Kategoriarkiv: Land for fred

Fredssamtaler? – Nei, vil ikke. Har ikke tid. Israel har uansett skylden.

Mahmoud Abbas

Mahmoud Abbas

Fredsprosessen i Midtøsten, eller mer korrekt ”fredsprosessen” i anførselstegn, – for det er ingen fredsprosess – følger et mønster. Mønsteret er svært tydelig for alle som har øyne å se med.

Først initieres eller inviteres det til direkte samtaler, gjerne etter at noen har lagt hodene i bløt for å finne løsninger som kan aksepteres av begge parter. Eller det blir sogar invitert til forhandlinger.

Vi husker Tostatsløsningen (fra 1974), Camp David-avtalen fra 1978, Madridkonferansen i 1991, Oslo-avtalen i 1993, Oslo 2 eller Interimsavtalen fra 1995, Wye (1995), Sharm el Sheik (1999), Camp David (2000), Clinton-parametrene (2000), Taba (2001), Veikartet for fred (2002), Elon-fredsplanen (det israelske initiativet) (2002), Folkets stemme (2002), Geneve-initiativet (2003), Isratin (2003), Sharm el Sheikh (2005), Den franske-italienske-spanske fredsplan (2006), Annapolis (2007), Trestatsløsningen (2009), Det israelske fredsinitiativets (2011) og nå sist Det franske initiativet (2016).

Det neste som skjer, er ett av tre:

Så går samtaler og forhandlinger, om de overhodet kom i gang, i stå, og det følger en økning i terrorangrep mot Israel.

I dette tilfellet er det altså Frankrike som tar initiativ til en konferanse som tar mål av seg til å berede grunnen for fredsforhandlinger mellom de to partene, men uten partene. Israels statsminister påpekte i går at det må to parter til for en fred, og at Israel på sin side er klar – når som helst – hvor som helst – til direkte samtaler. Han ba den franske statsministeren Manuel Valls, som for tiden er på statsbesøk i Israel, om å formidle ønsket til Israels Palestina-arabiske motpart, representert ved PA-president Mahmoud Abbas.

I dag kom svaret, fra Palestina-arabernes ”statsminister” Rami Hamdallah. Ifølge oppsettet over lander vi denne gang på det siste punktet. Unnskyldningen er klar. Han sier det blir for kort tid. Han og presidenten Abbas har nok en svært mye mer travel hverdag enn Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som ville stille til direkte samtaler på et par dagers varsel.

Så legges skylden på Israel: ”Netanyahu prøver å kjøpe seg tid. … men denne gangen vil han ikke kunne unnslippe det internasjonale samfunnet.”

Absurditeten burde ikke trenge nærmere presentasjon. Vi har tillit til at de som kan lese, også ser hvem som prøver på hva.

Palestina-araberne ønsker den franske konferansen velkommen, mens Israel på sin side er kritisk. Landets regjering mener at en avtale mellom de to partene lettest kan gjøres ved direkte samtaler dem imellom, og uttrykker ønske om dette. Netanyahu sier konferansen brukes av palestinerne som et middel til å slippe direkte samtaler.

Valls på sin side ville svært gjerne sett partene snakke sammen, og lovet i går å ta opp ønsket om dette med Francois Hollande, president i den franske republikken.

Planen er at det blir et nytt møte i høst, denne gangen med de to partene til stede.

Forhandlingene mellom de to partene har stått i stampe siden det USA-ledede initiativet strandet i 2014.

 

Netanyahu: – Paris er et flott sted å underskrive en fredsavtale

Manuel Valls, Frankrikes statsminister siden 2014

Manuel Valls, Frankrikes statsminister siden 2014

Den franske statsminister Manuel Valls er i Israel på offisielt besøk, og høyt på ministerens agenda er møtet i Paris 3. juni, hvor Frankrikes siste initiativ for fred i Midtøsten skal diskuteres. Valls er kjent som en venn av Israel.

Det franske initiativet er nok et bra innspill, men spørsmålet er om det vil lykkes, eller om det, som alle forsøkene til nå, vil mislykkes. Man har ofte en lei tendens til å glemme at det må være to parter for å skape en fred. Dette ser man svært tydelig i konflikten mellom alle de rivaliserende gruppene i Syria. Så hvorfor ser man ikke dette i denne konflikten?

Dessuten har konferansen ikke med de to partene den omhandler, nemlig Israel og Palestina-araberne. Netanyahu kom derfor i ettermiddag med innspillet: «Hvis dere virkelig ønsker å hjelpe til med å skape fred, så hjelp oss å få til direkte samtaler med Mahmoud Abbas [president for de palestinske selvstyremyndighetene, PA]».

Netanyahu gjør det helt klart at han gjør hva som helst for å få til direkte forhandlinger. «Jeg er klar for å rydde skrivebordet og fly til Paris i morgen. Vel, i morgen skal vi utvide regjeringen, men i overmorgen. Og det er et åpent tilbud. Jeg vil rydde plass i kalenderen, og jeg håper dette blir ordnet av deg og av palestinerne.»

Valls’ møte har med ministre fra rundt 20 land, herunder USA, men altså ikke dem det gjelder. Målet med møtet er å legge grunnlaget som trengs for en ny runde med direkte samtaler.

PA har stilt seg positive til initiativet, fordi de mener dette vil presse Israel tilbake til våpenhvilelinjene før 1967, og også legge press på Israel i forhold til Øst-Jerusalem. Frankrike som stat har en ytterst politisk korrekt holdning til disse punktene, noe som gjør det vanskelig å oppnå noe varig. Har man fulgt med polemikken rundt fredssamtaler en stund, ser man fort at partene er låst fast på følgende posisjoner: PA har en mengde forhåndsbetingelser de vil ha innfridd før de begynner å forhandle, mens Israel mener et minstekrav må være at motparten anerkjenner Israel som jødisk stat, og at de stiller uten forhåndsbetingelser.

Israel har på sin side dårlig erfaring med Palestina-araberne. Fra Arafats dager er det et godt kjent faktum at selv nær sagt alle de omdiskuterte områdene ble tilbudt mot fred og anerkjennelse, uten at dette hjalp noe som helst på utfallet. Arafat ville simpelthen ikke ha det han ble tilbudt. Han ville åpenbart ha alt. Likeledes har Israel forsøkt å gi fra seg arealer helt vederlagsfritt. Gaza ble fullstendig overlatt palestinerne i 2005, uten at dette har hjulpet det aller minste verken på forhandlingsviljen eller freden generelt. Hamas har brukt Gaza som base for raketter, selvmordsbombere og i de senere årene tunneler som er gravd inn under Israel for bruk i terror-øyemed.

Netanyahus regjering er ikke positiv til initiativet, fordi de mener det gir palestinerne et inntrykk av at de kan gå utenom direkte samtaler og i stedet henvende seg til det internasjonale samfunnet.

Men her går han altså rett til Valls med melding om at han er med – dersom det blir direkte samtaler. «Jeg sitter gjerne i Paris, det er et flott sted å undertegne en fredsavtale.»

«Her er forandringen: Jeg vil sitte alene med Abbas i Élysée-palasset, eller hvor som helst ellers dere ønsker,» sa han. Han er åpen om forhandlinger om alt. Gjensidig anerkjennelse, voldsoppfordring, grenser, flyktninger og bosetting. «Intet emne er for vanskelig å løse om begge sider er villig til å snakke sammen. Og jeg er mer enn villig. Jeg er full av iver!»

Han peker på at han har kjent på kroppen hva det vil si å krige.

«Jeg ble skadet i krigen, jeg mistet en bror, jeg har mistet mange venner i kamp. Israel ønsker ikke noe annet enn fred. Og jeg håper du oppfordrer president Abbas til å akseptere dette franske initiativet: direkte forhandlinger uten forhåndsbetingelser, mellom Israels statsminister og den palestinske presidenten i Paris.»

Valls på sin side lovet å frembringe tilbudet til Abbas. «Vi støtter alt som kan bringe fred, og som kunne føre til at samtalene starter opp igjen,» sa han.

Jerusalem Post

Israel minnes sine kjære

Memorial Day. De fleste har mistet noen de var glad i eller kjente.

Memorial Day. De fleste har mistet noen de var glad i eller kjente.

Hva er det med dette landet, dette folket? Alt er annerledes. Det gjelder åpenbart andre regler for dem enn for oss andre.

Når vi blir angrepet av sinte menn som tilber Allah, kjenner vi det koker. – Hva har vi gjort dem? Har vi ikke bare vært snille, tilbudt dem ly for krigen, gitt dem mat og hus, av vårt overskudd. Det er da urettferdig at de skal hate oss sånn.

Annerledes er det når de angriper jødene. Israel. Det eneste demokratiet, det eneste utviklede landet i regionen, sett med våre øyne i alle fall, helt likt oss selv på mange måter, men likevel. Det vi må lide når terrorister angriper oss, er uforskyldt. Israel må lide på grunn av at de «okkuperer». Denne oppsiktsvekkende holdningen ble for eksempel uttrykt i tiden etter 22/7 og de grusomme drapene Anders Behring Breivik begikk, og Israel uttrykte medfølelse og et aldri så lite: «forstår dere oss nå?» Mannen som målbar de ekstreme, men likevel så svært vanlige holdningene, var Norges offisielle representant til Israel, ambassadør Svein Sevje.

Men neida. Vi forstår ikke jødene nå. Vi forsto dem ikke etter 22/7, ikke etter Gaza-krigene, ikke under Mavi Marmara-episoden, og vi forstår dem ikke når de slår ned på knivstikkende, «Allahu Akbar»-skrikende arabere og stopper dem før de dreper enda flere. Vi enser det ikke, det er sannheten. Vi bryr oss i hvert fall ikke så mye at vi sender reportasjer i mediene. Hvis vi skulle komme til å gjøre det, er det – hold deg fast – med motsatt fortegn. I morges viste NRK tekst-TV en nyhetssak hvor Israel bombet et mål og noen «palestinere» skulle ha blitt drept – og så opplyste man at det også var sendt – samtidig – raketter derfra.

At staten Israel som det demokrati det er, har plikt og full anledning til å forsvare sine borgere mot rakettangrepet – som kom først – kommer visst ikke opp på skjermen for disse menneskene.

Men det er ikke noe nytt. Antisemittismens historie er full av slike «annerledes». Den franske filosofen Alain Finkielkraut skrev i 2000 at «parentesen har lukket seg» om voldsbølgen som rammet jøder i Europa. «Jødenes hjerter er tunge. For første gang siden krigen er de redde.»

De tre forfatterne Eriksen, Harket og Lorentz skriver i sin bok «Jødehat» følgende:

«Sammenhengen mellom konflikten i Midtøsten og angrepene på jødiske minnesmerker, gravlunder, forretninger, synagoger og skoler er omstridt, men 60 år etter frigjøringen av Auschwitz er det i denne konflikten at hatet mot jødene finner sin legitimering.»

Altså handler ikke jødehatet om hva jødene gjør. Det handler ikke om uenighet med Israels regjering, som så mange hevder – og ser på deg med verdens blåeste og uskyldigste øyne. «Det må være lov å være uenige med Israel uten å bli beskyldt for antisemittisme!» Javisst. Så hva foreslår vi? Skal jødene fortsatt behandles ulikt alle oss andre? Midtøsten koker. Det drepes mengder av uskyldige sivile hver eneste dag, men verden står maktesløs og ser på massakrene. Man greier ikke samle seg om ett eneste tiltak. Knapt en skarve resolusjon greier man å sette underskriften sin under. Men hva er alle skjønt enige om, og hvilket land og folk har fått flere FN-resolusjoner mot seg enn alle disse andre?

Vi vet svaret.

Men jødenes lille, på mange måter fantastiske stat gir seg ikke over. Med en blomstrende økonomi som følge av høy arbeidsmoral og en stor grad av investeringsvilje og oppfinnsomhet feirer landet torsdag sin 68. uavhengighetsdag.  Men først skal de minnes sine 23.447 unge menn og kvinner som har måttet bøte med livet for å forsvare sitt lands frihet i disse årene. Blant dem som tjenestegjør i IDF – det israelske forsvaret – jøder, drusere, circassiere og noen muslimske samfunn, er det knapt noen som ikke er berørt, skriver Times of Israel. Alle har mistet en de kjenner, eller de kjenner en som har.

Klokka 20 ringer sirenene i hele landet for å markere et øyeblikks stillhet. Dette øyeblikket berører absolutt hele landet, man stanser opp i det man gjør, om man så kjører på veien. Her er alle de 8,5 millioner innbyggere i Israel samlet om én sak.

Kampen – forsvaret fortsetter. Bare sist år ble 68 israelere drept på jobb mens de forsvarte landet eller sørget for ro og orden. I tillegg ble 32 sivile mennesker brutalt drept av angripere. Før staten Israel ble etablert i 1948, ble 2.576 sivile og sionister drept i terrorangrep, et tall å merke seg for alle som støtter synspunktet til Svein Sevje, at jødene har seg selv å takke. Fordi. Fordi hva?

Det jødiske folk har sin opprinnelse i landområdene Judea og Samaria. Har vandret jøden Jesus omkring. Var han født på «Vestbredden», ettersom Betlehem ligger her? Også den gangen var jødeland okkupert, av romerne. Og før hans tid hadde hans forgjenger David sitt hovedsete i verdens mest omstridte hovedstad, Jerusalem. Er også den «palestinsk» – fordi en egypter ved navn Yassir Arafat fant det opportunt å kalle araberne i området for å ramme den jødiske staten?

Uttrykket «palestiner» ble for øvrig brukt i den britiske mandatperioden (1922-1948) for å identifisere jødene i området. Araberne i området ble derimot kalt, – ja hva tror vi? Arabere – enkelt nok. Selv kalte de regionen balad esh-Sham (Damaskus-provinsen).

I begynnelsen av 1947, da FN utredet muligheten for å dele området mellom jøder og arabere, argumenterte dessuten diverse arabiske talspersoner sterkt imot en slik deling, ettersom området etter deres mening var en del av «Sør-Syria», og ettersom det aldri hadde eksistert noe «palestinsk» folk eller «palestinere», var det i deres øyne urett å etablere en stat ex nihilo (ut av ingen ting) på syrisk suverent territorium.

Naivt av Brende

Børge Brende i 2008. Photo copyright Eric Miller / World Economic Forum 2008 Africa Summit, Cape Town, 3 - 6 June 2008 emiller@iafrica.com

Børge Brende i 2008. Photo copyright Eric Miller / World Economic Forum 2008
Africa Summit, Cape Town, 3 – 6 June 2008
emiller@iafrica.com

Norges utenriksminister er på reise, og besøker i morgen Israel og «Palestina», opplyser TV2 i morgentimene.

Brende blir intervjuet, og det vises bilder fra tidligere intifadaer, og det fortelles at israelske «bosettere» blir drept – men selvfølgelig mange flere «palestinere.»

Utenriksministeren legger for dagen både naivitet og til dels åpenbares også kunnskapsløshet.

«Ansvaret ligger på statsminister Netanyahu i Israel, så han innleder dialog med dem, og at han også gir dem muligheter til å utnytte områder som de tidligere ikke har hatt muligheter til å utnytte, de såkalte C-områdene» (uthevet tekst ble tatt bort i senere sendinger.)

Hvem ansvaret ligger på, etter at Netanyahu i årevis har sagt til «palestinernes» president Mahmoud Abbas at han er velkommen når som helst til å forhandle om fred, uten forhåndsbetingelser, skal vi ikke påpeke, det sier seg selv.

Men vi skal påpeke et par punkter om påstanden om at Israel skal gi tilgang til C-områdene. Det er Oslo-avtalene som regulerer områdene A, B og C i den delen av det gamle Israel som kalles Samaria og Judea (begge deler godt kjent fra bibelhistorien.) Forskjellige araberstater, forøvrig antallmessig og styrkemessig svært overlegne, har angrepet Israel flere ganger. Samtlige av disse krigene har resultert i at Israel har seiret og blitt sittende med mer land enn før angrepene.

Ifølge Genevekonvensjonene skal disse områdene forhandles om, og her ligger roten til problemet. Israel har egentlig ett forhandlingskort: territoriene de vant. Araberne ønsker disse tilbake. For dette setter Israel ett klart krav: en bindende og rettferdig fredsavtale. Samtidig krever Israel å få beholde de områdene som har strategisk betydning for dem. Dette er deres rett i henhold til nevnte konvensjoner – som altså gjelder for alle stater i hele verden som har undertegnet dem.

Hva gjør så Israel når motparten slett ikke vil forhandle? Eller de vil ha territorier først, før forhandlinger innledes?

I 2005 fikk den sittende regjering med Ariel Sharon i spissen, flertall for en ensidig tilbaketrekning fra Gaza, ett av de omdiskuterte områdene. Israel trakk seg ut av området. Helt og holdent.

I 2006 vant den muslimske terrororganisasjonen Hamas valget om å regjere på dette landområdet, og resten burde være kjent. Det er det ikke – for nordmenn flest, ettersom mediene konsekvent unndrar seg den plikt de har til å fortelle sannheten om det som skjer, hvis de forteller noe. Sivile og militære innbyggere i sørlige deler av Israel har i bølger av angrep, blitt bombardert av raketter derfra. Så mye som 17.000 potensielt dødbringende raketter har blitt skutt inn over sivile områder. Byer, skoler, barnehager, boligområder. Bare en enorm innsats fra den israelske stat for å bygge ut det defensive forsvaret, og svært gode varslingsrutiner, har forhindret altfor mange tap av menneskeliv.

Denne tilbaketrekningen møtte stor motstand i det israelske folk. Sharon gjennomførte den likevel. En kilde som kjente Ariel Sharon personlig har fortalt meg at sistnevnte slett ikke trodde at tilbaketrekningen ville medføre fred. Men han mente det var klokt å gjøre det likevel, for å slå det fast en gang for alle at araberne slett ikke ønsker fred. De vil ha territoriene tilbake, og bare det. Og når de snakker om «okkuperte territorier», så snakker de ikke om «vestbredden». De snakker om hele Israel.

I det hele tatt å nevne C-områdene, som er Israels eneste forhandlingskort, og å pålegge Israels regjering ansvaret for en fredsavtale, er kunnskapsløshet og fremstår som naivt. Brende husker det som skjedde i 2005 med Gaza. Å late som om han tror at det ville hjelpe for noe som helst å gi fra seg kontrollen uten motytelse, er ikke en offentlig talsmann verdig. Adskillig mer burde kunne forventes av en av Norges viktigste statsråder.