Kategoriarkiv: Israels forsvar

Syria: – Angrepet vil få farlige konsekvenser

De fleste har kanskje fått med seg i morgentimene i dag at Israel (sannsynligvis) har bombet noen mål i Syria, ettersom også norske medier har referert hendelsen.

Israelske myndigheter verken avkrefter eller bekrefter angrepet, som vanlig praksis er. Men de fleste israelske medier tar det for gitt at det er israels luftforsvar som står bak bombingen av et kjemisk anlegg hvor to personer (NRK) eller soldater (israelske medier) ble drept.

Israel er ikke en part i den grusomme borgerkrigen i Syria, men forbeholder seg retten til å stanse aktiviteter som kan være en trussel mot Israel, eller andre forhold som for eksempel våpenleveranser til Israels fiender, som Hizbollah.

Angrepet skjedde litt inne i landet, i et område som heter Hama. Her har det tidligere blitt rapportert om produksjon av kjemiske våpen og utvikling av missiler. Syria selv nekter for å ha kjemiske våpen, men det hersker ingen tvil om at dette er feil. Senest i går offentliggjorde FN en rapport som konkluderer med at det syriske regimet ved Bashar Assad har brukt kjemiske våpen mot sitt eget folk. Et angrep skjedde i april i år, og rapporten bekrefter israelske rapporter, og dokumenterer at minst 80 personer ble drept i det dødelige angrepet. FN mener Syria har brukt kjemiske våpen minst et tjuetalls ganger.

Nå advarer Syria Israel om at det vil få «farlige konsekvenser» at Israel angrep dem. Syria er ingen stor trussel for Israel. Landet har alliert seg med andre arabiske stater og angrep Israel først i 1948, så i 1967, og i Yom Kippur-krigen i 1973, og flere mindre kriger etter dette. Israel har enten vunnet, eller det har blitt inngått midlertidige våpenhviler og avtaler etter press fra verdenssamfunnet. Så teknisk sett er Israel og Syria fremdeles i krig med hverandre, og det eksisterer ingen diplomatiske forbindelser mellom de to land. Syria aksepterer ikke israelere i sitt land, og Israel advarer sine borgere mot å reise dit.

Men Israel ser ikke på Syria som noen eksistensiell trussel under vanlige forhold, og slik det er nå, med en krigsmaskin som er utslitt etter årevis med intern krig, er trusselen mindre. Så isolert sett er ikke konsekvensene så farlige for Israel, med mindre Syria får andre med seg. Den alliansen som er alvorligere, er forbindelsen til Iran og jihad-gruppen Hizbollah. Iran har inngått en avtale med verdenssamfunnet om sine forsøk på å lage kjernefysiske våpen, men ledende politikere og generaler i Israel kjenner sine fiender for godt til å anse denne avtalen som noe verdt. Tvert imot er det en dårlig avtale, og gjør verden farligere, mener han.

En tidligere sjef for Israels militære etterretning skriver på Twitter i dag at «angrepet sendte 3 viktige meldinger: Israel vil ikke tillate utplassering og produksjon av strategiske våpen. Israel akter å effektuere sine røde linjer til tross for at stormaktene ignorerer dem. Tilstedeværelsen av russisk luftforsvar hindrer ikke luftangrep (antatt) fra Israels side.»

Han skriver også at det nå er viktig å «holde eskaleringen under kontroll og forberede seg for en respons fra Syria, Iran og Hizbollah, og til og med en opposisjon fra Russland.»

Det er langt fra første gang Israel eventuelt bomber mål inne i Syria, og regjeringen har sagt at selv om de ikke har noen interesse av å delta i borgerkrigen i landet, så har Israel satt seg noen røde linjer som ikke skal overtredes når det gjelder smugling av sofistikerte våpen til Hizbollah, og iransk tilstedeværelse langs grensene. Israel har de siste fem år faktisk gjennomført så mye som ett hundre angrep mot våpentransporter til Hizbollah. Dette inkluderer også kjemiske våpen, sier en tidligere sjef for IDF.

Jerusalem Post

Seksdagerskrigen

Noen få dager etter at Israel inntok Gamlebyen i Jerusalem, ryddet de den helligste av alle jødiske steder: Vestmuren. Juni 1967.
Foto: Hedva Sanderovitz יהודה גרינברג Pikiwiki Israel (Creative Commons)

I forrige uke var det nøyaktig 50 år siden den forunderlige seks dager lange krigen da Israel – tallmessig og utstyrsmessig underlegne – gikk seirende ut av naboenes forsøk på å utslette dem. Her presenterer vi historien om hva som skjedde de viktige dagene i 1967.

BAKGRUNN OG ÅRSAK
Det store spørsmålet er hvor man skal begynne for å finne årsaken til krigen i 1967. Det er naturlig å utfordre det offisielle synet litt, som går på at Seksdagerskrigen egentlig «ikke var ønsket» av noen av partene, og at det nærmest var en rekke «uhell» som førte til at det brøt ut krig. Faktum er at Israel alltid har ønsket å forhandle med sine naboer, og 10. oktober 1960 utfordret Israels utenriksminister Golda Meir de arabiske lederne til å møte statsminister David Ben-Gurion for å forhandle frem en fredsavtale. Egypts president Gamal Abdel Nasser svarte den 15. oktober samme år at «Israel forsøker å bedra verdensopininonen», og gjentok noe han tidligere hadde sagt: hans land ville aldri anerkjenne den jødiske staten.

PLO ble dannet i 1964. I 1965 utførte gruppen 35 angrep mot Israel. I 1966 økte antallet til 41. I 1967 hadde gruppen i løpet av årets fire første måneder angrepet Israel 37 ganger. Alle angrep var rettet mot sivile.

Etter Suez-krisen i 1956 gikk Egypt med på at styrker fra United Nations Emergency Force (UNEF) utplasseres i Sinai. Dette for å sikre at alle parter skulle forholde seg til våpenhvilelinjene fra 1949.

I årene som fulgte, var det flere mindre sammenstøt mellom Israel og de arabiske naboene, særlig Syria. Syria inngikk i 1966 en felles forsvarsavtale med Egypt. Like etterpå angrep IDF, Israels forsvarsstyrker, landsbyen as-Samu i det området man kaller Vestbredden, som på dette tidspunkt var ulovlig okkupert av Jordan. Angrepet var et svar på de gjentatte angrepene fra PLO. Ett av dem drepte tre personer. Jordanske motangrep ble raskt slått tilbake av Israel. Kong Hussein i Jordan kritiserte Egypts president Nasser for ikke å hjelpe dem, men «gjemme seg bak skjørtene til UNEF».

I mai 1967 fikk Nasser falske etterretningsrapporter fra Sovjetunionen om at Israel skulle ha utplassert tropper ved grensen mot Syria. Nasser flyttet derfor tropper opp mot grensen mot Israel i Sinai-ørkenen den 15. mai, Israels nasjonaldag, og viste bort UNEFs styrker fra Sinai og Gaza. Han lot i stedet sine egne styrker overvåke Tiran-stredet, det smale innløpet i Akababukten, Israels eneste adgang til havet fra sør. Israel gjentok en erklæring fra 1957 om at stenging av dette stredet ville anses som krig eller ville rettferdiggjøre en krig. En stengning brøt også med internasjonale avtaler som ble opptatt i FNs konferanse om sjøens lover i 1958.

Syria på sin side plasserte tropper på Golanhøydene. Disse var kampklare 18. mai.

Nasser stengte likevel stredet 22-23. mai. USAs president Lyndon B. Johnson sa siden at denne handlingen var årsaken til krigen.

30. mai signerte Egypt og Jordan en forsvarspakt. Dagen etter begynte Iraks hær etter invitasjon fra Jordan å utplassere tropper og armerte enheter i landet. Også en egyptisk styrke sluttet seg til. 1. juni etablerte Israel en «nasjonal enhetsregjering», som var en utvidelse av kabinettet, og 4. juni ble det besluttet å gå til krig. Israel iverksatte «Operasjon Fokus» som var et storstilt overraskelsesangrep luftveien.

Før krigen hadde israelerne øvet på å doble sin kapasitet på luftangrep. I motsetning til arabiske soldater som hadde en standard på ett eller to angrep om dagen, greide israelerne opp til fire slike runder med angrep og retur til basen per dag. Dette satte dem i stand til å ta ut de arabiske luftangrepsbaser på bare en enkelt dag. Araberne ble så til de grader tatt på senga at det til i dag verserer rykter om at Israel hadde hjelp fra en fremmed makt. Israelerne hadde øvet så grundig på sine prosedyrer at de kjente sine mål til den minste detalj, og hadde øvet på alle scenarioer på midlertidige flyplasser de hadde bygget spesielt for anledningen – alt i fullstendig hemmelighet.

I Sinai hadde egypterne konstruert spesielt befestede anlegg, under den forutsetning at israelerne ville angripe langs veiene, og ikke via den vanskelig tilgjengelige ørkenen. Men da israelerne angrep, tok de ingen sjanser, og kom derfor fra en helt overraskende vinkel.

Israelerne hadde selv en idé om at krigen ville kunne vinnes på 3-4 dager, mens britene og amerikanerne tenkte seg at det ville ta 7-10 dager. En ekspert skrev 23. mai i New York Times at basert på det han visste om generell kompetanse og disiplin, trening, utstyr og moral hos de egyptiske styrkene, ville disse være «lett match for israelerne», forutsatt at de ikke fikk hjelp av Sovjetunionen.

En israelsk fallskjermenhet stiller opp foran transportfly. I siste minutt ble transporten omdirigert fra Sinai til Jerusalem. Foto: Den israelske regjerings pressekontor. (Creative Commons)

STYRKEFORHOLDET

Israels hær besto av 264.000 personer inkludert reservister. Dette antallet kunne ikke opprettholdes i lengden, for de fleste reservistene var viktig for at det sivile livet skulle fungere. 100.000 soldater deltok i krigen.

Egypt plasserte ikke mindre enn 100.000 av sine totalt 240.000 soldater i Sinai. En tredel av disse var veteraner med krigserfaring fra intervensjonen i Nord-Jemen. Disse styrkene hadde 950 tanks, 1100 armerte personellkjøretøy, samt 1000 artilleri-enheter.

Syria hadde 75.000 soldater langs sin grense.

Jordan stilte med 55.000 soldater, bestykket med 300 moderne tanks, en mengde personellkjøretøy, en bataljon mekanisert infanteri, og en USA-utdannet fallskjermbataljon. Denne hæren var profesjonell og godt trent. Etter krigen beskrev israelere disse soldatene som «riktig nok profesjonelle», men alltid «et halvt skritt bak» israelernes bevegelser. Jordans flyvåpen besto av bare 24 britiske fly, seks transportfly og et par helikoptre. Langs den jordanske grensen var det stilt opp cirka 100 irakiske tanks, en infanteridivisjon og to skvadroner kampfly. Totalt hadde Syria, Jordan og Irak 307.000 soldater tilgjengelig.

De arabiske styrkene ble forsterket med frivillige piloter fra det pakistanske flyvåpenet som handlet som en egen enhet, og totalt sett hadde angriperne 547.000 soldater tilgjengelig. 240.000 av dem var med i krigen.

Araberne var stort sett utstyrt med våpen fra Sovjetunionen, bortsett fra Jordan som hadde amerikanske våpen og britiske fly. Egypt hadde det mest moderne flyvåpenet med sine rundt 420 kampfly, de aller fleste svært moderne, og svært effektive bombefly som Israel hadde stor respekt for.

Israel hadde stort sett vestlige våpen, franske kampfly, og de armerte våpnene var amerikanske og britiske. Noe av infanteribestykningen, som Uzi maskinpistol, var produsert i Israel.

Totalt sett hadde Israel 300 kampfly og 800 tanks, mens de angripende styrkene hadde 957 kampfly og 2.504 tanks.

USA ble feilaktig beskyldt for å forsyne israelerne med våpen. Virkeligheten var imidlertid at president Johnson erklærte USA «nøytral, i tanker, ord og gjerninger», og innførte en våpenembargo i området. Også Frankrike, som var Israels nest største våpenleverandør, innførte embargo. Araberne derimot, fikk store våpenforsyninger fra Sovjet. Samtidig forsynte Kuwait, Algerie, Saudi Arabia og Irak egypterne, jordanerne og syrerne med våpen og tropper.

Seksdagerskrigen. Forsvarssjef Yitzhak Rabin snakker med soldater i felten, 30. mai 1967. Foto: Den israelske regjerings pressekontor. (Creative Commons)

DET ER ALVOR

5. juni kl 07:14 lyder det sirener over hele Israel, og samtlige 200 av Israels operative fly går på vingene unntatt 12. Angrepet er uhyre kritisk, og dagen før har forsvarssjef Rabin besøkt flybasen. Han sa til dem: – Husk: deres oppgave dreier seg om liv eller død. Hvis dere lykkes, vinner vi krigen. Taper vi, – Gud hjelpe oss.

Noen flyr over Middelhavet, noen over Rødehavet, alle flyr lavt for å unngå radaren. De har kursen mot Egypt. Egypts forsvar er ekstremt dårlig. Av frykt for rebeller i egne rekker har landet faktisk deaktivert sitt eget luftforsvar, da de har to generaler i lufta på vei til kommandosentralene sine. Men utfallet ville ha blitt det samme uansett, for de egyptiske radarene oppdaget aldri israelerne som kom for å ødelegge deres flyvåpen.

Jordan har derimot et svært effektivt forsvarssystem, og oppdaget bølgene av israelske kampfly som var på vei. Og de ga egypterne gjentatte kodede meldinger om «krig» som nådde det egyptiske forsvaret. Men grunnet ineffektivitet og svikt i kommunikasjonen nådde disse meldingene aldri de utsatte flyplassene.

Israel benytter seg av en blanding av direkte bombing av de egyptiske flyene, og spesialutviklede bomber som ødelegger rullebanene, slik at ingen fly kan ta av selv om de skulle ha unngått bombene. De sparer én flyplass, Arish. Denne planlegger de selv å bruke i transportøyemed etter at de har vunnet krigen. De kjører flere runder med bombing, og ødelegger for hver runde flere fly som har unngått bombene tidligere.

ISRAEL HERSKER I LUFTEN

Dette første angrepet tar egypterne fullstendig på sengen, og overgår alle forventninger på israelsk side. Man regner med at 338 egyptiske fly ble ødelagt, og rundt 100 piloter ble drept. De eneste fly som er på vingene i egyptisk luftrom når angrepet kommer, er fire ubevæpnede opplæringsfly. I tillegg ødelegger Israel radarutstyr og missiler.

Israel følger opp suksessen med bombing av rullebaner senere i konflikten for å hindre araberne i å reparere dem, så de kommer stort sett ikke på vingene overhodet.

Selv mister Israel 19 fly. Dette angrepet sikrer Israel herredømmet i luften for resten av krigen. Vestlig presse er allerede nå på plass med å så tvil om de faktiske forhold, og mener straks at Israels meldinger om store seire «må være sterkt overdrevet.» Det kan jo også være at de er genuint overrasket. Men det faktum at arabiske fly knapt viser seg de påfølgende dagene, tyder uansett på at Israels anslag er nokså korrekt.

SINAI OG GAZA
Omtrent samtidig med flyangrepet, klokka 07:50, går Israels hær over grensen til Egypt på sto steder samtidig. Israels plan er å utnytte overraskelsesmomentet maksimalt, og angripe samtidig som flyangrepene pågår. Egypt har 100.000 soldater og nesten ett tusen tanks rett ved grensen, med tilhørende støtte, mens Israel stiller med 70.000 mann og 700 tanks. De har manøvrert seg frem i løpet av natten, med full kamuflasje, og under fullstendig radiostillhet.

Det blir harde kamper utover dagen, men israelerne vinner. Gaza er forbudt område for de israelske soldatene, så med unntak av Khan Yunis og Rafah lar de dette området være. Men senere, etter at to bosettinger i Negev blir beskutt fra stillinger i Gaza, bryter Yithzak Rabin instruksjonene fra forsvarsminister Moshe Dayan, og går inn på stripen. De blir møtt av hard motstand, men ved solnedgang står de ved Gaza by.

Mot slutten av dagen er det vært harde kamper mange steder, og Israel har mistet mange menn og mange tanks, men de har nådd sine mål. 2000 egyptiske soldater er drept og 40 av deres tanks er satt ut av spill. Israel har kontroll på de to landsbyene, og står utenfor Arish.

Israel får forsyninger via et flydropp, og inntar flyplassen i Arish kl 07:50 neste morgen, og inntar byen ti minutter senere. Det er taust som i graven, byen virker totalt avfolket. Men så begynner egypterne å skyte fra alle kanter. Fra hustak, balkonger og vinduer skytes det, det regner med granater og kuler. Gatene blir forsøkt sperret med alle slags kjøretøy. Soldatene føler de er i et galehus. Israelerne må ha forsterkninger. Til slutt får de byen under kontroll.

Det er tøffe kamper overalt, men israelerne vinner alle steder, og setter så kursen mot Suez-kanalen. Når mørket faller på lyser israelerne opp alle sine divisjoner med lykter, – hver divisjon med forskjellig farge, så de kan unngå å komme under ild fra sine egne. Klokka 22 starter de et angrep mot Um-Katef, og avfyrer 6000 runder artilleri på tjue minutter, det mest intense artilleriangrepet Israel noensinne har utført.

På vestsiden lander fallskjermsoldater bak egyptiske linjer, og Israel mister noen helikoptre som aldri blir funnet igjen i ørkenen. Soldatene klarer å ødelegge artilleristillinger og få vekk de egyptiske soldatene fra våpnene de betjener, og med dette blir egyptiske artilleriangrep nokså redusert. De får tilsendt forsterkninger langs veien, men Israel bomber disse sønder og sammen så de aldri når sitt bestemmelsessted.

Noen enheter i det egyptiske flyvåpenet som hadde overlevd Israels bombardement foretar innimellom en del angrep mot israelske bakkestyrker, og i alt er det 150 slike angrep denne dagen. Disse flyene kunne antagelig ha forhindret Israels fremrykning mot Suez-kanalen, men når ryktet om Israels fremferd rekker frem til generalen, beslutter han å pakke ned og flytte flyene bort fra Sinai. I praksis betyr dette at Egypt nå har tapt krigen. President Nasser ser hva som skjer med flyvåpenet, og beordrer alle tropper ut av Sinai de neste 24 timer. Ingen instruksjoner eller detaljer blir gitt om hvordan dette skal skje.

Under tilbaketrekningen angripes de egyptiske troppene av Israel. Det blir brukt napalm, noe som fører til store tap av mannskaper og mye ødelagt materiell.

I Gaza kjemper israelerne seg gjennom de arabiske stillingene, og tar til slutt kontrollen over Gaza by. De mister rundt 70 mann, og også tolv UNEF-mannskaper mister livet, sammen med to journalister.

Senere statsminister Ariel Sharon drar sørover og siden vestover med sine styrker og får støtte fra luften. En annen general, Yoffes, slår seg sammen med ham, og de blokkerer et fjellpass. Dette blir rene dødsmarken for egypterne. Soldatene løper rett i armene på de israelske stillingene, og en egyptisk diplomat antok senere at rundt 10.000 soldater ble drept her denne dagen. I tillegg dør mange av sult og tørst.

Andre steder har egypterne startet sin tilbaketrekning, men fordi det haster slik, lar mange av dem sine kjøretøyer og våpen stå, og legger i vei til fots mot Suez-kanalen, hvor de regner med å komme i sikkerhet på andre siden. Med opptil 20 mil å gå i ekstrem hete og uten mat og vann, dør mange tusen egyptiske soldater på veien. Mange velger å gå motsatt vei og overgir seg til israelerne. Men det er selvsagt begrenset hvor mange krigsfanger Israel har kapasitet til å ta imot, så de tar imot bare høytstående offiserer som de tenker kan brukes til fangeutveksling for å få tilbake noen av sine egne piloter. Resten av de egyptiske troppene blir kommandert mot Suez.

I løpet av operasjonen blir seks kommandosoldater fra marineenheten Shayetet 13 ilandsatt i havnen i Alexandria. De senker en egyptisk minesveiper og tar noen fanger. De infiltrerer også havnen i Port Said, men finner ingen militære skip der. Et planlagt kommandoraid mot den egyptiske marine skjer aldri. I løpet av krigen er både egyptiske og israelske marinefartøyer ute for å intimidere hverandre, men det oppstår aldri direkte trefninger mellom marinefartøy. Imidlertid jakter israelske fly og krigsskip etter egypternes undervannsbåter.

7. juni kl 04:30 begynner Israels angrep på Sharm el-Sheikh. Marinen gjør først en test for å få vite hvor de har den egyptiske marine, og oppdager ved en overflyging at byen har færre forsvarsstyrker enn antatt, og tre israelske rakettskip starter angrepet med å beskyte forsvarsverkene på land. Samtidig skulle fallskjermsoldater innta en landsby i nærheten. Man fryktet tøff motstand fra egypterne, men det motsatte viste seg å være tilfelle. Innbyggerne Sharm el-Sheikh har for en stor del rømt sin vei, og israelske styrker har kontroll over byen klokka 12:15 etter noen skuddvekslinger med 20 drepte egyptere som resultat.

8. juni fullfører Israel sin erobring av Sinai ved å sende soldater til Ras Sudar på vestkysten av halvøyen.

JORDAN BLANDER SEG INN I KRIGEN

Jordan ønsker egentlig ikke å være med i krigen, og nøler. Men Nasser i Egypt bruker forvirringen som oppstår de første timene til å overtale kong Hussein om at dette vil bli en seier for dem. Hussein bestemmer seg for å bli med i krigen. Israels strategi i øst er å forholde seg defensiv og konsentrere seg om krigen mot Egypt.

Tidlig den første dagen har det vært noe maskingeværskyting i Jerusalem, og dette tiltar. Israels soldater har ordre om å bruke svak ildgiving og forsøke å unngå å treffe hellige steder i byen, spesielt i Gamlebyen, og sivile. En halvtime senere begynner likevel jordanske styrker å bruke artilleri mot israelerne, og noen av disse salvene rekker så langt som til utkanten av Tel Aviv, 65 km unna.

Klokka 10:30 sender Israels statsminister Levi Eshkol melding til kong Hussein at de skal la Jordan være om han ikke blander seg i krigen. Kong Hussein svarer at det nå er for sent, og haubitser innleder en kraftig beskytning på 6000 salver mot den israelske delen av Jerusalem. Jordan prøver å treffe israelske mål fra kibbutzen Ramat Rachel i sør til Scopus-fjellet i nord, og også mål inne i sentrum av byen. Både boligområder, statsministerens bolig og Knesset ble forsøkt skutt i filler. Rundt 1000 bygninger ble ødelagt, blant dem Hadassah Ein Kerem-sykehuset. 20 israelere mistet livet, mens 900 ble skadet.

En time senere angriper 16 jordanske fly byene Netanya, Kfar Sirkin og Kfar Saba, og et transportfly blir ødelagt. En person blir drept og sju skadet. Noen irakiske fly deltar, og ett av dem styrter. Denne styrten dreper 16 israelske soldater.

Forsvarssjef, general Yitzhak Rabin ved inngangen til gamlebyen i Jerusalem under Seksdagerskrigen, med Moshe Dayan og Uzi Narkiss.
Foto: Den israelske regjerings pressekontor. (Creative Commons)

SYRIA ANGRIPER

Også syrerne blir påvirket av Nassers påstander om at han hadde overtaket, og selv om Israel egentlig regner med at Syria ikke vil blande seg, har de tatt høyde for en viss innblanding. Israel blir beskutt i nord, og syriske jetfly angriper bosettinger i Galilea. Også noen fly fra Libanon blander seg, men Israel tvinger dem tilbake med sine kampfly, og skyter ned noen av dem. Noen syriske tropper forsøker å ødelegge et drikkevannsanlegg i nord, men blir nedkjempet av israelerne, om enn med relativt store tap.

Imens fortsetter jordanerne å angripe i Jerusalem. Det israelske kabinettet møtes nå for å beslutte hva de videre skulle gjøre med dette, og arbeidsminister Yigal Allon og minister uten portefølje Menachem Begin mener at dette er tidspunktet til å ta Gamlebyen. Men statsminister Eshkol bestemmer seg for å avvente til også forsvarsminister Moshe Dayan og forsvarssjef Yitzhak Rabin kan si sin mening.

Israel bestemmer seg for å besvare ilden fra jordanerne, og svarer dem med et missil de har utviklet sammen med franskmennene i all hemmelighet, og de jordanske stillingene som angrep dem blir helt ødelagt. Utover dagen starter israelerne en offensiv for å omringe Jerusalem, en operasjon som varer til påfølgende dag. Styrkene deres får støtte av tanks og artilleri, og de beskyter jordanerne i timevis om natten for å myke dem opp. I kampene som følger blir likevel nesten alle offiserene drept på israelsk side, og med kun to overlevende offiserer blir en del av angrepene for det meste ledet av vanlige soldater.

Jordanerne er god forberedt og har gravd seg ned. De biter kraftig fra seg, og israelerne tar stykkevis de befestede områdene. Det er harde kamper, ofte mann til mann, og mange steder foregår kampene inne i trange gater og mellom hus, og de er under kraftig beskytning.

Samtidig som kampene pågår i Jerusalem, begynner 600 egyptiske kommandosoldater å trenge seg inn i landet fra Samaria og Judea, hvor de er forlagt. De forsøker å ødelegge Israels flybaser, og får etterretningshjelp fra jordanske speidere. Men de blir fort oppdaget, og forsøker å gjemme seg på noen jorder i nærheten. Israelerne setter fyr på disse, og snart er 450 egyptiske soldater døde. Resten flykter til Jordan.

Kampene i Jerusalem pågår mange steder samtidig, og det drepes en mengde soldater på begge sider, og jordanske tanks blir både skutt i filler og bombet i stykker fra luften. Forsvarsminister Moshe Dayan er først ikke innstilt på å innta Gamlebyen, og er svært redd for å ødelegge noe av den, og skal ha sagt i en privat sammenheng at han ikke så hensikten med å ta de hellige stedene for så å bli presset av det internasjonale samfunnet til å gi dem tilbake.

5. juni klokka 12:30 angriper israelske fly Jordans to militære flybaser. De bomber i to bølger, mens de jordanske flyene er inne og fyller opp tankene sine. Det første slår kontrolltårnene over ende og ødelegger rullebanene. Det andre ødelegger alle Jordans 21 Hawker kampfly, seks transportfly og to helikoptre. Israel mister ett kampfly.

Israel flyr så østover og bomber en irakisk flyplass vest i landet og ødelegger 22 kamp- og bombefly, og mister selv et kampfly og et bombefly. En viktig jordansk radarinstallasjon blir bombet, og også jordanske styrker med flere titalls tanks og 26 lastebiler fulle av våpen blir eliminert.

Om kvelden angriper det israelske flyvåpenet Syrias luftstyrke, og ødelegger omkring 57 av flyene deres, noe som utgjør omkring to tredeler av luftstyrken deres. Resten av Syrias fly blir flyttet til fjerne baser, og Syrias flyvåpen utgjør heretter ingen fare for Israel for resten av krigen. Syrerne konkluderer med at nyhetene fra Egypt om at de hadde overtaket, må ha vært helt feil.

7. juni er det fortsatt harde kamper i Jerusalem. Moshe Dayan får høre at FN er i gang med å erklære en våpenhvile, og ombestemmer seg på flekken. Uten å ha forhørt seg med kabinettet, bestemmer han seg for å ta Gamlebyen likevel. Fallskjermsoldater blir sendt ut på flere av høydedragene rundt byen, andre inne i selve byen, og noen angriper fra dalen mellom Scopus-fjellet og bymuren. Soldatene som blir sendt midt inn i byen møter liten motstand, og i praksis er det disse som inntar denne viktige delen av Jerusalem. Soldatene bruker ikke tunge våpen under kampene av frykt for å ødelegge de historiske stedene.

Nord i byen er det stor motstand fra jordanerne, men grunnet Israels komplette herredømme i luften får israelske fly etter hvert støttet de avdelingene som er i kamp, og blant annet ødelegger de en tank hvor lederen for hele den jordanske motstanden sitter. Jordanerne trekker seg tilbake til Jenin, og israelerne følger etter dem og jager dem. De overtar samtidig også Jenin.

Etter at Gamlebyen er på jødenes hender, fortsetter fallskjermtroppene sørover og tar Judea og Gush Etzion. Hebron blir tatt uten særlig motstand. Her er innbyggerne redde for at israelerne skal hevne seg for massakren på jøder i 1929, og kaster hvite tørklær ut fra vinduer og tak, og gir frivillig fra seg alle våpen.

Betlehem blir tatt etter en kort kamp hvor 40 jordanere blir drept og resten flykter. Også Nablus kommer under Israels kontroll.

Det blir ikke gitt noen spesiell ordre om å ta mer av områdene som er okkupert av Jordan. Men Moshe Dayan gir klar ordre om å grave seg fast i gamlebyen og ikke gi fra seg Jerusalem igjen. En offiser går inn på den såkalte «vestbredden» med troppene sine og sier han kan se Jeriko, men Dayan beordrer ham tilbake. Først etterpå, når israelsk etterretning fanger opp at Hussein har trukket sine folk ut, går Israel inn og tar over også dette området.

Det fortelles at innbyggerne her hadde blitt fortalt at jordanerne og de arabiske styrkene skulle ta Israel så fort at de hadde forberedt en varm velkomst. Så da de israelske soldatene inntok området, sto araberne klar med blomster og flagg. De trodde det var irakiske styrker som kom for å støtte jordanerne.

GOLANHØYDENE
7. og 8. juni diskuteres det hvorvidt Israel også skal ta Golanhøydene, et platå som ligger 500 meter over Jordan-dalen. En del av generalene ser gjerne at Syria får sin straff, ettersom de ved gjentatte anledninger har beskutt israelerne oppe fra høydedraget. Barn har måttet sove i tilfluktsrom av frykt for livet. Dayan er kraftig motstander av en invasjon, ettersom han mener Israel vil kunne miste inntil 30.000 mann i kamper i oppoverbakke, og kanskje også trigge sovjetisk invasjon.

De entusiastiske generalene som ønsker invasjon får mer innpass, og etter hvert forandrer Dayan mening. Rapporter kommer inn om at syriske forsvarsenheter er svekket, og han får melding om at Syria ønsker å gå med på den foreslåtte våpenhvilen. Tidlig om morgenen 9. juni gir han ordre om angrep.

Syrerne har klort seg godt fast på platået og har sterke stillinger, men Israel har en fordel av at de har hatt en spion inne i landet; Eli Cohen som ble avslørt og drept av syrerne i 1965. Han forsynte Israel med svært verdifull etterretningsinformasjon som kommer dem til gode nå.

Israelske jetfly starter med å beskyte syriske stillinger, faktisk med missiler de har erobret fra egypterne, og stillinger fra Hermon til Tawfiq blir satt ut av spill, og lagre og transportkolonner blir knust, men det er likevel fortsatt nokså stor motstand fra syrerne. Riktig nok meldes det om svært dårlig moral blant de syriske styrkene, – offiserene oppfører seg dårlig overfor troppene sine, og noen ganger forlater de dem i frustrasjon, med forvirrede og sinte soldater som resultat.

Angrepene til tross, de fleste syriske stillingene i åsen forblir intakt, men beskytningen fra luften gir israelerne et pusterom så de kan rydde veier mellom minene som er utlagt av syrerne.

Tre store grupper med beltevogner, tanks og bulldozere angriper høydene to timer etter flyangrepet. Svært mye materiell går tapt, og de møter kraftig beskytning fra syriske stillinger. Israelerne sliter med terrenget, og de har også flere tilfeller av feilnavigasjon som får fatale følger. Men mot kvelden har fire brigader nådd toppen, og om natten blir soldater byttet ut, tanks får nye våpenforsyninger, flere soldater blir transportert dit, og neste morgen ved daggry er det åtte brigader på platået.

Men syrerne har fortsatt sterke stillinger i området innenfor, og beslutter å styrke disse for å yte motstand og forsøke å tvinge israelerne tilbake ned i dalen. Likevel møter israelerne overraskende liten motstand utover dagen den 10. juni, og mange steder har syrerne rømt fra posisjonene sine, og de har også mange steder etterlatt seg utstyr, som fullt brukbare tanks.

I sin iver etter å presse FN til å få til en våpenhvile, annonserer faktisk myndighetene i Damaskus at byen Quneitra har falt, tre timer før dette faktisk skjer. Soldatenes kampmoral faller tilsvarende, og noen steder finner israelerne hele syriske fort holdt av noen få, fastlenkede soldater.

FULL SEIER

10. juni har Israel fullført sin siste offensiv, og har erobret Golanhøydene, Sinaihalvøya, Samaria og Judea langs Jordan, og Øst-Jerusalem. Rundt en million arabere er kommet under israelsk herredømme, og landets strategiske dybde har økt med 300 km sørover, 60 km mot øst, og 20 km i ujevnt terreng mot nord. Israel kontrollerer nå et tre ganger så stort areal som før krigen.

Men Israel har mistet 777 av sine soldater, og 2.586 er skadet. IAF mistet 46 av sine 200 fly. På den andre siden er det 15.000 døde egyptere, 2.500 syrere og 800 jordanere.

Yitzhak Rabin sa i en tale noen uker etter krigen, at «… våre piloter traff fiendens fly så presist at ingen i hele verden skjønte hvordan det kunne gjøres, og folk lette etter teknologiske forklaringer og hemmelige våpen. Våre bevæpnede styrker slo ut fienden selv når våre våpen var underlegne hans, til tross for at han var tallmessig overlegen og hadde bedre stillinger. Alle disse viste ikke bare kaldblodighet og mot i krigen, men også en forståelse for at kun deres personlige motstand mot de største farer kunne gi landet og familiene deres seier, og at hvis ikke de skulle vinne, var alternativet tilintetgjørelse.»

Tre elementer var nok svært avgjørende for utfallet av krigen: Israels overraskende angrep luftveien som ga dem fullstendig kontroll over det egyptiske luftforsvaret, den gode planleggingen og gjennomføringen av angrepet på Sinai, kombinert med Egypts sviktende kommandolinjer og koordinasjon.

Det internasjonale samfunnet er i dag med FN i spissen nesten enstemmig fordømmende innstilt overfor det de kaller «israelsk okkupasjon av palestinsk land». Hendelsesforløpet viser derimot klart hva som skjedde, og slår fullstendig beina vekk under en slik oppfatning. Det har dessuten i det siste blitt offentliggjort flere dokumenter som er nedgradert av det israelske forsvaret, som klart viser at de arabiske lederne hadde konkrete planer om å tilintetgjøre den jødiske staten fullstendig. Både Egypts Nasser, Iraks president Abdul Rahman Arif og PLOs leder sa i klartekst at de forutsatte at Israel ble fjernet fra kartet.

Man er ikke sikker på om den israelske ledelsen visste om disse planene da krigen startet, men dokumentene viser at de av all makt forsøkte å unngå en krig, og at de var villige til store, mange vil si urimelig store ofre for å unngå det.

ØKT JØDEHAT

Svært mange av de jødene som hadde forblitt i arabiske land etter den store fordrivelsen i 1948, da rundt 800.000 jøder ble utvist og jaget fra disse landene, møtte også ytterligere motstand under Seksdagerskrigen. Disse regnet seg som innbyggere i landet der de hadde bodd i generasjoner, og det smertet å være uønsket. I Egypt ble 4-500 av de rundt 2500 jødene som bodde der, arrestert og sendt til fangeleirer. Kvinner og barn ble latt i fred, mens mennene, gamle som unge, ble tatt og sendt av gårde. Da Egypt tapte krigen, økte raseriet, og bare innblanding fra andre lands ambassader fikk disse ut igjen, etter flere uker i fengsel.

I Tunis tok mobben til gatene og knuste jødiske butikker, dro varene ut på gaten og ødela dem, og angrep den gamle Grande Synagogue med dens enorme davidsstjerne som viste hvor tolerant det tunisiske samfunnet en gang hadde vært. Mange tunisiske jøder valgte etter dette å forlate landet. De etterlot seg alt, – eiendommer, klær og møbler. Det ble et standarduttrykk for mange av disse: – nøkkelen i låsen. De lot den bare stå igjen.

I Libya var det en gang en større jødisk tilstedeværelse. De reiste til Italia, etter at det i disse dagene utbrøt svære opptøyer. Jødene måtte barrikadere seg i sine egne hjem, men både butikker, hjemmene deres og synagogene ble rasert og brent ned. Flere ble angrepet og drept. To familier ble helt utslettet, unntatt en som ikke var til stede. Det hadde da vært jøder i landet i 2.500 år.

Kilder: Wikipedia, Ben-Dror Yemini, Tablet Magazine, Jewish Virtual Library

– Unnskyld at vi vant


Når man deltar i det offentlige ordskiftet noen år, vil man etter hvert oppdage, og det gjelder uansett nivå, tror jeg: noen mennesker tar ikke fakta innover seg uansett hva. De er faktaresistente. Som en bekjent uttrykte det bare for noen dager siden da ubehagelige fakta ble lagt på bordet: – det tror jeg bare ikke på!

Nei, da har det jo heller ikke skjedd, så mye må være helt klart.

Under krigen i 1967 fikk Israel tak i militære dokumenter fra araberne, der det helt klart fremgår at araberne ikke bare planla å utrydde sivilbefolkningen i Israel, men de hadde detaljerte, operasjonelle ordrer klare for utslettelsen.

Ikke desto mindre er det diverse akademikere som fordreier fakta, og får det til å bli at det var Israel som var aggressoren.

Ben-Dror Yemini skriver en kronikk basert på en del fakta som fremkommer i Michael Orens bok om Seksdagerskrigen, Miriam Joyces bok om Husseins relasjoner med USA og Storbritannia, og i dr. Moshe Elads bok Core Issues in the Israeli-Palestinian Conflict. Særlig Oren har lest samtlige militære dokumenter som er nedklassifisert nylig.

Seksdagerskrigen har mer enn noen annen krig blitt redefinert. En flodbølge av publikasjoner omhandler det som hendte den gangen. Det heter seg i disse at Gamal Abdel Nasser slett ikke hadde noen mulighet for å slå Israel, og derfor hadde han ingen intensjoner om å gjøre det heller.

Sannheten er at han truet. Sannheten er at han sendte flere og flere divisjoner til Sinai. Sannheten er at han utviste FN-observatørene. Sannheten var at han oppviglet massene i de arabiske land. Sannheten er at de arabiske regimene raslet med sablene og forberedte seg til krig. Sannheten er at han stengte Tiran-stredet. Sannheten er at Israel ble beleiret fra sør. Sannheten er at dette var en alvorlig overtredelse av folkeretten. Sannheten er at det var en «casus belli» (krigskasus.)

Her kommer De faktaresistente inn på banen.

Alt dette spiller imidlertid ingen rolle, fordi det finnes et mega-narrativ som forplikter de progressive krefter til å frita araberne fra ansvar og peke med anklagefingeren på Israel. Og når det finnes et narrativ, hvem trenger vel fakta? Når alt kommer til alt, så hadde Israel planer om å ekspandere, så de grep anledningen – sier narrativet. De lærde forvrenger fakta for å få araberne til å bli ofrene og Israel aggressoren.

Yemini forteller om hvor livredd han var under denne krigen. Han var bare et barn, og de hadde ikke tilfluktsrom, og det ble klart at det ville bli bomber, så det ble gravet hull i hagen så man kunne gjemme seg.

Både den arabiske liga og lederne av alle statene i nærheten annonserte enstemmig at planen var utslettelse. Jeg gjentar: utslettelse. Arrogant tale? Når du ser på det faktum at den arabiske og muslimske verden var opptatt med endeløse gjensidige massakrer, så var det nokså klart at det de gjorde mot seg selv og hverandre – og det fortsetter stadig – det ville de også gjøre mot Israel.

Derfor må vi huske en ting: alternativet til seier var utslettelse. Så unnskyld oss for at vi vant. Fordi en okkupasjon uten utslettelse er å foretrekke fremfor en utslettelse uten okkupasjon.

De arabiske statene aksepterte aldri staten Israels eksistens. Ikke et øyeblikk. Det fantes ingen okkupasjon fra 1949 til 1967, men en palestinsk stat ble aldri etablert, for lederne i den arabiske verden ønsket slett ingen ny stat. De ville ha Israel. De skjulte ikke sine intensjoner et sekund.

Den nye fasen begynte i 1964. På et bakteppe av en konflikt om vannkilder samlet Den arabiske liga seg i Kairo. Her slo de fast: «… felles arabiske militære forberedelser vil, når de er ferdige, konstituere de ultimate praktiske midler som skal til for den endelige likvidering av Israel.»

Så gikk det to år, og daværende forsvarsminister Hafez Assad, som siden skulle bli Syrias president, erklærte: «Angrip fiendens bosettinger, gjør dem til støv, brolegg arabiske veier med jødenes hodeskaller.» Og for å fjerne all tvil, la han til: «Vi er fast bestemt på å gjennomvæte denne jord med deres (israelernes) blod, til å kaste dere på sjøen.»

Nå gikk det, for å si det pent, ikke helt slik. Den nevnte syriske president har nok fått noe støv i munnen i årene som har gått etter det smertelige tapet for Israels luftvåpen. Og dette støvet er det ikke jøder, men helt andre folk som virvler opp.

Ni dager før krigen brøt ut, sa Nasser: «Det arabiske folk ønsker å slåss. Vårt grunnleggende mål er å ødelegge staten Israel.» To dager senere kom Iraks president Abdul Rahman Arif på banen: «Dette er vår anledning … vårt mål er klart: å fjerne Israel fra kartet.»

To dager før krigen brøt ut, sa PLOs leder og grunnlegger Ahmad Shukieri: «De som skulle overleve vil forbli i Palestina, men etter min oppfatning vil ingen overleve.» Ja, dette var atmosfæren. Tror noen alvorlig på at dette kun var erklæringer? Tror noen at intensjonen var en opplyst okkupasjon? Tror noen at det ikke ville blitt en massenedslaktning slik Egypt gjorde det i Jemen og senere i Biafra?

Det fremgår ikke helt klart av bøkene Yemini refererer til, om samtlige deltagere og observatører var fullstendig klar over denne eksistensielle trusselen mot Israel, men stabssjef i IDF den gangen, Yitzhak Rabin, sa i alle fall til regjeringen at «dette vil bli en vanskelig krig … det vil bil store tap.» Han anslo at 50.000 mennesker ville bli drept. Oren som hadde lest omtrent samtlige dokumenter som hadde blitt nedklassifisert, konkluderte slik: «Dokumentasjonen viser at Israel av all makt ønsket å unngå krig, og at det helt til kvelden før krigen prøvde å stoppe krig på alle mulige måter – selv til en høy strategisk og økonomisk pris for staten.»

Den politiske debatten om israels kontroll over territoriene har ført til en situasjon hvor politiske oppfatninger bryter ned faktuell etterforskning. Den politiske debatten er viktig. Det er helt klart legitimt. Men det er ikke nødvendig å omskrive historien for å rettferdiggjøre et politisk ståsted. Det skulle vært den andre veien: fakta skulle virke på de politiske syn. Og fakta er klare og enkle: De arabiske statene gikk ikke bare for erklæringer om en forventet utslettelse, de hadde også de operasjonelle ordrene klare.

Ynet: Arabiske ledere planla å eliminere Israel i Seksdagerskrigen. Op-ed, Ben-Dror Yemini

Soldat fikk straffeutmåling

Den drepte terroristen. Faksimile fra nettet.

Den israelske soldaten Elor Azariya fikk tirsdag straffeutmålingen etter at han for en tid siden ble kjent skyldig i å ha skutt og drept en palestinsk-arabisk terrorist som lå på bakken. Skytingen fant sted 24. mars 2016. Han ble i dag idømt 18 måneders fengsel. Handlingen hadde en strafferamme på 20 år, men ingen trodde han ville få så streng dom.

Hendelsen avstedkom i sin tid en rekke følelsesladde reaksjoner, selvsagt fra de etablerte mediene som normalt finner noe negativt i nyhetene fra Israel uansett, men også enkelte profilerte Israel-venner var tidlig ute med fordømmelse.

HVER DAG I LIVSFARE
Israel er nokså splittet i synet på dommen. De som har problemer med å forstå dette, har neppe satt seg særlig godt inn i den høyst spesielle situasjonen Israel er i, som et lite land som siden den spede starten i 1948 har vært ustanselig truet av alle sine naboer, og har overlevd gjentatte angrep, både kriger, terroraksjoner og rakettangrep. Svært mange har mistet noen av sine kjære. Det er knapt en familie som ikke på en eller annen måte er berørt. I tillegg opplever israelerne at verden i økende grad fordømmer dem uansett hva de gjør.

Soldatene som til enhver tid er i tjeneste, går hver dag til arbeidet med livet som innsats. De vet aldri om de overlever dagen. Slik er det bare. Og dette må tas med i beregningen når man vurderer en slik sak. Ovennevnte Israel-venn uttrykte «avsky» samme dag som skytingen ble kjent, og det var også før detaljene rundt saken ble kjent. Vi mener slike reaksjoner vitner om liten forståelse for situasjonen, og lite empati for den livsfare enhver israelsk soldat står i hver dag.

VIL ETTERGI STRAFF
Av samme grunn er også reaksjonene blant ledende politikere i Israel høyst varierte.

Utdanningsminister Naftali Bennet sier at «sikkerhetssituasjonen for innbyggerne i Israel krever at Elor Azariya ettergis straffen nå. Elor ble sendt for å beskytte borgerne i Israel midt under en bølge av knivangrep av palestinere hvor mennesker ble drept. Hele etterforskningen har vært farget fra begynnelsen. Selv om Azariya gjorde en feil, så burde han ikke vært satt i fengsel. Vi kommer alle til å betale for dette.»

Transportminister Yisrael Katz vil tilgi: «Retten har sagt sitt – den juridiske prosess er ferdig. Nå er tiden for å ettergi ham straffen, så Elor kan dra hjem.»

Kultur- og sportsminister Miri Regev (Likud) likedan: «Dette er en trist dag. En streng dom. Elor burde ikke sittet en dag lenger inne enn han allerede har gjort. Dette er dessverre en forlengelse av den «kenguru-retten» vi har lidd under tidligere.» (Domstol som setter rettsfølelse og anerkjente rettsprinsipper til side).

«Som jeg sa før dommen, mens IDF-offiserene vitnet: denne hendelsen skulle ikke ha blitt bragt inn for retten som en kriminal-prosedyre. Han skulle ha fått disiplinærstraff innenfor sin egen enhet. Ettersom vi har kommet til denne vanskelige dagen, vil jeg be stabssjefen om å anbefale å ettergi Elor Azariya,» sa han.

Også minister og reservegeneral Yoav Galant sendte en anmodning om ettergivelse til forsvarsminister Liberman og stabssjef Eizenkot etter dommen.

«På samme måte som vi sender tilbake sårede soldater og de som har blitt tatt til fange, så burde vi også etterstrebe å restituere dem som har gjort feil, selv om feilene er alvorlige og dramatiske. Azariyas handlinger var gale i utgangspunktet. Offiserene i IDF bør lære soldatene om hendelsen, og peke på de alvorlige implikasjonene slikt medfører. Til tross for dette må vi huske at en soldat som gjør feil, er vår soldat.»

MANGE REDDE FOR BLODANKLAGE
Mange politikere uttalte seg imidlertid også støttende til dommen. En av dem, Elazar Stern (Yesh Atid), ba resten bare droppe hele debatten. Han sa at «om noen tror dommen har innvirkning på hvordan soldater i kamp handler, har de liten greie på hva en kampsituasjon innebærer. Så bare slutt å diskutere saken.»

Tidligere forsvarsminister Moshe Ya’alon forsøker nå å renvaske seg for anklagene han har fått fordi man mener han har vært med på å forhåndsdømme Azariya. Sjefsdommer i saken, Maya Heller sa at «å dømme tiltaltes handlinger som ting som kan skade IDF’s verdier endog før etterforskningen har konkludert, kunne ha skadet.»

«Forsvarsministeren og andre begynte å komme med kommentarer mens etterforskningen akkurat hadde begynt. Når det gjelder saker som etterforskes, er det best å vente til bildet blir klarere.»

Ya’alon insisterte imidlertid på at det var helt klart da den militære etterforskningen nærmet seg slutten, at man her sto overfor «en eksepsjonell situasjon.» Han mener det var det klokeste å gjøre den gangen, for at ikke palestiner-araberne skulle kunne komme med sine vanlige blodanklager, og  beskylde Israel for «utenomrettslige henrettelser.»

SLEKTEN IKKE FORNØYD MED DOMMEN
Det er imidlertid liten grunn til å tro at disse vil la noen anledning gå fra seg til nettopp dette. Ynet skriver at terroristens familie «sørger over dommen» og kaller den «en smekk på hånden» og «en farse av en dom.»

Faren til den drepte araberen, som hadde blitt uskadeliggjort etter et angrep med kniv, sammenligner uten å blunke likt og ulikt: «Hvis du arresterer noen for å kaste en stein, får han to år. Her myrder en soldat noen og får halvannet år.» Han la til at «min sønn er ikke et dyr. Jeg er ikke fornøyd med dommen.»

KANSKJE VENSTRESIDEN VILLE VÆRT MER TERRORISTVENNLIG?
Interessant nok, forteller en onkel av den drepte terroristen indirekte hvorfor muslimer ofte stemmer sosialistisk: «Hvorfor ble ikke befalet som hadde ansvaret, også dømt? Retten heller mot ytre høyre og ikke mot samvittigheten.»

HJEMLIGE UNNLATELSESSYNDER
NRK siterer den marginale, venstreorienterte avisen Ha’aretz på at «soldaten drepte uten grunn». I rekken av konsekvente fortielser, fortier NRK også denne gangen at den drepte «skadete palestineren» faktisk var en terrorist tatt på fersk gjerning i forsøk på å drepe israelere. Har dette ingen relevans for leserne?

IsraelNational News.com
NRK
Ynet
Ynet