Kategoriarkiv: økonomi

Snart frihandelsavtale med Kina

ynet_03.29.16Israels statsminister Benjamin Netanyahu uttrykte stor glede i dag da han møtte Kinas visestatsminister Liu Yandong. De to har hatt møte om en frihandelsavtale, noe begge parter mener vil gagne deres respektive økonomier. De har nå forpliktet seg til videre forhandlinger om saken.

«Jeg var veldig glad over å høre fra visestatsminister Liu Yandong i dag at Kina er klar til å forhandle om en frihandelsavtale,» sa Netanyahu. «Dette er en betydelig utvikling, og vi er klar til dette umiddelbart.»

En frihandelsavtale vil ifølge statsministeren bidra til økt bilateralt samarbeid på flere felter.

«Det er så mye vi kan gjøre sammen, – når det gjelder helse, fjernundervisning, jordbruk, vannkultur, informasjonsteknologi, på alle områder,» sa han. «Samarbeid med Kina kan føre til store resultater, og vi tror Israel kan være en perfekt partner for dem.»

Kineseren repliserte med samme syn. «Vi må fortsette dette arbeide til fordel for begge parter,» sa hun. «Israel og Kina beveger seg i retning av store fellesprosjekter.» Den totale handel mellom de to partene oppgis i øyeblikket å være 8 milliarder dollar i året. Dette vil etter all sannsynlighet kunne dobles.

Møtet i dag var det andre etter at «Innovasjonskomitéen» ble dannet i 2014 under Yandongs besøk i landet. Komitéen er ledet av det israelske UD, og Kinas vitenskaps- og teknologidepartement. Det første møtet var i Bejing i januar 2015.

Ynet

Netanyahu – en mann for fremtiden

Bergens Tidende har hentet inn en sjelden vare for norske Main Stream medier å være. En intelligent kommentar til israelsk politikk, uten den vanlige barnslige fordømmelsen og «besserwisser»-holdningen. Denne gangen ser vi faktisk en skribent som yter Israel rettferdighet på mange områder.

Mens sittende makthavere over hele verden strever med å holde stillingen, er det én som klarer seg godt.

«Kongen» av Israel
Kenan Malik
er britisk skribent og forfatter

Ved å hente rivalen Kadima-partiet inn i sin regjeringskoalisjon, er Benjamin Netanyahu blitt «konge av Israel», med Aaron David Millers ord. Han har en uvanlig, kanskje enestående mulighet til å bruke sin nye makt til å trygge Israels fremtid.

Netanyahus koalisjon kontrollerer nå et av de største parlamentariske flertall i Israels historie. Han har ingen sannsynlig rival til statsministerposten. Når han er blitt presset i palestinerspørsmålet, har Netanyahu ofte vist til begrensningene i koalisjonen for å forklare hvorfor han ikke har tatt dristigere skritt mot en løsning.  Kanskje liker han å bli holdt igjen: Han nektet å danne en nasjonal samlingsregjering i 1996 (med Shimon Peres) og nektet igjen i 2009 (med Tzipi Livni). Men nå har han et bredt nok støttegrunnlag – med mange moderate – og har muligheten til å bevege seg mot en fredsløsning uten å sette sin egen maktstilling i fare.

Norske mediers fremstilling av og rapportering fra Israel «glemmer» den formidable suksesshistorie landet Israel er. Når det rapporteres om Israels overlegne militærmakt «glemmer» man hvorfor det er slik. Man «glemmer» å anføre at landet er direkte truet av svært fiendtlige stater og grupperinger, den ene mer voldelig enn den andre. Begreper som «internasjonale konvensjoner,» «menneskerettigheter» og lignende blir kontant avvist av flere av disse, eksempelvis terroristorganisasjonen Hamas, som har denne avvisningen med allerede i sitt grunnleggelsesdokument, eller charter. Selv der man mener seg å etterleve vestlige begreper, viser en nærmere gjennomgang at definisjonen er så forskjellig at man ikke snakker språk. At mediefolk ikke vet dette, tror vi ikke på. Det som gjenstår er derfor politisk propaganda under foregivende av å være nyhetsformidling.

Man – her snakker vi statsledere, diplomater, jurister og mediefolk på alle nivåer – fordømmer eksempelvis gladelig Israels sikkerhetstiltak, og med stor tilsynelatende seriøsitet leker man «rettsaker» der Israel blir dømt «skyldig,» for eksempel når det dreier seg om sikkerhetsgjerdet som er bygd for å forsvare sivilbefolkningen mot selvmordsbombere. Man «glemmer» på høyeste nivå at dette for Israel er et spørsmål om å overleve, et spørsmål om å sikre sine innbyggere – et helt og holdent legalt formål.

Her fremstiller man situasjonen slik den er. Israel er en braksuksess. Økonomisk, sosialt og militært. På de 64 årene landet har eksistert, ser vi – blant annet – følgende fakta. Hvor ofte har vi sett dette i norske medier?

Bortsett fra krigsfrykten som er oppstått i det siste, er Israel i en sterkere stilling enn noen gang. Landet har et brutto nasjonalprodukt pr. innbygger på linje med Italias, på 31.000 dollar. Verdens økonomiske forums globale indeks over konkurranseevne setter Israel på sjetteplass i innovasjonskapasitet, rett bak USA. Det har bare USA og Kina foran seg i antall selskaper registrert på Nasdaq-børsen.

Militært er Israel regionens supermakt, med en væpnet styrke som lett kan beseire hvilken som helst av naboene. Amerikansk hjelp (Kongressen vedtok nettopp å gi en milliard dollar ekstra til Israels rakettforsvarsprogram) øker landets militære forsprang. Det har også et av verdens største atomarsenaler, anslått til mer enn 200 raketter. Hjemme har muren langs Vestbredden i det store og hele løst problemet med palestinske selvmordsbombere, og har gjort Israel tryggere enn noen gang tidligere i landets historie.

Man kan være enig eller uenig i hvor stor fare Iran egentlig er for Israel og for verden forøvrig, – diskusjonen om dette går selvfølgelig høyt også i Israel. Kommentatorer i norske medier har ofte et problem med å fremstille denne meningsutvekslingen som det den er. Man fremstiller gjerne, og ofte, Israel som krigshisser, og bruker den politiske diskusjonen i landet som «bevis» for dette, under parolen «selv israelerne er imot». Henter man inn israelere for en kommentar, brukes ekstreme far left som «eksempler» på dette. Her får vi et lite innblikk i meningsforskjellene som finnes. Så får fremtiden vise hvem som hadde rett.

Det skal heller ikke glemmes at landet tidligere har blitt tatt på sengen grunnet at man undervurderte sine fiender, og at staten Israel lett kunne ha vært historie om det ikke hadde lykkes dem å slå tilbake angrepet fra Egypt og Syria da de brøt våpenhvilen under jødenes største høytig Yom Kippur i 1973.

Selv om Iran nok utgjør en trussel, er den blitt systematisk overdrevet de siste årene. Mange seriøse israelske ledere, inkludert flere høytstående militære og etterretningsrepresentanter, har snakket om dette på en måte det ikke har skjedd på før. Tamir Pardo i Israels etterretningstjeneste, Mossad, har sagt at Iran ikke er noen eksistensiell trussel. Sist måned beskrev hærsjefen Benny Gantz det iranske regimet som rasjonelt. Mossads Meir Dagan har sagt at et angrep på Iran ville være «dumt». Lederen for Kadima, Shaul Mofaz, nå visestatsminister og tidligere hærsjef, har sagt at et israelsk angrep på Iran villeutløse en regional krig og få fart på Irans atomprogram. Han argumenterer med at «faren for at Israel blir en binasjonal stat er langt mer alvorlig enn spørsmålet om iranske atomvåpen».

Nå er Netanyahu kanskje først og fremst politiker. Men han har også ansvaret for seks millioner jøder. Jødenes eneste stat står overfor helt unike utfordringer, av et annet slag enn hva vi her i Nord-Europa begynner å føle på kroppen. For mens vi kanskje i flere tiår fremdeles kan leve med økt innvandring og økt press på den norske kulturen, så ville en større endring i demogravien i Israel bety slutten for ikke bare den jødiske identiteten, men også for den trygge havnen landet er for all verdens jøder, også i fremtiden. Jøder ville ikke ha noe sted å gjøre av seg, simpelthen.

Malik peker på behovet for, og betydningen av, en palestinsk stat. Slik det fremstilles her, mangler imidlertid flere viktige momenter. Det ene er betydningen av gjensidig aksept for hverandres eksistens. For Israel er dette helt nødvendig. Skal to stater eksistere side om side, må Palestina-araberne akseptere Israel, og holde fred med dem. Videre må Israel tilkjennes grenser som kan forsvares. Dette er et ufravikelig punkt for landet. Israel kontrollerer områdene de vant i en krig initiert av motparten, og har følgelig sterke kort på hånden i forhandlingene om dette. Kan ikke araberne akseptere dette og innrømme Israel retten til et slik krav, ligger sannsynligvis etableringen av en palestinsk stat fremdeles i det blå, til tross for alle argumenter som skulle tale for dette. Sikkerhetsaspektet er det viktigste for Israel.

I sin lidenskapelige og intelligente bok «Sionismens krise» bemerker Peter Beinart en forskjell mellom svakhetens og maktens etikk. Hvis du betrakter deg som svak, omringet av verden, og som et offer, mener Beinart at du vil slutte deg til enhver politikk som lar deg overleve, uansett hvilken virkning den har på andre. En maktens etikk lar deg derimot erkjenne at du er sterk og må fremme dine egne interesser, men også med et begrep om ansvarlighet. Beinart hevder at besettelsen av offerrollen har hindret folk i Israel og USA i å fokusere på den alvorligste trusselen mot Israels eksistens som en jødisk og demokratisk stat: demografien. Hvis det ikke gjøres fremskritt mot en tostatsløsning, vil Israel på et tidspunkt ikke være i stand til å fortsette å styre over millioner av palestinere uten å gi dem stemmerett – og da opphører det å være en jødisk stat.

Tidligere har Netanyahu stolt sluttet seg til overlevelsesetikken. I tiår har han hevdet at Israel var i akutt fare for å bli utslettet, og sammenlignet med nazi-trusselen mot jødene i 1938. Som motstander av en palestinsk stat hevdet han i 1993, da Yitzhak Rabin og Shimon Peres undertegnet Oslo-avtalen, at daværende utenriksminister Peres var «verre enn Neville Chamberlain». I boken som Netanyahu ga ut det året, påsto han at å avvikle jødiske bosettinger ville gjøre Vestbredden «Judenrein», «jødefritt », et begrep brukt av nazistene. Da han ga boken ut igjen på nytt noen år senere, sto disse setningene fremdeles i teksten. Senere har han, kanskje etter å ha erkjent de demografiske farene Israel står overfor, sagt at han nå støtter en tostatsløsning, men han har ikke gjort noe for å bevege seg i retning av den.

Israel står overfor virkelige farer. De ligger i et fiendtlig innstilt nabolag, med en voksende antisemittisme. Hindringer i veien for en israelsk-palestinsk fred inkluderer svakheten til den palestinske presidenten Mahmoud Abbas og radikalismen til terrorgruppen Hamas.

Men en politiker av Netanyahus dyktighet kan finne måter å navigere i dette terrenget på. De større spørsmålene er: Ser han en mulighet til å bli en virkelig stor figur i israelsk historie? Kan han bruke makten sin til et formål som er større enn hans egen overlevelse?

Bergens Tidende 21. mai 2012: «Kongen» av Israel, Kenan Malik. (I skrivende stund ikke på nett.)

Bloomberg går for investeringer i Israel

Krig? Hvilken krig?

Snakket om krig er ikke noe nytt for Israel, som har vært truet siden 1948, sier Bloomberg. «Israel er en av verdens beste investeringer.»

Bloomberg News skriver at ryktene om krig med Iran ikke er noe nytt for Israel, som har vært under trussel siden landet ble født. Ikke desto mindre har Israel de siste 10 årene vært på topp på 24 indekser i industriland, inklusive Kina og Norge, ifølge Arutz Sheva.

«Landet er omringet av fiender, det er alltid på randen av utryddelse, men det ekspanderer og blomstrer,» sa den pensjonerte risikofondsjefen Michael Steinhardt, til Bloomberg News.

Investorer vet at fortid ikke er noen garanti for fremtiden, men det noteres likevel at det israelske finansdepartementet regner med en 3,2% vekst i brutto nasjonalprodukt i år, omtrent tre ganger så mye som gjennomsnittet i den såkalte G-10 gruppen, bestående av industriland.

USA-baserte firma har fremdeles appetitt på israelske firma. IBM annonserte for to uker siden at de kjøper opp det israelske firmaet Worklight, som lager mobile applikasjonsplattformer for smart-telefoner og tablets.

Tidligere i år bekjentgjorde Apple at de kjøper Anovbit Technologies, et israelsk firma som lager deler med flash memry til iPhone og iPad.

Hvis du er ute etter hjerner, så stopp opp ved Israel. Du trenger ikke å gå noen andre steder.

Warren Buffet, som betalte 4 milliarder dollar for et israelsk metallverktøyfirma, sa det slik: «Hvis du går til Midtøsten for å se etter olje, glem Israel. Men hvis du er ute etter hjerner, så stopp opp ved Israel. Du trenger ikke å gå noen andre steder.»

Offentligheten frykter ringvirkninger av en krig med Iran, men Bloomberg pekte på at aksjemarkedet i Tel Aviv overgikk andre til og med under den andre Libanon-krigen i 2006, og den tre uker lange Operation Cast Lead vinteren 2008-09.

«Det trengs mer enn en simpel militæroperasjon for å hindre aksjemarkedene i å virke,» sa Gilad Alper, en analytiker i Tel Aviv. «Den siste fullskala-krigen vi hadde her, som gjorde dype innhugg i økonomien, var i 1973. Siden da har alt vært relativt smått.»

Bloomberg