Kategoriarkiv: Historie / arv

Balfour-erklæringen 100 år

Balfour og Balfour-erklæringen fra 1917

Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil.
Salomos Ordspråk 21,1

Balfour-erklæringen er et brev som den britiske utenriksministeren Arthur Balfour sendte til Lord Walter Rothschild 2. november 1917. Rotschild var leder for det britiske jødiske samfunnet.

Essensen i det korte brevet var at den britiske regjering stilte seg positive til å etablere et jødisk nasjonalt hjem i Palestina, og at den ville bidra til at dette målet kunne oppnås.

En rekke politiske hensyn og strategier spilte inn i tiden som fulgte, men kort forklart førte alle disse hensyn, både Frankrike med sine behov for å sikre sine interesser i Libanon og Syria, og Frankrikes og Storbritannias behov for å opprettholde sin allianse seg imellom til at Storbritannia fikk ansvaret for å implementere og beskytte det sionistiske prosjektet. Også Vatikanet foretrakk Storbritannia. USA var nøytral i verdenskrigen, men deltok fra 1917, og avviste å ha noen styrende rolle i Palestina.

Disse hensynene og avveiningene førte til at Balfour-erklæringen ble en del av internasjonal lov, folkeretten. På San Remo-konferansen i 1920, hvor Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan, Belgia, Hellas deltok, og USA var til stede som observatør, undertegnet disse statene at Nasjonenes Forbund, Folkeforbundet, fikk mandatet for Palestina. Sionistlederne Nahum Sokolow og Chaim Weizmann, Israels senere første president var også til stede.

Så ble mandatet overført til Storbritannia. Folkeforbundet la til det som hadde blitt vedtatt i San Remo til teksten i Balfours brev, «til det jødiske folks historiske forbindelse til Palestina og til landområdene så de kan gjenopprette sitt nasjonale hjem i det landet». Storbritannia fikk ansvar for å implementere deres erklæring ved å gjøre det til en del av Folkeretten. Mandatets ordlyd ble pålagt alle medlemmene i Folkeforbundet.

For Israel slik staten er i dag, er Balfour-erklæringen noe av det viktigste og mest positive noensinne. Men Israel har fiender. Til tross for de enorme områdene araberne har i Midtøsten, er det sterke krefter i de fleste regjeringer som anser den jødiske staten som et fremmedelement, og ønsker dem bort. Flere kriger har blitt startet, og en nærmest uendelig strøm av terrorhandlinger har blitt utført mot både militære og sivile, barn og voksne.

Den arabiske avisen Al-Jazeera kaller opprettelsen av staten Israel en «etnisk rensning av Palestina i 1948» til tross for at staten har nærmere 20 % arabiske borgere, i motsetning til områdene rundt, som er så å si etnisk renset for jøder. Den etniske rensningen, som var en etnisk rensning, foregikk i 1948, og de jødene som måtte flykte fra arabiske land, var flere enn dem som flyktet fra Israel.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu er i London i fem dager for blant annet å delta i en jubileumsmiddag i anledning 100-årsminnet. Man forventer protester, som ellers når Israel feires. Lederen for det britiske arbeiderpartiet, Jeremy Corbyn var også invitert, men avslo invitasjonen.

– Det ottomanske imperiets dager er over

Tempelhøyden.
Foto: Andrew Shiva / Wikipedia (Creative Commons)

Med disse ordene kommenterte en talsmann for Israels UD det som ikke kan karakteriseres som annet enn en flammende muslimsk vekkelsestale av Erdogan til sitt politiske parti AKP.

Som en digresjon kan det påpekes at dette var en politisk tale, om religiøse spørsmål, og vekkelsestalen ble holdt i Tyrkias nasjonalforsamling. Det kan man ta innover seg dersom man fremdeles, etter flere tiår med muslimsk terror lever i den villfarelsen at man tror islam er en religion som andre religioner og at islam dermed kan sidestilles med andre religioner hva krav om respekt og alle aspekter rundt trosfrihet og gudsdyrkelse angår.

Urolighetene rundt Tempelhøyden i Jerusalem, hvor de muslimske moskeene al-Aqsa-moskeen og Klippemoskeen ble bygd på 600- og 700-tallet på ruinene av jødenes hellige templer helt fra kong Davids tid, blir ikke akkurat forsøkt dempet av Israels fiender.

Tyrkia pleide å være en nokså nær alliert med Israel, men etter at den islamistiske presidenten fikk makt, har forholdet gradvis blitt forverret. Et bunnivå ble nådd i 2010 da et titalls islamistiske tyrkiske terrorister som deltok i en flotilje som hadde som mål å bryte Israels marineblokade av Gaza, motsatte seg israelsk kontroll, og ble skutt i nødverge. Erdogan brukte hendelsen til å markere avstand til jødenes stat og bryte diplomatiske forbindelser, og landet gikk blant annet over natten fra å være israeleres mest besøkte feriemål, til å få null turister derfra.

Ifølge Jerusalem Post uttrykte Erdogan seg slik: «Israel har tatt inn på en farlig vei. Ved å okkupere al-Aksa-moskeen, har Israel utvidet sine grenser.» Han la til at Ankara anerkjenner «Palestina» med sin hovedstad i Øst-Jerusalem, og Israel med hovedstad i Tel Aviv.

«Israel gjør et feilgrep når de stoler på sine støttespillere og sine våpen. Jeg ber samtlige muslimer rundt omkring i verden om å gjøre en pilegrimsreise til al-Aksa, til Palestina, hvis de er i stand til det, eller å finne en måte å hjelpe våre brødre til dette dersom de ikke kan reise selv. Dess mer vi forsvarer al-Aksa, dess sterkere vil motstanden bli. Dersom israelske soldater tilsmusser al-Aksa med støvlene sine, er grunnen at vi ikke har forsvart den tilstrekkelig. La oss forsvare Palestina slik vi forsvarer Mekka og Medina.»

Det var da talsmann for utenrikstjenesten, Emmanuel Nahshon, karakteriserte utbruddene som «selvbedrag» og «forvrengte».

«Det hadde vært mye bedre om han tok fatt i de problemer og vanskeligheter han har i sitt eget land», sa han. «Det ottomanske imperiets dager er over.»

«Det jødiske folkets hovedstad har alltid vært og vil alltid være Jerusalem. I motsetning til tidligere, er dette nå en by som tar ansvar for at alle minoriteter har sikkerhet, frihet, trosfrihet, og for at deres rettigheter respekteres.»

Han konkluderte med at «de som bor i glasshus, bør ikke kaste stein.»

Fra statsministerens kontor ble det påpekt at Erdogan er «den siste» som kan belære Israel. «Det er interessant hva Erdogan vil si til kurderne og innbyggerne på nord-Kypros,» ble det sagt i en uttalelse.

Innspillet er på ingen måte overraskende. Det er ikke lenge siden Erdogan oppfordret muslimer over hele kloden til å «forsvare Jerusalem». Det hele begynte med at to drusiske, israelske politimenn ble skutt og drept av muslimske terrorister som kom fra al-Aksa-moskeen. Som et rent sikkerhetsmessig tiltak monterte Israel metalldetektorer ved alle inngangene til Tempelhøyden. Tidligere hadde det bare vært slik scanning ved den ene inngangen som kan benyttes av jøder som vil opp på høyden og tilbe.

Scanningen i seg selv er ikke provokativ. Det er metallscannere overalt i samfunnet. Vi plages alle, men vi starter ikke krig av den grunn. Også ved inngangene til de store moskeene rundt om i verden, også i Mekka og Medina, er det slike scannere. Muslimene går lydig igjennom dem. Men i Jerusalem er alt annerledes. Et søk på Google forteller fort hvorfor. Det er den såkalte Waqf, administrert av Jordan, som har oppsynet med dette stedet, som regnes som hellig både for muslimer og jøder, en innrømmelse gjort av Israels regjering etter krigen i 1967, da Jerusalem kom tilbake på jødiske hender. Årsaken var det sterke internasjonale presset.

Nå frykter muslimene angivelig for at Israel ønsker å endre denne tilstanden, status quo. Så til tross for at israelske myndigheter presiserer meget sterkt at så ikke er tilfelle, hausser de arabiske massene hverandre opp til å tro dette, for øvrig godt hjulpet av vekkelsespredikanter som Erdogan og «palestinernes» president Mahmoud Abbas.

Skal man snakke om overraskelse, kunne man se på norske mediers dekning av saken. Heller ikke her er vi egentlig overrasket, det går vel mer på at man skulle jo tro at folk med folkeskole… og den slags ryggmargsreflekser gjør seg gjeldende, all erfaring til tross. Hele Vesten sliter jo som kjent med islamsk terror, og diskuterer tiltak mot dette hele tiden. For ikke lenge siden presenterte Aftenposten en kronikk der man påpeker at over 100.000 europeere har opplevd terror på nært hold siden 2015.

Da blir for øvrig påstander som «vi har ikke hatt islamistisk terror i Norge» et svært dårlig argument.

Til tross for at vi altså kjenner pusten fra ulvene i nakken hver eneste dag, og diskuterer med den største patos hvordan vi selv skal beskytte oss, og kritiserer dem som ikke stengte Grubbegata og stenger Oslo S, flyplasser og jernbanestasjoner etter å ha oppdaget mer eller mindre ufarlige gjenstander, og tenker oss nøye om når og hvor vi skal reise på ferie, så skriver vi om hele hendelsesforløpet når det gjelder akkurat denne bittelille plassen på jord.

Hendelser som over hele verden ellers karakteriseres som terror, blir hos NRK «skuddveksling«, og metalldetektorer som ellers i verden garantert er «nødvendige» og sikkert også «redder liv», blir her «omstridt.» De ER omstridt, av de arabiske muslimene, men ved å ikle seg fiendens språkdrakt, viser NRK tydelig hvilken side de tar i konflikten. Nå vil jo Israel bruke nyere teknologi, og tar bort metallscannerne. Men hysteriske muslimer mener israelerne derved kan «se våre kvinner nakne«, og skal NRK også nå ta side for denne galskapen, blir det lite flatterende. Vi er imidlertid ikke i tvil som hvor de lander.

Man kunne være fristet til å gjenta Israels ytring, med adresse Main Stream Media, som NRK, TV2, Aftenposten: Det ottomanske imperiets dager er over, dere. Kom tilbake til 2017.

– Systematiske angrep har en pris

Jerusalem – ingen bånd til jøder?

Mens det på samme tid eldgamle og unge og friske landet Israel feirer sin 69 år lange eksistens som stat i nyere tid, økonomien i landet blomstrer og jøder markerer seg oftere på stadig mye arenaer og langt overgår oss her nord på de fleste områder, betyr det ikke så mye for Israel at venstresiden i vårt land av for oss uforståelige grunner velger å innlemme dem i sin 1. mai-protest. Det later til at behovet for å protestere for en del bunner i misunnelse. Rasjonelt er det neppe i noe henseende, og negative følger får det nok – for oss. Men Israel selv plages neppe av de sinte stemmene som har valgt seg det eneste fungerende demokrati i Midtøsten som offer for sine boikott-plakater og hese skrik.

Egentlig er det nokså uviktig for Israel hvem som anerkjenner hva. Men det som ikke er så uviktig for dem er det som kommer fra gigantiske FN, med den enorme betydning organisasjonen har innen forretningsliv, humanisme, kultur, politikk og en mengde andre områder.

FN-organet UNESCO har nylig vedtatt en resolusjon som kritiserer Israels arkeologiske utgravninger i Øst-Jerusalem som «brudd på folkeretten». Resolusjonen kaller også den jødiske nasjonen Israel for «okkupasjonsmakt».

Det er flertallet av medlemmene i en demokratisk organisasjon som bestemmer organisasjonens seriøsitet. Så også med FN. Hvis man setter seg ned og ser nærmere på medlemsstatene, ser man fort hvilken type organisasjon dette er – egentlig.

At FN vedtar resolusjoner som fordømmer jødenes stat er ikke noe nytt for den som følger med. Dertil er det for mange arabiske og muslimske stater som helt åpent går ut med sitt jødehat. Det er heller ikke noe nytt at mange europeiske land misliker jødene. Det kom nylig frem opplysninger som viser at de allierte visste om folkemordet under den annen verdenskrig langt tidligere, og at de derfor kunne ha gjort noe, men at de unnlot å gjøre noe. I skjønnmalende, romantisk fargede fremstillinger om motstandskampen i Europa er også ofte regjeringenes motvilje mot å redde jøder nedtonet, mens enkeltpersoners heltemot er fremhevet.

Sverige er ett av landene som brakte mange jøder i sikkerhet. Men her var det slett ikke landets regjering som risikerte noe for å redde dem, men det var enkeltpersoner som tok på seg den byrden, som regel med fare for sine egne liv. Landets regjering har ikke utmerket seg i positiv retning i så henseende, verken da eller senere.

Vi husker Sveriges utenriksminister Wallstrøms fordømmelser i fjor av det hun kalte «utenomrettslige henrettelser» når israelere uskadeliggjør terrorister som er i gang med å drepe israelske borgere. Sverige har i ettertid selv fått føle på hva det vil si å bli offer for jihad-terror.

Denne på sett og vis feminiserte selvskadende oppførselen som har preget Sverige siden før krigen, er i full gang med å ta rotta på sikkerheten for svenske borgere og har vært det lenge, men det er ikke tema her. Det er fullt tillatt å føre en politikk som tilkjennegir at man egentlig blåser i sine egne innbyggere, men man må akseptere at andre har omsorg for de samme og ønsker sikkerhet for sine borgere.

Den svenske regjering stemte som eneste land i Europa for FNs kulturelle organ UNESCOs resolusjon, som ett av 22 medlemsland. 10 land stemte imot, og 23 avsto fra å stemme. Israel har tidligere ikke hatt mye støtte i dette forumet, men denne gangen var det faktisk en forbedring i så henseende, ettersom Italia, Storbritannia, Holland, Hellas og USA med flere stilte seg på samme side som dem.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har offentlig refset FN-organet, og har opplyst at Israel holder tilbake 1 million USD av sitt FN-bidrag. Dette for å markere det absurde i at organisasjonen stadig arbeider for å redusere Israels bånd til Jerusalem. Han sa at organisasjonens «systematiske angrep» av Israel har en pris. Israel vil ikke sitte uvirksom og se på at FN forsøker å slette den jødiske statens bånd til sin hovedstad, som har hatt jødisk tilstedeværelse i tusener av år, og hvis bånd til jødene er ufravikelig og særdeles rikholdig dokumentert.

Ynet
Aftenposten
Times of Israel
Aftenposten

Ny lov i Israel: Medier på autopilot – igjen

Amona, landsbyen som nå er helt nedlagt. Foto: Yair Aronshtam

De fleste av våre lesere er innforstått med at norske mediers dekning av nyheter fra Israel kan løses med en enkel ligning. Hvis det skjer noe som er udelt positivt for jøder eller for Israel, skriver man ikke noe. Skjer det noe som på noen måte kan tolkes slik at det faller negativt ut for jøder eller for Israel, så tolker man det slik. Enten dette er fakta som vris på, slik at det passer bedre inn i medienes narrativ, eller det fremkommer opplysninger, meninger eller påstander fra Palestina-araberne eller muslimenes fremste talerør, FN – så sørger dyktige faktaresistente skribenter for at det alltid faller ut i jødenes disfavør. Om det er sant eller ei er ikke nøye, hensikten helliger middelet.

– Nå tar du munnen for full, kan man kanskje tenke. Nei. Mange års erfaring viser at det er slik. Etter Israels krig mot den islamske terrororganisasjonen Hamas, som menneskene i Gaza har valgt seg som regjering, innrømmet vår statsfinansierte fjernsynskanal at de «burde ha vært mer kritiske til Hamas og Mads Gilbert«. Tankevekkende formulering, forresten. Hamas og Gilbert. «Kuler og krutt.» «Død og begravelse.» «Sykdom og nød.» Det er mange ordsammenstillinger som passer som hånd i hanske. «Hamas og Gilbert» er åpenbart en av dem. Terrororganisasjonen og dens advokat.

Men det blir neppe bedre i NRK. Medier verden over presenterer det som skjer som et nytt overgrep, i en lang rekke tidligere overgrep, fra Israels side.

Derfor, ikke noe unntak når Israel mandag vedtok en ny lov, den såkalte «reguleringsloven». Den nye loven får konsekvenser for tusenvis av jøder som bor i de eldgamle jødiske områdene Samaria og Judea. Loven ble vedtatt med 60 mot 52 stemmer i Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen, og medfører at israelske borgere kan bo trygt i disse jødiske områdene. Vi så nylig at en hel liten landsby, Amona, ble jevnet med jorden av israelske myndigheter. Dette vil den nye loven sikre mot.

Loven innebærer i korte trekk at staten kan ekspropriere eiendom, slik staten Norge kan, og gjør. De som eventuelt gjør krav på landområdet som eksproprieres, får enten et tilsvarende landområde et annet sted, eller de får en økonomisk kompensasjon tilsvarende 125 % av markedsverdien.

Samaria og Judea kalles konsekvent «vestbredden» av medier som åpenbart føler en uimotståelig trang til å uttrykke motvilje mot Israel og at disse områdene faktisk er eldgamle jødiske kjerneområder. Allerede i oldtiden nedkjempet den jødiske lederen Josva de såkalte anakittene som bodde der, og stadig overfalt Israels barn. Etter at disse den tids terrorister var eliminert, hadde landet «ro for krig», skrives det allerede i Josvas bok (den første boken etter mosebøkene.) Man antar at Josva levde rundt 1.300 år før Kristus.

Det er svært få arabere som har gjort krav på områder av den typen det her snakkes om. De fleste saker som til nå er kommet opp for domstolene, er faktisk reist av venstresiden i Israel. Det er da også der skillet i avstemningen går. Opposisjonen til den sittende regjering sto for 51 stemmer mot loven, og Benny Begin var den eneste fra regjeringskoalisjonen som stemte mot.

Loven har tilbakevirkende kraft, og endrer status på mange bosettinger i dette området som pr. i dag har status som ulovlig. Israel har latt jordansk lov gjelde i området, det vil si at områder som ikke har vært betalt skatt for, eller vært i bruk siden 1967, ikke kan regnes for eid av noen. Jordan okkuperte området ulovlig før 1967. Israel betegner okkupasjonen som en gjenerobring, slik de gjorde med den østlige delen av hovedstaden Jerusalem.

Som nevnt hagler fordømmelsene. Ikke bare venstreorienterte medier verden over, men også statsledere lar motviljen få råde. Palestina-arabernes leder Abbas kan knapt kalles statsleder, kanskje heller ikke leder, ettersom han verken har kontroll med Gaza, eller er demokratisk valgt. Han sitter mange år på overtid i påvente av at noen utpeker eller velger en ny leder. Men han er til gjengjeld klar i sine fordømmelser og kaller loven en krig mot «det palestinske folk». Som vanlig er det beskyldninger om «apartheid» og «okkupasjon.» Aller helst vil han at det internasjonale samfunn skulle «stanse Israel.» At en eventuell palestinsk stat ville bli fullstendig «judenfrei» ifølge ham selv, velger medier og politikere å «glemme» at de har hørt.

Frankrikes leder Francois Hollande mener loven er et skritt på veien mot annektering. Han henstiller sterkt til Israel å revidere lovteksten. Også FN er nær sagt selvfølgelig raskt ute med en fordømmelse. Antonio Guterre er som så mange andre fastlåst i en forestilling om at det en gang vil bli to stater; en jødisk og en palestinsk, og fremhever dette synet. At Mahmoud Abbas overhodet ikke vil sette seg ned med Israel og fremforhandle en fredsavtale som faktisk kunne gitt dem denne staten for lenge siden, er ikke tema.

Også i Israel er det mye motstand mot loven. Noen er av prinsipp imot alt høyresiden foretar seg, slik vi ser også her på berget, andre mener det kan bli problemer på sikt selv om de egentlig er for å annektere området. Skal Israel annektere, må de også ta med de araberne som bor i området, med de følger dette får for demografi og dermed effekt på fremtidige valg i Israel. Statsminister Benjamin Netanyahu er på reise i Storbritannia, og ville utsette avstemningen. Han var redd den ville skape internasjonale bølger. Den ble altså foretatt uten hans medvirkning eller ønske. Debatten var heftig, og det var støyende tilrop fra salen av lovens motstandere under debatten.

Flere advokater mener loven vil bli kjent ugyldig, om ikke før, så etter at den blir tatt til den internasjonale domstolen i Haag. Andre mener sjansen for at loven kommer dit, er uhyre små. Domstolen har et enormt troverdighetsproblem, ettersom enorme forbrytelser mot menneskerettigheter verden over daglig blir ignorert.

USAs nye president derimot, har ikke uttalt seg negativt om loven. En representant for det nasjonalistisk-religiøse partiet Jewish Home takket mandag Trump for hans uttalelser tidligere. Trump ga uttrykk for at han ikke så på bosettinger som noen stor sak, selv om det forrige uke kom en bisetning om at det ikke var direkte «til hjelp». Bezalel Smotrich mente loven rett og slett ikke hadde vært mulig uten valgresultatet i USA.

IsraelNationalNews
Ynet
IsraelNationalNews
Times of Israel
NRK
Jerusalem Post
Wikipedia