Kategoriarkiv: Antisemittisme

Norge i FN

Et selsomt politisk skuespill utfoldet seg i førjulstida.  Etter at USA i FN gjorde et forgjeves forsøkpå å få fordømt Hamas for de mange angrepene på sivilbefolkningen i Israel, harman der konsentrert oppmerksomheten om å få kontroll og orden på migrasjonstrafikkenrundt om i verden.  Man vil ikke som nåoverlate til tilfeldighetene i hvert enkelt land å bestemme hvordan demillioner av reisende fra den tredje verden som nå strømmer mot Europa og USAskal tas imot og underholdes.  Dette måstyres ved hjelp av overordnete felles regler utarbeidet og vedtatt i FN, menerde som bestemmer.

For dette formålet har FN satt sammen et dokumentmed en liste over forpliktelser som medlemslandene skal erklære somsine i behandlingen av innvandringssaker. Noen av disse forpliktelsene er hentet fra forskjellige folkerettsligeavtaler som med forskjellig grad av bindende virkning og tilslutning, alleredeinngår i flere lands forvaltning av innvandringsspørsmål.  For så vidt er det lite nytt i saken.

Fordi dette dokumentet på viktige punkter skiller seg fra de traktatrettsligeavtalene som inngår i tradisjonell folkerett, har man hatt problem med hvadokumentet skal kalles for at det ikke skal kunne blandes sammen med deforpliktende traktatene.  FN landet påden engelske betegnelsen «a compact,»eller «en kompakt,» som imidlertid låter litt underlig på norsk, såher fant man på å kalle det en «plattform,» som låter minst likeintetsigende.  Utenriksministerens forklaringpå dette begrepet er at «…det kalles en plattform fordi det først og fremst er et fundament ogutgangspunkt for fremtidig samarbeid på områder som berører migrasjon.» 

Altså: Et fundament og utgangspunkt for fremtidig samarbeid.  Dette er en grei og kortfattet beskrivelse av de folkerettslige forpliktelsene vi har tatt på oss gjennom slike internasjonale traktater, konvensjoner og avtaler som Stortinget gjennom ratifikasjon har gjort til norsk lov.  En forskjell er at det nå legges spesiell vekt på samarbeid.  Når vi skal samarbeide internasjonalt om rettshåndhevelsen i Norge, er dette ikke lenger en rent nasjonal oppgave.  Ingen bør derfor tro at det internasjonale samarbeidet om dette dokumentets operative bestemmelser og «felles regelverk» blir uforpliktende og mindre utfordrende for et land som Norge enn norsk lov vedtatt av Stortinget.  Det vi vedtar skal skje «i samarbeid.»

Det nye i situasjonen er at Regjeringen og densforvaltningsapparat på denne måten går inn for å skape norsk rettspraksis uten legitimerendevedtak i Stortinget.  Den lovgivende makttilsidesettes i denne prosessen.  Detteer globaliseringens metode i et nøtteskall: Man omgår dannelsen av tungetraktatrettslige instrumenter og parlamentarisk godkjennelse ved å skape internasjonal sedvane gjennom»uforpliktende» samarbeidsavtaler som fungerer like bra, – i praksis ogsårettslig.  Ifølge Utenriksdepartementetsegen definisjon oppstår forpliktende sedvanerett «… gjennom langvarig statspraksis ogoppfattes som gjeldende rett (opinio juris). Denne sedvaneretten er iutgangspunktet bindende for alle stater.» Ergo blir»plattformen» likevel rettslig bindende.

Men denne avståelsen av lovgivende myndighet fra Stortingetsside skjer ikke som et politisk drama slik vi opplevde det under avståelsen avselvråderett til EF.  Nå skjer det i detstille med aktiv tilslutning fra dem som ellers har som oppgave å beholde»all makt i denne sal.»  En ensligpolitiker som forsøkte å vekke Stortinget til kamp for sittkonstitusjonelle hovedoppdrag ble feietover ende av sine politikerkolleger som ikke vil blande seg inn iRegjeringens nye rolle som lovgivende makt. Det slaget har demokratiet tapt.

For osssom observerer dette spillet på avstand reiser det seg stor undring over hvadet egentlig er som foregår, og hvordan vi skal forstå hensikten med atstatsmakter, inkludert «den fjerde,» overflødiggjør og sensurerer segselv.  Det nærmeste vi hittil har greid åsammenlikne denne prosessen med er et stykke japansk kabuki-teaterhvor alle roller og replikker er symboler, tegn og sinnbilderfor noe man ikke kan uttale i klartekst. Politikerne vågersimpelt hen ikke å innrømme overfor folket hva de holder på med, oghåper kanskje at alt er glemt frem til valget. Riksmediene bidrartil dettesin måte.

Man var først enig om å undertegne dette dokumentet under etFN-møte om migrasjon i Marrakech i desember 2018, men fordi dokumentet rasktble gjenstand for omfattende internasjonal protest og opposisjon fra envoksende gruppe av frisinnete land som nektet å undertegne, besluttet man, for ytterligereå kamuflere dokumentets egenart, at det ikke skulle undertegnes, men vedtas medakklamasjon som på et allmannamøte.  Detendelige vedtaket skjer i form av en resolusjon i FN den 19. desember hvorNorge vil underkaste seg denne «plattformen.»  Det er få i Norge som er klar over hvormye selvråderett som unødvendig er avgitttil FN uten debatt eller innsigelser fra Stortinget.   

Vår bekymring ble ikke mindre etter at utenriksministeren 13.desember holdt en redegjørelseom saken for Stortinget.  Det ermer enn åpenbart at Regjeringen ikke tør innrømme den dynamikken som følger avat et dokument av dette slag gjøres til gjenstand for en så omfattendeseremoniell internasjonal behandling som vi ser i dette tilfellet.  Dersom forsikringene skulle være troverdige omat de vedtatte forpliktelsene og det felles internasjonale regelverket ikke pånoen måte binder våre myndigheter i deres behandling av innvandringssaker,ville hele denne høyt profilerte operasjonen vært overflødig.  Det tragiske er at Stortinget ikke synes åforstå eller være interessert i dette.

Norges underdanige holdning til detautomatiske flertallet som de islamske statene og deresstøttespillere i EU og utviklingslandene har i FNs Hovedforsamling, kom igjen klarttil syne da USA i desember forsøkte å få forsamlingen til å vedta enfordømmende uttalelse om de grove brudd på folkeretten som terrororganisasjonenHamas gjorde seg skyldig i da de i løpet av to døgn avfyrte nærmere 600raketter mot sivile lokalsamfunn i det sørlige Israel. 

Norge bestemte seg først forå støtte USAs resolusjonsforslag, men da det etter FNs prosedyreregler bleforeslått og vedtatt med simpelt flertall at resolusjonen måtte oppnå 2/3flertall for å bli godkjent, valgte Norge å støtte også dette forslaget, vel vitende om at den USA-resolusjonen deskulle støtte, dermed ikke ville bli vedtatt.  Det var toNATO-land som med sin stemme saboterte sin hovedallierte USA, nemligNorge og Island.  To tredjedels flertallble vedtatt med 75 mot 72 stemmer.  Detvar utenriksminister Eriksen Søreide og statsminister Solberg som sto bak dettesparket mot USA.  USAs FN-ambassadørNikki Haley karakteriserte dem som forhindret resolusjonen slik:»Der er ingenting som er merantisemittisk enn å nekte å fordømme terrorisme når den retter seg mot denjødiske staten.» Karakteristikken rammet Norge men ble ikke formidlet av norske medier.

Norge har aldri hverken reist eller støttet et krav om 2/3 flertallfor de mange resolusjonene som årlig fordømmer Israel, og som Norge som regelstemmer for, men aldri imot, uansett hvilke usannheter de fremsetter mot denjødiske staten.  Dette er forhold somaldri omtales i norske medier, formodentlig på grunn av det dårlige inntrykketav Regjeringen og dens politikk som dermed ville bli skapt i opinionen.  På det punktet skiller de norske riksmedieneseg ikke fra mediene i Nord-Korea.  Forholdet var ikke bedre under den forrigeregjeringen, og vil sannsynligvis ikke bli bedre under den neste så lengeStortinget ikke viser interesse for Norges anseelse utenfor EU og den arabiskeverden.

NRK og NTB publiserer fake news om Israel

I anledning 25-årsmarkeringen for Oslo-avtalene publiserte NRK på sin hjemmeside en artikkel skrevet av NTB og som var vedlagt et såkalt ”fakta-ark” med en rekke feilaktige og usanne påstander om Israel.  Dagen etter har NRK redigert bort ”fakta-arket” slik at det ikke lenger finnes på NRKs hjemmeside.  SMA mener imidlertid at disse oppslagene er såvidt graverende eksempler på antisemittismen i NTB/NRK at vi har valgt å vise en kopi av dette smedeskriftet.

Link til den omtalte artikkelen her (de falske nyhetene har etterpå blitt fjernet).

Fransk boligselskap liker ikke jødiske tradisjoner

Et boligselskap i Frankrike forlangte at en jødisk familie skulle fjerne sin mezuzah fra sin plass på utsiden av døren, på dørkarmen. Begrunnelsen var at «ingen personlige effekter skal vises på utsiden av boligen».

Det er The Foncière Bergé Corp som på denne måten uttrykte sine holdninger mot den jødiske familien Saada. De bor i Montpellier i Sør-Frankrike.

Den jødiske religion krever at den lille beholderen med bønner plasseres på dørkarmen på utsiden av døren, ifølge rabbi Shmuel Shapira i den jødisk-ortodokse gruppen Tzohar Orthodox Rabbinical Group.

Mezuzah

Nettstedet Eretz spør hvorfor andre beboere som har sin dørmatte på utsiden, ikke også blir bedt om å fjerne denne.

Hendelsen fant sted 5. juli.

Israel National News (A7)