheten som våre foreldre lærte oss opp til og som de har snakket om siden vi var barn, var der. Jeg tenkte da, at vel er min far myrdet, men han har etterlatt seg en hel stamme som kan fortsette på den samme veien.»

En katastrofe rammer i skumringen

Tehila hadde sin første dag i sommerferien fra skolen. Det var en fredag i skumringen, og hun var på vei med sin mor og far for å feire sabbat hjemme hos sin bestemor Zelda, Mikis mor. Det var da den unge jenta, bare fjorten og et halvt år gammel, ble vitne til at faren hennes ble myrdet, og moren ble alvorlig skadet.

Det har gått rundt 30 dager etter denne grusomme dagen. Tehila har blitt stille og reservert. Hjemme hos bestemoren i Jerusalem er Tehila omringet av kjærlighet der hun sitter foran den store bokreolen faren hennes bygde da han var ung. Alle kommer for å klemme, for å huske, og for å dele sin smerte.

Kulene fra terroristen, som drepte faren hennes og skadet moren, traff også henne. En av dem traff i underlivet. Legene har tatt den bort ved operasjon, og så at det ikke var gjort noe vital skade på organer innvendig. Etter noen dager på overvåkning ble Tehila overført til post-operasjon, og en uke senere ble hun utskrevet og sendt hjem, slik at sårene kan heles ferdig. I alle fall det fysiske går det bra med. Sjelen vil det nok ta lengre tid med.

En måned senere sier hun at «det er bare blitt vanskeligere. Jeg trodde det ville bli lettere, men jeg tenkte ikke at det ville bli vanskeligere. Hele livet mitt er snudd på hodet. Jeg har blitt tvunget til å bli vant til en helt annen virkelighet, en ny daglig rutine. Jeg må bli vant til disse merkelige dagene når jeg ikke en gang kan ringe til pappaen min eller snakke med mamma. Fordi det er ferie, og det ikke er noen rutiner for sommerferie uansett, er det vanskeligere å komme tilbake til sånn som det var før angrepet. Vi må passe på avtaler om legebesøk, vi må besøke mamma og småsøstrene mine. Vi må hjelpe dem å få noe å gjøre, og hjelpe dem. De har lyst å gå på stranda, få litt luft, de vil føle sommeren. Så jeg tar dem med til bassenget, og prøver å få dem til å bli glade, men det smerter i hjertet. I dag er det bursdagen til min søster Rina, hun blir 10. Hvordan kan vi feire uten mamma og pappa? Det er helt meningsløst.»

Tehila i farens begravelse

Tehila i farens begravelse

Så dere bare hopper over feiringene i år?

«Nei, på ingen måte. Vi skal fikse noe så hun får det bra.»

Og hvordan går det med moren din?

«Hun er utenfor livsfare nå, men fremdeles går det ikke så bra. Setebeltene reddet oss alle da bilen havnet på hodet, men kulene traff henne i overkroppen. Hun har en lang rehabiliteringstid foran seg, og det er en lang vei å gå fremover. Vi fortalte henne om pappe, men vi vet ikke helt hvor mye hun forstår og hva hun vet. Noen ganger sier hun til oss: «pappa er på jobben, han kommer snart hjem.» Så jeg snakker for det meste om meg selv, om hva jeg har gjort i dag, om det som er nytt.»

Snakker du om angrepet med henne?

«Nei. For jeg vet ikke hva jeg skal si, hva som ville bli for vanskelig for henne eller hvordan hun ville reagere.»

Rabbi Michael Mark, 46 år gammel, var blant de første som flyttet til Otniel. Han begynte å lede «hesder yeshiva», et program som kombinerer militærtjeneste med Torah-studier, da han var 24.

«De sa «kom og prøv dette en stund,» og siden da har han vært der,» sier datteren hans med et smil. «Han var tvers igjennom en lærer. Derfor var han så perfekt for denne jobben. Han kunne snakke med elevene i timevis, og alle visste de kunne komme til ham for å få hjelp. Unge par kontaktet ham for å få hjelp både for det åndelige og når det gjalt tekniske problemer. Han var veldig klok og kreativ, og alltid fant han en interessant måte å se på saken på. Før angrepet kom det tre-fire par til huset vårt for å få rettledning.»

Tehila sier faren hennes gjorde maksimalt ut av hvert eneste øyeblikk han hadde på jord.

«Den dagen vi ble angrepet, var vi på vei til å besøke moren hans, min bestemor. Vi skulle feire sabbat med henne, så hun skulle slippe å være alene. Du vet det står i Torahen: «Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i landet.» Så hvordan er det mulig at min far ble myrdet i ung alder, mens han var på vei til å oppfylle budet om å hedre sin mor? Jeg har tenkt masse på dette, men det har gått opp for meg at «lenge i landet» ikke nødvendigvis betyr at man skal leve til man blir 200. Det kunne jo også bety at dagene dine, hver eneste dag, blir lang. Min fars dager var lange. Han sto opp 4:30 og gikk sent til sengs, og hver eneste time på dagen var fokusert og brukt til viktige ting. Fetteren hans Yossi (Cohen), direktør for Mossad, sa i sin takketale at da min mor var 17, kom min far til ham og sa «jeg skal fri til henne». Yossi spurte ham «hva har du sånn hastverk med?». Pappa sa «det er trist med hver dag du kunne fått noe ut av, men som du mister.» Pappa visste hvordan han skulle prioritere tiden sin, og på den prioriteringslisten – der kom vi først.»

71097236811781980551no

Pedaya (i grønt) med farens fetter Yossi Cohen, som er direktør i Mossad

Angrepet skjedde 1. juli på Highway 60, i nærheten av den jødiske bosettingen Beit Hagai, og den palestinske byen Dura. «Jeg husker vi ba «De reisendes bønn» i bilen, og så tok jeg på meg headsettet. Vi hadde knapt reist hjemmefra, og så hørte vi skudd.»

En bil med palestinske terrorister kjørte opp bak familiens bil, og fyrte av skudd mot den. «Jeg hørte et smell, og like etter det hørte jeg geværskudd,» forteller Tehila. «Mamma skrek «skyting!» og alle de andre skrek «kom dere ned!», så Pedayah og jeg dukket, men pappa fortsatte å kjøre. Et par sekunder senere tippet bilen over, og det var stille i noen minutter. Jeg prøvde å snakke til foreldrene mine. Vi var fanget i bilen, og lette etter en telefon, men vi fikk ikke tak i noen. Plutselig hørte vi at noen sparket, og vi så en arabisk mann som forsøkte å åpne dørene og komme til oss.»

Var du redd han kunne være terroristen?

«Nei. Til tross for at han snakket arabisk, forsøkte han virkelig å roe oss ned og gjorde alt han kunne for å få opp dørene. Til slutt greide han å åpne dem og hjelpe oss ut. Med håndbevegelser forsøkte han å fortelle oss at vi ikke skulle være redde, og tok oss med til sin egen bil. Etterpå spurte folk meg «var du ikke redd at han skulle kidnappe deg?» Men jeg var virkelig ikke i stand til å bli redd. Jeg var i sjokk. Kona til den arabiske mannen var i bilen, hun var sykepleier og forsøkte å roe meg ned. Hun var veldig vennlig. I mellomtiden hadde en masse arabere samlet seg rundt bilen. Jeg fortalte kona hans at jeg hadde en kule i magen, og hun ba meg legge press på såret for å stanse blødningen.»

På ulykkesstedet

På ulykkesstedet

Skjønte du at det var et terrorangrep?

«Jeg skjønte hva som skjedde fra det første skuddet. Jeg var ikke forvirret. Jeg var også sikker på at mamma og pappa hadde blitt myrdet. Men først da jeg var i bilen til palestineren, spurte jeg om mamma og pappa. Konen hans fortalte meg «mammaen din er ok». Så da skjønte jeg at pappa ikke var det.

Følte du noen smerte?

«Pistolskuddet mot innvollene gjorde ikke vondt i det hele tatt. Jeg så at Pedayah ikke hadde blitt skadet, men at han var okay. Han sa hele tiden til meg «kom igjen, kom igjen», og jeg sa «jeg er ok, bare få ringt til noen», fordi ingen hadde dukket opp. En arabisk lege som passerte stoppet bilen sin og kom for å hjelpe oss. Han sa senere at han var på vei til fredagsbønnen. Han ga meg et håndkle å legge press på såret med, og ga Pedayah telefonen sin så han kunne ringe etter hjelp. Fem minutter senere kom soldatene.»

Rabbi Michael Mark var fanget i bilen. Han var bevisstløs, pustet ikke og hadde ingen puls da han ble dradd ut av kjøretøyet. Nødhjelpere fra Magen David Adom forsøkte å få liv i ham igjen med hjelp av sanitetskorpset i hæren, men til ingen nytte. Hans kone Chava, var alvorlig såret fra skytingen, og ble fraktet til Hadassah-sykehuset i Ein Karem i Jerusalem.

«De fikk mamma og pappa ut av bilen. Pedayah så mamma prøve å røre på bandasjene på hodet sitt, og derfor visste han at hun var i live. Men jeg så det ikke, jeg så bare pappa fra siden. Det kom fire ambulanser. Den første tok mammaen min, fordi hun var den som var mest alvorlig skadet, den andre tok meg, den tredje Pedayah, og pappa ble tatt til sist, for seg selv.»

Noen avv Tehilas slektninger ventet allerede på sykehuset da hun kom dit. «Der var det massevis av leger alle veier», forteller hun. «Såret begynte å gjøre vondt nå, men ikke så veldig. Bildene viste at jeg sannsynligvis hadde skader i tarmene, og at jeg trengte operasjon. Min svigerinne fulgte meg til operasjonsavdelingen, og noen timer senere våknet jeg på intensiven.»

Neste dag, lørdag morgen, var Tehila bra nok til å få høre de grusomme nyhetene om at faren hadde dødd fra barna sine. «Men jeg visste allerede at pappa hadde blitt myrdet,» sier hun og gråter. «Da søsknene mine fortalte meg det, var det bare en bekreftelse.»

Tehila med sin mamma og pappa

Tehila med sin mamma og pappa

Om at det var palestinere som hjalp henne ut av bilen og tok vare på henne til det kom hjelp, sier Tehila «en hånd er ond, mens en annen er vennlig. Min far trodde på det gode i menneskene, og sa alltid at de fleste (av palestinerne) ønsket å leve i fred. Jeg vet at ikke alle arabere er gode, og at noen er terrorister og mordere. Men vi må nå ut til dem som ønsker å leve i fred, og bekjempe dem som vil ha krig. Det var noen som prøvde å rope «død over araberne» i begravelsen, men vi ba dem ikke gjøre det, og respektere familien og pappas minne. Ekstremisme var ikke hans måte.»

Som et mareritt.

Den sabbaten, dagen etter angrepet, var en lang og grusom dag. «Lørdag kveld, før pappas begravelse, fikk alle barna blyant og papir og skulle skrive en minnetale,» sier Tehila. «Først ville jeg ikke. Jeg følte det var for vanskelig, og jeg visste ikke en gang om jeg kunne dra i begravelsen. Men om morgenen sa jeg til legene at jeg måtte følge pappa på hans siste reise, og de ga meg tillatelse til å bli bragt på båre i en ambulanse. Da vi kom til gravplassen følte jeg plutselig at jeg kunne skrive. Jeg fikk ut blyanten og papiret og skrev en tale til pappaen min.»

Men da det var hennes tur til å snakke, var Tehila for svak til å lese det selv, så tanten hennes leste det for henne. «Det var en vond drøm,» sier Tehila. «Virkelig et mareritt.»

Hun tilbrakte det meste av de neste sju dagene med å sørge på sykehuset, og ble utskrevet før de var over. «Det var veldig rart å komme hjem igjen fra det stille sykehuset, for å oppdage at det egentlig ikke var hjemmet mitt likevel. Noen hadde tatt over. Jeg kom inn og kunne ikke se stuen og kjøkkenet, fordi det var så masse folk der. Så jeg holdt meg på mitt eget rom sammen med vennene mine. Noen ganger kom jeg ut av rommet og var litt sammen med søsknene mine, og med bestemor. Men for det meste trengte jeg bare ro og fred.»

«I de sju dagene (sørgetiden) hjemme, savnet jeg mammaen min aller mest, og på sykehuset savnet jeg pappaen min mest. Jeg tenkte på at om han hadde overlevd, så kunne han vært sterk for oss alle, og ville ha satt himmel og jord i bevegelse for å gjøre mamma frisk. Og hvis mammaen min hadde vært med oss i denne tiden, ville hun ha gitt oss masse styrke. Men den siste dagen tenkte jeg at dersom mamma min hadde vært med oss i shiva’en, hadde det blitt enda vanskeligere, fordi hun var så nær til pappaen vår, og det er helt umulig å se for seg henne uten ham.»

Tehila med faren sin, Mark

Tehila med faren sin, Mark

«Jeg vet ikke en gang hva som skal skje nå, og hvordan vi kan komme oss videre,» sier hun i smerte. «Jeg tenker på sabbaten, vår største familiedag. Mamma min leser (Torahen) med pappa min, pappa min velsigner oss, og begge to slipper alt de driver med av andre ting fordi fredag til lørdag kveld er en tid som er bare for familie. De driver ikke med noe annet enn barna. De leser med oss, snakker med oss, vi ler og leser sammen. Jeg vet ikke hvordan sabbat vil være i fremtiden. Jeg vet hvordan sabbaten er nå – det er en trist dag. Det er hardt for meg å tenke på fremtiden. Pappa min kommer ikke i bryllupet mitt, han kommer ikke til å føre meg oppover midtgangen. Det er uforståelig. Det er helt uten mening.»

Hva trøster deg?

«Å vite at faren min ble myrdet for at Guds navn skulle helliggjøres. Bare virkelig rettferdige menn får lov å dø for Guds navne helliggjørelse. Og også å vite at min far ble myrdet fordi han reddet meg. Jeg føler stor takknemlighet. Jeg var privilegert som har hatt en slik far, selv om det bare var for en kort tid.»

«Vi er som en fønix»

Men livet går videre, og Mark-familien forsøker å tilpasse seg en ny rutine. Barna besøker moren sin på sykehuset etter tur – de lar henne ikke være alene et øyeblikk – mens de på samme tid forbereder seg for det som kommer etterpå.

De eldre barna hjelper, og det samme gjør tantene og onklene og resten av den utvidete familien. Med hjelp av dem forsøker Tehila å tilpasse seg livet slik det er nå. «Det er virkelig vanskelig for meg å reise på den veien hvor angrepet skjedde,» sier hun. «Første gangen, da vi dro forbi der, kom alt tilbake til meg, så jeg ba om at vi kunne kjøre en annen vei. Men etterpå har jeg kommet over det, og vi tar den vanlige ruten.»

Når du blir voksen, vil du fortsette å bo i Otniel?

«Jeg vet ikke om jeg har lyst å bo her,» sier hun åpent. «Jeg håper jeg har lyst til det, at jeg ikke vil være redd. Dafna Meir, som ble myrdet av en terrorist som kom på døren deres, bodde tre dører nedenfor oss. Men da det skjedde med henne, føltes det ikke som om det hadde noe med meg å gjøre. Jeg var veldig trist, for jeg kjente henne, men jeg følte meg ikke usikker i mitt eget hjem. Vi i Otniel er veldig godt kjent med sorg. Tolv mennesker fra bosettingen ble myrdet, og likevel følte jeg meg aldri redd for å bo her. Selvfølgelig skulle jeg ønske at staten Israel kunne gjøre mer så vi kan føle oss sikrere. Otniel er hjemmet vårt, og det har ikke sluttet å være det fordi om terrorister kommer hit.»

Så du er ikke redd?

 

8280559_8280664_rumble

Miki Mark med gjengen sin

 

«Jeg kunne nok være redd, littegrann, men pappa sa alltid at enhver kule har et mål, og at det som trenger å dø, ville dø, enten det var i en bilulykke eller ved middagsbordet hjemme, eller på veien til å besøke moren sin fredagskvelden. Vi tror at hvis du vil oppnå noe, så må du slåss for det. Gode ting kommer du ikke lett til. Vi har en sterk nasjon som har gått gjennom opptøyer og pogromer, Holocaust, kriger og terrorangrep – og likevel fortsetter vi og tror at ting vil bli bedre. Det er vanskelige utfordringer foran oss, men vi finner ut av det. Det er vanskelig og det smerter, men vi prøver å ikke knekke. Vi faller og vi kommer oss opp igjen, lik en fønix.»

 

 

 

Til alt overmål var den siste kommentaren til artikkelen da den ble lest, følgende:

«Faren din døde mens han okkuperte palestinske territorier ulovlig, og på den måten tvang tusener av mennesker til å leve i ghettoer under inhumane forhold, hvor de daglig blir plaget av hæren som er sendt dit for å beskytte ham og deg mot 10 år gamle barn.»

 Ynetnews.com

Yom Kippur: En dag for bønn om slutt på dagens ufattelige vold

Yom Kippur ved Vestmuren, 2011

Yom Kippur ved Vestmuren, 2011

Tirsdags kveld den 22. september innledes helligdagen Yom Kippur som varer i 25 timer.  Yom Kippur er den helligste dagen i året – dagen da vi står nærmest G-d og det innerste av våre egne sjeler.  Dette er forsoningsdagen: ”For på denne dag skal det gjøres soning for eder for å rense eder, så I blir rene for Herren for alle eders synder.” (Lviticus 16:30)

Ingen annen nasjon har moralsk forsoning som tema for sin helligste dag.  På denne dagen går jødene i seg selv, tar oppgjør med sine handlinger og lover hverandre og G-d å prøve å bli et bedre menneske.  Yom Kippurs budskap er viktig: Intet menneske er fullkomment og alle gjør vi feil, men både overfor G-d og mennesker kan det skapes forsoning.  Derfor er det viktig at vi alle praktiserer vår egen Yom Kippur som verktøy for å øke medmenneskeligheten i verden.

September er i år en periode med mange viktige jødiske helligdager: Rosh Hashana (nyttår), Yom Kippur (forsoningsdagen), Sukkot (løvhyttefesten), Shmini Atzeret (folkemøtet på den åttende dagen) og Shimchat Torah (Torah’ens gledesfest).  Denne hellige perioden representerer forskjellige sykluser i menneskets liv og dets forhold til medmennesker, naturen og G-d.  Det er i denne tid, i følge jødedommen, at menneskets skjebne blir formet.

Før vi jøder kan glede oss over det nye året, er vi pålagt å bruke de første ti dagene til å gjøre opp et moralsk regnskap og foreta en moralsk rensing.  Ni dager har G-d avsatt til menneskene for at de skal sone synder seg i mellom og én dag for å sone synder mot G-d, Yom Kippur.  På denne dagen gir G-d menneskene den endelige dom og avgjør hvem som blir innskrevet i “Livets bok” for det kommende år.  G-d tilgir menneskene synder de erkjenner å ha begått mot andre når de er tilgitt av sine medmennesker.  Dette krever at mennesker tar kontakt med hverandre, ber om unnskyldning og får tilgivelse.

Vi jøder som er etterkommere etter mennesker som var slaver i 431 år, har ikke lov til å lukke øynene for dagens slaveri, grusomheter og folkemord som foregår i vårt nærområde mens verden tier om det.  Ingen snakker lenger om folkemordet i Sudan, mot kurderne og de øvrige urbefolkningene i Midtøsten.  Det som skjer er blitt en belastning for stormaktene som forgjeves prøver å lede vår oppmerksomheten bort fra denne virkeligheten ved å peke på jødene og Israel.

På denne Yom Kippur må vi be for alle minoritetene i Midtøsten, for kvinner som blir solgt som slaver, for fremmedarbeiderne i Golfstatene som behandles som dyr og for alle som ikke har de rettighetene vi i Norge kan glede oss over takket være vår felles jødisk-kristne kulturarv.

Vi må også ta med oss i bønnen våre jødiske brødre i Hebron som lider i frykt for igjen å bli drevet ut av fedrenes by, – vår første jødiske hovedstad med 3800 års sammenhengende jødisk historie.

Likeledes må vi ta med i vår bønn de muslimske brødre i Syria, Irak, Pakistan, Afghanistan og andre steder i den islamske verden som er daglig myrdes av sine egne i en grusom voldsspiral.

La oss sammen be om at alle mennesker skal få høre lyden av shofaren fra gudstjenesten og vite at de ikke er alene.

Måtte Israels G-d, kjærlighetens, barmhjertighetens og forsoningens G-d være med dagens ofre for verdens ondskap og beskytte dem.

All velsignelse og godt nytt år til alle sammen.

SMA har i dag sendt $20.000 til trengende jøder i Hebron

Granatepler, epler og honning

Granatepler, epler og honning

Kjære medmennesker,

I dag feirer jødene nyttårsaften som innleder en hellig periode på 10 dager, med forsoningsdagen Yom Kippur som det store og avsluttende høydepunktet.

I pakt med den forpliktelsen vi har overfor det jødiske folk, har SMA i dag sendt $20.000 (Nkr 164.500) til trengende jøder i Hebron.  Nøden blant de fattigste er stor.

Man kan si hva man vil om sekularisering av det norske samfunnet, men i ånd og gjerning har nordmenn vært trofaste mot Bibelens budskap om fellesansvar, nestekjærlighet og omtanke for dem som har det vanskelig, lokalt og globalt.  Å støtte jødene i en tid hvor en kraftig motvind av propaganda og desinformasjon gjør folk både blinde og døve, vitner om at rettferdigheten har dype røtter i det sunne norske samfunnet.

Gang på gang ser vi hvordan det jødiske misbrukes av norske medier og politikere og medfører intensivert antisemittisme i landet.  Dette er noe vi lenge har dokumentert gjennom SMAs- ukentlige lederkommentarer.  Det er derfor med stor tilfredshet vi konstaterer at det norske folk er positivt til jødene og Israel, til tross for den demoniserende agitasjonen folket utsettes for.

Jødehatet i Europa i dag er ikke bare utbredt, men blir også legitimert av våre ledere og vi ser at mange jøder heller velger å flytte til Israel enn å risikere livet i Europa.  Israelske myndigheter venter i nær fremtid om lag en halv million jødiske flyktninger fra Europa, og byrden med en slik folkevandring er langt større for Israel enn hva Norge opplever ved å ta imot noen titalls tusen.  De jødiske flyktningene må finansieres av jødene selv uten mulighet for hjelp hverken fra EU eller FN.  Derfor er det viktig at dere er med å støtte også dette arbeidet og sikre at Israel blir et sted alle jøder kan føle seg trygge.

Det er svært viktig å dokumentere kildene til det jødehatet som igjen utvikler seg i Europa og som er årsak til den store bølgen av jødiske flyktninger til Israel, – også fra Norge.  Derfor er det viktig at SMA fortsetter med sitt folkeopplysningsarbeid både i form av ukentlige artikler og vårt kvartalsblad SMA-info som stadig får flere lesere og av mange brukes som en viktig alternativ og seriøs kilde til sann kunnskap om Israel og som et korrektiv til medienes desinformasjon.

Vi merker at antallet besøkende på webside fremdeles stiger.  Spesielt denne sommeren hvor massemediene har pålagt seg selv streng sensur, merker vi at SMA er blitt en voksende kilde til informasjon.

SMA-info nummer 3-2015 vil bli sendt til dere om ca. to uker.  Vi er også i gang med SMA-info nummer 4-2015, og håper å kunne sende det til trykkeriet tidlig i desember.  Alt dette koster penger, og vi håper på fortsatte bidrag for å holde i live en av de få informasjonskanalene om Israel og Midtøsten som ikke mottar offentlig støtte og derfor bevarer sin fulle ytringsfrihet.

Vi ønsker det jødiske folk et godt nytt år, og det norske folk mer velsignelse i disse skjebnefulle tider. Vi må be for vårt hjemland Norge og for vårt åndelige fedreland Israel.

Tusen takk fra oss i SMA-redaksjonen som lover at vi fortsatt skal våge å stå frem med vårt budskap som du gir din støtte til.

Vi ber alle om å være på vakt og bidra til at barn og bekjente forskånes fra det dryppende jødehatet som nå i økende grad preger europeisk politikk og medier og som i gammel stil brukes til å lede oppmerksomheten bort fra Europas mange alvorlige kriser.

Vi ber alle som kan bidra om å sende oss en sommergave slik at vi også kan støtte terrorofrene i Israel.

Vi ønsker alle jøder og deres venner et godt nytt år mye G-ds velsignelse

Fra oss alle i SMA