Kategoriarkiv: Palestinsk stat

Tostatsløsningen er død

Det hjelper ikke å stikke hodene sammen hvis man ikke blir enige. Abbas og Netanyahu i tidligere tider.

Det hjelper ikke å stikke hodene sammen hvis man ikke blir enige. Abbas og Netanyahu i tidligere tider.

Det er mange grunner til at tostatsløsningen for lengst er død, selv om norske myndigheter tviholder på håpet. Her kommer noen av dem.

I ukas leder skriver Rachel Suissa om de forfeilede fredsforhandlingene mellom araberne i de omstridte områdene og Israel. De skulle vært – kunne vært – avsluttet for mer en tjue år siden. Suissa avslører årsaken: fordi den palestinske part ikke vil oppfylle sin avtalte forpliktelse til å avstå fra terror og antisemittisk oppvigleri rettet mot Israel.

Det er på tide å si dette. SMA sier det åpent, men som vi kan lese i artikkelen, er det vært langt frem til at vestlige regjeringer – Europa og USA – sier det. For det kan ikke herske noen rimelig tvil om at de er fullstendig klar over det. Alle har jo tilgang til nyheter fra hele verden, og alle som har øyne i hodet kan jo se på lang avstand hva som er problemet i den muslimske verden generelt og Midtøsten spesielt.

Det er flere faktorer. Den Internasjonale kristne ambassade Jerusalem, ICEJ, skriver i en artikkel i dag om Mahmoud Abbas, denne arvtakeren etter terroristen Yassir Arafat. Abbas har nok mange karaktertrekk man kan sette fingeren på, men ett punkt skal han ha kredit for: han er ærlig. I det minste hva en eventuell palestinsk stat angår: den kommer, hvis den noen gang blir etablert, til å være hundre prosent Judenfrei.

«I en endelig løsning, vil vi ikke se nærvær av en eneste israeler – sivil eller soldat – på våre landområder.», sa Abbas ifølge det internasjonale nyhetsbyrået Reuters.

I Ramallah i 2010 uttalte han det samme.

«Vi er forberedt på å nærme oss fred basert på internasjonale resolusjoner, «the road map» og 1967-grensene, men når en palestinsk stat er etablert vil den være tom for et hvert israelsk nærvær», sa Abbas ifølge det israelske nyhetsmediet Jerusalem Post.

ICEJ har tatt opp saken med norsk UD, og disse opplyser pliktskyldig at de «forventer at alle stater respekterer menneskerettighetene.» Men det gjør ikke talsmann og leder for det Fatah-styrte arabiske samfunnet i Samaria og Judea (den såkalte «Vestbredden»). De ultrareligiøse Muhammeds etterfølgere i Gaza skal man ikke tvile et sekund på. De har i sitt charter lovet å få jødene bort og overta alt land, som de ønsker alle steder de en gang har hatt herredømme, og sier klart og tydelig fra om – også i sine grunnprinsipper – at «fredsforhandlinger er bortkastet tid.»

Netanyahu postet en kommentar i form av en engelskspråklig video på Facebook før sabbat i dag, forteller Jerusalem Post. Der åpner han med å imøtegå dem som sier at de såkalte bosettingene er til hinder for fred. – Jødiske samfunn i Samaria og Judea er ikke noe hindring for fred. Ingen ville i fullt alvor si at de nesten to millioner arabere som bor i Israel er «til hinder for fred.» Det er fordi de ikke er det. Tvert imot.

Suissa skriver om Oslo-avtalene som fungerer som en midlertidig løsning inntil endelige forhandlinger finner sted. Det som altså skulle vært tilfelle for noen og tjue år siden.

…fungerer imidlertid Oslo-avtalene som en provisorisk avgrensning mellom de to partenes ansvarsområder.  Den palestinske selvstyremyndigheten forvalter eksklusivt sitt Område A hvor de fleste palestinerne bor, og de deltar i fellesforvaltningen av Område B hvor det også bor en del arabere og som er strategisk viktig for Israels selvforsvarsevne.  Område C ligger imidlertid etter avtalen under eksklusiv israelsk forvaltning.  Det er her de mye omtalte bosettingene ligger.

Det er slik det er og slik det fungerer. Så sier den israelske statsministeren:

– Israels mangfoldighet viser at vi er åpne og hvor klar vi er for fred. Men den palestinske ledelsen krever en palestinsk stat med en forhåndbetingelse: ingen jøder. Det er et uttrykk for dette: det kalles etnisk rensning.

Han avslutter videoen med å si: – Etnisk rensning for å oppnå fred er absurd. Det er på tide at noen sier det. Jeg sa det akkurat.

Giora Eiland, en pensjonert major og tidligere sjef for Israels nasjonale sikkerhetsråd, skriver i Ynet at det nå er tid for å komme videre. Han påpeker at det alternativet man har gått for, til nå ikke akkurat har vært noen suksess.

Vanskeligheten med å løse den israels-palestinske konflikten skyldes det faktum at det har vært kun en eneste plan på bordet I 23 år nå, og denne planen er ikke attraktiv nok for noen av sidene.

Kerry hadde store planer da han ble USAs utenriksminister for tre og et halvt år siden. Han ville, som så mange andre før ham, etablere en tostatsløsning. På spørsmål om hvorfor han tenkte han ville lykkes bedre enn sine forgjengere, svarte han, på typisk amerikansk: – vi skal jobbe hardere.

Kerry har jobbet hardere enn sine forgjengere, skriver Eiland. Men som sine forgjengere, ga han opp for et halvt år siden. Man kan derfor trekke den slutning at denne krisen ikke kan løses utelukkende ved hardt arbeid.

I det senere har ryktene kunnet fortelle at også Vladimir Putin ønsker å gi sitt besyv her. Han vil gjerne være vert for de to, Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Palestina-arabernes formann Mahmoud Abbas. Og de sier sikkert ikke nei, ettersom jo ingen ønsker å skuffe Putin, mener Eiland. Men det har ingen ting for seg å sette i sving en møteprosess dersom man ikke kan legge noe nytt på bordet, noe annet enn tostatsløsningen.

Tostatsplanen, skriver han, er basert på fem forutsetninger: for det første at løsningen på konflikten kun finnes i området mellom elven Jordan og Middelhavet. For det andre at løsningen krever at det etableres en ny arabisk stat med en stats fulle myndighet, for det tredje at det reelle palestinske ønsket om å avslutte Israels okkupasjon ikke er sammenfallende med palestinernes ønske om å etablere en uavhengig stat – som ikke er reellt. Fjerde punkt er at Vestbredden og Gaza må være med i en diplomatisk enhet, i motsetning til slik situasjonen er i dag. Den femte forutsetningen er at alle moderate arabiske stater er veldig interessert i denne ene løsningen og derfor vil hjelpe til med det.

Det kunne være interessant å høre mer om de fem forutsetningene, men det skriver ikke forfatteren noe mer om. Men han skriver at dersom Russland skal ha noe håp om å lykkes, også selv om det skulle skje at Abbas deltar uten forhåndbetingelser, så må Putin ha evne til å presentere noe helt nytt, noe annet enn «tostatsplanen.» Ellers vil også denne runden resultere i bitter skuffelse og enda verre, kanskje en ny intifada.

Han siterer til slutt Albert Einstein som påviser galskapen i «å gjøre det samme igjen og igjen – og forvente forskjellig resultat.»

Tiden er kommet for å finne andre løsninger.

Fredssamtaler? – Nei, vil ikke. Har ikke tid. Israel har uansett skylden.

Mahmoud Abbas

Mahmoud Abbas

Fredsprosessen i Midtøsten, eller mer korrekt ”fredsprosessen” i anførselstegn, – for det er ingen fredsprosess – følger et mønster. Mønsteret er svært tydelig for alle som har øyne å se med.

Først initieres eller inviteres det til direkte samtaler, gjerne etter at noen har lagt hodene i bløt for å finne løsninger som kan aksepteres av begge parter. Eller det blir sogar invitert til forhandlinger.

Vi husker Tostatsløsningen (fra 1974), Camp David-avtalen fra 1978, Madridkonferansen i 1991, Oslo-avtalen i 1993, Oslo 2 eller Interimsavtalen fra 1995, Wye (1995), Sharm el Sheik (1999), Camp David (2000), Clinton-parametrene (2000), Taba (2001), Veikartet for fred (2002), Elon-fredsplanen (det israelske initiativet) (2002), Folkets stemme (2002), Geneve-initiativet (2003), Isratin (2003), Sharm el Sheikh (2005), Den franske-italienske-spanske fredsplan (2006), Annapolis (2007), Trestatsløsningen (2009), Det israelske fredsinitiativets (2011) og nå sist Det franske initiativet (2016).

Det neste som skjer, er ett av tre:

Så går samtaler og forhandlinger, om de overhodet kom i gang, i stå, og det følger en økning i terrorangrep mot Israel.

I dette tilfellet er det altså Frankrike som tar initiativ til en konferanse som tar mål av seg til å berede grunnen for fredsforhandlinger mellom de to partene, men uten partene. Israels statsminister påpekte i går at det må to parter til for en fred, og at Israel på sin side er klar – når som helst – hvor som helst – til direkte samtaler. Han ba den franske statsministeren Manuel Valls, som for tiden er på statsbesøk i Israel, om å formidle ønsket til Israels Palestina-arabiske motpart, representert ved PA-president Mahmoud Abbas.

I dag kom svaret, fra Palestina-arabernes ”statsminister” Rami Hamdallah. Ifølge oppsettet over lander vi denne gang på det siste punktet. Unnskyldningen er klar. Han sier det blir for kort tid. Han og presidenten Abbas har nok en svært mye mer travel hverdag enn Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som ville stille til direkte samtaler på et par dagers varsel.

Så legges skylden på Israel: ”Netanyahu prøver å kjøpe seg tid. … men denne gangen vil han ikke kunne unnslippe det internasjonale samfunnet.”

Absurditeten burde ikke trenge nærmere presentasjon. Vi har tillit til at de som kan lese, også ser hvem som prøver på hva.

Palestina-araberne ønsker den franske konferansen velkommen, mens Israel på sin side er kritisk. Landets regjering mener at en avtale mellom de to partene lettest kan gjøres ved direkte samtaler dem imellom, og uttrykker ønske om dette. Netanyahu sier konferansen brukes av palestinerne som et middel til å slippe direkte samtaler.

Valls på sin side ville svært gjerne sett partene snakke sammen, og lovet i går å ta opp ønsket om dette med Francois Hollande, president i den franske republikken.

Planen er at det blir et nytt møte i høst, denne gangen med de to partene til stede.

Forhandlingene mellom de to partene har stått i stampe siden det USA-ledede initiativet strandet i 2014.

 

Netanyahu: – Paris er et flott sted å underskrive en fredsavtale

Manuel Valls, Frankrikes statsminister siden 2014

Manuel Valls, Frankrikes statsminister siden 2014

Den franske statsminister Manuel Valls er i Israel på offisielt besøk, og høyt på ministerens agenda er møtet i Paris 3. juni, hvor Frankrikes siste initiativ for fred i Midtøsten skal diskuteres. Valls er kjent som en venn av Israel.

Det franske initiativet er nok et bra innspill, men spørsmålet er om det vil lykkes, eller om det, som alle forsøkene til nå, vil mislykkes. Man har ofte en lei tendens til å glemme at det må være to parter for å skape en fred. Dette ser man svært tydelig i konflikten mellom alle de rivaliserende gruppene i Syria. Så hvorfor ser man ikke dette i denne konflikten?

Dessuten har konferansen ikke med de to partene den omhandler, nemlig Israel og Palestina-araberne. Netanyahu kom derfor i ettermiddag med innspillet: «Hvis dere virkelig ønsker å hjelpe til med å skape fred, så hjelp oss å få til direkte samtaler med Mahmoud Abbas [president for de palestinske selvstyremyndighetene, PA]».

Netanyahu gjør det helt klart at han gjør hva som helst for å få til direkte forhandlinger. «Jeg er klar for å rydde skrivebordet og fly til Paris i morgen. Vel, i morgen skal vi utvide regjeringen, men i overmorgen. Og det er et åpent tilbud. Jeg vil rydde plass i kalenderen, og jeg håper dette blir ordnet av deg og av palestinerne.»

Valls’ møte har med ministre fra rundt 20 land, herunder USA, men altså ikke dem det gjelder. Målet med møtet er å legge grunnlaget som trengs for en ny runde med direkte samtaler.

PA har stilt seg positive til initiativet, fordi de mener dette vil presse Israel tilbake til våpenhvilelinjene før 1967, og også legge press på Israel i forhold til Øst-Jerusalem. Frankrike som stat har en ytterst politisk korrekt holdning til disse punktene, noe som gjør det vanskelig å oppnå noe varig. Har man fulgt med polemikken rundt fredssamtaler en stund, ser man fort at partene er låst fast på følgende posisjoner: PA har en mengde forhåndsbetingelser de vil ha innfridd før de begynner å forhandle, mens Israel mener et minstekrav må være at motparten anerkjenner Israel som jødisk stat, og at de stiller uten forhåndsbetingelser.

Israel har på sin side dårlig erfaring med Palestina-araberne. Fra Arafats dager er det et godt kjent faktum at selv nær sagt alle de omdiskuterte områdene ble tilbudt mot fred og anerkjennelse, uten at dette hjalp noe som helst på utfallet. Arafat ville simpelthen ikke ha det han ble tilbudt. Han ville åpenbart ha alt. Likeledes har Israel forsøkt å gi fra seg arealer helt vederlagsfritt. Gaza ble fullstendig overlatt palestinerne i 2005, uten at dette har hjulpet det aller minste verken på forhandlingsviljen eller freden generelt. Hamas har brukt Gaza som base for raketter, selvmordsbombere og i de senere årene tunneler som er gravd inn under Israel for bruk i terror-øyemed.

Netanyahus regjering er ikke positiv til initiativet, fordi de mener det gir palestinerne et inntrykk av at de kan gå utenom direkte samtaler og i stedet henvende seg til det internasjonale samfunnet.

Men her går han altså rett til Valls med melding om at han er med – dersom det blir direkte samtaler. «Jeg sitter gjerne i Paris, det er et flott sted å undertegne en fredsavtale.»

«Her er forandringen: Jeg vil sitte alene med Abbas i Élysée-palasset, eller hvor som helst ellers dere ønsker,» sa han. Han er åpen om forhandlinger om alt. Gjensidig anerkjennelse, voldsoppfordring, grenser, flyktninger og bosetting. «Intet emne er for vanskelig å løse om begge sider er villig til å snakke sammen. Og jeg er mer enn villig. Jeg er full av iver!»

Han peker på at han har kjent på kroppen hva det vil si å krige.

«Jeg ble skadet i krigen, jeg mistet en bror, jeg har mistet mange venner i kamp. Israel ønsker ikke noe annet enn fred. Og jeg håper du oppfordrer president Abbas til å akseptere dette franske initiativet: direkte forhandlinger uten forhåndsbetingelser, mellom Israels statsminister og den palestinske presidenten i Paris.»

Valls på sin side lovet å frembringe tilbudet til Abbas. «Vi støtter alt som kan bringe fred, og som kunne føre til at samtalene starter opp igjen,» sa han.

Jerusalem Post

– Godt gjort av BDS-bevegelsen. 500 palestinere uten jobb.

Arabiske arbeidere side som side med jøder, med samme betingelser, i SodaStream-fabikken. Nå er det slutt. Faksimile: Times of Israel

Arabiske arbeidere side som side med jøder, med samme betingelser, i SodaStream-fabikken. Nå er det slutt. Faksimile: Times of Israel

SodaStream, dette liberale, positive firmaet som hadde hundrevis av palestinske arabere i jobb for bare to år siden, sier nå opp de siste ansatte. Deres arbeid for forbrødring og vennskap mellom jøder og arabere har mislykkes. Årsak? BDS-bevegelsens intense arbeid for å hindre SodaStream, og arabernes terror.

SodaStream hadde fabrikk i Mishor Adumim, en halvtimes kjøring rett øst for Jerusalem, hvor de hadde flere hundre arabere i jobb. BDS-bevegelsen (Boycot, Divestment, Sanctions) hadde imidlertid utsett seg denne bedriften spesielt. Også her i Norge har Israels fiender engasjert seg sterkt for å hindre salget av SodaStream, uten at det visstnok har hjulpet nevneverdig. Nordmenn liker sprudlende drikke, og SMA anbefaler produktet varmt etter å ha prøvd det i lang tid.

I alt 1350 ansatte hadde firmaet ved sitt anlegg øst for hovedstaden. Av disse var 350 jødiske, 450 var israelske arabere, og 500 var arabere fra de omdiskuterte områdene. Lønninger og andre goder var helt likt for alle; uansett etnisitet og nasjonalitet. Denne avdelingen ble firmaet presset til å stenge i oktober i fjor.

Den nye fabrikken er lokalisert i en beduinby sør i Israel, Rahat. For at palestinske arabere skal kunne arbeide inne i Israel, må de ha en sikkerhetsgodkjenning. I tider som nå, med knivangrep fra denne kategorien nesten hver dag, blir det vanskeligere å få en slik godkjenning. De siste 75 arabiske arbeiderne fra disse områdene fikk ikke innvilget sine søknader, og med det kan man med en viss ironi si at BDS-bevegelsen har lykkes. Ikke i å ramme SodaStream, men de rundt fem hundre familiene som hadde et levebrød.

SodaStream har arbeidet for at disse araberne skulle få sine sikkerhetstillatelser, men myndighetene sa nei, noe man kan forstå slik situasjonen er. David Horowitz i Times of Israel forteller hvordan en sikkerhetsvakt i Ma’ale Adumim, ti minutter fra industriområdet hvor SodaStream lå før, ble stukket ned sist lørdag av en ung palestinsk mann. De var såpass godt kjente at de faktisk hadde drukket kaffe sammen ved en anledning. Sikkerhetsvakten, Tzvika Cohen, var ubevæpnet, og angrepet kom helt uventet og uprovosert. Cohen ligger i øyeblikket på sykehus og kjemper for livet.

BDS-bevegelsen hevder de arbeider for palestinernes ve og vel. De fem hundre familiene som nå er uten et levebrød, tenker nok annerledes om den saken, skriver Horowitz. Han påpeker det faktum at mange israelere ønsker seg en palestinsk stat side om side med Israel, av hensyn til balansen mellom velgerne og muligheten for å bevare et jødisk flertall i Israel også i fremtiden. Men selv venstresidens talsmenn har nå innsett at toget er gått for dette, i alle fall slik situasjonen er nå. Isaac Herzog, arvtager i Rabins arbeiderparti, sier rett ut at det ikke er sikkerhetsmessig forsvarlig slik de holder på nå. Israel har et oppsyn med sikkerheten slik det er nå, men skulle man gi etter for det evinnelige presset fra verdenssamfunnet, skulle palestinerne selv ha «oppsyn med» sikkerheten. Dette ville utvilsomt, slik det har utviklet seg, bli en mengde selvmordsbombere i tillegg til den strømmen av angrep med kniv, øks og andre våpen, fra bil og med bil.

Horowitz påpeker betydningen av arbeid og utdanning for palestinerne dersom det noen gang skal være håp om en palestinsk stat. Ikke minst slike fabrikker som SodaStream kunne gjøre en forskjell, den forskjellen som skal til for å skape tillit og samarbeidsklima mellom de to folkegruppene. Han påpeker den systematiske feilinformasjonen araberne får av sine egne, midt i mangelen på utdannelse og jobber, et klima av hat, hvor Israel får skylden for alt som rammer dem av vanstyre.

Han hevder at Israel riktig nok kunne gjøre mer for å påskynde en mulig fredsprosess igjen, men samtidig gjør artikkelforfatteren det helt klart at hovedårsaken til vanskelighetene ligger dypt i det arabiske samfunnet. Skoler, arbeidsplasser, moskeer, i politikken, alle arenaer hvor holdninger skapes, må gi slipp på sin indoktrinering av hat; dette med å fremstille folkene stereotypisk.

Han fremhever en skolebok for 9. klasse som nå for første gang forteller om fredssamtalene mellom Anwar Sadat og Menachem Begin på en positiv måte, som et eksempel på noe som drar den rette veien. Men skolemateriell som konsekvent avviser og benekter det jødiske folkets tilhørighet til landet, lyver om den betydning Tempelplassen har for jødene og lignende ting, arbeider i motsatt retning.

SodaStream var en slik detalj, en slik liten strime av håp for samarbeid og ved det muligheter for fremtiden. Men boblen brast. I dag er siste Palestina-araber ute, og med det de potensielle muligheter for desperasjon og fortvilelse, noe som kan skape grobunn for hat og vold.

– Til lykke, BDS-bevegelsen, skriver Horowitz til slutt. En stor seier for Palestina. Et stort skritt fremover på veien til – eh.. ja, hva?

Times of Israel: Victory for BDS as SodaStream’s last Palestinian workers lose their jobs