Kategoriarkiv: Holocaust

Holocaust-dagen – fremdeles færre jøder

Fra Warszawa-ghettoen, 1943. Foto: Public Domain (Wikipedia)

En rapport fra Israels statistikkbyrå på minnedagen for Holocaust, som holdes i dag, viser at det er færre jøder i verden i dag, sytti år etter Holocaust, enn da folkemordet som begynte i 1939.

Ifølge byrået er det nå 14.511.000 jøder i verden. Da Den annen verdenskrig begynte, fantes det 16.600.000 jøder.

Vi må helt tilbake til 1922 for å finne et tilsvarende lite antall jøder i verden, altså for 96 år siden.

Rundt 85 % av verdens jøder lever i de to største jødiske samfunnene: Israel og USA. Israel er størst med sine 6,45 millioner. USA huser 5,7 millioner jøder.

Ellers finnes det i dag ifølge rapporten rundt 456.000 jøder i Frankrike, 390.000 i Canada, 290.000 i Storbritannia, 181.000 i Argentina, 176.000 i Russland, og 117.000 i Tyskland.

Alle tall stammer ifølge Arutz Sheva fra the Avraham Hartman Institute of Contemporary Jewry at the Hebrew University of Jerusalem.

Charlotte

Charlotte Salomon

Historien om Charlotte Salomon griper deg. Er du åpen for det, kjenner du at forfatteren lot seg besette. Den er skrevet på en meget spesiell måte. En fortellerstil som gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. De korte setningene hugger seg fast. Forfatteren beskriver selv hvorfor det ble slik, typisk nok midt i boken, midt inne i historien. Hvordan han gang på gang starter på arbeidet med boken, men møter veggen.

Besettelsen lar seg ikke beskrive på noen annen måte, det måtte bli slik. At det går i stå ved hvert punktum. At det var umulig å komme videre. At han måtte skifte linje for å puste.

Og det er en særdeles gripende beretning. Vi blir presentert for Charlottes begavede, men dysfunksjonelle familie, på mange vis et ulykkelig familieliv preget av depresjon og fortvilelse. Flere familiemedlemmer begår selvmord. I tillegg til de utfordringene det er bare å overleve med psykiske plager, kommer det faktum at Charlotte befinner seg i et Tyskland som beveger seg mot det folkemordet som skulle finne sted. Holocaust.

Charlotte er en kunstner. Hun er mer enn det. Som eneste jøde får hun en plass på Kunstakademiet i Berlin. Men når geniet hennes slår inn og hun vinner førsteprisen, kan hun ikke motta den. Det må en annen, «arisk» elev gjøre for henne. Hun blir ikke en gang nevnt når venninnen, den blonde Barbara tar imot prisen med et smil.

Denne unge kvinnen lever sitt liv med intensitet og lidenskap, noe den franske forfatteren formidler på en eminent måte med sine korte setninger og små observasjoner. Han blander nåtid og historie på en effektfull og til tider morsom måte. Boken er på en måte like mye en fortelling om hans egen forskning og fascinasjon for Charlotte, som om hovedpersonen. De små glimtene fra dagens virkelighet er med på å gi fortellingen autentisitet. Kjente navn fra krigen, både steder og personer, dukker også opp og gir liv til omgivelsene.

Jeg visste det med én gang jeg oppdaget Liv? eller Teater? Alt det jeg elsket. Alt som hadde fascinert meg i årevis. Warburg og malerkunsten. Tyske forfattere. Musikken og fantasien. Fortvilelsen og galskapen. Alt var der. I en eksplosjon av sterke farger.

Her beskriver forfatteren sitt møte med Charlotte. Boken er hovedsakelig basert på dette selvbiografiske verket. Det er vanskelig å la være å søke opp Charlotte Salomon på nettet etter å ha lest den. Og det gjør inntrykk å se bildene. Glade og muntre, men også med en uendelig tristhet i seg.

Og som han skriver selv: Denne romanen er inspirert av Charlotte Salomons liv. En tysk kunstner som ble drept da hun var tjueseks år gammel og gravid.

Etter hvert møter hun sin store kjærlighet, Alfred. Han er sanglærer for Charlottes stemor Paula. Men også her får hun en uforholdsmessig stor andel av det smertens beger som er tømt ut over menneskeheten. Mannen hun elsker, har selv store plager, og det er ikke noe langvarig forhold. Ikke for ham. Kanskje det ikke en gang noen gang var kjærlighet for ham. Kanskje det som hendte dem, like gjerne kunne hendt med en annen. Kanskje han bare trengte nærhet. Han er egentlig først nokså begeistret for Paula. Han var soldat og har sine plager etter den første krigen. Ikke klarer han å binde seg heller, kunstnersjelen.

Charlotte sitter rett opp og ned på sengen i dagevis. Hver eneste tanke kretser om Alfred. Det begynner å ligne en besettelse. Senere tegner hun ansiktet hans om og om igjen. Flere hundre skisser av hennes elskede. Hun husker også hvert eneste ord han har sagt. Nåtiden begynner å anta form av evigheten.

Etter den første natten deres forsvant han igjen. Ikke et pip.

For Charlotte er det definitivt det: en intens, altoppslukende og livslang kjærlighet. Hun er snart i den mørkeste kjeller, snart i den syvende himmel. Hun hopper opp og ned i sengen, lykkelig og fjollete. Så er hun redd og mørk til sinns i neste øyeblikk. – Galskap ligger tross alt i familien, skriver forfatteren. Som hos så mange kunstnere blir smerten synlig i kunsten. Kanskje den også driver den. Alfred er med henne i svært mange av bildene hun maler resten av sitt korte liv.

Handlingen skal ikke røpes, men den endelige slutten er vi kjent med allerede fra begynnelsen. De kyniske og onde kreftene som får medmennesker til å ta livet av en gravid, ung kvinne, er beskrevet og analysert i tusenvis av verker siden massemordet i krigsårene, og kommer til uttrykk også her. Men vi får også se enkelte lysglimt, vi blir vitne til en overraskende medfølelse fra mennesker som ble utkommandert for å gjøre den grusomme misgjerningen å utrydde et helt folk. En tysk soldat redder en gang livet til Charlotte. Uten at det hjelper så mye.

Vi får også et innblikk i de grusomme dilemmaene jødene ble stilt overfor, og de vanskelige valgene. – Skal vi gjemme oss og unngå å bli drept? – Eller skal vi melde oss og unngå å bli drept? – Skal jeg trygle om å få dele dødens skjebne med henne jeg elsker, som bærer mitt barn? Eller skal jeg la henne dø alene?

Vi har kontaktet forfatteren, David Foenkinos, og stilt ham noen spørsmål for å få vite mer om hvorfor og hvordan boken ble til. Han bekrefter det han skriver i boken: det har vært en besettelse for ham.

– Boken du skrev er veldig forskjellig fra alt annet. Veldig spesiell. Leseren kommer under huden på Charlotte. Er dette noe du valgte spesielt for denne boken, og ønsker du å sette leseren i en spesiell stemning ved å gjøre det slik?

– Det tok meg ti år å skrive denne boken. Det var veldig vanskelig å uttrykke det jeg følte for henne. Og selvfølgelig tok det meg også lang tid å lete opp detaljene om henne. Etter mange år forsto jeg at dette ikke kommer til å bli noen klassisk biografi, men mer en emosjonell biografi.

Jeg ønsket å skrive om arbeidet med å nøste opp livet hennes, og også forsøke å sette ord på følelsene mine og hvorfor hun gjorde sånt inntrykk på meg, om livet hennes og den gripende avslutningen på livet hennes. Jeg ønsket at leseren kommer med meg og oppdager Charlotte.

Den overveldende mottagelsen av boken overgikk alle mine forventninger. Og nå er det en mengde mennesker som vet hvem Charlotte Salomon er. De kjenner hennes arbeid. Det var hovedhensikten med å skrive boken. Det var en slags kamp mot det faktum at hun var glemt.

– Hva fikk deg til å skrive om Charlottes skjebne, og når og hvorfor ble du interessert i skjebnene til noen av de millioner av jøder som ble drept under nazistenes regime?

– For å være ærlig, så ønsket jeg ikke å skrive noen bok om naziregimet eller krigen. Jeg oppdaget Charlottes arbeider, og det var dem som tok hjertet og sinnet mitt. Jeg tenkte at hun var så moderne, så brilliant. Hun malte det forferdelige livet sitt med en masse humor og farger. Det er fullt av kraft. Jeg har aldri følt noe slikt overfor andre kunstnere. Jeg er full av beundring. Så derfor ville jeg skrive om henne. Hennes liv og død er bundet til nazistene. Men boken bærer Charlottes navn. Den forteller historien om hvilken kvinne hun var.

Hva er etter din mening ditt viktigste budskap i boken, det du ønsker at leseren skal huske når han har lest den, og hva slags spørsmål vil du at folk skal sitte igjen med når de er ferdig med den?

Jeg bare vil at de skal google Charlotte Salomon. Jeg bare ønsker at de skal oppdage arbeidet hennes og hvordan hun overlever ved å komponere sin kunst.

Etter å ha lest boken sitter man tilbake med en uendelig tristhet og medfølelse. Den beskriver et medmenneske som måtte lide noe forskrekkelig. Ikke bare fordi hun var jøde og derfor måtte dele skjebne med seks millioner andre kvinner og menn, jenter og gutter, gamle som unge, men fordi hun hadde fått utdelt gener som ga henne en uforholdsmessig stor andel av følelsesmessige plager. Mye mer enn hva er forsvarlig for et ungt menneske, egentlig. Man skulle så gjerne hjelpe. Komme med noen gylne ord, noe som kunne løse situasjonen for de ulykkelige. Historien kunne slik sett like gjerne hatt tittelen «Les Miserables», en tittel som godt kunne stått som overskrift over svært mange menneskeliv gjennom disse årene.

David Foenkinos: Charlotte Oversatt fra fransk av Agnete Øye Solum | Bokvennen 2017

OM JØDENE I FRANKRIKE
Frankrike hadde da jødeforfølgelsene brøt ut i 1940 rundt 340.000 jøder. Mer enn 75.000 av disse ble deportert til Tyskland og det okkuperte Polen mellom 1942 og 44, godt hjulpet av Vichy-regjeringen og det franske politiet. Rundt 72.500 av de deporterte jødene ble drept.

Frankrike har i dag verdens tredje største jødiske befolkning, etter Israel og USA. Man regner med at det finnes mellom 480 og 500.000 jøder i landet, de fleste i Paris, Marseille, Lyon, Nice, Strasbourg og Toulouse.

I Israel bor det nå rundt 200.000 jøder som kommer fra Frankrike. Utvandringen startet rundt 2010, etter en rekke angrep mot enkeltpersoner og jødiske institusjoner. Den grusomme kidnappingen og påfølgende tortur i tre uker av 23 år gamle Ilan Halimi i 2006 kan også ha vært en årsak til at jøder begynte å føle seg utrygge i landet.

SPJC, en sikkerhetstjeneste for jødiske samfunn i Frankrike utgir hvert år en statistikk over angrep mot jøder i landet. Statistikken er dyster lesning. Bare i 2015 ble 29 jøder drept. 808 hendelser ble politianmeldt, noe som var rekord. Samme år utvandret rundt 8000 franske jøder til Israel. Dette er 1000 flere enn året før.

Kilder: Wikipedia, franske medier, Senter mot antisemittisme

Først publisert i Norge IDAG

Holocaust

Holocaust

Under Holocaust (1941-1945) ble opptil totalt ca 11 millioner mennesker myrdet av ulike årsaker. På denne tiden hadde 9 millioner jøder bosatt seg i Europa, og av disse ble to tredeler myrdet av nazistene og deres medhjelpere i et nettverk av minst 42.500 fabrikklignende anlegg spesielt innrettet for effektive drap på mennesker.

Spesielt Tyskland var forberedt for folkemordet, med et statsapparat som hadde ført lister over hvem som var jøder, og de hadde aktiv hjelp fra kirken, postvesenet, finanssektoren og flere. I Europa var det mange som etterhvert visste om myrderiene, men som unnlot å hjelpe, til tross for at de var i posisjon til dette. Også i Norge var statsapparatet nyttige tjenere for Hitlers raseideologi, og gikk ham villig til hånde med arrestasjoner og bortføringer av norske borgere som ikke hadde gjort noe galt. Men de var jødiske. Eiendommer ble konfiskert og plyndret, og en mengde mennesker bidro til dette.

De tyske nazistene var av natur grundige og ryddige mennesker, og førte nøyaktig fortegnelse med hvem som ble myrdet, og hva som ble gjort med dem. Derfor sitter verden i dag på den grundigste dokumentasjon noensinne av et folkemord. Lister med hundretusener av navn viser nøyaktig hva som ble gjort med de enkelte. Hele familier og slekter ble utryddet med kaldt blod.

Mange gode mennesker i hele Europa så hva som skjedde, og gjorde hva de kunne for å redde jøder. Ofte med fare for sine egne liv fikk de stukket én eller flere unna mordernes fangarmer. Enda i dag kommer slike historier frem i lyset, om mennesker som på ingen måte hadde ønsket noen ros eller anerkjennelse, men som reddet livene til andre mennesker i denne grusomme tiden.

Det finnes Holocaust-museer og minnesmerker flere steder i Europa. Vi anbefaler sterkt et besøk i Yad Vashem i Israels hovedstad Jerusalem. Både beliggenhet, arkitektur og innhold skaper et sterkt inntrykk fra en tid og en hendelse Europa og resten av verden burde skamme seg over i all fremtid, så dypt og inderlig at det hindrer oss i å la noe lignende skje igjen.

Dessverre er det likevel slik – igjen – at mange av de gjenværende Europas jøder føler seg utrygge. Mange av dem ser tegn til de samme holdningene som ble opptakten til Holocaust. Spesielt i Frankrike, som er det land i Europa med flest jøder, føler man seg i økende grad så utrygg at man flytter. Mange flytter til Israel, det eneste land i verden hvor jøder egentlig kan føle seg helt trygge, og hvor de kan stole på at myndighetene tar affære for å beskytte dem, selv om det også her finnes mennesker som ønsker å utrydde dem, og skaper utrygghet og blodbad.

Dette problemet, utrygghetsfølelsen, bør vi ta alvorlig. Det gjelder også Norge. I stedet for å bagatellisere den frykten og usikkerheten mange føler, slik enkelte gjør, bør vi angripe dem som gir uttrykk for hat. Vi bør si ifra. I Norge er det ytringsfrihet. Denne bør vi, så lenge det er mulig, benytte til å sette lyset på det hatet som kommer til uttrykk og ikke la oss skremme av trusler, eller gi etter for dem som vil bagatellisere problemet.

Vi ser oftere og oftere direkte jødehat, for eksempel i sosiale medier. Noen ganger litt subtilt, men likevel tydelig (les Suissas leder 22.01.2016, hvor du finner dokumentasjon på et slikt hat). Andre ganger skriver folk det rett ut, svart på hvitt, for eksempel «Hitler skulle gjort jobben sin ferdig med dere» og lignende. Vi har såvidt oss bekjent ikke sett noen rettsforfulgt og straffet for slikt.

Kjenner du at din rettferdighetssans protesterer mot dette, bli med oss og gjør noe for å skape en forskjell. Gjør hva du kan, skriv, ytre deg, protestér skriftlig og muntlig, og bidra gjerne økonomisk til arbeid som kan stanse hatet. Du kan enkelt støtte SMA om du ønsker det. Klikk på linken «Støtt SMA» øverst. Her finner du nødvendig informasjon.

Ordførerkandidat: – Røykerne blir behandlet slik jødene ble under krigen

– Slike uttalelser avslører total kunnskapsmangel, sier leder for Senter mot antisemittisme, Michal Rachel Suissa, til NRK.

– Slike uttalelser avslører total kunnskapsmangel, sier leder for Senter mot antisemittisme, Michal Rachel Suissa, til NRK.

I sin iver etter å gjøre seg bemerket kommer slike bevis for en utrolig kunnskapsløshet.

Kystpartiets ordførerkandidat sjokkerer i dagens utgave av iTromsø. Partiets fylkesleder mener sammenligningen er helt grei.

At de som har blitt så uheldige å bli avhengige av røyken liksom skal bli hengt ut ved å måtte gå ut for å røyke, er ikke greit. Slik blir de tilsidesatt av miljøet… Jeg vil absolutt sammenligne denne diskrimineringen med hvordan jødene ble diskriminert under krigen.
Kristian Andresen, Kystpartiet, Til Itromsø

Her er vår klare mening om saken:

Mener det er idioti

– Slike uttalelser avslører total kunnskapsmangel, sier leder for Senter mot antisemittisme, Michal Rachel Suissa, til NRK.

– Mer antisemittisme i Europa enn noen gang i etterkrigstiden
Nå blir det handlingsplan mot antisemittisme
– Å sammenligne røykere med Holocausts ofrene er ikke noe annet enn en bagatellisering av grusomhetene jødene ble utsatt for. At slike påstander kommer fra folk som skal påta seg viktige politiske verv i vårt samfunn, viser bare hvor viktig det er med opplæring om Holocaust og forebygging av antisemittisme.

NRK Troms