Kategoriarkiv: USA

Som fanden leser Bibelen

John-Knox-preachingDet er spesielt graverende når organisasjoner som kaller seg kristelige, kaster seg på bølgen av Israel- og dermed jødehat. Det er ille nok når vanlige, oppvakte mennesker lar seg rive med av disse kreftene. Men kristendommen er oppstått som et skudd på jødedommens stamme, og kristne skulle derfor ha et snev av respekt. I tillegg skulle man være såpass belest at man visste at Det nye testamentet slett ikke utelukker jødene.

Det er derfor ikke å ta munnen for full at Den evangelisk-lutherske kirken ELCA i USA leser sin Bibel som – ja nettopp. Som Fanden leser den.

Bevegelsen har akkurat hatt en avstemning med et overveldende resultat i favør av å rette en henstilling til USAs regjering om å stanse all den økonomiske støtten til Israel dersom «bosettingen» i Samaria og Judea fortsetter. Vedtaket retter også et krav til Israel om å avslutte sin «okkupasjon» av «Palestina» og anerkjenne det som en stat.

Resolusjonen ble vedtatt med 751 mot 162 stemmer, altså et overveldende flertall.

Bevegelsen går lenger. De ber også USAs president om å anerkjenne «Palestina» som stat og avholde seg fra å «forhindre staten Palestina fra å få fullt medlemskap i FN.» Også BDS-bevegelsen får kraftig støtte av den kristelige forsamlingen, som har rundt 4 millioner medlemmer i er enn 10.000 menigheter rundt om i landet.

Resolusjonen ble sponset av en anti-Israel gruppe som kaller seg «Jesaia 58», som sier målet deres er å sikre seg at «kirken ikke tjener penger på menneskerettighetsbrudd, og dette gjelder også Israels nesten et halvt århundre lange okkupasjon av palestinsk land.»

Denne gruppen har kommet med en pressemelding hvor de roser ELCA for sitt vedtak. «Kirken har lenge vært motstander av Israels ulovlige bosettingspolitikk og har støttet ikke-voldelige handlinger som støtter palestinske rettigheter.»

Uttalelsen sier også at ELCA med sitt vedtak har «sluttet seg til den voksende gruppen av amerikanske kirker som går for økonomiske samvittighetshandlinger for å støtte palestinsk frihet og økonomiske rettigheter, som omfatter Den forente metodistkirken, Den (amerikanske) presbyterianske kirke, og Den kristne enhetskirken med flere.»

De antijødiske kirkene i USA har fått kraftig motstand fra kirker som støtter det jødiske folks rett til å ha en egen stat i jødisk eldgammelt kjerneland. Baptistkirken i sør vedtok i juni en pro-israel resolusjon der de fordømmer BDS, og slår kraftig fast at «kirken støtter Israels rett til å eksistere som en suveren stat.»

Pastor John Hagee, leder for «Kristne forenet for Israel», CUFI, har kalt kristne som er imot Israel for «forførte».

«Ja, våre kristne verdier krever medlidenhet med dem som lider,» sier han. «Men hvis du legger skylden for palestinske lidelser på Israel, da vet du for lite om denne konflikten.»

Breaking Israel News

Kvartetten sterkt uenig med jødene om bygging på jødisk kjerneland

Fra Judea. Her vandret jøden Jesus for 2000 år siden, og det har bodd jøder her i uminnelige tider.

Fra Judea. Her vandret jøden Jesus for 2000 år siden, og det har bodd jøder her i uminnelige tider.

Den såkalte Kvartetten, bestående av EU, USA, Russland og FN, er forventet å komme med en ny rapport om forholdene i Midtøsten i slutten av måneden. Gruppen av maktsentre har som kjent tatt mål av seg å få fred mellom Israel og araberne, men som alle sine forgjengere har de til nå ikke vært i nærheten av å lykkes.

Den nye rapporten forventes å være – som vanlig – spekket med kritikk mot det eneste demokratiet i regionen, og det i en tid der hele Midtøsten står i brann, av helt andre årsaker enn hva den lille, blomstrende oasen der helt øst på middelhavskysten har klart å fremprovosere ved sin blotte eksistens.

Israelske diplomater mener rapporten denne gang vil ta for seg boligbyggingen i de såkalte bosettingene – områdene i den delen av det en gang jødiske kjernelandet Samaria og Judea, det som etter Oslo-avtalene ble kalt for C-området, eller den delen av den såkalte Vestbredden som PLO på vegne av araberne i området ble enige med israelske myndigheter om at Israel skal administrere. Årsaken er at Israel – og den gangen også det internasjonale samfunnet – regner med at denne delen av disse områdene vil tilfalle Israel etter at en fred er fremforhandlet.

Som vi vet ligger problemet nettopp der – de som leder araberne i området, nekter å forhandle med Israel – før Israel har innfridd forhåndsbetingelser – eller sagt med andre ord, før Israel gir dem det de skulle forhandle om – før forhandlingene begynner.

Et barn kan forstå at slike ikke kan kalles forhandlinger. Heller utpressing. Så fører det da heller ikke frem.

Ettergivenhet har Israel prøvd. Gaza ble gitt araberne uten betingelser, – man hevdet at det skulle bevise for omverden at Israel ønsker fred. Undertegnede har hørt av en kilde som sto daværende statsminister Ariel Sharon nær, at selv ikke han trodde det aller minste på at gesten skulle skape noe fred. Handlingen gir derfor et innblikk i den desperasjonen og fortvilelsen alle israelske ledere må føle på, ved den intense motviljen og motstanden landet til enhver tid får, ikke bare fra motparten, eller fienden, araberne, men også fra det såkalte internasjonale samfunn. I spissen for de argeste kritikerne finner vi arkitektene og utøverne av jødeutryddelsene under Holocaust. EU har med flere ekstreme innspill gjort seg negativt bemerket i denne leiren.

Når det gjelder USA mener analytikerne at rapporten som kommer, ikke nødvendigvis representerer noe endring av landets kurs, men heller en tilstramming av den kursen landet allerede har. Obama-administrasjonen er som kjent ikke veldig positiv til Israel. Det man er redd for, er at rapporten kan være så negativ for Israel at den kan være med å bane vei for en resolusjon i Sikkerhetsrådet. USAs syn på bosettingene er velkjent og negativt. De mener bosettingene er et «hinder for fred.»

Israel på sin side har gjentatte ganger ytret ønske om forhandlinger. Det hjelper bare så lite når bare en av partene ønsker å snakke sammen.

En meningsmåling blant israelere som akkurat nå ble offentliggjort er interessant i denne sammenheng. Det viser seg at israelerne generelt aldri har vært mer pessimistisk enn nå med tanke på en varig fred med araberne i området, de såkalte «Palestina-araberne». Blant israelske jøder er det ikke mer enn 5,7 % som virkelig mener at slike forhandlinger vil føre til fred mellom de to folkeslagene de kommende år. 20,7 % mener det er sannsynlig i de nærmeste årene, og så mye som 77,6 % mener det slett ikke er sannsynlig.

Et stort flertall av israelske jøder mener også at Israels kontroll over Judea og Samaria ikke kan anses som en «okkupasjon». 71,5 % av dem ser det slik, mens 22,7 % mener det er en okkupasjon. I den arabiske befolkningen derimot er det, ikke særlig overraskende, omtrent motsatt fordeling av ytterpunktene.

Videre mener langt flere jødiske israelere at det er mer viktig at araberne aksepterer Israel som jødisk stat, enn at det kommer i stand en fredsavtale, med 48,2 %. Dette målt mot dem som mener at fredsavtale er viktigere. Disse utgjør 27,5 %.

Når det gjelder spørsmålet om hva som er av størst betydning for en eventuell endelig løsning for Judea og Samaria, svarer 52,5 % at det viktigste er å opprettholde jødisk majoritet i landet, mens 21,9 % mener jødisk suverenitet over landet er aller viktigst. De som mente det ene er like viktig som det andre, utgjorde i undersøkelsen 19 %.

Miami: Terrorangrep mot synagoge avverget

Synagogesenteret i Aventura, Miami. Foto: Google

Synagogesenteret i Aventura, Miami. Foto: Google

En radiostasjon i Miami meldte sent søndag kveld at FBI hadde arrestert en mann som hadde planer om å angripe en synagoge med eksplosiver, skriver Times of Israel.

Det var Aventura Turnberry Jewish Center som skulle angripes. Vi snakker om ganske store jødiske sentre – i sør-Florida er det over en halv million jøder. Bare i Miami sentrum regner man 123.000, og i det området man kaller Miami Beach (en rekke av øyer langs fastlandet utenfor selve bykjernen, se kart) er det 15.000 jøder.

Mannen ble arrestert før han kom så langt at han ble en reell trussel for folk, og FBI skal ha lagt en felle for ham. Han skal muligens ha konvertert til islam, og det føderale politiet skal ha opptrådt som mulige medsammensvorne for ham for å få ham på kroken.

Planen skal ha vært å kaste eksplosiver over gjerdet til synagogen ved starten av sabbaten, den siste dagen i jødisk påske, eller Passover.

Den konservative synagogen betjener rundt 800 familier, et blomstrende jødisk samfunn i området Aventura, rett nord for North Miami Beach, skriver de selv på websiden sin. Synagogen står for opplæring i jødiske verdier, åndelig gudstjeneste, tjenester for samfunnet, og støtte til Israel.

Synagogen har egen barneskole og Holocaust-senter, i tillegg til flere festlokaler for utleie.

Jødiske samfunn i Europa og USA advarte mot økende antisemittisme i fjor, og Senatet i USA bevilget også ekstra penger for beskyttelse og vakthold til synagogene i landet, under det såkalte Nonprofit Security Grant Program (NSGP).

«Vi har sett en urovekkende økning i trusler og angrep mot institusjonene i samfunnet vårt. Når finansieringen er ferdig under NSGP, vil det ikke bare øke sikkerheten, men det vil også være et uttrykk for solidaritet og støtte overfor slike trusler,» sa Nathan Diament, som er informasjonssjef for den ortodokse foreningen. Uttalelsen kom i juni 2015, etter at et panel i Senatet stemte ja til å øke bevilgningene fra $13 millioner til $25 millioner (i overkant av 200 millioner norske kroner med dagens dollarkurs.)

miami

Klikk på kartet for større versjon

Den store løgnen

Den store løgnen: antisemittismen og de «okkuperte områdene».

I januar kom FNs generalsekretær Ban Ki-moon med den oppsiktsvekkende påstand at palestinere som veiver med kniver og stikker ned uskyldige israelske sivile med dem egentlig kan forsvares fordi det kan ses som en respons til «byrden av et halvt århundres (israelsk) okkupasjon.» Dette ynkelige utsagnet fra sjefen for FN reflekterer år med ondskapsfull propaganda mot den jødiske staten.

Denne udokumenterte påstanden at Israel ulovlig okkuperer land som tilhører «innfødte palestinske arabere» har blitt gjentatt så ubarmhjertig i så mange år i så mange internasjonale fora, at det nå er akseptert som en fundamental sannhet.

Når du hører ordene «okkupert territorium», tenker du automatisk på kun den fiktive israelske «okkupasjon av palestinsk land.» Du tenker ikke på Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros, eller Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Hvorfor ikke? Fordi det internasjonale samfunn er helt besatt av ideen om israelsk okkupasjon, for å sverte Israels legitimitet. Det er det stadig tilbakevendende tema hos de såkalte bien-pensants – de som tenker rett. Og godt. Dette hører du et ekko av i FNs møtehaller, i regjeringslokalene, i akademia og i mediene.

De «okkuperte palestinske territorier» er verken «okkupert» eller «palestinske.»

For det internasjonale samfunns del refererer okkupasjonsbegrepet til Israels kontroll over territorier det tilegnet seg under landets defensive Seksdagerskrig i 1967. Denne krigen ble utkjempet mot flere arabiske arméer, med den hensikt å overleve. Palestina har aldri eksistert som en distinkt politisk enhet. Siden Salomo og David hersket over de jødiske kongedømmene har dette området alltid vært underlagt imperier – fra romernes dager til ottomanene, som mistet sitt territorium i Den første verdenskrig.

Balfourdeklarasjonen i 1917 inneholdt løfter om et jødisk nasjonalt hjemland i området som ble kalt Palestina. I juli 1922 anerkjente Nasjonenes Forbund «det jødiske folks forbindelse til Palestina», og ga Storbritannia mandatet for Palestina, og samtidig ansvaret for å oppfordre til etablering av et jødisk nasjonalhjem i det territoriet som omfatter dagens Jordan, Israel, «Vestbredden» og Sinai. Før mandatet ble avsluttet i 1923, var 75 prosent av det landet som var ment for det jødiske hjemland, tatt bort og gitt til Transjordan, nå kalt Jordan.

Mellom verdenskrigene protesterte araberne i regionen kraftig på jødenes tilstedeværelse i det de anså som «hellig muslimsk territorium,» og utsatte de jødiske småsamfunnene for sammenhengende terror.

Araberne motsatte seg deling, og fem arabiske arméer invaderte den vordende jødiske staten. En våpenhvileavtale ble signert; Egypt kontrollerte Gaza, og Jordan kontrollerte «Vestbredden» og Øst-Jerusalem. Jordan utviste alle jøder uten barmhjertighet, og utslettet alle spor etter jødisk tilstedeværelse i det landet. I 19 år var det ikke noe internasjonalt press for å avslutte Jordans kontroll.

I 1967 truet arabiske arméer som flokket seg langs Israels grenser, med å ødelegge den jødiske staten. Egypt blokkerte Tiranstredet for israelske skip, og kuttet med det Israels hovedrute for oljeinnførsel. President Lyndon Johnson beskrev denne handlingen som et casus belli som rettferdiggjorde Israels defensive krig mot Egypt, Syria, Irak og Jordan. Den påfølgende israelske kontroll over land var ikke en konsekvens av noen store ekspansjonsplaner, men det var heller en bivirkning av at Israel lykkes i å forsvare seg selv mot et arabisk forsøk på å ødelegge landet.

Oslo-avtalene i 1993 og 1995, juridiske avtaler signert av den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO og Israel, ga palestinerne selvstyre i mesteparten av «Vestbredden.» I 2005 trakk Israel alle sine militære styrker og alle sivile borgere ut fra Gaza og ga palestinerne full kontroll. I dag lever de fleste arabiske palestinere under palestinsk jurisdiksjon.

I folkerettslige bestemmelser (Haag-regulativet 1907, artiklene 42 og 43, samt den fjerde Genèvekonvensjonen), fungerer det slik at når en stats militære styrker tar kontroll over en annen stats suverene territorium (et fremmed territorium), dekkes situasjonen av den juridiske termen «okkupasjon», og nasjonen som tar kontroll, blir kalt en «okkupant.» Fordi Vestbredden og Gaza aldri var juridiske suverene enheter eller suverene territorier tilhørende noen annen stat, så finnes det ingen juridisk anerkjent eier av disse territorier som landet kan returneres til. I dag forblir status for territoriene «omstridt» – de er gjenstand for utfallet av fremtidige forhandlinger om permanent status.

Det er derfor ikke korrekt å karakterisere Israel som en okkupant på Vestbredden, og Gaza som okkupert territorium. Så hvorfor hevder FN, New York Times, TV-personligheter, regjeringstalsmenn og massemedier at Israel okkuperer palestinsk land?

I kontekst til konflikten mellom Israel og palestinerne, har «okkupant» og «okkupasjon blitt politiske uttrykk man bruker bare på Israel, uten å bry seg om termenes juridiske betydning. Det emosjonelt ladete ordet «okkupasjon» reduserer komplekse situasjoner som dreier seg om konkurrerende krav og juridiske rettigheter, til to kategorier: rett og galt – og det impliserer samtidig klart at okkupasjon (og Israel) har feil. Å merke Israel som «okkupant» sidestiller det med brutale militære okkupasjoner som Nazi-Tysklands okkupasjon av europeiske land, og Sovjetunionens okkupasjon av Øst-Europa. Denne «store løgnen» blir utnyttet for å hevde at Israel er ansvarlige for palestinernes velferd. Den nekter Israel dets rett til selvforsvar mot palestinsk terror, og fratar palestinerne ansvaret for sine handlinger.

I vår multikulturelle verden, som langsomt blir oppspist av Vestens skyldfølelse og den tredje verdens offermentalitet, får fiendtligheten mot jøder og mot Israel en direkte kobling til venstresidens forakt for Vest og dets verdier. Man forvrenger virkeligheten kraftig, og ser på Israel som en vestlig kolonimakt, ikke som en nasjon som arbeider for selvbestemmelse i sitt historiske hjemland.

Europa, som fremdeles plages av anger over sin oppførsel under Den annen verdenskrig, kan ikke helt tilgi jødene for Holocaust – en pervers overdragelse av skyld fra overgriperen til offeret, noe som frikjenner førstnevnte for alt det grusomme som er gjort.

Hitlers propagandaminister Josef Goebbels visste at «dersom du forteller en løgn som er stor nok og gjentar den igjen og igjen, vil folk til slutt begynne å tro på den.» I dag bruker det 21. århundrets «propagandaministre» akkurat den samme taktikken som nazistene gjorde – med det samme formål – å ødelegge jøder.

Ziva Dahl er partner ved Haym Salomon Center. Hun har en Master of Arts i offentlig rett og ledelse fra Columbia University, og en A.B. i statsvitenskap fra Vassar College. Hennes artikler publiseres i New York Daily News, the Observer og The Hill. Denne artikkelen ble først publisert i The Observer.

Algemeiner