Kategoriarkiv: Historie / arv

USA flytter ambassaden?

1967. Jerusalem igjen på jødiske hender.

Flytting av USAs ambassade til hovedstaden i Israel, Jerusalem. Dette var en av president Trumps kampsaker da han gikk til valg. Så hvorfor har det ikke skjedd noe?

I et intervju med presidenten for noen dager siden ble dette bragt på bane, men presidenten svarte: «Jeg vil ikke snakke om det nå. Det er for tidlig.» Hvorfor vil ikke Trump snakke om flyttingen nå, det var jo viktig for ham i valgkampen? Har Trump kanskje møtt politiske motstandere som er ham for sterke?

Intervjuet berørte mange emner i hans utenrikspolitikk overfor Israel, men også på spørsmålet om overføringen av de 221 USD til palestinernes selvstyremyndigheter avviste han journalisten.

Marc Zell, som er en av to ledere i Republicans Overseas i Israel, sier til Arutz Sheva at årsaken er Israel. Det er altså ikke Trump som holder igjen. Han forteller at Trump «har vært enstemmig for å flytte ambassaden til Jerusalem, og han er det fortsatt. Men han går forsiktig frem av hensyn til israelske ledere.»

Benjamin Netanyahu sa før jul til den hyppig siterte i norske medier lille, venstreorienterte Ha’aretz at han så på Trumps vilje til å flytte ambassaden som «flott.» Det reises ikke noe tvil om Netanyahus ønske om at USA endelig gjør alvor av sin flytting. Hvis de gjør det. For USA har helt siden 1995 hatt en forordning om å flytte ambassaden, og ifølge Ha’aretz hadde både Bill Clinton og George W. Bush dette med i sin valgkamp. Men forordningen gir presidenten anledning til å utsette flyttingen dersom han to ganger i året skriver under på en erklæring om at han gir avkall. Begge de to presidentene skrev under på utsettelsen straks de ble valgt.

«En Trump-administrasjon ville [dersom den skulle bli valgt – dette var sagt i desember 2016] endelig akseptere det for lengst stående mandatet fra Kongressen, til å anerkjenne Jerusalem som staten Israels udelelige hovedstad.»

Så når Netanyahu nå likevel ikke får det som han ønsker, til tross for at verdens mektigste mann er villig til å gjøre det, skyldes dette antagelig det faktum at Netanyahu ikke har nok politisk makt. Ikke i et så tilsynelatende kontroversielt spørsmål. Venstresiden i Israel er som i Norge og USA opptatt av dialog, og ønsker ingen konfrontasjon. Araberne har fordømt Trumps valgløfte, og har direkte truet med bråk dersom presidenten skulle gjør alvor av sin plan om flytting til hovedstaden.

I forrige uke truet en koalisjon bestående av den såkalt sekulære Fatah, Hamas og Islamsk Jihad verden med «brann i regionen» dersom Trump gjorde alvor av planene om flytting. De viste til at Jerusalem er en «okkupert by» under internasjonal lovgivning, og at en slik handling vil bli sett på som at USA tar del i «åpen krig med vårt folk.» En del andre arabiske ledere har også advart, – eller truet om man vil. Men en etterretningsoffiser i IDF sier at vanlige folk, for eksempel i Gaza, ikke er så opptatt av dette. For dem kan ambassaden ligge hvor den vil. De er langt mer opptatte av om hvorvidt de har elektrisk strøm til daglige formål, skriver Times of Israel.

Venstresiden har åpenbart stadig et håp om en fredelig løsning. Ilan Baruch, politisk rådgiver for Meretz-partiet, med diplomatbakgrunn fra Sør-Afrika, sier i en kommentar i Jerusalem Post at han ønsker en slik flytting velkommen, men «bare etter at en fredsavtale er på plass, og okkupasjonen er slutt, med en palestinsk hovedstad, og med en amerikansk ambassade på plass i Øst-Jerusalem.»

Man kunne like gjerne tro på julenissen. De menneskene som sitter i ledelsen for Palestina-araberne i dag er i alle fall ikke kapabel til å få på plass noen fredsavtale. Mahmoud Abbas sitter på overtid og har for lengst vist sin manglende vilje til å få til en fredelig ordning hans folk kan leve med, og araberne i Gaza valgte seg en muslimsk terrororganisasjon til å styre for seg. Hamas har i sitt charter at fredsforhandlinger er «bortkastet tid», og gjør det rimelig klart at for dem er kun ett utfall akseptabelt: Jødene må bort fra landet. Landet tilhører den islamske «ummah». Mange muslimske ledere har sagt tydelig at «den palestinske saken» kun er et narrespill – enn så lenge bruker man nasjonalisme og «palestinsk stat» som våpen og middel. Når området igjen er på muslimske hender, ønsker man en arabisk, muslimsk storstat. Med andre ord, tilbake til stammekulturen som alltid har vært den regjerende i regionen.

Trump sier han respekterer Israels ønsker når det gjelder dette. Samtidig har han vist, og viser fortløpende, en imponerende evne til å gå imot den etablerte elite og gjennomføre sine planer til tross for venstresidens og medienes negative fokusering på ikke-vesentlige saker og deres populistiske opprop.

Det gjenstår å se om Israels statsminister greier å overvinne venstresidens motstand mot flyttingen i sitt eget land, eller om han kan overleve politisk dersom han velger å trosse den. Det kan også plutselig oppstå politiske situasjoner som snur folkemeningen over natten, eller på andre måter gjør det mulig som ser vanskelig ut i dag. Det mangler ikke på eksempler. Ett av dem er nettopp krigen i 1967 som gjorde det mulig for Israel å gjenerobre Jerusalem og igjen gjøre den til Israels hovedstad, slik den har vært det siden kong David flyttet sitt regjeringssete fra Hebron mer enn tusen år før Kristus.

Arutz Sheva

Arutz Sheva

Jerusalem Post

Times of Israel

Ben-Gurion i 1968: – bare halv mann uten min Paula

ben-gurion1I 1968 ga Israels første statsminister David Ben-Gurion et åpenhjertig intervju til et britisk filmteam som skulle lage en dokumentar om hans liv. Dette opptaket har siden blitt liggende, men kommer nå frem i dagen.

Opptaket stammer fra april 1968, fem år etter at den legendariske skikkelsen hadde gått av som statsminister og trådt ut av politikken. Ben-Gurion var 82 år gammel, og intervjuet fant sted i hans hjem i Sde Boker i Negev-ørkenen. Intervjueren Clinton Bailey var håndplukket av Ben-Gurion selv. Han var PhD-kandidat i orientalske studier, og underviste på en jødisk skole.

I intervjuet, som er uvanlig åpenhjertig, snakker Ben-Gurion om dilemmaet med erstatningen fra Tyskland og de overlevende etter Holocaust, om sine tanker om Gud, og forteller om sitt forhold til kona Paula, som døde fire måneder før intervjuet. Også hans bekymringer for det sionistiske prosjektet kom til uttrykk, skriver Ynet.

Selve intervjuet foregikk i tre omganger, hvert på to timer. Avisen bringer et utdrag av filmen «Ben-Gurion: Epilogue» som skal vises på Jerusalem Film Festival, og siden på israelsk TV. Vi skal ikke oversette hele artikkelen, men kun de mest interessante utdragene. Oversettelsen er noe tilpasset norske forhold.

Intervjueren åpner med å spørre hva han bedriver dagene med. Til det har han følgende å si: – Jeg forlot regjeringen i 1963 med én hensikt: å skrive historien om reetableringen av den jødiske staten, som jeg mener ikke begynte i mai 1948, men i 1870.

Ben-Gurion mener arbeidet vil ta ham enda seks til åtte år å fullføre. Hvis han får leve. Han blir spurt om han frykter døden, ettersom det er mange ulykker og drap. Det gjør han ikke, «ettersom det ikke vil forandre på noe.»

ben-gurion2

Hva forventet du da du kom til – hva skal vi kalle det – Palestina, eller Landet?

– Eretz Israel… Det var komplett anarki i landet. Landsbyene lå i krig med hverandre. Jeg ønsket å arbeide med landet. Jeg så tusener av arabiske arbeidere som kom og gikk hver eneste dag, rett til arbeid. En jøde må være i nærheten av synagogen. Gårdbrukerne kom, og de så på musklene deres, og de valgte seg en arbeider. Og det tok meg ti dager før jeg fikk min første arbeidsdag. Men så fikk jeg malaria. Om natten var det fryktelig. Jeg kunne ikke arbeide, jeg kunne ikke spise. Jeg skrev to-tre brev hver uke til faren min, jeg skrev om landet, og han trodde jeg var lykkelig. Men det var mange fra min hjemby der, og de dro til Erez Israel og hjem etterpå, og de fortalte faren min hvordan jeg virkelig hadde det. Ha han hørte det, sendte han meg et brev: – kom tilbake! Jeg sendte et brev tilbake: – Abba.. Abba betyr far… Du vet jeg ikke kommer til å forlate dette landet.

Han forteller videre om sitt liv som på sett og vis var opprørsk – han så ikke for seg noe vanlig liv. Han ville skape et nytt. Han kom til Eilat i Sør-Israel, og så noen unge mennesker og noen hytter, så han stanset bilen og gikk bort til dem. «Hva gjør dere her?» spurte han dem. «Vi slåss her under Uavhengighetskrigen, og fant ut at her kan våre drømmer bli virkelighet.» Da bestemte han seg for å slå seg sammen med dem, selv om han altså var statsminister og forsvarsminister. Han ville starte med noe. Bygge noe. Et sted hvor det ikke var verken jord, vann, gress eller regn…

– Jeg vil bo en plass hvor jeg vet at mine venner, og jeg selv – vi skapte det. Alt. Det er vårt skaperverk. Du ser de samme trærne som jeg – jeg vet at vi plantet dem. Trærne snakker til meg på et annet språk. Jeg vet det kan skapes av mennesker. Ord som ikke er forbundet med gjerning er absolutt ingenting.

I vår kibbutz fortalte jeg dem at navnet mitt er David, not Ben-Gurion Så hver morgen kom jeg for å se hva David skulle gjøre, og gikk til arbeidet mitt. Dette er hva våre profeter sa at vi skulle være: et eksempel for andre folk. En av de største profetene er etter mitt syn Jeremia. Jeg har en følelse av at det han sier er sant. Og da han sa «Gud sa til meg», så var det fordi han hørte det i hjertet sitt. Han snakket ikke med Gud – ingen kan snakke med Gud. Men det var hans dype følelse. Og han var en stor statsmann. Han forstod politikken bedre enn kongene. Men han ble upopulær. En statsmann som ikke tar i beregning hva som må gjøres, er en farlig mann, enten han er populær eller ikke.

Og upopulære beslutninger har han tatt. Erstatning fra Vest-Tyskland for nazistenes myrderier i form av tilbakelevering av eiendom var et stort dilemma i den nyetablerte staten, som holdt på å gå nedenom økonomisk etter Uavhengighetskrigen. Ben-Gurion bestemte seg for å skaffe mest mulig av eiendom i den avtalen som ble inngått med Tyskland, slik at ikke «morderne skulle bli arvinger» etter ofrene for folkemordet. De fleste Holocaust-overlevende anså avtalen som en stor feil. De ville ikke at uretten skulle utraderes på denne måten. De ville at landet skulle bygges uten økonomisk hjelp fra morderne.

Han avviser at dette skulle være galt. Her handlet det om å gjøre det som var best for de gjenlevende. «Historien er ikke moralsk,» sier han. På spørsmålet om flere jøder kunne ha vært reddet før nazistene tok dem, tviler han.

– Du kan ikke rette folk som ikke vet hvilken skjebne de skal få. De som beskylder jødene for at de ikke forsvarte seg selv, tar feil, mener jeg. De var uten makt. Vel, en million barn ble drept – hva kunne barna gjøre? Mer enn en million mødre ble drept – hva kunne de gjøre? De hadde ikke klær, de ble bedt om å stå der, og så ble de drept.

Selv Churchill kunne ikke ha forandret på så mye. Han kunne ikke reddet dem.

– Jeg tviler på det. Jeg kan ikke anklage ham. Churchill hadde én oppgave, å slå Hitler. Churchill var en god venn av sionismen, men han hadde rett i å mene at hans hovedoppgave på den tiden var å slå Hitler. Men de kunne ha reddet mange jøder. De ble bedt om å bombe Auschwitz og Treblinka. De kunne ha gjort det. De gjorde det ikke.

Intervjueren sier at mange jøder ser på Israel som en trygg havn for de uheldige. Men hvorfor skulle jødene komme tilbake til Sion?

– Vi hadde en stor jøde en gang. Det er omtrent 3.300 år siden. Han var den største jøde vi noen gang har hatt. Hans navn var Moses. Han sa: – du er den minste av alle nasjoner og du må bli en Am Sgula.

«Am Sgula» kan oversettes til «et lys for folkene», en nasjon som utviser dyd?

– Det er en av mange oversettelser. De dyder vi ble bedt om av profeten, var å være rettferdig, sannferdig, å hjelpe dem som trenger det, og elske andre mennesker som deg selv.

Synes du Israel lever opp til dette oppdraget?

– Ikke enda.

Her kan vi jo i høy grad si at historien har endret på dette. Israel er ikke lenger i noen økonomisk hengemyr, og etter tre kriger har landet rustet opp i en slik grad at regulære arméangrep ikke er svært sannsynlig. Dette setter jødene i stand til å bruke sine evner og sin ekspertise verden over. At nordmenn flest ikke får vite noe om dette forandrer ikke på fakta. I dag har vi internett og kan selv følge med.

Israel har en utstrakt hånd til andre nasjoner i nød, noe som kom til uttrykk da Nepal ble rammet av jordskjelv i 2015. Selv tradisjonelt Israel-fiendtlige medier som NRK og TV2 hadde vanskelig for å skjule det faktum at det på nær sagt alle bilder fra katastrofeområdet dukket opp spesialister fra den store israelske hjelpeorganisasjonen IsraAid.

Vi kan selvsagt ikke nevne alt, men Israel gjør seg meget sterkt bemerket på allmennyttige områder som samfunnsnyttig forskning, utvikling og produksjon spesielt innen avansert IT-teknologi, medisin og jordbruk. Det kommer dessuten stadig rapporter om israelske soldaters usedvanlig høye moral i krig når landet er nødt å forsvare seg, dette til tross for at omtrent samtlige av verdens medier søker å påvise det motsatte.

Da du var leder av bevegelsen og var statsminister i dette landet, sa du også til folket, eller forsøkte, at de skulle være en «Am Sgula»?

– Så lenge krigen (1948) varte, tenkte jeg at sikkerhet var vårt hovedanliggende. Da krigen var slutt, i begynnelsen av januar 1948, samlet jeg sammen våre beste menn… Buber (filosof), Hugo Bergmann… og andre. Og jeg sa til dem: Til nå har vi måttet kjempe, noe som er imot vår tro. Men skjebnen tvang oss til det. Og med mindre vi fortsetter å få tak i åndelig overlegenhet, tviler jeg på om vi vil nå de mål vi bør nå. Derfor trenger vi dere.

Det må være lov å si at Israel har lykkes i årene etterpå. Ifølge Wikipedia har Israel fostret ikke mindre enn 13 Nobelprisvinnere.

Så kommer intervjueren inn på mer personlige forhold. Ben Gurion er ingen knust mann fire måneder etter tapet av hustruen Paula, selv om han sørger dypt. Intervjueren har fått lese brev skrevet til henne da de var nygift. De utstråler en stor kjærlighet og ømhet. Ben-Gurion sier han bare er halv mann nå som hun er død.

ben-gurion_paula

– Hun var en bemerkelsesverdig kvinne. Hun var ingen sionist, hun hadde veldig lite jødiske følelser. Hun var amerikaner, hun var anarkist. På den tiden var alle progressive unge anarkister. Og hennes heltinne var også en anarkist, Emma Goldman. Hun var den største person hun kjente. Hun var ikke interessert i Israel i det hele tatt, hun visste ikke hvorfor. «Amerika er bedre, hvorfor trenger vi Israels land?» Men da vi bestemte oss for å gifte oss gjorde jeg det klart at hun ville måtte dra til Israel, og jeg fortalte henne da hva Israel er. Og hun ble enig. Og så i november 1919 kom hun til Israel med barnet.

Så, plutselig 15 år senere sa jeg til henne: «Jeg drar ut i ørkenen.» Hun trodde jeg var blitt gal og at jeg skulle gå ut av regjeringen for å bo i ørkenen. Men hun fulgte meg. Ikke mange kvinner ville ha gjort det. Hun var svært hengiven, og det er en stor ting. Og nå er jeg alene, og kan ikke forandre på det. Jeg er bare en halv mann, men jeg må gjøre hva jeg kan.

Profetene i Bibelen hadde en visjon for fremtiden, og de knyttet dette sammen med troen på Gud. De trengte styrke og de vendte seg til Gud. Vender også du deg til Gud når du trenger styrke?

– Er du sikker på at de vendte seg til Gud? Hva mener du når du sier «vende seg til Gud»? Bor Gud på en plass og du vender deg til ham?

Gud er over alt. Å vende seg til Gud er å tenke dypt på noe. De vender seg til Gud? De har adressen og drar dit? Vel, Rambam sier: «Gud snakker ikke. Han er ikke et menneske.»

Ben-Gurion blir spurt det spørsmålet svært mange journalister stiller mektige eller betydningsfulle menn, men egentlig et tåpelig spørsmål. Vi hørte det også nylig i en teologisk debatt her i Norge: – hva om du tar feil? USA var blant landene som rådet Ben-Gurion til å vente med å erklære uavhengighet, men Ben-Gurion kjørte på.

Når en person må ta store beslutninger som involverer flere land, så må det jo alltid være et element av frykt for å gjøre feil. Hvordan kom du over denne frykten?

– Du kan aldri vite det dersom du ikke gjør feil. Fordi dersom du vet at du gjør en feil, da gjør du det ikke. Du gjør noe fordi du tror det er riktig. Og jeg tenkte aldri at – nei, jeg kan gjøre en feil. Men slik jeg kunne forstå, så måtte dette gjøres. Men det var adskillige ting som regjeringen ikke aksepterte, og flertallet vinner. Men i de fleste tilfeller aksepterte de det.

Slutten av intervjuet som er gjengitt i avisen er interessant, nærmest profetisk. Det viser også en meget ydmyk oppfattelse av seg selv om det han hadde utrettet.

Når du tenker på ditt eget bidrag til gjenopprettelsen av staten, hva er de viktigste områdene du har bidratt på?

– Om jeg var alene, kunne jeg ikke ha gjort noe som helst.

Unnskyld?

– Jeg alene kunne ikke vært i stand til å gjøre noe. Det er en slik sak som ikke avhenger av en enkeltperson. Dette er feilen som ofte blir gjort. Det er mange historikere som sier – Å, dette ble gjort av den og den lederen…  Jeg tror ikke på det.

Det finnes jo ting som er gjort av en enkelt person. For eksempel relativitetsteorien. Den ble skapt av Einstein. Selv om da jeg snakket med ham, – jeg leste i biografien hans at Einstein var den eneste vitenskapsmann som ved ren og skjær tenking kom frem til visse nye ideer om vitenskap. Jeg spurte ham: – er det sant? Han sa: – det er delvis sant. Jeg gjorde ikke alle disse eksperimentene på egen hånd, men jeg kjente de eksperimenter andre hadde gjort, og ut fra dem dro jeg visse konklusjoner. Men uten disse eksperimentene hadde jeg ikke vært i stand til å utvikle min teori.

Men i historien tror jeg ikke at en enkelt person kan endre ting. Hvis det ikke blir gjort av folket eller en del av folket, så kan det ikke gjøres. Og dersom vi ikke hadde hatt pionerene i første generasjon, så ville vi ikke ha vært i stand til å gjøre det.

Men du kan ikke nekte for at du hadde en rolle?

– Selvfølgelig. Jeg var utnevnt til statsminister, så jeg måtte gjøre noe.

Og du har ledet Israel på en god måte?

– Jeg har ikke ledet Israel. Jeg har ledet meg selv. Jeg har aldri ledet Israel.

Er du bekymret for landet ditt?

– Å, jeg har alltid vært bekymret. Ikke bare nå. Denne staten eksisterer ikke enda. Det er bare begynnelsen.

Ynet

Vi gratulerer Israel og Norge med dagen

israel_68Da Norge den 17. mai feiret sin 202. uavhengighetsdag, skjedde det i visshet om at vi er et folk blant de mange som er anerkjent og respektert som en fri og uavhengig nasjon.  Denne årlige feiringen er en viktig markering som bidrar til å befeste nasjonens og den uavhengige statens fremtid.  Den samme feiringen hadde det jødiske folk i år den 12. mai.  Den nye tidsregningen for jødenes mange tusen år gamle stat begynte for 68 år siden etter at det internasjonale samfunn allerede i 1922 hadde vedtatt å la det jødiske folk få gjenopprette sin nasjonalstat i det opprinnelige Landet Israel som ligger mellom Jordanelven og Middelhavet.  Den selvstendige staten Israel ble offisielt gjenopprettet i mai 1948 av valgte representanter for det jødiske folk.  Det skjedde på nøyaktig samme måte som den selvstendige norske staten ble gjenopprettet i mai 1814 av valgte representanter for det norske folk.  De to statenes historiske suverenitetsgrunnlag og rett til å eksistere som suverene nasjonalstater i fred og uavhengighet er identisk like.

På samme måte som i Norge førte den israelske uavhengighetserklæringen til at landet ble invadert av naboenes militære styrker.  Men til forskjell fra Norge greide Israel å forsvare seg slik at det meste av landet forble fritt frem til den endelige frigjøringen fra fremmed okkupasjon i 1967.  I 1949 ble det inngått våpenhvileavtaler med de angripende araberstatene, men krigen mot Israel ble ikke formelt avsluttet med fredsavtaler da.  Det skjedde først i 1979 og 1993 da formelle freds- og grenseavtaler ble inngått med Egypt og Jordan.  Både England og Frankrike støttet aktivt de arabiske angriperne, og USA innførte forbud mot salg av våpen til Israel.  Det var våpen fra Tsjekkoslovakia som ble jødenes redning da de i 1948 sto overfor fem arabiske arméer, ledet av britiske offiserer.

Mot alle odds greide det lille landet Israel med en befolkning på mindre enn 800.000, for en stor del overlevende fra Holocaust, å vinne en krig som varte et helt år.  Jødene hadde da klart å befri både den lille delen som FN i 1947 foreslo som jødisk område og store deler av det landet Folkeforbudet hadde avsatt til et nasjonalhjem for det jødiske folk, men som araberstatene hadde okkupert.  Prisen jødene måtte betale for sin frigjøring var høy: Mer enn ett tusen døde og flere tusen skadde.  Min nå avdøde nabo som overlevde Auschwitz, fortalte meg i min ungdom at han og andre under krigen måtte bruke våpen de overtok fra falne fiender.

Opplevelsen av å kjempe for sitt eget uavhengige land hadde en enorm betydning for jødene som opprinnelig var blitt drevet ut av sitt fedreland av europeiske arméer på 100-tallet og siden hadde levd som treller og annenrangs mennesker i europeiske og muslimske land.  Det valget jødene sto overfor under selvstendighetskrigen etter 1800 års utenlandsk undertrykkelse, var enten å overleve gjennom sterk og kreativ innsats eller å gå til grunne som folk.

Denne drivkraften føler jødene den dag i dag, og den er med på å forklare hvorfor Israel er blant de fremste når det gjelder kultur, demokrati, akademiske disipliner, forskning, teknologi og utvikling.  Få land på denne størrelsen kan sammenlignes med Israel.  Trusselen om nasjonal tilintetgjørelse er en mektig drivkraft som fremdeles stålsetter det jødiske samfunnet.

Statistikk fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, gir et innblikk i hva jødene har oppnådd i løpet av de 68 år som er gått siden frigjøringen.  I 2015 lå Israels bruttonasjonalprodukt per capita blant de høyeste i verden med kr. 285.000.  Forventet levealder i Israel ligger også helt i toppskiktet, og dette gjelder både menn og kvinner.  Uansett hvilken statistikk man henter fra OECD, er Israel blant de beste land i verden.  Den samme tendensen finner vi i FNs utviklingsindeks for 2014 hvor Israel rangerer som nummer 19 blant FNs 193 medlemsland.

Til tross for 68 år med arabisk terror og angrepskriger, vestlig politisk fiendskap og aktiv støtte til terror mot jødene, har Israel klart utviklingen bedre enn mange europeiske land.  Mirakelet Israel er et faktum, og landets fremtid ser i dag lysere ut enn hva tilfellet er i deler av Europa.

Den arabiske verden som kunne ha vært en oase av fred og velstand som følge av sin ufattelige oljerikdom, har valgt en annen vei.  I dag er disse landene preget av korrupsjon, maktmisbruk, opprør, borgerkrig og en umenneskelig brutalitet som først og fremst er rettet mot egne borgere.  Bare i Syria er nærmere en halv million mennesker drept de siste fem årene og mange millioner er drevet på flukt.  Krigen i Syria engasjerer store deler av verden.  Nå har også Norge latt seg trekke med i dette krigskaoset uten at det er rimelig godtgjort at innsatsen vil bringe freden nærmere, hverken i Midtøsten eller i Europa.  Vesten forstår ikke hvor dysfunksjonelt et middelaldersk klan- og stammesamfunn blir når det utrustes med moderne vestlige våpen og penger.

Som illustrasjon på Vestens virkelighetsfjerne oppfatning av den historiske tragedien som i dag rammer både Midtøsten og andre deler av verden, kan vi trekke frem en tale USAs presiden Obama holdt i Tyskland under sitt besøk der i april.  Her presterte han bl.a. å si: «Folket i verden lever i den mest fredelige og velstående æra i menneskehetens historie.»

Vi vet ikke hva hans rådgivere hadde i tankene da de skrev denne talen, men det eneste folket i Midtøsten som kan bekrefte utsagnet, er det jødiske.  I 68 år etter gjenopprettelsen av den jødiske staten, tross alle kriger og vedvarende terror, har Israel utrolig nok opplevd den mest fredelige og velstående æra siden kongedømmet deres ble ødelagt av europeiske arméer og befolkningen ble massakrert og drevet på flukt.

Jødene ga imidlertid aldri avkall på sine historiske rettigheter til fedrelandet.  De opprettholdt sitt rettferdige krav, fikk landet tilbake og er i dag i stand til å forsvare det på tross av både europeisk og arabisk motstand.

Mens Norge og Israel feiret sin selvstendighet, bekjempet araberne hverandre i endeløse blodige feider.  Vi er ikke i tvil om at Israels fremtid er lysere enn noen gang.  En lys fremtid kunne det også bli for Europa om man valgte å alliere seg med jødene i stedet for å ta avstand fra dem.

En svært vital 68-åring

Noen startet feiringen tidlig. Her fra Gan Yavneh

Noen startet feiringen tidlig. Her fra Gan Yavneh

Ved inngangen til Uavhengighetsdagen den 12. mai, Israels nasjonaldag, er det en høyst oppegående stat vi har med å gjøre.

En ekspansjon fra 806.000 innbyggere den 14. mai 1948 til dagens 8.522.000 foregår ikke smertefritt, og vi snakker både om økonomi, levestandard, demokratiske verdier, samt dessuten det Europa nå forsøker seg på: blanding av kulturer og religioner. For av disse åtte og en halv million er rundt 75 % jøder, ca 21 % arabere, og rundt 4,5 % er andre kulturer: ikke-arabiske kristne, tilhengere av andre religioner etc. Her kan du virkelig snakke om en smeltedigel av kulturer, det vet alle som har sittet på Jaffa Street i Jerusalem og spist frokost i solskinnet mens mennesker i alle varianter myldrer rundt en.

Ifølge Israels statistiske sentralbyrå CBS var det 11,5 millioner jøder i verden da Israel ble etablert i 1948. Bare seks prosent av disse bodde på det tidspunktet i Israel. I dag er de 14,3 millioner, men 43 prosent bor i Israel.

Byene har vokst. Den gangen var Tel Aviv den eneste byen som hadde mer enn 100.000 innbyggere, i dag har Israel hele 13 byer med mer enn 100.000 innbyggere – av disse har åtte byer et innbyggertall på mer enn 200.000: Jerusalem, Tel Aviv-Jaffa, Haifa, Rishon Lezion, Petah Tikva, Ashdod, Netanya og Be’er Sheva.

Men tilbake til ekspansjonen. Brutto nasjonalprodukt i Israel var rundt 2.504 milliarder kroner i 2015. Statens første år produserte de drøyt 100 milliarder. Brutto nasjonalprodukt per hode var i 1950 43.000, – mens i 2015 ligger det på drøyt 288.000 kroner. I 1956 brukte en israeler 42 prosent av lønnen sin på bolig, i dag har dette falt til 16,2 prosent.

israel_gdp

I 1950 hadde Israel 1.300 studenter fordelt rundt på universiteter i landet. I dag er det 310.000 studenter, og av disse er det 72.500 som har fullført en grad.

Disse tallene er bra, men slett ikke enestående i verdensmålestokk. Det er en mengde land som scorer bedre på både BNP og BNP per capita. Kanskje forklaringen ligger i utfordringene med en pågående ekspansjon – i 2015 kom det 36.000 nye borgere til landet. Europeiske land på sammenlignbar størrelse har enorme utfordringer med et slikt antall. Israel har hatt en enorm innvandring siden starten i 1948, mens europeerne nylig har begynt.

En undersøkelse derimot som rangerer land etter hvor lykkelig man føler seg, plasserte nylig Israel som nummer 11 blant 158 land. Det er slett ikke verst, og her er både jøder og arabere med. Dessuten er landet nummer fem på OECD’s Life Satisfaction Index. Her er 36 land med i undersøkelsen, og Israel er foran både USA, Storbritannia og Frankrike. Og vi snakker om mennesker som lever i et særdeles fiendtlig nabolag.

Noe annet som er oppsiktsvekkende med denne enda nokså unge staten, er høy score på oppfinnsomhet og utdannelse. Bloomberg har en årlig oppfinnelses-index, i 2015 kom Israel på 5. plass på denne. En studie OECD-landene gjorde rangerte Israel som nummer fire av hvilket land som hadde prosentvis flest voksne med høy utdannelse.

Ta en tur på badestranden i Tel Aviv, eller gå i ett av de moderne shoppingsentrene. Der vil du se jøder og arabere fredelig ved siden av hverandre. Alt er ikke slik massemediene ønsker du skal tenke om dette landet. Også arabiske israelere er stolte av sitt land, og de færreste av dem har noen interesse av å flytte til en palestinsk stat – om den noensinne ser dagens lys. Til det har israelerne lykkes altfor godt med sitt prosjekt.

Men det finnes utfordringer. Venstresiden er som her opptatt av den arabiske minoriteten, og det er ingen tvil om at ting kan gjøres bedre. Arbeidsledigheten er høy, som det er i de fleste land med stor ekspansjon. Dette gjør at innvandrere fra underutviklede land stiller bakerst i køen, og må ofte ta til takke med dårligere betalte jobber – som her. Hvem har ikke kjørt taxi i Norge med en pakistaner som sjåfør?

tel_aviv_bauhaus

For øvrig kan vi her oppe i nord glemme alt vi vet om politisk uenighet. Debattene du ser i israelsk politikk får de mest hardtslående på Løvebakken til å fremstå som søndagsskolegutter. Men som en venn av meg i Jerusalem pleier å si: – vi kan krangle så fillene fyker, men når vi blir angrepet, da står vi sammen!

Og angrepet blir de. Det er lenge siden noen har våget seg på regulær krig, men det er stadig bølger med terror. Sist ut var araberne, for det meste innbyggere fra de omdiskuterte områdene Samaria og Judea, som det siste halve året stadig har forsøkt etter beste evne å drepe og lemleste flest mulig av sine jødiske naboer. De har brukt biler som de har kjørt inn i menneskemasser på busstopp, steiner har blitt kastet mot passerende biler, noen har brukt brannbomber eller skytevåpen, og de siste månedene har bruk av kniv og andre skarpe gjenstander vært i vinden. Sist ut i denne rekken av heltemodige handlinger var da to gamle kvinner på 82 og 86 på spasertur ble brutalt stukket ned av etter alt å dømme arabiske tenåringer.

I den politiske maktkampen brukes alle midler, og den sittende regjering får som alltid skylden for det som skjer. Det som er et faktum, er at slike hendelser ødelegger mulighetene for tillit og samhold, og polarisering og fiendskap øker. Araberne beskylder Israels ledelse for manglende vilje til forhandlinger, mens Israel peker på de offisielle palestinske myndighetenes lefling med terrorisme, og i mange tilfeller bidrar de også direkte til dette. I det senere har det også her i Norge blitt pekt på den ukritiske pengeoverføringen til de palestinske selvstyremyndighetene – penger som faktisk går i lommene til dem som utøver terrorisme – som lønn.

I tillegg sitter de muslimske lederne i Iran og truer Israel med fullstendig utslettelse. Til det trenger de kjernefysiske våpen, – og gjør det klinkende klart at de prøver å skaffe seg slike. Så bare vent! I denne heksegryten manøvrerer den siviliserte verden seg inn og skaffer seg en avtale med Iran der sistnevnte sitter med styringen, mens Vest prøver å inngi et inntrykk av at alt er under kontroll. I Israel har debatten gått høyt. Det skulle ikke forundre om den vanlige israeler har mer faktakjennskap enn den amerikanske administrasjonen om disse sakene.

Alt til tross, livet smiler til den unge staten. De som har vært på Tel Aviv Beach en varm sommerdag vet hva vi mener. Her kan du plutselig bli dradd inn i en svingende konsert med dans for alle, unge og gamle, jøder og arabere om hverandre.

Gratulerer med dagen, Israel!

Ynet
Wall Street Journal