Kategoriarkiv: Folkeretten

Balfour-erklæringen 100 år

Balfour og Balfour-erklæringen fra 1917

Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil.
Salomos Ordspråk 21,1

Balfour-erklæringen er et brev som den britiske utenriksministeren Arthur Balfour sendte til Lord Walter Rothschild 2. november 1917. Rotschild var leder for det britiske jødiske samfunnet.

Essensen i det korte brevet var at den britiske regjering stilte seg positive til å etablere et jødisk nasjonalt hjem i Palestina, og at den ville bidra til at dette målet kunne oppnås.

En rekke politiske hensyn og strategier spilte inn i tiden som fulgte, men kort forklart førte alle disse hensyn, både Frankrike med sine behov for å sikre sine interesser i Libanon og Syria, og Frankrikes og Storbritannias behov for å opprettholde sin allianse seg imellom til at Storbritannia fikk ansvaret for å implementere og beskytte det sionistiske prosjektet. Også Vatikanet foretrakk Storbritannia. USA var nøytral i verdenskrigen, men deltok fra 1917, og avviste å ha noen styrende rolle i Palestina.

Disse hensynene og avveiningene førte til at Balfour-erklæringen ble en del av internasjonal lov, folkeretten. På San Remo-konferansen i 1920, hvor Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan, Belgia, Hellas deltok, og USA var til stede som observatør, undertegnet disse statene at Nasjonenes Forbund, Folkeforbundet, fikk mandatet for Palestina. Sionistlederne Nahum Sokolow og Chaim Weizmann, Israels senere første president var også til stede.

Så ble mandatet overført til Storbritannia. Folkeforbundet la til det som hadde blitt vedtatt i San Remo til teksten i Balfours brev, «til det jødiske folks historiske forbindelse til Palestina og til landområdene så de kan gjenopprette sitt nasjonale hjem i det landet». Storbritannia fikk ansvar for å implementere deres erklæring ved å gjøre det til en del av Folkeretten. Mandatets ordlyd ble pålagt alle medlemmene i Folkeforbundet.

For Israel slik staten er i dag, er Balfour-erklæringen noe av det viktigste og mest positive noensinne. Men Israel har fiender. Til tross for de enorme områdene araberne har i Midtøsten, er det sterke krefter i de fleste regjeringer som anser den jødiske staten som et fremmedelement, og ønsker dem bort. Flere kriger har blitt startet, og en nærmest uendelig strøm av terrorhandlinger har blitt utført mot både militære og sivile, barn og voksne.

Den arabiske avisen Al-Jazeera kaller opprettelsen av staten Israel en «etnisk rensning av Palestina i 1948» til tross for at staten har nærmere 20 % arabiske borgere, i motsetning til områdene rundt, som er så å si etnisk renset for jøder. Den etniske rensningen, som var en etnisk rensning, foregikk i 1948, og de jødene som måtte flykte fra arabiske land, var flere enn dem som flyktet fra Israel.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu er i London i fem dager for blant annet å delta i en jubileumsmiddag i anledning 100-årsminnet. Man forventer protester, som ellers når Israel feires. Lederen for det britiske arbeiderpartiet, Jeremy Corbyn var også invitert, men avslo invitasjonen.

I motsetning til Obama er ikke Trump besatt av å bestemme hvor Israels jøder skal bo

Øst-Jerusalem sett fra Oljeberget

Verdens hvileløse fiksering på jødene har blusset opp igjen.

Mandag kveld vedtok Israels parlament en lov som gir regjeringen rett til å legalisere tusenvis av hus som er bygget på Vestbredden. I mange tilfeller er disse bygget på land hvor det foreligger krav om tidligere eierskap. Ordningen tillater at husene blir stående, mens tidligere eiere får en kompensasjon for eiendommen, enten en tilsvarende tomt, eller betaling som tilsvarer 125 % av tomtens verdi.

Den nye loven, som er svært kontroversiell i Israel, vil garantert bli utfordret i retten. Mange eksperter spår at Israels aggressivt uavhengige dommerstand kommer til å slå loven til jorden. Det vil i så fall ikke bli første gang at Israels regjering taper en kamp i retten. Og dersom det går så langt, vil landets folkevalgte bøye seg for rettens autoritet. Bare for noen dager siden fulgte statsminister Benjamin Netanyahu en ordre fra Høyesterett, og sendte inn sikkerhetsstyrker for å fjerne hundrevis av jøder som bodde i Amona, et ulovlig samfunn på en bakketopp på Vestbredden.

Historier om israelske bosettere skaper alltid internasjonale overskrifter som tar pusten fra en. Akkurat som om det hadde en helt unik nyhetsinteresse at jøder i den jødiske staten bygger hus og skoler for å ta unna for en voksende befolkning. Når disse husene og skolene bygges på Vestbredden og i Øst-Jerusalem – land som Israel tok fra Jordan i Seksdagerskrigen for femti år siden – er det utrolig mye tenners gnissel over hvor mye skade de gjør mot muligheten for fred med palestinerne og «to-statsløsningen» som alle mener vil få en slutt på konflikten.

To-statsløsningen er et fantasifoster. Det eksplisitte målet de palestinske selvstyremyndighetene (PA) og Hamas har, er å eliminere den jødiske staten, ikke å bygge opp noe palestinsk motstykke. Det er derfor de har avslått flere tilbud om statsdannelse, det er derfor de insisterer på at jøder ikke kan bo i noe område palestinerne gjør krav på, og det er derfor PA anser salg av land til jøder som en så alvorlig forbrytelse at det medfører dødsstraff. Da Israel ga fra seg hele Gaza til palestinernes kontroll, brukte ikke de nye eierne territoriet til å utvikle en konstruktiv og fredelig ny palestinsk stat, men til å skyte raketter og innlede terroraksjoner mot nabolandet Israel.

Du skal ha en merkelig sinnslidelse for å kunne konkludere ut fra alt dette med at alt ville bli bra i Midtøsten om bare Israel hadde sluttet å utvide sine jødiske boligområder. Likevel er dette det tankesettet FN og mye av det internasjonale samfunnet har. Det var også tankesettet til Obama-administrasjonen, den som sjelden lot en anledning gå fra seg til å fordømme israelske bosettinger. Den gikk så langt som å legge til rette for en resolusjon i Sikkerhetsrådet som erklærte at til og med Øst-Jerusalem med dets historiske jødiske kvarter er «okkupert palestinsk område.«

Trump-administrasjonen avviser dette paradigmet. Og det er positivt. Den republikanske plattformen som ble skapt i fjor sommer, nevnte ikke to-statsløsningen som det luftslottet det er, og Trumps ambassadør til Israel støtter definitivt utvidelse av jødiske boligområder i det som er historisk jødisk kjerneland. I forrige uke gjorde en talsmann fra Det hvite hus et nummer av å poengtere at den nye presidentene og hans utenriks-team «ikke tror tilstedeværelse av bosettinger er nyttig for fred», mens han rådet til forsiktighet når det gjelder bygging av nye bosettinger.

Denne uttalelsen i mediene snudd til et tegn på at Trump hadde begynt å adoptere Obamas tenkemåte i spørsmålet om Israel og palestinerne, vanvittig nok. Den fortolkningen slår meg som alvorlig fordreid. Og når Trump ønsker Netanyahu varmt velkommen i Washington neste uke, vil jeg tro at den vil se enda underligere ut.

Hva som helst kan endre seg selvfølgelig, spesielt fordi vi kjenner til Trumps flyktighet og impulsivitet. Men etter det vi kan se så langt er Obamas kjølighet mot Israel bannlyst i den nye administrasjonen. Palestinsk avvisning, ikke jødisk husbygging, har alltid vært den uoverstigelige hindring for å få en slutt på konflikten i Midtøsten. Obama kunne aldri få seg selv til å erkjenne denne fundamentale sannheten. Jeg antar at Trump ikke har problemer med det.

Med forfatterens tillatelse.

(Jeff Jacoby er spaltist i The Boston Globe).

Jacoby på Twitter

Jacoby på Facebook

Jeffjacoby.com

Boston Globe

Israelsk annektering av Golan: – både lovlig og rettferdig

Militær kommandopost på Golan. Herfra har man god oversikt inn i Syria (mot fotografen).

Militær kommandopost på Golan. Herfra har man god oversikt inn i Syria (mot fotografen).

Israelsk herredømme over Golanhøydene bør anses som «rettmessig og rettferdig», og burde støttes av USA og det internasjonale samfunnet, hevder Peter Berkowitz i en analyse for Real Clear Politics. Berkowitz er seniorpartner ved Hoover Institution, en tenketank tilknyttet Stanford University.

Israel erobret Golanhøydene i Seksdagerskrigen i 1967. Før det hadde høydedraget blitt brukt av Syria som en plattform for å skyte mot de israelske landsbyene som ligger nedenfor, og også som utgangspunkt for terroraksjoner inne i Israel. Etter krigen tilbød Israel seg å diskutere tilbaketrekning fra Vestbredden, Sinaihalvøya og Golanhøydene med sine naboer, men alle nektet.

Israel utvidet sine lover til å gjelde også for Golan fullstendig I 1981, noen få år etter at landet avsto fra Sinai som del av en fredsavtale. Etter 1992 har statsministrene Yitzchak Rabin, Ehud Barak, Ehud Olmert og Benjamin Netanyahu alle forsøkt å skape fredsavtaler med Syria, med utveksling av hele eller deler av Golan som en del av utspillet, bare for å bli avvist alle som én. «I mellomtiden har Golan blomstret, full av jordbruk, industri og turisme», skriver Berkowitz.

I tillegg til de 20.000 jødene som bor i området, er det 20.000 drusere der som har takket nei til israelsk borgerskap, i motsetning til druserne ellers i Israel. Men etter at borgerkrigen brøt ut bare rett over grensen for fem år siden, ser druserne livet i Israel «som å foretrekke fremfor alternativene.

[SMA var i området for to år siden, og vi snakket med druserne på Golan. De ga uttrykk for at en del av dem hadde akseptert borgerskap. De har uansett fått en løsning som sikrer dem inn- og utreise på linje med israelske borgere, og en del andre rettigheter. Dette var opplysninger de selv kom med.]

Druserne på Golan støttet tidligere Assad fordi de så ham som beskytter mot militante som ISIS. Terrorgruppen så på druserne som vantro. Druserne fryktet også at Assad ville straffe dem for å støtte Israel om de tok imot tilbudet. En turguide fortalte imidlertid Berkowitz at de fleste unge drusere nå blir mer og mer åpent positive overfor Israel.

At Syria nå går i oppløsning, og at ISIS vokser har fått mange israelere til å ombestemme seg om hvorvidt det er klokt å gi fra seg Golan til Syria. Tidligere kabinettsekretær Zvi Hauser tok til orde i fjor for at Israel skulle begynne «en konstruktiv dialog med det internasjonale samfunn for å endre grensene i Midtøsten og anerkjenne israelsk herredømme over Golanhøydene som en del av den globale interesse for stabilitet i regionen.»

Også Amos Yadlin, tidligere direktør for Israels militære etterretning, og nå sjef for Institute for National Security Studies, ga i august uttrykk for at USA kunne hjelpe til for sin egen og Israels sikkerhet ved å «promotere anerkjennelse av Israelsk suverenitet over Golanhøydene» etter atom-avtalen med Iran. Yadlin sa til Berkowitz at gamle grenser ikke burde ses på som hellige, og at nye grenser bør ta hensyn til både sikkerhet og demografiske hensyn.

Yadlins forklaring fikk Berkowitz til å gå dypere inn og se på hvorvidt en omgjøring av Israels grenser til å også omfatte Golan kunne være innenfor de aksepterte prinsipper i folkeretten. Å tilegne seg territorium med makt har vanligvis vært forbudt etter Den annen verdenskrig, selv i tilfeller med defensiv krig. Men Syria er ikke det samme landet som det var i 1967. Berkowitz innrømmer at det finnes lite presedens for Israel å lene seg på, men noterer et prinsipp i den autoritative Brownlie’s Principles of Public International Law: «fordring har forrang over hevd, men dersom fordringer er likestilt, har hevdvunne krav om rettigheter forrang.» Ettersom Syria har kollapset, er dets krav på Golan nå «likestilt» [med Israels].

I tillegg skriver Berkowitz at Israel ved å innføre israelsk herredømme over Golan, har Israel etablert en «effektiv okkupasjon» som tillater akkvisisjon av territorium «ved å utøve suveren makt på en fredelig og utvidet basis.»

Dersom «offentlig folkerett etterstreber stabilitet, orden og fred,» konkluderer Berkowitz med, så bør den favorisere israelsk suverenitet over Golan i motsetning til «de grelle alternativene for druserne på Golan: det tyranniske herredømmet under sjiamuslimenes marionett Assad, eller det tyranniske styret under sunnienes Islamsk Stat.»

I november i fjor sa Michael Oren, tidligere israelsk ambassadør til USA, noe lignende på CNN da han ba USA støtte Israels krav på Golan. «Ved å støtte opp under Israels historiske krav, kunne USA sende en potent beskjed til hele Midtøsten – at Golanhøydene aldri mer vil bli en slagmark.»

Fra The Tower.org

United With Israel

Europas neste trekk: Kauft nich bei Juden – igjen?

Federica Mogherini (Creative Commons)

Federica Mogherini (Creative Commons)

Leder for EUs utenrikspolitikk, Federica Mogherini, ledet mandag et møte med utenriksministrene i EU. Etter dette møtet bekreftet man at EU ikke dropper sine planer om å merke alle jødiske produkter som kommer fra Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Golanhøydene.

Mogherini sa etter møtet at EU «står sammen om disse tekniske retningslinjene om merking av opprinnelse. Dette er på ingen måte en boikott.»

Beslutningen kommer til tross for statsminister Benjamin Netanyahus forslag om å kutte de diplomatiske båndene til EU, og at israelsk UD har varslet at de vil «merke» europeiske land som har vært spesielt fiendtlig i forhold til å presse igjennom denne varemerkingen.

Avi Bell, en jussprofessor ved Bar Ilan-universitetet fortalte til avisen Arutz Sheva om hvordan han deltok i et spesielt symposium ved Europaparlamentet. Her forklarte han for dem at merkingen er ulovlig ifølge internasjonale lover.

«Dette diskriminerer ett lands, Israels, produkter fremfor de andre. Det er derfor ansett som ulovlig i henhold til de reglene som er nedfelt i avtaleverket til World Trade Organization,» sa Bell. Han foreslår at Israel protesterer på vedtaket i WTO.

Vedtakets diskriminerende natur har blitt lagt merke til i store kretser, ettersom det er rundt 200 territorielle disputter rundt om i verden, for eksempel i Vest-Sahara og Kypros. Likevel er Israel det eneste som er utpekt av europeerne.

Avisen skriver videre at mange eksperter har advart om at dette bare er det første steget i retning av en total boikott av Israel. Organisasjoner som jobber for BDS-bevegelsen har spilt en viktig rolle i arbeidet for å få til denne merkingen.

Levy-rapporten fra 2012 fastslo at Israels tilstedeværelse i Judea og Samaria er lovlig etter Folkeretten.