Kategoriarkiv: Muslimsk

UK: jødiske studenter nektes innflytelse

Malia Bouattia

Malia Bouattia

Da SMA sist skrev om britiske National Union of Students (NUS) og organisasjonens nye leder Mali Bouattia i april, skrev vi at sionistføderasjonen i UK var ”bekymret for hva valget av en slik leder kan føre til for jødiske studenter.

Bekymringen har vist seg å være berettiget. Aktivisten Bouattia, som tidligere har vært blitt beskyldt for åpen antisemittisme, har nemlig akkurat brukt noe av sin makt som leder for unionen i form av en dobbeltstemme – i disfavør av jødiske studenter.

Tidligere har det alltid vært slik at de jødiske studentene i UK (rundt 8.500 i antall) har hatt rett til å velge seg sin egen representant til unionens ”antirasisme- og antifascismekomité”. Man skal ikke ha mye fantasi for å se for seg betydningen av dette i et samfunn som blir mer og mer anti-israelsk, anti-jødisk og rent rasistisk, ikke minst som følge av den enorme innvandringen av muslimske innbyggere i Europa.

Retten til selv å velge en representant, og dermed få en viss innflytelse i dette organet, forsvant ved Bouattias stemme. Et lovforslag ble lagt frem, der man ville gi NUS´nasjonale eksekutivkomité og presidenten, som er Bouattia, all makt, og forslaget ble altså vedtatt.

Bouattia er personen som kalte Birmingham universitet for ”en sionistisk utpost for høyere utdannelse” fordi den hadde den største Jsoc´en i landet. Jsoc er den jødiske studentforeningen.

Hun har protestert mot ”sionist-styrte media” og har definert palestinsk terrorisme som ”motstand” ifølge det britiske nettstedet antisemitism.uk. Som vi nevnte i vår artikkel i april, har hun også stemt imot å fordømme jihad-gruppen IS – Islamsk Stat. Konfrontasjoner fra media har hun bare parert med bortforklaringer, som vi vel også har sett av samtlige antisemitter her til lands. Det skal noe til å åpent erklære seg som jødehater om man har en offentlig posisjon, selv om vi også ser dette stadig oftere og oftere, særlig blant politikere med innvandrerbakgrunn fra muslimske land. Sist ut i sommervarmen var høyre-politikeren Iftikhar Mahmood, som åpent spredde klassisk antisemittisk propaganda på sosiale medier. Også han kom med den vanlige bortforklaringen – han unnskyldte seg med at han var ”korttenkt.”

Undertegnede er for øvrig permanent bortvist fra det ”kristelige” nettstedet verdidebatt fordi man påpekte en norsk politikers antisemittisme.

La det være helt klart for all ettertid: antisemitter eksisterer ikke. All antisemittisme man ser, skyldes noe uforklarlig, helt udefinerbart, noe man for all del ikke må peke på, og helst ikke nevne ved navn.

Denne tendensen får vi demonstrert til det grenseløst latterlige hver eneste gang en muslim i Allahs navn har drept en vantro, en sekulær, en jøde, en kristen eller en annen muslim med ”feil tro.” Da stiller de seg opp, Erna, Hollande, Obama eller hvem det nå er, og erklærer at terror ”ikke har noe med islam å gjøre.”

Antisemittisme kommer av at noen nærer et hat til jøder. Det er ikke til å komme forbi at holdninger kommer til uttrykk ved handlinger. Det er heller ikke til å komme forbi at det hjertet er fullt av, taler munnen, og vi vil nok også få se mye skjult hat bli åpenbart i tiden som kommer.

 

Jødehat også i Hong Kong

Hong-KongNylig skrev vi om jødehatet i Bangladesh, 550 mil fra Israel. Alle folkeslag er forpestet av hatet mot jødene. I dag reiser vi enda lengre. Hong Kong er rundt 7.764km fra Jødeland – Israel. Hva skulle tilsi at kinesere så langt fra jødefolkets opprinnelse har et så anstrengt forhold til dem?

Steven Kruger er en jødisk advokat som bor i Hong Kong. Han kjenner jødehatet på kroppen – ifølge ham selv inntil 40-50 ganger for dagen. Han sier klart ifra om hvor det kommer fra. Les hans historie.

Hong Kong er en by med nesten 8 millioner mennesker. Moderne. God urban forflytning av en masse mennesker med jernbane. God buss-dekning. Akseptabelt god offentlig skole og en noenlunde ærlig regjering.

Under overflaten er det mangler i samfunnet. Akseptabelt husvære er vanskelig å få tak i, så leiligheter er kjærkomne. De unge, også de som er i langvarige forhold eller er gift, bor med foreldrene sine. Fornyelse av nedslitte bosteder går langsomt. Ekstremt fattige bor i celler – leiligheter er oppdelt i små enheter med vertikale stålstenger imellom. Hver avdeling har plass til en madrass og noen eiendeler. Ett toalett må deles med ti eller flere andre mennesker.

Mat er dyrt. Mange mennesker har lange arbeidsdager med beskjedne lønninger.

Legg til jødehat på listen over sosiale mangler. (Jeg foretrekker «jødehat» og «judaisme-hat» fremfor «antisemittisme», en misvisende betegnelse.)

Som hvor som helst ellers er det muhammedanisme i Hong Kong. Denne betegnelsen er nøyaktig, fordi «islam» innebærer en religion. Det er muhammedanisme – en militant totalitær ideologi forkledd som religion.

Forestill deg en lovlydig forretning som skalkeskjul for en mafia. De godartede egenskapene for dette skalkeskjulet endrer ikke på kriminaliteten til capo’en bak fasaden, hans løytnanter og dem som gjør grovarbeidet for ham. På samme måte er islam en front for muhammedanisme. De uskyldige egenskapene som front-«religionen» har, endrer ikke på patologien bak – avskyen for jøder, hatet mot judaismen, avskyen for sionismen, hatet mot Vesten, hatet mot de Judeo-kristne verdier, antipati mot moderne liv, kvinneforakten, og seksuelt misbruk av barn – begått av imamen, hans nestkommanderende og hans terrorister.

I Hong Kong uttrykker muhammedanere sitt jødehat ved frekkhet. Ved å vende ryggen til en jøde som passerer. Sperre veien for en jøde når han går nedover gaten. Spytting.

Alle muhammedanere som henger på gatene er men. Noen er sent I tenårene. De fleste er menn i 20- og 30-årene. Ingen tenåringsjenter. Ingen kvinner I 20- eller 30-årene. Disse mennene må nødvendigvis være begrenset til horeri og hemmelige forhold med samme kjønn. Jeg vet ikke hvor muhammedaner-familier bor.

I de siste seks månedene har jeg notert meg tilfeller av jødehat blant den generelle kinesiske befolkningen. Unge mennesker, middelaldrende mennesker, gamle mennesker. Mennesker med lav inntekt, og middelklassemennesker (etter påkledningen å dømme). Det var overalt. Kanskje uttrykt jødehat er en bieffekt av den onde BDS-bevegelsen.

Uttrykkene er variert. Man dekker nesen med en hånd. Oversatt: jøder stinker. Klør overkroppen med en hånd under armen. Oversatt: jøder er aper. Man lar hånden gli over strupen. Oversatt: vi skal myrde deg. Man stikker en finger i nesen. Oversatt: ______ you. Man stikker en finger i øret. Samme oversettelse.

En dag i forrige uke ble jeg beæret med en arm og en hånd som ble holdt rett nedover i en vinkel på 45 grader. Oversatt: det var en 90 graders variant av nazi-hilsen, hvor en arm og en hånd blir holdt rett oppover i 45 graders vinkel.

Han som hilste gikk mens han gjorde det. Han sto ikke i ro, likevel ble hilsenen beholdt i konstant stilling. Helt klart hadde han øvet på dette. Den spirende nazisten var et kinesisk barn. Han så ut som 16 eller 17.

En gang på en buss var det en vakker kinesisk kvinne, kanskje 25 år gammel, som holdt for nesen sin da jeg gikk popover midtgangen for å finne en sitteplass. Jeg holdt meg også for nesen og flyttet ansiktet mitt nær hennes. Hun ble krenket.

Andre uttrykksformer er uklar for meg. De bruker en hånd og napper på t-skjorten, flere ganger. En kompleks bevegelse av hånden over magen.

Å ignorere disse uttrykkene for jødehat begrenser dem ikke. Å herme etter dem reduserer dem ikke.

Det er slitsomt å etterape slike uttrykk for jødehat 30 eller 40 eller 50 ganger for dagen.

De mange forskjellige måtene den kinesiske befolkningen uttrykker jødehat på har endret livet mitt drastisk. Ingen flere spaserturer om kvelden. Ingen turer til dette eller det området for å titte meg rundt. Jeg forlater leiligheten min bare når det er nødvendig. Ekskursjoner må planlegges, slik at man får gjort så mye som mulig på en ekskursjon. Det begrenser antall ekskursjoner, og følgelig min blottstillelse for folk som uttrykker sitt jødehat.

Hong Kong er ikke Tyskland midt i 30-årene. Brunskjortene patruljerer ikke gatene. Det finnes ingen jødisk-eide butikker, så det finnes ingen knuste butikkvinduer. Ingen utstillingsplakater på fotstiene (Hong Kongsk for fortau) med tegn som ber Hong Kong’ere om ikke å inngå kommersielle interaksjoner med jøder. Ingen blir slått i gatene for å begå den forbrytelse å gå når man er jødisk. Ingen blir skutt i gatene for den grove forbrytelse det er å være i live når man er jøde.

Min antagelse er at forholdene for jøder i Hong Kong er mer eller mindre som de er i Londonistan. Forholdene for jøder i Hong Kong er ikke så ille som de er i Paris.

Ja, det er tid for å pakke vesken og dra. Reisemålet mitt vil være en himmel for jøder. Men det er ikke så mange himler. Den voksende stormen mot jøder rundt i verden vil få noen av de nåværende himler til å forverres, og vil få andre himler som finnes, til å forsvinne.

Forfatteren er en advokat som bor og arbeider i Hong Kong. Send mail til ham på kruger753rr@yahoo.com.

IsraelNationalNews: Op-ed: Jødehat i Hong Kong 2016

Avstand ingen hindring

En avstand på 5500km er ikke nok for å stanse hatet

En avstand på 5500km er ikke nok for å stanse hatet

Avstand betyr ikke noe hvis det finnes kjærlighet, heter det. Det samme gjelder åpenbart for hat. Jødehat lever godt på lang avstand, gjerne basert på fantastiske konspirasjonsteorier.

I Bangladesh, rundt 5500 kilometer fra det bittelille landet Israel ved Middelhavet, et muslimsk (86,6 %) land med 157 millioner innbyggere, finnes det en minister som i fullt alvor beskylder Israel for drap andre har begått. Jødehatet er umulig å kontrollere, og det er svært ofte irrasjonelt, som vi så hos nazistene, og som vi nå ser hos Palestina-araberne, vi ser det hos norske politikere og kjendiser, og vi ser det i våre egne debattspalter.

Den berømte jødiske folketaleren og religionsstifteren Jesus (ca. 0-33 e.Kr), som ironisk nok selv ble dødsdømt og drept for angivelig oppvigleri, hevdet å vite at jødene siden skulle bli hatet av alle folkeslag for hans skyld, og gjorde dem oppmerksom på dette. Det underlige er at de her åpenbart blir hatet av et folkeslag som befinner seg så langt fra jødeland at det er mer sannsynlig at de aldri har sett en jøde, enn at de har det.

Opposisjonspolitikeren og medlem av parlamentet i Bangladesh, Aslam Chowdhury ble nylig arrestert etter at det kom frem at han hadde møtt den israelske rådgiveren Mendi Safadi i India for en tid siden. Chowdury nekter for dette, og sier reisen hans utelukkende var en forretningsreise.

I 2014 ble en avisredaktør i landet fengslet for sju år for å ha prøvd å reise til Israel mer enn ti år tidligere. Han skulle tale om en økning i muslimsk terrorisme.

Det er landets innenriksminister Asaduzzaman Khan som peker på den jødiske staten som ansvarlig etter en del grusomme drap i landet. Det er en opposisjonspolitiker som skal ha møtt israelske etterretningsfolk, og han hevder at det finnes en «internasjonal konspirasjon» mot Bangladesh.

Uttalelsen kom etter at kona til en politisjef sør i landet ble funnet drept, skriver BBC. Kvinnen ble knivstukket og skutt i hodet foran øynene på sin seks år gamle sønn søndag. Hennes mann etterforsker den forbudte islamistgruppen Jamayetul Mujahideen Bangladesh (JMB).

Samme dag ble også en kristen butikkeier drept lenger nord i landet. IS sies å stå bak dette drapet. I den senere tid har rundt 30 mennesker som har engasjert seg i kampen mot islam, måttet bøte med livet. Regjeringen i landet benekter at IS finnes i Bangladesh, og legger skylden på politiske motstandere og lokale grupper.

De drepte er sekulære bloggere, akademikere, homo-aktivister, medlemmer av religiøse minoriteter som sjia, sufi og ahmadi, kristne og hinduer. Mange av dem er hakket i biter. En universitetsprofessor ble drept i april, og da det kom frem at familien hans var kristne, begynte folk å innse at kristne er en truet gruppe i landet.

Myndighetene har fått mye kritikk for at de ikke tar drapene alvorlig og forsøker å bekjempe ekstremistgruppene, som det myldrer av i landet.

Til alt overmål er det opptil flere islamistgrupper som ønsker å ta på seg skylden for de drepte menneskene, og hevder at det er dem som står bak drapene.

BBC
Israel National News

De som skaper fakta

Bondy, en trivelig Paris-forstad. Ikke så trivelig lenger, for jøder.

Bondy, en trivelig Paris-forstad. Ikke så trivelig lenger, for jøder.

Vi kan fornekte det. Politisk korrekte i hele Europa gjør det. Vi kan hisse oss opp, om vi er jøde, kristen, agnostiker eller fritenker, – ikke over det, men over dem som påpeker det. Vi kan også true med rettssak fordi vi mener noen er rasister – faktisk. Eller komme med vår moralske pekefinger: ikke snakk stygt om …

Så – hva er det i første rekke som truer jøders eksistens i Europa i dag?

En som peker på fakta i 2016, får merkelapper klistret på seg. Vi holder oss likevel til sannheten. De som deler dem ut, har på et tidspunkt trodd at de har definisjonsmakt. Den har de ikke.

Saken er selvfølgelig at det er dem som skaper hendelsene som blir fakta – de er de ansvarlige for at fremstillingen blir som den blir. Alle skjønner dette. Men det er likevel en mengde av våre meningsmotstandere som hevder det motsatte. Vi blir gjort ansvarlige for fakta.

I Frankrike er situasjonen den i 2016 at det er to forhold som gjør at jøder flytter. En årsak er økende muslimsk innvandring fra Midtøsten, den andre årsaken er de franske myndighetenes unnfallenhet til å gripe fatt i problemet.

Da Israel ble opprettet i mai 1948, ble det igangsatt en enorm forfølgelse av jøder i de arabiske land. De aller fleste flyttet, svært mange fra land de hadde oppholdt seg i i århundrer. I Irak, for eksempel, hadde det vært jøder siden 586 f.Kr. I årene 1948 og utover ble Israel satt under krigslovgivning, og jøder ble nektet å reise dit, av frykt for at de skulle styrke landet. Samtidig ble jødene som oppholdt seg i landet, presset av strengere lover, jødiske foretak ble boikottet, og noen velstående jødiske forretningsmenn ble hengt. Synagoger ble bombet, og flere ble drept.

Til og med dette fikk jødene skylden for. Det muslimske brorskap sto imidlertid bak de største bombene.

To store operasjoner ble derfor iverksatt av Israel for å få jødene ut av landet, og ca 121.500 jøder ble fløyet til Israel via Iran og Kypros. I dag snakker vi om under ti jøder tilbake i Bagdad.

Lignende historier, med et tilsvarende antall personlige tragedier og dramatiske hendelser, kan fortelles om og av jøder fra hele den muslimske arabiske verden. Det er svært få jøder igjen, og de fleste dro uten å få med seg vesentlig av sine verdier.

I dag er det folkevandring. EU lokker mennesker i hundretusentall med gratispenger, som de kalles, – europeisk velferd, opptjent ved arbeid gjort av den lokale befolkningen, beregnet på dem selv når de av ulike grunner faller utenfor. Beslutningen om å lokke disse menneskene er ikke demokratisk forankret, men den pågår likevel med relativt uforminsket styrke. Det oppstår derfor motkrefter i ulike land, noen seriøse og demokratiske, andre mer suspekte. Dette kjenner vi alle til.

Noen av disse menneskene er flyktninger, og har et slags krav på beskyttelse. Andre er det vi kaller «økonomiske flyktninger». De vil ha et bedre liv enn det deres eget hjemland kan tilby. I seg selv ikke forkastelig, men fullt forståelig.

Problemet er at mange av dem er muslimer. Som alle andre grupper som emigrerer, flokker de seg ofte sammen. De bor i samme distrikter, de arbeider på samme arbeidsplasser, og de lager moskéer hvor de dyrker sitt forbilde.

At de flokker seg sammen, er ikke spesielt for dem. Men at mange av dem behandler sine verter som undermennesker, er en kjensgjerning. Det er to land som i særskilt grad har fått smake dette, nemlig de to land i Europa som har tatt inn flest muslimske immigranter: Sverige og Frankrike. Sverige har vi etter hvert begynt å få gode kunnskaper om, selv om medier og offentlige personer liker å tolke det som «utenforskap» og «ungdomsgjenger.» Vi leste i april om narkosalg i Göteborg, ordensforstyrrelser, slagsmål, butikktyverier og personran, trakassering av unge jenter, gjengdrap, skyting, grov vold og mishandling. Bare siden 2013 har det vært 250 skyteepisoder. Byen er omtrent som Oslo i størrelse.

Frankrike hadde den grusomme episoden i 2006 da en ung jøde, Ilan Halimi ble fanget og torturert på det grusomste i to uker av nordafrikanske muslimer. Siden har vi hatt mordene på de tre jødiske skolebarna og deres lærer i Toulouse i 2012, og ingen har glemt terroren mot Charlie Hebdo i Paris i januar 2015, og påfølgende gisselaksjon i det jødiske supermarkedet. Massakren i november samme år, rettet mot et konsertlokale med jødiske eiere, er antagelig heller ikke glemt. 130 mennesker ble drept. Tilbake står alle deres pårørende, venner, kjærester og familie med en grenseløs sorg som aldri dør. I tillegg en mengde andre episoder med skader og drap. Frankrike er det land i Europa som har flest jøder, antagelig mellom 500 og 600.000.

I denne settingen er det at Times of Israel, en svært moderat, litt venstreorientert avis, skriver om jødene i Paris. Ingressen lyder: Noen flyr Frankrike for å ende opp i Israel, men mange fler flykter fra vold og trakassering fra sine muslimske naboer ved å flytte til steder med mer jødisk befolkning.

Den faktaorienterte noterer seg at slik er det. Dette er virkeligheten. Hvis man ikke kan innse at dette er situasjonen, og at den er alvorlig, har man et problem.

Artikkelen bringer intervjuer med jøder fra Paris som får inngangsdøren tagget ned med utrivelige utsagn som «skitne jøde» og den slags. I en normal setting hadde man kanskje vasket det vekk. Når man har massakre av typen Bataclan «inne» er det helt naturlig å reagere annerledes. Damen som blir intervjuet har bodd i bydelen Bondy mer enn 40 år. Men nå føler hun seg slett ikke trygg. «Det var stille og trygt her til 2000-2005,» sier hun. «Det var 2-300 jødiske familier her, og synagogene var fulle på sabbaten.»

Nå flytter hun til Villemomble. Hun og mange andre tenker at der blir de mindre synlige. Som mange tenkte under Den annen verdenskrig: – vi forholder oss stille, så blir vi oversett.

Hadde det bare vært så vel. Antisemittismen i Frankrike er økende hvert eneste år, og hovedårsaken er trakassering fra muslimer. Spesielt i tider med uro i Israel og Midtøsten generelt, er fiendskapen stor. Jøder i de mest utsatte områdene kan ikke lenger bære kippah eller davidsstjerne.

Som et apropos: når så vi sist en jøde i Norge bære Kippah? Vi har noen tusen jøder også her. Det har sin grunn at de fleste velger å skjule sin jødiske identitet.

Alle i artikkelen skriver under på det samme: dette blir bare verre. Jøder havner stadig i «ekstremt voldelige situasjoner«, noe som i mange tilfeller fører til at de må flytte på svært kort varsel. Mer politi løser noe, men kan og vil normale borgere leve i en hverdag der bevæpnet politi eller militære må beskytte dem hjemme, på arbeidsplass og skole? Det må iverksettes tiltak som går mye dypere.

Til Frankrike innser at landet har et problem, og innser hva som må til for å løse det, og aller først er villig til å ta debatten om akkurat dette, vil det være slik som det nå blir: jødene samler seg i ghettoer. De som alltid var interessert i å assimileres, i å yte noe positivt til samfunnet, de blir nå tvunget til å forsvinne ut i periferien, bli usynlige.

Jødene selv mener løsningen ligger i det motsatte: å gå inn i lokalsamfunnene, delta, bli synlige, slik at det blir sosial og etnisk integrasjon overalt. Vi antar dette også skulle gjelde muslimene.

Men som de sier: «Frankrike har forsøkt å få til dette de siste 30 årene, men har fortsatt ikke lykkes.»

Det låter som en beskrivelse av hele Europa.

Times of Israel: Franske jøder flykter fra Paris-forstedene grunnet økende antisemittisme.