Kategoriarkiv: Folkeretten

Når tro og historiekunnskap blir arroganse

Ole Christian Kvarme. Foto: Kirkeinfo

Ole Christian Kvarme. Foto: Kirkeinfo

Vårt land forteller om bispemøtet i Oslo domkirke. Møtet åpnet i går, og «Biskop Ole-Christian Kvarme startet møtet med et foredrag om «Israel, folkene og Bibelens løfter». »

Biskopen finner det opportunt i disse terrorfylte dager, når jøder knapt føler seg trygge på sine egne gater av frykt for å bli stukket ned, kjørt på av biler, kastet stein på, satt fyr på med brannbomber eller simpelthen skutt av muslimske arabere, å advare mot «kristensionisme» – kristne som tror at Israel er jødenes land.

Biskopen er åpenbart klok nok til å forstå at som kristen er det svært vanskelig ikke å støtte jødenes rett til det geografiske landet, men som den politisk korrekte biskop han er, prøver han seg som «diplomat». Kristne som tror Bibelen slik løftene uttrykkes der, nærmest harselerer han med. De er etter hans mening «arrogante» og øker lidelsen for araberne. Lidelser de kunne unngått om de hadde vært villige til å avstå fra terror. Lidelser som de når som helst kan avslutte dersom de aksepterer at de har en jødisk stat som nabo, og inngår fredsavtale med denne.

Her leses Bibelens løfter med et slikt fokus på staten Israel at hensynet til andre folk må vike, at konflikten forsterkes og øker lidelsen i den palestinske befolkning…

Av alle mennesker som har en mening og som uttaler seg om konflikten, skulle biskopen være den første til å ha kunnskap om historien bak staten Israel, delingsplanen, og folkeretten som danner grunn for slik Israel forholder seg til de omstridte områdene. Men neida. For den kristne biskopen er jødisk bygging i de jødiske eldgamle kjerneområdene Judea og Samaria, for øvrig med bred støtte i San Remo-traktaten, som er en viktig del av gjeldende folkerett for området, fremdeles det politisk korrekte «bosetting.»

– Det kan for mange virke overflødig å understreke den palestinske befolknings hjemstavnsrett i landet. Men med tanke på den aktuelle situasjon og jødiske bosettinger på palestinsk jord er det stadig nødvendig. Nevnte Uriel Simon refererte også til Abraham-historien, at landløftet ikke gir rett til å overkjøre dem som bor i landet og har bodd der i generasjoner.

Vårt Land: Advarer mot økt «kristensionisme»
Oslos biskop Ole-Christian Kvarme åpnet bispemøtet med å refse «kristensionisters» arroganse overfor det palestinske folk.

Også en andevideo kan brukes

Stygg eller pen? Ikke? Aftenposten tar saken, bare det dreier seg om jøder.

Stygg eller pen? Ikke? Aftenposten tar saken, bare det dreier seg om jøder.

Når mediene bestemmer seg for å sverte Israel og alt som har med den jødiske staten å gjøre, er det tydeligvis ingen sammenheng som er for banal. Og som vi vet blir løgner og usannheter, halve sannheter og løse påstander med den første selvfølgelighet servert som sannhet. Og ikke en hvilken som helst sannhet, men en sannhet som alle burde vite om.

Det er her selve årsaken ligger til journalistenes hetsing. De har et syn, en måte å se virkeligheten på, som de ikke bare mener at de selv skal følge, men du og jeg, hele Norge, må snarest mulig adoptere deres syn og se alt på samme måte.

Nivået på Israel-hetsen har et nivå som du ikke vil tro før du ser det.

ANDEVIDEO BLIR POLITISK FORKLART
Derfor blir en banal video om en liten andefamilie som reddes over gaten av politifolk brukt som innfallsport til en latterlig filosofering omkring konflikten som har pågått i 67 år mellom Israel og araberne. Det høres umulig ut, men i mediene er alt mulig. Man bruker utsagn fra Palestinakomiteen som sannhetsvitne.

– Dette viser noen av kontrastene fra Norge til Palestina: Her bruker politiet tid på å følge ender over veien, de lever under okkupasjon, sier Øyvind Sagedal, fungerende leder for arbeidsutvalget i den norske Palestinakomiteen.

Ja, det er en enorm kontrast. Det er litt uklart om Palestinakomiteen mener Samaria og Judea, hvor partene har inngått en avtale (Oslo-avtalene), underskrevet av dem begge, som gir Israel administrative rettigheter over noen av områdene, og Palestina-araberne rett til å administrere noen av dem. Hvilket også gjøres. Det fremgår av avtalene at det skal forhandles om de omstridte områdene. Verden er slik at når du angriper en suveren stat, og du taper, så forhandler man. Ingen kan med noen rett kreve slik eller slik når man er den tapende part. Særlig ikke når man nekter å forhandle. Eller om de mener Gaza, hvor det ikke finnes en eneste jøde igjen, men hvor beboerne har valgt en islamistisk terrororganisasjon til å styre for seg. En organisasjon som har i sin legale fundament at Israel skal utslettes, og at det ikke skal forhandles.

Den morsomme videoen ble en hit i de Palestina-arabiske områdene. Ja hva så? Er det vanlig kutyme at NRK gjennomanalyserer situasjonen for å finne ut hvorfor nettopp denne videoen går viral et bestemt sted? Ja, tydeligvis gjør de det når det finnes en bitteliten mulighet for å sverte Israel.

For logikken er klar: Norsk politi redder ender -> Palestina-arabere liker den -> Israel kan svertes fordi de er «apartheidstat», «har store skiller», og driver med «bombeangrep».

Ser du ikke logikken? Ikke vi heller. Men den er der tydeligvis for NRK.

– Der lever man under okkupasjon med Israel som apartheidstat og store skiller. Folk blir gjentatte ganger utsatt for bombeangrep der tusenvis av mennesker mister hjemmene sine og ungdommene er uten håp. Og så kommer vi og hjelper ender over veien, sier Oddny Miljeteig.

Det er mye å si om nedenfor nevnte professor. Men i denne saken ser han det banale og sier ifra om det. Ett sted går grensen, selv for ham. Men ikke for NRK.

Knut S. Vikør er historieprofessor og Midtøsten-ekspert ved Universitetet i Bergen.

– Dette er en morsom historie, jeg tror ikke du trenger å lete etter dypere forklaringer enn det. At en slik «pusekatt-video» er delt over 100.000 ganger viser at folk synes den er morsom, sier Vikør til NRK.

Han legger til at enkelte også deler filmen for å vise «hvor idyllisk de har det der oppe i nord».

andevideoen

Så har vi den nye justisministeren i Israel, Ayelet Shaked. Hun er en vakker kvinne, og da kan man straks benytte anledningen til å snakke ned Israel. Stygg eller pen, Aftenposten tar saken:

Shaked [delte] en artikkel skrevet av den nå avdøde skribenten Uri Elitzur – tidligere en av statsminister Benjamin Netanyahus nærmeste medarbeidere og en varm forkjemper for jødiske bosettinger på okkupert land – på Facebook (vår uthevning).

Artikkelen er skrevet av journalisten Sofie Gran Aspunvik. Vil noen skrive til Aspunvik og orientere henne om de harde facts i området?

SUBJEKTIVE MENINGER BLIR ALDRI FOLKERETT
De harde facts kan fremstilles slik: Når vi ikke liker saker og ting, så gir vi uttrykk for nettopp det. For eksempel: – jeg liker ikke kebab. Det er subjektive meninger.

Også politikere eller politiske partier kan komme med slike ytringer, som at de ikke liker at Norge er med i Nato, eller man liker ikke å bli stilt til ansvar for beslutninger man var med på fatte, noe som som er så typisk i Norge, at man ikke liker tungetale, eller at islam handler om fred.

Alt sammen helt greit. Alle forstår at dette er meninger, og at det ikke nødvendigvis er bare ett syn på det. Men så er det liksom noe helt spesielt når man har meninger om akkurat denne konflikten – her snakker vi om ett eneste, korrekt, moralsk riktig syn?

Det kunne så være, dersom ikke journalisten visste (for det vet hun vel?) at det finnes noe som heter Folkerett, og at det finnes folkerett som angår denne saken. For da staten Israel ble dannet for nøyaktig 67 år og én dag siden, hadde man et meget sterkt folkerettslig og juridisk grunnlag for dette. Det er mye å si om dette, men siden journalisten tydeligvis hadde en subjektiv mening om jødiske bosettinger siden hun nevner det i begynnelsen av artikkelen, for liksom å plassere Shaked i det politiske landskap, nøyer vi oss med å peke på det folkerettslige grunnlaget for nettopp dette,  – ja: å bosette seg som jøde i Samaria og Judea (for øvrig eldgammelt jødisk kjerneland.)

Artikkel 11 i Palestina-mandatet – vi gjengir det på orginalspråket:

The Administration of Palestine shall take all necessary measures to safeguard the interests of the community in connection with the development of the country, and, subject to any international obligations accepted by the Mandatory, shall have full power to provide for public ownership or control of any of the natural resources of the country or of the public works, services and utilities established or to be established therein. It shall introduce a land system appropriate to the needs of the country, having regard, among other things, to the desirability of promoting the close settlement and intensive cultivation of the land.

Man kan så stille seg spørsmålet: hvilken internasjonal juridisk bindende lov/folkerett er det som opphever Balfour, San Remo, (vi kan også ta med Sèvre-traktaten), Folkeforbundet og FNs art. 80?

Og man kan stille spørsmålet: Med mindre det finnes noen slik, hva er så status på de omdiskuterte områdene? Er det okkupert? Eller er det simpelthen close settlement and intensive cultivation of the land slik Folkeretten anbefaler mandatets administrator å legge til rette for?

En usannhet, en løgn, en halv sannhet – den blir ikke mer riktig om den blir gjentatt mange ganger.

Eksperter: – IDF bryter ingen lov

En soldat fra den altoverveiende kvinnelige kamp-enheten Caracal i det israelske forsvaret

En soldat fra den altoverveiende kvinnelige kamp-enheten Caracal i det israelske forsvaret

To av verdens ledende eksperter på væpnede konflikter har foretatt en grundig gjennomgang av Israels forsvarsstyrke, IDF, etter Gaza-krigen sist sommer. De har sett på forsvarets policy, og konkludert med at Israels hær ikke begår krigsforbrytelser som følge av policy.

Det er Israel Today som bringer denne nyheten. Avisen skriver at IDF tradisjonelt har vært svært lukket, fordi man er redd Israels motstandere vil misbruke informasjon man gir fra seg. Men den massive kritikken etter sommeren 2014 fikk IDF til å invitere amerikanske eksperter på militær juss. De ba Michael Schmitt og John Merriam å se på hvorvidt beskyldningene holdt vann eller ei.

De to juristene underviser i krigens juss ved the US Naval War College, og Schmitt er i tillegg rådgiver i emnet for NATO, Harvard og Exeter.

Konklusjonene deres ble postet på bloggen Just Security, og på grunn av den høye posisjonen de to har, forventes deres funn å få betydning for anklagene mot Israel ved the International Criminal Cour i Haag. I Israels favør.

Kartleggingen så på Israels «beleiringsmentalitet» på en sympatisk måte, selv om den ikke var helt ukritisk, og også på andre faktorer som skaper «det spesifikke operasjonelle og strategiske miljøet IDF må operere i».

Og selv om Israels aggressivitet noen ganger resulterer i store ødeleggelser, og derfor blir sett på som overdreven og derfor omstridt, så skriver disse forfatterne at Israels militære policy og praksis faller innenfor akseptable rammer, juridisk sett.

«Selv om det sikkert finnes israelske juridiske standpunkt som kan være omstridt, så fant vi at deres tilnærming til militære mål var i henhold til loven. I mange tilfeller også til eksempel for andre,» heter det i avslutningssetningen.

Israel Today