Kategoriarkiv: Terrorisme

– Systematiske angrep har en pris

Jerusalem – ingen bånd til jøder?

Mens det på samme tid eldgamle og unge og friske landet Israel feirer sin 69 år lange eksistens som stat i nyere tid, økonomien i landet blomstrer og jøder markerer seg oftere på stadig mye arenaer og langt overgår oss her nord på de fleste områder, betyr det ikke så mye for Israel at venstresiden i vårt land av for oss uforståelige grunner velger å innlemme dem i sin 1. mai-protest. Det later til at behovet for å protestere for en del bunner i misunnelse. Rasjonelt er det neppe i noe henseende, og negative følger får det nok – for oss. Men Israel selv plages neppe av de sinte stemmene som har valgt seg det eneste fungerende demokrati i Midtøsten som offer for sine boikott-plakater og hese skrik.

Egentlig er det nokså uviktig for Israel hvem som anerkjenner hva. Men det som ikke er så uviktig for dem er det som kommer fra gigantiske FN, med den enorme betydning organisasjonen har innen forretningsliv, humanisme, kultur, politikk og en mengde andre områder.

FN-organet UNESCO har nylig vedtatt en resolusjon som kritiserer Israels arkeologiske utgravninger i Øst-Jerusalem som «brudd på folkeretten». Resolusjonen kaller også den jødiske nasjonen Israel for «okkupasjonsmakt».

Det er flertallet av medlemmene i en demokratisk organisasjon som bestemmer organisasjonens seriøsitet. Så også med FN. Hvis man setter seg ned og ser nærmere på medlemsstatene, ser man fort hvilken type organisasjon dette er – egentlig.

At FN vedtar resolusjoner som fordømmer jødenes stat er ikke noe nytt for den som følger med. Dertil er det for mange arabiske og muslimske stater som helt åpent går ut med sitt jødehat. Det er heller ikke noe nytt at mange europeiske land misliker jødene. Det kom nylig frem opplysninger som viser at de allierte visste om folkemordet under den annen verdenskrig langt tidligere, og at de derfor kunne ha gjort noe, men at de unnlot å gjøre noe. I skjønnmalende, romantisk fargede fremstillinger om motstandskampen i Europa er også ofte regjeringenes motvilje mot å redde jøder nedtonet, mens enkeltpersoners heltemot er fremhevet.

Sverige er ett av landene som brakte mange jøder i sikkerhet. Men her var det slett ikke landets regjering som risikerte noe for å redde dem, men det var enkeltpersoner som tok på seg den byrden, som regel med fare for sine egne liv. Landets regjering har ikke utmerket seg i positiv retning i så henseende, verken da eller senere.

Vi husker Sveriges utenriksminister Wallstrøms fordømmelser i fjor av det hun kalte «utenomrettslige henrettelser» når israelere uskadeliggjør terrorister som er i gang med å drepe israelske borgere. Sverige har i ettertid selv fått føle på hva det vil si å bli offer for jihad-terror.

Denne på sett og vis feminiserte selvskadende oppførselen som har preget Sverige siden før krigen, er i full gang med å ta rotta på sikkerheten for svenske borgere og har vært det lenge, men det er ikke tema her. Det er fullt tillatt å føre en politikk som tilkjennegir at man egentlig blåser i sine egne innbyggere, men man må akseptere at andre har omsorg for de samme og ønsker sikkerhet for sine borgere.

Den svenske regjering stemte som eneste land i Europa for FNs kulturelle organ UNESCOs resolusjon, som ett av 22 medlemsland. 10 land stemte imot, og 23 avsto fra å stemme. Israel har tidligere ikke hatt mye støtte i dette forumet, men denne gangen var det faktisk en forbedring i så henseende, ettersom Italia, Storbritannia, Holland, Hellas og USA med flere stilte seg på samme side som dem.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har offentlig refset FN-organet, og har opplyst at Israel holder tilbake 1 million USD av sitt FN-bidrag. Dette for å markere det absurde i at organisasjonen stadig arbeider for å redusere Israels bånd til Jerusalem. Han sa at organisasjonens «systematiske angrep» av Israel har en pris. Israel vil ikke sitte uvirksom og se på at FN forsøker å slette den jødiske statens bånd til sin hovedstad, som har hatt jødisk tilstedeværelse i tusener av år, og hvis bånd til jødene er ufravikelig og særdeles rikholdig dokumentert.

Ynet
Aftenposten
Times of Israel
Aftenposten

Når terroristen blir parlamentariker

Marwan Bin Khatib Barghouti

Medienes iver etter å sverte jødenes stat Israel samtidig som de overbyr seg selv i sin iver etter å unnskylde og unngå å nevne elefanten i rommet, tas til stadig nye høyder.

«LEDER OG PARLAMENTARIKER»?
En artikkel i New York Times søndag bringer en artikkel forfattet av den dømte og fengslede arabiske morderen og terroristen Marwan Barghouti. Her formidler avisen forbryterens forskrudde tanker om virkeligheten. Hva om de hadde intervjuet en annen dømt drapsmann, for eksempel vår egen Anders Behring Breivik. Kan vi tenke oss Aftenposten trykke hans brev, påtegnet fotnoten «Breivik er en norsk leder og aktivist»? Neppe. Ikke desto mindre er Barghouti i Times’ øyne en «palestinsk leder og parlamentariker.»

Men Barghouti er nok noe mer enn som så. Han er tidligere leder av Fatah’s bevæpnede ving, den beryktede terrororganisasjonen Tanzim. Han grunnla også Al-Aqsas martyrbrigader, en annen terrorgruppe med bånd til Fatah. I 2004 ble han dømt for fem mord og ett mordforsøk. Altså mistenkt, siktet og funnet skyldig i flere drap. I tillegg var han innblandet i flere andre terroraksjoner, og fikk dermed også straff for å ha vært medskyldig i disse.

Foranledningen for intervjuet i den amerikanske avisen, er en varslet sultestreik blant rundt 1.100 arabiske palestinere som er fengslet i Israel. Det sitter i alt rundt 6000 arabere i israelske fengsler med straffer for alt fra store, dødbringende terroraksjoner, til mindre alvorlige forhold. Israelske myndigheter avviser kravene fangene setter, og kaller dem «politiske motiver», og kaller kravene de setter for helt urimelige. Fengselsmyndighetene sier de «ikke forhandler med fanger», men samtidig er det klart at dette har skjedd før. Medienes vinkling og verdens forskrudde holdninger legger et enormt press på israelske myndigheter, så det er ikke utenkelig at dette skjer også denne gangen, uttalelsene til tross.

«VITNE OG OFFER»
Som de fleste dømte terrorister, og for øvrig som rundt 85 % av samtlige dømte forbrytere i verden, er Barghouti i sine egne øyne en uskyldig mann. «Med 15 år i et israelsk fengsel, er jeg både et vitne til og et offer for Israels ulovlige system …»

«Offer.» Som alle andre jihadister som har skapt død og elendighet, en ubeskrivelig og uslokkelig sorg og fortvilelse for en mengde mennesker, samt forkortet gleden over livet for de som kom i deres vei, ser han på sin straff som urimelig.

Og hans kriminelle kumpaner er tilsvarende uskyldig og «ofre», så Barghouti «satte seg fore at det ikke fantes noen annen utvei enn å vise motstand ved å gå til sultestreik.»

VELLYKKET SULTESTREIK – VILLE BLI GEVINST OGSÅ FOR NORGE
Man skulle jo inderlig ønske at de var tøffe nok til å gjennomføre streiken, så verden kunne bli kvitt 1.100 dømte terrorister, og det israelske samfunnet kunne slippe å gi dem husly og mat. Og Norge kunne saktens også sluppet noe billigere fra det, ettersom vi i mange år har vært medskyldige i terrorismen ved å bidra til å lønne dem mens de sitter i fengsel. Med jevne mellomrom forsøker norske politikere, særlig fra Frp, å få en slutt på denne avskyelige politikken, men til nå har det ikke skjedd. Kanskje en pressgruppe i utlandet skulle få bidra med en passelig lønn til vår egen «husterrorist» ABB, så vi kunne få smake litt på følelsen det utvilsomt må gi de etterlatte etter myrderiene hans? Det finnes åpenbart nok kar som er brodne nok. Særlig om man leter i mediekretser.

I tillegg har «palestinske» myndigheter en praksis med å hylle terrorister og deres familier, gjerne ved passende Facebook-honorering eller ved å oppkalle gater og plasser etter dem for deres bloddryppende udåder.

NEXT TO MANDELA
Terroristen får virkelig vise sin myke side i den amerikanske avisen. «Å sultestreike er den fredeligste form for motstand som finnes. Det gir smerte kun til dem som deltar og deres kjære, i håp om at deres tomme maver og deres offer vil få budskapet til å vekke gjenklang også hinsides de begrensninger deres mørke celler setter.»

Vi føler sterkt på det åndelige slektskapet til både Martin Luther King, Nelson Mandela og Moder Theresa, alle på én gang. «Leder og parlamentariker», du. Vi får litt samme følelsen vi får når NRK presenterer den dømte terroristen Lars Gule som «terrorekspert», «forsker» og lignende. Altså helt absurd. Hinsides alle elefanter. For øvrig kan selvfølgelig ikke Gule sammenlignes med Barghouti, – uten at de begge er dømte terrorister da.

Barghouti har vært spådd som leder for arabere som nå liker å kaller seg «palestinere» – de likte det nemlig ikke før. Da Delingsplanen ble introdusert, var det jødene som var «palestinere», og bare dem. De stolte araberne var bare det – arabere og ikke noe annet. Men så ble det opportunt å kalle seg «palestiner», de kunne man jo dikte opp en historie om et eget folk, som hadde en stat som het «Palestina» til tross for at alle vet at noe slikt aldri har funnes. Er du så heldig å finne en avisartikkel eller et postkort med teksten «Palestine», kan du være sikker på at den er jødisk.

Det siste var et sidesprang. Terroristen Marwan Barghouti er altså av mange sett på som en mulig arvtaker etter den 82 år gamle lederen for de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas. Problemet er at hans folk ble ekskludert fra et møte i sentralkomiteen i Fatah, og han selv ble ikke utpekt til nestleder. Så artikkelen hans i NYT blir av mange sett på som et forsøk på å nærme seg ledelsen i Fatah.

MÅ DRIVE SIN VIRKSOMHET FRA CELLA
Han fikk en talerstol i den respektable, amerikanske avisen, slik at hans politiske sjanser om mulig kan øke. Han vil nok imidlertid måtte drive sin eventuelle virksomhet fra fengselet, ettersom han soner fem livstidsdommer for de fem mordene han ble dømt for, og i tillegg 40 år for forsøk på drap. Man antar at han direkte har vært ansvarlig for 21 drap i 33 angrep, men tiltalene måtte droppes «på grunn av utilstrekkelige bevis». Full liste over blodighetene hans finnes her.

Det er langt fra første gang vestlige medier bidrar til anerkjennelse av terrorister, og på den måten holder i gang denne avskyelige virksomheten, og paradoksalt nok er ivrige medhjelpere for en dødskult som i stor grad rammer dem selv. Britiske Guardian skriver rosende om terroristen (2015). Sist fredag ble som kjent en britisk ung student stukket ned på bybanen i Jerusalem av en slik «ubevæpnet» motstandsmann som Barghouti. Kvinnens «forbrytelse» var at hun reiste seg for å gi plassen til en gravid kvinne. Hun var på feil sted til feil tid, og ble rammet av «fredelig motstand» i form av en kniv.

Inntil mediene endrer sine holdninger og informerer sine lesere på en korrekt måte om den fremgangsmåte disse jødenes fiender bruker, er de terroristenes apologeter og pådrivere, og må derfor kunne anses som medskyldig i deres myrderier.

New York Times
Jerusalem Post
Times of Israel
Wikipedia
UK Media Watch
Israelsk UD: Tiltale mot Marwan Bin Khatib Barghouti

USA flytter ambassaden?

1967. Jerusalem igjen på jødiske hender.

Flytting av USAs ambassade til hovedstaden i Israel, Jerusalem. Dette var en av president Trumps kampsaker da han gikk til valg. Så hvorfor har det ikke skjedd noe?

I et intervju med presidenten for noen dager siden ble dette bragt på bane, men presidenten svarte: «Jeg vil ikke snakke om det nå. Det er for tidlig.» Hvorfor vil ikke Trump snakke om flyttingen nå, det var jo viktig for ham i valgkampen? Har Trump kanskje møtt politiske motstandere som er ham for sterke?

Intervjuet berørte mange emner i hans utenrikspolitikk overfor Israel, men også på spørsmålet om overføringen av de 221 USD til palestinernes selvstyremyndigheter avviste han journalisten.

Marc Zell, som er en av to ledere i Republicans Overseas i Israel, sier til Arutz Sheva at årsaken er Israel. Det er altså ikke Trump som holder igjen. Han forteller at Trump «har vært enstemmig for å flytte ambassaden til Jerusalem, og han er det fortsatt. Men han går forsiktig frem av hensyn til israelske ledere.»

Benjamin Netanyahu sa før jul til den hyppig siterte i norske medier lille, venstreorienterte Ha’aretz at han så på Trumps vilje til å flytte ambassaden som «flott.» Det reises ikke noe tvil om Netanyahus ønske om at USA endelig gjør alvor av sin flytting. Hvis de gjør det. For USA har helt siden 1995 hatt en forordning om å flytte ambassaden, og ifølge Ha’aretz hadde både Bill Clinton og George W. Bush dette med i sin valgkamp. Men forordningen gir presidenten anledning til å utsette flyttingen dersom han to ganger i året skriver under på en erklæring om at han gir avkall. Begge de to presidentene skrev under på utsettelsen straks de ble valgt.

«En Trump-administrasjon ville [dersom den skulle bli valgt – dette var sagt i desember 2016] endelig akseptere det for lengst stående mandatet fra Kongressen, til å anerkjenne Jerusalem som staten Israels udelelige hovedstad.»

Så når Netanyahu nå likevel ikke får det som han ønsker, til tross for at verdens mektigste mann er villig til å gjøre det, skyldes dette antagelig det faktum at Netanyahu ikke har nok politisk makt. Ikke i et så tilsynelatende kontroversielt spørsmål. Venstresiden i Israel er som i Norge og USA opptatt av dialog, og ønsker ingen konfrontasjon. Araberne har fordømt Trumps valgløfte, og har direkte truet med bråk dersom presidenten skulle gjør alvor av sin plan om flytting til hovedstaden.

I forrige uke truet en koalisjon bestående av den såkalt sekulære Fatah, Hamas og Islamsk Jihad verden med «brann i regionen» dersom Trump gjorde alvor av planene om flytting. De viste til at Jerusalem er en «okkupert by» under internasjonal lovgivning, og at en slik handling vil bli sett på som at USA tar del i «åpen krig med vårt folk.» En del andre arabiske ledere har også advart, – eller truet om man vil. Men en etterretningsoffiser i IDF sier at vanlige folk, for eksempel i Gaza, ikke er så opptatt av dette. For dem kan ambassaden ligge hvor den vil. De er langt mer opptatte av om hvorvidt de har elektrisk strøm til daglige formål, skriver Times of Israel.

Venstresiden har åpenbart stadig et håp om en fredelig løsning. Ilan Baruch, politisk rådgiver for Meretz-partiet, med diplomatbakgrunn fra Sør-Afrika, sier i en kommentar i Jerusalem Post at han ønsker en slik flytting velkommen, men «bare etter at en fredsavtale er på plass, og okkupasjonen er slutt, med en palestinsk hovedstad, og med en amerikansk ambassade på plass i Øst-Jerusalem.»

Man kunne like gjerne tro på julenissen. De menneskene som sitter i ledelsen for Palestina-araberne i dag er i alle fall ikke kapabel til å få på plass noen fredsavtale. Mahmoud Abbas sitter på overtid og har for lengst vist sin manglende vilje til å få til en fredelig ordning hans folk kan leve med, og araberne i Gaza valgte seg en muslimsk terrororganisasjon til å styre for seg. Hamas har i sitt charter at fredsforhandlinger er «bortkastet tid», og gjør det rimelig klart at for dem er kun ett utfall akseptabelt: Jødene må bort fra landet. Landet tilhører den islamske «ummah». Mange muslimske ledere har sagt tydelig at «den palestinske saken» kun er et narrespill – enn så lenge bruker man nasjonalisme og «palestinsk stat» som våpen og middel. Når området igjen er på muslimske hender, ønsker man en arabisk, muslimsk storstat. Med andre ord, tilbake til stammekulturen som alltid har vært den regjerende i regionen.

Trump sier han respekterer Israels ønsker når det gjelder dette. Samtidig har han vist, og viser fortløpende, en imponerende evne til å gå imot den etablerte elite og gjennomføre sine planer til tross for venstresidens og medienes negative fokusering på ikke-vesentlige saker og deres populistiske opprop.

Det gjenstår å se om Israels statsminister greier å overvinne venstresidens motstand mot flyttingen i sitt eget land, eller om han kan overleve politisk dersom han velger å trosse den. Det kan også plutselig oppstå politiske situasjoner som snur folkemeningen over natten, eller på andre måter gjør det mulig som ser vanskelig ut i dag. Det mangler ikke på eksempler. Ett av dem er nettopp krigen i 1967 som gjorde det mulig for Israel å gjenerobre Jerusalem og igjen gjøre den til Israels hovedstad, slik den har vært det siden kong David flyttet sitt regjeringssete fra Hebron mer enn tusen år før Kristus.

Arutz Sheva

Arutz Sheva

Jerusalem Post

Times of Israel

Terrorist var palestinsk politimann

Mahmoud Abbas - en leder på overtid. Faksimile: The Tower

Mahmoud Abbas – en leder på overtid. Faksimile: The Tower

En terrorist åpnet i kveld ild mot vaktene som bevokter grensen mot de arabiske selvstyreområdene ved Ramallah. På israelsk side er det et lite samfunn som heter Beit El.

Tre personer ble skadet, en alvorlig. De tre ble bragt til sykehus i Jerusalem.

Det er arabiske medier som opplyste om at gjerningsmannen er en politimann ansatt i den palestinske selvstyremyndigheten.

Shai Elon i Beit El sier til Arutz Sheva at det nå er nødvendig å sende et klart budskap til araberne. Slik terror må få følger, nemlig at Israel annekterer Samaria og Judea, den såkalte Vestbredden.

Viseforsvarsminister Eli Ben-Dahan sier han slett ikke er overrasket over at terroristen var en politimann. «Jeg hørte at terroristen som utførte angrepet var fra de palestinske sikkerhetsstyrkene. For meg er dette ingen overraskelse. Jeg har sagt i lang tid at de palestinske selvstyremyndighetene ikke er noen løsning – de er en del av problemet», sier han til avisen.

«De palestinske selvstyremyndighetene har oppfordret til mord i 23 år, i utdannelse og i medier. Det er et mål for dem å myrde jøder. Israel har derfor ikke noe annet valg enn å kutte forbindelsen med de palestinske selvstyremyndighetene,» sier han.

Avisen skriver videre at et økende antall ønsker disse selvstyremyndighetene nedlagt. De er ledet av en formann som sitter fem år på overtid etter at hans valgperiode gikk ut, og han nekter å holde nye valg. Myndighetene er involvert i terror, de avviser fredsforhandlinger, de nekter å anerkjenne Israel som jødenes hjemland, og de har også sviktet sitt folk ved at de milliarder som er gitt av verden for å bedre deres liv, aldri har nådd frem.