Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden. Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017.» Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen «Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter» fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer («andre minoriteter»). Denne endringen har antakelig vært ansett som politisk nødvendig, men er jødehatet og frykten for islamsk terror sammenlignbare fenomener?

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden.  Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om "Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017."  Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen "Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter" fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer ("andre minoriteter").  Denne endringen har antakelig vært ansett ...

Mer...

Norge besto ikke prøven

Vi har ofte undret oss over norsk Midtøsten-politikk.  Vi har aldri fått den til å bekrefte at vår utenrikspolitikk har som hovedoppgave å ivareta norske interesser overfor utlandet.  I forholdet til Midtøsten forekommer det oss at det like gjerne kan forholde seg omvendt: Utenriksministerens hovedansvar synes å være å ivareta utlandets interesser overfor Norge.  Denne utydeligheten kom også frem i utenriksministerens første reaksjon på meldingen om at USA hadde til hensikt å innrømme åpent at Jerusalem er Israels hovedstad og at USA derfor vil flytte sin ambassade dit.  Til pressen sa Eriksen Søreide at hun er svært skeptisk til dette.  "Dette ...

Mer...

Som under en beleiring

Den 26. november ble 75-årsdagen for den store jødetransporten fra Norge til Auschwitz markert med en vakker seremoni med representanter for bl.a. kongehus og regjering i Universitetets aula i Oslo.  Minnemarkeringen ble arrangert av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo, Det Jødiske Samfunn i Trondheim og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) med støtte fra Forsvarsdepartementet. Også på årsdagen for Krystallnatten ble det arrangert en offisiell minnemarkering i Oslo.  Ved begge anledninger ble det holdt sterke minnetaler bl.a. av statsminister Erna Solberg.  Det var verdighet over arrangementene og bidragene både fra statsminister og fra gjenlevende tidsvitner bar bud om et ekte ...

Mer...

Midlertidigheten har en ende

For noen dager siden meldte NRK/Urix nærmest gledesstrålende at forsoningssamtalene mellom terrororganisasjonene Hamas og Fatah kanskje var ved å lykkes og at en palestinsk samlingsregjering kunne bli resultatet.  De innkalte ekspertene var noe mer skeptiske, men satte sitt håp til at man nå, etter mange mislykkede forsøk, kanskje var i ferd med å dempe splittelsen mellom de to rivaliserende organisasjonene som begge ble opprettet for å ødelegge Israel. Det NRK og dets eksperter unnlot å nevne, var at mye av grunnlaget for forsoningen skyldes en kraftig islamistisk radikalisering som de siste årene har skjedd innenfor Fatah og PLO som leder de ...

Mer...

Det nærmer seg Jul

På samme måte som de første vårtegnene gjerne dukker opp gjennom snøen lenge før kulda slipper taket, har vi i lang tid merket oss at antisemittismen i Norge viser tydelige tegn på ny oppblomstring når det nærmer seg en religiøs høytid som Jul eller Påske.  Vi er på vakt allerede når høstløvet begynner å falle, og det slår aldri feil: Senest i oktober kommer de første utfallene mot den jødiske staten Israel, og de fortsetter frem mot Jul som om det haster å fortelle at for menneskene i Midtøsten er det Israel som er det store problemet. I år har det ...

Mer...

Natten som ikke tok slutt

Natten mellom 9. og 10. november 1938, Krystallnatten, innledet nasjonalsosialistene iverksettelsen av sin plan om en "endelig løsning på jødespørsmålet" i Europa.  Det kostet 6 millioner jøder og utallige andre mennesker livet.  Krystallnatten markerer derved avslutningen på det jødiske bidraget til den jødisk-kristne sivilisasjonen og jødisk kulturliv i Europa.  Det mørket som satte inn den natten varer ved. Ingen forsøk på å gjenskape enklaver av jødisk samfunnsliv i Europa etter dette har vist seg vellykkede og bærekraftige.  Her og der finner man restaurerte synagoger mer eller mindre tomme, isolerte grupper og enkeltpersoner som gjør en heroisk innsats for å holde minnene ...

Mer...

Sviktende lojalitet

Den 2. november var det 100 år siden den britiske regjering innrømmet det grusomme overgrepet som i det første århundre ble begått av de romerske imperialistene da deres arméer slo ned de jødiske frihetskjemperne, massakrerte store deler av det jødiske folk og drev hundretusener i eksil.  Utenriksminister Arthur Balfour erklærte i sitt brev til den jødiske lederen Lionel Walter Rothschild at "den britiske regjering ser med velvilje på opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjemland i Palestina."  Tankene om dette fikk etter verdenskrigen internasjonal tilslutning fra Storbritannias allierte, og da det jødiske folks kjerneområder var frigjort etter århundrers fremmed okkupasjon, ble ...

Mer...

Den mørke siden

Mange tror at det er i ferd med å lysne i Midtøsten.  Enkelte terrorgrupper er kanskje eliminert og den islamske staten, IS, er i ferd med å miste sitt territorium.  Men dette bildet er et bedrag, akkurat som nyheten om at en reformasjon kan være forestående innenfor det saudi-arabiske regimet.  Den nåværende kronprinsen i landet sier han vil vende Saudi Arabia tilbake til "moderat islam." Har ikke dette vestlig allierte landet hele tiden tilhørt "moderat islam," eller er det bare noe politikere har greid å innbille oss?  Hva skal vi da mene om vår NATO-allierte tyrkiske leder, islamisten Erdoğan, som hevder ...

Mer...

Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk.  Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt.  Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas. Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat.  Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man ...

Mer...

Terrorismens uforanderlighet

Terror som politisk og religiøst virkemiddel er ikke noe nytt.  Verden har stått overfor slik terror fra ulike hold i årtusener.  Europa og Midtøsten har til nå lidd skade av islamsk terror sammenhengende i 13-1400 år.  Det er ingenting som tyder på at denne atferden fra islamske misjonærer vil ta slutt i overskuelig fremtid.  Det som fryktes å kunne ta slutt, er våre myndigheters vilje til å forsvare samfunnet mot slik terror.  I EU er den politiske legitimeringen av islamsk terror kommet til det stadiet at antisemitten, flykapreren og terroristen Leila Khaled nylig ble invitert til å holde preken fra ...

Mer...

Kirkeuka for fred – totalt ubalansert

Kirkeuka for fred i Midtøsten er internasjonal og er etablert av Kirkenes Verdensråd. I Norge står disse organisasjonene sammen om arrangementet:

Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, Norske kirkeakademier, Kirkens Nødhjelp, KFUK-KFUM Global, KFUK-KFUM Norge, Kvekerhjelp, Kvekersamfunnet, Norges Kristelige Studentforbund, Sabeels Venner, Stiftelsen Karibu og Svenska kyrkans menighet i Oslo.

Kirkeuka arrangeres i Norge fra 24. september – 1. oktober 2017 og omfatter over 30 arrangementer rundt om i landet. Kirkeukas egen innledning om formålet lyder slik: Kirkeuka for fred i Palestina og Israel er et internasjonalt, kirkelig initiativ for å bidra til en fredelig løsning i konflikten mellom israelere og palestinerne. Det er en uke for bønn og solidaritet.

POLITISERT OG ENSIDIG
50 år for mye. Slik åpner programmet for Kirkeuka for fred sine aktiviteter i Trondheim. Kirkeuka er en internasjonal årlig aksjon som i Norge organiseres av Den norske kirke. Arrangøren skriver selv om hensikten: «å bidra til en fredelig løsning i konflikten mellom israelere og palestinerne. Det er en uke for bønn og solidaritet.»

Ønsket om fred er prisverdig. Det bør man ikke kritisere dem for. Men med den første påstanden i Trondheims program slås det an en tone som er gjennomgående i hele arrangementet, alle steder: en sterkt politisert, sterkt ensidig fremstilling. Med tittelen menes selvfølgelig at det nå er femti år siden krigen i 1967, da de omstridte områdene Judea og Samaria (kalt Vestbredden), Golanhøydene og Øst-Jerusalem ble vunnet tilbake til Israel i en forsvarskrig, sammen med Gaza. Sistnevnte samt Judea og Samaria var i 1967 under ulovlig okkupasjon av Egypt og Jordan.

«For mye» er en subjektiv og ensidig påstand, og det er vanskelig å finne noe i arrangørens program som ikke er det. Her finner vi fotoutstillingen «Political Anatomy of Hell, en vandring gjennom Vestbredden», vi kan høre «Unge stemmer mot okkupasjon», lytte til foredrag: «Å vokse opp under okkupasjon og militærmakt», «Midtøstenforum: Guds velsignelse for de få eller for de mange?» og dessuten henvises det til «Kairos-dokumentet» og man samler inn penger til «Sabeels Venner» – emner som hver for seg kunne rettferdiggjort bøker fulle av motargumenter.

FIENDENS RETORIKK
Kirkeuka tar mål av seg særlig til å «kreve at okkupasjonen av palestinske områder skal ta slutt». Bruken av ordet «okkupasjon» er ladet. Man hevder implisitt, slik ordet forstås i dag, at det er et ulovlig eller kritikkverdig forhold. Organisasjonen ber «norske myndigheter intensivere innsatsen» for en «rettferdig løsning» på forholdet. Hva er rettferdig? Folkeretten og menneskerettighetene blir dradd inn. Uten at man også går i dybden på hva disse begrepene egentlig innebærer, blir det meningsløst å henstille partene «handle deretter». Vi vet alle hvor høyt menneskerettigheter står i de palestinske selvstyrte områdene, hvor kritiske journalister bortføres og mistenkte kolloboratører henrettes uten lov og dom, men fokuset fra Kirkeuka er på Israels påståtte overgrep.

Hvordan brukes Folkeretten av Israels erklærte fiender? Det er deres forståelse som ligger til grunn for Kirkeukas bruk av ordet. Folkerett er ikke en sammenrullet avis man kan bruke til å slå fluer i alle retninger med ettersom det passer.

Dersom man mener at Israel har rett til å eksistere og til å ha rettferdige og forsvarsbare grenser, og at Folkeretten og Genèvekonvensjonene som så ofte brukes for å anklage Israel, også gir Israel de samme rettigheter som andre stater, fremstår Kirkeukas arbeid som kontraproduktivt. Vi har som utgangspunkt at det er prisverdig å ivareta interessene og behovene til araberne i de palestinske områdene og Israel, men at det også ligger i sakens natur at jødene i de samme områdene også har sine rettigheter. Vi setter derfor spørsmålstegn ved Kirkeukas program, og lar dem få forklare hvorfor og hvordan.

Siste punkt som er nevnt i arrangørens egen beskrivelse av Kirkeuka, er at de «står sammen med palestinere og israelere som arbeider for fred og likeverd med ikkevoldelige midler».  Omtrent de samme ordene bruker Sabeels venner i Norge, som er medarrangør og altså også får inntekter fra arrangementet. Også her brukes Folkeretten som et slags trylleord: – vårt arbeid skjer «med forankring i Folkeretten». Sabeels venner sier rett ut at de ikke tror på Bibelens løfter til det jødiske folk: » Sabeel tar avstand fra ’Gudegitte rettigheter’…». Men samtidig som de tar avstand fra det løftene, tar Sabeel mål av seg til å skulle «inngi kristen tro».

Vi undres derfor på om Kirkeuka står ved sine ord og forsvarer Israels enorme innsats for nettopp ikkevoldelige midler: sikkerhetsgjerdet i all sin ublodige effektivitet som åpenbart har reddet mengder av israelske og arabiske liv, eller Israels defensive teknologi, våpenskjold som Iron Dome, som skyter ned motpartens angrepsraketter i luften for å spare liv. Ettersom NCCOP, en av organisasjonene bak Kirkeuka internasjonalt fordømmer Balfour-erklæringen som urettferdig og kaller sikkerhetsgjerdet for «Apartheid-muren» vil nok dette ta sin tid.

Kirkeuka bruker i årets arrangement jødiske Sahar M. Vardi som et slags alibi mot beskyldninger om partiskhet. Men Vardi har sittet i fengsel tre ganger for å nekte militærtjeneste i sitt eget fedreland, som er i krig mot aggressive arabiske nabostater. Hun støtter åpent BDS-bevegelsen, som har som mål å ødelegge de økonomiske vilkårene for sitt eget land. Hun mener for eksempel at marineblokaden av Gaza burde stanses, ettersom den «radikaliserer Hamas». Hun bruker samme retorikk som Israels fiender i sine foredrag og uttalelser.

FYKSE TVEIT: – KAN IKKE HA BALANSE
I et intervju i forbindelse med arrangementet slår Olav Fykse Tveit, generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, fast at det ikke kommer på tale med noe balanse: – I omtalen av okkupasjonen er det ikkje relevant å spørre om kyrkjene er «balanserte». Ein kan ikkje ha eit balansert forhold til urett og undertrykking av andre sine rettar. Når ein part er okkupant og den andre okkupert, er det ikkje mogeleg å ha som rettesnor å snakke «balansert» om dette.

Fykse Tveit spør ikke om hvorfor eller hvordan. I hans verden er denne relativt kompliserte situasjonen enkel og svart-hvit: Man er okkupert eller okkupant. Uskyldig eller skyldig. At det er den okkuperte som er aggressiv og på denne måten fremtvinger tiltak i det Fykse Tveit kaller «fakta på bakken», ofte kalt «den virkelige verden» er det vanskelig å få gehør for.

KRITIKK AV ARRANGEMENTET
Det finnes kritikere av Kirkeuka i tillegg til oss. Men de finnes ikke i det brede lag. Vebjørn Selbekk i avisen Dagen kaller arrangementet «usmakelig» og peker spesielt på bruken av den jødiske aktivisten Sahar M. Vardi for å skape «balanse» i regnskapet. Hun er «like lite representativ for israelere som Fahad Qureshi i Islam Net for nordmenn.»

Her får Selbekk senere en konkret tilbakemelding fra to representanter for arrangementet. De mener Selbekk har misforstått. Vardi skal ikke representere Israel. De skriver videre: «I Israel finnes også sterke krefter som ønsker å respektere menneskerettigheter og folkerett. Vi støtter slike krefter fordi vi tror de representerer en farbar vei …» Vi ønsker derfor å utfordre Kirkeuka på deres forståelse av Folkerett. Blant annet Balfour-erklæringen er helt klart nemlig en del av denne. Likeledes San Remo-traktaten, som oppfordrer det jødiske folk til «tett bebyggelse» av det området man nå kaller «okkupert».

Rachel Suissa i peker i forrige ukes leder på at Kirkeuka underslår fakta, fortier og bagatelliserer voldsbruk. De ligger med sin tendensiøse oppfatning tett opptil Kairos-dokumentet, og Suissa kaller koblingen mot kristendom for «teologisk spekulasjon».

– KIRKEUKA ER PARTISK
Ola Ohm er ordinert prest og ansatt i Den norske kirke som daglig leder i Vardeneset menighet i Stavanger. Han er svært engasjert i det som skjer i regionen, spesielt i forholdet mellom kristne arabere og jøder.

– Utfordringen med Kirkeuka er at de på alle mulige måter prøver å forklare hvor upartiske de er, men de tar parti i hvem de inviterer og hva de arrangerer. Hvor er «mainstream» israelere? Eller de messianske jødene som like mye er en del av de «kristne i Midtøsten»? Israelsmisjonens BridgeBuilders er jo nettopp unge som møtes på tvers og bygger fellesskap. De burde hatt en stemme med årets tema.

Ohm peker også på arrangørenes aksept av Kairos-dokumentet, som er et svært politisk dokument. – Hvorfor blir det å formidle politikk mer sentralt i en kirkeuke enn det å formidle den forsoningen mellom kristne brødre og søstre som faktisk skjer i området?

OVERSER FORSONINGSARBEID
Ohm peker også på arrangørenes ak­sept av Kairos-dokumentet, som er et svært politisk dokument. – Hvorfor blir det å formidle politikk mer sentralt i en kirkeuke enn det å formidle den forsoningen mellom kristne brodre og søstre som faktisk skjer i området?

– Det finnes et vennskap og felless­kap som knapt kommer frem i nor­ske menigheter og medier, sier han, og viser til at avisen Dagen skrev i begynnelsen av august om en mes­siansk jøde og en kristen araber som har blitt gode venner på grunn av et pastorkurs ved Israel College i Haifa. Ohm tok samme dag kontakt med begge, og fikk med en gang kontakt med den arabiske presten og leder for The Great Commission Church, Marwan Beem. Beem deltok ved et kurs ved the Israel College of the Bible, et universitet som egentlig var ment for messianske jøder, men hvor også arabiske kristne har vært med siden 2000-tallet, og pekte på det sterke vennskapet som har oppstått mellom jøder og arabere.

– Også disse stemmene burde fått komme til orde i et arrangement med kristent fundament, avslutter Ola Ohm.

– FORSTÅR AT VINKLINGEN KAN OPPLEVES URETTFERDIG
Berit Hagen Agøy er generalsekretær i Mellomkirkelig råd, en av arrangørene av «Kirkeuka for fred». Hun forsvarer Kirkeu­kas valg av perspektiver og hevder Israels politikk «fornedrer medmennesker og fratar dem menneskerettigheter.»

Kirkeuka krever at «okkupasjonen av palestinske områder skal ta slutt». Mener dere bak Kirkeuka for fred at en fredelig løsning mellom israelere og palestinerne avhenger av at de omstridte områdene gis til palestina-araberne? Hvis ja, hvorfor ble det ikke fred da Gaza ble oppgitt, men mer terrorisme, særlig i form av raketter mot sivile i Israel? Hva tenker du om å forhandle om disse områdene, slik Oslo-avtalene forutsetter, og som palestina-araberne har underskrevet på? Skal ikke også den arabiske parten forplikte seg til noe?

– Ja, vi mener at okkupasjonen må opphøre for å få en varig og rettferdig fredsløsning. Gaza er fortsatt under israelsk (og egyptisk) blokade, og det er nærmest umulig å utvikle demokratisk styre under slike forhold. Kirkeuka er et kirkelig arrangement og som kirker er det ikke vår oppgave å ha meninger om hvorledes den konkrete fredsavtalen skal se ut, det er det opp til de politiske forhandlerne å finne ut av. Men som kirker fastholder vi at fredsavtalen må sikre fred og like menneskerettigheter til alle som bor i området.

Vi reagerer på at organisasjonene bak Kirkeuka avviser blant annet Balfour-deklarasjonen (som er en del av gjeldende folkerett for området) som «urettferdig og ulovlig», og samtidig ber partene forholde seg til nettopp folkerett. Israels fiender vinkler og misbruker uttrykket, og adopsjon av denne holdningen kan oppleves som urettferdig overfor jødene.

– Folkerett er kompliserte greier. Men det er viktig å være klar over at Balfourerklæringen inneholdt en forutsetning; «intet vil bli gjort som kan skade de borgerlige og religiøse rettighetene til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina». Den kan derfor ikke brukes til å gi jødene noe enerett til landområdet. San-Remo traktaten ble inngått lenge før staten Israel eksisterte.

Som du sikkert kjenner til, gav britene fra seg mandatet og overlot til FN å finne en løsning. Israel erklærte staten for opprettet dagen før FNs delingsplan skulle iverksettes, men likevel har verdenssamfunnet akseptert staten Israels legitime rett til å eksistere og Israel er medlem av FN. Det forutsettes derfor at Israel respekterer de spilleregler som FN-systemet har fastsatt. Etter 1948 er det derfor vedtak i FNs sikkerhetsråd og avtaler mellom israelske myndigheter og andre parter (jfr. Oslo-avtalen) som legges til grunn og ikke avtaler som gjaldt for det britiske mandatet som jo ikke finnes lenger.

Har Kirkeuka forståelse for at kristne kan oppleve den politisk ensidige vinklingen som urettferdig, med ensidig fordømmelse av «okkupasjonen», mens det er vanskelig å se at det også stilles krav til motparten?

– Ja, jeg kan forstå at Kirkeukas vinkling kan oppleves som urettferdig overfor Israel dersom man går ut fra at alle israelere eller alle jøder støtter okkupasjonen og at vi er imot Israel eller jødenes rett til å leve i sikkerhet. Men da har man misforstått fullstendig hva Kirkeuka handler om.

Kirkeukas tilnærming er moralsk og preget av solidaritet med våre kristne trossøsken i Det hellige land. Vi mener at okkupasjonen ødelegger palestinerne, de lider mest, – men okkupasjonen undergraver også det israelske demokratiet og ødelegger det israelske samfunnet.

Mange israelere og jøder deler Kirkeukas syn og støtter kirkenes arbeid for å avskaffe okkupasjonen. Det er viktig å være klar over at Kirkeuka selvsagt ikke er imot Israel, det vi er imot er okkupasjonspolitikken fordi den fornedrer medmennesker og fratar dem fundamentale menneskerettigheter. Som kirker er det vårt kall å synliggjøre Guds kjærlighet til alle mennesker og å vise nestekjærlighet. Alle mennesker har samme verdi og skal ha samme rett til å leve i fred – enten de er israelere eller palestinere. Dette er kirkens moralske utgangspunkt, og så er det opp til politikerne å utforme den konkrete politikken.

Sabeel, en av organisasjonene bak arrangementet, skriver på sine nettsider: «Sabeel tar avstand fra ’Gudegitte rettigheter’ som forstås å sette til side menneskerettighetene.» Igjen tilbake til dette med den kristne rammen rundt arrangementet. Bibelen forteller om Guds landløfter til Israel. Hvor står Mellomkirkelig Råd som medarrangør, i dette spørsmålet? Kan du forstå at enkelte undres på om Bibelen har blitt erstattet med Menneskerettighetene?

– Mellomkirkelig råd mener ikke at menneskerettighetene erstatter Bibelen. På mange områder går kristen etikk om nestekjærlighet og inkludering mye lenger enn de juridiske menneskerettighetene. Men vi mener at menneskerettighetene ikke står i noen motsetning til kristen etikk, tvert imot de er godt uttrykk for grunnleggende bibelske verdier.

Når det gjelder landløftenes gyldighet, mener Mellomkirkelig råd at de ikke skal fortolkes slik at de gjelder den politiske staten Israel i dag. Staten Israel ble opprettet som en politisk enhet i 1948 – som en stat hvor jøder skulle finne et hjem og kjenne seg trygge. Men staten Israel er ikke en religiøs enhet, men et moderne demokrati, som er medlem av FN og derfor må betraktes som andre stater. Internasjonal rettsordning kan i dag ikke bygge på at enkelte grupper krever landrettigheter ut fra sine religiøse skrifter. Da ville det bli vanskelig å løse internasjonale konflikter.

I tillegg er det en vanlig teologisk oppfatning i Den norske kirke at landløftene gjaldt  i den gamle pakt og at Jesus utvider forståelsen av «Guds folk» til å også inkludere andre enn jøder.

– IKKE SÅ KOMPLISERT SOM MKR FRYKTER
Senter mot antisemittisme mener:
Folkerett er ikke så komplisert som Mellomkirkelig Råd kanskje frykter. I hovedsak består folkeretten av inngåtte og ratifiserte internasjonale avtaler (konvensjoner og traktater), regulert av internasjonal sedvanerett, Jf. Wien-konvensjonen om traktatretten.  Balfour-erklæringen er i seg selv ikke et folkerettslig instrument, men en politisk meningsytring i form av et vedtak i den britiske regjering. Imidlertid ble innholdet i det britiske vedtaket innarbeidet i San Remo-resolusjonen som inngår i de rettsgyldige vedtakene fra rettsoppgjøret etter første verdenskrig, og således er et folkerettslig instrument.  Teksten ble også inkorporert i Folkeforbundets vedtak av 24. juli 1922 om et Mandat for Palestina, hvor vilkårene for Storbritannias forvaltning av Palestina er bestemt.  Også dette dokumentet er et rettsgyldig instrument i folkeretten.

Når disse tekstene har et forbehold om ikke-jødiske samfunns rettigheter, er det viktig å merke seg at de rettighetene eksplisitt kun omfatter sivile og religiøse rettigheter, og ikke suverenitetsrettigheter som utelukkende tildeles det jødiske folk.  Det var det jødiske folk alene som ble tilkjent suverenitetsrett til landet på grunnlag av dette folkets historiske tilknytning til landet. Derom hersker det ikke grunnlag for tvil. En folkerettslig avtale skal leses i henhold til sin bokstav, og ikke tolkes utvidende. Det er et viktig prinsipp i folkerettslig sedvane, som bl.a. Norge påberoper seg f.eks. når det gjelder utlendingers rettigheter på kontinentalsokkelen utenfor Svalbards territorialgrense.

Da britene ga fra seg ansvaret for mandatet i 1948, hadde FN allerede vedtatt FN-pakten hvor det i Artikkel 80 slås fast at ingenting i den pakten på noen måte kan tolkes som å svekke de rettighetene nasjonene hadde fått i medhold av eksisterende folkerettslige avtaler.   FNs delingsplan, slik den ble fremlagt 29. november 1947, ble avvist av den arabiske part, og aldri fremmet for Sikkerhetsrådet og aldri satt ut i livet. Den planen var kun et forslag om deling av mandatområdet, noe som falt i fisk da araberne forkastet planen, og valgte representanter for det jødiske folk erklærte den uavhengige staten Israel opprettet 14. mai 1948. Det siste har en interessant parallell til det som skjedde 17. mai 1814 på Eidsvold da valgte representanter for det norske folk erklærte gjenopprettelsen av den uavhengige staten Norge i medhold av folkesuverenitetsprinsippet. Det er slike handlinger som fører til opprettelse av uavhengige stater, ikke politiske vedtak i FN som ikke på noen måte har mandat til å opprette stater.

De folkerettslige instrumentene fra 1920 og 1922, sammen med traktatene i Sèvres og Lausanne, er fortsatt like rettsgyldige som da de ble vedtatt av det internasjonale samfunn (ellers ville jo hele rettsoppgjøret etter første verdenskrig falle i grus).  Det er akkurat det samme rettsoppgjøret med sine mandatvedtak som legitimerer stater som Libanon, Syria, Irak og Jordan.  Det er en misforståelse at politisk vedtak og meningsytringer i FN, inkludert i Sikkerhetsrådet, er bindende i folkerettslig forstand.  For Sikkerhetsrådets resolusjoners vedkommende er det bare de som er vedtatt under FN-paktens kapittel 7 som kan ha bindende virkning for medlemstatene.  Ingen slike resolusjoner er vedtatt i forhold til den arabisk-israelske konflikten.

Etter inngåelsen av freds- og grenseavtaler med hhv. Egypt, Jordan og Libanon, ligger de omstridte områdene, Judea, Samaria og Øst-Jerusalem, i sin helhet innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrense, og altså i Israel.  Det faktum at Israel ikke formelt har annektert disse områdene må ikke misforstås.  Det skyldes at israelske myndigheter har villet holde muligheten åpen for en eventuell territorial løsning på konflikten med et eventuelt Palestina-arabisk indre selvstyre, slik som foreslått i Oslo-avtalene.  Dette omfatter ikke en tostatsløsning, men ekskluderer heller ikke en slik mulighet.

Det er et problem at Mellomkirkelig Råd ikke har klare og rettslig holdbare kunnskaper om disse forhold, inkludert FNs rolle og begrensning, noe som bidrar til omfattende forvirring om disse spørsmålene blant Kirkens tilhengere og andre.  Kirken bør søke kvalifisert bistand til å rydde opp i sine forestillinger om den arabisk-israelske konflikten og de rettighetsspørsmål den omfatter.

(Deler av artikkelen er først publisert i Norge IDAG.)

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?