Kategoriarkiv: Politisk

Vær med å stanse BDS-bevegelsen!

United with Israel ber oss å være med å be Den norske Nobelkomité å avvise nominasjonen av BDS-bevegelsen:

Denne galskapen må stoppes! Få Nobelkomiteen til å se bort fra den meningsløse nominasjonen. BDS-bevegelsen er ikke verdig noen fredspris.

BDS-bevegelsen har offisielt blitt nominert til Nobels fredspris. Dette er en provoserende og motbydelig handling.

Nominasjonen kommer fra den norske parlamentarikeren Bjørnar Moxnes, som helt feilaktig hevder at «BDS bør støttes betingelsesløst av alle enkeltpersoner og land som har et demokratisk sinnelag».

Moxnes er åpenbart ikke kjent med hva BDS står for, når han skriver at «som BDS-bevegelsen har vi alle en forpliktelse til å stoppe den fremvoksende rasistiske og høyreorienterte politikken som herjer for mye av vår verden. Vi må sikre fred, rettferdighet og likestilling for alle mennesker.» Hvor kommer BDS-bevegelsen på noen måte inn i dette bildet?

Han beskriver BDS-bevegelsens aktiviteter ved å gjenta andres feilaktige uttalelser. Blant annet sier han at BDS ønsker like rettigheter for «palestinske borgere i Israel, som diskrimineres av flere titalls rasistiske lover», og at BDS ønsker å «sikre de palestinske flyktningene den internasjonalt anerkjente juridiske rett de har til å vende tilbake til sine hjem og sitt land som de ble utvist fra.»

«Tolv år etter lanseringen av BDS er det på tide at vi forplikter oss til å gjøre det rette. Alle land må avslutte sin medvirkning til Israels militære okkupasjon, deres rasistiske apartheid-regelverk, landets pågående tyveri av palestinsk land, og andre grove brudd på menneskerettighetene», sier han.

BDS-bevegelsen hevder at de er en menneskerettighetsbevegelse som søker fred. Dette er ikke riktig. Den egentlige motivasjonen er antisemittisme. Målet er å ødelegge den jødiske staten.

BDS er en form for jihad som har sin opprinnelse ikke bare før krigen i 1967, men før etableringen av staten Israel. Den har sine dype røtter i nazistenes boikottkampanje mot jøder under Holocaust.

BDS-bevegelsen kjører en villedende og moralsk forkastelig kampanje mot Israel. Alle som ønsker fred i Midtøsten bør fordømme bevegelsen.

Det er en antisemittisk bevegelse som har som mål å delegitimere den jødiske staten. Det endelige målet er å utslette den. BDS-bevegelsen er ikke noe mindre enn «den siste mutasjon av det som er verdens eldste hat.»

Hva kan vi gjøre?

Nobelkomiteen er ansvarlig for å velge en vinner for Nobels fredspris.

Vi må fortelle nobelkomiteen at dersom den virkelig ønsker fred i verden og ønsker å beholde en siste rest av integritet for Nobels fred, så må den kategorisk avvise nominasjonen.

Hva kan vi gjøre?

Nobelkomiteen er ansvarlig for å velge Nobels fredsprisvinner.

Vi må fortelle Nobelkomiteen: Hvis du virkelig søker verdens fred og ønsker å beholde noen siste skritt for integritet for den edle fred, avviser BDS ‘nominasjon kategorisk.

Oppfordre Nobelkomiteen til å avvise den meningsløse nominasjonen!

Metoo og jødehat

Sabrin, israelsk politioffiser. Israel er multikulturelt og tolerant. Fargerikt også.

Hva har en kampanje for å stanse trakassering av kvinner med rasisme rettet mot jøder å gjøre? Les, så ser du. Tangeringspunktene er flere enn du kanskje tror.

Det er definitivt en uting at personer med makt utnytter sin posisjon for å få fordeler. Slik sett er #metoo-kampanjen som går nå, bra fordi den setter søkelyset på noe av problemet. Personlig ville jeg stå langt fremme i køen for å beskytte mine kjære mot slike overgrep, og det med alle midler. Noen av historiene er nokså rystende, særlig når varslerne opplever nærmest å måtte stå skolerett for å nå frem.

Andre er merkelige og fremstår som nærmest patetiske. Klossede menns tilnærminger er ikke overgrep.

Men det er likevel mange sider ved kampanjen som ikke belyses. Årsaken er en grunnleggende villfarelse. Og den er selvforskyldt.

BRUKES POLITISK
En side av saken som er åpenbar, og som vi har sett blomstre i det politiske liv helt nylig, er at kampanjen brukes politisk. Den brukes for å eliminere politiske motstandere i eget eller andres parti, den brukes av politikere og media for å sverte motstandere og til å skape frykt. En frykt som nå begynner å bli så påtrengende at folk angir seg selv av frykt for at for mye av deres kritikkverdige oppførsel skal komme ut.

RYKTER KAN ØDELEGGE LIV
En annen side er den totale mangelen på rettssikkerhet. Det vrimler av anonyme «varsler» og beskyldninger der ute som neppe alltid kan verifiseres. Særlig når forholdene ligger flere tiår tilbake i tid og det kanskje ikke finnes vitner. I rettssystemet har vi krav til bevis og forsvarer, hvor alt som kan reises av tvil om gyldigheten av anklagen og formildende omstendigheter for den anklagede skal komme i betraktning og også komme tiltalte til gode. Nå kan det innvendes at dette ikke er en rettssak, og at politikk og forretninger handler om tillit.

Men det er likevel helt klart at vi snakker om personer, levende mennesker som har et liv. Mange av disse har nå fått sin karriere avbrutt, og vi kan vel også regne med at uthengingen, selvforskyldt eller ei, har fått konsekvenser for svært manges privatliv. En tragedie i seg selv. Og det er helt klart at de som henges ut ikke har fått det forsvar eller blitt innrømmet de formildende omstendigheter som det ville vært om dette var en rettssak. Det kan godt tenkes at kvinner som av en eller annen grunn er bitre eller sjalu bruker #metoo for å hevne seg. Hvorfor ikke? Det skjer jo hele tiden i samfunnet ellers, fra både menn og kvinner. Forskjellen nå er at #metoo later til å være reservert for kvinner.

HVEM KAN DØMME RETTFERDIG?
Man kunne også nevne det ubestridelige faktum at livsområdene følelser og kjønnsdrift allerede lenge før #metoo var det aller vanskeligste for svært mange mennesker. Det er ikke akkurat få bøker, filmer, teaterstykker, sanger og musikaler som har utgangspunkt i nettopp dette. Ellers så fornuftige og rasjonelle mennesker kan bli satt helt ut av sine egne følelser, og det kan stikke dypt og prege folks liv i flere tiår, kanskje hele livet. Slik har det vært til alle tider. En persons uansvarlige lek med andres følelser kan såre dypere enn alle andre forhold man møter i livet. Blir det lettere av at utenforstående avgjør saken og dømmer ut fra det de tror er fakta? Kanskje situasjonen faktisk var stikk motsatt av hvordan den ble fremstilt? Eller er det bare menn som leker med det motsatte kjønns følelser?

PAYBACK TIME
En tredje side nevnes ikke så mye. Det er klokt å filosofere litt over hvorfor. En venn uttrykte det omtrent slik: «Krefter i samfunnet har i årtier arbeidet intenst for å avskaffe alle normer og grenser for seksualiteten. Men de liker ikke mannstypen dette skaper.» En annen venn skriver: «Ekteskapet er i oppløsning, kjønnsroller i fri flyt. Blygsel er en raritet. Fri sex er en selvfølge. Trofasthet er gammeldags. Avholdenhet er tåpelig. Pornografien flyter. NRK har ikke lenger noen grenser for hva som kan vises av intimiteter. Og verken kristenfolk eller biskoper protesterer.» En tredje uttrykker det slik: «Et gjennomseksualisert, porno-infisert samfunn er ikke i nærheten av å se seg selv i speilet. Ta en titt på hva NRK har holdt på med de siste årene.» Sist, men ikke minst: lederen for Stortingets eneste presumptivt kristne parti går i «Pride»-marsjen i Oslos gater. Løssluppenhet er in. Grenser skal brytes. De såkalt kristne er slett ingen festbrems.

Man må faktisk høste hva man har sådd. Nå er det tid for å begynne å betale avdragene.

KLATREMUS
Nok en side av saken er det faktum alle vet: at det i en del bransjer finnes «klatremus» – altså kvinner som i kraft av sin sjarme eller sitt utseende bruker kjønn som middel for å nå posisjoner de ellers ikke ville fått. Typisk og etter hvert grundig dokumentert i politikkens verden, men kampanjen begynte i underholdningsbransjen. Også her er det et velkjent fenomen. Man ligger seg til en rolle. Hvorfor gjør man det? Det typiske metoo-offer er jo ikke voldtatt. Det er svært sjelden at metoo-historiene fører til anmeldelse og siktelse. Grunnen er selvsagt at kvinnene ofte er med på leken. Hvorfor gjør de det? De blir jo ikke tvunget.

SILER MYGGEN OG SLUKER KAMELEN
Et femte poeng er selektiviteten man utviser midt i den moralske indignasjonen. Vår tidligere statsminister, den aldrende Gro Harlem Brundtland kaster seg på #metoo-bølgen med sin sjokkerende historie fra studietiden om at en gift, eldre mann tar henne på halsen, og media følger opp med mer eller mindre rystende historier fra fjern og nær. Noen vekker berettighet harme, andre får en til å riste på hodet over hva folk kan finne på i fylla.

Samtidig må det såkalt «alternative», «kontroversielle» medier til for å peke på virkelige ofre. Og da snakker vi om hjerteskjærende overgrep som får frem det dypeste av medfølelse og sorg, men også raseri og hat. Som historien om den finske 17 år gamle Jonna, som i 2015 ble fanget av en 26 år gammel afghansk asylsøker og voldtatt. Etterpå bandt han jenta til en stol, helte bensin over henne, ryktene forteller at han helte bensin også inn i munnen hennes, satte fyr på og brente henne levende. Norske såkalte toneangivende medier som er så grenseløst indignerte på vegne av kjendiser som har fått forespørsler om sex at de nesten ikke får plass til andre saker på forsiden, har oss bekjent ikke skrevet en linje om saken. Ikke et bittelite avsnitt. Saken er et par år gammel bare, og står omtalt i mange finske og internasjonale nyhetsmedier.

I vårt på mange måter moralsk grunnstøtte naboland Sverige, hadde vi rundt juletider i fjor ikke mindre enn fire gjengvoldtekter i Malmö. Dette ble nevnt i norske medier, men greide langt fra å skape noen nevneverdig indignasjon, etter det vi kan se. Ingen løftet på øyelokket. Det er fremdeles #metoo som gjelder. I en slik grad at kjendiskvinnene valgte å vise sine utringninger og splitter i sort farve under Golden Globes i år for å vise medfølelse. Virkelig sjokkerende grad av empati. Vårt femte poeng over demonstreres så overtydelig at bare de som insisterer på at – jo, keiseren har klær, ikke kan se det.

SELEKSJON OG FORTIELSER = FAKE NEWS
Eksemplene er bare toppen av et isfjell som mange er helt uvitende om. For oss andre er det et hav, en endeløs strøm av sjokkerende og grusomme hendelser, hver enkelt av dem er alene nok til å sette normale mennesker ut av spill for lange tider, emosjonelt sett. De personlige lidelsene er så enorme at man får et sjokk

Man kan ikke så godt anklage folk flest for at de ikke tar seg tid til å undersøke og leser mengder av utenlandske medier, og man kunne også forstå at det fører et visst stigma med organisasjoner som av gammelmedia konsekvent blir ansett og beskyldt for å være alt fra «høyrepopulistisk» til «kontroversiell». Vi husker vel alle venstresidens og medias intense anstrengelser for å knytte skribentene «Fjordman» og Hans Rustad samt alle deres lesere til massemorderen Anders Behring Breiviks sinnssyke myrderier, for øvrig med omtrent like stor suksess som venstresiden i USA har med å knytte Trump til Russland. Det koster litt å ta egne valg og ignorere den massive fordømmelsen og stigmatiseringen av alt og alle som ikke er venstreliberal.

Men det er ingen unnskyldning for mediene, som har kjørt sitt løp i årevis, med en svært gjennomtenkt og godt planlagt og fundert fortielses-policy. Det er ikke alltid mulig å arrestere dem for løgn. Men i denne sammenheng er også fortielse løgn. For har kanskje ikke publikum rett på å få den hele og den fulle sannhet om de såkalt «kontroversielle» tema, slik at man kan danne seg et riktig bilde av hva som skjer, som grunnlag for å danne seg meninger, og for eksempel grunnlag for hva man skal stemme ved neste valg? Av ovennevnte eksempler er det lett å slå fast at media pålegger seg selv sensur. Enkelte ting; hendelser og trender må for all del ikke kommuniseres til folk.

Vi hadde et knusende eksempel rett før jul, der SSB kom med tall som viser at innvandrere topper kriminalstatistikken. Reaksjonen fra politiske korrekte politikere, rikssynsere og medier var samstemt: man hadde «glemt» å justere for kjønn og alder, mente man fort.

Problemet er at en slik justering for kjønn og alder forutsetter at forholdene er annerledes enn hva de vitterlig er. Det er faktisk flere unge menn blant dem som kommer, enn kvinner og eldre. Det er slik virkeligheten er! Unge menn er overrepresentert, derfor blir det flere overgrep og forbrytelser. Men politisk korrekthet, den intense trangen etter å fremstille virkeligheten slik man mener den burde ha vært i stedet for å fremstille den slik den er, tar overhånd. Det er slett ikke sikkert at de som står for slike meninger, i det hele tatt vet om at de er så fjernt fra virkeligheten. Jeg tror faktisk ikke det. De tror fullt og fast på sitt. Halvannet tiår med stadige innspill fra slike, har overbevist meg om at det er slik. De har blitt faktaresistente ved å benekte fakta igjen og igjen.

TANGERINGSPUNKTENE
Hva har så #metoo med jødehat å gjøre?

Jo, nøyaktig de samme mekanismene gjør seg gjeldende. Ingen avis og ingen TV-stasjon med respekt for seg selv vil si noe annet enn at de «selvsagt» er sterk motstander av antisemittisme. De er full av empati med de stakkars jødene som ble myrdet av nazistene og deres villige hjelpere i inn- og utland. Det er lett å finne artikler som fordømmer jødehat.

MEDYNK BLIR TIL INDIGNASJON OVER OFFERET
De samme mediene og de samme politikerne er snare med å komme med udokumenterte påstander. Israels kamp mot islamsk jihad blir fort «antagelig et brudd på folkeretten«, det er ikke lenger tabu å sammenligne Israels antiterror-tiltak med tyskernes nazisme, det vrimler av ord som «overgrep«, korrupsjon, maktmisbruk eller mistanke om dette, man kaller sikkerhetsgjerdet for «skammens mur«, man kommer gjerne med helt feil og misvisende påstander mot Israel på lederplass, og mange ønsker boikott av det eneste demokratiske landet i regionen, og gir høylydt uttrykk for det. Og Norges «borgerlige» regjering tok avstand fra Trumps anerkjennelse av Israels hovedstad.

Det er lett å gråte en skvett over de stakkars uskyldige jødene som ble utryddet for 70 år siden. Å gråte med de nålevende jøder er verre. Eller: det er lett å vise empati for europeiske ofre for muslimsk aggresjon. Adskillig verre er det når ofrene er israelere. Da er jihaden plutselig politisk betinget. Resistance.

VI FINANSIERER TERRORLØNN
Den siviliserte verden er nærmest samstemt i sin fordømmelse av muslimsk terror, og bruker enorme summer for å beskytte seg mot den: i hele Europa ser vi budsjettene sprenges. Politiets overvåkningsenheter har ikke på langt nær kapasitet til å overvåke de som skulle vært det. Det settes opp fysiske skiller for å hindre Allahs soldater i å kjøre inn i menneskemengder for å tekkes Allahs påbud om å drepe flest mulig «kuffar» – vantro. Alt for å sikre seg og sin familie en plass i paradis.

REGJERINGEN: TERRORLØNN BØR AVVIKLES
Når det gjelder muslimske araberes terroraksjoner mot jøder, blir det helt annerledes. Da tar man plutselig parti for terroristene. Ikke bare unnskylder man dem og omskriver deres hatefulle dødelige angrep som politisk motstand, men man er aktivt med og finansierer det. Norge bistår de såkalte «palestinerne» med rundt 600 millioner kroner hvert år, vel vitende om at det betales penger til fengslede terrorister, såkalt «terrorlønn.» Dette er ingen hemmelighet. Du finner artikler om det delikate temaet fra både ett og flere år tilbake. Også i ledende medier, selv om disse selvsagt ikke har den store interessen av å belyse forholdene.

Terrorister som dreper jøder blir i norske medier forøvrig «terrorister» i anførselstegn. Kanskje vi burde begynne å kalle vår lokale massemorder for «terroristen» Anders Behring Breivik? Og alle angrep mot jøder i Israel er «angivelige» angrep. Alle ofre er derfor «angivelige». Prøv å si det til de etterlatte etter ABB.

Norske myndigheter gjør ikke en gang et helhjertet forsøk på å vri seg unna påstandene når de blir forelagt. For anstendighetens skyld sier daværende utenriksminister Børge Brende at ordningen (med å lønne terrorister) bør avvikles. Sterke ord fra et land som anser seg som en av verdens ledende i fredens tjeneste.

Jeg tror nok Trumps trussel om å trekke tilbake økonomisk støtte virker sterkere. Det private næringsliv ville aldri drømme om å fortsette å pøse inn penger i et system som aldri leverer resultater.

FAKE NEWS: SELEKSJON
For ikke å nevne alt som utelates i mediene. Her er det nesten lettere å finne eksempler. SøkNobelpriser i fysikk og kjemi, oppfinnelser innen legemiddelteknologi og legevitenskap, jordbruksteknikk og økonomisk vekst. Nær sagt alle positive nyheter om det jødiske landet utelates i norske medier, og dette har vært gjort nokså konsekvent i årtier. Og her snakker vi om mengder av stoff, ettersom jødenes stat er blant verdens ledende på blant annet feltene over.

BARE NEGATIVE NYHETER FRA ISRAEL?
Tror vi ikke det gjør noe med folks holdninger at den jødiske staten blir nevnt bare når noen mener de gjør noe galt, og det er omtrent alltid, og aldri når de gjør noe positivt? Hvor leste vi sist i en norsk avis, eller så på TV at Israel var på plass før alle andre med sine hjelpeorganisasjoner etter et jordskjelv, en epidemi eller en flom? Det skjer gang på gang. Når var hovedoppslag på TV at det faktisk nærmer seg en effektiv kur mot Altzheimer, eller at leger i Israel har fått til at kreftceller kan angripes inne i kroppen så de dør, noe som minsker behovet for operasjon og kjemikalier? Israel er et oppkomme av innovasjon og nyvinninger, ikke minst på det medisinske feltet. For ikke å snakke om de tusenvis av syrere som ble hentet over grensen under borgerkrigen, så de kunne få kvalifisert hjelp for krigsskadene sine? Kanskje Aftenposten skrev positivt om gutten fra Gaza som fikk nyretransplantasjon i Israel? Er du en av de få (jada, det er ironi) nordmenn som bruker mobil eller datamaskin, eller ligger på sykehus og får avansert behandling er sannsynligheten meget stor for at du sitter med israelsk teknologi mellom hendene.

ROTEN SOM BÆRER OSS
Flere tar nå til orde for en moralsk opprustning av landet vårt. Det er bra. Problemet er at man ikke uten videre kan hente inn det man tapte uten å gå den samme veien tilbake. Samfunnet vårt bygger, eller skulle vi kanskje si bygget? – på de eldgamle ti bud som jødene fikk av Gud. Det ligger en rot begravet et sted som er grunnlaget for alt godt. Vår kristne kultur bygger på jøden Jesus, og Jesus bekrefter at frelsen kommer fra jødene.

Skal man finne tilbake til verdier som sikrer en mer rettferdig verden, hvor ærlighet bestemmer hva som er viktig for mediene og politikerne, og en verden hvor den svake – og da snakker vi om den virkelig svake part – får sin rett, da må vi også bort fra humanismen og andre krefter som vil ha bort alle grenser. Så må vi tilbake til arven fra det jødiske folk – Israels Guds bud. Man må rett og slett erkjenne at man er på ville veier, og være villig til å akseptere at det finnes gode krefter – og onde. Da vil det nok også publiseres flere av de talløse positive nyhetene fra fyrtårnet Israel.

Jøder presses ut av Europa – fra alle sider

Vasily Vovk. Foto: (Creative Commons Attribution) Pulse News

Det bør ikke overraske noen at verden nå tilsynelatende mer og mer går av hengslene. Mens man iherdig pleier en fasade som human og fredselskende, stortrives samtidig de verste uhyrligheter i det samme miljøet. Dette er som forventet.

Som så ofte før er det jødene som må lide for menneskenes kynisme.

ANTISEMITTISME FRA MUSLIMER
En sak vi har påpekt i årevis er den ukontrollerte og store innvandringen av muslimer. Vi ser alle terroraksjonene, hvor alle ikke-muslimer er ofre, noen ganger også muslimer, men samtidig er det ofte en ekstra brodd rettet mot jøder. Vi har Bataclan, som hadde jødiske eiere, vi har Charlie Hedbo, hvor et jødisk supermarked ble angrepet samtidig som redaksjonen i satire-avisen ble slaktet ned, vi har de grusomme drapene på fire uskyldige mennesker på en jødisk skole i Toulouse, heriblant tre barn. Alle angrepene fant sted i Frankrike, som har den største jødiske befolkningen i Europa, men også antagelig den største muslimske befolkningen i det ikke-muslimske Europa.

Likeledes jihad-aksjonen mot Krudttønden i København, som gikk over fra å være et angrep mot ytringsfriheten til å bli en ren henrettelse, da den jødiske sikkerhetsvakten Dan Uzan (37) ble skutt og drept av 22 år gamle Omar Abdel Hamid El-Hussein.

For å stanse et øyeblikk ved Frankrike igjen, så har jødiske organisasjoner i flere år samlet informasjon om de angrep som skjer mot jøder i landet. Dette er samordnet av paraplyorganisasjonen CRIF (Conseil Représantatif des Institutions Juives en France). For den leser som ikke liker at SMA har fokus på muslimsk antisemittisme, anbefaler vi et besøk på CRIFs nettside. Det er nemlig ofrene for antisemittiske handlinger som rapporterer hvem overgriperen er, og så langt er det overvekt av angrep fra muslimske innvandrere. Normal logisk sans for ansvarsforhold skulle da tilsi at det er muslimene selv som er ansvarlig for dette fokuset. Stanser antisemittismen fra muslimer, stanser vårt (og andres) fokus på muslimer i denne sammenheng også umiddelbart.

ANTISEMITTISME FRA SOSIALISTER
Vårt fokus er også i stor grad på sosialistene. Følger man samme logikk som over, kan venstresiden når som helst flytte dette bort fra seg. Nå har vi relativt lite direkte terrorisme fra venstresiden i form av fysiske angrep mot jøder, men vi har god dokumentasjon på at venstresiden både indirekte finansierer terror ved støtte til organisasjoner som for eksempel lønner dømte terrorister. Blant annet fortsetter norske myndigheter denne finansieringen av terror, lenge etter at det er påpekt av bl. a. Krf, og forholdene også er innrømmet. Også støtte og finansiering av organisasjoner som arbeider for boikott og sanksjoner av Israel av rent politiske grunner, som BDS-bevegelsen, er venstresiden involvert i.
Videre er venstresiden svært ukritisk med hvem de støtter, både moralsk og økonomisk. For eksempel har nettstedet rights.no gjentatte ganger påpekt at muslimske grupper og moskeer som norske myndigheter ukritisk omfavner, er rene arnesteder for radikalisering. Så går man da også nokså stille i dørene om at Hassan Abdi Dhuhulow, en nordmann av somalisk opprinnelse var med på grusomhetene under terrorangrepet mot Westgate i Nairobi i Kenya. Det er rettet sterk kritikk mot være myndigheter for deres feighet overfor denne mannen i forkant av handlingene.
Vår oppfordring til venstresiden er den samme som til muslimene, og har alltid vært det: ta avstand fra urettferdigheten! Så slipper man også å komme i fokus fra organisasjoner som arbeider for rettferdighet.

ANTISEMITTISME FRA YTRE HØYRE
En gruppe som er på fremmarsj i Europa, men som ikke har fått særlig fotfeste i landet vårt, er den ekstreme høyresiden. Vi vet fra blant annet vår egen terror-historie, med de grusomme massedrapene 22. juli 2014, at venstresiden inkludert media desperat ønsket å knytte den åpenbart forstyrrede Anders Behring Breivik til et høyreorientert miljø. Til og med respektable konservative grupperinger, som document.no og andre, samt enkeltpersoner som har advart mot islam, blant annet av grunnene over, ble forsøkt koblet til massemorderen. Denne meningsløse manøveren skaffet nok en hel del personer problemer, men det har i ettertid vist deg at det nær sagt ikke eksisterer noe høyreekstremt miljø i Norge, bortsett fra enkeltpersoner og små, løselig organiserte grupperinger. Landet vårt er antagelig for lite og for oversiktlig, kombinert med en mangel på ledertyper.

SMA har også fra tid til annen fått kritikk for å ta for lett på høyresiden. Forklaringen er den samme som over. Mangel på aktivitet fører til mindre oppmerksomhet. Et nærmest ikke-eksisterende problem kan ikke få samme oppmerksomhet som det som volder trøbbel.

Vi er derimot oppmerksom på at den ekstreme høyresiden ute i Europa medfører jødehat. Dette er likevel til nå et marginalt problem i forhold til den plage og det trykk en mengde personer med ukjent opphav og medbringende ditto kultur, samt det vi kan karakterisere som deres støttespillere på venstresiden. Vi snakker ikke om majoriteten, nemlig lovlydige, skikkelige mennesker med muslimsk opphav, eller sosialister som ønsker demografisk vedtatte endringer i samfunnet for det de mener er bedre for oss.
Tendensen er uansett en forverring av forholdene, noe som i praksis betyr at jøder over hele verden nå går mot vanskeligere tider, med et vedvarende og økende trykk fra både venstreradikale, høyreradikale og sentrum, på mange forskjellige arenaer. I tillegg er det lovløse tilstander mange steder grunnet slapphet fra de styrende. Dette medfører stadig økt risiko for vold mot alle, men mest mot grupper som fra før er utsatt, som jøder og andre minoriteter.

KYNISME OG EMPATI I SKJØNN FORENING
Samtidig ser vi at en kombinasjon av uvitenhet, egoisme og latskap stadig medfører endringer til det verre. Vi har debatter om fosterreduksjon og psykisk handicappedes rett til å få leve opp, parallelt med følelsesladde TV-reportasjer om enkeltpersoner som må lide, virkelige eller konstruerte sådanne. Samtidig som landets myndigheter i årevis ignorerer lovforslag og opplysninger som kunne hindret kjønnslemlestelse av småjenter, er man stort sett enige om at et forbud mot omskjæring må på plass. Det er helt legitimt å mene at skjæring i friske barn er en uting, men dette må ses i perspektiv. Og vi har som nevnt over sett at terrorfinansiering lever svært godt parallelt med et selvbilde som seg selv som verdens humane supermakt.

UKRAINA: ETTERRETNINGSOFFISER «HAR FÅTT NOK» AV JØDER
I Ukraina skrev en etterretningsoffiser i forrige uke en post på Facebook hvor han uttrykte ønske om å utrydde samtlige jøder. Vasily Vovk er reservegeneral i Ukrainas sikkerhetstjeneste, etterfølgeren til KGB, og skrev angivelig at jøder «er ikke ukrainere, og jeg vil ødelegge dere, sammen med Rabinowitz [Ukrainsk, jødisk politiker og forretningsmann.] Jeg sier det igjen – dra til helvete, zhidi [etn. «kike,» jøde]. Det ukrainske folk har fått nok av dere. Ukraina må styres av ukrainere.»

Posten ble slettet senere.

Den ukrainske ambassaden i Israel skrev i et brev til Jewish Chronicle at ambassaden «fordømmer alle slags manifestasjoner av antisemittisme, xenofobi og andre former for intoleranse, og er overbevist om at det ikke skal være noe plass for slikt i et moderne ukrainsk samfunn.»

Det er imidlertid ikke varslet noen form for forføyning eller reaksjon mot offiseren.

Jimmy Carter fortsetter å spre løgner om Israel

«Velg-og-vrak»-diplomaten Jimmy Carter

Det er alltid interessant når Jimmy Carter løfter hodet fra dypet av sitt eksil-presidentskap, som et murmeldyr som aldri gir opp. Den største forskjellen er at når murmeldyrene løfter hodet, varsler det enten mer vinter eller en tidlig vår. I Carters tilfelle er det alltid Israel som svertes og anklages. Som den berømte spydigheten president Reagan serverte ham – passende og kontant: – There you go again. – Der har du det. Eller, – der ser dere.

Dette var en frase Reagan stadig kom med under valgkampen mot Carter, og siden gjennom hele sitt presidentskap, og som derfor ble en svært så effektiv talemåte.

Det nye er at Jimmy Carter bruker den nylige årsdagen for FNs delingsplan til å bli hørt. Han er simpelthen for smart til å gjøre feil av slike dimensjoner som dem han presenterte i sin artikkel i NY Times, så jeg må skrive det på kontoen for å villede leseren med vilje. La meg se på noen av feilene hans.

Det er Jonathan Feldstein som skriver artikkelen. Han er født og utdannet i USA. I 2004 emigrerte han til Israel. Feldstein er gift og har fire barn. De tretti siste årene har han jobbet med frivillige pengeinnsamlinger, og har skaffet seg respekt som brobygger mellom kristne og jøder. Han skriver på store kristelige nettsteder om Israel, og lever som ortodoks jøde.

For de uinnvidde: Hvis araberne (de eneste som ble kalt «palestinere» den gangen var jøder) hadde akseptert FNs delingsplan den 29. november 1947, så hadde de i dag hatt en stat side om side med Israel.

Carter benekter dette, og det er feil når han sier at «freden står i fare for å gå tapt», som om Israel er den eneste årsaken til fraværet av fred. Faktum er at om araberne la ned sine våpen og stoppet sin retorikk og sin oppfordring til vold mot Israel, så ville de hatt fred i morgen. Han skriver med arroganse, som om kun hans stemme var den gyldige. Sannheten er at mange presidenter har sagt sannheten, den sannheten som Carter så beleilig ignorer.

For eksempel president Clinton, fra samme parti, Demokratene. Han kan trygt sies å ha brukt mye tid på konflikten mellom Israel og araberne. Clinton anklaget palestinerne direkte for at forhandlingene ikke lykkes i hans presidenttid. «Det tok livet av meg å gi palestinerne en stat. De avviste en avtale jeg hadde til dem, som ville ha gitt dem hele Gaza … mellom 96 og 97 prosent av Vestbredden, land i Israel som kompensasjon, i det hele tatt.» Han ga Arafat direkte skylden for at Camp David-forhandlingene i 2000 mislykkes.

Carter fortsetter med alle sine halve sannheter, ikke-sannheter og halvkvedede viser å anklage Israel for det faktum at palestina-araberne ikke er israelske borgere. Selvfølgelig er de ikke det. De vil ha sin egen stat. Hvorfor skulle de være israelske borgere? Mange palestinske arabere har ikke noe statsborgerskap der de lever i Syria, Libanon og andre steder. Hvorfor plukker Carter ut Israel, den jødiske staten som ansvarlig for å gi statsborgerskap til ikke-israelske palestinske arabere som lever i det palestinske selvstyreområdet? Har ikke alle stater egentlig rett til selv å bestemme hvorvidt enhver uten borgerskap skal få borgerskap?

Han legger til den absolutte løgn at «de fleste (palestinske arabere) lever under israelsk militærstyre.» Det er absurd. De fleste, den store majoritet av dem, lever under palestinsk selvstyre eller er styrt av Hamas. Dette er enkle fakta som han med vilje snur på hodet.

Carter blåser opp antall israelske beboere i Judea og Samaria, «Vestbredden» (eller det han kaller Palestina) med rundt 50 %, fra rundt 400.000 til 600.000. Han må hatt hodet sitt sittende fast i forholdene da han selv var president og inflasjonen var rekordhøy.  Uansett, han tar grusomt feil, og det med fullt overlegg.

Det er mange narrativer i det som utgjør konflikten her, men å ignorere og presentere fakta feil er under beltestedet. Carter har drukket palestinsk boblevann, og med det følger 100 prosent anklage mot Israel, og 100 prosent frikjennelse for palestinerne. I den verdenen kan Israel ikke gjøre noe som helst riktig, og palestinerne ikke noe galt, slik Carter ser det.

For eksempel ignorerer ikke Carter bare at tusener av israelere (og amerikanere) har blitt drept og lemlestet av palestinsk arabisk terror bare siden han selv forlot kontoret, men i sin beryktede bok hvor han beskylder Israel for apartheid, antyder han at slik terror er legitim. Carter ignorer de flere titalls terrortunneler som er bygget, og de tusener av raketter som hans venner i Hamas har avfyrt, og unnskylder oppførselen deres med at «gutter er gutter». Han ser helt bort fra det foraktelige tyveriet av ressurser som kunne ha blitt brukt for å bygge den staten Palestina han gjør seg til talsmann for, i stedet for å ødelegge Israel med dem. Carter lukker øynene for at Hamas bruker sivile som menneskelige skjold – selve definisjonen på en krigsforbrytelse.

Verdensledere har fordømt Hamas’ brudd på menneskerettighetene. Man kan nevne president Obama, generalsekretær Ban Ki-Moon, statsminister Cameron, kansler Merkel, president Hollande og statsminister Harper. President Clintons kommentar er kanskje den tydeligste:

«Hamas var fullstendig klar over hva som ville skje om de lot det regne raketter inn i Israel. De avfyrte ett tusen, og de har en strategi som går på å presse Israel til å drepe deres egne sivile slik at resten av verden vil fordømme dem. De (Israel) vet at når Hamas angriper dem, så har Hamas regien på en situasjon som de ikke kan tape, politisk sett. For de (israelerne) kan si: – hvis jeg angriper dem tilbake, så gjemmer de seg alltid bak sivile. Da dreper jeg sivile. Og hvis vi ikke gjør det, så ser vi ut som tåper som lar noen skyte ett tusen raketter på oss, og vi responderer ikke.» Men Carter forblir døv, stum og taus.

Og Carter leer ikke på øyelokket over at dette «Palestina» ville ha blitt Judenrein. Det ville blitt forbud for jøder å bo der, selv om dette kolliderer med hele Delingsplanen han skriver til minne om. Man kunne kalle dette «velg og vrak»-diplomati.

Under et besøk i Israel i 2009 var Carter i nabolaget mitt sør for Jerusalem. Han refererte til dette som områder som Israel vil beholde i en endelig løsning. Nå er det ikke opp til Carter hva Israel skal gi fra seg eller ikke, men han motsier seg selv når han bruker uttrykket at «alle israelske bosettinger er illegale.» Carter presenterer det som om det ikke finnes like gyldige, men motsatte meninger. Han preker som om hans syn er evangeliet, som om hans initialer gjennomsyrer ham med guddommelig sans. Hvis slike samfunn var ulovlige, hva gir Carter retten til å bestemme hva som kan forbli eller ikke forbli israelski en fredsavtale med våre naboer?

Carter utgir seg for å være kristen, men noen må ha puttet et viskelær inn i bibelen hans og tatt bort alt som står om at Gud ga Israels land til det jødiske folk. Kunne noen være så snill å sende ham en ny bibel og be for at han må finne veien?

Jeg har fulgt Carter siden jeg var student på Emory, da han begynte på det vi kaller hans eksil-presidentskap. Han er fremdeles sint for at han tapte valget i 1980, og at statsminister Begin ikke vendte om og gjorde alt som Carter ønsket under fredssamtalene med Egypt. Jeg har utfordret ham personlig på hans halvsannheter og feil påstander, også skriftlig. Vi var vant til det den gangen, og dessverre har ingen ting endret seg. Hans ondskap mot Israel sprer seg som hjernekreft, og er en sykdom han bruker for å smitte andre. Han trenger at noen utfordrer ham og ikke tillater at disse feilaktige påstandene går upåaktet hen. President Reagans hånlige bemerkning er like gyldig i dag som den gangen.