Kategoriarkiv: NGO

Europas regjeringer støtter BDS-bevegelsen, noen ganger også terror

Tzipi Hotovely

Tzipi Hotovely

Israels viseutenriksminister Tzipi Hotovely har innledet en serie av møter med europeiske utenriksministre, stedfortredere, og ambassadører for mange europeiske land. Formålet med møtene er å presentere bevis for at deres regjeringer gir økonomisk støtte til organisasjoner som bidrar til boikott av Israel, «sverter landets rykte rundt i verden, beskylder det for etnisk rensning, apartheid og krigsforbrytelser, fratar det jødiske folket dets rett til selvbestemmelse, og oppfordringer til å domfelle Israel i den internasjonale forbryterdomstolen i Haag, og støtter «retten til å vende tilbake.»»

Israels UD mener disse regjeringene bidrar med så mye som 100-200 millioner Euro (opptil ca. 1,78 mrd. kroner) årlig til slike organisasjoner, skriver Ynet.

Hotovely hevder at en del av disse organisasjonene også er tilknyttet terrorgrupper, og at de også støtter dem aktivt.

Til nå har ministeren hatt møter med den nederlandske utenriksministeren, Spanias viseutenriksminister, ambassadørene for Sverige og for EU, Storbritannia, Danmark og Sveits.

Diplomatene skal ha blitt forevist detaljerte dokumenter innsamlet av utenriksdepartementet og en NGO-vaktbikkje, som beviser den uheldige finansieringen. Hotovely presiserer at Israel ser støtte til organisasjoner som vil nekte Israel dets rett til å eksistere, som en grenseoverskridelse.

Hun har instruert Israels ambassadører i Europa til å forlange at deres regjeringer øker sin overvåkning av hvordan slike grupper finansieres, og med instruksen følger en advarsel om at dersom hennes forebyggende handling ikke lykkes, vil Israel bli tvunget til å innføre lover som forbyr fremmede land å støtte organisasjoner som har en klar anti-Israelsk holdning.

Ifølge viseministeren er følgende noen eksempler på europeernes støtte til slike organisasjoner de siste årene:

The Human Rights and International Humanitarian Law Secretariat, ledet av the Institute of Law ved Birzeit University på Vestbredden mottok $10,5 millioner fra Danmark, Sverige, Sveits og Nederlands regjeringer. Disse pengene skulle gå til 24 politiske organisasjoner i løpet av tre år.

I 2014 ga Tyskland, Sverige, Norge og EU NIS 415.741 (rundt 890.000 kroner) til the Coalition of Women for Peace, en organisasjon som støtter deler av BDS-bevegelsens formål.

Nederland ga de siste tre år 13 millioner NIS (rundt 28 millioner kroner) til et stort antall frivillige organisasjoner som Who Profits, Al-Haq, the Coalition of Women for Peace og Al-Mezan.

Danmark støttet de tre siste år en mengde organisasjoner som Breaking the Silence, BADIL, the Palestinian Center for Human Rights og andre palestinske organisasjoner med 23 millioner NIS (49 mill. kr.)

Sveits ga i samme tidsperiode 5 mill. NIS (10,7 mill. kr) til organisasjoner som the Alternative Information Center, Zochrot, the Applied Research Institute og Terrestrial Jerusalem

Spania ga 3,8 millioner NIS til grupper som Breaking the Silence, the Coalition of Women for Peace, the Alternative Information Center og NOVA, en spansk BDS-organisasjon, også de tre siste år.

Storbritania ga 12 millioner NIS, ca 25,6 millioner kroner mellom 2008 og 2011 til Breaking the Silence, Yesh Din, Gisha, Bimkom, Terrestrial Jerusalem og No Legal Frontiers.

Egeland og Flyktninghjelpen viser klar anti-israelsk profil

Fra document.no

Flyktninghjelpen under Jan Egelands ledelse viser i en statusrapport en klar negativ holdning til Israel. Fremstillingen er tendensiøs og direkte feil. Israel presenteres som noe spesielt graverende.

Det er ikke vanskelig å tolke denne beskrivelsen som at Flyktninghjelpen anlegger samme fiendtlige perspektiv som Israels naboer.

jan-egeland890

Foto: Leder av Flyktninghjelpen, Jan Egeland, med et uttrykk som kunne vært Tor Olav Trøim, John Fredriksens høyre hånd inntil for en tid siden. Selvbevisst, overbærende. Egeland er prestelig i sin væremåte og med dagens katastrofer i Midtøsten har han mange prekener på lager.

Det er Conrad Myrland i Med Israel for Fred som har lest Flyktningregnskapet for 2105 som ble fremlagt i begynnelsen av juni:

På side 98 skriver Flyktninghjelpen en hel side om Israel med overskriften “På kant med omverdenen”. Den mest alvorlige feilen i artikkelen er en ren usannhet:

“Israel er det eneste land i verden der fulle borgerrettigheter er basert på religiøs identitet,” skriver Flyktninghjelpen.

Man skal være ytterst dårlig informert for ikke å vite at mange land i Midtøsten diskriminerer innbyggere basert på religion. Har ikke Egeland hørt om diskrimineringen av kristne eller tar han den ikke alvorlig?

Alle statene i området, inkludert palestinske selvstyremyndigheter, har en offisiell religion – islam – og diskriminerer både i lover og i praksis mot ikke- muslimer generelt og jøder spesielt. Jordan har for eksempel en lov som uttrykkelig forbyr jøder å bli statsborgere.

– Til tross for ufullkommenhetene til den israelske regjeringens tilnærming til religion, er landet mer aksepterende for religiøs pluralisme enn noe annet land i Midtøsten, noen muslimsk stat i verden og de fleste kristne stater gjennom historien, og til og med i dag, skriver jusprofessoren Alan Dershowitz i boken The case for Israel.

– Å ensidig kritisere Israel fordi det er en jødisk stat er en klar form for internasjonal antisemittisme, spesielt når denne kritikken ikke kommer sammen med tilsvarende, eller mer kraftig, kritikk av muslimske stater som praktiserer en mye mer diskriminerende form for statsstøttet religion, legger Dershowitz til.

Israels jødiske karakter er tvilsom, mens den islamske ikke nevnes. Jødenes rett til å vende hjem omtales som noe som gir jøder privilegier. Det er en merkelig beskrivelse når man tenker på hvorfor de har innvandret.

Statusrapporten virker å være skåret over en klassisk venstreorientert anti-israelsk lest: Man er omtrentlig. Snakkiser i pressen omtales som fakta uten å sjekkes. Det påstås at Israel har vedtatt lovendringen som gjør Israel til et land for jøder. Men dette er feil. Loven er ikke vedtatt. Det er uenighet innad om formulering, tidspunkt osv. Men ikke om statens jødiske karakter.

I venstresidens retorikk forvandles retten til et jødisk hjemland til et utslag av rasisme.

Det sier mye om utviklingen på venstresiden, og da ikke bare den radikale, men mainstream, som Egeland tilhører.

Det påstås at palestinere er utestengt fra visse yrker. Feil igjen. De er fritatt for militærtjeneste og dermed ikke sikkerhetsklarert. Det er yrkene som krever klarering som de er utestengt fra. Det gir en annen kontekst.

En gjenganger i den anti-israelske retorikken er at Israel beveger seg i rasistisk retning:

“Rasismen er blitt et tiltagende problem i deler av det israelske samfunnet. Den kommer til uttrykk blant annet overfor landets ikkevestlige jøder. I 2013 ble det avdekket at myndighetene hadde utsatt jødiske kvinner fra Etiopia for tvungen kjemisk prevensjon.”

En pro-palestinsk svensk journalist skrev i Aftonbladet at den israelske hæren drev organhøsting av døde palestinere. Saken vakte oppsikt. Den savnet ethvert grunnlag, men bidro til å spre oppfatningen om at Israel representerer “mørke krefter”.

I et moderne samfunnn avsløres kontinuerlig “skandaler”, noen mer, noen mindre alvorlige. Egeland og Flyktninghjelpen tar en slik og gjør det til symptomatisk på dypereliggende trekk ved det israelske samfunnet.

Saken fra 2013 bygde på intervju med 35 etiopisk-jødiske kvinner. I noen tilfeller skal disse kvinnene ha fått p-sprøyter uten at de alle forstod hva sprøytene gjaldt. I andre tilfeller skal noen av de ansatte israelerne ha brukt så sterke overtalelser at det nærmet seg, og kanskje i noen tilfeller overskred, grensen for tvang.

Men verst er omtalen eller rettere: bortforklaringen av islamsk antisemittisme, som har eksplodert i takt med at islamismen brer seg.

“Israel ble etablert i kjølvannet av andre verdenskrig og oppfattes gjerne i Midt-østen som kolonimaktenes fremste stedlige representant. Den antikolonialistiske kampen retter seg altså mot israelere snarere enn mot jøder, og den er uttrykk for politisk motstand snarere enn religiøs forakt. Når dette ikles en religiøs muslimsk språkdrakt, blandes imidlertid kortene. Jøder var en dominerende og mektig gruppe i det samfunnet profeten Muhammed levde og virket i, og i de islamske kildene kan «jøder» tolkes vekselvis som henvisning til trossamfunnet jøder og til den mektige samfunnsgruppen som jødene representerte. Slik kontekstualisering i tolkningen er imidlertid ikke populær hos mer ytterliggående grupperinger innenfor sunniislam. Konsekvensen er en tolkning hvor man ikke skiller mellom tro (jødedom) og politikk (Israel). Antikolonialisme i jihadist enes språkdrakt og fortolkning blir dermed til forveksling lik klassisk europeisk antisemittisme, bare i en religiøs språkdrakt.”

Betegnelsen “kolonimaktens stedlige representant” er stygg. Israel er symbol på imperialisme og overgrep. Staten er derfor et legitimt mål. Palestinsk terror er frigjøringskrig.

Dette er den klassiske anti-israelske retorikken fra 60-tallet.

Men nå er det en ny ruvende aktør: jihad. Hvordan skal venstresiden få rammet inn den så den ikke skader palestinerne, og rammer deres vestlige venner?

Jo, jødene var mektige på Muhammeds tid.

Den er stygg. Det er forståelig at muslimer er antisemitter for de husker en tid der jøder var synonymt med makt. Eller penger?

Nå begynner reservasjonene og bortforklaringene å bli så mange for forfatteren at han snubler i sine egne ben. Men man kan utlese at:

Jihadistene er egentlig antikolonialister, men de er så sterkt troende at de ikke skiller på jødenes tro og deres statsprosjekt. De drar også på historien om hvor mektige de var på Muhammeds tid.

Flyktninghjelpen stiller seg overbærende til jihadistene. De kan ikke for at deres jødehat er lik europeernes. De er til forveksling like, men er det egentlig ikke.

Slik er også jihadistene om ikke frikjent, så forstått.

Israel og jødene derimot…..

Flyktninghjelpen sprer usannhet om Israel

Venstresidens oppdiktede verden

Rasende demonstranter i Oslo sentrum januar 2008. Vi husker vel hvem de var? Foto: Dennis Ravndal

Rasende demonstranter i Oslo sentrum januar 2008. Vi husker vel hvem de var? Foto: Dennis Ravndal

Hans Rustad skriver om «The Establishment», denne selvgode, venstrevridde pressen som i sin innbilte virkelighet ser det som knapt finnes i Norge. Og den støtten de får av offentlige instanser og useriøse organisasjoner.

Mediene og NGO’er som ARS er med å piske opp en stemning. De abonnerer på en analyse og et bilde som tilsier at høyeekstreme marsjerer i gatene, og det gjelder å stanse dem. Likegyldig hvordan.

Også PST er med på denne dansen:

Dette er ikke så veldig fjernt fra det PST-sjef Benedicte Bjørnland sa under presentasjon av trusselvurderingen for 2015 tirsdag: jihadistene og de islamfiendtlige nærer hverandre.

Problemet er at det slett ikke går opp. Kartet de tegner, stemmer ikke med terrenget.

Men hvorfor har vi da sett så få eksempler på vold fra innfødt europeisk side, bortsett fra noen enkelthendelser. For å få regnestykket/analysen til å gå opp, kan det synes som om medier og NGO’er nærmest venter på at det skal komme vold fra høyrepopulister.

Da imam Nehmat Ali Shah ble angrepet med kniv utenfor moskeen på Grønland i juni 2014, lå det forventning i nyhetsmeldingene: Endelig hadde man bevis for at høyreorienterte var farlige. Nå hadde de begynt! Så falt spenningen. Det var “bare” en intern strid.

Samme da en eritreer ble funnet drept i Dresden samtidig med at en Pegida-demonstrasjon forløp. Det ble øyeblikkelig antydet i mediene at det kunne være en sammenheng. ARS og Rune Berglund Steen var frempå og radikalportal.no var ikke i tvil.

Han kommer med flere eksempler. Men så setter han lyset på en farlig kobling. Dette er viktig for oss som støtter jødenes sak å være klar over.

Jødehatet
Det vinnes koblinger videre, fra vigilantevolden til Lillevolden og over til mer alvorlig vold: som er det nye jødehatet i Europa. I sommer lød det “død over jødene” i Berlin og IS-flagg vaiet i Haag. I Paris ble en synagoge beleiret og butikker ramponert i bydelen Sarcelles. For ikke å snakke om drapene på det jødiske museet i Brussel og massakren på Charlie Hebdo og angrepet på den jødiske butikken med fire drepte. Det finnes en sammenheng mellom den muslimske mobben og jihadistenes hat mot jøder.

De som benekter disse sammenhengene og i stedet forsøker å angripe de som påpeker dem, slik ARS gjør, har ikke troverdighet. Det forsøk på delegitimering som Rune Berglund Steen, Shoaib Sultan og Ervin Kohn kjører på, mot Human Rights Service og document.no, er en potensiell trussel, ikke bare mot et fritt ordskifte, men mot den personlige sikkerhet.

I Dresden ble en Pegida-marsj avlyst fordi politiet hadde fanget opp at islamister ville forsøke å drepe en Pegida-leder. Dermed har sensuren forplantet seg til demonstrasjonsfriheten. Og islamister og venstreekstremister værer at trusler gjør nytten: Da blir motstanderen satt ut av spill. Vil det ikke være fristende å gjenta det? Hva om noen går lenger og virkelig forsøker å ta dem på ordet?

Man skal være våken fremover. Dette er et spill. De som leker dette spillet vet muligens ikke hvilke krefter de tøyser med. Kreftene som drepte de fire i Kosher-supermarkedet i Paris, kreftene som fikk Muhammed-tilbedere til å skyte tre små jødiske barn i hjel i Toulouse, som fikk muslimske menn til å voldta en jødisk kvinne for øynene til ektemannen, kreftene som fikk muslimer til å kidnappe og torturere Ilan Halimi i en forstad til Paris i 2006, og kreftene som fikk flere titalls av dem til å være med på det, og kanskje flere hundre til å forholde seg passive, til tross for at de så og hørte ugjerningene.

Når venstresiden oppkaster seg til forsvar av muslimer, inntar de en rolle som kan få store konsekvenser, ikke minst for de de utpeker som fiende.

Venstresiden utpeker ikke islamister, men en ny høyreside som fiende. Typisk nok ønsker Lars Gule at IslamNet og Koran-lesning skal inn som motvekt mot jihadisme. Det er som å fordrive pest med kolera. Mediene synes ikke dette er avskrekkende. De trykker tvert imot Gule enda tettere til sitt bryst, alt mens de forsvarer mullah Krekar og latterliggjør justisministeren.

Document.no: Grums er grums

 

Menneskerettighetsorganisasjoner med doble standarder

condemn_khaybarMenneskerettighetsorganisasjoner oppfordres til å engsasjere seg mot antisemittiske miniserier under Ramadan.

Human Rights Watch og Amnesty International har offentlig slått fast at antisemittisme har med menneskerettigheter å gjøre. Men de har til nå ikke én gang fordømt den endemiske og farlige arabiske antisemittismen som blir vist daglig i arabiske medier.

I juli kommer det en miniserie på TV som den arabiske verden har sett frem til og har høye forventninger til. De som har laget serien har ikke lagt skjul på at poenget med serien er å demonisere jødene helt fra Moses’ tid opp til i dag. Med andre ord er serien laget for å få arabere til å hate jøder, skriver den ansvarlige bak nettstedet Elder of Ziyon, Eldad Tzioni fra USA. Han har laget et opprop som vi oppfordres til å støtte.

Dette er en særdeles essensiell sak innen menneskerettigheter, skriver forfatteren videre, og det er en skandale at Human Rights Watch og Amnesty ikke har tatt opp saken. Heller ikke de mange andre antisemittiske sendingene i arabiskspråklige medier er viktige nok for disse organisasjonene.

En fordømmelse ville vist arabiske kringkastere at slikt hat ikke er akseptabelt, og at de arabiske landene må forholde seg til samme menneskerettighetsstandarder som enhver annen nasjon på jorden.

Elder of Ziyon har mer detaljer om sendingene her. Blant annet påpekes det faktum at søkeord som «arabisk antisemittisme» eller «muslimsk antisemittisme» ikke gir noen treff på organisasjonenes hjemmesider, mens antisemittisme ofte nevnes sammen med islamofobi. Vi vet godt at dette er to vidt forskjellige ting som overhodet ikke kan sammenlignes.

– Sett på bakgrunn av at man i den arabiske og muslimske verden hver eneste dag ser slike hatefulle ytringer i mediene, er det mildt sagt påfallende at slike «menneskerettighets»organisasjoner har en slik «blind flekk» og ikke tør å dømme arabere eller muslimer, men bruker helt andre standarder enn de bruker overfor vestlige land, skriver forfatteren.

Vil du signere oppropet? Vær med og legg press på disse organisasjonene. Få dem til å innrømme sin dobbelstandard. Link her.