Kategoriarkiv: Arabisk

Så enkelt kan det sies

Fiasko-dagen

I byer rundt i hele verden minnes folk som er imot Israel Al-Nakba-dagen den 15. mai. «Nakba» er arabisk for «katastrofe». Dette er den dagen den jødiske staten Israel ble reetablert i 1948, slik FN-resolusjonen anbefalte, nemlig å dele Palestina i to stater, en jødisk og en arabisk. I stedet for å etablere en arabisk stat, invaderte fem arabiske staters armeer (Egypt, Syria, Irak, Jordan og Libanon) landet for å tilintetgjøre den nyfødte staten og karre til seg så mye territorium som mulig.

Det er arabernes fiasko som feires som Al-Nakba-dagen. De greide ikke å ødelegge Israel ved fødselen.

Julie Nathan, Australia

PLO: – vi skal tilbake

Jødiske flyktninger i transitleir i Ma'abarot, 1950. Foto: Jewish Agency

Jødiske flyktninger i transitleir i Ma’abarot, 1950. Foto: Jewish Agency

Når Israel feirer sin Uavhengighetsdag, som i dag falt på 12. mai, feirer araberne i området «katastrofedagen», Nakba-dagen. De rundt 726.000 arabere som flyktet ut av Israel da samtlige araberstater rundt dem samlet seg for et lammende angrep, ment å skulle utslette den nyopprettede staten, har i alle år siden ment at de har en rett til å vende tilbake.

Det er egentlig to forhold som spiller inn rent logisk, men som nær sagt aldri blir nevnt når problemstillingen luftes i offentligheten. Verden har blitt så pro-arabisk at man nær sagt tar det som en sannhet det araberne legger frem som sitt politiske syn, og som selvfølgelig er sterkt farget av deres interesser.

Det ene er antallet. De araberne som nå lever i områdene rundt Israel har blitt langt flere enn de opprinnelige flyktningene. FN har med sin helt spesielle organisasjon UNRWA, United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East holdt liv i statusen deres som flyktninger, og pengestrømmen – Norge alene forsyner disse menneskene med nesten en milliard kroner pr. år – har lokket en mengde mennesker hit fra andre steder.

Gazastripen har i dag ca 1,85 millioner innbyggere, og Samaria og Judea rundt 2,75.

Dessuten er det slik at verden til enhver tid har en menge flyktninger. Etter både den første og den andre verdenskrig var en mengde mennesker på flukt. Vi hører for eksempel ikke så mye i dag om tyskerne som flyktet etter krigen. Et sted mellom 12 og 14 millioner tyskere, for det meste uskyldige mennesker, ble jaget fra sine bopæler i Tsjekkoslovakia, Ungarn, Nederland, Polen, Romania, Sovjetunionen, Jugoslavia, Latin-Amerika og mandatområdet Palestina. Så vidt vi kan se, finnes det ikke noe UNRWA for German Refugees in Europa, som sender penger øremerket disse stakkars menneskene og deres etterkommere.

Ei heller hører vi noe om Relief and Work for Jews in the near East – erstatning og arbeid for jøder i Midtøsten. Kan årsaken ha noe med at alle disse flyktningene fra arabiske land – de utgjorde 850.000 mennesker, i likhet med tyskerne i grovt sett samme tidsrom, for lengst er assimilert blant befolkningen i de land de kom til – henholdsvis Israel og Tyskland? Kan det tenkes at mangelen på slike gigantiske støtteordninger kan ha hatt noen effekt på flyktningenes evne og vilje til å finne seg et sted å bo og et arbeid å utføre der de kom, slik de norske utvandrerne da de kom til Amerika for 200 år siden?

Det vil nok være rimelig å anta. Like rimelig er det å anta at pengestrømmen har hatt noe å si for den permanente «flyktninge»status de araberne har som nå lever i de nevnte områdene.

PLO, «frigjøringsorganisasjonen for palestinerne» har uttalt seg i anledning årets feiring av «den store katastrofen» da jødene fikk sitt eget land. Tenk at jøder skulle få et område som stort sett var tynt befolket av gjetere og jordbrukere, men som en gang i tiden også har vært okkupert av muslimene! Vi mener ikke dette ironisk, det er slik PLO oppfatter situasjonen. I PLOs øyne var det en virkelig katastrofe at jødene fikk et land. At dette landet stadig beviser jødenes tilstedeværelse fra oldtiden, ved at det dukker opp arkeologiske skatter både her og der, betyr unektelig noe. Men ikke for PLO.

PLO anser i sin uttalelse denne dagen «retten til tilbakevendelse» som en grunnleggende rettighet for de palestinske araberne og deres etterkommere. Og ikke bare en grunnleggende rettighet, men også for dem en naturlig del av en fremtidig fredsavtale. De gjør det klart at de aldri oppgir denne «rettigheten», ettersom den er «historisk», «hellig», og «i henhold til folkeretten», «Generalforsamlingens res. 194», og «bestemmelser av Den arabiske liga.»

Israel har alltid avvist kravet om arabernes tilbakevendelse fullstendig. Det ville ha ødelagt staten øyeblikkelig, av demografiske grunner. Man kan enkelt tenke seg den demokratiske effekten det ville ha hvis 4,6 millioner arabere skulle få stemmerett i Israel, i tillegg til de 2 millioner arabere landet allerede har. Jødene ville kommet i mindretall i sitt eget land, og Israel ville ikke lenger være det det er for jøder, en trygg havn.

– Så overrasket vi ble alle sammen

Buss-eksplosjonFamilien til den unge arabiske terroristen som var litt uheldig da han skulle sprenge en bombe på en buss i Jerusalem, så bomben gikk av mellom beina på ham, blir ikke helt enig i synet på det han har gjort. Ikke er de enige med hverandre, men de ikke helt enige med seg selv heller.

Galt var det i alle fall, det han gjorde, så æres må han. Eller noe i den dur.

Det var sist mandag at den 19 år gamle Abd al-Hamid Abu Srour sprengte en bombe så en mengde mennesker ble skadet, en av dem alvorlig, på en buss på vei fra Jerusalem til Hebron. Bussen brant opp, det samme gjorde en annen som ble antent. Terroristen lå noen timer på sykehus, svært hardt skadd, og antagelig i et smertehelvete, før han døde, som eneste dødsoffer etter angrepet.

Far til bombemannen, Abu Ahmad, hevder i fullt alvor at han ikke hadde den fjerneste anelse om at gutten hans hadde radikale interesser. Og hadde han visst det, så ville han, som de aller fleste arabere som blir avhørt. «selvfølgelig» ha gjort alt han kunne for å stanse ham.

Vel, – moren var heftig opptatt med å distribuere et bilde av gutten iført et Hamas-skjerf etter udåden. Han hadde spurt mamma om det, så det gjorde hun så gjerne.

Det var i et intervju med Walla i dag at familien på denne måten gjorde det helt klart at de tok kraftig avstand fra guttens intense hat og voldsbruk mot sivile. Bomben han brukte, var fylt med spiker. De var nok ikke ment for hans egne innvoller.

Abu Srour var medlem i Al-Kassam-brigadene, Hamas’ «militære» ving.  Journalisten i Walla beskriver hvordan guttens hjemby, en «flyktningeleir», var full av bilder og plakater av «martyren». På ett av bildene hadde han en kostbar Armani-skjorte. Han var nemlig ingen fattig gutt. Foreldrene poengterte stolt at familien både hadde penger og eiendommer. 19-åringen Abu Srour hadde også egen bil.

Både faren og moren var «helt sjokkert» over at deres snille mønstersønn kunne gjøre slike slemme ting. Moren sier at hun ikke en gang kunne tenke seg at det var hennes sønn som hadde begått angrepet, da nyheten kom. «Han var så annerledes enn det.»

Hun smiler for seg selv, skriver journalisten, «han hadde en enkel måte å tenke på, litt barnslig, faktisk. Han kunne sitte og fortelle meg en hel historie, og overbevise meg om at det var sant, og så var det bare tull alt sammen. Han hadde lurt meg. Jeg sa til ham at han burde bli skuespiller.»

Ja, tenk om han hadde blitt skuespiller. Det er ikke utenkelig at han hadde arvet litt talent av både far og mor. For plutselig sier hun at «som et sivilisert menneske er det vanskelig å gjøre noe slikt. Kanskje jeg hadde handlet annerledes, kanskje med pennen, kanskje ved å skrive. Men.. ja ja.. enhver har sin egen måte å gjøre motstand på.»

Slik taler en sjokkert mamma en uke etter at sønnen har ekspedert seg selv til de evige jaktmarker etter å ha vist sin tilknytning til en ekstremt religiøs terrororganisasjon hvor man mener seg å kjempe for en gud kalt Allah, og hvis charter helt åpent sier at dialog og fredelige midler er bortkastet tid, og at deres mål er å kaste jødene ut av området. «Enhver har sin måte.»

Hun får nok ingen Oscar, men hun skal ha ros for forsøket. Det samme skal faren ha. Han ville jo med alle midler fått sønnen ut av villfarelsen, hadde han bare visst…

Men hvem kunne vite? Han truet jøder på Facebook noen dager før angrepet: «Ikke vær redd. Deres dag vil komme, med Allahs hjelp».

Pappa Abu Ahmad ser på den jødiske journalisten: «Jeg oppdro ham aldri til å bli slik. Men vet du hvem som er skyld i dette? Bare dere israelere. Dere har ledet en hel generasjon til å bli slik. Dere og regjeringen deres.»

«Dere israelere må virkelig spørre dere selv hva som fikk et barn som dette, og han er et barn – til å ønske å gjøre noe som dette. Og jeg sier deg – Israel er ansvarlig. Det er det som har fått denne generasjonen til å handle som dette. Denne generasjon har ingen fremtid, ikke noe arbeid,» fortsatte han. Rett før hadde han med stolthet forklart at 19-åringen hadde egen bil og at familien var velstående.

«Neste generasjon, de små barna, de kommer til å være enda farligere. Her – du er jøde og vi tar imot deg med respekt her. Så la dem slutte å tenke at vi palestinere er voldelige.»

Ja, nei, det er ikke helt lett. Moren ble for øvrig spurt hva hun tenkte om at Abbas hadde kommet med en fordømmelse av udåden. Denne gangen. «Nei, han representerer ikke det palestinske folket», var kommentaren.

Times of Israel derimot, skriver om en spørreundersøkelse blant det «palestinske folket.» Det kunne jo være litt interessant å se hva de så mener, ettersom kvinnen mener presidenten ikke får frem deres syn.

58 % av unge arabere i de palestinske områdene støtter knivstikkingen som har rammet Israel så hardt de siste månedene. Unge fra Gaza støttet terroren i så mye som 78,6 % av tilfellene, altså mer enn tre av fire. 46,4 % i Samaria og Judea, eller Vestbredden som man kaller denne delen av oldtidens Israel.

På spørsmål om de var helt imot knivstikkingen, sa bare 21,1 % av ungdommene i Gaza ja, mens noe mer, 47,4 i Abbas’ område var imot.

29 israelere og 4 med annen nasjonalitet har blitt drept i den siste bølgen av terror mot jøder, og det har samtidig blitt drept rundt 200 palestinske arabere, mange av dem idet de angrep sivile, andre etter sammenstøt med tropper.

Direkte løsningsorientert kan de ikke akkurat beskyldes for å være: 67 % mener diplomati aldri vil føre til noen løsning. Samtidig er nesten 43 % for en tostatsløsning, 19,1 % ville ha en tonasjonal stat med like rettigheter for jøder og arabere, mens omtrent like mange ville ha bare en palestinsk stat, selv om dette ikke var ett av valgene.

Arutz Sheva
Times of Israel

Mahmoud Abbas bekrefter nok en gang sin uvilje mot fred med Israel

Mahmoud Abbas. Foto: Olivier Pacteau / CC

Mahmoud Abbas. Foto: Olivier Pacteau / CC

Igjen er Palestina-arabernes ledende kranglefant på krigsstien. Den aldrende og egentlig for lengst avgåtte presidenten holder fremdeles koken av mangel på bedre ledere.

Nytt denne gangen er hans evindelige ”vi nekter å samarbeide med Israel”. Hvis det lyder kjent, og derfor litt kjedelig, er det fordi han har sagt det hundre ganger før.

Det er i forbindelse med det 16. årsmøtet i Fatahs revolusjonsråd at den notorisk samarbeidsuvillige araberen kommer igjen kommer med sine trusler om å stanse samarbeid med Israel.

Hvis noen etter alle årene med Mahmoud Abbas som president for araberne i de omdiskuterte områdene Samaria og Judea fremdeles skulle ha noe som helst i retning av håp om at han er seriøs, dypt inne i seg – egentlig – fredselskende, kort sagt en verdig forhandlingspartner for Israel, se her og døm selv: I sin tale til revolusjonsrådet sier Abbas at den pågående voldsbølgen, de mange hundre angrepene mot sivile og militære, unge og gamle, sogar barn, med biler som angrepsvåpen, brannbomber, steiner, kniver og andre stikkvåpen, og skytevåpen – er ”en fredelig folkelig oppvåkning” som kommer som ”svar på okkupasjonen”.

Vi gjør oppmerksom på at også denne artikkelen underbygger vår påstand 12. februar 2016 at Norges statsminister legger for dagen både naivitet og en viss kunnskapsløshet om dette emnet.

Videre i sin tale ønsker den arabiske presidenten det såkalt franske initiativet til konferanse velkommen.

Les mer om det franske fredsinitiativet her.

Denne invitasjonen til fredsforhandlinger er nok særlig tiltalende for mennesker som selv ikke vil gi en eneste innrømmelse for fred. Alt skal være på andres bekostning – alltid. Kun Israel skal gi dem alt de peker på, aller helst før forhandlingene starter. For Frankrike har gjort det klart før møtene starter, at ” Dersom konferansen som de skal dytte i gang, ikke fører til ”betydelig fremgang” mot en tostatsløsning, så vil Frankrike unilateralt, altså ensidig, anerkjenne en palestinsk stat.”

Selv tyskernes kansler, fru Merkel er ikke med på dette.

”Det er absolutt ikke tiden for å ta de store skrittene nå. Men dere kan oppnå forbedring på enkelte områder”, sa hun. ”Den europeiske union, med Tyskland som medlem, er svært opptatt av å se realistisk på ting. I vet at trusselen fra terrorismen er noe Israel må holde ut. På den annen side tror vi at vi må få i gang en prosess mot fredelig sameksistens. Slik vi ser det, er dette til syvende og sist bygget på en tostatsløsning.”

Israels statsminister Benjamin Netanyahu kalte som kjent forslaget fra Frankrike ”bisarrt.”

Skrekkelig er det i alle fall. Det er ingen fornuft i at en av partene i en konflikt skal få diktere den andre parten hvordan utfallet av en forhandling skal bli, særlig når den parten som vil diktere er aggressoren, og dessuten taperen som er årsak til at det faktisk er noe å forhandle om. Hadde ikke araberstatene vært aggressive, men latt Israel i fred, hadde man i dag ikke hatt noen ”omdiskuterte områder”. Dette later verden til å ha ”glemt.” Årsaken er selvsagt at man selv ønsker å se saken slik, og ”husker” det man vil.

Abbas gjentok også sine tidligere ”trusler” om at palestinerne vil gå til FN for å få denne organisasjonen til å komme med en resolusjon om at israelsk bygging på de omdiskuterte områdene er ”ulovlig”, områdene som han selv konsekvent kaller for ”palestinsk land”, til tross for at det ikke er det, og aldri har vært det, men områder som det skal forhandles om.

Abbas tok også opp spørsmålet om lederen for den marxistiske og voldelige organisasjonen PFLP, Nayef Zayed, som nokså plutselig avgikk ved døden i Bulgaria nylig. Ryktene har vel gått i de kretser om hvorvidt han døde i nåde eller unåde. Også i Bulgaria kan han ha råket ut for en ulykke. Trappene kan være bratte i Bulgaria, har vi hørt.

Zayed ble dømt for et mord i Israel i 1986, og skulle sitte i fengsel livet ut. Men han sultestreiket, og lover og regler tilsa at han måtte få behandling, og terroristen rømte.

Presidenten lovet å komme tilbake med opplysninger når etterforskningen er ferdig.

Ynet