Forfatterarkiv: Michal Rachel Suissa

Midtøsten: Et nytt paradigme

Det er nå mer enn 25 år siden Norge påtok seg rollen med å lede den internasjonale giverlandskomiteen som samler inn penger til «statsbyggende» virksomhet innenfor de palestinske selvstyremyndighetene.  Det er antakelig ingen som har oversikt over hvor mange milliarder dollar Norge i denne perioden har greid å samle inn og bevilge til dette formålet.  Vi vet at mye av pengene fremdeles går til avlønning av terrorister og til personlig berikelse av palestinske ledere.  Det vi kan slå fast er at virksomheten fortsetter som om hildringen av en «palestinsk stat» fremdeles glitrer i synsranden.  Drømmen bygger på en tragisk misforståelse.

På det siste møtet i giverlandskomiteen for de palestinske myndighetene i høst uttalte utenriksministeren bl.a. at «… de rapportene som IMF, Verdensbanken og FN har laget for dette møtet er alarmerende.  Den samlede effekten av israelske restriksjoner og eksisterende hindringer for økonomisk virksomhet, mangel på enighet om sentrale spørsmål, redusert donor-finansiering og interne svakheter i Palestina kan føre til sammenbrudd for den palestinske økonomien i nær fremtid.  Det er ikke nødvendig for meg her å legge frem de mulige katastrofale konsekvensene av en slik hendelse. …»

Den katastrofen hun spådde har inntruffet for lenge siden.  Problemet er ikke å erkjenne den, men offentlig å innrømme den palestinske fiaskoen og Norges medvirkning til den.  Forsøket på å legge skyld for misæren på Israel viser dette tydelig nok.  Den norske entusiasmen for dette prosjektet midt på 90-tallet var kanskje forståelig ut fra den magre kunnskapen man den gang hadde om forhold i Midtøsten.  Men fortsatt å tviholde på drømmene om å konvertere en koalisjon av arabiske terrororganisasjoner til en moderne og samordnet statsforvaltning ved hjelp av hundretalls milliarder dollar og rikelig med våpen, bør vel nå anses for å ha vært på grensen til det naive.

Det bør kunne finnes noen i utenriksministerens eget departement som er i stand til å fortelle sin statsråd at standardkravet til en stat for å oppnå medlemskap i FN (bare for å nevne et eksempel) er at denne staten, etter innstilling fra Sikkerhetsrådet får Hovedforsamlingen til å vedta at «Palestina er en fredselskende stat som godtar forpliktelsene i FN-pakten og er i stand til og villig til å oppfylle disse forpliktelsene.»  Det finnes ingen mulighet for å få endog den arabiske verden til å tro noe slikt i dag.

Vi vet ikke hvor mange flere milliarder dollar giverlandskomiteen mener de palestinske selvstyremyndighetene vil måtte trenge til statsbyggende virksomhet for å få FNs Sikkerhetsråd og Hovedforsamling til å avgi denne erklæringen.  Vi kan imidlertid forsikre utenriksministeren at om hun fremdeles tror på dette prosjektet, vil hun snart være temmelig alene om det.  Ingenting tyder imidlertid på at neste møte i komitéen som planlegges til våren, vil forløpe annerledes enn det forrige.  Det er 25 år siden Utenriksdepartementet og Norge gikk i denne PLO-fella, og det tragiske er at ingen synes å vite hvordan man skal komme ut av den.  Hverken Stortinget eller Riksrevisjonen synes å ville ta saken alvorlig.

Det skjer viktige endringer i Midtøsten.  Epoken med ødeleggende kriger og maktkamper mellom stammer og klaner som i mediene ofte kalles «opprørsgrupper» ebber ut.  Årsaken er for det meste at de går tomme for penger, våpen og krigere.  De oppnådde ingenting annet enn død og ekstrem ødeleggelse av egne og andres lokalsamfunn.  Hundretusener er drept og millioner er drevet på flukt.  Tilbake står de regionale «stormaktene» Iran, Tyrkia og den sunnimuslimske koalisjonen, først og fremst ledet av Saudi Arabia, Egypt og Gulfstatene.  Ingen av dem har greid å utnytte den regionale borgerkrigen til å vinne regionalt hegemoni, men forsøkene på dette fortsetter.  I denne situasjonen er Israel blitt en joker i spillet.

Supermaktene, i første rekke USA og Russland, har i stor grad greid å få kontroll over situasjonen ved å knytte tettere alliansebånd med de stridende partene.  Her ser vi at Russland spiller en viss moderatorrolle i forholdet til Tyrkia og Iran, men USA og Israel har stilt seg bak som sikkerhetsgarantister for den sunnimuslimske koalisjonen som igjen samarbeider for å holde Tyrkia i sjakk.  USA har dessuten Israel som hovedalliert og støtter det kurdiske folk.  En av konsekvensene av alt dette er at Palestina-konflikten er kommet i skyggen av den større regionale konflikten.  Supermaktene oppfatter de palestinske myndighetene og deres vrangvilje og renkespill som et forstyrrende element i det store bildet, og de vil ha slutt på det. 

Tilnærmingen mellom viktige land som Saudi Arabia, Egypt og Israel er ikke lenger bare en mulighet, slik vi beskrev den for tre år siden.  I dag omtales dette sikkerhetssamarbeidet åpent i internasjonale medier, og man ser for seg mulige toppmøter om utvidet samarbeid mellom disse landene.  Muligheten kan derfor åpne seg for en utvikling hvor de gjenstridige palestinerne settes på plass, ikke bare av Israel, men først og fremst av mektige arabiske land som har fått mer alvorlige problemer å hanskes med, og som nå har et større behov for allianse med Israel enn med de palestinske selvstyremyndighetene.

Det er ikke lenger seriøse aktører i Midtøsten som omfavner drømmene om «tostatsløsningen» som ble skapt i kjølvannet av Oslo-avtalene.  Selv den mye omtalte fredsplanen til president Trump er lagt i en skuff.  Regionen er i dyp krise og har behov for ro og avklaring av maktforhold på et langt mer realpolitisk nivå.  På norsk side er det imidlertid fremdeles ingen tegn til at man har tatt inn over seg det paradigmeskiftet som har funnet sted i Midtøsten.  Man klynger seg til de gamle forestillingene om fred og tilnærming gjennom fredsforhandlinger mellom Israel og PLO.  Den muligheten er for lengst gått tapt fordi palestinerne ikke fulgte opp de løftene de ga i Oslo-avtalene.  Nå går utviklingen med stormskritt i en helt annen retning og norske myndigheter følger ikke med.

Det pågår ikke «statsbyggende virksomhet» innenfor de Palestina-arabiske selvstyremyndighetene.  De milliardene som har vært investert til dette formålet er bortkastet.  Verden kan ikke i all fremtid fortsette å holde den Palestina-arabiske befolkningen i nød og elendighet bare for å legge forhandlingspress på Israel.  Den politikken er irrasjonell og inhuman og må avsluttes.  Vesten må, i likhet med toneangivende araberstater, innse at det er et sterkt Israel som er en forutsetning for fred i Midtøsten, ikke tostatsløsningen.  Det gjenstår bare å innrømme det, avslutte prosjektet og gi palestinerne frihet til å bygge sine egne lokalsamfunn der de bor eller der de en gang opprinnelig kom fra.  Slik saken står, bidrar Norges og andre europeiske lands bistandsvirksomhet i området direkte eller gjennom UNRWA bare til å forlenge og forsterke de problemene utenriksministeren beskrev i sin forrige tale til giverlandene, og som hun vil måtte beskrive også i sin neste tale om hun ikke ser realitetene i øynene og snur.

Et avgjørende år

Året som gikk innebar på mange måter et vendepunkt for den jødiske staten.  Etter et århundre med eksistensiell kamp for å overleve i fiendtlige omgivelser og et halvt århundre med mislykkede forsøk på å invitere de arabiske naboene til en avtale om fredelig sameksistens, er det endelig kommet en realpolitisk erkjennelse av at Israel må stå på egne ben og klare seg selv i en konflikt som ingen i dag kan øyne slutten på. 

USA anser seg ikke lenger forpliktet til å hindre regimene i Midtøsten i å slåss mot hverandre.  Tiden er kommet for å la dem utkjempe sine endeløse kriger og konflikter på egen hånd uten vestlig innblanding.  USA er selvforsynt med energi og har ikke lenger noe igjen for å hindre at den regionale krigen i Midtøsten fortsetter.  USA står ved sin støtte til Israel som en sivilisert utpost i Midtøsten, og lover å beskytte det kurdiske folk.  De øvrige får selv bestemme når de vil slutte fred.  Erfaringsmessig kan det ta lang tid.  I mellomtiden stadfester Israel sin stilling som en stormakt den rasjonelle delen av verden ser opp til og utvikler samarbeid med.

Sammen med USA har Israel også sagt takk og farvel til FN-organer som de senere år knapt har skapt annet i det internasjonale samfunn enn konflikter og misnøye hvor et sentralt tema har vært en ensidig negativ og diskriminerende holdning til den jødiske staten, dens folk og historie.  Når disse (foreløpig eneste) landene nå har forlatt FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, UNESCO, vil denne engang så viktige kulturinstitusjonen gå glipp av hundretalls millioner dollar i årlig inntekt og to av verdens sterkeste bidragsytere til kultur og vitenskap.

At sterke land i verden får nok og forlater den ene FN-organisasjonen etter den andre, ser ikke ut til å affisere norske myndigheter.  Er det fordi de ikke skjønner sammenhengen, eller er det fordi de egentlig synes det er greit?  Står det norske folk politisk så langt fra det amerikanske eller det israelske, at det er uproblematisk for dem å sokne til organisasjoner som amerikanere og israelere forlater på grunn av åpenlys antisemittisme og støtte til islamsk terror?  Eller kan det ha å gjøre med at nordmenn flest ikke vet hva som foregår fordi norske medier ikke snakker om det?

At en så nødvendig kulturinstitusjon som UNESCO gjennom flere år er blitt misbrukt til utbredelse av anti-israelsk og antisemittisk propaganda og desinformasjon er et nederlag i verdenssamfunnets arbeid for fred og sikkerhet gjennom samarbeid om vitenskap og kultur.  Men det som har skjedd er dessverre symptomatisk for utviklingen innenfor FN, hvor et automatisk flertall av medlemsland, anført av medlemmene av Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC, sammen med land fra den tredje verden og Europa, misbruker organisasjonen til å fremme en anti-israelsk dagsorden.  Dette har pågått i så mange år nå at det ikke kan anses som tilfeldig.

Vi ser akkurat den samme utviklingen innenfor FNs Menneskerettighetsråd hvor Israel later til å være det eneste landet hvor det skjer brudd på menneskerettigheter.  Dessverre ser vi også at Norge gjennom sin stemmegivning her som andre steder i stor grad har bidratt til denne utviklingen, og vi merker ingen forskjell mellom ulike norske regjeringers holdning.  Forholdet problematiseres ikke i norske medier.

Da USA avbrøt støtten også til FN-organisasjonen UNRWA på grunn av dens samarbeid med terroristene i Hamas, kom Norges utenriksminister raskt på banen og lovet økt støtte fra den velfylte norske statskassen som kompensasjon.  Når det gjelder UNESCO derimot, er bistanden så sterkt knyttet til at vi får noe igjen i form av «toppstillinger,» at det er mer usikkert hva Regjeringen vil gjøre.  Da utviklingsminister Astrup for eksempel i fjor ønsket å belønne en bekjent og kollega med en toppstilling i UNESCO og ble nedstemt, straffet han organisasjonen med et kutt på 20 millioner kroner.  Det er slik det er i FN, og Norge er en del av systemet.

Ikke overraskende har Norge imidlertid greid å bli medlem av den «prestisjetunge» Verdensarvkomitéen for perioden 2017 – 2021, noe som forplikter begge parter.  Sist sommer ble Norge derfor tildelt UNESCOs ekspertstatus i lefsebaking, noe Regjeringen satte stor pris på som anerkjennelse for sin bevilgende innsats. 

Den største striden i dette FN-organet dreier seg imidlertid om UNESCOs og Verdensarvkomitéens engasjement til beste for de palestinske selvstyremyndighetene og deres nyervervede status som «stat,» og dermed fullverdig medlem av organisasjonen.  Det var i 2011 at «Palestina,» som et unntak fra regelverket, av UNESCOs Generalkonferanse ble innlemmet i organisasjonen med fulle rettigheter og dermed oppnådde anerkjennelse som fullt statlig medlem av en FN-organisasjon.  Norge, sammen med bl.a. arabiske og islamske land, stemte for denne resolusjonen og markerte på den måten at perioden med fredsprosess i henhold til Oslo-avtalene gikk mot slutten også for Norges vedkommende.

En konsekvens av dette vedtaket har vært at UNESCO og dens komitéer så som Verdensarvkomitéen som Norge nå er medlem av, begynte å utarbeide resolusjoner med vedtak som definerer historisk jødiske helligdommer og kulturminner i Landet Israel som «palestinske» med kun arabisk/muslimske navn.  Blant Regjeringens målsettinger for dette arbeidet i UNESCO merker vi oss særskilt det å:

  • få en mer helhetlig forvaltning av kultur- og naturarven i tråd med konvensjonens prinsipp
  • sikre verdensarvens universelle verdier
  • gjøre verdensarvlisten mer representativ, ved å få fram land, regioner og type kultur- og naturarv som i dag er lite til stede på listen  

Regjeringen er av den oppfatning at det er dette man oppnådde i årene frem til 2017 da UNESCO vedtok en lang serie resolusjoner som fornekter jødisk tilknytning til historiske byer som Jerusalem og Hebron og hellige steder som Tempelhøyden og Rachels grav.  Vi har ikke registrert at Norge, etter å ha blitt medlem av et av organene som behandler og vedtar slike resolusjoner, har fremvist en annen holdning til jødisk historie og kultur enn den som stadig kommer til uttrykk fra de palestinske myndighetene og andre islamske regimer i deres årlige anti-israelske og anti-jødiske resolusjoner som Norge normalt støtter.

Vi frykter derfor at Regjeringens bestrebelser på å gjøre «verdensarvlisten mer representativ,» kan innebære at man fortsatt velger å delta i arbeidet med å slette minnet om Israels og det jødiske folks historie og kultur som inntil for få år siden var en sentral del av norske barns skolepensum.  Vårt ønske for det nye året er at norske medier skal begynne å interessere seg for hva som foregår med norsk støtte i den verdensorganisasjonen som Regjeringen har delegert så mye av vår selvråderett til.

FN fremmer antisemittisme

Det ble tatt ille opp at Simon Wiesenthal-senteret i årets kåring av de 10 verste antisemittene, satte hjelpeorganisasjonen UNRWA på en femteplass, – så vidt slått av den britiske Arbeiderparti-lederen, Jeremy Corbyn, på fjerde.  Blant Corbyns mange meritter dette året, var å delta i en minnestund med kransenedleggelse på gravene til arabiske terrorister, inkludert terrorister som deltok i massakren på den israelske olympiatroppen i München i 1972.

UNRWA endteen fortjent femteplass, ikke minst for sin aktive rolle når det gjelder å støtte terrororganisasjonen Hamas på Gazastripen med opplæring av skolebarn i jødehat.  På FN-skolene i Gaza som drives av UNRWA, er det for eksempel ikke tillatt å skrive navnet Israel, og ingen får høre om Holocaust.  Elevene får fri for å delta i anti-israelske demonstrasjoner, og lærerne på FN-skolen deltar regelmessig i våpentrening.  Under Gaza-krigen i 2014 ble FN-skolene brukt både som våpenlagre og rakettutskytningsramper.

NTB kunne imidlertid nylig rapportere at «UNRWA protesterer på det sterkeste mot påstanden fra Simon Wiesenthal-senteret.  – Som FN-organisasjon følger UNRWA til fulle FNs prinsipper og verdier, deriblant å fremme grunnleggende menneskerettigheter.  Derfor tar vi sterk avstand fra alle former for rasisme,» heter det i en uttalelse fra UNRWA.

Her har kanskje organisasjonen et poeng, for UNRWA opererer ikke helt på egen hånd.  Som andre FN-organer er det medlemstater og myndigheter i det internasjonale samfunn som muliggjør denne virksomheten gjennom rundhåndet finansiering og den politiske oppmuntringen de gir UNRWAs ledelse når de besøker Gaza, og i sine innlegg fra FNs talerstoler. 

Det er FNs medlemsland som sørger for bemanningen og de politiske retningslinjene de ansatte i UNRWA skal følge.  Det er derfor kanskje litt forståelig at ledelsen i UNRWA ble lei seg over at de ble hengt ut på Simon Wiesenthal-senterets verstingliste, mens aktive pådrivere og sponsorland som f.eks. Norge slipper unna.  Den antisemittiske virksomheten har jo vært kjent for de internasjonale sponsorene i mange år uten å ha ført til protester fra deres side.

Et tegn på det nære samarbeidet mellom UNRWA/Hamas og Norge fikk vi demonstrert sist sommer da USAs president Donald Trump erklærte at han ville avslutte støtten til UNRWA og de palestinske flyktningene.  Utenriksminister Eriksen Søreide reagerte spontant med å love kompensasjon gjennom økt støtte fra Norge.  Utenriksministeren er vel kjent med den anti-israelske virksomheten organisasjonen har gående på Gazastripen og den politiske opplæringen av skolebarn som pågår i de selvstyrte områdene.

Da UNRWA ble organisert som en separat flyktningeorganisasjon for de arabiske flyktningene etter Israels uavhengighetskrig mot de angripende araberstatene, måtte FN lage en spesiell definisjon på en flyktning for å få den til å omfatte de fleste menneskene som faktisk hadde flyktet fra krigshandlingene.  Det dreier seg ikke om en rett til juridisk beskyttelse slik som f.eks. Flyktningkonvensjonen og asylretten gir, men om en særskilt og betinget rett til økonomisk og sosial bistand, noe som i praksis har bundet disse menneskene til UNRWAs matkøer gjennom generasjoner.

Fordi det viste seg at svært mange av dem var fremmedarbeidere med kort oppholdstid i landet, besluttet FN å gi denne spesielle statusen til «… personer hvis normale bosted var Palestina i perioden 1. juni 1946 til 15. mai 1948 og som mistet både hjem og levebrød som følge av konflikten i 1948.  Palestinske flyktninger og etterkommere etter mannlige palestinske flyktninger, inkludert lovlig adopterte barn, har rett til å bli registrert for å motta tjenester fra UNRWA

De menneskene som uten andre rettigheter enn det å kunne motta det nødtørftigste til livets opphold fra UNRWA, innesperret i en falleferdig flyktningeleir gjennom generasjoner, var ikke et lokalt urfolk og etterkommere etter kanaanittene, slik propagandaen forteller.  De var og er mennesker fra hele Midtøsten som utover 1900-tallet var blitt tiltrukket til det palestinske området på grunn av det økonomiske oppsvinget som jødenes oppbygging og utvikling av sitt land hadde skapt gjennom flere tiår.  Etter Palestina-mandatets sammenbrudd og gjenopprettelsen av staten Israel, strandet disse menneskene i nabolandene uten mulighet til å vende tilbake dit hvor de opprinnelig kom fra.

I dag utnyttes disse hjelpeløse menneskene kynisk av arabiske terroristorganisasjoner både i Gaza og i nabolandene i kampen mot Israel, og UNRWA er blitt et gissel i bekjempelsen av den jødiske staten som finansieres av vestlige land.  Så langt er det bare USA som har sagt stopp.  I Norge er det i dag ingen politikere som tør ta opp spørsmålet om å avslutte dette nedverdigende spillet.  Så lenge det ikke skjer, må også Norge anses som medansvarlig for denne vedvarende tragedien.

Norge i FN

Et selsomt politisk skuespill utfoldet seg i førjulstida.  Etter at USA i FN gjorde et forgjeves forsøkpå å få fordømt Hamas for de mange angrepene på sivilbefolkningen i Israel, harman der konsentrert oppmerksomheten om å få kontroll og orden på migrasjonstrafikkenrundt om i verden.  Man vil ikke som nåoverlate til tilfeldighetene i hvert enkelt land å bestemme hvordan demillioner av reisende fra den tredje verden som nå strømmer mot Europa og USAskal tas imot og underholdes.  Dette måstyres ved hjelp av overordnete felles regler utarbeidet og vedtatt i FN, menerde som bestemmer.

For dette formålet har FN satt sammen et dokumentmed en liste over forpliktelser som medlemslandene skal erklære somsine i behandlingen av innvandringssaker. Noen av disse forpliktelsene er hentet fra forskjellige folkerettsligeavtaler som med forskjellig grad av bindende virkning og tilslutning, alleredeinngår i flere lands forvaltning av innvandringsspørsmål.  For så vidt er det lite nytt i saken.

Fordi dette dokumentet på viktige punkter skiller seg fra de traktatrettsligeavtalene som inngår i tradisjonell folkerett, har man hatt problem med hvadokumentet skal kalles for at det ikke skal kunne blandes sammen med deforpliktende traktatene.  FN landet påden engelske betegnelsen «a compact,»eller «en kompakt,» som imidlertid låter litt underlig på norsk, såher fant man på å kalle det en «plattform,» som låter minst likeintetsigende.  Utenriksministerens forklaringpå dette begrepet er at «…det kalles en plattform fordi det først og fremst er et fundament ogutgangspunkt for fremtidig samarbeid på områder som berører migrasjon.» 

Altså: Et fundament og utgangspunkt for fremtidig samarbeid.  Dette er en grei og kortfattet beskrivelse av de folkerettslige forpliktelsene vi har tatt på oss gjennom slike internasjonale traktater, konvensjoner og avtaler som Stortinget gjennom ratifikasjon har gjort til norsk lov.  En forskjell er at det nå legges spesiell vekt på samarbeid.  Når vi skal samarbeide internasjonalt om rettshåndhevelsen i Norge, er dette ikke lenger en rent nasjonal oppgave.  Ingen bør derfor tro at det internasjonale samarbeidet om dette dokumentets operative bestemmelser og «felles regelverk» blir uforpliktende og mindre utfordrende for et land som Norge enn norsk lov vedtatt av Stortinget.  Det vi vedtar skal skje «i samarbeid.»

Det nye i situasjonen er at Regjeringen og densforvaltningsapparat på denne måten går inn for å skape norsk rettspraksis uten legitimerendevedtak i Stortinget.  Den lovgivende makttilsidesettes i denne prosessen.  Detteer globaliseringens metode i et nøtteskall: Man omgår dannelsen av tungetraktatrettslige instrumenter og parlamentarisk godkjennelse ved å skape internasjonal sedvane gjennom»uforpliktende» samarbeidsavtaler som fungerer like bra, – i praksis ogsårettslig.  Ifølge Utenriksdepartementetsegen definisjon oppstår forpliktende sedvanerett «… gjennom langvarig statspraksis ogoppfattes som gjeldende rett (opinio juris). Denne sedvaneretten er iutgangspunktet bindende for alle stater.» Ergo blir»plattformen» likevel rettslig bindende.

Men denne avståelsen av lovgivende myndighet fra Stortingetsside skjer ikke som et politisk drama slik vi opplevde det under avståelsen avselvråderett til EF.  Nå skjer det i detstille med aktiv tilslutning fra dem som ellers har som oppgave å beholde»all makt i denne sal.»  En ensligpolitiker som forsøkte å vekke Stortinget til kamp for sittkonstitusjonelle hovedoppdrag ble feietover ende av sine politikerkolleger som ikke vil blande seg inn iRegjeringens nye rolle som lovgivende makt. Det slaget har demokratiet tapt.

For osssom observerer dette spillet på avstand reiser det seg stor undring over hvadet egentlig er som foregår, og hvordan vi skal forstå hensikten med atstatsmakter, inkludert «den fjerde,» overflødiggjør og sensurerer segselv.  Det nærmeste vi hittil har greid åsammenlikne denne prosessen med er et stykke japansk kabuki-teaterhvor alle roller og replikker er symboler, tegn og sinnbilderfor noe man ikke kan uttale i klartekst. Politikerne vågersimpelt hen ikke å innrømme overfor folket hva de holder på med, oghåper kanskje at alt er glemt frem til valget. Riksmediene bidrartil dettesin måte.

Man var først enig om å undertegne dette dokumentet under etFN-møte om migrasjon i Marrakech i desember 2018, men fordi dokumentet rasktble gjenstand for omfattende internasjonal protest og opposisjon fra envoksende gruppe av frisinnete land som nektet å undertegne, besluttet man, for ytterligereå kamuflere dokumentets egenart, at det ikke skulle undertegnes, men vedtas medakklamasjon som på et allmannamøte.  Detendelige vedtaket skjer i form av en resolusjon i FN den 19. desember hvorNorge vil underkaste seg denne «plattformen.»  Det er få i Norge som er klar over hvormye selvråderett som unødvendig er avgitttil FN uten debatt eller innsigelser fra Stortinget.   

Vår bekymring ble ikke mindre etter at utenriksministeren 13.desember holdt en redegjørelseom saken for Stortinget.  Det ermer enn åpenbart at Regjeringen ikke tør innrømme den dynamikken som følger avat et dokument av dette slag gjøres til gjenstand for en så omfattendeseremoniell internasjonal behandling som vi ser i dette tilfellet.  Dersom forsikringene skulle være troverdige omat de vedtatte forpliktelsene og det felles internasjonale regelverket ikke pånoen måte binder våre myndigheter i deres behandling av innvandringssaker,ville hele denne høyt profilerte operasjonen vært overflødig.  Det tragiske er at Stortinget ikke synes åforstå eller være interessert i dette.

Norges underdanige holdning til detautomatiske flertallet som de islamske statene og deresstøttespillere i EU og utviklingslandene har i FNs Hovedforsamling, kom igjen klarttil syne da USA i desember forsøkte å få forsamlingen til å vedta enfordømmende uttalelse om de grove brudd på folkeretten som terrororganisasjonenHamas gjorde seg skyldig i da de i løpet av to døgn avfyrte nærmere 600raketter mot sivile lokalsamfunn i det sørlige Israel. 

Norge bestemte seg først forå støtte USAs resolusjonsforslag, men da det etter FNs prosedyreregler bleforeslått og vedtatt med simpelt flertall at resolusjonen måtte oppnå 2/3flertall for å bli godkjent, valgte Norge å støtte også dette forslaget, vel vitende om at den USA-resolusjonen deskulle støtte, dermed ikke ville bli vedtatt.  Det var toNATO-land som med sin stemme saboterte sin hovedallierte USA, nemligNorge og Island.  To tredjedels flertallble vedtatt med 75 mot 72 stemmer.  Detvar utenriksminister Eriksen Søreide og statsminister Solberg som sto bak dettesparket mot USA.  USAs FN-ambassadørNikki Haley karakteriserte dem som forhindret resolusjonen slik:»Der er ingenting som er merantisemittisk enn å nekte å fordømme terrorisme når den retter seg mot denjødiske staten.» Karakteristikken rammet Norge men ble ikke formidlet av norske medier.

Norge har aldri hverken reist eller støttet et krav om 2/3 flertallfor de mange resolusjonene som årlig fordømmer Israel, og som Norge som regelstemmer for, men aldri imot, uansett hvilke usannheter de fremsetter mot denjødiske staten.  Dette er forhold somaldri omtales i norske medier, formodentlig på grunn av det dårlige inntrykketav Regjeringen og dens politikk som dermed ville bli skapt i opinionen.  På det punktet skiller de norske riksmedieneseg ikke fra mediene i Nord-Korea.  Forholdet var ikke bedre under den forrigeregjeringen, og vil sannsynligvis ikke bli bedre under den neste så lengeStortinget ikke viser interesse for Norges anseelse utenfor EU og den arabiskeverden.