Kategoriarkiv: Nazistisk

Antirasisme – eller politisk agitasjon med antisemittiske undertoner?

Svenske elever viser sin omsorg og kjærlighet

Svenske elever viser sin omsorg og kjærlighet

Jødehatet i Europa blomstrer i beste velgående. Bare helt nylig har vi skrevet om svært kritikkverdige forhold i Frankrike (i går), Nederland 18.03, Sverige 10.03, Norge 3.03, Ungarn 17.02, og Belgia 13.02.

Elever på Vasa Real som for snaue to uker siden ble møtt av hatefull antisemittisk grafitti på skolens vegger, har vist en gledelig støtte til sine jødiske skolekamerater etter hendelsen.

Allerede dagen etter det forferdelige synet tok de positive elevene grep, som det kalles. Inngangspartiet, som hadde blitt sprayet ned med hakekors og nazistiske symboler, var nå dekket av papirhjerter og merkelapper med gode ord. Tiltaket var i regi av av Liberala Ungdomsförbundet.

Mellom alle de fine hjertene og blomstene var det plakater med tekster som «Kjærligheten overvinner hatet» og «Kjærlighet kommer i alle farger og fasonger».

Dette er selvfølgelig prisverdig. Men det som skjedde, reiser også en annen, og langt mer kompleks, problemstilling.

Til tross for engasjementet blant klassekamerater, lærere og foreldre, samt medlemmer i antirasistiske organisasjoner som bare vil det beste, så føler det jødiske samfunnet i byen seg slett ikke trygge lenger. De føler seg truet, ikke bare fra mennesker med nazistiske tilbøyeligheter, men «fra høyresiden, venstresiden og islamister.» Det jødiske samfunnet føler ikke at politiet beskytter dem slik de burde, skriver «Jüdische Allgemeine», et Berlin-basert nettsted drevet av Sentralrådet for jøder i Tyskland. De jødene de har intervjuet tror ikke på tilfeldigheter lenger.

Under markering av Kvinnedagen ble jøder i Malmö angrepet med kniv.

«Vi har lover. Det er på høy tid at politiet og rettssamfunnet påser at de også blir fulgt,» sier Lena Posner-Körösi. «Politikerne vet godt om dette, hvor truet jødene er – fra høyre, fra venstre, og fra islamister. Vår sikkerhet krever stadig mer ressurser, men vi venter likevel stadig på de politiske beslutningene,» sier hun til nettstedet.

Tilbake til Stockholm. En markering ble også holdt. Arrangøren var Studenter mot Rasism. Skoleledelsen og foreldrene protesterte imidlertid mot denne motdemonstrasjonen, av sikkerhetshensyn.

Det er slik at den grupperingen i samfunnet som oftest – og selvfølgelig med rette – angriper nazismen, selv står for rasisme når det kommer til jøder.

Selverklærte antirasister opptrer antisemittisk. Noen ganger med politiets hjelp. Dette er en problemstilling vi lenge har vært klar over og har påpekt ved mange anledninger.

Vi så det da jøder ble bortvist fra en markering av Krystallnatten i 2004. SOS Rasisme nektet alle paroler som gikk på «Israel-Palestina»-spørsmålet. Til og med Israels flagg og Davidsstjerner ble forbudt i toget, under foregivende av at man ikke ønsket en kobling til konflikten. Palestinaskjerfet, det kanskje sterkeste symbolet på Israel-motstand, ble derimot brukt, og tillatt av samme organisasjon. NIS (nå SMA) skrev et offentlig brev til SOS Rasisme der saken ble forklart.

Markeringen er av denne grunn ikke lenger et uttrykk for respekt og minne om den grufulle hendelsen, men har blitt et forum for krefter som står imot jødenes eneste stat, og samarbeider og støtter organisasjoner som vil utrydde staten Israel.

Vi så det da en kvinne i ledelsen for SOS Rasisme angrep og tok Israel-flagget fra en fredelig demonstrant i en pro-Israel-demonstrasjon i regi av Miff i Trondheim i februar 2011.

I 2012 ble en sogneprest fra Osterøy utenfor Bergen nektet å gå med en plakat med teksten «Nei til jødehatet» under en tilsvarende markering i Bergen. Bak beslutningen sto AUF, Kvinneaktivistene, Muslimske Studenter i Bergen, Nye SOS Rasisme, Rødt, SU, Tjen Folket, Unge Høyre og Unge Venstre samt hovedarrangøren Norsk Folkehjelps Solidaritetsungdom.

I 2013 presterte dialogpresten Odd Kristian Reme, invitert av nettopp SOS Rasisme, å tale på 75-årsmarkeringen av Krystallnatten – med palestinaskjerf. En klar politisk markering mot jødenes eneste trygge havn.

Her løper tyven avgårde med det israelske flagget.  (Foto: Roy-Cato Myrvang)

Her løper tyven avgårde med det israelske flagget. (Foto: Roy-Cato Myrvang)

Per Gudmundson i SvD skriver om demonstrasjonen på lederplass, og påviser det faktum at den slett ikke var noen spontan protest, men en politisk markering.

Aktivisterna i ”Studenter mot rasism” visade måttligt med förståelse. ”Vasa Reals skolledning äger inte trottoaren på Karlbergsvägen”, skrev en av dem på Facebook.

Demonstrationen skulle alltså bli av, även om skolledningen och föräldrarna protesterade, och trots att skolans elever själva skulle vara på lektion.

Vilka är då dessa ”Studenter mot Rasism”, som presenterar sig på Facebook som ”elever på Vasa Real”, men uppenbarligen varken bryr sig om elevernas säkerhet, polistillstånd, skolans protester eller föräldrarnas oro?

Det rör sig inte om någon spontan protest.

”Studenter mot Rasism” är ytterligare ett exempel på en enhetsfront, bakom vilken döljer sig en kommunistisk sekt. Det har ju historiskt visat sig svårt att sälja in det kommunistiska budskapet till de berörda massorna, varför man tvingas arbeta under falsk flagg för att dra nytta av tillfälliga opinionsvindar. Enhetsfronter har även visat sig kunna överbrygga meningsskiljaktigheter mellan kommunistiska sekter som annars mest jagar varandra med ishackor.

Det er prisverdig at noen ser galskapen og avslører antirasistenes egentlige agenda. Det finnes mange unge som går inn i disse bevegelsene med idealisme og ærlige hensikter. De ønsker å skape en bedre verden. Men lederne i mange av disse organisasjonene er fulle av rasisme, for eksempel mot hvite, og i særdeleshet antisemittisme. Dette kommer klart til uttrykk i deres handlinger.

Så fikk da også Gudmundson tyn av sosialistene for sin lederartikkel.

 

 

 

 

 

God nordmann, eller kanskje en jødehater?

Jødehateren - djevel eller menneske?

Jødehateren – djevel eller menneske?

Jødehat er et underlig fenomen.

Mange er de som har undret seg og filosofert over emnet. Like etter krigen kom boken Fluenes herre av William Golding, hvor forfatteren lar en flokk unge gutter som har overlevd en flystyrt og havner på en øde øy, danne to grupper som lever i strid med hverandre, og hvor den ene gruppen plager en av guttene og til slutt driver det så vidt at de dreper gutten.

Vi skal ikke her sitere filosofenes behandling av temaet, det blir for vidløftig. Vi skal nøye oss med å slå fast at jødehatere er helt alminnelige mennesker, og i svært mange tilfeller mennesker som lever nokså anstendige liv – på andre områder.

Etter mange hundreår med tenkende mennesker blant oss som har maktet å få tankene sine ned på papir, så vi andre får delta i deres intellektuelle univers, har vi også sett flere store filmer om fenomenet, som de uforglemmelige «Gudfaren»-filmene. Det bør ikke overraske noen at man i det ene øyeblikk kan omfavne sin datter med overstrømmende ømhet, for så de neste tolv timene torturere og drepe mennesker med utstudert kynisme. Vito Corleones (mesterlig spilt ved Al Pacino) svært realistiske og svært menneskelige dobbelthet i mesterverket «Gudfaren» bør være en påminnelse for oss alle, både om det mulige dobbeltspillet i våre nærmeste omgivelser, og for vår egen del, så vi tar vare på vår integritet.

Dagbladet skriver i dag om Himmlers «ukjente sider» som kjærlig ektemann og pappa, midt i at han fremfor noen var arkitekten bak Holocaust, den planmessige, systematiske utryddelsen av jøder i Europa under Hitlers nazi-regime. Som kjent ble seks millioner jøder, og en mengde andre minoriteter, utryddet på den mest tenkelig effektive måte. Som avisen skriver, Himmler og Margarethe oppførte seg som forventet av et vanlig forelsket par etter at de møttes under en togtur i 1927. De giftet seg og fikk barn. Heinrich Himmler skrev brev til sin «Marga», der han kalte henner «mein liebes Liebchen» – min kjære kjæreste.

I neste stund var han en massemorder som svært kynisk og svært hatefullt sørget for å ødelegge familier og slekter for alltid.

Himmler-familien fotografert rundt 1939. Foto: Realworks

Himmler-familien fotografert rundt 1939. Foto: Realworks

Vi har her i Norge nettopp vært vitne til en tragisk ulykke. To små jenter ble ved et uhell påkjørt mens de kjørte i sulkyen bak hesten sin, og det oppleves som hjerteskjærende og meningsløst, ikke bare for familien og de nærmeste, men også for oss som fikk hendelsen med oss fra media, og kanskje fremfor alt for den maksimalt uheldige gjerningsmannen, som på ingen måte mente å skade.

Nazistene sørget for en uendelighet av slike tragedier. Jentene som ble drept, var ikke bare to jenter på 11 og 13, men på 2,3,4 år, uskyldige babyer, – det var talløse lekende smågutter i åtteårsalderen som aldri skulle få oppleve mer enn barndommen sin, det hadde Himmler og hans utallige hjelpere bestemt. Vi snakker om mennesker i absolutt alle aldre, begge kjønn. Her snakker vi ikke om noe tragisk uhell, men om snille familiefedre som tørket hendene på håndkleet ved vasken, ga kona en smellkyss på kinnet, før de tok politilua som hang ved døra, og gikk ut for å myrde jøder i arbeidsleiren de jobbet i. Iskald, maskinell, industriell nedslaktning av mennesker fordi de tilhørte en rase eller en religion de ikke likte. Kanskje de ikke en gang hadde en mening om saken, – de bare «utførte ordre.»

Snille, gode mennesker.

Vi som fikk tårer i øynene da vi så bildene av de to uskyldige småjentene som så brått fikk livene sine avbrutt, kan kanskje forstille oss den bunnløse sorgen over å miste sine kjæreste på den mest brutale måten som er mulig, – en planmessig slakting. Sorgen må ha vært uendelig og uoverkommelig, en fortvilelse som overgår all forstand. Vi så en reportasje på TV nylig om hvilken effekt hjertesorg kan ha på et menneske, rent fysisk. Vi snakker om belastninger som er så store at det fysiske hjertet endrer fasong. Man kan måle ved hjelp av MR når et menneske sørger så ubeskrivelig. Man kan dø av sorg. Livet blir endret for all ettertid. Planer kastes om kull, håp dør ut. For alltid. Kjærlighet mellom mennesker bærer i seg en spire, et håp om fremtiden, noe av det mest fantastiske som finnes. Denne grønne, levende spiren ble brutalt tråkket ned i den kalde svarte jorden av Himmlers menns jernskodde støvler. Hundretusener av elskende unge fikk se sine kjære bli røvet fra dem og sendt til tortur og tilintengjørelse, før de selv fikk nakkeskuddet. I mange tilfeller var det ikke en gang noen tilbake som kunne sørge. Hele slekten var utryddet. Alle venner. Alle som kunne felle en tåre. De var ikke mer.

Men så godt at denne menneskelige dobbeltheten fikk sitt endelige dødsstøt i og med de alliertes seier over Nazi-Tyskland, som begynte med landgangen i Normandie sommeren 1944.

Fikk den det? For det første opplever de som taler jødenes sak i dag, både jøder og andre, en hatefull motstand som på ingen måte står tilbake for det jødehatet som ligger bak utryddelsen på 40-tallet. Som det ble tatt opp i SMAs leder for to dager siden, reageres det i Norge i 2014 så hatefullt på støtte til jødenes stat Israel, at det muligens kvalifiserer til strenge fengselsstraffer for de verbale ytringene alene.

For det andre lever jødehatet ute i verden i beste velgående. I den siviliserte del av verden er antisemittiske ytringer forbudt ved lov etter nazistenes folkemord og de alliertes ufattelige likegyldighet med det som skjedde, og også mange ellers nokså besteborgerlige tjenestemenns medvirkning og hjelp til nazistene. Her kan du ikke stå på TV og si at du ønsker jøder drept uten at det får følger for deg. Men i den usiviliserte delen av verden, der hvor analfabetisme og overtro råder, er det helt stuerent å hate jøder, – fordi de er jøder. De som kan lese, tror at det som de leser i «Sions Vises Protokoller» er sant, og formidler det villig vekk til sine arabiske brødre. Protokollene utgis i flere eksemplarer i de arabiske land enn noe annet sted i verden. Så har de også jaget ut av den arabiske verden omtrent alt som fantes av jøder.

Uheldigvis for araberne så den siviliserte verden for en kort stund noe av sitt ansvar, og da området Palestina skulle deles mellom folkegruppene i området av vinnerne etter krigen, var det selvsagt at jødene skulle få sin del. Jødene utgjorde rundt 2 % av innbyggerne i den arabiske verden, – området som nå er Israel utgjør rundt 0,2 % av området. Dette er langt mindre enn det som opprinnelig ble lovet dem, men jødene godtok det. Araberne har aldri noensinne godtatt at det ble etablert en jødisk stat i det som en gang hadde blitt erobret av ottomanene og gjort islamsk.

Så dagen etter etableringen av Israel i 1948 startet et organisert angrep fra en mengde arabiske stater. To ganger etter dette har de startet kriger i full skala, og utallige terrorangrep, titusener av titusener av angrep rettet mot sivile, barnehager, småbarn, skoler, busser, markeder, restauranter, ambassader også i utlandet, jøder på ferie i utlandet, – et uforsonlig og uforståelig jødehat som ikke har noe som helst å gjøre med politikk. Iranske muslimer som aldri har vært ved Middelhavet har ingen politisk interesse av å utrydde jøder. Likevel har den ultrareligiøse regjeringen som eneste stat i verden, truet jødene med total utslettelse.

Tilbake til det underlige fenomenet med den menneskelige dobbelthet. Vi har her i Norge en utbredt, nasjonal følelse av å være snill. Gro Harlem Brundtland ble berømt for sin uttalelse «det er typisk norsk å være god». Er det sant? Er nordmenn i noe særklasse på noe som helst område? Er vi i særklasse når det kommer til våre holdninger til jøder?

Som nevnt, i dag kan ingen sitte i beste sendetid på TV og si at de vil sende jøder i gasskamrene, eller for den saks skyld si at de er «aper og griser» som man gjør i den usiviliserte arabiske verden. Så hva skjer? Norge har lenge vært sett på som ett av verdens mest fiendtlig innstilte til jøder, i alle fall når det gjelder regjering og medier. Noen lokale kulturpersonligheter har også gjort seg herostratisk berømt. Ikke at deres ord betyr så mye i den store sammenheng, men disse utslagene er symptomer på noe som ikke er bra.

Politisk uenighet kaller man det i dag. Kristin Halvorsen, tidligere finansminister og kunnskapsminister, tok til orde for å boikotte demokratiet Israel, som er en fredelig øy i et vanvidd av blod, frykt og elendighet. Vi har ikke notert noen utspill i det siste for å boikotte Syria, hvor barn halshugges, Gaza (som er styrt av terrorister), Egypt, hvor koptiske kristne og kvinner fra andre samfunnslag voldtas offentlig, eller Iran, som truer med å sende atomvåpen inn i befolkningssentra som Tel Aviv og Jerusalem.

Jonas Gahr Støre, tidligere utenriksminister og helseminister, var nokså outspoken i sin tid. Dagen før Anders Behring Breiviks forferdelige ugjerning på Utøya, var Gahr Støre og holdt foredrag for de unge sosialistene, som viftet med faner der de ville ha ham med på å boikotte Israel. Dette hadde han ingen tro på, men han hadde et våpen han brukte nokså ofte. «Israel bryter Folkeretten,» var hans stadige omkved. Ikke en gang kan vi se at han kunne dokumentere sin påstand. Folkeretten er en nokså påviselig sak. Man har avtaler, papirer som er undertegnet, saker som sammen utgjør det man kaller Internasjonal Rett. Det burde være en enkel sak for en Sorbonne-utdannet statsviter med historie som spesialfelt. Også ved Harward Law School har han antagelig fått kompetanse som kunne hjulpet ham til å dokumentere sine påstander.

Kåre Willoch, tidligere statsminister er vanskeligere å få has på. Han bruker litt av den samme teknikken som Lars Gule, terroristen som ble fanget og dømt for forsøk på å smugle sprengstoff til Palestina-arabiske terrorister, men som nå er NRKs spesialrådgiver om terrorisme. Vi lurer, som et aldri så lite sidespor, på hva som skal til å for å bli statskanalens ekspertkommentator på incest og såkalte æresdrap. Teknikken går ut på å pøse på med så mye informasjon, løgner blandet med fakta, i slike mengder at knapt noen tar seg tid til å nøste opp i galskapen. Miff har likevel tatt seg bryet, og tilbakeviser en mengde av hans påstander som forenklinger, misvisende, uklare, mye uheldig språkbruk, mengder av feil, unøyaktig, feiloversettinger, historieforfalskning (som er en form for løgn), selektiv fremstilling og demonisering av Israel.

Halvorsen, Støre og Willoch er i godt selskap med en mengde andre snille mennesker, som antagelig alle sammen kysser sin ektefelle og sine barn etter frokosten. Ingen ville tro at en representant for det gode Norge, som gjør en så iherdig innsats for å skape fred og spare regnskog ute i verden, kunne være noe annet enn bare god.

Det er her den underlige, men menneskelige dobbeltheten kommer i bildet. Ethvert menneske har en himmel i seg, en evne til å gjøre livet godt for sine medmennesker. Men samtidig har det samme mennesket en potensiell avgrunn av hat, som kommer til syne på samme måte som Vito Corleone i Gudfaren, som skyter sin egen bror. Han er ikke den som selv trykker på avtrekkeren, men han er den som gir klarsignalet, og han står på land og bivåner den kaldblodige avrettelsen som skjer ute i båten.

En ensidig hets mot jødenes eneste sikre holdepunkt, staten Israel, er langt mer stuerent enn å spre grove beskyldninger á la Protokollene, og virker noe mer balansert enn åpent å ønske at Hitler fortsatt levde, så han «kunne brenne alle dere jøder i helvete.» Et kyss på kinnet til sin kjære kan godt kombineres med å kreve at «alle flyktningene har rett til å komme tilbake» – i betydningen alle arabiske «flyktninger» fra tiden etter opprettelsen av Israel, inklusive deres etterkommere og tilflyttere til områdene. Like fullt ville det bety slutten på staten Israel som jødisk stat, det eneste trygge sted for jøder bortsett fra USA.

Vi opplever stadig å bli konfrontert med såkalt kontroversielle uttalelser eller sammenligninger. Man steiler når såkalt snille mennesker blir sammenlignet med en som var slem. Var Himmler blant de slemme? Definitivt. Men han kysset sin kone og sin datter.

En norsk politiker, og dermed henfallen til å havne i kategorien «god», person som går i demonstrasjonstog med arabere som synger «død over jødene» på arabisk: god – eller ikke? Snill eller slem?

En norsk samfunnsdebattant med skjegg, som stemmer til venstre for sentrum, og dermed omfattes av den norske definisjonen av «god», men som aldri har tatt avstand fra sin støtte til terroristorganisasjonen DFLP i form av forsøk på å smugle sprengstoff, – ond eller god? «Typisk-norsk-å-være-god»-nordmann, eller simpelthen en hatefull antisemitt?

Norsk kvinne som raser i telefonen over å ha fått en pro-israelsk informasjonsavis, en person som sender mail og kaller den «avskyelig», «komisk», «useriøs», eller som en kjent Midtøsten-kommentator i NRK kalte våre skriverier: «forvirrede kommentarer» – kysser de sine kjære før de går ut i verden, tro?

Antisemittene er ikke nødvendigvis galehus-kandidater med frådende munn og synderegister hos Politiet. Du kan ikke se på en person at vedkommende hater. Du kan kanskje ikke høre det heller. De er oftest vanlige, «gode» mennesker som yter sin skjerv og betaler sin skatt. De elsker sine barn og kanskje sin kone eller mann. De skiller seg på ingen måte ut.

Hvordan kunne nazistene få 532 norske jøder sendt til Auschwitz uten selv å arrestere en eneste av dem? Den 26. november 1942 reiste «DS Donau» avgårde fra Amerikalinjens kai i Oslo. Om bord var 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Samtlige hadde et liv, noen som elsket dem, noen som sørget over at de forsvant, noen som kanskje den dag i dag savner dem.

En nordmann – en av de «de typisk gode» – en helt vanlig gjennomsnittlig god nordmann som kanskje kysset sin kone før han gikk på jobb denne kalde novemberdagen og bare «utførte ordre» ble dermed djevelens håndlanger og deltok i folkemord. Kun åtte menn av disse 542 overlevde krigens redsler.

Antisemitter er helt vanlige mennesker, som du og jeg. Som Himmler hadde en mørk side, er det fullt mulig å sjonglere mellom et smilende ytre som jobber lange dager for å yte noe tilbake til samfunnet vi lever i, og samtidig være en jødehater. Eller en som passivt står og ser på at det blir gjort. Hvor mange av naboene til disse 532 nordmennene kunne gjort noe for å redde dem?

Bli med å gjøre en forskjell! Bli med blant dem som protesterer mot denne mørke siden, bli med blant dem som følger med så denne onde avgrunnen i nokså vanlige mennesker ikke får utfolde seg fritt. DU kan redde et menneske ved dine holdninger. Husk at hatet ikke utøves av djevler med horn og skarpe tenner, men av smilende, kyssende mennesker. Vanlige folk, som du og jeg.

I morgen er det Holocaust-dagen i Norge. Det holdes arrangementer flere steder i Norge. Kanskje du kan være med på ett? I Oslo begynner det kl. 15:00 på Akershuskaia.

Mørke skyer over Europas jøder – igjen

Miriam Monsonego fikk bare bli åtte år. Jødehatet fikk Mohammed Merah til å skyte den uskyldige jenta gjennom hodet.

Miriam Monsonego fikk bare bli åtte år. Jødehatet fikk Mohammed Merah til å skyte den uskyldige jenta gjennom hodet.

Mørke skyer senker seg atter over Europas jøder.

Slik begynner dr. Haim Shine sin nyttårskronikk i Israel Hayom. «Det evige hatet mot det evige folket har igjen begynt å røre på hodet sitt. Fra akademias elfenbenstårn til boligstrøkene i forstedene lyder de samme slagordene som ledet troppene den gang «den endelige løsning» ble satt ut i livet. I Frankrike, Belgia, Sverige og andre land i Europa [herunder Norge], trues jøder, synagoger angripes, og jødiske skolebarn må ha beskyttelse.»
(Les historien bak bildet her…)

Erfaring fra historien tilsier at vi ikke skal undervurdere en frustrert komiker eller en fotballspiller som har blitt høy på energidrikk. De er på den samme lange listen av personer og organisasjoner som ayatollah Ali Khamenei og den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdogan som skapte linken mellom anti-israelisme og antisemittisme i 2013. I det 20. århundre betalte vi en utenkelig pris fordi vi ignorerte nazistene og de andre antisemittenes trusler. Jødene i Berlin nektet å tro at midt i alkoholdunsten fra barene i München var det en intens nazi-ideologi som dro de aller fleste med i kjølvannet etter seg. Jødene i Europa i dag er fanget mellom islams sverd og korsets tenner. Som før sloss kristne og muslimer, og jødene betaler prisen.

SMA har i mange år, i mange sammenhenger, advart kristne mot den fatale feilvurderingen det er å ignorere historiske og politiske fakta, og å innta et fiendtlig, om enn politisk korrekt, ståsted overfor jødene, ved å posisjonere seg politisk et sted hvor man ved sine anti-israelske holdninger simpelthen blir en antisemitt. Man blir i sine handlinger og ved sine holdninger simpelthen en jødehater, til tross for fine ord eller vakre smil:

Svenska Kyrkan
Diakonhjemmet Høgskole ved Hans Morten Haugen (også her…)
Vårt Land
“Den kristelige konferanse om fred og rettferdighet i Det hellige land” i Gateshead i England 12. november 2012
Kirkelig Dialogsenter
Kirkenes Verdensråd
og det finnes mange, mange flere eksempler. Les f. eks våre ledere, eller under kategorien Antisemittisme / Kristelig.

Selvfølgelig finnes det hederlige – og mange – unntak. Ekte kristne med ryggrad og mot er blant jødenes beste venner, som de alltid har vært det.

Men i motsetning til for 75 år siden har de europeiske jødene denne gangen et sted å dra. De må ikke lenger snike seg over grenser nattestid, eller krysse stormfulle hav som illegale immigranter. Israel ble etablert for å gi verdens jøder et hjem de kan komme til med verdighet og uten frykt.

Vi vet at jødene slett ikke uten videre fikk komme tilbake til sine hjemsteder etter jødeutryddelsene under krigen. Også i Norge, med sitt relativt beskjedne antall jøder, gikk dette uten problemer. Vi har lest historien til Samuel Steinmann, hvordan han slet for i det hele tatt å bli bragt tilbake til sitt hjemland etter å ha sittet i nazistenes fangeleirer. I tillegg, som om ikke dette skulle være nok (det var norske myndigheter som gikk nazistenes ærend og arresterte samtlige jøder i Norge) fikk jødene store problemer – med å få tilbake sine egne eiendommer etter krigen. Vanket det noe oppgjør i form av rettslig forfølgelse for gjerningsmennene? Ikke en gang en offisiell beklagelse overfor jødene kunne man nedverdige seg til, ikke før Jens Stoltenberg beklaget overfor jødene på Holocaustdagen i 2012 – 70 år for sent.

Israel er ikke en stat for alle dets borgere; det er en stat for alle jøder. Det er et land som er et lysende fyrtårn for brødre på vandring, som enda en gang trenger hvile for sine såre føtter. Vi slåss og blødde for å forsvare et hjemland som ikke bare var for oss som bodde i landet. Vi trodde på, og vi tror fortsatt, at vår mentale styrke er påvirket og styrket av kunnskapen om at vi er fortroppen og spydspissen for det jødiske folk gjennom generasjonene.

Landets ledelse er forpliktet til å organisere og gjøre alt den kan for å sikre at jødene i Europa, som nå kjenner at jorden skjelver under føttene deres, kommer til Israel uten igjen å måtte ta opp vandrestaven for å finne sin skjebne i Canada, USA og Australia. Israel trenger dem akkurat så mye som de trenger Israel. I Raanana, byen jeg bor i, er det en fantastisk, stor gruppe av nye immigranter fra Frankrike. Nydelige familier med en jødisk tradisjon, som hurtig har blitt absorbert i Israel, og som gir noe tilbake til samfunnet, som blir sett og satt pris på.

Innhøstningen fra eksilene er ikke ferdig enda. Hjertet gledes over å se at profetenes syner oppfylles ved at alle kommer tilbake fra fjern og nær. Vi er privilegert som har mesteparten av verdens jøder hos oss i Israel. Plutselig kan vi forstå versene fra Salmenes bok: «Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende.»

Dagens Israel er et kraftsentrum for vitenskap, avansert teknologi og industry. Systemet må mobilisere slik at vi kan bygge ny infrastruktur og rimelige boliger, og for å skape jobber for immigrantene som kommer – og det er massevis av dem. Nå er en gyllen mulighet til å fornye den sionistiske visjon, for å utfordre samfunnet i Israel til å få frem jødenes uendelige talent.

Situasjonen i dag er perfekt beskrevet i en sang av Naomi Shemer: «De jeg med ett havnet inn i en avkrok i det gamle Israel, det vakre, det tapte og glemte Israels land, – da rakte det ut sin hånd for å gi og ikke for å ta.»

NY Times følger antisemittismen i Ungarn

Interiør fra Dohany-synagogen i Budapest

Interiør fra Dohany-synagogen i Budapest

The New York Times gjennomfører akkurat nå en spørreundersøkelse blant jøder i Ungarn for å få bedre grunnlag for sin dekning av antisemittismen i landet.

Undersøkelsen ble publisert på nettet onsdag. Den ber blant annet om svar på om man har opplevd antisemittisme eller om man har tenkt på å emigrere som følge av dette.

Avisen skriver i sin introduksjon til undersøkelsen: «Et åpent antisemittisk parti har blitt medlem av Ungarns parlament de senere år, og dette skaper frykt for at det øst-europeiske landet skal få mer antisemittiske holdninger.» «The Times kommer i det kommende år til å se grundig på antisemittismen i Ungarn. Som vi skriver i denne utgaven, håper vi å høre fra ungarske jøder om deres opplevelser.»

Ett av spørsmålene lyder. «Hva (om noe) gjør myndighetene i dine omgivelser for å dempe eller oppmuntre til antisemittisme?»

90 % av 517 ungarere som svarte på en undersøkelse EU gjorde om antisemittisme i fjor, sa at antisemittisme enten var «et ganske stort problem» eller «et veldig stort problem.» Undersøkelsen avdekket at så mye som 48 % av ungarske jøder har tenkt på å flytte fra landet som følge av utviklingen, mot 18 % i Storbritannia og 29 % i gjennomsnitt i EU.

Myndighetene i Ungarn har henstilt til befolkningen i landet å ta ansvar for landets rolle i Holocaust under Den annen verdenskrig, og derfor mangedoble sin innsats for å minnes Holocaust.

Det er nå omtrent 100.000 jøder i Ungarn. De har sine røtter i landet tilbake til før 1095 e.Kr. Ved inngangen til det 20. århundre var 5 % av befolkningen i landet jøder. I hovedstaden Budapest var så mye som 23 % av befolkningen jøder ved begynnelsen av verdenskrigen, og de hadde stor innflytelse på områder som vitenskap, kunst og handel.

Under krigen (1941-1945) ble så mange som 600.000 jøder drept på systematisk vis, de fleste ble sendt til utryddelsesleirer drevet av Nazi-Tyskland.

TIDLIGSTE REFERANSER FØR 1095
Det har vært jøder i Ungarn i århundrer, antagelig så langt tilbake som til det første hundreår etter Kristus, da kong Decebalus skal ha gitt jødene som sto på hans side i krigen mot romerne, tillatelse til å bosette seg i hans territorium. Decebalus hersket over Dacia fra år 87 til 106 e.Kr, et område som omfattet dagens Ungarn, Romania, Moldova og en del av Bulgaria, Ukraina og Serbia.

Men det første historiske dokument som omhandler jøder i Ungarn er et brav fra omkring 960 e.Kr, hvor jøder som lever «i landet Hungarin» omtales. Omtrent på samme tid omtaler Ibrahim ibn Jacob jøder som drar fra Ungarn til Praha i handelsøyemed. Ibn Jacob var en jødisk handelsreisende som antagelig også fungerte som spion og diplomat. Han etterlot seg en mengde skriverier og notater, og er antagelig også den første som noensinne nevnte den tsjekkiske hovedstaden Praha i noe dokument.

Kong Coloman av Ungarn (1095-1116) forsterket de allerede eksisterende forbud og restriksjoner for jøder, for eksempel mot å gifte seg med kristne, eller bo på steder som var utenfor kontroll av biskopene, og dermed kirken. Den faste handelsdagen som var på søndag, ble flyttet til lørdag.

Til tross for dette, søkte mange jøder tilflukt i Ungarn etter grusomheter og konflikter i Frankrike, Tyskland og Bohemia. Blant jødene fra Bohemia var det mange velstående familier, og kongen innførte spesielle regler for handel mellom jøder og kristne. Blant annet skulle det alltid være til stede både jødiske og kristne vitner ved slik handel.

JØDER MERKES
Under kong Ladislaus IV av Ungarn (1272–1290) ble det innført en regel om at alle jøder skulle bære et rødt tøystykke på venstre side av jakken. Alle som handlet med umerkede jøder, eller som bodde på samme tomt eller i samme hus som jøder, merket eller umerket, skulle nektes adgang til gudstjenesten, og dersom man overlot noe kontor til en jøde, skulle man bannlyses fra kirken.

Kong Andrew III (1291–1301) bestemte at samtlige jøder som levde i Bratislava skulle nyte de samme rettigheter som kristne.

SVARTEDAUDEN
Etter ham led jødene mye. Svartedaudens ankomst i 1349 førte til at jødene ble utvist fra Ungarn. Vedtaket ble trukket tilbake, men i 1360 ble de igjen utvist, etter et mislykket forsøk på å få konvertert jødene til katolisismen. I Moldavia ble de godt mottatt av Aleksander den gode, og Dano I som ga dem spesielle rettigheter.

Noen år senere ble jødene bedt om å komme tilbake, da Ungarn hadde økonomiske vanskeligheter. Den samme kongen som hadde utvist dem, opprettet egne kontorer som skulle ta seg av jødene; de skulle innkreve skatter, sørge for deres rettigheter og høre på deres klagemål.

BRENT PÅ STAKE
Fra 1490 og utover hadde jødene i Ungarn dårlige tider. Etter å ha hatt en viss beskyttelse i årene som hadde gått, førte Mathias Corvinus’ død til at jødene regelrett ble overfalt. Eiendommene deres ble konfiskert, man nektet å betale tilbake gjeld til dem, og de ble forfulgt på mange måter. Kong Ladislaus (1490-1516) som konstant var i pengetrøbbel, la tunge skatter på dem.  I hans regjeringstid ble jøder for første gang henrettet ved å bli brent på stake, etter beskyldninger om ritualmord.

Jødene ba den tyske keiser Maximilian som beskyttelse. I anledning et kongelig bryllup i 1512 ble samtlige jøder i Ungarn satt under keiserens beskyttelse, med fulle borgerrettigheter. Inntil da hadde jødeforfølgelse vært vanlig i Ungarn.

OTTOMANERNE KOMMER
I 1526 ble Ungarn tatt av ottomanerne i slaget ved Mohács, og adelen samt noen av de rikeste jødene flyktet. Resten av jødene overga seg ved å overrekke nøklene til det ubeskyttede og nå fraflyttede slottet i hovedstaden Buda. Ibrahim Pasha, som overtok etter Suleiman I, bestemte imidlertid at alle jødene, mer enn 2000 mennesker, skulle spres rundt i det tyrkiske riket. De ble sendt til Konstantinopel, Pleven og Sofia, og levde i flere årtier temmelig adskilt fra resten av samfunnet.

JAGES AV UNGARERNE
I 1541 invaderte tyrkerne nok en gang Ungarn, og en del jøder som hadde unnsluppet første krig, søkte nå tilflukt på den vestlige siden, i de frie, kongelige byene. Dronning Maria, enken etter Ludvig II, tok parti for jødenes fiender, og nye jødeforfølgelser begynte. Eiendommer ble beslaglagt, jødene ble jaget fra byene, fraflyttede hus og synagoger ble plyndret. Også jødene i nåværende Bratislava ble jaget med tillatelse av dronningen, angivelig fordi de hadde uttrykt ønske om å flykte fra tyrkerne.

Samme dag som jødene ble utvist, den 9. oktober 1526, ble kong János Szapolyai (1526–1540) kronet, mot Ferdinands vilje. Et dekret som bestemte at jøder skulle utvises fra hele landet, ble vedtatt. Kongen ratifiserte imidlertid aldri bestemmelsen, og Ferdinand av Habsburg (1526–1564) annullerte hele ordningen. Szapolyai ble også avsatt.

BLODANKLAGER OG ADGANGSFORBUD
Lorden av Bösing (nå Pezinok) skyldte jødene store beløp, og iverksatte blodanklager mot de upassende kreditorene i 1529. Til tross for heftige protester av prefekten Mendel, og jøder over hele landet, ble te anklagede brent på staker, og jøder fikk forbud mot å bo i Bösing, et forbud som skulle vare i flere århundrer. Like (19. februar 1539) etter led jødene i Nagyszombat (nå Trnava) en lignende skjebne. De ble først beskyldt for ritualmord, så utvist fra byen.

Jødene som levde i de delene av Ungarn som var okkupert av ottomanerne, hadde ifølge Wikipedia langt bedre vilkår enn dem som levde under Habsburgerne. I periodene 1546-1590 og 1620 til 1680 skal de jødiske samfunnene i Buda ha blomstret. I disse årene varierte antall familieoverhoder som betalte jizya (skatt fra ikke-muslimer til de muslimske herskerne) mellom 11 og 106.

På slutten av den tyrkiske perioden var det rundt ett tusen jøder i Buda, fordelt på tre synagoger, en askhenasisk, en sefardisk, og en syrisk.

UTVISNING OG DOBBEL SKATT
I 1572 bestemte kong Maximilian II at jødene i Pressburg (Bratislava) skulle utvises dersom de ikke konverterte til kristendommen. Jødene nektet imidlertid, og ble værende i byen uten å oppgi sin religion, men levde i konstant konflikt med sine omgivelser av denne grunn. I 1582 bestemte en kommune at ingen skulle gjøre forretninger med, eller leie ut til jøder. Jødene ble pålagt ekstra skatt, og skattebyrden på jødene ble dobbelt av hva en vanlig borger måtte betale.

I 1630 ble det vedtatt en lov som forbød jøder å få fordel av skattene som ble innbetalt, fordi de var vantro, og fordi de ikke hadde noen samvittighet. (Veluti jurium regni incapaces, infideles, et nulla conscientia praediti.) Da man etablerte store tropper mot slutten av århundret for å ta tilbake Buda fra tyrkerne, ble jødene ilagt en ekstra krigs-skatt.

KRIG OG SLAVERI
I krigen som fulgte led jødene i Buda stor nød, og også jødene i Székesfehérvár, disse ble enten tatt som fanger eller solgt som slaver. Etter hvert ble krigen vunnet – ved hjelp av jødene, og de jødiske samfunnene kom mer eller mindre i orden igjen. Men i områdene som var ivaretatt av Habsburgerne stoppet all jødisk utvikling opp, ettersom Leopold I utviste jødene i 1671. Han trakk imidlertid tilbake bestemmelsen noen måneder senere. Tyrkerne plyndret også flere byer i det vestlige Ungarn og solgte dem som slaver.

JØDER = UGRESS
Da imperiets tropper tok tilbake Buda 2. september 1686, ble de fleste fastboende jøder i byen drept, noen ble tatt til fange for løsepenger, og i årene som fulgte ble hele Ungarn underlagt Habsburgerne. Hele landet var mer eller mindre lagt øde, og måtte befolkes på nytt. De romersk-katolske lederne bestemte at tyske katolikker skulle få preferanse. Jødene kunne man ikke utrydde på en gang, mente erkebiskopen av Esztergom, som var øverste geistlig for Ungarn. De måtte rykkes opp som ugress. De måtte ut av sirkulasjon, som dårlige mynter må ut av pengesystemet. Et dekret fra Pressburg i 1687-1688), som ila jødene dobbel skatt, tok også fra dem retten til å drive med jordbruk eller eiendomshandel. De fikk heller ikke ha kristne tjenere.

Kuruc-oppstanden skapte også store vanskeligheter for jødene. I 1703 kontrollerte han mesteparten av Ungarn, og de politiske intrigene gjorde det vanskelig å unngå å bli beskyldt for ett eller annet. Mange velstående jøder mistet alt de eide i denne tiden.

Leopolds sønn, Charles III, ga melding om at han ønsket å begrense antall jøder i riket sitt, og i 1725 fikk alle distriktene i de østerrikske provinsene ordre om å føre statistikk over sine «hebraiske innbyggere». I 1726 ble det innført en lov som satte strenge grenser for jødene, noe som fikk betydning for mange av byene i Ungarn. Kun én mannlig person i hver jødisk familie kunne gifte seg, og alle menn som ønsket å gifte seg og starte familie, måtte derfor dra ut av riket. Mange av disse kom til ungarske byer, og disse ble overfylt av jøder, hovedsakelig i nord, i byene som nå er Nitra, Bratislava og Trenčín.

Overalt i landet innførtes det strenger regler, spesielt for jøder, som gjorde det vanskelig for dem å leve. Kong Karl ville ha jødene ut av samtlige gruvebyer, og beordret jødene i 1727 å forlate Sasinkovo, hvor de hadde opprettet et støperi til tross for alle disse reglene, men jødene nektet å dra, eller reagerte så langsomt på forbudet, at kongen måtte gjenta sin ordre tre måneder senere.

I 1735 ble det foretatt nok en folketelling blant jødene for å begrense antallet. Det var på denne tiden 11.621 jøder i Ungarn. Under dronning Maria Theresa (1840-1780) ble jødene utvist fra Buda, og det ble etablert en egen «toleranse-skatt«. I tillegg måtte de betale mer enn andre for bruk av ferger eller trekkdyr, i enkelte tilfeller tre ganger så mye som kristne. De ble også belagt med ekstra toll i tre byer, til tross for at det ikke fantes noen tollkontorer eller grenser.

GODE KÅR UNDER JOSEF II
Hennes sønn og etterfølger Josef II, som regjerte til 1790, lettet på dette trykket med et pennestrøk, og jødene fikk adgang til alle rikets byer unntatt gruvebyene, og det ble bestemt at dokumenter til jødene ikke skulle utgis på hebraisk eller jiddisk, men på latinsk, tysk og ungarsk, og alle unge jøder måtte lære seg disse språkene innen to år. Skolene fikk kristne lærere som underviste i alle fag unntatt det som angikk religion, og jødene fikk rett til å drive forretning, forutsatt at de kunne bevise at de hadde skolegang. Også på akademier kunne jødene nå få adgang, unntatt til studier som omfattet teologi. De kunne også leie en gård forutsatt at de kunne drive denne uten hjelp av kristne.

Kristne mestere kunne ha jødiske læregutter, og jødene fikk drive småhandel og fikk lage segl, de kunne selge krutt og salpeter, og de fikk også lov å bære et sverd. De måtte imidlertid fjerne sine religiøse særtrekk, og måtte barbere av seg sine skjegg.

Jødene var svært takknemlige for disse lettelsene, men beklaget at de ikke fikk beholde skjegget, og skrev derfor et brev til kongen, og fikk tillatelse til dette. Imidlertid strammet kongen inn andre deler av bestemmelsen, som han så svært alvorlig på. I 1787 kom det et pålegg om at alle jøder måtte finne seg et tysk etternavn. I 1789 beordret han til jødenes store bestyrtelse at de skulle gjøre militærtjeneste.

Da Josef døde, ble det igjen store prøvelser for jødene. I byen Pest bestemte borgerne at alle jøder skulle ut innen 1. mai 1790. Regjeringen blandet seg, og det kokte ned til et forbud mot å drive handel på gatene. Nok en by vedtok et utvisningsdekret, og regjeringen tok denne gang et oppgjør, og slo fast at jødene hadde fått visse rettigheter av kongen, og at disse ikke kunne fratas dem.

TOLERANSE OG UNDERTRYKKELSE
Jødene i Ungarn startet en underskriftskampanje, og leverte et opprop til kong Leopold II i Wien i slutten av 1790. Kongen forhørte seg med kanselliene i Ungarn og Moravia om saken, og i januar 1791 ble det opplest ved riksdagen at jødene skulle beholde de rettigheter de hadde under Josef II, og at alle som hadde blitt utvist, skulle få komme tilbake. Dette ble innført i en lov som ble kalt De Judaeis, som ble mottatt med stor entusiasme av jødene, fordi den ikke bare sikret dem deres rettigheter, men den ga også løfte om at forretningene skulle bli lovregulert. Dette skulle imidlertid ikke skje  før et halvt århundre senere.

I 1839 vedtok generalforsamlingen for fylket Pest at jødene skulle få samme rettigheter som andre ungarere dersom de godtok å lære seg det magyarske språket. I årene som fulgte var det derfor fokus på skolegang for å lære språket, og en rekke skrifter ble oversatt til ungarsk, og både språket og klesstilen i Ungarn ble i stor grad adoptert av jødene. Til og med i synagogene var det enkelte liberale rabbier som brukte ungarsk som språk.

I årene som fulgte kom det frem en del antipati mot jødene i riksdagen, både aktivt og passivt, men i 1840 publiserte Baron József Eötvös en sterk appell for jødene i den prominente Budapesti Szemle, og han fikk også sterk støtte av lutheranernes kirkeinspektør grev Charles Zay, som talte jødenes sak varmt i 1846.

Riksdagen i 1847 var ikke fullt så fordelaktig mot jødene, til tross for den innsatsen de gjorde for å lære seg språk og kultur, og i tillegg viste jødene stor vilje til å risikere livet for sine landsmenn. Under revolusjonen i 1848 viste de sin patriotisme, og kom under angrep flere steder i landet. Almuen i Pressburg (Bratislava,) godt oppmuntret av den uvennlige stemningen blant borgerne i byen, begynte å vise en mer fiendtlig holdning mot jødene, som nå hadde begynt å bosette seg utenfor ghettoen sin rundt slottet i byen. I april samme år tiltok dette fiendskapet.

Rundt denne tiden ble jødene utvist fra de ungarske byene Sopron, Pécs, Székesfehérvár og Szombathely, i de to siste var det regelrette forfølgelser. I Szombathely ble synagogen invadert, og Torah-rullene ble skåret i stykker og kastet i brønnen. Jødene i Pest ble værende i byen, og både disse og jødene i Vágújhely (Nové Mesto nad Váhom) led mye under mobbens grusomheter. Flere anså flytting til Amerika som eneste utvei, og det ble stiftet et selskap for å hjelpe dem som ønsket å emigrere. De fleste ble imidlertid værende.

DEN UNGARSKE REVOLUSJON
Jødene var med i den nasjonale hæren så tidlig som mars 1848, men ble ekskludert i noen av byene, før faren for landet ble så stor at man tok dem inn igjen. I Pest ble det dannet en egen divisjon for jøder. Da Pápas nasjonalgarde ble mobilisert mot kroatene, tok rabbien i byen, Leopold Löw, plass i rekkene, og inspirerte også sin avdeling med sine ord. Jøder deltok også blant de frivillige, og da styrkene fra Pest marsjerte langs elven Drava mot kroatene, utgjorde jødene en tredel av soldatene. De fikk sin velsignelse av rabbi Schwab i juni 1848.

Jødene deltok i mange slag, men deltok ikke bare som soldater. Også økonomisk bidro de til fellesskapet med store midler. Sølv og gull, våpen og utstyr for soldatene, samt annen forpleining som klær, mat og medisiner var blant de frivillige bidragene. Så da den nye regjeringen trådte i kraft 2. juli 1848, så jødene frem til nye tider med bedre forhold.

Jødene opplevde i det påfølgende året et ganske stort påtrykk, men ikke alltid så uvennlig, for å endre og liberalisere religionen. Mange satte dette som en betingelse for at jødene skulle få sin fulle frihet. Jødene sendte ti delegater til en konferanse i juli, for å øve press på politikerne. Disse hadde klare retningslinjer, – man skulle ikke gi etter for noe press om religionen. De ti måtte returnere med uforrettet sak, man konkluderte med at delegasjonen ikke hadde oppnådd noe.

Den 28. juli 1849 ble det vedtatt en lov som etter en kort debatt ble gjort gjeldende, hvor jødene fikk sin fulle frihet. Man forutsatte at de skulle dyrke sin religion i henhold til tidens krav. Loven inneholdt også en bestemmelse om jøders anledning til å gifte seg med kristne.

Men jødene fikk ikke beholde sin frihet lenger enn et par uker. Da den ungarske hær overga seg til russerne ved Világos ble jødene straffet for å ha deltatt i den ungarske frihetskampen. Russerne var kommet for å bistå østerrikerne for å slå ned opprøret. Den østerrikske generalen Julius Jacob von Haynau, også kalt «hyenen fra Brescia» og «bøddelen fra Arad», eller «den habsburgske tiger», som hans egne kalte ham, la strenge krigsskatter på jødene, tungt beskattet som de var fra før. Han slo også ned på enkeltpersoner, fikk dem fengslet og drept. Noen flyktet fra Ungarn som følge av pogromene.

Det ble bestemt at jødene i Pest, Óbuda, Kecskemét, Czegléd, Nagykőrös og Irsa skulle betale 2.300.000 gylden som straff for at de hadde deltatt i det ungarske opprøret mot Østerrike. Dette var imidlertid et helt umulig stort beløp for disse jødene å betale, og det ble laget et opprop for å slippe det enorme beløpet. Det ble innført et unntak for jødene i noen byer, som ikke hadde vært med på revolusjonen. Jødene andre steder kunne søke fritak fra skatten dersom de kunne dokumentere at de ikke hadde deltatt i opprøret, enten moralsk, eller ved ord eller gjerning. Dette nektet jødene å gå med på, og enden på historien ble at keiser Franz Josef reduserte beløpet til 100.000 gylden – som et jødisk fond for å styrke skolevesenet. Gjelden ble betalt av alle jødene i fellesskap på noen få år.

1860: GENERELT BEDRE FOR JØDER
I årene som fulgte kjempet jødene og deres venner for bedrede forhold og større frihet, og alt i alt ble det gode forhold for jødene, spesielt etter at de østerrikske tropper ble slått i Italia i 1859. I oktober 1877 åpnet Det jødiske teologiske seminar, Universitetet for jødiske studier, i Budapest. Universitetet er fortsatt i drift. Siden åpningen har universitetet vært det eneste jødiske institutt i sentral- og sør-Europa.

I 1890 ble 64 % av jødene i Ungarn regnet som etnisk ungarske, mens 33,1 % ble regnet som tyske.

I 1910 var det 911.227 jøder i Ungarn. Dette var snaut 5 % av den ungarske befolkningen. Jødene utgjorde likevel 48,5 % av legestanden, rundt 61 % av handelsstanden, 58 % av boktrykkerne, og rundt 42 % av vertshuseierne.

DEN 1. VERDENSKRIG
Mer enn 10.000 jøder ble drept, og tusener såret og invalidisert under kamp for Ungarn i Den første verdenskrig. Men disse ofrene ble fort glemt og overskygget av de kaotiske tilstandene etter krigen.

DEN HVITE TERROR
Den første regjeringen etter krigen var det første som kunne ligne på et liberalt demokrati, men det gikk fort under i en kommunistrevolusjon i 1919. Alle kommunistlederne bortsett fra én var av jødisk opphav. Denne relativt kortvarige revolusjonen med sine lidelser for ikke-jødiske ungarere var imidlertid med på å styrke de eksisterende antisemittiske holdningene.

I juli 1919 begynte Hortys armeer å straffe ungarske kommunister og medhjelpere, virkelige som innbilte. Dette resulterte i en rekke pogromer mot ungarske jøder, et terrorvelde som er kjent som Den hvite terror. Antall jøder som ble offer for disse represaliene diskuteres fortsatt, men man snakker om tusener av menneskeliv.

MELLOMKRIGSTIDEN
Jødene utgjorde fortsatt rundt 5 % av befolkningen, men representerte i 1921 88 % av medlemmene på børsen i Budapest. 91 % av valutavekslerne var jøder. I mellomkrigstidens Ungarn var så mye som 90 % av den ungarske industrien kontrollert av noen få jødiske rikmannsfamilier. Jødene representerte en firedel av alle universitetsstudentene, og utgjorde 43 % av studentene på Budapests teknologiske universitet. I 1921 var andelen jøder 60 % for leger, 51 % for advokater, 39 % av alle privatpraktiserende ingeniører og kjemikere, 34 % av redaktører og journalister, og 29 % av alle musikere – alle definerte seg som jøder religiøst sett.

Den grusomme admiral Horthy erklærte seg åpent for antisemitt, og skrev i et brev til en av sine statsministre at «jeg ser det utålelig at absolutt alt her i Ungarn skal være på jødiske hender; alle fabrikker, banker, store formuer, forretning, teater, presse, handel og så videre. Likeledes at jødene skal være de som representerer Ungarn, spesielt i utlandet.»

Jødene var plutselig, etter Ungarns territorielle tap etter krigen, blitt den mest synlige minoritet i landet, og dermed ble de en passende syndebukk for alt det vonde som rammet landet. Horthy iverksatte den første «straffen» i 1920 – «Numerus Clausus», en forordning som begrenset jødenes deltagelse på universitetene til fem prosent eller mindre, antallet skulle reflektere jødenes prosentandel i landet.

I mellomkrigstiden vokste flere antisemittiske bevegelser seg sterke. Ungarns ledelse ønsket et «stor-Ungarn» tilbake etter å ha tapt store områder, og identifiserte seg med fascistregjeringene i Tyskland og Italia.

ANTI-JØDISKE LOVER
I 1938 innførte Ungarn under Miklós Horthy en rekke anti-jødiske lover etter mønster av Tysklands Nürnberg-lover. Den første begrenset antall jøder i kommersielle sammenhenger til tjue prosent, som i pressen, blant leger, ingeniører og advokater. Den neste, i mai 1939, definerte for første jøder etter rase: mennesker med 2, 3 eller 4 jødiske besteforeldre ble regnet som jødisk. De fikk nå ikke lov å arbeide i offentlig administrasjon på noe felt; de kunne ikke være avisredaktører, på teater og i filmindustrien ble grensen satt ved 6 % jøder, dette gjaldt for leger, advokater og ingeniører. Private firmaer kunne ikke ansette mer enn 12 % jøder. 250.000 ungarske jøder mistet inntekten sin, de aller fleste mistet også stemmeretten sin.

Ved valget 28-29. mai vant nazipartiene en firedel av stemmene, og 52 av 262 plasser i regjeringen. Den reelle støtten blant folk var mye større, ettersom partiene i flere områder av landet ikke var på stemmeseddelen.

Den «tredje jødiske loven» den 8. august 1941 forbød ekteskap mellom jøder og ikke-jøder, og gjorde seksuell omgang mellom disse straffbart.

I april 1941 annekterte Ungarn en del områder i det okkuperte Jugoslavia, og blant de menneskene som nå kom innenfor Ungarns grenser, var mer enn 15.000 jøder. Dette førte til at det nå var mer enn 861.000 mennesker som etter de nye raselovene ble definert som jøder. Av disse var det rundt 725.000 som fulgte den jødiske religionen. Dette fremgikk av en folketelling i 1941.

MASSAKRER
Det vites ikke om de 10-20.000 jødene som hadde flyktet fra Polen var med i denne tellingen. I alle fall ble 20.000 jøder som ikke kunne bevise sin tilhørighet til Ungarn siden 1850, deportert til det sørlige Polen, eller levert til tyskerne mellom 15. juli og 12. august 1941. Blant disse var mange familier som hadde levd i området i generasjoner. De fleste av disse jødene ble massakrert i Kameniec-Podolsk i slutten av august.

I Újvidék.massakren (nå Novi Sad) i januar 1942 ble nesten 3000 serbere og rundt 1000 jøder drept sammen med et hundretall andre. Morderne var den ungarske hær og «Csendőrség». Jødene ble innkalt for tjeneste i ubevæpnede styrker som hadde som formål å reparere istykkerbombede jernbanespor, bygge flyplasser, og rydde minefelt. Rundt 42.000 tvangsarbeidere ble drept, mange ganger av sine ungarske vakter, ved en sovjetiske fronten. 4000 tvangsarbeidere døde i kobbergruver i Bor i Serbia. Likevel nektet Miklós Kállay, statsminister fra 9. mars 1942, å utlevere de ungarske jøder til utryddelsesleire i det tyskokkuperte Polen. Denne absurde situasjonen varte til 19. mars 1944, da tyskerne okkuperte Ungarn og tvang Horthy til å avskjedige Kállay.

Før jødene i Ungarn ble deportert, gjorde rabbi Chaim Michael Ber Weissmandl og Gisi Fleischmann, ledere av arbeidsgruppen i Bratislava, en kjempeinnsats for å redde de gjenværende jødene i Slovakia og andre steder fra de alliertes likegyldighet, og fra nazistenes hat. Flere bøker dokumenterer Weissmandls kamp for å få en avtale med Eichmann om de gjenværende ungarske jødene.

DEPORTASJONER
En jøde som levde i Ungarn i mars 1944 hadde nå mindre enn 10 % sjanse for å overleve de følgende 12 måneder.

18. mars 1944 fikk Horthy en overhaling av Hitler. Han krevde mer samarbeid. Horthy nektet, men lite hjalp det, og mens han fremdeles var på konferanse i Østerrike, rullet de tyske tanks inn i Budapest.

23. mars ble det nazistiske Pilkors-partiet lovlig, og begynte å organisere seg. En rekke personer med sterkt antisemittiske holdninger ble plassert i ledende stillinger, og like etter ble Ruthenia, nord-Transylvania og grensetraktene med Kroatia and Serbia underlagt militærkommando. Ungarn ble beordret å stille med 300.000 jøder for arbeidsleirer. 14. april bestemte Endre, Baky og Eichmann å deportere samtlige jøder i Ungarn.

Eichmann hadde ansvaret for jødeutryddelsen, og planen var å bruke jernbanens kvegvogner, 45 vogner per dag fordelt på fire tog, til 12.000 jøder fra landet var overført til Auschwitz.

Jødiske ledere i Ungarn, ungarske leder av den romersk-katolske kirke, kalvinister og lutheranske kirker, mottok detaljerte opplysninger om deportasjonen i  Vrba-Wetzler-rapporten etter 28. april. Men de holdt opplysningene for seg selv, – og på denne måten hjalp de Eichmann å få gjennomført sin plan.

9. juli 1944 var 437.402 jøder deportert til Auschwitz, ifølge offisielle tyske rapporter. En tredel av alle jøder som ble drept her, var ungarske.

Winston Churchill skrev i et brev til sin utenriksminister 11. juli 1944: «Det er ingen tvil om at denne forfølgelsen av jøder i Ungarn og deres utryddelse fra fiendtlig territorium antagelig er den største og grusomste forbrytelse i verdenshistorien.»

Det antas at rundt 255.000 av en jødisk befolkning på i alt 861.000 overlevde krigens redsler. Tallene er imidlertid usikre.

JTA.org
New York Times
Wikipedia