Kategoriarkiv: PLO

USA: Historisk dom mot palestinske selvstyremyndigheter

Terror mot israelere

Terror mot israelere

En amerikansk jury ga mandag en historisk kjennelse mot de palestinske selvstyremyndighetene (PA) for å ha deltatt i seks terrorangrep under den andre intifadaen. Sammen med dommen fulgte et erstatningskrav på $655,5 millioner.

De palestinske selvstyremyndighetene har allerede varslet at de vil anke dommen.

Saken ble fremmet av ti amerikanske familier som mistet sine kjære i terroren.

En rekke høytstående vitner ble ført i saken, som toppleder i PLO, Hanan Ashrawi, leder for etterretningen i Israels forsvarshær IDF, militære aktorer og leder for PAs «CIA».

Først og fremst anses dommen som en enorm moralsk seier for Israel. Det beviser det Israel har hevdet i alle år, nemlig at Palestina-arabernes talsmenn ikke egentlig er fredspartnere, men at de oppfordrer til terror.

Saksøkerne sier at de har «bevist for retten at de systematiske selvmordsbombingene og skytingen ble iverksatt i overensstemmelse med Yassir Arafats offisielle politikk, som var å ikke hindre kriminell vold mot sivile i Israel.

Jerusalem Post
Times of Israel

Israel responderer på terrorisme med boligbygging

Det bygges

Det bygges

Israels regjering tok i dag beslutningen om å åpne for 1800 nye boliger i de omstridte områdene i Samaria og Judea, skriver flere aviser i Israel. Det er ingen tvil om at beslutningen kom som en reaksjon på Palestina-arabernes nye regjering, som er en koalisjon mellom Fatah og terroristorganisasjonen Hamas, som har lovet å utslette Israel.

Uansett hvordan man ser på det, har Israel rett til å se saken fra sitt ståsted, som nemlig er at de er truet på livet av Hamas. Hamas er en organisasjon som er opprettet for å ødelegge Israel, organisasjonen avvise i sin grunnlov alle forhandlinger med Israel, og avviser å fravike fra målet. Islamsk hellig krig er det middelet de vil bruke.

Sett på denne bakgrunn er det slett ikke så underlig at Israel nå viser en hardere linje. Man har tilbudt enorme innrømmelser. Vi minner om juristen og ekspert på internasjonal lovgivning Alan Dershowitz’ oppsummering i Haaretz 12.02.2914. Han skriver om det umoralske i BDS-bevegelsens motiver, nevnt hos oss i artikkelen Ti grunner for hvorfor boikott er umoralsk og hindrer fred.

Man tar ikke innover seg den historiske realitet at Israel har tilbudt seg å avslutte okkupasjonen minst tre ganger. Og ved alle anledningene har det palestinske lederskapet, støttet av sitt folk, avvist å akseptere disse tilbudene.

I 1967 hadde jeg en liten rolle i å tilrettelegge FN-resolusjon 242 som satt opp formelen for å avslutte okkupasjonen mot en anerkjennelse av Israels rett til å eksistere i fred. Israel aksepterte denne resolusjonen, mens palestinerne hadde møte sammen med alle araberstatene i Khartoum, og utformet der sine tre berømte “nei.” Nei til fred, nei til forhandlinger, nei til anerkjennelse. Det var ingen tegn til boikott, sanksjoner eller avhending mot disse arabiske erkepessimistene.

2000-2001 tilbød Israels liberale statsminister Ehud Barak, sammen med den amerikanske presidenten Bill Clinton dem status som stat, og slutt på okkupasjonen. Yassir Arafat avviste dette tilbudet, en avvisning som mange arabiske ledere så på som en forbrytelse mot det palestinske folk.

I 2007 tilbød Israels statsminister Ehud Olmert palestinerne en enda bedre avtale. De ga ingen respons på tilbudet.

De aller fleste enkeltpersoner, organisasjoner og land hadde for lengst gitt opp alt som lignet velvilje og fredsforhandlinger med slike forhandlingspartnere. Det finnes bare to grunner til at Israel har forhandlingsvilje igjen: den ene er det internasjonale, utilbørlige presset, som bare Israel av alle stater i hele verden, opplever. Det finnes utallige andre konflikter – mange er mye større og alvorligere enn denne. Men ingen får så mye oppmerksomhet fra FN og verdenssamfunnet ellers.

Den andre årsaken er at Israel kort og godt ønsker en fred med sine naboer. Fremdeles, etter 66 år med trusler, terror og krig, tror noen i dette landet fremdeles på det gode i mennesket.

Israel ble av dette verdenssamfunnet med USAs nåværende president Barack Obama i spissen, presset til å frigi over ett hundre dømte terrorister. Gesten skulle angivelig gi velvilje hos arabernes ledere, slik at disse ville sette seg ned ved forhandlingsbordet.

Til tross for flere «gester» av samme type tidligere, som ikke hadde gitt Israel noe tilbake, ga den politiske ledelse etter, og trosset rettsfølelsen til de etterlatte for grusom terror, og ga fri tre firedeler av terroristene i bolker på 26 personer.

Som kjent strandet forhandlingene, og Israel står igjen tilbake som den som viste «gesten» uten å få noe som helst tilbake. Under møtene, som ikke var noe annet enn snakk om forhandlinger, ga PA-ledelsen ikke fra seg noen ting.

Ikke vet vi hva eller hvordan verden generelt tenker, eller Palestina-araberne og deres støttespillere her på berget. Israel fremstilles som en kolonimakt eller okkupant, og man fremstiller saken som om det er en selvfølge at Israel skal gi fra seg samtlige av de områdene man kaller «okkuperte» – for ingen ting.

Saken er helt motsatt. Israel ble angrepet av Jordan, som den gangen okkuperte – ulovlig – Samaria og Judea. Denne krigen vant Israel, og landet forholder seg nøyaktig slik Genèvekonvensjonene foreskriver at man skal forholde seg. At arabernes støttespillere fremstiller det som om det kun er én tolkning av situasjonen, nemlig deres egen, forandrer ikke på det faktum at det finnes en side til. Nemlig Israels.

Saken er at det skal forhandles. Ingen har krav på noe som helst etter de nevnte konvensjonene. Man skal sette seg ned og gi noe for å få. I tillegg har partene inngått et sett med avtaler (Oslo-avtalene) som egentlig sier det samme. Noen områder er administrert 100 % av araberne, andre har en stor grad av indre selvstyre, og i enkelte deler er det jødene som har kontroll. Dette er det altså avtale om, underskrevet av begge parter. Slik sett regner nok Israels politikere med at en god del av de omstridte områdene (som altså – en gang for alle – ikke er «okkupert» men omstridt) tilfaller Israel, mens andre deler tilfaller araberne.

I alle fall om de ville forhandle. Nå vil de jo ikke det, helt åpenbart. De vil slåss, og det mot overmakten. Israel har gjennom årene innsett at innbyggerne i Midtøsten forstår kun ett språk: styrke. Den som er sterk, har makt. Er du svak, er du død. Israel har derfor bygget seg opp til å bli en sterk militærmakt som kan forsvare sine innbyggere mot raketter, bomber og terrorisme.

Boligminister Uri Ariel sier beslutningen er en «passende sionistisk reaksjon på en palestinsk terror-regjering.» Han mener det vil komme flere utspill i samme retning. Dette har også PA-forhandlingsleder Saeb Erekat ytret bekymring for. Denne gangen har han ikke sagt noe om å åpne helvetes porter, men vil «tenke seg nøye om og finne en passende respons.»

PLO truer med å klage til FN, dette organet hvor Palestina-araberne etter hvert føler seg ganske sikre på å få flertall for sine klager mot Israel, gitt den store overvekten av arabiske og muslimske medlemsstater, samt andre Israel-fiendtlige land.

Det store bildet

Yassir Arafat smiler fra sin spesielle plass i helvete når han ser hvor godt folket hans har lært seg hans måte å fortelle Vesten hva de ønsker å høre, samtidig som de aktivt støtter terror. Som vi har sett, trumfer ønsketenkning ofte Vestens vilje. Det store spørsmålet er ikke om den nye regjeringen støtter terror. Både Fatah og Hamas gjør det, samtidig som de velger milde representanter som tilsynelatende driver regjeringen deres.

Med disse ordene avslutter Elder of Ziyon, en engasjert og kunnskapsrik blogger, sin kommentar til den nye palestinske regjeringen på nettstedet Algemeiner. Artikkelen har den treffende tittelen «Man ser ikke det store bildet når det gjelder den palestinske samlingsregjeringen».

Treffende nok har norske medier nesten totalt unngått å kommentere den viktige hendelsen. Er den ikke interessant nok for det norske folk? Til vanlig unngår ikke en eneste hendelse i området journalistenes falkeblikk, særlig hvis Israel kan lastes for noe. Denne gangen er det åpenbart verre, siden Hamas er en terroristorganisasjon. Kun fantasien setter grenser for de ubehagelige mareritt De Typisk Gode Nordmenn kan få, vel vitende at vi gir hundrevis av millioner til Palestina-arabernes ledelse. Norges naive regjering hadde forresten allerede godkjent en samlingsregjering før den ble tatt i ed. Ord spiller som kjent en større rolle enn gjerninger. Man ser ikke det store bildet.

Vi gjør oss derfor ingen illusjoner. Med forrige regjerings kunnskapsløshet og aggresjon mot Israel, med nyhetshegemoniet NTB / NRK / Aftenposten, og med Hylland Eriksens mørke (ja, vi siterer ordrett fra Documents skarpe, men berettigede kommentar), som kvittering for Israels gjestfrihet da han var i landet for å forelese, er det temmelig åpenbart at også norsk antisemittisme har gode kår. Hatets bakterier trives godt i den skitne, lunkne, fuktige grunnen de røde har beredt i årtier.

Det haltende samarbeidsprosjektet EU, og nå også Obamas defensive Amerika, ser ut til ikke å ha problemer med en samlingsregjering bestående av Hamas og Fatah, ettersom den tilsynelatende er besatt med teknokrater. Kerry og hans medarbeidere har ingen planer om å kutte den økonomiske bistanden. «Regjeringen ser ut til å være teknokratisk.» Man ser ikke det store bildet.

Problemet er, som bloggeren påpeker, at PA, altså det palestinske selvstyret, ikke rapporterer til folket, men til PLO. PLO er ingen demokratisk institusjon. De setter en «utenriksminister» ut på scenen, mens hans rolle er utelukkende seremoniell. De som trekker i trådene er Abbas, Erekat og andre. Det er NAD / PLO som tar alle beslutninger som gjelder, og som Vesten får med å gjøre, som sikkerhet, bosettinger, Jerusalem, flyktninger, grenser, vann, økonomiske forbindelser, kompensasjon, jordbruk, helse, turisme, transport, energi, telekommunikasjon og arkeologi.

Bloggeren uttrykker det slik:

Den viktige delen av avtalen med Hamas er ikke utplukkingen av teknokrater til PA. De er valgt med omhu for ikke å støte Vesten og for å få EU og USA til å se den andre veien mens Hamas blir mainstream.

Det som er viktig er fase 2, når Hamas slår seg sammen med PLO. Dette vil utfordre den tvedelte tungen som er i bruk, at PLO anerkjenner Israel – de mener det motsatte av det de sier, fordi Fatah anerkjenner terror i akkurat samme grad som Hamas gjør det. Det er her den virkelige politiske strid vil stå mellom de to gruppene. Og det kan bli veldig stygt, i det minste privat.

At Europa anerkjenner en regjering med en part som offisielt og uten å skjule sine hensikter har som formål å utslette Israel, er ikke overraskende. Det er i bunn og grunn det samme Europa som stilltiende, både aktivt og passivt deltok i myrderiene på jøder i årene 1939 til 1945, og før det aktivt, med vekslende metoder og vekslende press gjorde tilværelsen uutholdelig for verdensdelens jøder. Det er dette Europa som nå huser en økende antisemittisme fra venstresiden, samtidig som høyresiden i mange land presser seg frem med sine åpent nynazistiske ideer.

I tillegg til det allerede forsofne klimaet drar man i humanitetens navn inn millioner av muslimer, som heller ikke akkurat glimrer med sin toleranse for andre enn jeg, meg og mitt, hva religion og politikk angår. Frankrike, med illevarslende statistikker både fra 2012 og 2013, har allerede flere rystende og skremmende drapssaker som involverte flere iherdige muslimer, i Belgia hadde vi nylig antisemittiske drap på flere mennesker i et jødisk museum, utført av en tilbakevendt jihad-kjemper. Ingen overraskelse, Belgia huser utålelige holdninger, spesielt blant muslimer. Heller ikke særlig overraskende at en av de mest anerkjente, såkalt «moderate» og intellektuelle ledere, Tariq Ramadan, forsøker å gi inntrykk av at de drepte var etterretningsagenter, slik at drapene ikke så lett fremstår som antisemittiske.

Israel får stadig kritikk for å være negative. Det er ikke så lett for jøder å stole på omverden. De har lært seg at de kan stole kun på seg selv, og tar mer og mer konsekvensen av det. Ved å innføre jernhånd mot terrorismen, som eksempelvis sikkerhetsgjerdet, gjør de tilværelsen trygge for seg selv, og innser mer og mer at de får finne seg i åpenlys fordømmelse for sine valg. Men politikerne i Israel ser det store bildet.

Benjamin Netanyahu sa i dag rett ut at han var «dypt foruroliget» av USAs beslutning om å arbeide med den nye regjeringen for Palestina-araberne.

«Alle som virkelig ønsker fred må avvise president Abbas’ omfavnelse av Hamas, og aller mest USA, tror jeg, må gjøre det absolutt klart for den palestinske presidenten at hans pakt med Hamas, en terroristorganisasjon som søker Israels utslettelse, bare er helt uakseptabel.»

Også andre talsmenn for Israel var negative til USAs beslutning, som kommunikasjonsminister Gilad Erdan, som kalte amerikanerne «naive» – «naivismen sprenger alle rekorder», mens etterretningsminister Yuval Steinitz kalte amerikanerne for «hyklere.»

«Man kan ikke fremstille det som et Hamas-styre innad, og så presentere det som en regjering av teknokrater utad. Dersom disse ministrene identifiserer seg med Hamas, og Hamas identifiserer seg med dem og utpekte dem, da er de Hamas’ representanter. Dette er en Hamas-regjering, og Hamas er en terrororganisasjon.»

Steinitz ser det store bildet, –  og det er helt i tråd med bloggerens syn.

I mellomtiden – etter at den nye regjeringen er tatt i ed – applauderer Hamas en hendelse sist natt, hvor israelske soldater ble beskutt. Gad vite om det var Hamas-teknokratene eller Hamas-terroristene som kalte skytingen «heroisk»?

Fikk vi med oss litt av det store bildet?

Forenes i jødehat

Hamas-Fatah, ikke  fredelige hensikter akkurat

Hamas-Fatah, ikke fredelige hensikter akkurat

Fatah / PLO og «palestinernes» «moderate» selvstyremyndigheter viser nå sitt sanne jeg, og har slått seg sammen med sin erkefiende Hamas for å gjøre felles sak mot jødene og utrydde staten Israel. Ingen har noen sinne vært i tvil om at Hamas har i sitt charter at Israel skal utslettes, og at det er årsaken til at Hamas finnes, og at alle fredsforhandlinger er bortkastet tid – Jihad er den eneste vei.

Så vår bitende ironi og negativitet da Israel av verdenssamfunnet med USA i spissen ble tvunget til å gå med på å løslate 104 dømte terrorister for overhodet å få Mahmoud Abbas til forhandlingsbordet har nå vist seg å være pur realisme.

For det som nå har åpenbart seg for hele verden, inklusive det godhjertede Giver- og Samaritan-landet Norge, er at Abbas, PLO, Fatah og selvstyremyndighetene PA, slett ikke er interessert i fred. Ikke en millimeter. Det de er interessert i står nå åpent å lese i skriften på veggen, i stjernene og i dagens aviser: de vil ha Israel bort.

Ikke at det er noe nytt. Det har vi visst hele tiden. Arafat fjernet jo aldri de mye omtalte punktene i PLO-charteret som ikke anerkjente Israel, og også de muntlige lovnadene har lenge stått for fall.

Wikipedia skriver om PLO-charteret:

I 1964 opprettet arabiske stater organisasjonen PLO. I PLO-charteret fra 1968 slår organisasjonen fast at deres mål er utslettelse av staten Israel og opprettelse av en arabisk stat i hele det tidligere mandatområdet. Først mot slutten av 1980-tallet begynte PLO å bevege seg i retning av anerkjennelse av Israel. I 1988 gikk PLO med på å legge FN-resolusjon 181 (delingsplanen fra 1947) til grunn for en eventuell fredsavtale med Israel. I 1996 vedtok de å erklære de mest kontroversielle seksjonene i Charteret ugyldige, dette er også redegjort for i brevs form fra Arafat til tidligere president Bill Clinton. I vedtaket het det at «[t]he Palestinian National Charter is hereby amended by canceling the articles that are contrary to the letters exchanged the P.L.O. and the Government of Israel 9-10 September 1993». Det ble samtidig vedtatt å oppnevne en komite som skulle gjøre de nødvendige endringene og presentere utkast til nytt PLO-charter. Arbeidet i komiteen stoppet imidlertid opp, og det ble aldri produsert noen ny tekst. Dette er bakgrunnen for den fortsatte kontroversen kring charteret.

Så hva kan årsaken være til at dette aldri ble gjort i praksis tro? Det skyldes muligens det samme som nå fikk Fatah og Hamas til å bli enige? Skal vi gi fornuften såpass sjanse denne gangen?

Det er i alle fall definitivt slutt på fredssamtalene i denne omgang. Skal man ha fred med Israel, slutter man ikke åpent forbund med terroristporganisasjoner.

Fra Times of Israel: Den innerste ring av ministre rundt statminister Benjamin Netanyahu «avgjorde enstemmig at de ikke vil forhandle med et palestinsk selvstyre som innbefatter Hamas, en terroristorganisasjon som søker Israels ødeleggelse, lød det i en uttalelse etter et hastemøte som varte hele torsdag ettermiddag.

Uttalelsen er skarp, samtidig som den tar høyde for at Abbas ikke faktisk kommer til en enighet med Hamas i de neste fem ukene, slik at det eventuelt er en åpning for nye samtaler dersom saken endrer seg.

Hamas oppfordrer muslimer til å drepe jøder, og har avfyrt mer enn 10.000 raketter mot Israel, og «har ikke et øyeblikk avstått fra sin terroraktivitet mot Israel», sa Netanyahu.