Kategoriarkiv: Terror ofre

Tehila, 14: – Faren min døde mens han prøvde å redde meg

Tehila Mark

En særdeles gripende beretning om ett av jihadens jødiske ofre ble presentert i Ynet.

Vi nevnte på vår Facebook-side for et par dager siden en hendelse som har vært omtalt i flere aviser i Israel; Palestina-araberen som hjalp de overlevende etter det fatale terrorangrepet for en måned siden der rabbi Miki Mark ble drept av skudd mot en bil i fart, mistet jobben sin. Palestina-arabere liker helt åpenbart ikke at noen av deres egne hjelper sine medmennesker – hvis de er jøder.

Bilen endte på hodet, Marks kone ble alvorlig skadet, og en av døtrene, Tehila på fjorten, strever med å få livet til å gå videre etter det som for dem var en tragedie. I artikkelen forteller hun frykten og sjokket, om den uventede hjelpen fra en palestinsk forbipasserende, og om det grusomme savnet av faren.

Det var nemlig ingen vanlig familie, i alle fall ikke om vi skal bruke norsk målestokk. De er nemlig ti søsken, barn som var tilfredse og lykkelige, og som elsket sin far. Han ble altså myrdet for en måned siden nær bosettingen Otniel.

Tehila fremstår som en usedvanlig sympatisk og reflektert jente, særlig alderen tatt i betraktning. Til tross for det smertefulle tapet, sorgen og smerten, har denne jenta med seg i bagasjen helt uvanlig mange gode opplevelser og kjærlighet nok til å hjelpe henne resten av livet, noe som slett ikke er så mange barn forunt.

Tehila er nummer sju i rekken av barn. Hun forteller om en tilbakelent stemning i hjemmet i dagene før angrepet. Og nå er plutselig alle så travelt opptatt med å fordele oppgavene seg imellom, både med begravelse og shiva’en (den jødiske sørgeperioden), hvem som skal sitte med moren og en annen av jentene som er skadet, hvem som skal se etter de små barna og oppmuntre de større.

«Da pappa var i live og mamma var frisk, var alt sammen rolig og gikk organisert for seg,» sier hun med et smertefullt smil. «Vi måtte knapt gjøre noe i det hele tatt. Mamma begynte med maten for sabbaten allerede torsdag, og fredag ettermiddag var bordet ferdig dekket, maten var klar på platen de brukte til sabbat, alle hadde dusjet, og huset var klart – alle ventet for at sabbaten skulle begynne. Vi var vant til dette, og det var aldri noe stress eller vanskeligheter med det. Vi var en familie som var velsignet med barn, men mamma hadde aldri vanskeligheter med noe. Ingen ting var for mye for henne. Hun bare gjorde det. Og selv om huset var litt rotete, smilte hun alltid, og fikk oss til å kose oss. Når vi gikk til sengs ryddet hun opp etter oss.»

Tehila Mark

Tehila Mark

Og nå?

«Nå løper alle rundt og lager mat, vasker klær og gjør husarbeid. Men ingen kan ta over og få det til å bli som det var før angrepet, da mamma – den eneste – gjorde alt selv.»

Tehila savner faren sin ekstremt. Det samme gjør søskene hennes, tanter og onkler, og bestemoren hennes. Alle sitter i samme rommet som henne.

«Forrige lørdag, da hele storfamilien kom til synagogen med koner og men og barn og venner, så de tut som utgangen fra Egypt. Alle satt sammen. De unge lekte, og de eldre trøstet hverandre. Den enheten som våre foreldre lærte oss opp til og som de har snakket om siden vi var barn, var der. Jeg tenkte da, at vel er min far myrdet, men han har etterlatt seg en hel stamme som kan fortsette på den samme veien.»

En katastrofe rammer i skumringen

Tehila hadde sin første dag i sommerferien fra skolen. Det var en fredag i skumringen, og hun var på vei med sin mor og far for å feire sabbat hjemme hos sin bestemor Zelda, Mikis mor. Det var da den unge jenta, bare fjorten og et halvt år gammel, ble vitne til at faren hennes ble myrdet, og moren ble alvorlig skadet.

Det har gått rundt 30 dager etter denne grusomme dagen. Tehila har blitt stille og reservert. Hjemme hos bestemoren i Jerusalem er Tehila omringet av kjærlighet der hun sitter foran den store bokreolen faren hennes bygde da han var ung. Alle kommer for å klemme, for å huske, og for å dele sin smerte.

Kulene fra terroristen, som drepte faren hennes og skadet moren, traff også henne. En av dem traff i underlivet. Legene har tatt den bort ved operasjon, og så at det ikke var gjort noe vital skade på organer innvendig. Etter noen dager på overvåkning ble Tehila overført til post-operasjon, og en uke senere ble hun utskrevet og sendt hjem, slik at sårene kan heles ferdig. I alle fall det fysiske går det bra med. Sjelen vil det nok ta lengre tid med.

En måned senere sier hun at «det er bare blitt vanskeligere. Jeg trodde det ville bli lettere, men jeg tenkte ikke at det ville bli vanskeligere. Hele livet mitt er snudd på hodet. Jeg har blitt tvunget til å bli vant til en helt annen virkelighet, en ny daglig rutine. Jeg må bli vant til disse merkelige dagene når jeg ikke en gang kan ringe til pappaen min eller snakke med mamma. Fordi det er ferie, og det ikke er noen rutiner for sommerferie uansett, er det vanskeligere å komme tilbake til sånn som det var før angrepet. Vi må passe på avtaler om legebesøk, vi må besøke mamma og småsøstrene mine. Vi må hjelpe dem å få noe å gjøre, og hjelpe dem. De har lyst å gå på stranda, få litt luft, de vil føle sommeren. Så jeg tar dem med til bassenget, og prøver å få dem til å bli glade, men det smerter i hjertet. I dag er det bursdagen til min søster Rina, hun blir 10. Hvordan kan vi feire uten mamma og pappa? Det er helt meningsløst.»

Tehila i farens begravelse

Tehila i farens begravelse

Så dere bare hopper over feiringene i år?

«Nei, på ingen måte. Vi skal fikse noe så hun får det bra.»

Og hvordan går det med moren din?

«Hun er utenfor livsfare nå, men fremdeles går det ikke så bra. Setebeltene reddet oss alle da bilen havnet på hodet, men kulene traff henne i overkroppen. Hun har en lang rehabiliteringstid foran seg, og det er en lang vei å gå fremover. Vi fortalte henne om pappe, men vi vet ikke helt hvor mye hun forstår og hva hun vet. Noen ganger sier hun til oss: «pappa er på jobben, han kommer snart hjem.» Så jeg snakker for det meste om meg selv, om hva jeg har gjort i dag, om det som er nytt.»

Snakker du om angrepet med henne?

«Nei. For jeg vet ikke hva jeg skal si, hva som ville bli for vanskelig for henne eller hvordan hun ville reagere.»

Rabbi Michael Mark, 46 år gammel, var blant de første som flyttet til Otniel. Han begynte å lede «hesder yeshiva», et program som kombinerer militærtjeneste med Torah-studier, da han var 24.

«De sa «kom og prøv dette en stund,» og siden da har han vært der,» sier datteren hans med et smil. «Han var tvers igjennom en lærer. Derfor var han så perfekt for denne jobben. Han kunne snakke med elevene i timevis, og alle visste de kunne komme til ham for å få hjelp. Unge par kontaktet ham for å få hjelp både for det åndelige og når det gjalt tekniske problemer. Han var veldig klok og kreativ, og alltid fant han en interessant måte å se på saken på. Før angrepet kom det tre-fire par til huset vårt for å få rettledning.»

Tehila sier faren hennes gjorde maksimalt ut av hvert eneste øyeblikk han hadde på jord.

«Den dagen vi ble angrepet, var vi på vei til å besøke moren hans, min bestemor. Vi skulle feire sabbat med henne, så hun skulle slippe å være alene. Du vet det står i Torahen: «Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i landet.» Så hvordan er det mulig at min far ble myrdet i ung alder, mens han var på vei til å oppfylle budet om å hedre sin mor? Jeg har tenkt masse på dette, men det har gått opp for meg at «lenge i landet» ikke nødvendigvis betyr at man skal leve til man blir 200. Det kunne jo også bety at dagene dine, hver eneste dag, blir lang. Min fars dager var lange. Han sto opp 4:30 og gikk sent til sengs, og hver eneste time på dagen var fokusert og brukt til viktige ting. Fetteren hans Yossi (Cohen), direktør for Mossad, sa i sin takketale at da min mor var 17, kom min far til ham og sa «jeg skal fri til henne». Yossi spurte ham «hva har du sånn hastverk med?». Pappa sa «det er trist med hver dag du kunne fått noe ut av, men som du mister.» Pappa visste hvordan han skulle prioritere tiden sin, og på den prioriteringslisten – der kom vi først.»

71097236811781980551no

Pedaya (i grønt) med farens fetter Yossi Cohen, som er direktør i Mossad

Angrepet skjedde 1. juli på Highway 60, i nærheten av den jødiske bosettingen Beit Hagai, og den palestinske byen Dura. «Jeg husker vi ba «De reisendes bønn» i bilen, og så tok jeg på meg headsettet. Vi hadde knapt reist hjemmefra, og så hørte vi skudd.»

En bil med palestinske terrorister kjørte opp bak familiens bil, og fyrte av skudd mot den. «Jeg hørte et smell, og like etter det hørte jeg geværskudd,» forteller Tehila. «Mamma skrek «skyting!» og alle de andre skrek «kom dere ned!», så Pedayah og jeg dukket, men pappa fortsatte å kjøre. Et par sekunder senere tippet bilen over, og det var stille i noen minutter. Jeg prøvde å snakke til foreldrene mine. Vi var fanget i bilen, og lette etter en telefon, men vi fikk ikke tak i noen. Plutselig hørte vi at noen sparket, og vi så en arabisk mann som forsøkte å åpne dørene og komme til oss.»

Var du redd han kunne være terroristen?

«Nei. Til tross for at han snakket arabisk, forsøkte han virkelig å roe oss ned og gjorde alt han kunne for å få opp dørene. Til slutt greide han å åpne dem og hjelpe oss ut. Med håndbevegelser forsøkte han å fortelle oss at vi ikke skulle være redde, og tok oss med til sin egen bil. Etterpå spurte folk meg «var du ikke redd at han skulle kidnappe deg?» Men jeg var virkelig ikke i stand til å bli redd. Jeg var i sjokk. Kona til den arabiske mannen var i bilen, hun var sykepleier og forsøkte å roe meg ned. Hun var veldig vennlig. I mellomtiden hadde en masse arabere samlet seg rundt bilen. Jeg fortalte kona hans at jeg hadde en kule i magen, og hun ba meg legge press på såret for å stanse blødningen.»

På ulykkesstedet

På ulykkesstedet

Skjønte du at det var et terrorangrep?

«Jeg skjønte hva som skjedde fra det første skuddet. Jeg var ikke forvirret. Jeg var også sikker på at mamma og pappa hadde blitt myrdet. Men først da jeg var i bilen til palestineren, spurte jeg om mamma og pappa. Konen hans fortalte meg «mammaen din er ok». Så da skjønte jeg at pappa ikke var det.

Følte du noen smerte?

«Pistolskuddet mot innvollene gjorde ikke vondt i det hele tatt. Jeg så at Pedayah ikke hadde blitt skadet, men at han var okay. Han sa hele tiden til meg «kom igjen, kom igjen», og jeg sa «jeg er ok, bare få ringt til noen», fordi ingen hadde dukket opp. En arabisk lege som passerte stoppet bilen sin og kom for å hjelpe oss. Han sa senere at han var på vei til fredagsbønnen. Han ga meg et håndkle å legge press på såret med, og ga Pedayah telefonen sin så han kunne ringe etter hjelp. Fem minutter senere kom soldatene.»

Rabbi Michael Mark var fanget i bilen. Han var bevisstløs, pustet ikke og hadde ingen puls da han ble dradd ut av kjøretøyet. Nødhjelpere fra Magen David Adom forsøkte å få liv i ham igjen med hjelp av sanitetskorpset i hæren, men til ingen nytte. Hans kone Chava, var alvorlig såret fra skytingen, og ble fraktet til Hadassah-sykehuset i Ein Karem i Jerusalem.

«De fikk mamma og pappa ut av bilen. Pedayah så mamma prøve å røre på bandasjene på hodet sitt, og derfor visste han at hun var i live. Men jeg så det ikke, jeg så bare pappa fra siden. Det kom fire ambulanser. Den første tok mammaen min, fordi hun var den som var mest alvorlig skadet, den andre tok meg, den tredje Pedayah, og pappa ble tatt til sist, for seg selv.»

Noen avv Tehilas slektninger ventet allerede på sykehuset da hun kom dit. «Der var det massevis av leger alle veier», forteller hun. «Såret begynte å gjøre vondt nå, men ikke så veldig. Bildene viste at jeg sannsynligvis hadde skader i tarmene, og at jeg trengte operasjon. Min svigerinne fulgte meg til operasjonsavdelingen, og noen timer senere våknet jeg på intensiven.»

Neste dag, lørdag morgen, var Tehila bra nok til å få høre de grusomme nyhetene om at faren hadde dødd fra barna sine. «Men jeg visste allerede at pappa hadde blitt myrdet,» sier hun og gråter. «Da søsknene mine fortalte meg det, var det bare en bekreftelse.»

Tehila med sin mamma og pappa

Tehila med sin mamma og pappa

Om at det var palestinere som hjalp henne ut av bilen og tok vare på henne til det kom hjelp, sier Tehila «en hånd er ond, mens en annen er vennlig. Min far trodde på det gode i menneskene, og sa alltid at de fleste (av palestinerne) ønsket å leve i fred. Jeg vet at ikke alle arabere er gode, og at noen er terrorister og mordere. Men vi må nå ut til dem som ønsker å leve i fred, og bekjempe dem som vil ha krig. Det var noen som prøvde å rope «død over araberne» i begravelsen, men vi ba dem ikke gjøre det, og respektere familien og pappas minne. Ekstremisme var ikke hans måte.»

Som et mareritt.

Den sabbaten, dagen etter angrepet, var en lang og grusom dag. «Lørdag kveld, før pappas begravelse, fikk alle barna blyant og papir og skulle skrive en minnetale,» sier Tehila. «Først ville jeg ikke. Jeg følte det var for vanskelig, og jeg visste ikke en gang om jeg kunne dra i begravelsen. Men om morgenen sa jeg til legene at jeg måtte følge pappa på hans siste reise, og de ga meg tillatelse til å bli bragt på båre i en ambulanse. Da vi kom til gravplassen følte jeg plutselig at jeg kunne skrive. Jeg fikk ut blyanten og papiret og skrev en tale til pappaen min.»

Men da det var hennes tur til å snakke, var Tehila for svak til å lese det selv, så tanten hennes leste det for henne. «Det var en vond drøm,» sier Tehila. «Virkelig et mareritt.»

Hun tilbrakte det meste av de neste sju dagene med å sørge på sykehuset, og ble utskrevet før de var over. «Det var veldig rart å komme hjem igjen fra det stille sykehuset, for å oppdage at det egentlig ikke var hjemmet mitt likevel. Noen hadde tatt over. Jeg kom inn og kunne ikke se stuen og kjøkkenet, fordi det var så masse folk der. Så jeg holdt meg på mitt eget rom sammen med vennene mine. Noen ganger kom jeg ut av rommet og var litt sammen med søsknene mine, og med bestemor. Men for det meste trengte jeg bare ro og fred.»

«I de sju dagene (sørgetiden) hjemme, savnet jeg mammaen min aller mest, og på sykehuset savnet jeg pappaen min mest. Jeg tenkte på at om han hadde overlevd, så kunne han vært sterk for oss alle, og ville ha satt himmel og jord i bevegelse for å gjøre mamma frisk. Og hvis mammaen min hadde vært med oss i denne tiden, ville hun ha gitt oss masse styrke. Men den siste dagen tenkte jeg at dersom mamma min hadde vært med oss i shiva’en, hadde det blitt enda vanskeligere, fordi hun var så nær til pappaen vår, og det er helt umulig å se for seg henne uten ham.»

Tehila med faren sin, Mark

Tehila med faren sin, Mark

«Jeg vet ikke en gang hva som skal skje nå, og hvordan vi kan komme oss videre,» sier hun i smerte. «Jeg tenker på sabbaten, vår største familiedag. Mamma min leser (Torahen) med pappa min, pappa min velsigner oss, og begge to slipper alt de driver med av andre ting fordi fredag til lørdag kveld er en tid som er bare for familie. De driver ikke med noe annet enn barna. De leser med oss, snakker med oss, vi ler og leser sammen. Jeg vet ikke hvordan sabbat vil være i fremtiden. Jeg vet hvordan sabbaten er nå – det er en trist dag. Det er hardt for meg å tenke på fremtiden. Pappa min kommer ikke i bryllupet mitt, han kommer ikke til å føre meg oppover midtgangen. Det er uforståelig. Det er helt uten mening.»

Hva trøster deg?

«Å vite at faren min ble myrdet for at Guds navn skulle helliggjøres. Bare virkelig rettferdige menn får lov å dø for Guds navne helliggjørelse. Og også å vite at min far ble myrdet fordi han reddet meg. Jeg føler stor takknemlighet. Jeg var privilegert som har hatt en slik far, selv om det bare var for en kort tid.»

«Vi er som en fønix»

Men livet går videre, og Mark-familien forsøker å tilpasse seg en ny rutine. Barna besøker moren sin på sykehuset etter tur – de lar henne ikke være alene et øyeblikk – mens de på samme tid forbereder seg for det som kommer etterpå.

De eldre barna hjelper, og det samme gjør tantene og onklene og resten av den utvidete familien. Med hjelp av dem forsøker Tehila å tilpasse seg livet slik det er nå. «Det er virkelig vanskelig for meg å reise på den veien hvor angrepet skjedde,» sier hun. «Første gangen, da vi dro forbi der, kom alt tilbake til meg, så jeg ba om at vi kunne kjøre en annen vei. Men etterpå har jeg kommet over det, og vi tar den vanlige ruten.»

Når du blir voksen, vil du fortsette å bo i Otniel?

«Jeg vet ikke om jeg har lyst å bo her,» sier hun åpent. «Jeg håper jeg har lyst til det, at jeg ikke vil være redd. Dafna Meir, som ble myrdet av en terrorist som kom på døren deres, bodde tre dører nedenfor oss. Men da det skjedde med henne, føltes det ikke som om det hadde noe med meg å gjøre. Jeg var veldig trist, for jeg kjente henne, men jeg følte meg ikke usikker i mitt eget hjem. Vi i Otniel er veldig godt kjent med sorg. Tolv mennesker fra bosettingen ble myrdet, og likevel følte jeg meg aldri redd for å bo her. Selvfølgelig skulle jeg ønske at staten Israel kunne gjøre mer så vi kan føle oss sikrere. Otniel er hjemmet vårt, og det har ikke sluttet å være det fordi om terrorister kommer hit.»

Så du er ikke redd?

 

8280559_8280664_rumble

Miki Mark med gjengen sin

 

«Jeg kunne nok være redd, littegrann, men pappa sa alltid at enhver kule har et mål, og at det som trenger å dø, ville dø, enten det var i en bilulykke eller ved middagsbordet hjemme, eller på veien til å besøke moren sin fredagskvelden. Vi tror at hvis du vil oppnå noe, så må du slåss for det. Gode ting kommer du ikke lett til. Vi har en sterk nasjon som har gått gjennom opptøyer og pogromer, Holocaust, kriger og terrorangrep – og likevel fortsetter vi og tror at ting vil bli bedre. Det er vanskelige utfordringer foran oss, men vi finner ut av det. Det er vanskelig og det smerter, men vi prøver å ikke knekke. Vi faller og vi kommer oss opp igjen, lik en fønix.»

 

 

 

Til alt overmål var den siste kommentaren til artikkelen da den ble lest, følgende:

«Faren din døde mens han okkuperte palestinske territorier ulovlig, og på den måten tvang tusener av mennesker til å leve i ghettoer under inhumane forhold, hvor de daglig blir plaget av hæren som er sendt dit for å beskytte ham og deg mot 10 år gamle barn.»

 Ynetnews.com

Terrorist dømt til 25 års fengsel

Alaa Ziad

Alaa Ziad

– Jeg gjorde ikke noe. De vil få meg til å bli en terrorist. Jeg vet ikke hva de vil ha av meg. Jeg er ikke noen terrorist.

Med disse ordene forsøkte Alaa Ziad, en 20 år gammel israelsk statsborger, å overbevise retten om sin uskyld, til tross for at han hadde kjørt bilen sin inn mot et busstopp ved Gan Shmuel for å ramme to soldater som sto og ventet på bussen. Han traff den ene av dem, Orel Azuri, en 19 år gammel sersjant, i det hun la på etter å ha snakket med en venn i telefonen. Hun hadde akkurat reist seg for et eldre par så de kunne få sitte.

Azuri tjenestegjorde ved en Iron Dome-enhet, og hadde vært på trening, og var på vei tilbake til leiren sin.

azuri2

Etter først å ha kjørt på henne så hun ble kastet i veggen, kjørte han over henne flere ganger. Hun ble svært alvorlig skadd, og lå bevisstløs, neddopet på sykehus i 13 dager før hun begynte å komme til hektene igjen. «Et mirakel har skjedd», sa jenta da hun våknet. Hun husker selve hendelsen, og så i neste øyeblikk var hun omgitt av medisinsk personell på sykehuset idet hun våknet, et par uker senere.

azuri3

Før han satte seg i bilen hadde han gått rundt i en halvtime bevæpnet med kniv ved Hadera. Like fullt hevdet han at han bare hadde mistet kontrollen over bilen.

Etter at jenta var påkjørt og nesten drept, gikk han ut av bilen og stakk henne gjentatte ganger med kniven sin. En forbipasserende kom til og prøvde å stoppe ham, og han stakk også ham og flere andre. Men til slutt kom det flere til, og han ble lagt i bakken og holdt nede til politi kom.

Nå er han dømt for hendelsen, og må sitte 25 år i fengsel for drapsforsøk på fire personer og for å true med kniv av rasistiske grunner, pluss at han må betale erstatning til den hardt skadde jenta.

azuri

Jenta er spesiell. Hun hadde drømt om å bli kommandosoldat siden hun var seks, men det ville ikke de militære. «Du blir ingen kommandosoldat,» sa offiseren som skulle vurdere henne. Men hun ga seg ikke. «Det er bare ikke mulig. Jeg skal vise deg at jeg skal bli kommando.»

Flere uker gikk, og hun nektet å gi seg for overmakten. Azuri ble kommandosoldat i luftforsvaret. «Hun var en vanskelig soldat,» sa hennes tidligere sjef da han besøkte henne på sykehuset. «Hun gjorde en masse dumme ting. Flere lørdager ble hun holdt i forvaring på basen. Men det var ingen som ikke falt for henne når de møtte henne,» måtte han innrømme.

Nå har hun kjempet sitt livs viktigste kamp. I august 2015, en måned etter ugjerningen, mens hun fremdeles ligger i sykesengen, sier hun at hun skal bli den første kvinnelige sjef i IDF.

azuri1

En 15 år gammel jente ble også knivstukket, og takker nå forbipasserende for at de greide å overmanne terroristen og få henne på sykehus. Hun var på vei til sitt eget bursdagsselskap, og hadde blomsterkrans i håret og sin egen bursdagskake i hendene.

Alaa Ziad ble dømt til 25 år i fengsel, og må i tillegg betale store summer i erstatning til de skadde. Han skal angivelig ha blitt oppildnet til ugjerningene av at jøder tok seg inn på Tempelplassen, hvor muslimene har etablert en moské.

Drepte israeler – nå ødelegges hans hjem

Bilen til Alexander Levlovitz ble totalt ødelagt. Han selv ble drept, grunnet steinkasting. Foto: Arik Aboloff, redningstjenesten i Jerusalem

Bilen til Alexander Levlovitz ble totalt ødelagt. Han selv ble drept, grunnet steinkasting. Foto: Arik Abuloff, redningstjenesten i Jerusalem

IDF forseglet i dag hjemmet til en palestinsk tenåring som står for retten for å ha forårsaket døden for en israelsk mann. Hensikten med forseglingen er å gjøre boligen klar for ødeleggelse.

Den 13. september 2015 sto Abd Mahmoud Doiat, den gang 17 år gammel, på en trafikkøy som skiller kjørefelt fra hverandre, og kastet en stor stein stein på en av bilene som kom kjørende. Bilen til den 64 år gamle Alexander Levlovitz, som var på vei hjem fra et Rosh Hashanah-måltid, ble truffet. Frontruten ble splintret opp så han ikke kunne se. Han mistet kontroll på bilen, kjørte inn i en stolpe og ble drept. Levlovitz hadde barn og barnebarn. Med seg i bilen hadde han sine to døtre.

Fire arabiske gutter ble arrestert og tiltalt for angrepet. Retten kom til at Doiat hadde den klart mest fremtredende rollen. Det er ingen tvil om at det var ham som kastet den dødbringende steinen.

Opprinnelig var hjemmene til alle de fire planlagt rasert, men israelsk Høyesterett kansellerte søndag ordren for tre av terroristenes vedkommende. Boligen til Doiat er imidlertid nå plombert i påvente av ødeleggelse.

En vanlig metode for ødeleggelse er at man fyller boligen med betong. På denne måten unngås det i stor grad å ødelegge andres eiendom.

Tilhengere av metoden mener det virker avskrekkende på wannabe-terrorister at det herjes såpass heftig med boligen deres etterpå, mens kritikerne mener dette er kollektiv avstraffelse. Vi er ikke i tvil om hvilken side organisasjoner som Kirkenes Verdensråd, Palestinakomiteen, IS eller Hamas tar i denne saken.

Avskrekking, eller deterrence, er et begrep for alle som interesserer seg for storpolitikk, maktbalanse, politiske blokker og lignende. Kort sagt kan en stat ha nok soldater og militært utstyr til å vinne over en fiende, men i tillegg ønsker man å virke så avskrekkende på fienden at de ikke en gang tenker alvorlig på et angrep. En slik effekt er for eksempel atombomben, eller et flyvåpen som er så overveldende at et angrep ville bety total utslettelse av angriperen.

Vi er heller ikke særlig i tvil om det vi skrev ved en tidligere anledning der Israels kontante og avskrekkende handlemåte overfor terrorister ble kommentert: hatet gjør dum. I tillegg til at den unge gutten må tilbringe mange år i fengsel for drapet, kan det altså nå se ut som om hans eventuelle bofeller må finne seg et nytt sted å bo.

Skulle han noensinne komme tilbake på sporet der «normale» mennesker befinner seg, vil han også måtte slite livet ut med vissheten om at han berøvet et annet menneske livet. Et menneske han høyst sannsynlig ikke noen gang hadde sett, ikke visste navnet på, men som han hatet nok til å kaste død og fortvilelse inn i familien hans.

Siden september har hjemmene til 11 terrorister blitt ødelagt, tre av disse grunnet hendelser tilbake i tiden før den siste terrorbølgen. I tillegg er 124 hjem klargjort for ødeleggelse, men sakene ligger i rettssystemet i påvente av dom.  I seks av tilfellene ventes det bare på effektuering av ordren, og sju andre har fått et foreløpig varsel.

De siste 6 månedene har 29 israelere og fire utlendinger blitt drept i angrep fra «palestinere». Rundt 200 av angriperne har blitt drept, to tredeler under angrep mot israelere, resten i sammenstøt med politi og militære styrker.

Palestinsk terror og den talende taushet

Dafns ektemann Natan med barna under begravelsen mandag. Skjermbilde fra Internett

Dafnas ektemann Natan med barna under begravelsen mandag. Skjermbilde fra Internett

Av i alt 150 angrep har 55 sin opprinnelse i Hebron. Med dette seiler Hebron opp til å bli en ”terrorsentral”. Samtidig blir angrepene alvorligere. Fra å være knivstikking på gaten og steinkasting og brannbomber mot biler på veien, kan du nå bli angrepet og drept i ditt eget hjem.

Dette er essensen av en artikkel i nettutgaven av Yedioth Ahronot, som tar utgangspunkt i de siste dagers hemningsløse og hjerteløse myrderier og forsøk på dette.

Med drapet på seksbarnsmoren Dafna Meir (39) midt foran øynene for barna hennes overgår de Palestina-arabiske jihadistene seg selv i avskyelighet. Noe feigere kan knapt tenkes.

Etterforskningen har vist at terroristen kom inn i landsbyen Otniel, som ikke er utstyrt med elektriske gjerder, og gikk til familiens hus, hvor han stakk ned og drepte Meir med knivstikk som var så dype at han ikke fikk løs kniven. Skrikene hennes var sannsynligvis med på å skremme ham bort.

Gutten, for det var en gutt på 15 eller 16 år, ble imidlertid fanget av et overvåkningskamera, og i dag ble han arrestert, mistenkt for ugjerningen.

Også under den andre intifadaen i 2002 var det Yeshivat Otniel som markerte opptrappingen. Bosettingen hadde ikke noe gjerde, og to Palestina-arabere kledd i IDF-uniformer, bevæpnet med gevær og håndgranater, kom seg inn i området, tok seg inn i kjøkkenet i yeshiva’en, og begynte å skyte rundt seg.

Fire elever ble drept, og venner av dem, samt noen soldater som ble tilkalt, ble også såret. Yeshiva’en og bosettingen ble et symbol.

Hebron-sektoren, Nablus og Ramallah kom i gang senere enn Øst-Jerusalem. Men nå er disse områdene blitt den rådende infrastruktur for terrorismen, og Shin Bet og IDF har ikke greid å komme opp med noen løsning som har gitt Israel full kontroll på situasjonen.

Journalisten påpeker problemet med den såkalte ”Hebron-snikskytteren”, en person som gjentatte ganger har skutt mot soldater ved Patriarkenes hule, den viktige jødiske helligdommen på stedet. Denne snikskytteren er fortsatt en trussel, ettersom han aldri er blitt tatt.

Myndighetene frykter nå fremfor alt at andre terrorister skal etterligne ugjerningen, de såkalte copycats. Dette skjedde ved begynnelsen av nåværende terrorbølge.

Sentralkommandoen har derfor beordret folk til å holde seg strengt til sikkerhetsprosedyrene, og disse har også blitt oppgradert ved alle landsbyer i de omstridte områdene langs Jordans vestbredd.

Ynet

Men hvorfor forteller ikke norske og internasjonale medier om en såpass grufull hendelse? Også en gravid kvinne ble stukket ned i et annet angrep like etter drapet. Tyst som i graven, med unntak av Dagen og muligens noen andre medier med begrenset opplag og smalt nedslagsfelt. NTB hadde riktig nok en svært kort melding i morges der de hevder at ”Palestiner pågrepet for drap på israeler” og at han er ”mistenkt for å ha drept en israeler i hans hjem i en bosetning på Vestbredden.”

Vi snakker om fire barn som går inn i det nye året uten en mor. Og vi snakker om to foreldreløse som enda en gang går en uviss fremtid i møte.

”Israelsk mor knivstukket til døde foran øynene på barna sine” er ikke en overskrift i internasjonale medier, skriver direktøren i Honest Reporting, Joe Hyams.

Han anfører to årsaker til dette.

For det første, unnskyldning nummer én: Dafna bodde i Otniel. Dette er på ”feil side” av en politisk linje. På denne siden er terrorisme forventet, om ikke unnskyldt. Ingen kan holdes ansvarlig når okkupasjon skaper håpløshet og hat. Hun forstod risikoen ved sine ideologiske valg.

Denne unnskyldningen er en taus sympati for terrorismen, og nærer en moralsk ekvivalens som nekter de virkelige ofrene for hatkriminalitet muligheten til å forsvare sine sivile og menneskelige rettigheter.

Unnskyldning nummer to: Vi kan ikke forvente at ethvert nytt dødsfall skal skape internasjonal medieinteresse.

Sant nok. Det er for mange nyheter og for mange dødsfall hver eneste dag. Redaktørene må derfor aktivt velge ut hva de skal gi oppmerksomhet i offentligheten. De fleste nyhetsorganisasjoner ville absolutt omfavne våre egne prinsipper om medias integritet når nyhetene omhandler Israel.

Og det er nettopp derfor unnskyldning nummer to ikke fungerer. Vi ser klart at grusomme forbrytelser begått av jøder mot palestinere, i nøyaktig samme politiske og sikkerhetsmessige arena, fortjener en full og fast medieoppmerksomhet. Mediene setter dessuten svært fort ting i sammenheng når dette passer inn i den historien de ønsker å berette. Vi ser ytterligere inkonsekvens i denne tenkemåten når amerikanske borgere mister livet i terror i Israel. Slike hendelser får oppmerksomhet over alt i verden også når et enkelt liv går tapt.

Hyams anfører en grunn for denne manglende oppmerksomheten. Den eneste grunnen.

– Du var en sionist, Dafna. Du var jøde.

Fordi du var på feil side av et ideologisk skille, ignorerte verden deg. Hadde dette skjedd mens du var i døren på Soroka-sykehuset, på ditt arbeid på rett side av den grønne linjen, hadde ting kanskje vært annerledes. Eller kanskje ikke. Fordi du var en israelsk jøde blir du ansett som mindre hjelpeløs og mindre forsvarsløs enn dem som er rundt oss. De som får det (u)moralske privilegium å tjene for sin frihet med oss som pris.

Hyams avslutter med å erklære at han skal minne om dette hver eneste dag. Hykleriet og skjevheten kan endres om man påpeker det, tror han. Hver eneste av oss kan gjøre noe, og på den måten endre verdens oppfatning av jødenes humanitet.

Blogs.timesofisrael.com