Kategoriarkiv: humanitært arbeid

Metoo og jødehat

Sabrin, israelsk politioffiser. Israel er multikulturelt og tolerant. Fargerikt også.

Hva har en kampanje for å stanse trakassering av kvinner med rasisme rettet mot jøder å gjøre? Les, så ser du. Tangeringspunktene er flere enn du kanskje tror.

Det er definitivt en uting at personer med makt utnytter sin posisjon for å få fordeler. Slik sett er #metoo-kampanjen som går nå, bra fordi den setter søkelyset på noe av problemet. Personlig ville jeg stå langt fremme i køen for å beskytte mine kjære mot slike overgrep, og det med alle midler. Noen av historiene er nokså rystende, særlig når varslerne opplever nærmest å måtte stå skolerett for å nå frem.

Andre er merkelige og fremstår som nærmest patetiske. Klossede menns tilnærminger er ikke overgrep.

Men det er likevel mange sider ved kampanjen som ikke belyses. Årsaken er en grunnleggende villfarelse. Og den er selvforskyldt.

BRUKES POLITISK
En side av saken som er åpenbar, og som vi har sett blomstre i det politiske liv helt nylig, er at kampanjen brukes politisk. Den brukes for å eliminere politiske motstandere i eget eller andres parti, den brukes av politikere og media for å sverte motstandere og til å skape frykt. En frykt som nå begynner å bli så påtrengende at folk angir seg selv av frykt for at for mye av deres kritikkverdige oppførsel skal komme ut.

RYKTER KAN ØDELEGGE LIV
En annen side er den totale mangelen på rettssikkerhet. Det vrimler av anonyme «varsler» og beskyldninger der ute som neppe alltid kan verifiseres. Særlig når forholdene ligger flere tiår tilbake i tid og det kanskje ikke finnes vitner. I rettssystemet har vi krav til bevis og forsvarer, hvor alt som kan reises av tvil om gyldigheten av anklagen og formildende omstendigheter for den anklagede skal komme i betraktning og også komme tiltalte til gode. Nå kan det innvendes at dette ikke er en rettssak, og at politikk og forretninger handler om tillit.

Men det er likevel helt klart at vi snakker om personer, levende mennesker som har et liv. Mange av disse har nå fått sin karriere avbrutt, og vi kan vel også regne med at uthengingen, selvforskyldt eller ei, har fått konsekvenser for svært manges privatliv. En tragedie i seg selv. Og det er helt klart at de som henges ut ikke har fått det forsvar eller blitt innrømmet de formildende omstendigheter som det ville vært om dette var en rettssak. Det kan godt tenkes at kvinner som av en eller annen grunn er bitre eller sjalu bruker #metoo for å hevne seg. Hvorfor ikke? Det skjer jo hele tiden i samfunnet ellers, fra både menn og kvinner. Forskjellen nå er at #metoo later til å være reservert for kvinner.

HVEM KAN DØMME RETTFERDIG?
Man kunne også nevne det ubestridelige faktum at livsområdene følelser og kjønnsdrift allerede lenge før #metoo var det aller vanskeligste for svært mange mennesker. Det er ikke akkurat få bøker, filmer, teaterstykker, sanger og musikaler som har utgangspunkt i nettopp dette. Ellers så fornuftige og rasjonelle mennesker kan bli satt helt ut av sine egne følelser, og det kan stikke dypt og prege folks liv i flere tiår, kanskje hele livet. Slik har det vært til alle tider. En persons uansvarlige lek med andres følelser kan såre dypere enn alle andre forhold man møter i livet. Blir det lettere av at utenforstående avgjør saken og dømmer ut fra det de tror er fakta? Kanskje situasjonen faktisk var stikk motsatt av hvordan den ble fremstilt? Eller er det bare menn som leker med det motsatte kjønns følelser?

PAYBACK TIME
En tredje side nevnes ikke så mye. Det er klokt å filosofere litt over hvorfor. En venn uttrykte det omtrent slik: «Krefter i samfunnet har i årtier arbeidet intenst for å avskaffe alle normer og grenser for seksualiteten. Men de liker ikke mannstypen dette skaper.» En annen venn skriver: «Ekteskapet er i oppløsning, kjønnsroller i fri flyt. Blygsel er en raritet. Fri sex er en selvfølge. Trofasthet er gammeldags. Avholdenhet er tåpelig. Pornografien flyter. NRK har ikke lenger noen grenser for hva som kan vises av intimiteter. Og verken kristenfolk eller biskoper protesterer.» En tredje uttrykker det slik: «Et gjennomseksualisert, porno-infisert samfunn er ikke i nærheten av å se seg selv i speilet. Ta en titt på hva NRK har holdt på med de siste årene.» Sist, men ikke minst: lederen for Stortingets eneste presumptivt kristne parti går i «Pride»-marsjen i Oslos gater. Løssluppenhet er in. Grenser skal brytes. De såkalt kristne er slett ingen festbrems.

Man må faktisk høste hva man har sådd. Nå er det tid for å begynne å betale avdragene.

KLATREMUS
Nok en side av saken er det faktum alle vet: at det i en del bransjer finnes «klatremus» – altså kvinner som i kraft av sin sjarme eller sitt utseende bruker kjønn som middel for å nå posisjoner de ellers ikke ville fått. Typisk og etter hvert grundig dokumentert i politikkens verden, men kampanjen begynte i underholdningsbransjen. Også her er det et velkjent fenomen. Man ligger seg til en rolle. Hvorfor gjør man det? Det typiske metoo-offer er jo ikke voldtatt. Det er svært sjelden at metoo-historiene fører til anmeldelse og siktelse. Grunnen er selvsagt at kvinnene ofte er med på leken. Hvorfor gjør de det? De blir jo ikke tvunget.

SILER MYGGEN OG SLUKER KAMELEN
Et femte poeng er selektiviteten man utviser midt i den moralske indignasjonen. Vår tidligere statsminister, den aldrende Gro Harlem Brundtland kaster seg på #metoo-bølgen med sin sjokkerende historie fra studietiden om at en gift, eldre mann tar henne på halsen, og media følger opp med mer eller mindre rystende historier fra fjern og nær. Noen vekker berettighet harme, andre får en til å riste på hodet over hva folk kan finne på i fylla.

Samtidig må det såkalt «alternative», «kontroversielle» medier til for å peke på virkelige ofre. Og da snakker vi om hjerteskjærende overgrep som får frem det dypeste av medfølelse og sorg, men også raseri og hat. Som historien om den finske 17 år gamle Jonna, som i 2015 ble fanget av en 26 år gammel afghansk asylsøker og voldtatt. Etterpå bandt han jenta til en stol, helte bensin over henne, ryktene forteller at han helte bensin også inn i munnen hennes, satte fyr på og brente henne levende. Norske såkalte toneangivende medier som er så grenseløst indignerte på vegne av kjendiser som har fått forespørsler om sex at de nesten ikke får plass til andre saker på forsiden, har oss bekjent ikke skrevet en linje om saken. Ikke et bittelite avsnitt. Saken er et par år gammel bare, og står omtalt i mange finske og internasjonale nyhetsmedier.

I vårt på mange måter moralsk grunnstøtte naboland Sverige, hadde vi rundt juletider i fjor ikke mindre enn fire gjengvoldtekter i Malmö. Dette ble nevnt i norske medier, men greide langt fra å skape noen nevneverdig indignasjon, etter det vi kan se. Ingen løftet på øyelokket. Det er fremdeles #metoo som gjelder. I en slik grad at kjendiskvinnene valgte å vise sine utringninger og splitter i sort farve under Golden Globes i år for å vise medfølelse. Virkelig sjokkerende grad av empati. Vårt femte poeng over demonstreres så overtydelig at bare de som insisterer på at – jo, keiseren har klær, ikke kan se det.

SELEKSJON OG FORTIELSER = FAKE NEWS
Eksemplene er bare toppen av et isfjell som mange er helt uvitende om. For oss andre er det et hav, en endeløs strøm av sjokkerende og grusomme hendelser, hver enkelt av dem er alene nok til å sette normale mennesker ut av spill for lange tider, emosjonelt sett. De personlige lidelsene er så enorme at man får et sjokk

Man kan ikke så godt anklage folk flest for at de ikke tar seg tid til å undersøke og leser mengder av utenlandske medier, og man kunne også forstå at det fører et visst stigma med organisasjoner som av gammelmedia konsekvent blir ansett og beskyldt for å være alt fra «høyrepopulistisk» til «kontroversiell». Vi husker vel alle venstresidens og medias intense anstrengelser for å knytte skribentene «Fjordman» og Hans Rustad samt alle deres lesere til massemorderen Anders Behring Breiviks sinnssyke myrderier, for øvrig med omtrent like stor suksess som venstresiden i USA har med å knytte Trump til Russland. Det koster litt å ta egne valg og ignorere den massive fordømmelsen og stigmatiseringen av alt og alle som ikke er venstreliberal.

Men det er ingen unnskyldning for mediene, som har kjørt sitt løp i årevis, med en svært gjennomtenkt og godt planlagt og fundert fortielses-policy. Det er ikke alltid mulig å arrestere dem for løgn. Men i denne sammenheng er også fortielse løgn. For har kanskje ikke publikum rett på å få den hele og den fulle sannhet om de såkalt «kontroversielle» tema, slik at man kan danne seg et riktig bilde av hva som skjer, som grunnlag for å danne seg meninger, og for eksempel grunnlag for hva man skal stemme ved neste valg? Av ovennevnte eksempler er det lett å slå fast at media pålegger seg selv sensur. Enkelte ting; hendelser og trender må for all del ikke kommuniseres til folk.

Vi hadde et knusende eksempel rett før jul, der SSB kom med tall som viser at innvandrere topper kriminalstatistikken. Reaksjonen fra politiske korrekte politikere, rikssynsere og medier var samstemt: man hadde «glemt» å justere for kjønn og alder, mente man fort.

Problemet er at en slik justering for kjønn og alder forutsetter at forholdene er annerledes enn hva de vitterlig er. Det er faktisk flere unge menn blant dem som kommer, enn kvinner og eldre. Det er slik virkeligheten er! Unge menn er overrepresentert, derfor blir det flere overgrep og forbrytelser. Men politisk korrekthet, den intense trangen etter å fremstille virkeligheten slik man mener den burde ha vært i stedet for å fremstille den slik den er, tar overhånd. Det er slett ikke sikkert at de som står for slike meninger, i det hele tatt vet om at de er så fjernt fra virkeligheten. Jeg tror faktisk ikke det. De tror fullt og fast på sitt. Halvannet tiår med stadige innspill fra slike, har overbevist meg om at det er slik. De har blitt faktaresistente ved å benekte fakta igjen og igjen.

TANGERINGSPUNKTENE
Hva har så #metoo med jødehat å gjøre?

Jo, nøyaktig de samme mekanismene gjør seg gjeldende. Ingen avis og ingen TV-stasjon med respekt for seg selv vil si noe annet enn at de «selvsagt» er sterk motstander av antisemittisme. De er full av empati med de stakkars jødene som ble myrdet av nazistene og deres villige hjelpere i inn- og utland. Det er lett å finne artikler som fordømmer jødehat.

MEDYNK BLIR TIL INDIGNASJON OVER OFFERET
De samme mediene og de samme politikerne er snare med å komme med udokumenterte påstander. Israels kamp mot islamsk jihad blir fort «antagelig et brudd på folkeretten«, det er ikke lenger tabu å sammenligne Israels antiterror-tiltak med tyskernes nazisme, det vrimler av ord som «overgrep«, korrupsjon, maktmisbruk eller mistanke om dette, man kaller sikkerhetsgjerdet for «skammens mur«, man kommer gjerne med helt feil og misvisende påstander mot Israel på lederplass, og mange ønsker boikott av det eneste demokratiske landet i regionen, og gir høylydt uttrykk for det. Og Norges «borgerlige» regjering tok avstand fra Trumps anerkjennelse av Israels hovedstad.

Det er lett å gråte en skvett over de stakkars uskyldige jødene som ble utryddet for 70 år siden. Å gråte med de nålevende jøder er verre. Eller: det er lett å vise empati for europeiske ofre for muslimsk aggresjon. Adskillig verre er det når ofrene er israelere. Da er jihaden plutselig politisk betinget. Resistance.

VI FINANSIERER TERRORLØNN
Den siviliserte verden er nærmest samstemt i sin fordømmelse av muslimsk terror, og bruker enorme summer for å beskytte seg mot den: i hele Europa ser vi budsjettene sprenges. Politiets overvåkningsenheter har ikke på langt nær kapasitet til å overvåke de som skulle vært det. Det settes opp fysiske skiller for å hindre Allahs soldater i å kjøre inn i menneskemengder for å tekkes Allahs påbud om å drepe flest mulig «kuffar» – vantro. Alt for å sikre seg og sin familie en plass i paradis.

REGJERINGEN: TERRORLØNN BØR AVVIKLES
Når det gjelder muslimske araberes terroraksjoner mot jøder, blir det helt annerledes. Da tar man plutselig parti for terroristene. Ikke bare unnskylder man dem og omskriver deres hatefulle dødelige angrep som politisk motstand, men man er aktivt med og finansierer det. Norge bistår de såkalte «palestinerne» med rundt 600 millioner kroner hvert år, vel vitende om at det betales penger til fengslede terrorister, såkalt «terrorlønn.» Dette er ingen hemmelighet. Du finner artikler om det delikate temaet fra både ett og flere år tilbake. Også i ledende medier, selv om disse selvsagt ikke har den store interessen av å belyse forholdene.

Terrorister som dreper jøder blir i norske medier forøvrig «terrorister» i anførselstegn. Kanskje vi burde begynne å kalle vår lokale massemorder for «terroristen» Anders Behring Breivik? Og alle angrep mot jøder i Israel er «angivelige» angrep. Alle ofre er derfor «angivelige». Prøv å si det til de etterlatte etter ABB.

Norske myndigheter gjør ikke en gang et helhjertet forsøk på å vri seg unna påstandene når de blir forelagt. For anstendighetens skyld sier daværende utenriksminister Børge Brende at ordningen (med å lønne terrorister) bør avvikles. Sterke ord fra et land som anser seg som en av verdens ledende i fredens tjeneste.

Jeg tror nok Trumps trussel om å trekke tilbake økonomisk støtte virker sterkere. Det private næringsliv ville aldri drømme om å fortsette å pøse inn penger i et system som aldri leverer resultater.

FAKE NEWS: SELEKSJON
For ikke å nevne alt som utelates i mediene. Her er det nesten lettere å finne eksempler. SøkNobelpriser i fysikk og kjemi, oppfinnelser innen legemiddelteknologi og legevitenskap, jordbruksteknikk og økonomisk vekst. Nær sagt alle positive nyheter om det jødiske landet utelates i norske medier, og dette har vært gjort nokså konsekvent i årtier. Og her snakker vi om mengder av stoff, ettersom jødenes stat er blant verdens ledende på blant annet feltene over.

BARE NEGATIVE NYHETER FRA ISRAEL?
Tror vi ikke det gjør noe med folks holdninger at den jødiske staten blir nevnt bare når noen mener de gjør noe galt, og det er omtrent alltid, og aldri når de gjør noe positivt? Hvor leste vi sist i en norsk avis, eller så på TV at Israel var på plass før alle andre med sine hjelpeorganisasjoner etter et jordskjelv, en epidemi eller en flom? Det skjer gang på gang. Når var hovedoppslag på TV at det faktisk nærmer seg en effektiv kur mot Altzheimer, eller at leger i Israel har fått til at kreftceller kan angripes inne i kroppen så de dør, noe som minsker behovet for operasjon og kjemikalier? Israel er et oppkomme av innovasjon og nyvinninger, ikke minst på det medisinske feltet. For ikke å snakke om de tusenvis av syrere som ble hentet over grensen under borgerkrigen, så de kunne få kvalifisert hjelp for krigsskadene sine? Kanskje Aftenposten skrev positivt om gutten fra Gaza som fikk nyretransplantasjon i Israel? Er du en av de få (jada, det er ironi) nordmenn som bruker mobil eller datamaskin, eller ligger på sykehus og får avansert behandling er sannsynligheten meget stor for at du sitter med israelsk teknologi mellom hendene.

ROTEN SOM BÆRER OSS
Flere tar nå til orde for en moralsk opprustning av landet vårt. Det er bra. Problemet er at man ikke uten videre kan hente inn det man tapte uten å gå den samme veien tilbake. Samfunnet vårt bygger, eller skulle vi kanskje si bygget? – på de eldgamle ti bud som jødene fikk av Gud. Det ligger en rot begravet et sted som er grunnlaget for alt godt. Vår kristne kultur bygger på jøden Jesus, og Jesus bekrefter at frelsen kommer fra jødene.

Skal man finne tilbake til verdier som sikrer en mer rettferdig verden, hvor ærlighet bestemmer hva som er viktig for mediene og politikerne, og en verden hvor den svake – og da snakker vi om den virkelig svake part – får sin rett, da må vi også bort fra humanismen og andre krefter som vil ha bort alle grenser. Så må vi tilbake til arven fra det jødiske folk – Israels Guds bud. Man må rett og slett erkjenne at man er på ville veier, og være villig til å akseptere at det finnes gode krefter – og onde. Da vil det nok også publiseres flere av de talløse positive nyhetene fra fyrtårnet Israel.

Israelsk hjelp til Haiti etter tyfon

israaid-haiti-kids-768x432Da den ødeleggende stormen ”Matthew” nådde Haiti og skapte nød og vanskeligheter, var israelske hjelpearbeidere allerede på plass. Personell fra IsraAID har nemlig vært plassert på øya i seks år allerede.

IsraAID er en non-profit hjelpeorganisasjon som opererer ved katastrofer verden over. I Haiti har de hatt et kriseteam på plass helt siden jordskjelvet som rammet det fattige samfunnet i 2010. Her har de arbeidet for å redde liv og hjelpe til med å få livet til å fungere igjen for folk. Teamet har jobbet med distribusjon av vann og mat i og rundt Port-Au-Prince.

Pressetalsmann og leder for teamet, Mickey Noam-Alon sier til ISRAEL21c at antall døde i Haiti nå ligger på rundt 900.

Stormen var ekstremt kraftig. Vinden og de enorme vannmengder den førte med seg ødela hus og hele landsbyer, veier, broer og annen infrastruktur da den traff land 3. og 4. oktober i år. Regjeringen og FN regner med at så mye som 350.000 innbyggere trenger hjelp.

IsraAID og deres lokale samarbeidspartner Prodev var de aller første som kunne tilby mat og vann til hundrevis av barn og deres familier i Cite Soleil, en tett befolket og ytterst fattig bydel i Port-Au-Prince, forteller Noam-Alon.

”Det lille vi hadde, er borte,” forteller en pastor i Cite Soleil. Han arbeider på en lokal skole som tjener som tilfluktsrom for nødstedte. ”Men takket være midler fra IsraAID har vi hatt mat til barna de siste to dagene.”

Natalie Revesz, som leder IsraAIDs arbeid i landet, forteller at så snart regnet hadde stoppet, var organisasjonen ute og snakket med familier og samarbeidspartnere, for å danne seg et bilde av behovet. Så begynte de å ordne med forsyninger og få disse ut til de trengende. Svært mange hadde ikke en gang tak over hodet.

For bare to måneder siden sendte MASHAV en mengde medisiner til landet. MASHAV er organisasjon under Israelsk UD som organiserer internasjonal utviklingshjelp. Dette var et ledd i opprustningen av en avdeling IsraAid har på ett av Haitis største sykehus, som ble etablert for tre år siden.

Ambassadør Gil Haskel, som leder MASHAV, sier til ISRAEL21c at organet nå ser på behovene for å finne ut hvordan de best kan hjelpe til på en effektiv måte.

Israel har ingen permanent ambassade på Haiti.

IsraAid har et tett samarbeid med myndighetene i landet, og bruker sine samarbeidspartnere for å nå ut til befolkningen som nå desperat trenger mat, rent vann og grunnleggende utstyr for personlig hygiene.

”Våre tanker går til personellet vårt, frivillige, samarbeidspartnere, og til hele befolkningen i Haiti, som vi har fått lov til å arbeide for i mer enn seks år nå,” skrev IsraAID på sin Facebookside. ”Må Haiti være sterk i møte med denne stormen, og komme velberget fra den. IsraAID står sammen med Haiti, og våre kriseteam, både på bakken og internasjonalt, er klare til å handle dersom behovet melder seg.”

Israel21c

Afghansk gutt med hjerteproblemer får hjelp i Israel

surgery-635x357Dagens gladhistorie for å bringe noe mer balanse i det bildet mediene arbeider hardt for at du skal få av Israel.

En gutt i Afghanistan ble nylig født med en rekke defekter på sitt lille hjerte. Men takket være venner på Facebook og en hemmelig operasjon kom han seg over grensene til tross for fiendtlighet og manglende diplomati. Det er New York Times som først melder om den rørende historien.

Lille Yehia ble født i Peshavar i Pakistan. Hans foreldre er fattige afghanere, og hadde ingen mulighet for å betale det en livsnødvendig operasjon ville koste.

Under en tur i hjemlandet kom de i snakk med en slektning som kunne engelsk. Farhad Zaheer bode I Jalalabad, en by langt øst I Afghanistan. Han hadde kontakter på sosiale medier, og fortalte historien om den lille gutten. Anna Mussmann, en 69 år gammel datter av Holocaust-overlevende, som levde i Israel, tok kontakt. Ifølge artikkelen i avisen hadde Zaheer lagt merke til hennes vennlige kommentarer på postene hans.

Mussmann kontaktet Simon Fisher, som er direktør i den israelske hjelpeorganisasjonen «Save a Child’s Heart.» «Jeg er klar over at det ikke er lett å hjelpe et barn fra land som Israel ikke har diplomatiske forbindelser med. Men kanskje det kan gå?» skrev Mussmann. «Tusen takk og Shabbat Shalom.»

Det var slett ikke enkelt å få til. Flere typer tjenester og bruk av mange forskjellige kontakter måtte til, men til slutt kom Yehia til Wolfson Medical Center i Holon. Etter åtte timer på operasjonsbordet var jobben gjort.

Familien til Yehia ønsker ikke at deres navn blir offentliggjort i media, da de frykter represalier for å ha bedt Israel om hjelp. Yehia er det første barn fra Afghanistan som har blitt behandlet av Save a Child’s Heart. Barn fra over 50 land har blitt hjulpet av organisasjonen.

Save a Child’s Heart har et budsjett på 3,5 millioner dollar i året, og er for det meste finansiert av jødiske givere. Organisasjonen har reddet mer enn 4000 barn. Halvparten av pasientene kommer fra Gaza og de palestinske selvstyremyndighetene. Også hundrevis av barn fra andre land, som Nigeria, Zanzibar, Tanzania, Kina, Irak og Etiopia har fått hjelp.

Times of Israel

IsraAid sender team til Taiwan

IsraAid hjelper mennesker i nød, her fra Nepal under jordskjelvkatastrofen i 2015. Foto: IsraAid

IsraAid hjelper mennesker i nød, her fra Nepal under jordskjelvkatastrofen i 2015. Foto: IsraAid

Etter at det fryktelige jordskjelvet rammet Taiwan i går, har den israelske hjelpeorganisasjonen IsraAid besluttet å sende et team bestående av 12 søke- og redningseksperter til landet.

Organisasjonen har lang erfaring og høy ekspertise på denne typen katastrofer, og har bistått en rekke steder de rundt 15 årene den har eksistert.

Det er meldt 172 savnede mennesker etter at jordskjelvet, som hadde en styrke på 6,4 på Richters skala rammet byen Tainan. Minst ett høybygg ble rammet, og raste sammen, «som et trekkspill» ifølge vitner. Flere hundre mennesker er reddet ut av den sammenraste bygningen. Over 2000 brannfolk og soldater har jobbet intenst med stiger og tau for å få ut folk.

Bygningen hadde 256 registrerte beboere, og huset også et omsorgssenter for mor og nyfødte barn. Ett av disse barna har til nå blitt funnet drept av jordskjelvet.

Jordskjelvet kom to dager før taiwansk nyttår, og mange familier er rammet av ulykken.

IsraAid har lag erfaring i akkurat denne typen redningsoperasjoner, og har spesialisert seg på mobile, lette løsninger som raskt kan forflyttes og bli operative på kort tid. Mange husker kanskje at organisasjonen satte opp et feltsykehus for nødhjelp ved jordskjelvet i Nepal i mai i fjor, da over 7000 mennesker ble drept.

Men som det meste som er positivt fra Israel, blir deres gode arbeid ofte fortiet av verdens medier, som ofte er svært venstreorienterte og negative til jødenes stat. Man skulle tro at spesielt denne politiske retningen, som gjerne fremstår som mer human og menneskekjærlig – i sine egne øyne – enn den kanskje noe mer kyniske og profittorienterte høyresiden, skulle kunne rose gode mennesker som gjør en uegennyttig innsats for andre. Om det faller for tungt å rose israelere for det gode de gjør, skulle man kanskje tro de i det minste kunne bringe en nøytral reportasje, der IsraAid blir nevnt.

Dette hører likevel til sjeldenhetene. I Norge er det foruten israelvennlige, ideelle organisasjoner, stort sett de kristelige nisjeavisene og TV-stasjonene som formidler disse opplysningene. Dette gjelder i stor grad også internasjonalt. Etter noen år med denne typen vridning av fakta sitter folk flest med det inntrykket slik uredelig nyhetsformidling uvilkårlig vil skape. Å fortie er også løgn.

Vi tror det vil sitte langt inne for en skandinavisk nyhetsformidler å lage en reportasje om disse fantastiske menneskene som trosser ønsket om et behagelig sofa-liv i sin innsats for mennesker i nød, mange ganger på andre siden av jorden.

Utenom de nevnte organisasjonene finnes det enkelte nettsteder som forteller om fenomenet, som tyske Die Welt om flyktningehjelp på Lesvos (2016) – der det fortelles om syriske flyktningers store sjokk når de ankommer Europa og møter israelske frivillige som hjelper dem. Greske Altsantiri forteller i den samme forbindelse om et møte mellom Hellas’ statsminister Alexis Tsipras høsten 2015 med «verdens største frivillige organisasjon» IsraAid, og nevner spesielt organisasjonens bidrag til «interreligiøs dialog» – ved at de simpelthen har både israelske og arabiske frivillige i arbeid for den gode sak.

Også lokale engelskmenn kan la seg begeistre av frivillige hjelpearbeidere som reiser langt for å hjelpe andre i vanskeligheter. Her fra opprydningen etter flommen i England i vinter, hvor fem ungdommer fra Tel Aviv reiste til kaoset ikke så langt fra Liverpool i Storbritannia – for å hjelpe. En annen nyhetskilde formidler tanker fra ordføreren i Leeds, Judith Chapman: «Det varmer hjertet å se at en delegasjon fra Israel slipper det de har i hendene for å hjelpe folk i Yorkshire som har nå blitt berørt av denne grusomme krisen.»

Under søket etter nyhetsformidlere som faktisk nevner Israel og israelske hjelpeorganisasjoner, dukket det opp en fantastisk nettside, «Boikott Israel!«. Her pekes det på en del av det uhørt positive arbeidet Israel gjør i verden ved å bidra til utvikling og fredsskapende aktiviteter, men man oppfordres liksom til å «boikotte» landet likevel – med de katastrofalt negative følger dette vil få for boikotteren. Anbefales! Her er det også en liste over hjelpetiltak i forbindelse med naturkatastrofer og annet. (Listen er fra 2014).

IsraAid ble etablert i 2001, med det formål å tilby livreddene katastrofehjelp og langvarig hjelp. De har i sin stab både profesjonelle, som leger, post-trauma-eksperter, søketeam og redningsskvadroner, og frivillige hjelpemannskaper. Blant organisasjonens økonomiske bidragsytere finner vi foruten en hel rekke jødiske organisasjoner fra hele verden også japanske, koreanske, kinesiske og amerikanske givere. Noen er kristne, andre sekulære. Vi finner også universiteter og advokatorganisasjoner blant giverne. Også mormonkirken er på giverlisten, sammen med hotellkjeden Hilton og en divisjon i IT-giganten HP.

IsraelNationalNews: IsraAid to send team to help Taiwan earthquake victims

IsraAid
IsraAid på Facebook
Times of Israel: Clinic in a backpack brings Israeli relief to remote Nepal areas

SMA: Israelsk hjelp til Sør-Sudan