Når blir det for mye antisemittisme?

Hva er grensen for at det blir for mye antisemittisme?

Jerusalem Post, 15. jan 2011
Oversatt av Roy Tovsrud

Hendelser i FN nylig tyder på at de fleste FN-diplomater ikke vet hvor de skal trekke grensen, men lar hatefulle taler dra ut uten å gå ut.

Lekkasjer gjennom WikiLeaks avslører at diplomater ved FN har fått et vanskelig spørsmål i fanget. Når blir det for mye antisemittisme i FN? Opprinnelig ble FN bygget i asken etter det jødiske folk, og organisasjonen skylder Holocaust-ofrene sitt fundament av menneskerettigheter. I dagens FN ser vi at konservative diplomater står utenfor Generalforsamlingens lokale med hodetelefoner og prøver å finne ut hvor mye lytterne på innsiden må tåle av hat før de går ut.

Den spesifikke hendelsen som WikiLeaks henviser til stammer fra amerikanske tjenestemenn i Stockholm. I september 2009 holdt Irans president Mahmoud Ahmadinejad en tale i forsamlingen. Sverige hadde det rullerende formannskapet, og det var derfor opp til svenske diplomater å bestemme når Ahmadinejad hadde krysset den “røde grenselinjen” som var trukket opp på forhånd. Som det viste seg, gikk enkelte EU-medlemmer ut under talen, mens Sverige ble sittende. Ifølge lekkasjone var svenskene opprørt av den “pinlige mangelen på EU-samordning” – ikke fordi fordommer kringkastes gjennom FNs globale megafon.

Det som hadde forvirret europeerne synes å være jødisk konspirasjonsteori nummer 101. Ahmadinejad hadde brukt sin plattform i FN til å beskrive jøder som “en liten minoritet som dominerer politikk, økonomi og kultur i store deler av verden med sine kompliserte nettverk, og som etablerer en ny form for slaveri … for å nå sine rasistiske ambisjoner.” Men dette vekket bare 11 av FNs 192 medlemmer fra deres seter, blant dem USA. Israel hadde valgt ikke å delta.

Fem måneder tideligere, i april 2009, hadde Ahmadinejad stått på en annen FN-scene i Genéve og benektet Holocaust, og hevdet at “det sionistiske regimet” hadde blitt skapt “under påskudd av jødisk lidelse.” På denne “antirasistiske” sammenkomsten (kalt “Durban 2”) fortsatte han: “…ordet sionisme personifiserer rasismen som feilaktig tyr til religion og misbruker religiøse følelser for å skjule sitt hat og stygge sider.” Denne gang var FNs høykommisær for menneskerettigheter, Navi Pillay, og FNs generalsekretær Ban Ki-moon som limt til sine stoler. Ni stater, herunder USA og Israel, hadde bestemt seg på forhånd for å boikotte konferansen, mens de resterende EU-land og noen få andre reiste seg omsider og gikk.

I september 2010 brukte Ahmadinejad sin FN-ivitasjon til New York til å hevde at 11. september var en innsidejobb. Elementer i den amerikanske regjeringen planla angrepet “for det sionistiske regimets skyld”. Ved denne anledningen gikk sju land mot dørene. Israel hadde på forhånd funnet ut at det ikke var verdt bryet å dra.

Stolleken er ikke den eneste reaksjonen på antisemittisme i FN. De aller fleste lytter oppmerksomt, og mange klapper begeistret. Noen ganger er det ingen som beveger seg i det hele tatt. 8. juni 2010 underviste den syriske representanten i FNs Menneskerettighetsråd: “Israel … er en stat som er bygget på hat … La meg sitere en sang som en gruppe barn på en skolebuss i Israel synger lystig mens de reiser til skolen, – jeg siterer: “med mine tenner vil jeg rive i kjøtt. Men min munn vil jeg suge ditt blod.”

Obama-administrasjonen, som valgte å bli med i dette rådet, hadde en representant til stede. Verken han eller noe annet rådsmedlem rikket på seg. FN-tjenestemenn, som vanligvis avbryter alt de anser som krenkende overfor muslimske stater, sa ingen ting.

År med antisemittisme fra FN har klart drept nerve-enden i flere demokratier. Den 19. og 30. november 2010 sponset FNs generalforsamling sin årlige FNs solidaritetsdag for det palestinske folk etterfulgt av vanlige anti-israelske saker.

Fra scenen i sentrum av New York kom det følgende fra Libya og Syria: “Sionisme er i virkeligheten den verste form for rasisme,” “bosetningene, kreften i de palestinske territoriene,” “Israel viser og reiser sitt stygge ansikt,” “ordet Israel har blitt synonymt med ord som aggresjon, drap, rasisme og terrorisme.”

Mange stater uttrykte sin motstand mot “jødisering” – FNs språk for enhver jødes forbrytelse når de er på hvilket som helst arabisk territorium. De bæljet om israelsk “slaktning”, “apartheid,” “etnisk rensing,” “folkemord,” “rasisme,” “brutalitet,” “forbrytelser mot menneskeheten,” “tortur,” for å “drepe med kaldt blod” og “barbari.” Forbrytelsen ble de skyldige i for “over 60 år siden” – det vil si ved Israels opprettelse.

Det ville ikke ha vært så vanskelig for lytterne å bedømme at å finne opp en kreftbefengt jødisk stat med blodtørstige jødiske okkupanter var antisemittisk. Men ikke ett eneste land rørte seg. Ingen FN-klubbe avbrøt talerne. Bare de diplomatiske finessene med å takke og bukke for presidenten og ambassadøren, og eksellenser og distingverte delegater.

Ved utgangen av et år fullt av dobbeltstandarder, diskriminering og hat i bøtter og spann, var 80 prosent av alle Generalforsamlingens resolusjoner som kritiserte bestemte land, rettet mot den jødiske staten. Bare seks av de resterende FNs 191 medlemsstater fikk kritikk i forhold til menneskerettigheter i det hele tatt, og en av dem var USA. Og nå er halvparten av alle landsspesifikke fordømmelser, resolusjoner og vedtak som noensinne er vedtatt av FNs Menneskerettighetsråd rettet mot Israel.

I år vil det bli verre, ettersom FNs hovedkvarter forbereder seg på å arrangere det første toppmøtet for “stats- og regjeringssjefer” mot rasisme i september. “Durban 3”, oppkalt etter sin beryktede navnebror i 2001, møtet som fant sted i Durban i Sør-Afrika. Det har som mål å “mobilisere politisk vilje … for full og effektiv gjennomføring av Durban-erklæringen.” Denne deklarasjonen anklager Israel for rasisme og nevner ingen andre.

I motsetning til Durban 1 og 2 som var besøkt av svært få av verdens ledere, er Durban 3 ment å være Ahmadinejads gyldne billett til å fremme ideen om at sionisme er rasisme. Fra et podium i New York vil de også instruere amerikanerne om toleranse, bare noen dager etter 10års jubileet for 11. september. Selv om Canadas statsminister Stephen Harper har nektet å delta, er Obama fortsatt i tvil.

I juni 1979 gjorde pave Johannes Paul II en ni dagers pilgrimsferd til Polen, alt dokumentert i en rørende film: Ni dager som forandret verden. Med troens kraft og moralsk overbevisning apellerte han til millioner av mennesker om forandringer, og han snudde helt om på det sovjetiske imperiet. For en kontrast til Den Europeiske Unions representanter, som gjemmer seg i FNs saler med øretelefoner, og Obama-administrasjonen som er i full forvirring om de skal bli eller dra.

Hvor er verdens ledere i vår tid som er forberedt på å utfordre og tilbakevise med troens kraft og moralsk overbevisning et FN-imperium som er et skall av Eleanor Roosevelts visjon og som er fiendtlig til våre kjæreste verdier?
Forfatteren er direktør for “Touro Institutt for menneskerettigheter og Holocaust” og er seniorstipendiat ved Hudson Institute.

Jerusalem Post