Forfatterarkiv: Michal Rachel Suissa

En ny Midtøsten-politikk?

Vi ble litt forundret over meldingene om at den nye flertallsregjeringen skal ha til hensikt å gjøre endringer i sin Midtøsten-politikk.  Det gikk rykter i mediene om en ny og kanskje mer vennlig holdning til Israel som følge av at den «blå» siden av KrF nå er en del av Regjeringen.  En slik forhåpning kom også til uttrykk for fem år siden uten at vi greide å registrere nevneverdig praktisk endring. 

Et par av våre akademiske institusjoner har oppdaget at Israel ligger helt i front når det gjelder høyteknologisk utvikling og har søkt samarbeid med israelske institusjoner.  Men slikt samarbeid går ikke upåaktet hen i Norge.  Både i Stavanger og Trondheim har universitetene støtt på ekstrem politisk motstand mot samarbeid med Israel.  Det er vel og bra at Regjeringen vil legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel.  Men dette er ikke noe nytt, og det er allerede fri adgang for hvem som helst som ikke velger boikottlinjen å samhandle med Israel.  Men det skjer til en pris.

I regjeringsplattformen heter det at: «… Regjeringen anser ikke boikott av Israel som et bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten, og vil markere en tydelig kritisk linje overfor alle former for antisemittisme og aktivt motarbeide økonomiske bidrag til terrorisme, inkludert fangelønn…»  Den muligheten har Regjeringen hatt i mange år uten at vi har sett forsøk på å få slutt på uvesenet.  Her er det derfor gode grunner til å være på vakt.  Det er bare et par måneder siden regjeringen Solberg på ny demonstrerte en ytterst Israel-fiendtlig holdning da man i FNs Hovedforsamling igjen vedtok en serie med sterkt anti-israelske resolusjoner som Norge enten støttet eller som man avsto fra å stemme imot til tross for at de målbar klare usanne og antisemittiske påstander. 

Regjeringen har selv sluttet seg til den internasjonalt anerkjente definisjonen på antisemittisme hvor bl.a. det å kreve en atferd av Israel som ikke kreves av noen annen demokratisk nasjon, anses som en antisemittisk handling.  Vi ser med avmålt forventning frem til neste resolusjonsrunde i FN.  Vil den norske særbehandlingen av Israel i FN opphøre?

Typisk nok kom nyheten om en ny Israel-politikk i norske medier først og fremst til uttrykk som en protest mot en slik fornyelse fra organisasjoner som har mye av sitt levebrød knyttet til undergraving og bekjempelse av den jødiske staten, så som Norsk Folkehjelp og KFUK/KFUM.  Det er interessant nok at slike organisasjoner frykter at norske myndigheter skal rydde opp i alt det gamle politiske grumset som ennå preger Midtøsten-politikken. 

De er redde for at Norge skal velge en linje som behandler Israel som enhver annen stat som vi kan ha et fornuftig samarbeid med på mange områder som kan være viktige for å ivareta norske interesser i en vanskelig verden.  At norske frivillige organisasjoner frykter en omlegging av tilskuddspolitikken ser vi av det omfanget utbetalingene har fått.  I fjor mottok de bare fra Utenriksdepartementet 126 millioner kroner til ulike formål i de palestinske områdene.  Mye av dette formidles videre til organisasjoner og grupper hvis tilknytning til terror er kjent.  Norsk Folkehjelp vedstår seg ikke den anti-israelske politikken aktivitetene deres er et uttrykk for, og protesterer for all verden med henvisning til hva EU og FN sier når virksomheten deres avsløres.

Våre og andres forsiktige forhåpninger om en ny politikk er derfor avbalansert mot en realpolitisk erkjennelse av at de vennlig formulerte punktene i en regjeringserklæring ikke bør oppfattes helt bokstavelig.  Politiske floskler er ikke realpolitikk.  Til regjeringspartienes forsvar må vi dessuten innrømme at de strengt tatt ikke har lovet noe som helst som kunne bære bud om endring i Midtøsten-politikken.  Regjeringens generelle erklæring på området lyder i sin enkelhet at man skal: «… Legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten, aktivt støtte målet om Israel og Palestina som to stater innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser, og støtte opp under demokratisk utvikling i Midtøsten

Vi gjenkjenner disse tankene fra de siste 25 års norske bestrebelser på å konvertere en koalisjon av arabiske terroristorganisasjoner til et statsbærende demokrati «innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser.»  Tiltaket har til nå kostet norske skattebetalere et ukjent antall milliarder i bortkastet bistandsarbeid og, verst av alt, den politikken har kostet ufattelig mange menneskeliv.  Verst har denne politikken gått utover det Palestina-arabiske sivilsamfunnet som under selvstyremyndighetens ledelse har gått fra å være den økonomisk mest velutviklede arabiske befolkningsgruppen i området til å bli fullstendig avhengig av humanitær bistand for å overleve.  Norsk Midtøsten-politikk må ta sin del av ansvaret for denne humanitære ulykken.

Vi ser fortsatt ingen grunn til å tro at den nye regjeringen vil komme til å representere et tideverv når det gjelder innsatsen i Midtøsten.  Det aller viktigste stedet hvor denne politikken kommer politisk til syne er i FN, hvor Norge gjennom svært mange år og helt til det siste nettopp ikke har vist en balansert holdning til de mange resolusjoner som hvert år vedtas med sterke anklager mot Israel.  Norge har ganske nylig erstattet sin FN-ambassadør med den politisk radikale Mona Juul som har en fortid som medansvarlig for at Oslo-prosessen og –avtalene kom i stand.  Hennes hovedoppgave nå vil bl.a. være å forhandle frem internasjonal tilslutning til Norges kandidatur som medlem av Sikkerhetsrådet.  Det krever noe helt annet enn en balansert holdning.  Erfaringen fra Norges rolle i FN gir oss lite å håpe på.

Norges stemmegivning i FN denne vinteren har ikke vist tegn til at man forstår og tar inn over seg de mange endringene som er i ferd med å avtegne seg, hverken når det gjelder nabolandenes holdning til Israel eller de palestinske organisasjonenes holdning til en tostatsløsning som Norge så aktivt støtter.  Vi ser ingen tegn til at man på norsk side erkjenner at den fredsprosessen man støttet og bidro til, ikke lenger anses som en realistisk mulighet.  Da fremstår regjeringserklæringen som et stykke virkslighetsfornektelse på dette punkt. 

Vi formoder at Regjeringens målsetting om «tydelige resultatmål i alle bistandsprogrammer» også skal gjelde for den bistanden som ytes til det palestinske selvstyreområdet.  Vi stiller oss tvilende til at man i dette tilfellet vil være i stand til å nå resultatmål som indikerer at det har skjedd et skifte i politikken.  Så lenge Regjeringen ikke engang er i stand til å stemme imot en FN-resolusjon som fornekter jødisk tilknytning til Landet Israel og Tempelhøyden i Jerusalem, ser vi ingen grunn til å tro på ryktene om endring.  Vi tror både Norsk Folkehjelp og resten av boikottbevegelsen kan se frem til fortsatt rikelig med bistandspenger fra norske myndigheter.

Venstresidens skriftemål

De siste dagene har vi opplevd en faneflukt av profilerte journalister på den politiske venstresiden som kappes om å ta mest mulig avstand fra Oslo-avtalene som innledet den såkalte «fredsprosessen» mellom Israel og den palestinske «frigjøringsorganisasjonen,» PLO.  For første gang har vi opplevd at Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle og Vårt Lands Erling Rimehaug samstemmig erklærer Oslo-prosessen som en politisk ulykke.

Deres kanossagang er forårsaket av at Det Norske Teatret har satt opp et amerikansk stykke som fremstår som en raljering over den norske medvirkningen til Oslo-avtalene hvor ekteparet Terje Røed Larsen og Mona Juul utstyres med helteglorie for sin innsats, mens deres politiske kolleger, Jan Egeland og utenriksminister Johan Jørgen Holst nærmest beskrives som to ubehjelpelige tullebukker som ikke helt forsto hva de var med på.  Vinklingen er imidlertid etter vårt syn ikke helt urimelig.

Det spørsmålet som burde reises er kanskje om de uthengte aktørene var helt alene i rollene sine, eller om de bør få følge av atskillig flere både i det norske og det israelske Arbeiderpartiet?  Hvor er det for eksempel blitt av ambassadør Hans Wilhelm Longva, uten hvis personlige initiativ til å opprette hemmelig kontakt mellom Røed Larsen og Fatah-lederen Yasser Arafat i Tunis, overhode ingen Oslo-prosess ville ha funnet sted?

Vi har stor forståelse for journalistenes behov for å toe sine hender, men vi kjøper hverken deres argument om at fadesen egentlig var Israels skyld, eller deres nedtoning av egen medvirkning når det gjaldt å holde folket i eufori og villfarelse på den brede vei til katastrofen.  Det blir også i denne sammenheng for tradisjonelt å skylde på jødene.

Først ut var Stanghelle som blant annet understreker at han har «strevet med å erkjenne at Oslo-prosessen må kalles et feilgrep,» og fortsetter med å innrømme at «sjelden har så gode intensjoner fått så katastrofale konsekvenserTroen på at den gode stemningen – fremelsket av peiskos i et østfoldsk vinterlandskap – skulle ha langsiktig bærekraft, var en illusjon.»  Hans forklaring på hvordan noe så velment som fredsforhandlinger kunne ende i katastrofe, er at «… rollen som nøytrale tilretteleggere endte i praksis med at nordmennene i en avgjørende sluttfase spilte israelernes maktspill.  Dette er dessverre kjernen i den bløffen som ligger skjult i det oppvirvlede støvet fra all viraken rundt Oslo-prosessen

For det myke og naive norske diplomatiet tålte ikke møtet med Midtøstens realiteter, forklarer Stanghelle.  «Det ble en insisterende drøm som raskt ble et våkent mareritt. Da hjalp det lite med Borregaard-vertinne Toril Grandahls utmerkede vafler med rømme og bringebærsyltetøy.»  Det tok 25 år og mange tusen menneskeliv i den etterfølgende «Oslo-krigen» før Stanghelle våknet fra marerittet, men det er kanskje bedre sent enn aldri.

Hans kollega, Erling Rimehaug var også stolt over Oslo-avtalene.  Historien er en vakker fortelling, sier han, «… og det er jo også derfor den i sin tid hadde slik appell til mange av oss.»  Men hva var det som skjedde?   Han trodde lenge at «ekstremister på begge sider gjorde sitt beste for å bevise at avtalen tvert imot ville føre til mer vold.»  Men, «… Oslo-avtalen er i virkeligheten en viktig grunn til den tragiske situasjonen det palestinske samfunnet nå befinner seg i.  Det har jeg innsett når jeg har møtt avtalens konsekvenser på grasrota.  Israel har full kontroll over grensene, over lufta og over vannressursene under bakken.  Også internt er det problemer med sjekkpunkter og israelske bosettinger,» forklarer Rimehaug i forventet stil.

Hovedfeilen med Oslo-avtalen, mener Rimehaug, er at den ble til over hodene på den palestinske befolkningen.  Den ble inngått med feil mann: Yasser Arafat.  Det var Oslo-avtalen som ga palestinerne en udugelig ledelse.  Nordmennene lot seg lure av det israelske spillet og lot seg dupere av Arafat, sier han.  Dersom det noen gang skulle bli offentliggjort en sann versjon av det som skjedde i denne saken tidlig på 90-tallet, vil vi kanskje få vite hvem som mest lot seg dupere av hvem.  Var det israelerne som prakket Arafat på nordmennene?

Hadde man i stedet fulgt den tidligere israelske statsminister Yitzhak Shamirs ønske fra Madrid-forhandlingene om å opprette kontakt med et sivilt Palestina-arabisk lederskap, i stedet for de eksil-terroristene de ble overtalt av nordmennene til å satse på, ville kanskje hele historien ha forløpt annerledes, og vi kunne kanskje hatt vellykkede Madrid-avtaler i stedet for mislykkede Oslo-avtaler.  Det var nemlig Shamir som skisserte den fredsprosessen som de senere aktørene greide å kjøre i grøfta.  Arbeiderpartiene var ikke på høyden med situasjonen, hverken i Norge eller i Israel.

Norske journalisters hang til å bortforklare sine og andres feilgrep ved å skylde på israelerne, er når alt kommer til alt hva vi må forvente etter så mange års desinformasjon og fantasifulle fredsforhåpninger både i politikken og mediene.  Men påstanden om at «ingen lenger synes å ha noen tro på» fredsprosessen, bør Rimehaug ta en runde med utenriksministeren om.  Hun har slik tro på den at hun fremdeles innkaller giverlandskomiteen for de palestinske selvstyremyndighetene to ganger årlig for å samle inn milliardbeløp til formålet, og vi kjenner resultatet av denne troen.  Det er ikke bare i mediene det er behov for en botsgang.

Midtøsten: Et nytt paradigme

Det er nå mer enn 25 år siden Norge påtok seg rollen med å lede den internasjonale giverlandskomiteen som samler inn penger til «statsbyggende» virksomhet innenfor de palestinske selvstyremyndighetene.  Det er antakelig ingen som har oversikt over hvor mange milliarder dollar Norge i denne perioden har greid å samle inn og bevilge til dette formålet.  Vi vet at mye av pengene fremdeles går til avlønning av terrorister og til personlig berikelse av palestinske ledere.  Det vi kan slå fast er at virksomheten fortsetter som om hildringen av en «palestinsk stat» fremdeles glitrer i synsranden.  Drømmen bygger på en tragisk misforståelse.

På det siste møtet i giverlandskomiteen for de palestinske myndighetene i høst uttalte utenriksministeren bl.a. at «… de rapportene som IMF, Verdensbanken og FN har laget for dette møtet er alarmerende.  Den samlede effekten av israelske restriksjoner og eksisterende hindringer for økonomisk virksomhet, mangel på enighet om sentrale spørsmål, redusert donor-finansiering og interne svakheter i Palestina kan føre til sammenbrudd for den palestinske økonomien i nær fremtid.  Det er ikke nødvendig for meg her å legge frem de mulige katastrofale konsekvensene av en slik hendelse. …»

Den katastrofen hun spådde har inntruffet for lenge siden.  Problemet er ikke å erkjenne den, men offentlig å innrømme den palestinske fiaskoen og Norges medvirkning til den.  Forsøket på å legge skyld for misæren på Israel viser dette tydelig nok.  Den norske entusiasmen for dette prosjektet midt på 90-tallet var kanskje forståelig ut fra den magre kunnskapen man den gang hadde om forhold i Midtøsten.  Men fortsatt å tviholde på drømmene om å konvertere en koalisjon av arabiske terrororganisasjoner til en moderne og samordnet statsforvaltning ved hjelp av hundretalls milliarder dollar og rikelig med våpen, bør vel nå anses for å ha vært på grensen til det naive.

Det bør kunne finnes noen i utenriksministerens eget departement som er i stand til å fortelle sin statsråd at standardkravet til en stat for å oppnå medlemskap i FN (bare for å nevne et eksempel) er at denne staten, etter innstilling fra Sikkerhetsrådet får Hovedforsamlingen til å vedta at «Palestina er en fredselskende stat som godtar forpliktelsene i FN-pakten og er i stand til og villig til å oppfylle disse forpliktelsene.»  Det finnes ingen mulighet for å få endog den arabiske verden til å tro noe slikt i dag.

Vi vet ikke hvor mange flere milliarder dollar giverlandskomiteen mener de palestinske selvstyremyndighetene vil måtte trenge til statsbyggende virksomhet for å få FNs Sikkerhetsråd og Hovedforsamling til å avgi denne erklæringen.  Vi kan imidlertid forsikre utenriksministeren at om hun fremdeles tror på dette prosjektet, vil hun snart være temmelig alene om det.  Ingenting tyder imidlertid på at neste møte i komitéen som planlegges til våren, vil forløpe annerledes enn det forrige.  Det er 25 år siden Utenriksdepartementet og Norge gikk i denne PLO-fella, og det tragiske er at ingen synes å vite hvordan man skal komme ut av den.  Hverken Stortinget eller Riksrevisjonen synes å ville ta saken alvorlig.

Det skjer viktige endringer i Midtøsten.  Epoken med ødeleggende kriger og maktkamper mellom stammer og klaner som i mediene ofte kalles «opprørsgrupper» ebber ut.  Årsaken er for det meste at de går tomme for penger, våpen og krigere.  De oppnådde ingenting annet enn død og ekstrem ødeleggelse av egne og andres lokalsamfunn.  Hundretusener er drept og millioner er drevet på flukt.  Tilbake står de regionale «stormaktene» Iran, Tyrkia og den sunnimuslimske koalisjonen, først og fremst ledet av Saudi Arabia, Egypt og Gulfstatene.  Ingen av dem har greid å utnytte den regionale borgerkrigen til å vinne regionalt hegemoni, men forsøkene på dette fortsetter.  I denne situasjonen er Israel blitt en joker i spillet.

Supermaktene, i første rekke USA og Russland, har i stor grad greid å få kontroll over situasjonen ved å knytte tettere alliansebånd med de stridende partene.  Her ser vi at Russland spiller en viss moderatorrolle i forholdet til Tyrkia og Iran, men USA og Israel har stilt seg bak som sikkerhetsgarantister for den sunnimuslimske koalisjonen som igjen samarbeider for å holde Tyrkia i sjakk.  USA har dessuten Israel som hovedalliert og støtter det kurdiske folk.  En av konsekvensene av alt dette er at Palestina-konflikten er kommet i skyggen av den større regionale konflikten.  Supermaktene oppfatter de palestinske myndighetene og deres vrangvilje og renkespill som et forstyrrende element i det store bildet, og de vil ha slutt på det. 

Tilnærmingen mellom viktige land som Saudi Arabia, Egypt og Israel er ikke lenger bare en mulighet, slik vi beskrev den for tre år siden.  I dag omtales dette sikkerhetssamarbeidet åpent i internasjonale medier, og man ser for seg mulige toppmøter om utvidet samarbeid mellom disse landene.  Muligheten kan derfor åpne seg for en utvikling hvor de gjenstridige palestinerne settes på plass, ikke bare av Israel, men først og fremst av mektige arabiske land som har fått mer alvorlige problemer å hanskes med, og som nå har et større behov for allianse med Israel enn med de palestinske selvstyremyndighetene.

Det er ikke lenger seriøse aktører i Midtøsten som omfavner drømmene om «tostatsløsningen» som ble skapt i kjølvannet av Oslo-avtalene.  Selv den mye omtalte fredsplanen til president Trump er lagt i en skuff.  Regionen er i dyp krise og har behov for ro og avklaring av maktforhold på et langt mer realpolitisk nivå.  På norsk side er det imidlertid fremdeles ingen tegn til at man har tatt inn over seg det paradigmeskiftet som har funnet sted i Midtøsten.  Man klynger seg til de gamle forestillingene om fred og tilnærming gjennom fredsforhandlinger mellom Israel og PLO.  Den muligheten er for lengst gått tapt fordi palestinerne ikke fulgte opp de løftene de ga i Oslo-avtalene.  Nå går utviklingen med stormskritt i en helt annen retning og norske myndigheter følger ikke med.

Det pågår ikke «statsbyggende virksomhet» innenfor de Palestina-arabiske selvstyremyndighetene.  De milliardene som har vært investert til dette formålet er bortkastet.  Verden kan ikke i all fremtid fortsette å holde den Palestina-arabiske befolkningen i nød og elendighet bare for å legge forhandlingspress på Israel.  Den politikken er irrasjonell og inhuman og må avsluttes.  Vesten må, i likhet med toneangivende araberstater, innse at det er et sterkt Israel som er en forutsetning for fred i Midtøsten, ikke tostatsløsningen.  Det gjenstår bare å innrømme det, avslutte prosjektet og gi palestinerne frihet til å bygge sine egne lokalsamfunn der de bor eller der de en gang opprinnelig kom fra.  Slik saken står, bidrar Norges og andre europeiske lands bistandsvirksomhet i området direkte eller gjennom UNRWA bare til å forlenge og forsterke de problemene utenriksministeren beskrev i sin forrige tale til giverlandene, og som hun vil måtte beskrive også i sin neste tale om hun ikke ser realitetene i øynene og snur.

Et avgjørende år

Året som gikk innebar på mange måter et vendepunkt for den jødiske staten.  Etter et århundre med eksistensiell kamp for å overleve i fiendtlige omgivelser og et halvt århundre med mislykkede forsøk på å invitere de arabiske naboene til en avtale om fredelig sameksistens, er det endelig kommet en realpolitisk erkjennelse av at Israel må stå på egne ben og klare seg selv i en konflikt som ingen i dag kan øyne slutten på. 

USA anser seg ikke lenger forpliktet til å hindre regimene i Midtøsten i å slåss mot hverandre.  Tiden er kommet for å la dem utkjempe sine endeløse kriger og konflikter på egen hånd uten vestlig innblanding.  USA er selvforsynt med energi og har ikke lenger noe igjen for å hindre at den regionale krigen i Midtøsten fortsetter.  USA står ved sin støtte til Israel som en sivilisert utpost i Midtøsten, og lover å beskytte det kurdiske folk.  De øvrige får selv bestemme når de vil slutte fred.  Erfaringsmessig kan det ta lang tid.  I mellomtiden stadfester Israel sin stilling som en stormakt den rasjonelle delen av verden ser opp til og utvikler samarbeid med.

Sammen med USA har Israel også sagt takk og farvel til FN-organer som de senere år knapt har skapt annet i det internasjonale samfunn enn konflikter og misnøye hvor et sentralt tema har vært en ensidig negativ og diskriminerende holdning til den jødiske staten, dens folk og historie.  Når disse (foreløpig eneste) landene nå har forlatt FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, UNESCO, vil denne engang så viktige kulturinstitusjonen gå glipp av hundretalls millioner dollar i årlig inntekt og to av verdens sterkeste bidragsytere til kultur og vitenskap.

At sterke land i verden får nok og forlater den ene FN-organisasjonen etter den andre, ser ikke ut til å affisere norske myndigheter.  Er det fordi de ikke skjønner sammenhengen, eller er det fordi de egentlig synes det er greit?  Står det norske folk politisk så langt fra det amerikanske eller det israelske, at det er uproblematisk for dem å sokne til organisasjoner som amerikanere og israelere forlater på grunn av åpenlys antisemittisme og støtte til islamsk terror?  Eller kan det ha å gjøre med at nordmenn flest ikke vet hva som foregår fordi norske medier ikke snakker om det?

At en så nødvendig kulturinstitusjon som UNESCO gjennom flere år er blitt misbrukt til utbredelse av anti-israelsk og antisemittisk propaganda og desinformasjon er et nederlag i verdenssamfunnets arbeid for fred og sikkerhet gjennom samarbeid om vitenskap og kultur.  Men det som har skjedd er dessverre symptomatisk for utviklingen innenfor FN, hvor et automatisk flertall av medlemsland, anført av medlemmene av Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC, sammen med land fra den tredje verden og Europa, misbruker organisasjonen til å fremme en anti-israelsk dagsorden.  Dette har pågått i så mange år nå at det ikke kan anses som tilfeldig.

Vi ser akkurat den samme utviklingen innenfor FNs Menneskerettighetsråd hvor Israel later til å være det eneste landet hvor det skjer brudd på menneskerettigheter.  Dessverre ser vi også at Norge gjennom sin stemmegivning her som andre steder i stor grad har bidratt til denne utviklingen, og vi merker ingen forskjell mellom ulike norske regjeringers holdning.  Forholdet problematiseres ikke i norske medier.

Da USA avbrøt støtten også til FN-organisasjonen UNRWA på grunn av dens samarbeid med terroristene i Hamas, kom Norges utenriksminister raskt på banen og lovet økt støtte fra den velfylte norske statskassen som kompensasjon.  Når det gjelder UNESCO derimot, er bistanden så sterkt knyttet til at vi får noe igjen i form av «toppstillinger,» at det er mer usikkert hva Regjeringen vil gjøre.  Da utviklingsminister Astrup for eksempel i fjor ønsket å belønne en bekjent og kollega med en toppstilling i UNESCO og ble nedstemt, straffet han organisasjonen med et kutt på 20 millioner kroner.  Det er slik det er i FN, og Norge er en del av systemet.

Ikke overraskende har Norge imidlertid greid å bli medlem av den «prestisjetunge» Verdensarvkomitéen for perioden 2017 – 2021, noe som forplikter begge parter.  Sist sommer ble Norge derfor tildelt UNESCOs ekspertstatus i lefsebaking, noe Regjeringen satte stor pris på som anerkjennelse for sin bevilgende innsats. 

Den største striden i dette FN-organet dreier seg imidlertid om UNESCOs og Verdensarvkomitéens engasjement til beste for de palestinske selvstyremyndighetene og deres nyervervede status som «stat,» og dermed fullverdig medlem av organisasjonen.  Det var i 2011 at «Palestina,» som et unntak fra regelverket, av UNESCOs Generalkonferanse ble innlemmet i organisasjonen med fulle rettigheter og dermed oppnådde anerkjennelse som fullt statlig medlem av en FN-organisasjon.  Norge, sammen med bl.a. arabiske og islamske land, stemte for denne resolusjonen og markerte på den måten at perioden med fredsprosess i henhold til Oslo-avtalene gikk mot slutten også for Norges vedkommende.

En konsekvens av dette vedtaket har vært at UNESCO og dens komitéer så som Verdensarvkomitéen som Norge nå er medlem av, begynte å utarbeide resolusjoner med vedtak som definerer historisk jødiske helligdommer og kulturminner i Landet Israel som «palestinske» med kun arabisk/muslimske navn.  Blant Regjeringens målsettinger for dette arbeidet i UNESCO merker vi oss særskilt det å:

  • få en mer helhetlig forvaltning av kultur- og naturarven i tråd med konvensjonens prinsipp
  • sikre verdensarvens universelle verdier
  • gjøre verdensarvlisten mer representativ, ved å få fram land, regioner og type kultur- og naturarv som i dag er lite til stede på listen  

Regjeringen er av den oppfatning at det er dette man oppnådde i årene frem til 2017 da UNESCO vedtok en lang serie resolusjoner som fornekter jødisk tilknytning til historiske byer som Jerusalem og Hebron og hellige steder som Tempelhøyden og Rachels grav.  Vi har ikke registrert at Norge, etter å ha blitt medlem av et av organene som behandler og vedtar slike resolusjoner, har fremvist en annen holdning til jødisk historie og kultur enn den som stadig kommer til uttrykk fra de palestinske myndighetene og andre islamske regimer i deres årlige anti-israelske og anti-jødiske resolusjoner som Norge normalt støtter.

Vi frykter derfor at Regjeringens bestrebelser på å gjøre «verdensarvlisten mer representativ,» kan innebære at man fortsatt velger å delta i arbeidet med å slette minnet om Israels og det jødiske folks historie og kultur som inntil for få år siden var en sentral del av norske barns skolepensum.  Vårt ønske for det nye året er at norske medier skal begynne å interessere seg for hva som foregår med norsk støtte i den verdensorganisasjonen som Regjeringen har delegert så mye av vår selvråderett til.