Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Forsvarer Norge krigsforbrytelser?

Den 13. juni sammenkalte FNs Hovedforsamling til spesialsesjon og krisemøte for å vedta en resolusjon fremmet av Algerie og Tyrkia og «Staten Palestina» på vegne av PLO og Hamas. I Sikkerhetsrådet ble dette angrepet på Israel avvist av USA som også uten hell forsøkte å moderere angrepene på Israel i Hovedforsamlingen.

I den vedtatte resolusjonen som formelt er en rent politisk meningsytring og ikke har noen som helst rettslig bindende virkning, beklager forsamlingen bl.a. Israels «bruk av enhver overdreven, uforholdsmessig og vilkårlig makt fra de israelske styrkenes side mot palestinske sivile på det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem, og spesielt på Gazastripen, inkludert bruken av skarp ammunisjon mot sivile protestanter, inkludert barn, så vel som helsepersonell og journalister, og uttrykker sin alvorlige bekymring for tapet av uskyldige liv.» Dette er et sammensurium av løgner som medier og politikere ikke blir trette av å gjenta. Slik skapes og vedlikeholdes antisemittismen og myndighetene er med på det.

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Forsvarer Norge krigsforbrytelser?

Den 13. juni sammenkalte FNs Hovedforsamling til spesialsesjon og krisemøte for å vedta en resolusjon fremmet av Algerie og Tyrkia og "Staten Palestina" på vegne av PLO og Hamas.  I Sikkerhetsrådet ble dette angrepet på Israel avvist av USA som også uten hell forsøkte å moderere angrepene på Israel i Hovedforsamlingen. I den vedtatte resolusjonen som formelt er en rent politisk meningsytring og ikke har noen som helst rettslig bindende virkning, beklager forsamlingen bl.a. Israels "bruk av enhver overdreven, uforholdsmessig og vilkårlig makt fra de israelske styrkenes side mot palestinske sivile på det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem, og spesielt på ...

Mer...

Agurktiden kom tidlig i år

I likhet med kirkelige høytider som jul og påske, har sommer og ferietid med knapphet på store nyheter, tradisjonelt vært høysesong for medienes opptatthet av jødene og den jødiske staten.  Tidlig sommervarme har i år fremskyndet denne spesielle opptattheten av Israel som kjennetegner norske medier.  Sommerens første politiske heteslag registrerte vi hos Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt som i NRK-nyhetene fortalte at "Israel skyter demonstranter i ryggen på flere hundre meters hold."  Hun krever at våpenblokaden av Gaza må oppheves slik at demonstrantene hennes kan besvare ilden mer effektivt.  Spørsmålet er fremdeles om det finnes intelligent liv på den planeten hvor hun befinner ...

Mer...

Kartet som er distribuert av IDF viser målene for omkring 100 raketter og granater skutt Hamas mot Israel den 30. mai 2018.

Et brennende ønske om blodig krig

Etter å ha tilbrakt natten i tilfluktsrom gikk israelske barn på skolen som vanlig den 30. mai.  Mer enn 100 raketter og granater, avfyrt av Hamas på Gazastripen mot sivile landsbyer i Israel, har de siste dager komplisert dagliglivet for mange israelere, men den palestinske bønnen om krig har ikke fått den ønskede respons.  Israel eliminerte noen av våpen- og rakettfabrikkene til Hamas som svar, men ellers var det forholdsvis stille i området.  Når Israel sier at de besvarer ild med ild og stillhet med stillhet, betyr det ikke "våpenhvile" slik enkelte medier vil ha det til.  Det betyr bare ...

Mer...

Kritisk særbehandling av Israel er diskriminerende

For noen år siden skapte Sør-Afrikas sjefsrabbiner, Warren Goldstein, internasjonal debatt da han i et oppslag i The Jerusalem Post hevdet at den beste beskrivelsen av anti-israelske aktivisters anstrengelser var gitt av en viss propagandaminister som skal ha uttalt at "hvis du forteller en løgn som er stor nok, og fortsetter å gjenta den, vil folk til slutt begynne å tro på den." Saken gjaldt fremstillingen i mediene av Israel som "apartheid-stat," noe rabbi Goldstein hadde personlig erfaring omkring som ikke-hvit innbygger i den sør-afrikanske apartheid-staten.  Men både de store og de små løgnene om Israel dreier seg om langt flere ...

Mer...

Løgnen om deling av Jerusalem

USAs erkjennelse av det faktum at Jerusalem har vært det jødiske folks hovedstad i mer enn 3000 år og den gjenopprettede staten Israels hovedstad i 70 år, har stukket hull på en verkebyll som i mange år har vært til skade for Israels samkvem med den vestlige verden.  Frykten for ikke å fremstå som spesielt vennligsinnet overfor den islamske og især den arabiske verden har gjennom 70 år fått vestlige regjeringer til å utvise kreativitet når det gjelder å finne begrunnelser for ikke å legge sine ambassader til Israels hovedstad.  Men de har aldri hatt problemer med å finne frem ...

Mer...

Iranske militære baser i Syria ødelagt av Israel som svar på iransk angrep 10. mai 2018. (Illustrasjon: IDF)

Irans krig mot Israel er i gang

Samtidig som europeiske og norske politikere gikk til angrep på president Trump for å ha trukket seg fra avtalen som ville utsette Irans anskaffelse av atomvåpen med noen få år, gikk Iran til militært angrep mot Israel.  Tidligere utenriksminister Barth Eide sier det er "underlig at Trump skal ødelegge en avtale som virker."  Det Barth Eide og andre politikere underslår er at avtalen i beste fall bare var ment å virke noen få år mens Iran forbereder seg ugjenkallelig som atommakt.  Hverken Barth Eide, Brundtland, Willoch eller Bondevik protesterer mot iranske militære angrep på Israel fra baser i Syria.  Den 10. ...

Mer...

Irans krig mot verden

Straks nyheten fra statsminister Netanyahu om at israelske agenter hadde stjålet Irans hemmelige atomarkiv ble publisert for et forbauset verdenspublikum, fikk mediene det svært travelt med å fortelle at de fleste av disse hemmelighetene var velkjente på forhånd.  Men dermed gikk de kanskje glipp av det som var hovedpoenget i saken: Atomavtalen med Iran ble mulig fordi Vesten valgte å tro at Iran ikke lenger har et aktivt program for å utvikle atomvåpen.  Irans ledere løy åpenlyst om dette, noe som hjalp dem med å få til en avtale som fjernet de strenge økonomiske sanksjonene mot landet som hindret dem både ...

Mer...

Antisemittismen er på fremmarsj

Det kommer stadig flere rapporter om markert økning i antisemittisk atferd og hendelser i Europa.  Vi merker tendensen også i Norge.  Mest åpenlys er utviklingen i EU-landene hvor den muslimske innvandrerbefolkningen er i ferd med å nå et nivå hvor dens ledere kan utøve reell politisk makt.  I Frankrike slår nå både landets kulturelle elite og  ledende politikere alarm, men krisen er like synlig i land som Spania, Belgia og Tyskland.  Spania er et spesielt mål for arabiske jihadister som dreper uskyldige mennesker for å gjenskape "det lykkelige Andalus."  Denne utviklingen er akseptert av ledelsen i EU som noe uavvendelig ...

Mer...

På Israels 70-årsdag

I disse dager feirer Israel at det er 70 år siden jødenes hjemland ble gjenopprettet som uavhengig stat.  Hendelsen hadde stor likhet med det som skjedde på Eidsvold 17. mai 1814 da Norge av valgte representanter for folket ble gjenopprettet som uavhengig kongerike.  Som i Norge feirer israelerne sin uavhengighetsdag ved å legge stor vekt på å vedlikeholde det historiske minnet.  For som nordmenn, er israelere flest klar over at uten bevissthet om historiske feil og mangler, er faren stor for å gjenta dem.  Som Norge var naboenes svar på uavhengigheten å gå til militært angrep og invasjon, og som ...

Mer...

Den norske koblingen til terror

Vi har ofte omtalt norske myndigheters støtte til organisasjoner som agiterer for boikott av Israel.  Dette skjer på tross av at Regjeringen i Statsbudsjettet har erklært at den ikke støtter boikott av Israel.  Den siste saken gjaldt boikott-organisasjonen Fellesutvalget for Palestina som med offentlig støtte har konstruert en "rapport" med usannheter om noe de kaller Israels "vannkrig" mot den Palestina-arabiske befolkningen i Judea og Samaria.  Men dette er ikke et enestående tilfelle.  Antisemittisk grums synes å ha blitt en varig bestanddel i norsk organisasjonsliv med eller uten offentlig støtte. I mange år har vi også omtalt deler av det "bistandsarbeidet" norske ...

Mer...

Kirkeuka for fred – totalt ubalansert

Kirkeuka for fred i Midtøsten er internasjonal og er etablert av Kirkenes Verdensråd. I Norge står disse organisasjonene sammen om arrangementet:

Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, Norske kirkeakademier, Kirkens Nødhjelp, KFUK-KFUM Global, KFUK-KFUM Norge, Kvekerhjelp, Kvekersamfunnet, Norges Kristelige Studentforbund, Sabeels Venner, Stiftelsen Karibu og Svenska kyrkans menighet i Oslo.

Kirkeuka arrangeres i Norge fra 24. september – 1. oktober 2017 og omfatter over 30 arrangementer rundt om i landet. Kirkeukas egen innledning om formålet lyder slik: Kirkeuka for fred i Palestina og Israel er et internasjonalt, kirkelig initiativ for å bidra til en fredelig løsning i konflikten mellom israelere og palestinerne. Det er en uke for bønn og solidaritet.

POLITISERT OG ENSIDIG
50 år for mye. Slik åpner programmet for Kirkeuka for fred sine aktiviteter i Trondheim. Kirkeuka er en internasjonal årlig aksjon som i Norge organiseres av Den norske kirke. Arrangøren skriver selv om hensikten: «å bidra til en fredelig løsning i konflikten mellom israelere og palestinerne. Det er en uke for bønn og solidaritet.»

Ønsket om fred er prisverdig. Det bør man ikke kritisere dem for. Men med den første påstanden i Trondheims program slås det an en tone som er gjennomgående i hele arrangementet, alle steder: en sterkt politisert, sterkt ensidig fremstilling. Med tittelen menes selvfølgelig at det nå er femti år siden krigen i 1967, da de omstridte områdene Judea og Samaria (kalt Vestbredden), Golanhøydene og Øst-Jerusalem ble vunnet tilbake til Israel i en forsvarskrig, sammen med Gaza. Sistnevnte samt Judea og Samaria var i 1967 under ulovlig okkupasjon av Egypt og Jordan.

«For mye» er en subjektiv og ensidig påstand, og det er vanskelig å finne noe i arrangørens program som ikke er det. Her finner vi fotoutstillingen «Political Anatomy of Hell, en vandring gjennom Vestbredden», vi kan høre «Unge stemmer mot okkupasjon», lytte til foredrag: «Å vokse opp under okkupasjon og militærmakt», «Midtøstenforum: Guds velsignelse for de få eller for de mange?» og dessuten henvises det til «Kairos-dokumentet» og man samler inn penger til «Sabeels Venner» – emner som hver for seg kunne rettferdiggjort bøker fulle av motargumenter.

FIENDENS RETORIKK
Kirkeuka tar mål av seg særlig til å «kreve at okkupasjonen av palestinske områder skal ta slutt». Bruken av ordet «okkupasjon» er ladet. Man hevder implisitt, slik ordet forstås i dag, at det er et ulovlig eller kritikkverdig forhold. Organisasjonen ber «norske myndigheter intensivere innsatsen» for en «rettferdig løsning» på forholdet. Hva er rettferdig? Folkeretten og menneskerettighetene blir dradd inn. Uten at man også går i dybden på hva disse begrepene egentlig innebærer, blir det meningsløst å henstille partene «handle deretter». Vi vet alle hvor høyt menneskerettigheter står i de palestinske selvstyrte områdene, hvor kritiske journalister bortføres og mistenkte kolloboratører henrettes uten lov og dom, men fokuset fra Kirkeuka er på Israels påståtte overgrep.

Hvordan brukes Folkeretten av Israels erklærte fiender? Det er deres forståelse som ligger til grunn for Kirkeukas bruk av ordet. Folkerett er ikke en sammenrullet avis man kan bruke til å slå fluer i alle retninger med ettersom det passer.

Dersom man mener at Israel har rett til å eksistere og til å ha rettferdige og forsvarsbare grenser, og at Folkeretten og Genèvekonvensjonene som så ofte brukes for å anklage Israel, også gir Israel de samme rettigheter som andre stater, fremstår Kirkeukas arbeid som kontraproduktivt. Vi har som utgangspunkt at det er prisverdig å ivareta interessene og behovene til araberne i de palestinske områdene og Israel, men at det også ligger i sakens natur at jødene i de samme områdene også har sine rettigheter. Vi setter derfor spørsmålstegn ved Kirkeukas program, og lar dem få forklare hvorfor og hvordan.

Siste punkt som er nevnt i arrangørens egen beskrivelse av Kirkeuka, er at de «står sammen med palestinere og israelere som arbeider for fred og likeverd med ikkevoldelige midler».  Omtrent de samme ordene bruker Sabeels venner i Norge, som er medarrangør og altså også får inntekter fra arrangementet. Også her brukes Folkeretten som et slags trylleord: – vårt arbeid skjer «med forankring i Folkeretten». Sabeels venner sier rett ut at de ikke tror på Bibelens løfter til det jødiske folk: » Sabeel tar avstand fra ’Gudegitte rettigheter’…». Men samtidig som de tar avstand fra det løftene, tar Sabeel mål av seg til å skulle «inngi kristen tro».

Vi undres derfor på om Kirkeuka står ved sine ord og forsvarer Israels enorme innsats for nettopp ikkevoldelige midler: sikkerhetsgjerdet i all sin ublodige effektivitet som åpenbart har reddet mengder av israelske og arabiske liv, eller Israels defensive teknologi, våpenskjold som Iron Dome, som skyter ned motpartens angrepsraketter i luften for å spare liv. Ettersom NCCOP, en av organisasjonene bak Kirkeuka internasjonalt fordømmer Balfour-erklæringen som urettferdig og kaller sikkerhetsgjerdet for «Apartheid-muren» vil nok dette ta sin tid.

Kirkeuka bruker i årets arrangement jødiske Sahar M. Vardi som et slags alibi mot beskyldninger om partiskhet. Men Vardi har sittet i fengsel tre ganger for å nekte militærtjeneste i sitt eget fedreland, som er i krig mot aggressive arabiske nabostater. Hun støtter åpent BDS-bevegelsen, som har som mål å ødelegge de økonomiske vilkårene for sitt eget land. Hun mener for eksempel at marineblokaden av Gaza burde stanses, ettersom den «radikaliserer Hamas». Hun bruker samme retorikk som Israels fiender i sine foredrag og uttalelser.

FYKSE TVEIT: – KAN IKKE HA BALANSE
I et intervju i forbindelse med arrangementet slår Olav Fykse Tveit, generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, fast at det ikke kommer på tale med noe balanse: – I omtalen av okkupasjonen er det ikkje relevant å spørre om kyrkjene er «balanserte». Ein kan ikkje ha eit balansert forhold til urett og undertrykking av andre sine rettar. Når ein part er okkupant og den andre okkupert, er det ikkje mogeleg å ha som rettesnor å snakke «balansert» om dette.

Fykse Tveit spør ikke om hvorfor eller hvordan. I hans verden er denne relativt kompliserte situasjonen enkel og svart-hvit: Man er okkupert eller okkupant. Uskyldig eller skyldig. At det er den okkuperte som er aggressiv og på denne måten fremtvinger tiltak i det Fykse Tveit kaller «fakta på bakken», ofte kalt «den virkelige verden» er det vanskelig å få gehør for.

KRITIKK AV ARRANGEMENTET
Det finnes kritikere av Kirkeuka i tillegg til oss. Men de finnes ikke i det brede lag. Vebjørn Selbekk i avisen Dagen kaller arrangementet «usmakelig» og peker spesielt på bruken av den jødiske aktivisten Sahar M. Vardi for å skape «balanse» i regnskapet. Hun er «like lite representativ for israelere som Fahad Qureshi i Islam Net for nordmenn.»

Her får Selbekk senere en konkret tilbakemelding fra to representanter for arrangementet. De mener Selbekk har misforstått. Vardi skal ikke representere Israel. De skriver videre: «I Israel finnes også sterke krefter som ønsker å respektere menneskerettigheter og folkerett. Vi støtter slike krefter fordi vi tror de representerer en farbar vei …» Vi ønsker derfor å utfordre Kirkeuka på deres forståelse av Folkerett. Blant annet Balfour-erklæringen er helt klart nemlig en del av denne. Likeledes San Remo-traktaten, som oppfordrer det jødiske folk til «tett bebyggelse» av det området man nå kaller «okkupert».

Rachel Suissa i peker i forrige ukes leder på at Kirkeuka underslår fakta, fortier og bagatelliserer voldsbruk. De ligger med sin tendensiøse oppfatning tett opptil Kairos-dokumentet, og Suissa kaller koblingen mot kristendom for «teologisk spekulasjon».

– KIRKEUKA ER PARTISK
Ola Ohm er ordinert prest og ansatt i Den norske kirke som daglig leder i Vardeneset menighet i Stavanger. Han er svært engasjert i det som skjer i regionen, spesielt i forholdet mellom kristne arabere og jøder.

– Utfordringen med Kirkeuka er at de på alle mulige måter prøver å forklare hvor upartiske de er, men de tar parti i hvem de inviterer og hva de arrangerer. Hvor er «mainstream» israelere? Eller de messianske jødene som like mye er en del av de «kristne i Midtøsten»? Israelsmisjonens BridgeBuilders er jo nettopp unge som møtes på tvers og bygger fellesskap. De burde hatt en stemme med årets tema.

Ohm peker også på arrangørenes aksept av Kairos-dokumentet, som er et svært politisk dokument. – Hvorfor blir det å formidle politikk mer sentralt i en kirkeuke enn det å formidle den forsoningen mellom kristne brødre og søstre som faktisk skjer i området?

OVERSER FORSONINGSARBEID
Ohm peker også på arrangørenes ak­sept av Kairos-dokumentet, som er et svært politisk dokument. – Hvorfor blir det å formidle politikk mer sentralt i en kirkeuke enn det å formidle den forsoningen mellom kristne brodre og søstre som faktisk skjer i området?

– Det finnes et vennskap og felless­kap som knapt kommer frem i nor­ske menigheter og medier, sier han, og viser til at avisen Dagen skrev i begynnelsen av august om en mes­siansk jøde og en kristen araber som har blitt gode venner på grunn av et pastorkurs ved Israel College i Haifa. Ohm tok samme dag kontakt med begge, og fikk med en gang kontakt med den arabiske presten og leder for The Great Commission Church, Marwan Beem. Beem deltok ved et kurs ved the Israel College of the Bible, et universitet som egentlig var ment for messianske jøder, men hvor også arabiske kristne har vært med siden 2000-tallet, og pekte på det sterke vennskapet som har oppstått mellom jøder og arabere.

– Også disse stemmene burde fått komme til orde i et arrangement med kristent fundament, avslutter Ola Ohm.

– FORSTÅR AT VINKLINGEN KAN OPPLEVES URETTFERDIG
Berit Hagen Agøy er generalsekretær i Mellomkirkelig råd, en av arrangørene av «Kirkeuka for fred». Hun forsvarer Kirkeu­kas valg av perspektiver og hevder Israels politikk «fornedrer medmennesker og fratar dem menneskerettigheter.»

Kirkeuka krever at «okkupasjonen av palestinske områder skal ta slutt». Mener dere bak Kirkeuka for fred at en fredelig løsning mellom israelere og palestinerne avhenger av at de omstridte områdene gis til palestina-araberne? Hvis ja, hvorfor ble det ikke fred da Gaza ble oppgitt, men mer terrorisme, særlig i form av raketter mot sivile i Israel? Hva tenker du om å forhandle om disse områdene, slik Oslo-avtalene forutsetter, og som palestina-araberne har underskrevet på? Skal ikke også den arabiske parten forplikte seg til noe?

– Ja, vi mener at okkupasjonen må opphøre for å få en varig og rettferdig fredsløsning. Gaza er fortsatt under israelsk (og egyptisk) blokade, og det er nærmest umulig å utvikle demokratisk styre under slike forhold. Kirkeuka er et kirkelig arrangement og som kirker er det ikke vår oppgave å ha meninger om hvorledes den konkrete fredsavtalen skal se ut, det er det opp til de politiske forhandlerne å finne ut av. Men som kirker fastholder vi at fredsavtalen må sikre fred og like menneskerettigheter til alle som bor i området.

Vi reagerer på at organisasjonene bak Kirkeuka avviser blant annet Balfour-deklarasjonen (som er en del av gjeldende folkerett for området) som «urettferdig og ulovlig», og samtidig ber partene forholde seg til nettopp folkerett. Israels fiender vinkler og misbruker uttrykket, og adopsjon av denne holdningen kan oppleves som urettferdig overfor jødene.

– Folkerett er kompliserte greier. Men det er viktig å være klar over at Balfourerklæringen inneholdt en forutsetning; «intet vil bli gjort som kan skade de borgerlige og religiøse rettighetene til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina». Den kan derfor ikke brukes til å gi jødene noe enerett til landområdet. San-Remo traktaten ble inngått lenge før staten Israel eksisterte.

Som du sikkert kjenner til, gav britene fra seg mandatet og overlot til FN å finne en løsning. Israel erklærte staten for opprettet dagen før FNs delingsplan skulle iverksettes, men likevel har verdenssamfunnet akseptert staten Israels legitime rett til å eksistere og Israel er medlem av FN. Det forutsettes derfor at Israel respekterer de spilleregler som FN-systemet har fastsatt. Etter 1948 er det derfor vedtak i FNs sikkerhetsråd og avtaler mellom israelske myndigheter og andre parter (jfr. Oslo-avtalen) som legges til grunn og ikke avtaler som gjaldt for det britiske mandatet som jo ikke finnes lenger.

Har Kirkeuka forståelse for at kristne kan oppleve den politisk ensidige vinklingen som urettferdig, med ensidig fordømmelse av «okkupasjonen», mens det er vanskelig å se at det også stilles krav til motparten?

– Ja, jeg kan forstå at Kirkeukas vinkling kan oppleves som urettferdig overfor Israel dersom man går ut fra at alle israelere eller alle jøder støtter okkupasjonen og at vi er imot Israel eller jødenes rett til å leve i sikkerhet. Men da har man misforstått fullstendig hva Kirkeuka handler om.

Kirkeukas tilnærming er moralsk og preget av solidaritet med våre kristne trossøsken i Det hellige land. Vi mener at okkupasjonen ødelegger palestinerne, de lider mest, – men okkupasjonen undergraver også det israelske demokratiet og ødelegger det israelske samfunnet.

Mange israelere og jøder deler Kirkeukas syn og støtter kirkenes arbeid for å avskaffe okkupasjonen. Det er viktig å være klar over at Kirkeuka selvsagt ikke er imot Israel, det vi er imot er okkupasjonspolitikken fordi den fornedrer medmennesker og fratar dem fundamentale menneskerettigheter. Som kirker er det vårt kall å synliggjøre Guds kjærlighet til alle mennesker og å vise nestekjærlighet. Alle mennesker har samme verdi og skal ha samme rett til å leve i fred – enten de er israelere eller palestinere. Dette er kirkens moralske utgangspunkt, og så er det opp til politikerne å utforme den konkrete politikken.

Sabeel, en av organisasjonene bak arrangementet, skriver på sine nettsider: «Sabeel tar avstand fra ’Gudegitte rettigheter’ som forstås å sette til side menneskerettighetene.» Igjen tilbake til dette med den kristne rammen rundt arrangementet. Bibelen forteller om Guds landløfter til Israel. Hvor står Mellomkirkelig Råd som medarrangør, i dette spørsmålet? Kan du forstå at enkelte undres på om Bibelen har blitt erstattet med Menneskerettighetene?

– Mellomkirkelig råd mener ikke at menneskerettighetene erstatter Bibelen. På mange områder går kristen etikk om nestekjærlighet og inkludering mye lenger enn de juridiske menneskerettighetene. Men vi mener at menneskerettighetene ikke står i noen motsetning til kristen etikk, tvert imot de er godt uttrykk for grunnleggende bibelske verdier.

Når det gjelder landløftenes gyldighet, mener Mellomkirkelig råd at de ikke skal fortolkes slik at de gjelder den politiske staten Israel i dag. Staten Israel ble opprettet som en politisk enhet i 1948 – som en stat hvor jøder skulle finne et hjem og kjenne seg trygge. Men staten Israel er ikke en religiøs enhet, men et moderne demokrati, som er medlem av FN og derfor må betraktes som andre stater. Internasjonal rettsordning kan i dag ikke bygge på at enkelte grupper krever landrettigheter ut fra sine religiøse skrifter. Da ville det bli vanskelig å løse internasjonale konflikter.

I tillegg er det en vanlig teologisk oppfatning i Den norske kirke at landløftene gjaldt  i den gamle pakt og at Jesus utvider forståelsen av «Guds folk» til å også inkludere andre enn jøder.

– IKKE SÅ KOMPLISERT SOM MKR FRYKTER
Senter mot antisemittisme mener:
Folkerett er ikke så komplisert som Mellomkirkelig Råd kanskje frykter. I hovedsak består folkeretten av inngåtte og ratifiserte internasjonale avtaler (konvensjoner og traktater), regulert av internasjonal sedvanerett, Jf. Wien-konvensjonen om traktatretten.  Balfour-erklæringen er i seg selv ikke et folkerettslig instrument, men en politisk meningsytring i form av et vedtak i den britiske regjering. Imidlertid ble innholdet i det britiske vedtaket innarbeidet i San Remo-resolusjonen som inngår i de rettsgyldige vedtakene fra rettsoppgjøret etter første verdenskrig, og således er et folkerettslig instrument.  Teksten ble også inkorporert i Folkeforbundets vedtak av 24. juli 1922 om et Mandat for Palestina, hvor vilkårene for Storbritannias forvaltning av Palestina er bestemt.  Også dette dokumentet er et rettsgyldig instrument i folkeretten.

Når disse tekstene har et forbehold om ikke-jødiske samfunns rettigheter, er det viktig å merke seg at de rettighetene eksplisitt kun omfatter sivile og religiøse rettigheter, og ikke suverenitetsrettigheter som utelukkende tildeles det jødiske folk.  Det var det jødiske folk alene som ble tilkjent suverenitetsrett til landet på grunnlag av dette folkets historiske tilknytning til landet. Derom hersker det ikke grunnlag for tvil. En folkerettslig avtale skal leses i henhold til sin bokstav, og ikke tolkes utvidende. Det er et viktig prinsipp i folkerettslig sedvane, som bl.a. Norge påberoper seg f.eks. når det gjelder utlendingers rettigheter på kontinentalsokkelen utenfor Svalbards territorialgrense.

Da britene ga fra seg ansvaret for mandatet i 1948, hadde FN allerede vedtatt FN-pakten hvor det i Artikkel 80 slås fast at ingenting i den pakten på noen måte kan tolkes som å svekke de rettighetene nasjonene hadde fått i medhold av eksisterende folkerettslige avtaler.   FNs delingsplan, slik den ble fremlagt 29. november 1947, ble avvist av den arabiske part, og aldri fremmet for Sikkerhetsrådet og aldri satt ut i livet. Den planen var kun et forslag om deling av mandatområdet, noe som falt i fisk da araberne forkastet planen, og valgte representanter for det jødiske folk erklærte den uavhengige staten Israel opprettet 14. mai 1948. Det siste har en interessant parallell til det som skjedde 17. mai 1814 på Eidsvold da valgte representanter for det norske folk erklærte gjenopprettelsen av den uavhengige staten Norge i medhold av folkesuverenitetsprinsippet. Det er slike handlinger som fører til opprettelse av uavhengige stater, ikke politiske vedtak i FN som ikke på noen måte har mandat til å opprette stater.

De folkerettslige instrumentene fra 1920 og 1922, sammen med traktatene i Sèvres og Lausanne, er fortsatt like rettsgyldige som da de ble vedtatt av det internasjonale samfunn (ellers ville jo hele rettsoppgjøret etter første verdenskrig falle i grus).  Det er akkurat det samme rettsoppgjøret med sine mandatvedtak som legitimerer stater som Libanon, Syria, Irak og Jordan.  Det er en misforståelse at politisk vedtak og meningsytringer i FN, inkludert i Sikkerhetsrådet, er bindende i folkerettslig forstand.  For Sikkerhetsrådets resolusjoners vedkommende er det bare de som er vedtatt under FN-paktens kapittel 7 som kan ha bindende virkning for medlemstatene.  Ingen slike resolusjoner er vedtatt i forhold til den arabisk-israelske konflikten.

Etter inngåelsen av freds- og grenseavtaler med hhv. Egypt, Jordan og Libanon, ligger de omstridte områdene, Judea, Samaria og Øst-Jerusalem, i sin helhet innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrense, og altså i Israel.  Det faktum at Israel ikke formelt har annektert disse områdene må ikke misforstås.  Det skyldes at israelske myndigheter har villet holde muligheten åpen for en eventuell territorial løsning på konflikten med et eventuelt Palestina-arabisk indre selvstyre, slik som foreslått i Oslo-avtalene.  Dette omfatter ikke en tostatsløsning, men ekskluderer heller ikke en slik mulighet.

Det er et problem at Mellomkirkelig Råd ikke har klare og rettslig holdbare kunnskaper om disse forhold, inkludert FNs rolle og begrensning, noe som bidrar til omfattende forvirring om disse spørsmålene blant Kirkens tilhengere og andre.  Kirken bør søke kvalifisert bistand til å rydde opp i sine forestillinger om den arabisk-israelske konflikten og de rettighetsspørsmål den omfatter.

(Deler av artikkelen er først publisert i Norge IDAG.)

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?